Biskop Erling J. Pettersen Visitasforedrag ved visitas i Åkra og Vedavågen Karmøy prosti 5. 10. mai 2015

Biskop Erling J. Pettersen Visitasforedrag ved visitas i Åkra og Vedavågen Karmøy prosti 5. 10. mai 2015 Innledning En av mine forgjengere i bispestolen ga Karmøy et navn som fort spredde seg over hele landet: Insula Sanctorum, eller De Helliges Ø, som navnet lød på hans bokmål. Det var den kjente biskop Johan Christian Heuch (biskop i årene 1889-1904), og han talte ofte om hvorfor han ga Karmøy dette navnet. Han talte om Olavskirken på Avaldsnes, der jeg fikk være med ordfører Aase Simonsen på Karmøy kommunes 50-årsjubileum og Nordvegen Historiesenters 10- årsjubileum 29. april. Olavskirken vitner om kraften i kristendommen i de første årene Ordet om Kvitekrist ble forkynt på disse kanter. Kristen tro og tradisjon har dype røtter og har preget folks hverdagsliv gjennom århundrene. Det andre poenget vi finner i visitasforedragene til biskop Heuch, er vekten han legger på vekkelsestradisjonen, med lekmannsbevegelsens rike innflytelse ved predikanter og prester som Hans Nielsen Hauge, presten Lyder Brun, den første Afrika-misjonæren herfra, HC Knudsen, og aller sterkest presten Lars Oftedal. Det er denne religiøse geografien vi har vært i under visitasen i Åkra sokn og Vedavågen sokn. Skulle jeg gjort som biskop Heuch og latt visitasforedraget vart i opptil tre timer, kunne vi hentet frem mye spennende materiale om det rike folkekirkelige engasjement og de ulike frimenighetene og selvstendige bedehusene med sin store aktivitet. I stedet tar jeg frem det som ble sagt da vi møtte en av eldstebrødrene fra Klippen Veavågen, Jan Inge Nilsen, som tok varmt imot oss onsdag ettermiddag. Da ble det hentet frem et sitat av Jostein Koch, som var nestleder i bedehuset da han sa dette om de mange kristne arbeidslag i Åkra-Vea-miljøet. Flere båtlag på feltet gir større fangst! Losen Jan Inge Nilsen var enig med bedehuslederen. Og jeg skriver gjerne under på en slik beskrivelse! Det har vært en spennende og opplevelsesrik visitasuke. En varm takk til stab og menighetsråd som har bidratt til at jeg har fått innblikk i et variert og rikt menighetsliv. 1

Takk også til kirkeverge Marta Medhaug og hennes stab, for viktige samtaler og godt samarbeid, og til prost Helge Gaard, som med sin usynlige hånd har ført oss inn i en del av prostiet som er preget av et offensivt og misjonalt arbeid der målet er å nå alle som bor i Åkra sokn og Vedavågen sokn. Samtidig har menighetene, sier han, beholdt vidsynet som havutsikten gir, det finnes mennesker på andre siden av havet som må få del i det evangeliet disse menighetene selv har fått. Jeg vil også takke ordfører Aase Simonsen for hennes deltakelse og engasjement. Vi gikk sammen i ruskeværet onsdag ettermiddag på bønnevandring i Veabygda. Ved Salvøybroen ba vi for barn og unge, for arbeid og næringsvirksomhet, ved skolen var det bønn for skole og samfunnsinstitusjoner, oppvekst og omsorg, ved idrettsplassen ba vi for de frivillige organisasjoner, for helse og helbredelse, og tilbake ved kirken ba vi for frimenigheter, bedehus og kirke, og avsluttet med å overgi i Guds hender alt og alle vi hadde møtt i løpet av dagene. Og da tar vi et utvalg av det vi har sett og hørt, for at jeg ikke skal konkurrere med biskop Heuchs tidsskjema! Møte med menighetene Jeg har denne uken møtt to aktive menigheter med både klare særpreg og tydelige fellestrekk. Et fellestrekk ved bygdene på vestsiden av Karmøy er kombinasjonen av et sterkt folkekirkelig engasjement og et blomstrende bedehus- og frikirkeliv. I begge de menighetene jeg har møtt denne uken er det frivillige engasjementet stort, ikke minst knyttet til gudstjenestelivet. Dette skal jeg komme nærmere tilbake til. Et annet fellestrekk jeg vil komme tilbake til, er at begge menighetene har et tydelig fokus og ser store muligheter når det gjelder å bygge menighet med trosopplæring som utgangspunkt. Når det gjelder Åkra og Vedavågen menigheter, handler det imidlertid om langt mer enn enkelte likhetstrekk. Her handler det om felles historie, om en langsiktig og målrettet prosess fram mot soknedeling og ny kirke. 2

Ved forrige visitas, i 2006, ble det anbefalt at det ble etablert et menighetsutvalg på Vea som så snart som mulig skulle sette i verk tiltak for å utvikle den kirkelige virksomheten. Det ble også anbefalt å etablere månedlige gudstjenestetilbud på Vea. Mye har skjedd i løpet av de knapt ti årene siden forrige visitas. I desember 2009 hadde jeg gleden av å vigsle Vedavågen kirke. I 2012 ble Vedavågen skilt ut som eget sokn. Dette har vært en ønsket prosess, en målrettet prosess, som samtidig har krevd mye. Åkra Åkra menighet har, som det pekes på i forhåndsmeldingen, «mistet» ressurspersoner som hadde vært med og tatt ansvar rundt arbeidet i Åkra kirke. Dette var man klar over og dette var noe man ønsket. Men det er ikke til å stikke under en stol at en kan kjenne på tap og smerte i slike prosesser. Vedavågen Men prosessen har også vært krevende for folket på Vea. Jeg har denne uken blitt imponert over det store engasjementet som har blitt lagt ned både i form av frivillig innsats og givertjeneste. Det som er særlig gledelig, er at dette engasjementet ser ut til å være like stort også etter at kirkebygget nå er på plass. De årene jeg har vært biskop, har jeg sett at byggeprosesser de fleste steder utløser et stort frivillig engasjement. Men det er ingen selvfølge at dette engasjementet over tid er like sterkt. Enkelte steder opplever man imidlertid at prosessen med å bygge ny kirke kan være så krevende og utmattende at det frivillige engasjementet får seg en knekk. optimistisk når det gjelder både Åkra og Vedavågen. Her er jeg Åkra I forhåndsmeldingen legges det ikke skjul på at Åkra menighet har vært gjennom en krevende periode både med reorganisering for å erstatte frivillige medarbeidere som naturlig ble knyttet til Vedavågen menighet, samtidig som man har vært gjennom et stort byggeprosjekt for menighetsbarnehagen. Men samtidig understrekes det, både i forhåndsmeldingen og i 3

menighetsrådet, at Åkra menighet ser framover og ser store muligheter når det gjelder å bygge menighet med trosopplæring som utgangspunkt. En side ved denne satsingen er utvidelsen av barnehagen. Besøket i barnehagen viste en profesjonalitet og entusiasme blant de ansatte som gjorde inntrykk. Samarbeidet mellom menighet og barnehage kan tjene som eksempel til etterfølgelse for andre menigheter. Vedavågen For Vedavågens del er jeg særlig imponert over det frivillige engasjementet knyttet til gudstjenestene. Det gjør inntrykk når en får høre at det rundt den enkelte gudstjeneste kan være et frivillighetskorps på 15-20 personer. Dette er en berikelse ikke bare for gudstjenesten, men også for hver enkelt frivillig som får et unikt eierskap og engasjement knyttet til menighetens storsamling. Et annet trekk jeg vil trekke fram, er at både Åkra og Vedavågen menighet er folkekirker med en god og tydelig plass i lokalsamfunnet. Åkra Åkra sokn har størst prosentvise medlemsmasse i Karmøy prosti av innbyggerne i det geografiske nedslagsfeltet. Opp mot 85 % av befolkningen er medlemmer. Samtidig er befolkningen aktive både i frikirker og på bedehus der mange har funnet sitt lokale fellesskap. Det synes likevel som kirken er det sentrale samlingstedet med lav terskel. Menighetsrådet har også en bevissthet på at de vil legge til rette for at alle skal kjenne seg velkomne. Det er veldig god oppslutning om dåp, konfirmasjon og gravferder. Vedavågen Innen de geografiske grensene til Vedavågen sokn ligger Klippen som er en av landets største forsamlinger av Frie venner. Dette er en menighet som er bygget opp gjennom flere generasjoner og som er en naturlig del av lokalsamfunnet. Det gleder oss at kirken, Klippen og bedehuset har funnet fram til et samarbeid og gjensidig respekt for hverandre der de kan velsigne hverandres virksomhet. Vedavågen sokn har en veldig stor oppslutning av den 4

resterende befolkningen og er blitt en folkekirke med stor og god aktivitet uten at det har blitt mindre oppslutning om Klippen og bedehuset. Gjennomsnittet på gudstjenestedeltakelsen er på bortimot 10 % av medlemstallet, noe som er imponerende. Begge menighetene er med andre ord folkekirkemenigheter i ordet beste forstand, og der kirkebyggene står som sentrale samlingsplasser som befolkningen har eierforhold til både i Åkra og Vedavågen. Menighetsutvikling Jeg har pekt på at jeg denne uken har møtt to menigheter som har et tydelig fokus på det å bygge menighet, som er opptatt av menighetsutvikling. Vedavågen Vedavågen menighet startet som et menighetsplantingsprosjekt, der Åkra menighet gikk inn et forpliktende samarbeid med Det Norske Misjonsselskap, som har et tydelig fokus på menighetsplanting innen Den norske kirke. Nytildeling av lønnsmidler til Åkra menighet tilsvarende 75% kateketstilling, gjorde det mulig å ansette prosjektleder, og å etablere et menighetsutvalg og en styringsgruppe. Våren 2007 ble prosjekt Vedavågen menighet etablert, med en tydelig forankring i Åkra sokneråd. Etter to år med gudstjenestefeiring i leide lokaler kunne menigheten flytte inn i ny vigslet kirke desember 2009. Innflytting i nytt kirkebygg markerte en markant forandring for menighetens nedslagsfelt i bygda. Gudstjenestebesøket økte med 150%. I leide lokaler var det kun en familie som valgte å døpe barnet sitt i Vedavågen menighets gudstjenester. Gravferd ble holdt fra Bedehuset, og alle vigsler ble foretatt i Åkras kirker. Etter kirkevigslingen ble den kirkelige tilknytningen gjennom kirkelige handlinger derfor betydelig forsterket i bygda. Bygget har en helt sentral geografisk plassering i bygda, og den har også fått en viktig betydning for mange av bygdas innbyggere. Åkra 5

Åkra gikk i 2012 inn i et menighetsutviklingsprosjekt sammen med tre andre menigheter i prostiet. Prosjektet «Menighetsutvikling i folkekirken» er forankret i Menighetsfakultetet og har, som navnet sier, et særlig fokus på menighetsutvikling i en folkekirkekontekst. Menighetene som gikk inn i prosjektet fra Karmøy prosti, har naturlig nok hatt ulikt utbytte av prosessene de har gått inn i. Åkra peker på at både stab og sokneråd opplevde at de ikke helt klarte å følge opp. Det pekes på at prosjektet snarere gjorde menigheten smertelig klar over hvordan krevende arbeidsoppgaver gjorde det vanskelig å løfte blikket og se muligheter framfor begrensninger. Samtidig pekes det på at nettopp dette er en viktig erfaring, nemlig at man kan bli usunt opptatt av begrensninger og løpende saker knyttet til økonomi og drift. Jeg tror dette er en viktig erfaring å ta med seg videre, ikke minst når menigheten uttrykkelig har valgt å fokusere på at trosopplæringsarbeidet bør bli Åkra menighets egentlige menighetsutviklingsprosjekt, til fornyelse av gudstjenesteliv og menighetslivet ellers. Gudstjenesteliv Etter at Den norske kirke i 2011 fikk en ny gudstjenesteordning, har menigheter i hele landet vært opptatt av å utarbeide lokale grunnordninger, lokale gudstjenesteordninger, der tre kjernebegreper har vært retningsgivende. Stedegengjøring at gudstjenesten skjer i en lokal menighet og nødvendigvis må være farget av den lokale sammenheng. Involvering at mennesker i alle generasjoner og fra forskjellige kulturelle, sosiale og etniske grupper i lokalsamfunnet deltar i gudstjenesten og setter sitt preg på den. Fleksibilitet at det lokale liv og engasjement må kunne komme til uttrykk i gudstjenesten, for eksempel gjennom lokalt utformede bønner. I innføringen av den nye gudstjenesteordningen har både Åkra og Vedavågen arbeidet målrettet og gjort nyttige erfaringer. Vedavågen 6

Når det gjelder Vedavågen, pekes det i forhåndsmeldingen på at menigheten i prosjektperioden hadde en utvidet frihet til å eksperimentere med liturgi og gudstjenesteform. Det å utarbeide en ny lokal grunnordning der man måtte gjøre reflekterte og begrunnede valg, var på denne bakgrunn en nyttig prosess. Menighetens gudstjenester har et folkelig preg, med bred involvering av frivillige og enkelte ledd spesielt rettet mot barn. Selv om gudstjenestene er forholdsvis frie i formen, har de en tydelig struktur og et tydelig fokus på de liturgiske ledd. Siden menighetens arbeid i så stor grad er knyttet til nettopp gudstjenesten, ser jeg fram til å være med ved en gudstjeneste i Vedavågen våren 2016. Åkra Åkra menighet har i forbindelse med gudstjenestereformen utarbeidet tre gudstjenesteformer: Hovedgudstjenesten som preges av kjent liturgi og med moderate lokale valg. G18 en månedlig temagudstjeneste også rettet mot ungdom - med stor grad av involvering av frivillige. Trosopplæringsgudstjenester knyttet til anledninger som 4-årsbok og Lys Våken. Parallelt med gudstjenesten i Åkra har Regnbuelandet hatt sine samlinger i menighetslokalene i underetasjen. Regnbuelandet er et veldig viktig barne- og familiearbeid i Åkra menighet. Både Regnbuelandet og soknerådet har fokus på at Regnbuelandet må få utvikle seg og bruke sitt engasjement og kreative arbeid for å nå barn og familier. Over tid har gudstjenestene og Regnbuelandet utviklet seg til å bli to parallelle virksomheter uten noen felles møtepunkter, men der en nå har begynt å tilstrebe at Regnbuelandet har noen av sine samlinger på de søndagene det er G18. Samtidig er en underveis til å finne noen felles møtepunkter og ser at Regnbuelandets lederskap også kan være en ressurs inn i trosopplæringsarbeidet. To av menighetens ansatte har jevnlige møter med i ledergruppen i Regnbuelandet. Jeg ser dette som et viktig arbeid og vil tro at det kan oppleves synergieffekter av å finne gode strategier for å utvikle arbeidet videre uten at det blir mer arbeidsbelastende for verken Regnbuelandets lederskap eller for menighetens ansatte. 7

Trosopplæring Åkra og Vedavågen menigheter kom inn i Trosopplæringsreformen i 2014, sammen med resten av menighetene Karmøy prosti. Menighetene har vært igjennom en innføringsfase i reformen, med kurs for ansatte, frivillige, råd og utvalg. Begge menighetene har kommet godt i gang med planarbeidet, og har nedsatt utvalg som jobber med utviklingen av en lokal plan for trosopplæring for hver av menighetene. Ved siden av trosopplæringsarbeidet har begge menighetene et svært godt samarbeid med skolene og barnehagene. Selv om det som skjer i skolens regi ikke er trosopplæring, er det verdifulle byggesteiner i barn og unges kunnskap og læring om kirken og den kristne tro og tradisjon. Det at begge menighetene har arbeidet med menighetsutvikling, er også svært nyttig i arbeidet med trosopplæringen. For trosopplæring er utvikling av menighetene, og bærer derfor i seg mange spennende muligheter. Det blir viktig å skape begeistring for trosopplæringen også i tiden fremover, slik at mange kan ha et eierskap til arbeidet, og være med å utvikle det i en positiv retning. Åkra I Åkra sokn finnes det samlet sett et omfattende arbeid for barn og unge gjennom kontinuerlige tiltak i regi av ulike organisasjoner og menigheter. Organisering og opptrapping av en systematisk trosopplæring for barn og unge mellom 0-18 år er imidlertid i startfasen. Menigheten har i løpet av det siste året tilsatt ny menighetspedagog og trosopplæringsmedarbeider, og arbeidet med oppstart av nye breddetiltak for alle døpte er nå i gang. Det jobbes godt med å legge en plan for hvilke tiltak som kan utvikles, slik at flere døpte barn og unge får en systematisk trosopplæring. For at menigheten skal kunne klare en slik opptrapping av nye tiltak, må det mobiliseres flere frivillige. Det bør bli en prioritert oppgave i tiden fremover. Jeg har med glede merket meg et positivt ønske fra menighetens side til å arbeide for et nært samarbeid med bedehuskretsene. Vedavågen Vedavågen menighet er en ny menighet med mange muligheter. Samtidig må ting bygges opp fra grunnen av, og det tar ofte tid. Menigheten har tilsatt trosopplæringsmedarbeider, og har klart å etablere en del breddetiltak for barn og unge. Tiltakene er preget av relativt høy 8

oppslutning, som er veldig positivt. Samtidig utfordrer dette til å skaffe flere frivillige, som kan være med på det som allerede eksisterer, men også på nye tiltak som skal etableres. Også i Vedavågen sokn finnes ulike samarbeidsaktører, som Bedehuset og Klippen. Menigheten er i gang med å vurdere om det kan legges til rette for samarbeid med disse om noen av de nye tiltakene i trosopplæringen. Samarbeidet skole-kirke En viktig side ved menighetens tilstedeværelse i lokalmiljøet, er samarbeidet med skolene. Historisk sett har det alltid vært et tett samarbeid mellom skole og kirke. Den største forskjellen på samarbeidet mellom kirke og skole før og nå er at samarbeidet nå ikke skal kalles trosopplæring. Tidligere kunne man si at kirken nådde hele bredden av de døpte gjennom samarbeidet med skolen, samtidig som skolen ivaretok store deler av dåpsopplæringen gjennom sin kristendomsundervisning. I dag er premissene for dette endret. I skolen skal elevene lære om religion og livssyn, de skal ikke læres opp til tro. Dette gjelder også kirkeskolesamarbeidet, noe som åpner opp for nye muligheter for å videreutvikle samarbeidet, og finne nye former og innhold. Jeg satte stor pris på møtet med rektorer og lærere i kommunen tirsdag. Jeg erfarte at vi står sammen når det gjelder betydningen av at barn og unge får kjennskap til og trygghet i forhold til den kristne kulturarven. Den er en bærebjelke for å kunne navigere i det nye samfunnet, trygg i egen identitet og åpen i den dialog vi trenger for å motvirke rasisme og fremmedfrykt. Det er nødvendig med en dialog for å forstå den andre ut fra dennes tro og overbevisning. Her står kirken sammen med skolen i møte med det mangfoldet som også denne delen av bispedømmet må være forberedt på kommer. I møtet med lærerne delte jeg erfaringer fra arbeidet med å utvikle det nye faget (KRL/RLE), med NOU en Identitet og dialog som fundament. Faget bygger på nettopp to bjelker: dialog og identitet: Dialog er nødvendig for å sikre en dypt forankret sameksistens i en kultur som blir mer og mer pluralistisk. 9

En trygg forankring i egen kultur og religion er en forutsetning for en åpen og ekte dialog. Samarbeidet lokalt fungerer godt, og det er flere innarbeidede møtepunkt. Skolegudstjenestene hvert semester fikk positiv tilbakemelding fra skolene, i tillegg ble det lagt spesiell vekt på det store prosjektet Påskemusikal der skolene bruker kirken. Vandring gjennom Bibelen for femteklassingene er også et viktig tilbud og et godt supplement til fagets vekt på bibelfortellingene som sentrale i formidlingen av vår kristne tro og tradisjon. Jeg vil spesielt berømme forarbeidet til skolegudstjenesten fra kirkestabens side, med det uttalte mål å utvikle god standard. Det har dere oppnådd. Toleranse er et nøkkelord i den nye flerkulturelle virkeligheten. Toleranse skjer ikke i et verdimessig vakuum, men finner sted i skjæringspunktet mellom troskap mot egne verdier og kjærlighet til nesten. Jeg vil anbefale at dere i det fortsatte samarbeidet følger opp de utfordringene som følger med en økende livssynsmessig pluralisering, ut fra det perspektivet som soknepresten i Åkra la vekt på: majoritetens ansvar i en relativt homogen kultur for å ivareta minoritetenes interesser. I dette arbeidet kan Kirkelig Dialogsenter i Stavanger være en aktuell samarbeidspartner med sitt prosjekt om Ungdom og Dialog. Diakoni Diakonien er kirkens omsorgstjeneste som skal prege alt liv i menigheten. Diakoni er evangeliet i handling og uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kampen for rettferdighet. Den norske kirke skal være en kirke for alle, og vi ønsker et inkluderende kirkeliv som sikrer at alle kirkens medlemmer, uavhengig av livssituasjon, skal ha mulighet til å delta og høre til i Det er i denne sammenheng naturlig å peke på Samhandlingsreformen, som trådte i kraft i 2012. Kirken er her en helt naturlig og nødvendig medspiller for kommunen, noe jeg tidligere har drøftet med ordfører og rådmann, og som vil bli tema til høsten under visitas i Kopervik. Kirken har mye å bidra med på flere områder som blir berørt av samhandlingsreformen: Menneskers rett til et åndelig liv. Vi kan bidra med hjelp i møte med eksistensielle og åndelige behov 10

Omsorg ved livets slutt (palliasjon) Barns og unges oppvekstmiljø, forebyggende arbeid Sorggrupper Kirkens rolle i kriser og ved ulykker, beredskapsarbeidet i kommunen. Gjennom visitasen har jeg ved flere anledninger pekt på betydningen av kirkens forebyggende arbeid for å styrke barns og unges oppvekstvilkår. Barne- og ungdomsarbeidet er et viktig diakonalt arbeid. Kirken vil gjerne bidra til å øke kvaliteten på oppvekstmiljøet blant barn og unge gjennom et målrettet arbeid med trosopplæring. Nyetablering av Diakoniutvalg er en viktig satsing. Mitt inntrykk er at begge menighetsråd ønsker å utvikle det diakonale arbeidet videre, ut over eksempelvis torsdagstreff for eldre i kirkestua (Åkra) og institusjonskontakten (ÅBB). Både for Åkra og Vea vil jeg anbefale at det arbeides bevisst videre med å knytte diakoni og trosopplæring sammen, ut fra målet om livsmestring. Et nytt initiativ dette året er «Godhetsvekå», Godhet Vea, som skal arrangeres i juni 2015. Dette er et forbilledlig samarbeid mellom menighetene i Bethel, Klippen og Veavågen kirke for å sette fokus på godhet. Visjonen er at «Små ting gjort i kjærlighet vil forandre verden». I omtalen av Godhet Vea heter det: «Norge er rangert som et rikt land det er godt å bo i. Likevel oppleves en økende ensomhet, isolasjon og fremmedfrykt. Vi ser at mennesker sliter med økonomi, tilhørighet og identitet.» Jeg ser frem til å høre om erfaringene fra en slik felles satsing, og tror den er en viktig impuls til å sette diakonien høyere på dagsorden. For å si det med Martin Luther: «Hvis enhver tjente sin neste, så var hele verden full av gudstjeneste.» Åkra er Grønn menighet. Jeg vil oppfordre Vedavågen til å bli det samme! For meg var også besøket på Solstein tirsdag et levende eksempel på diakoni i lokalsamfunnet. Fra fylkesordfører Janne Johnsen hadde jeg hørt om utdelingen av Bragdprisen 2014 til bedriften Solstein, for deres arbeid for å gi en ny sjanse til mennesker som har havnet utenfor arbeidsfellesskapet. Jeg skjønner godt fylkesordførerens begeistring etter at jeg selv fikk omvisning av daglig leder Ole Egil Flotve og fikk møte mange engasjerte, humørfylte og dyktige medarbeidere. Det var en stor glede å treffe gamle kjente fra tidligere visitaser og kontakt 11

med kirkens eget arbeid for mennesker med ulike funksjonshemninger, og oppleve at kommune, næringsliv og kirke deler engasjementet for inkludering og respekt for alles menneskeverd. Jeg vil oppfordre begge menighetene til å vurdere å utvikle et tilbud for mennesker med psykisk utviklingshemming på tvers av menighetsgrenser på Sør-Karmøy eller knytte det til det eksisterende arbeidet på Norheim med lørdagskafe og speiderarbeid. Misjon Menighetene jeg har møtt denne uken, ønsker i vid forstand å være misjonale og er opptatt av å nå ut, både i lokalsamfunnet og globalt. Den misjonale identitet er selve nerven i det å være kirke. Gjennom sin brede kontaktflate er menighetene opptatt både av å dele evangeliet i hverdagen og å ha et troverdig nærvær i lokalsamfunnet. Åkra Når det gjelder ytremisjon, har Åkra menighet tre misjonsavtaler, med Det Norske Misjonsselskap, Den Norske Israelsmisjon og Normisjon. Menigheten har valgt en noe annerledes tilnærming enn det som ellers er vanlig i bispedømmet, nemlig å fokusere på et prosjekt i året i en treårs turnus. Særlig i åpenbaringstiden preges gudstjenester og annet arbeid av misjon, blant annet ved at årets organisasjon deltar på gudstjenester, på konfirmasjonsleirer og andre arrangement i menigheten. Ellers er det spennende at Åkra soknerådsbarnehage har et eget prosjekt knyttet til Stefanusalliansen. Vedavågen Vedavågen har helt fra starten hatt en nær relasjon til og hatt misjonsavtale knyttet til Det Norske Misjonsselskap. Etter at menigheten i noen år hadde prosjekt knyttet til menighetsplanting i Brasil, valgte man fra høsten 2014 nytt prosjekt, nemlig menighetsplanting i Estland. Dette var et naturlig valg, fordi en der er i en nyplantingssituasjon med konkrete planer om nytt kirkebygg. 12

Dette er en situasjon Vedavågen kan kjenne seg godt igjen i, og som derfor kan vekke engasjement. Den geografiske nærheten åpner dessuten for muligheter for gjensidige besøk og tettere kontakt. Avslutning Fra det første møtet tirsdag morgen i Åkra kirke, da barna fra soknerådsbarnehagen fylte kirkerommet med gladsang før vi gikk til omvisning i det nye flotte bygget, og til menighetskvelden i Vea kirke torsdag kveld, der Sola Fide og koret formidlet evangeliet gjennom sangen og musikken, har grunntonen vært den samme: gleden over å høre til i et fellesskap i troens store rom, som er håpets rom og korsets rom. Da Haldis Reigstad skrev teksten til Jubileumssalme til Åkra kyrkje i 2010, med god melodi av Paul Leithaug, var takken hovedordet: Vi takker deg vår Gud og Far for huset du oss gav. Vi takker for din dyre kross der Jesus gav sitt liv for oss. På kyrkja vår den krossen står. Han lyser over hei og hav. Korsets rom blir beskrevet slik: Du fyller huset med di ånd, du fyller det med fred. Her er det rom for tvil og tru, du tek imot oss alle, du. Kor godt at vi til evig tid kan lita på at du går med. Og kirken er også stedet for gråt og sorg: Når sorga bankar på vår dør, 13

er huset ditt ei hamn. Vi kjem med både sorg og sut, her inne får vi gråta ut. Til deg, vår Far, som omsorg har vi kjem i Jesu namn. Fra dåpens dype glede til den svarteste sorg ved livets slutt er kirkene på Åkra og Vea der med åpne rom for klage og lovsang, takk og tilbedelse. Her kan vi snakke sant om livet, her kan vi møte et kristent fellesskap for alle, Kristussentrert og med lav terskel. Jeg begynte med biskop Heuch, og har lyst til å avslutte med en annen av mine forgjengere som biskop, Olav Hagesæther, som i en tidligere hilsen til menigheten her avsluttet med to setninger som jeg vil gjøre til mine: Lat aldri stigen til Guds hus gro att. og Lat aldri bodskapen om Jesus Kristus tagna inni oss som får høyra han så rikt! La det være min hilsen til to menigheter som ønsker å dele evangeliet om Jesus Kristus i ord og handling, her på Insula Sanctorum! 14

Når det gjelder utfordringer til de to menighetene, vil jeg trekke fram følgende: FELLES UTFORDRING Åkra og Vedavågen har til dels felles stab der flere stillinger blir brukt inn i begge menigheter. Sokneråd, kirkeverge og prost oppfordres til å foreta en gjennomgang av stillingene, med sikte på en forenkling og konsentrasjon. ÅKRA MENIGHET Trosopplæring Utarbeide trosopplæringsplan og skrittvis innføre punktuelle tiltak for hvert årstrinn. Arbeide målrettet for at ansatte, tillitsvalgte og frivillige får eierskap til trosopplæringen. Videreutvikle det gode samarbeidet med barnehagen. Gudstjenesteplan Lage en gudstjenesteplan som ivaretar innfasing av trosopplæringstiltakene. Regnbuelandet Bygge relasjon til deltakerne i Regnbuelandet, slik at de kan få en tilhørighet også utover Regnbuelandet. Ungdom etter konfirmasjonsalder Skape treffpunkt for ungdom etter konfirmasjonsalder fram til de eventuelt blir foreldre (Aldersgruppen 16-30 år). Diakoni Nytt sokneråd bør opprette et handlekraftig diakoniutvalg som kan gjøre diakonien mer synlig og ha et bredere omfang i menigheten. Arbeide for å gjennomføre den vedtatte planen for «Grønn menighet». 15

VEDAVÅGEN MENIGHET Trosopplæring Utarbeide trosopplæringsplan og skrittvis innføre punktuelle tiltak for hvert årstrinn. Arbeide målrettet for at ansatte, tillitsvalgte og frivillige får eierskap til trosopplæringen. Gudstjenesteplan Arbeide mer med en plan for hvordan gudstjenester kan gjennomføres med en annenhver søndag turnus uten at den blir overlesset tung når den skal inneholde både dåp, nattverd og trosopplæringstiltak. Ungdom etter konfirmasjonsalder Skape treffpunkt for ungdom etter konfirmasjonsalder fram til de eventuelt blir foreldre (Aldersgruppen 16-30 år). Diakoni Arbeide for å bli «Grønn menighet». 16