Organ for Norges Samemisjon nr. 5 2006 Årgang 81
Tekst: Sigfred P. Giskegjerde Foto: NSM Kola-arbeidet En ung gutt går opp midtgangen i kirken. Rundt ham sitter hele menigheten med papirpalmegrener. Her i Murmansk har vi ikke palmer, men palmesøndagen blir feiret med en gudstjeneste i kirken. Inngangen til påsken gjøres til en fest hvor vi feirer vår Frelser. I takknemlighet til Jesus minner vi hverandre om den lange veien Han måtte gå. Fra å være en hyllet helt, til å bli korsfestet sammen med røvere på Golgata. Både barn og voksne er med på å framstille påskens evangelium med sanger, ord og opptrinn. Det blir så nært og alvorlig når vi ser opptrinnet til ungdommene. Han som døde på korset, døde for uteliggeren i Murmansk, og han døde for studentene på universitetet. Her er det ingen forskjell, han sonet all verdens synd. Sammen med oss på denne festen hadde vi besøk fra Norge, og gruppen fra Stavanger deltok med taler, sang og vitnesbyrd. Søndagsskolen har opptrinn om hvorfor Jesus døde. To av ungdommene i menigheten sang en påskesalme. Vi er korsfestet med Kristus. For å illustrere dette er bilder av folk i menigheten hengt opp på korset. Jesus døde også for uteliggeren. 2
Noen smakebiter fra INNHOLDET PÅSKEFEST I MURMANSK 2 Hvordan gikk det med STAVANGERGJENGEN PÅ KOLATUR? 6 PÅ VINNERLAGET TIL JESUS Leir i Trøndelag 9 MANNFOLKA HENVIST TIL KJØKKENET! Kvinnehelg på Nordlys 10 LEIRARBEID med vind i seilene på NORDLYS 12 Bli med til EKKILSØY på Nordmøre! 13 TAU KOLAFORENING har driftige jenter! 14 Bli med Eva fra Eden og Ove Aksnes I TENKEBOKSEN 15 NY RADIOMAST i Tanadalen endelig reist 16 FORSIDEBILDET er også denne gang tatt av Bjørg Hernes. Ines og Martin fra Malvik er klar for 17. mai! Samenes Venn På lederplass Veier og veivalg for Samemisjonen Det er nødvendig at organisasjoner arbeider med langsiktige planer for virksomheten sin. Det gjelder i grunnen også på andre av livets områder: når man har landskapet fremover i tankene, kan man lettere gjøre riktige veivalg i dag. Særlig når det gjelder store og avgjørende valg, er det godt å ha tenkt gjennom det store bildet som dette valget er en del av. Dersom en av dere vil bygge et tårn, setter han seg ikke da først ned og regner ut hva det vil koste, for å se om han har penger nok til å fullføre det? For har han lagt grunnmuren, men makter ikke å gjøre tårnet ferdig, da vil alle som ser det, gjøre narr av ham og si: Denne mannen begynte å bygge, men klarte ikke å fullføre det, sier Mesteren vår (Luk 14, 28-30). Samemisjonen trenger også en langsiktig gjennomtenkning av arbeidet sitt. Vår organisasjon har en mangfoldig historie, og den har gjennomgått store forandringer i sine snart 120 år lange virksomhet. Behovene for tradisjonell innsats på helse- og velferdsområdet i det samiske bosettingsområdet i de nordiske land er nå dekket av velferdsstatens ordninger. Derfor er vårt diakonale arbeid gjennom helsefaglig personell og institusjoner avviklet. I dag står vi oppe i et spennende arbeid i det østsamiske området på Kola, et arbeid som knapt noen drømte om for 15 år siden. Midt i den nye situasjonen opplever vi at de midlene misjonsfolket og andre mennesker av god vilje stiller til disposisjon for Samemisjonen, ikke strekker til for de oppgavene vi har satt oss fore å løse. Dermed tvinges vi inn i vanskelige valg for å komme tilbake til en sunn økonomi i misjonen. Og i likhet med mange andre organisasjoner, har vi betydelige utfordringer når det gjelder å engasjere yngre generasjoner. Dette er noe av bakgrunnen for at Samemisjonens landsstyre nylig har nedsatt et organisasjonsutvalg. Organisasjonsutvalget får som oppgave å utrede NSMs framtidige virksomhet, sies det i mandatet det har fått. Videre sier Landsstyret: Følgende områder må utredes: a) Tiltak for å oppnå balanse i driften. b) Plassering av hovedkontoret. c) Virksomhet i de ulike samiske områder, innbefattet DSF-anlegget. d) Virksomheten i kretsene. Som man kan se, har utvalget fått et omfattende mandat. Landsstyrets vurdering er at det måtte bli så omfattende, fordi store avgjørelser på ett område berører de andre delene av misjonens virksomhet, Alt henger sammen med alt, som det sies i et moderne ordtak. Det merkes jo også når hele virksomhetens økonomi oppsummeres i årsregnskapets bunnlinje. Samemisjonen er inne i en tid med forandring. Det ligger mange fine muligheter for arbeidsfellesskapet vårt i dette. Vi merker at mange av misjonens støttespillere engasjerer seg i spørsmålene vi nå må finne svar på. Og vi merker et økende giveransvar og en økende giverglede. Det peker framover mot fortsatt misjonsarbeid i de nordlige områdene. Også i forandringstider trenger vi Guds ledende hånd. Be om at Guds Ånd må lede Samemisjonen til den tjenesten Gud vil ha utført. Og be spesielt for organisasjonsutvalgets arbeid med å tegne ut veiene vi kan gå, og veivalgene vi må gjøre. Be så om at vår Far i himmelen lar sin vilje skje her på jorden, også gjennom Samemisjonen. Thor Henrik With Ass. generalsekretær 3
4
Bli i min kjærlighet! Tekst: Per Kørner Ill.: Frode Kalleland Johs. 15,10-17 De Kristus-troende lever i Kristi kjærlighet. De er lemmer på Kristi legeme. De lever det livet Herrens hengivelse av sitt legeme på korset gir del i et liv i renhet og hellighet for Guds åsyn. Jesus sa det slik: Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham. Det samme nære livssamfunn med Kristus kommer til uttrykk i bildet av vintreet. Jeg er vintreet, dere er grenene. Likesom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Kristus forkynner kjærlighetens evangelium. En himmelsk kjærlighet til fortapte syndere under Guds dom. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Gud har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. (1.Johs. 4, 10.) Dette er Guds vei til frelse for en fortapt menneskeslekt. I denne Guds ufattelige kjærlighet er vi kalt til å leve, alle som hører Kristus til. Det gir seg konkrete utslag i hverdagen. Også det blir vi minnet om av kjærlighetens apostel: Mine barn, la oss ikke elske med ord eller tunge, men i gjerning og sannhet! (1.Johs.3,18). Jesus sier: Hvis dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet. Det er etter mønster av kjærlighets- og lydighetsforholdet mellom Faderen og Sønnen: liksom jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Så store tanker har vår gode Frelser om syndige menneskebarn! I full hengivelse til ham som satte livet til for sine venner for å gjøre oss til arvinger av himmelriket, vil den fruktbringende kjærlighet og lydighet vokse frem. Vi elsker fordi han elsket oss først. Jesu venners høyeste ønske vil være å gjøre hans vilje, ikke vår egen, heller ikke det verden venter eller krever at vi til enhver tid skal gjøre. Jesu venner vandrer varlig i denne verden, idet vi forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen, idet vi lever i stadig kamp mot vår egen, syndige natur. I dette åpenbares den sanne glede, den fullkomne glede. Et liv i kjærlighet til vår Gud og vår Frelser, og i kjærlighet til våre medvandrere. La oss gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne barn, er apostelen Paulus formaning. Vi godtar ikke synden hverken hos oss selv eller hos andre, men vil være sannheten tro i kjærlighet, slik Jesus var det. Han feide ikke synden under teppet, han var full av nåde og sannhet i møte med menneskene. Det er sant som vi synger i den gamle salmen: Glede uten Gud ei finnes, uten Gud ei finnes fred, tom den glede er som vinnes, om vi glemmer Gud derved. Den fullkomne glede finner vi bare ved å bli i Kristi kjærlighet. En glede under korset - i kamp og trengsel. Kristus led tålmodig korset, for å oppnå den glede som ventet ham. I sannhet en underlig vei å gå! Ikke rart at mange velger denne verdens gleder, som dog ender i evig sorg og smerte, om ikke omvendelse blir gjort i tide. Vi må stadig justere livskursen og spørre om vi er verdens barn eller Jesu venner. For vennskap med verden er fiendskap mot Gud. Dere er mine venner dersom dere gjør det jeg pålegger dere, sier Jesus. Som Jesu lydige venner skal vi få kjenne Guds råd til frelse. Vi får et himmelsk budskap å dele med våre medmennesker: Veien til frelse og fred er Jesus Kristus, Guds Sønn. - Ikke Allah, ikke Muhammed, ikke Buddha eller andre selvbestaltede profeter og hedenske guder. Lever vi som Jesu venner, som levende grener på vintreet, som lemmer på Kristi legeme, da bærer vi frukt for Guds rike. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre. Gjennom Ordet og bønnen eier vi livssamfunn med den korsfestede og oppstandne Kristus. Og han vil fullføre sin gode gjerning i oss. Hans løfte står fast: Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende! Per Kørner har vært kretssekretær i Bergen krets. 5
Kolaturen Tekst: Bjørg G. Kalviknes Foto: Stein Ingvar Kalviknes Fem ungdommer og ti voksne fra Rogaland besøkte Kola og Finnmark i påsken. Alt var pakket og klart. Bagene var stappfulle av klær, varme tepper, håndklær og mange hjemmestrikka sokker. Hver bag hadde fått en lapp som fortalte hva den veide. SAS hadde gitt rom for 38 kilo med bagasje pr. person. Det måtte utnyttes til siste gram. Forventningen til turen som lå foran, var enorm. Dette var en tur som var forberedt i mange måneder. Informasjon var lest, kart saumfart. Nå var vi reiseklare. To av medlemmene i Barne- og ungdomsrådet i Stavanger på flyplassen i Kirkenes. F.v. Marianne Abelvik og Hildegunn K. Tessmann. Flystreik! Hva slags tull var dette? Lyden på nyhetene ble skrudd opp. Vi skulle til Kolahalvøya! Dette hadde vi ikke planlagt. Hvis Gud vil at vi skal reise, kommer vi av gårde, kom det fra yngstesønnen. Vi ble svar skyldig. Møt opp på Sola, var beskjeden vi fikk da vi kontaktet SAS. Vel framme på Sola flyplass fikk vi vite at flyet til Oslo var kansellert. Neste fly gikk som planlagt. Fantastisk! Men ville flyet fra Gardermoen gå til Kirkenes? Mens vi står ved innsjekkingsskranken med all bagasjen og ser ut som vi skal forlate landet for godt, får vi beskjed om at streiken er avblåst. Jippi! Da ville vi komme til Kirkenes. Gud er god Men gleden fikk en stripe i lakken da vi kom til gaten for ombordstigning til Kirkenes. Gruppa fra Kristiansand kom seg ikke av gårde fra Kjevik. Vel framme på Kirkenes stod bussen Baltus klar. All bagasjen ble stuet inn. Tenk, vi var framme! Vi bad Gud om at Han måtte være med oss på turen videre og gi dem i Kristiansand trøst i fortvilelsen. Spenning i tollen En stor og god middagsporsjon ble fortært i Kirkenes. Nå var det tollstasjonen som var neste stopp. Vi fikk høre at det bare var lov å ta med 35 kg over grensa. På tollstasjonen på russersiden måtte all bagasje ut av bussen. Vi gikk i skytteltrafikk mellom bussen og tollstasjonen. Vi som aldri hadde opplevd dette før, kjente hvor aktiv dyrehagen i magen var. Ansiktsuttrykkene til de russiske tollbetjentene gjorde det ikke bedre. Ville vi få alt med oss? Vi ventet og ventet. Plutselig stoppet det opp. Hva skjedde? Stemmene ble høyere og høyere. Heldigvis hadde vi en dreven og avbalansert sjåfør med oss. Han hadde sin russiske kone med seg. Plutselig gikk det som smurt. Beskjeden fra Ketil, bussjåføren, var at alle måtte sette sin egen bagasje til gjennomlysning og hente den ut på den andre siden. Tollbetjenten ble nok overveldet over alle menneskene og bagasjen, så han gikk nok helt i surr. Bagasjen skulle egentlig veies, men det ville vel tatt for mye tid. Lille Julia på to år, sjåførens sjarmtroll, løp litt fram og tilbake og medvirket nok til at han gav opp. Englevakt kaller vi dette. Vi er klarerte, sa Ketil. Få bagasjen i bussen. Før vi visste ordet av det, var alt pakket og klart. Veien gikk inn i Russland. Naturen og landskapet var et stykke inn i Russland som i Norge. Ingen nye overraskelser. Første stopp var fotografering av byen Nikkel. Det var svart. Tenk å bo i en så forurensa by! Turen videre til Murmansk gikk over all forventning. Veien var som en norsk landevei i teleløsning. Høyblokkene bar preg av vanstyre. Vi ble litt målløse ved synet av dem. De største leilighetene var på ca. 70 m2, opplyste vår kjære tolk, Svetlana. Det var kjekt å møte henne igjen. En god trygghet å ha med seg i Russland. Her er Guds hus og himlens port Etter en god natts søvn med påfølgende frokost på hotell i Murmansk skulle vi på gudstjeneste. Vi skulle i kirka. Bussen stoppet mellom noen 6
fullført siste setning før nestemann begynte. Tolken fikk nesten ikke tid til å puste. Marianne og Hildegunn på husbesøk i Lovozero. høyblokker. Hvor var kirka og kirkespiret? Men kirken var ikke et fysisk bygg. Bussen stoppet og vi fulgte etter reiselederen som hadde vært her før. Sett med norske øyne var blokka helt grusom. Inngangspartiet minnet oss om slummen. Men rett innenfor stod det en åpen dør inn til et lyst rom. Varmen fra rommet omkranset oss. Her møtte vi brødre og søstre i Herren. Vi kunne ikke det verbale språket, men brukte det nonverbale i form av smil og varme blikk. En sterk opplevelse for oss nordmenn. Vi kjente at vi hadde noe felles. Mange barn var møtt fram. Guds ord var det samme. Takk at du tok våre byrder... fikk vi synge for dem. Budskapet er likt for oss som for dem. Etterpå måtte jo vi nordmenn ha litt sightseeing og shopping. Markedet var en opplevelse. Hjemmestrikka sokker og ullsjal ble bytta med rubler. Rett innenfor hovedinngangen stod det en hyggelig mann og smilte til oss. Jeg nikket og smilte igjen. Etter å ha vandret noen ganger fram og tilbake hører jeg: Hvorfor går du bare fram og tilbake hele tiden? Den hyggelige mannen, Aleksander, kunne norsk. En morsom opplevelse. Vi booket oss inn på de rom vi skulle ha. Romslig og godt. Badet var dobbelt så stort som i Murmansk. Rene luksusen. Maten smakte fortreffelig. En tur på markedet fikk vi også. Det var skikkelig snøsmelting i gatene, så jammen var det godt de solgte støvler! Torghandleren var skikkelig fornøyd. Halve gruppa kjøpte støvler. De fikk vi god bruk for senere. Enda en dag skulle vi få møte brødre og søstre (flest av dem) i Herren. Da ordet ble gitt fritt, spratt de opp en etter en. Den første hadde ikke før Ny disippel Tirsdag reiste vi til Revda. Vi besøkte museet der. En veldig interessant opplevelse. Der skulle vi hatt bedre tid. Men som turister skal vi jo få med oss mest mulig. Fengselsutsalget ble nesten tømt for varer etter vårt besøk. Treskrin, barnestol, kjøkkenredskap og trerammer ble båret i bussen. Så var det til forsamlingen i Revda. De hadde laget til et fantastisk måltid. Deilig loff med pølse og ost eller motsatt. De hadde ikke spart på noe. Møtelokalet ble fullt. Menneskene lyttet. Ute på gangen vandret en ung mann fram og tilbake. Han ønsket å gi sitt liv til Jesus. En sterk opplevelse for alle, ikke minst den yngste i reisefølget. Tenk å få oppleve at noen vil følge Jesus! Det er ikke hverdagskost verken i Norge eller Russland. Del ditt brød med sulten bror Onsdag ble en helt spesiell dag. Den var pakkfull av opplevelser. Første post på programmet var husbesøk. De som ønsket det, kunne få være med. Vi hadde samlet sammen litt av våre midler. Det skulle handles. Ludmilla, diakonen, var innkjøpssjef. Hun visste hva de trengte. Ost, pølse, kylling, brød og enda mer ble likt fordelt på bæreposene. Nå begynte vandringen. Rett i na- Varme på hotell Virma Etter to netter i Murmansk gikk turen videre til Lovozero. Der skulle vi også bo på hotell. Her var det godt å komme, utbrøt en av de unge i reisefølget. Kjenn den varmen disse menneskene utstråler! Bagasjen ble båret inn i skytteltrafikk. Mange av bagene var hjelpesending. Vi bar dem opp og pakket ut. Det var svære hauger. Tenk så priviligerte vi er som kan få være med å gi til dem som trenger det! Hildegunn (t.h.) på suppekjøkkenet i Revda. Skoleelever får mat. 7
bolaget bar det. Første gruppe ut var to av medlemmene i BUR i Stavanger krets, Marianne og Hildegunn, og meg. Spasiba kom det fra hun som fikk første pose. Det ordet forstod vi. I dag hadde jeg ikke mer mat igjen, så jeg er veldig takknemlig. Vi nordmenn vet ikke hva det er. Marianne og Hildegunn spurte om hun hadde barn. Hun viste bilder av jentene sine. Den eldste var på Mariannes alder. Dette besøket kommer nok aldri til å bli slettet i vår hukommelse. Neste post var besøk på suppekjøkkenet i Revda. Jeg var så heldig å få være med de unge dit. Det var noe av det jeg hadde sett fram til på turen. Den skolen jeg jobber på til daglig, hadde innsamling til dette suppekjøkkenet som sitt misjonsprosjekt i fjor. En flott blå bygning lå foran oss. Vi åpnet døren med ærbødighet. Inne satt det mange barn som spiste. Flere strømmet på. Vi fikk også stille oss i køen med rasjoneringskortet. Ord dekker ikke det vi følte. Tenk, barna smilte og skravlet som unger flest. Hjelpen vi gav, var en del av dette. Vi spurte fint, selvsagt ved hjelp av tolk, om vi kunne få ta bilder. Barna nikket og stilte seg opp. Som bortskjemte nordmenn kikket vi med skeptiske øyne på glasset med det brune i. Men vi hadde bestemt oss på forhånd at vi skulle smake hvis vi ble tilbudt noe. På brettet vårt ble det plassert suppe, en middagsrett, et egg og glasset med det brune i. Skepsisen vår ble fort byttet med skam. Det brune var deilig sviskesaft. Næringsrikt var det også. Den porsjonen vi fikk, kostet 11,50 i norske kroner. Vi ble stappmette, men så hadde vi nordmenn hatt måltid før på dagen, og vi visste at mer mat skulle det bli. Turister på tundraen Fulle av inntrykk satte vi oss i bilen til Sigfred. Den var like møkkete som alle de andre bilene. Nå var neste post turistopplevelse på tundraen. Sola skein fra skyfri himmel, og gradestokken viste bare et par minus. Vi ble møtt av de andre som hadde kjørt i forveien. Der var det mer mat. Sledeturen med reinsdyr var en morsom opplevelse. Om kvelden var det bønne- og vitnemøte. Det varte i flere timer. Etter alle inntrykk og alle opplevelsene var det nok hardt for noen av de norske, spesielt de to reiselederne, å holde seg våkne. Men alle stod i ring og holdt hverandre i hendene, så det var bare å holde ut. Etter møtet kom en av damene som går i forsamlingen og spurte om hun kunne få selge noe. Flotte reinsdyrstøvletter og tøfler. Hun møtte rette kundekrets. Fire ganger var hun hjemom og hentet ny forsyning. Hun hadde sikkert tjent noen årslønner på oss, og vi fikk varmt og godt fottøy med til Norge. Neste dag skulle vi tilbake til Norge. Vi hadde hatt mest lyst til å være noen uker, men pliktene kalte. Vi pakket ned støvler, støvletter, treskrin og selvsagt godis fra Russland. Turen til Karasjok ville ta tolv timer. Noen av timene ble brukt til å ta igjen litt søvn. Mil etter mil ble kjørt på den endeløse sølete landevei mot Norge. Ketil kjørte så rolig og flott. En fantastisk sjåfør! Finland har vi også besøkt. Nå kan vi skryte av å ha vært i enda et land! Finnmark også ukjent mark Varm velkomst på DFS. Vi var litt utkjørte, bokstavelig talt, men hva gjør det når nye opplevelser venter? Gudstjenesten i Karasjok kirke er også føyd inn i opplevelsesboka. Samene var kledd i sine flotte drakter. Vi ble noen kjedelige grå søringer sammen med dem. Salmesangen skulle begynne. Jeg tror ikke jeg noen gang har sunget en salme så sakte. Ny rekord. En del av den yngre garden fikk leid en bil og reiste fire mil der det var ulike aktiviteter. Det var reinsdyrslede, skallekasting, lassokasting med mer. De varme støvlettene som jeg kjøpte i Lovozero, var helt fantastiske. Varme bein er godt å ha. Yngstemann i følget, Nicolai Kristian, kom stolt og fortalte at han vant skallekastingen i sin gruppe. De sa jeg var verdensmester. Vi lo litt av det, men Ketil så alvorlig på meg. Det er sant. Han er verdensmester. Det er ikke noe sted i verden der de har skallekasting. Nicolai solte seg i glansen av Ketils ord. En omvisning på DSF fikk vi også. Vi ble så overrasket over alle de flotte lokalene. Dette må jo brukes til noe! utbrøt en i reisefølget. Hans ord ble varmt mottatt av omviseren. Ikke visste han at det var planer om å selge noe. Vi skal ikke referere mer av den følgende samtalen i denne reportasjen. Postskriptum Etter å ha vært en uke i Norge, og har fått fordøyd noen av inntrykkene, sitter jeg igjen med en utrolig takknemlighet. Alle opplevelsene har festet seg på harddisken. Min bønn er at de midlene jeg har fått til disponering, må brukes på den rette måten. Etter denne turen kommer jeg til å gi mer til Samemisjonen, sa en i reisefølget. Jeg tror ikke hun var alene om den tanken. Gud er god som var med oss på turen. Takken går også til Willy og Stein Ingvar som ledet oss trygt igjennom disse dagene. Willy Nicolaysen var med som reiseleder, og Svetlana tolket. 8
PÅSKELEIR PÅ SKAUGDAL SKOLE I RISSA: Jesus vant og jeg har vunnet! Tekst og foto: Jon Amundal Vi leker oss sammen fra første stund. Mat må vi ha! Pølse og potetmos går ned på høykant. Er det den nye Bokløv? Grilling i skogen er koselig. Avslutningen på Johan Nordahl Bruns mektige påskesalme var motto på årets påskeleir på Skaugdal skole i Rissa. påskeleir for noen år siden: Men, det går da itj an det at både Jesus å æ vainn! - 1. Kor. 15: Gud være takk som gir oss seier ved vår herre Jesus Kristus. Så er det som salmedikteren sier: Åpen har jeg himlen funnet, Jesus vant og jeg har vunnet. - 9
KVINNEHELG PÅ NORDLYS 10-12 MARS Tekst: Bjørg G. Kalviknes Foto:Bjørg G. og Stein I. Kalviknes Snøen lå hvit og tindrende ute. Alle hagene var like fine. Sola skein og bar bud om en ny dag. Gradestokken viste 15 minus da jeg våknet fredag morgen. På den måten fikk den informert oss om at dette er dagen for varme klær. Det var denne dagen jeg hadde sett fram til med både glede og spenning. Vi skulle arrangere kvinnehelg på Nordlys misjonssenter for første gang. Påmeldingen hadde vært stor, over all forventning. Internatet var overbooket. De siste som meldte seg på, måtte bo hjemme. Kokkene hadde meldt seg frivillig. Skulle det være kvinnehelg, måtte det være menn på kjøkkenet. Det hadde steget mange bønner til Gud for denne helga. Bønn om at dette måtte bli en helg der mange kvinner kunne få ladet batteriene både åndelig og menneskelig. Komiteen møtte på Nordlys flere timer i forveien. Bord ble dekket, pyntet og det var varme på peisen. Ute var det kaldt, så peisen skulle holdes varm hele helga. Nye stoler ble satt på plass, og nytt bestikk, som misjonskvinner hadde kjøpt, skulle innvies. Kaffe var det rikelig av. Med Asbjørn på kjøkkenet trengte vi ikke bekymre oss for at tv-kannene ble tomme. De første kvinnene kom flere timer før vi hadde beregnet. Dette har vi gledet oss til, sa de. Det skal bli godt å ha god tid til å Sjefskokken Asbjørn. prate sammen med andre og lytte til Guds ord uten å ha husmorpliktene hengende over seg. Tema for helga var: Guds omsorg. Gud, du er rik ble sunget. Vi kjente at det var godt å synge sammen. En hel helg skulle vi være sammen og lytte til hva Guds omsorg er. Liv Risa Taksdal, lærer på Tryggheim videregående skole, tok oss med på en vandring inn i Guds omsorg. Det er mange som har tunge steiner å bære. Vi opplever både sorg, savn og sykdom. Hun fortalte billedlig om mannen som skulle over en stri elv. Men jeg har så mange steiner i sekken min, sa mannen. De er der for å hindre at du føres med strømmen. Mange av de steinene vi bærer på, er med på å holde oss nær til Ham. Kvinnehelga var et fellesarrangement mellom Den Indre Sjømannsmisjon og Samemisjonen. Gudrun Watne, som har jobbet på fiskarheimen på Røst, tok oss med på en tur ut i havgapet. Der så vi for oss klesvask, matlaging og omsorg for fiskerne. Hun gav oss også et lite glimt ombord på en fiskebåt. Av og til kunne det være så mye fisk at til og med underkøyene ble okkupert av dem. Da var det bare for fiskerne å finne en annen seng å ligge i. Om det ble fem-seks menn i ei seng, var ikke det så nøye. Det eneste de måtte sørge for, var å avtale når de skulle snu seg. Sjefskokken og kvinnekomitéen. 10
Blant disse barske fiskerne, barske værforhold, skal Guds ord lyde. For en misjonsmark! Vær med å be for Indre Sjø. Lørdag kveld var det glimt fra arbeidet Samemisjonen driver på Kola. Det er utrolig at våre naboer i nord ikke har så mye til livets opphold. Samemisjonen opplever at mennesker får hjelp både materielt og åndelig. Flere mennesker ønsker å leve sammen med Jesus. Gudrun Undal, en av Indre Sjø sine arbeidere, delte Guds ord med oss flere ganger. Kvinnehelga ble det vi hadde bedt om. Den ladet opp batteriene våre slik at vi fikk mot til å fortsette hverdagen etterpå. Vi ble enige om at dette samarbeidet med Indre Sjø var en suksess. Vi må møtes igjen neste år, hvis vi lever, kom det fra en av deltakerne. Det manglet ikke på engasjement. Minneord Edith Gåserød er død, 94 år gammel. Hun sovnet stille inn 3. mars. En trofast og ivrig Herrens tjener har nå fått lov til å komme hjem. Rokke Samemisjonsforening i Halden vil savne Edith som forbilde i sin iver for Samemisjonens arbeid. Hun satt som formann i foreningen i 26 sammenhengende år, fra 1971 1997, og i perioder hvor foreningsarbeidet gikk trått og foreningen var truet med nedleggelse, stod hun frem som en inspirator og pådriver. I tro til Gud ble foreningen fornyet og vokste til igjen å bli en stor og aktiv forening. Edith hadde et stille og vinnende vesen. Sammen med sin Arve fikk hun bygge et kristent hjem for sine fire barn på gårdsbruket i Rokke. Familien fikk oppleve store prøvelser da et av barna omkom i en ulykke som liten, men troen til Gud stod fast. Hun snakket gjerne med folk i bygda om sin Gud og om misjonsarbeidet, og mange ble med i foreningen gjennom Edith. På tross av sviktende helse de siste årene var hun klar i hodet helt til det siste, og deltok på foreningsmøter og samlinger så lenge kreftene tillot. Interessen for Samemisjonens arbeid i Norge og på Kola beholdt hun hele livet, og hun samtalte så gjerne om misjonen. Når hun ikke lenger selv kunne delta på møtene, sørget hun for å sende med penger til kollekten. Misjon er de brennende hjerters sak. Edith var et slikt brennende hjerte. Vi lyser fred over Edith Gåserøds minne. Carl Johan Johnsen Foto: Samenes Venn nr.7/1994. 11
GODE LEIRER PÅ NORDLYS Tekst og foto: Stein Ingvar Kalviknes 12 Lederne tar en pust i bakken. Samhandling må til! Aktivitet 59 nord. Aktivitet 59 nord. Men gevær på leir?! (Det ble brukt til skyting på blink på ungdomsleiren.) Vi har i år arrangert en ungdoms- Misjonssenter i Sandnes kommu- med unge og litt eldre ledere og 50 ivrige jenter og gutter fra 1.- unge og voksne ledere og talere. Å få samle så mange barn og unge om Guds ord og misjon over spirerende. Midt oppi alle aktivitetene som skjer på disse leirene, opplever vi at når det er bibeltimer - blir rikelig delt både blant barn, unge og voksne. Vi har stor tro på det kristne leirarbeidet. Der får Guds ord som er vårt viktigste ar- te. La oss derfor slå en bønnering om leirarbeidet og be om at den gode sæd må bære rike frukter. Mange av barna, de unge og leirarbeidet som drives. Vi har opplevd å få gode ledere, talere være med på leirene. Nå plan- juni og en friluftsleir i august for at det skal bli god oppslutning om leirene, at vi skal få mange gode frivillige medarbeidere med og at for mange.
Hilsen fra Ekkilsøy smf. Når jeg skal skrive et stykke i Samenes Venn, så må det bli litt forskjellige minner. Ekkilsøy er ei øy som ligger 15 minutter med ferje sørvest fra Kristiansund og ti minutter hit fra Bremsnes med bil. Øya hører til Averøy kommune og ligger nedenfor Atlanterhavsveien, som er landfast til Molde. Vi har ei lita forening som nå er på fem medlemmer. Vi har vært mange flere, men ingen nye kommer til. Dette antallet har vi nå vært i 10-11 år, men vi er glad for dem som er med. Den eldste er 85 år, og alle er over 70. Vi har kalt den for pikeforening, for vi var jo unge da vi begynte i den. De fleste gikk kanskje inn i den da vi startet familie og tok da vår tur med foreningen. Det har vært mange gode stunder med andakt og lesing fra Samenes Venn. Lederen har ansvaret for det. Vi synger og har den viktige matpausen med gode kaker og prat. Etter det tar vi opp kollekt og gir vår gave til misjonen. Jeg ble leder i 1984 etter henne som vi hadde før, som plutselig og uventet gikk bort bare 52 år gammel. Samme året begynte Ivar Volden som kretssekretær i Nordmøre krets, så vi fikk ofte besøk av ham på fester og møter. Han hadde med seg den kjære fiolinen og spilte bestandig på den. Jeg husker ikke hvor mange år han var sekretær. Han bodde her på Averøya. Han døde i 2003. Det var sørgelig. Han var kjent av mange. Lars Heggset, som var sekretær i mange, mange år her, hadde fra 1950- åra tradisjon for å være her på fest 1. påskedag. Ham kjente vi godt. Han var en enkel og god forkynner som vi var virkelig glad i. Da stilte musikklaget opp. Lenge bestod det av fem damer med citar og gitarer. Da ble det rørende, ja, Ånden var til stede. Senere ble flere både menn og kvinner med, da det blåste en vekkelsesvind over øya vår. Det var i 1977-78. Da vokste musikklaget til ca 15 medlemmer. Men nå er det flere år siden det ble nedlagt. Folk er eldre, noen er tatt hjem til Herren. Vi ber om vekkelse enda en gang over øya og landet vårt. Må Vår Herre og Far i himmelen ta seg av oss. Må vi ta den fulle rustning på, så vi står ferdige til å møte Ham når han kommer og henter alle sine. Vi hilser dere med den flotteste sangen av flere: Å salige stund uten like, han lever, han lever ennu! Han vandrer i seierens rike, min sjel, hvorfor sørger da du? Han er ikke lenger i graven, hvor bleknet i døden han lå; jeg levende så ham i haven, og aldri så skjønn jeg ham så. Han lever, og jeg skal få bringe hans venner det salige ord tenk, jeg som er ringest blant ringe, den minste han kjenner på jord, tenk, jeg skal hans hilsen frembære, å kunne jeg synge det ut! Mer kunne ei engler begjære enn gå med så salig et bud. Å salige stund uten like, han lever, han lever ennu! Han vandrer i seierens rike, min sjel, hvorfor sørger da du? Du søkte din trøst i den døde, og dvelte ved gravnatten kun; så fikk du den levende møte, å salige, salige stund! Hilsen Ekkilsøy Samemisjonsforening Berit Stormo Vikene leder FLYSTREIK Av Karin Helgøy verre å verte utestengt den 13
Det skjer i Stavanger krets Inspirasjonssamlinger: Tirsdag 30/5: Misjonshuset, Varhaug Onsdag 31/5: Betel, Erfjord kl.19.00. Stein Ingvar Kalviknes og noen av kretsstyremedlemmene deltar på begge samlingene. Andakt, misjonsglimt, sang, samtale om arbeidet, enkel bevertning og kollekt. Spesielt inviterte er foreningsmedlemmer, kontaktpersoner og enkeltmedlemmer. Basar torsdag 1/6 på Randaberg Forsaml.hus kl.19.00. Andakt og misjonsglimt ved S. I. Kalviknes. Sang og musikk. Salg av lodder og trekning. Bevertning. Alle er velkomne! Pinsestevne 5/6 (2. pinsedag) kl. 14.00 på Nordlys Misjonssenter, Alsvik i Sandnes. Tale: Tollak Jakobsen. Sang: Lars Nessa. Bevertning og kollekt. Alle er velkomne! Samenes Venn Sommerleir 1 (1. - 4. klasse), 16. - 18. juni på Nordlys Misjonssenter, Alsvik i Sandnes. Leirsjef: Marianne Abelvik. Ledere/talere: Bjarte Gudmestad og Stein Ingvar Kalviknes m.fl. Sommerleir 2 (5.- 7. klasse), 23. - 26. juni på Nordlys Misjonssenter, Alsvik i Sandnes. Leirsjef: Steinar Trefjord. Ledere/talere: Hildegunn K. Tessmann, Adam Tessmann og Stein Ingvar Kalviknes m. fl. Haarstevne søndag 18/6 kl. 13.30 på Vigrestad. Tale: S. I. Kalviknes. Sang: Vigrestad Musikklag. Kaffe til medbrakt matpakke. Kollekt. Velkommen! i Bergen krets Årsmøtehelg på Fjell-Ly, Sotra, 19.-21. mai. Velkommen også til enkeltmøter. Talere: Odd Eivind Høyvik, Thor Henrik With, Ronny Heimli. Fredag 19/5 19.00 Kveldsmat 20.00 Kveldsmøte. Tale: Odd Eivind Høyvik 22.00 Kveldsbønn. Ronny Heimli Lørdag 20/5 08.30 Morgenbønn. Ronny Heimli 09.45 Bibeltime v/ T. H. With 10.45 Årsmøte 16.30 Misjonssamling. Film og info. fra arbeidet i Finnmark og på Kola v/ T. H. With 20.00 Festmøte med påfølgende kaffe og kaker. Tale: T. H. With. Sang: Kilden. Søndag 21/5 09.00 Morgenbønn. Ronny Heimli 11.00 Høgmesse i Blomvåg krk. v/ Ronny Heimli og T. H. With 14.00 Middag. Avslutning. i Møre og Romsdal krets Kretsmøte Eidet bedehus, Surnadal, 17.-18. juni. Taler: Einar Hagalid. Lørdag kl.12.00: Bibeltime. kl.19.30: Fest. Søndag kl.11.00: Gudstjeneste i Ranes kyrkje. Kl.14.30: Avslutningsmøte. BASAR OG MØTEUKE PÅ TAU Tekst og foto: Stein Ingvar Kalviknes Tau Kolaforening arrangerte basar torsdag 23. februar til inntekt for Kolaarbeidet. Denne foreningen, som ble stiftet i 2004 og nå består av 12 ivrige jenter pluss to ledere, arrangerte sin andre basar. Det var imponerende å se alle gevinstene de hadde og den gløden de viste for å få inn midler til dette viktige misjonsarbeidet. Oppslutningen var god. På basaren og møtene fikk de inn hele kr.17.609,00. Taler på basaren i år var Arne Arnesen fra Flekkerøya. Jentene i foreningene gledet forsamlingen med frisk og god sang. I forbindelse med basaren i år tok Anbjørg Leine Larsen, Marianne og Bernt Jarl Berge initiativ til å arrangere en møteserie på Tau. Arne Arnesen forkynte Guds ord og ordet fikk lyde til frelse, nytt liv og oppbyggelse. Det ble en rik og god møteserie som gav mersmak. De tenker nå på å arrangere både basar og møteuke også til neste vår. Vi gleder oss over den nye given som det er blitt på Tau for Samemisjonens arbeidet og over Ordet som ble delt blant barna og de voksne. Vi ønsker Tau Kolaforening Guds rike velsignelse over det gode barnearbeidet som drives. La oss omslutte både denne foreningen og alle våre foreninger i bønn til Gud. 14
Med Eva i tenkeboksen Det gjentek seg stendig. Kristenleiarar endrar kurs. Dei går anten inn i djupe og inngåande studier eller er innom såkalla tenkeboksar. Og ut av desse prosessane kjem dei med nye kleder. Saker som før var klare og innlysande, er no blitt tvilsame, to-sidige eller har fått eit heilt anna utfall. Men liknande ting har skjedd før. Den fyrste som var inne i denne prosessen, heitte Eva og heldt til saman med mannen sin i Edens Hage. Har Gud verkeleg sagt? Ja, kan det vere mogeleg at Gud har meint det slik i Ordet sitt? Det står der. Men eit eller anna må ha skjedd. Anten må Herren ha uttrykt seg feil, eller så har han snakka til ei anna tid og ein annan situasjon, eller så må den som skreiv det ned, ha lagt personlege meiningar i det. For dette Gudsordet passar ikkje inn i vår moderne tid. Det passar ikkje meg. Dei mange spørsmål og problemstillingar strøymer imot ein i tenkeboksen. Dei mange tre og det eine. Ja, det kristne livet byd på stor fridom. Alt har du lov til, men ikkje alt gagnar. Men sjølv om dei trea ein er frie til å ete av er mange, er det så irriterande at Gud har nekta oss eit av dei. Vi ville ha alle. Ikkje det meste, men alt. Fyrst då - når alle hindringar er borte - kan ein realisere den eldgamle draumen om å verte Gud lik. Det er ein orm i tenkeboksa! Listig snik han seg rundt mellom bøker, tidsskrifter, mailer og datafiler. Ivrig lytter han i samtaler og kviskrar ein i øyret. Sjølvrealisering, status, popularitet, makt og ære. Fargane blir vakrare og klårare etter kvart som prosessen i tenkeboksen utviklar seg. Det spring ut av lysta til det vonde som mennesket ber i seg, men sjølvsagt er ormen ikkje så dum at han brukar slike ord. Når Guds Ord vert drege i tvil, vert Gud forkasta. Ja, for Herren er eitt med ordet sitt, og heile Skrifta er innanda av Gud. Vi kan ikkje omtolke, sløyfe eller omskrive Guds Ord utan at vi rører ved Den Allmektige Gud. Skal vi verkeleg våge dette? For Eva førte vegen etter tenkeboksen ut av hagen. Mellom dei tusener av tre må eit få stå urørt. Ganske enkelt fordi Gud har sagt det! Homofili er i mot Guds skaparordning og stider mot Guds vilje. Med biletspråk ei grein på det eine treet i hagen, og noko vi ikkje har lov å ete av. Difor er det så leit når leiande personar lek og lærd - frå tid til anna står fram og fortel at dei har skifta syn, og har arbeidd seg fram til forståing for noko som er i strid med Guds Ord og Guds gode skaparordning. Og så vil ein i kyrkje og organisasjonar halte vidare med to eller fleire syn. Det finnst ein annan veg. Det er ganske enkelt å bøye seg for Herren og det han har sagt i Ordet sitt. Så får det bere eller breste. Vi vil aldri forstå alt. Det er heller ikkje naudsynt. Herren kjenner alle menneske og han ser oss i dei ulike situasjonar vi måtte vere oppe i. Denne levande Gud leitar også i 2006 etter mennesket som han har skapt i sitt eige bilde og til mann og kvinne. Og spørsmålet Hans til oss er klart og lyder såleis: Kvar er du? Ove Aksnes Samenes Venn Ansvarlig redaktør: Generalsekretær Magne Gamlemshaug Redaktør: Rigmor Hølmo ADRESSE: Samenes Venn Norges Samemisjon Kongens gt. 14 B 7011 Trondheim Tlf. 73 87 62 50 Fax: 73 87 62 60 e-post: hovedkontoret@samemisjonen.no Web: http://www.samemisjonen.no ABONNEMENT: 11 nr. pr. år Ordinær årspris: kr. 250,- Til utlandet: kr. 300,- For kontingent: Konto nr.: 3000.15.18565 For offer og gaver til misjonsarbeidet (også skattefrie): Konto nr.: 3000.15.18530 Norges Samemisjon er en uavhengig organisasjon med samme bekjennelsesgrunn som Den norske kirke. Samemisjonens mål er: På bibelsk og evangelisk-luthersk grunn å utføre indremisjonsarbeid blant den samiske befolkning. Siden 1993 har Samemisjonen også startet opp arbeid blant samer på Kolahalvøya. Samemisjonen ser det som en oppgave å støtte samisk språk og kulturarv. Støttevirksomheten omfatter 7 kretser. Landsstyrets formann: Arvid Nilssen Hillerenvn. 60 5174 Mathopen Tlf. 95 77 37 75 Trykk: Wennbergs Trykkeri AS 15
B-PostAbonnement RETUR: NORGES SAMEMISJON, KONGENSGT. 14B, 7011 TRONDHEIM RADIO DSFs NYE MAST ENDELIG REIST PÅ GANESVÁRRI Tekst: Thor Henrik With 26 meter stål strekker seg fra fjelltoppen rakt opp mot himmelen og kroner en seig innsats for å bedre Radio DSFs sendenett og økonomi. Etter timer med spenning og harde tak 7. april kunne arbeidsgjengen på sju samemisjonsfolk puste lettet ut, legge hodet på nakken og ta mastetopp og antenner i øyesyn høyt der oppe. Fra morgenen av truet vind med å utsette reisingen enda en gang. Men vi hadde bedt om godt og tjenlig vær. Og da vi var klar til å stramme wirene og kjettingene for å reise masta, ble det blikk stille på fjelltoppen, sier en glad og lettet prosjektleder Alf K. Tellefsen. - Vi hadde planlagt operasjonen til minste detalj, og tenkt ut en rekke sikringstiltak med forsterkninger på mulige svake punkt, fortsetter han. Det er jo faktisk tre tonn stål som skulle reises på høykant og rage 26 meter over fjelltoppen. Der skal den stå i storm og stille, som et av leddene i Radio DSFs sendenett nedover Tanadalen, utdyper han. Masta er klar til å formidle radiosignaler fra Iskuraš-senderen ved Karasjok helt ned den lange Tanadalen til senderen på Algasvárri. Etter noen enkle, tekniske justeringer på senderen vil den også dekke bygda Sirma i Tana-dalen, sammen med andre områder ned mot Tana bru. - Papirarbeidet for å få dette til har vært en tålmodighetsprøve, og de tekniske løsningene for selve mastereisingen har kostet mange, mange runder med funderinger og planlegging, innrømmer Tellefsen. - Vi måtte også få strøm fram til senderen. Der møtte vi stor velvilje og handlekraft på finsk side av Tana-elva. Så nå får senderen faktisk strøm fra Finland. Tellefsen berømmer innsatsvillige, frivillige medhjelpere som har båret og slept store mengder nødvendig utstyr opp på fjellet i løpet av høsten. Det har rent mye svette opp bakkene til Ganesvárri, smiler han. Han nevner også den anonyme mannen fra Karasjok som alene bekostet helikopterløft av masta opp til toppen. - Men nå står masta der! Den sender Guds Ord til folk på Tanas bredder, og siden vi eier den selv, sparer vi sendekostnader hver eneste dag, avslutter en glad nærradiopionér i Indre Finnmark.