KULTURHISTORISK MUSEUM Kulturhistorisk museum er ett av landets største museer og er et eget fakultet under Universitetet i Oslo. Kulturhistorisk museum omfatter Historisk museum og Vikingskipshuset som til sammen har over 500 000 besøkende i året. Museet har Norges største samlinger fra norsk forhistorie, middelalder og fra antikken. Det har i tillegg en betydelig etnografisk samling med gjenstander fra alle verdensdeler, samt Norges største myntsamling. Museet har faste og skiftende utstillinger. De faste utstillingene omfatter norsk forhistorie, vikingtid og middelalder, mynter og betalingsmidler, oldsaker fra antikken og Det gamle Egypt og etnografiske gjenstander fra hele verden. I tillegg til de faste utstillingene arrangerer museet større temporære temautstillinger en til to ganger i året. Museet tilbyr også arrangementer av forskjellige slag. Den første søndagen i hver måned er barnesøndag for hele familien. Videre arrangeres det foredrag, omvisninger, filmfremvisninger, konserter, danseopptredener, ol. Kulturhistorisk museum er i ferd med å planlegge en samlokalisering og flytting til Bjørvika. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo Frederiksgate 2, 0164 OSLO Postadresse: Postboks 6762 St. Olavs plass, 0130 Oslo Telefon: (+47)22 85 19 00 Fax: (+47)22 85 19 38 E-post: postmottak@khm.uio.no Hjemmeside: www.khm.uio.no Historisk museum åpnet i 1904 og er ett av landets flotteste bygg i Jugendstil, tegnet av den kjente arkitekten Henrik Bull. Adressen er Frederiks gate 2, vis á vis Tullinløkka. Museet er åpent fra tirsdag til søndag (mandag stengt), 15. mai til 14. september kl 10-17 15. september til 14. mai kl 11-16. Museet har gratis adgang for alle. Museet er stengt: nyttårsaften, 1. nyttårsdag, langfredag, påskeaften, 1. påskedag, 2. påskedag, julaften, 1. juledag, 2. juledag, 1. mai og 17. mai. For mer informasjon om museet, se www.khm.uio.no Vikingskipshuset ble tegnet av arkitekten Arnstein Arneberg i 1913 og i 1926 åpnet den første fløyen med Osebergskipet. Adressen er Huk Aveny 35, på Bygdøy. Museet er åpent hver dag, 1. mai til 30. september kl 9-18, 1. oktober til 30. april kl 10-16. Museet er stengt: nyttårsaften, 1. nyttårsdag, langfredag, påskeaften, 1.påskedag, julaften og 1. og 2. juledag. For mer informasjon om museet, se www.khm.uio.no Skoletilbud i bli med på ferden Gjennom en animasjonsfilm blir eleven kjent med fire pilegrimer, bl.a. den norske kongen Sigurd Jorsalfare. Skoleelever reiser mye - feriereiser, flytting eller familiebesøk. Men hvor mange kjenner til de store pilegrimsreisene i fortid og nåtid? I middelalderen kunne pilegrimsreisen være eneste sjanse til å komme utenfor landegrensene. Og for de som drar til Mekka i dag, kan pilegrimsreisen bli den viktigste reisen i livet. Gjennom historiske gjenstander, illustrasjoner og filmer, forteller Pilegrimsspor om tro, håp og fellesskap blant millioner av mennesker på vandring. Skolegrupper er hjertelig velkommen til utstillingen. Vi har satt sammen noen undervisningstilbud med forslag til fordypning. Tilbudene kan kombineres. Varighet: 60 minutter. Ta kontakt for spesielle ønsker på omvisning@khm.uio.no eller 22 85 99 64! Bestillingsskjema finner du på: www.khm.uio.no/skoleweb/booking.html Pilegrimer. Fortellinger om folk på farten. 2. 4. trinn Hvorfor gikk folk på sine egne ben helt fra Oslo til Trondheim i gamle dager? Hør historien om Olav den hellige! I utstillingen får elevene se hvor pilegrimer reiser i dag, og de får høre fortellinger om pilegrimenes opplevelser på vei til Trondheim, Mekka og Ganges. Pilegrimer og helgener i middelalderen. 5.-7. trinn, Samfunnsfag og RLE Hvorfor i all verden dro folk i middelalderen på strevsomme reiser helt til Spania, Roma og Jerusalem? Hva opplevde de på veien og hva tok de med seg hjem? Vi utruster en elev til en pilegrimsferd og leter etter spor etter fortidens pilegrimer. På ferden møter vi helgener som St. Sunniva, St. Halvard og Olav den hellige. Pilegrimsreiser kan lære oss mye om livet i middelalderen, om gjestfrihet, fellesskap og tro, men også om korstog og svindel. Religiøse reiser i fortid og nåtid. 8. - 10. trinn, Samfunnsfag og RLE Hør folk fra Oslo fortelle om sine pilegrimsreiser og se hvilke minner de tar med seg hjem! I grupper drar elevene ut i utstillingen for å samle kunnskap om ulike pilegrimsmål fra Ganges til Graceland. Hvorfor har folk med seg flasker med vann fra reiser til India, Saudi-Arabia, Israel og Frankrike? Vi samtaler om fellesstrekk mellom religionene slik de kommer til uttrykk gjennom pilegrimsreiser. Pilegrimer - middelalderens veier og verdensbilde. VG2, Historie Pilegrimsferder skapte møter mellom Europas mennesker og kulturer. Vi blir bl.a. kjent med to høyst forskjellige pilegrimsberetninger den fromme Egerias reise til Jerusalem i senantikken og sagaen om den våpenglade pilegrimen Sigurd Jorsalfare. Hvordan utfyller arkeologiske funn de skriftlige kildenes bilde av pilegrimene? Et krusifiks fra årene like etter pesten kan fortelle mye om menneskers lidelse og håp i vanskelige tider. På vei mot hellige mål pilegrimer i verdens religioner. VG3, Religion, Etikk, Livssyn Pilegrimsreiser er en spennende innfallsvinkel til verdensreligionene. Hva er likheten mellom Hanne Maries ridetur til Trondheim, Pulendrans reise til Sri Lanka og Sulemans besøk i Mekka? Var det helt andre grunner til at folk vandret med kappe og stav på middelalderens pilegrimsveier? Vi drøfter også om valfarter til Elvis Graceland og fotballreiser til Liverpool kan overta noen av religionens funksjoner i dag. Historie og Filosofi, 2 VG og 3 VG Europa ble født på pilegrimsveien til Santiago de Compostela, uttalte Goethe. Hva kan han med ha ment med dette utsagnet? Vi undersøker hvilke skriftlige og arkeologisk kilder vi har omkring pilegrimsreiser og hva de kan fortelle om tenkning og kulturspredning i middelalderen. Men kan vi alltid stole på kildene? Tilbudet kan kombineres med Oldtid og myter i Det gamle Egypt. Les mer på www.khm.uio.no/utstillinger2/pilegrimsspor/ Illustrasjon: Johnny Kreutz, KHM HISTORISK MUSEUM Relikvienes hemmelighet side 3 Hvilken kirke er helligst i verden side 8 Håkon jarl brøt forliket, myrdet Magnus jarl side 16 Botsvandring med innsatte side 23 Den hellige ilden side 24 Med japanske pilegrimer til gudenes og buddhaenes fjell side 30 Frederiksgate 2 (ved Tullinløkka) Åpent tirsdag til søndag kl 10-17 15. september til 14. mai kl 11-16 www.khm.uio.no
Pilegrimsspor hellige reiser i fortid og nåtid åpnet 5. juni i Historisk museum og vil bli stående til påske 2010. Utstillingen er delt i to, det handler både om pilegrimer i fortid og i nåtid. Prosjektledere for utstillingen er museumslektorene, arkeolog Kathy Elliott og teolog Martin Hager-Saltnes. Kathy Elliott, om pilegrimene i middelalderen: Hvordan var det å være pilegrim i middelalderens Europa? Hvorfor la folk ut på lange pilegrimsferder og hva var de store pilegrimsmålene? Hva tok de med seg på reisen og hvilke minner brakte de med seg hjem? I utstillingen Pilegrimsspor forsøker vi å gi svar på spørsmål som disse. Livet i middelalderen kunne være kort og brutalt. Sykdommer, krig og pest herjet og døden var alltid nær. Folk søkte hjelp fra Gud og hans helgener for å slippe unna ondskapen og å få tilgivelse for sine synder. Å vandre til et hellig sted var én måte å komme nærmere Gud på. Kanskje ikke så rart at folk dro ut på pilegrimsreisesreise til hellige steder for å komme nærmere Gud. Syke valfartet i håp om å bli helbredet, noen dro for å takke Gud for frelse fra sykdom og synd og enkelte var dømt til pilegrimsferd som straff eller bot. Vi ønsker velkommen til en sanselig og stemningsfull middelalderverden hvor pilegrimsveiene fører til de store pilegrimsmålene - Jerusalem, Roma, Santiago de Compostela og Nidaros men også til mindre valfartssteder som Lom og Røldal i Norge. Vi møter helgene, bl.a. Olav den Hellige, St. Sunniva, St. Jakob og St. Nikolaus (Santa Claus) og hører deres historier. De ekte gjenstandene, helgenfigurer, relikvier og pilegrimsmerker, fyller utstillingen og gir liv. Pilegrimsspor har skoleelever som viktig målgruppe. Vi har laget en animasjonsfilm om fire historiske pilegrimer som dro på pilegrimsreise på hver sin måte. Historiene skal formidle både det fromme, det modige og det motsetningsfulle i middelalderens pilegrimsverden. Martin Hager-Saltnes, om moderne pilegrimer: Hva bør en utstilling om pilegrimer i dag handle om? Det finnes jo et utall pilegrimsmål og en overflod av bøker, fotografier og suvenirer fra dem. Vi valgte å fokusere på mennesker i Norge sine egne erfaringer. Du vil møte en håndfull vanlige kvinner og menn som forteller om en reise som skiller seg fra alle andre reiser de har lagt ut på. Resultatet er et globalt perspektiv på pilegrimsreiser. Oslofolk har en mangeartet religiøs bakgrunn, og det er like naturlig å sjekke inn til Mekka som å knytte på seg fjellstøvlene og ta fatt på pilegrimsleden mot Nidaros. Med et mangfoldig samfunn kommer også store katolske pilegrimsmål nærmere, norsk-filippinere besøker den svarte madonna i Polen, mens norsk-vietnamesere valfarter til Fatima i Portugal. Samtidig som religion er blitt mindre viktig for mange nordmenn, er det blitt så mye lettere og billigere å reise. Du trenger ikke et helt år for å besøke Varanasi ved Ganges. Derfor overstrømmes pilegrimsmål av besøkende som aldri før. Men folk har varierte motiver for å reise, noen søker Gud, andre sine kulturelle røtter, atter andre ønsker tid for seg selv. Er ikke mye av dette egentlig masseturisme? Jo, det også. Men som utstillingen viser, er ikke skillet mellom turist og pilegrim alltid så skarpt. Forresten reiste også mange av middelalderens pilegrimer i flokk og handlet suvenirer underveis. Eventyrlyst og utferdstrang spilte med, den gang som nå, i tillegg til religiøse motiver. Må alle pilegrimsreiser egentlig ha noe med religion å gjøre? Dette ble min pilegrimsreise, sier noen etter å ha besøkt Graceland og Elvis Presleys grav. Kanskje en fotballreise til Liverpool fyller noen av de samme menneskelige behovene for opplevelse, tilhørighet og mening som middelalderens massevalfarter til Roma og Santiago de Compostela gjorde? Vi håper utstillingen avslører både overraskende likheter og klare forskjeller mellom verdens pilegrimstradisjoner både i fortid og nåtid. Pilegrimsspor avisen I tilknytning til utstillingen gir museet ut en avis om pilegrimer, reiser og pilegrimsmål. Vi har invitert folk med faglig bakgrunn og eller spesialinteresser til å skrive for avisen. Vi har fått inn mange gode bidrag og har redigert dem til leselyst for publikum. Vi håper avisen gir kunnskap om og innsikt i ideene omkring pilegrimsvirksomhet, helgener og det hellige. Relikvienes hemmelighet Velkommen Relikvieskrin fra Hedalen i Valdres. Foto: Tone Olstad Denne avisen skal gi deg lyst til å bli med på pilegrimenes ferd til ukjente steder, hellige monumenter, nye ideer, andre tanker og verdslige opplevelser. Vi inviterer deg inn til Pilegrimsspor i Historisk museum. Avisen kan være et nyttig bidrag til forståelse av tankene om og ideene bak pilegrimsvirksomhet. Vi takker for mange og gode bidrag til avisen og er takknemlige for å kunne utgi gratis avis til alle som ønsker. Avisen er trykket i 20.000 eksemplarer. Redaksjonen er avsluttet 17. juni 2009 Ellen Semb Johnny Kreutz med god hjelp fra Martin Hager-Saltnes Avisen er trykket ved NR1TRYKK, Lillestrøm Labyrinter I katedralene i Chartres og Amiens i Frankrike finnes det innfelt labyrinter i gulvet. Labyrinten forestiller en symbolsk reise. Bare den rette veien følger til målet. De som ikke hadde anledning til å dra på en pilegrimsreise, kunne krype gjennom labyrinten på knærne. Denne symbolske Jerusalemsveien var også en vei til tilgivelsen. 2 3 Av Alf Hammervold Torner av Kristi tornekrone, kluter dynket i Kristi blod, en flik av jomfru Marias hodeslør, likrøveri, forgiftning og kokte knokler. Også dette er en del av historien om helgener, relikvier og undere. Likvel - den største kjærlighetsgjerning et menneske kan gjøre, er å gi sitt liv for andre. I forhold til den kristne tro var det dette Kristus gjorde for oss ved sin død på korset. Da forfølgelsene av de kristne var over og keiser Konstantin hadde gjort kristendommen til det romerske rikets foretrukne religion i Milano i 313, ble livet for de kristne totalt forandret. Og i 391-2 gjorde keiser Theodosius den Store kristendommen til den eneste tillatte religion. Å ha samme tro som keiseren ga status, nå måtte man misjonere og propagandere denne nye religionen i det romerske imperium. Å vise til de første kristnes trofasthet og offervilje ble et viktig element i forkynnelsen. Martyrene, de som hadde ofret livet for sin tro, ble naturlig nok de beste eksempler for de kristnes kjærlighet og offervilje for troen. De kristne hadde videreført skikken fra den jødiske tradisjonen med å begrave de dødes legemer, i motsetning til kremasjon som var utbredt i det romerske riket. Etter hvert bygget man kapeller over martyrgravene hvor messen kunne feires. Helgener på flyttefot I den første tiden skjedde begravelsene utenfor byen, men behovet for å flytte disse helligstedene til mer sentrale områder i byene, ble stadig mer aktuelt. De kristne økte i antall og betydning i samfunnet. Derfor ble en mengde skjeletter av de første kristne flyttet til kirker i byene. Keiser Hadrians store tempel Pantheon (118-25), bygget til ære for de høyeste av Romas guder, ble viet til kirke med navnet S. Maria ad Martyres i år 629. For at kirken skulle kunne ivareta det nye navnet, ble det kjørt 28 vognlass med martyrben fra katakombene og begravet i kirken. Fra vår egen tradisjon kjenner vi også skikken med å flytte helgeners levninger til nye steder (translatio). Både vårt rikshelgen St. Olavs, Sta. Sunnivas og St. Halvards legemer ble flyttet fra sine opprinnelige graver, skrinlagt (lagt i kostbare og utsmykkede kister) og plassert i de viktigste norske byer, Nidaros, Bergen og Oslo. Men dette var slett ikke en nyhet i den kristne helgentradisjonen. Allerede knoklene fra de hellige tre konger ble, i følge tradisjonen, funnet av Sta. Helena (keiser Konstantin den Stores mor) og ført til Konstantinopel. Herfra ble de senere fraktet til Milano og ført til Køln i 1164 hvor de ble feiret med store religiøse festligheter. Disse relikviene ble sett på som noen av kristenhetens aller helligste klenodier. Den mektige gotiske Kølnerdomen er oppført over de hellige kongers levninger. Men egentlig var knoklene regelrett et krigsbytte og tatt fra Milano med makt. Kølns byvåpen inneholder fremdeles tre kongekroner til minne om de tre hellige kongene. Hvordan stjele en helgen Fra tidlig middelalder har helgengravene tiltrukket seg en mengde pilegrimer. Disse gravene ble naturlig nok viktige, ikke bare i religiøs sammenheng, men også i verdslig sammenheng. Pilegrimene trengte herberge, mat og annet til sin forpleining, det ga inntekter til de religiøse sentra. For å vedlikeholde og gjerne øke inntektene, var det viktig å bevare helgengraver og relikvier av høy status. Apostelen Markus I og med at Kristi grav var tom etter himmelfarten, ble apostelgraver med levninger gjenstand for stor oppmerksomhet. Det var kanskje derfor den mektige og driftige sjøfartsbyen Venezia foretok en skikkelig gravplyndring i Alexandria i Egypt i 829. Her lå apostelen Markus begravet. Markus var til og med en av de fire evangelistene, det gjorde hans levninger ikke mindre attraktive. Men fordi Alexandria var under muslimsk herredømme, ble evangelisten pakket inn i en slaktet gris og gjemt på venetianernes skip. Man visste at svinet, ifølge islamsk tro, var urent og at de I og med at Kristi grav var tom etter himmelfarten, ble apostelgraver med levninger gjenstand for stor oppmerksomhet.
egyptiske vaktene derfor ikke ville berøre svinekjøttet. Etter dette vellykkede tyveriet, kunne Venezia øke sin status og berømmelse i kristenheten og bygget den mektige Markuskirken over helgengraven. Veneziafarere vil kjenne igjen evangelistens symbol, en bevinget løve, fra utallige steder i byen, samt i tidligere venetianske besittelser. For å gjøre dette tyveritoktet mer akseptabelt for de fromme pilegrimene, oppsto legenden om at Markus i sin tid hadde misjonert i venetoområdet og i en visjon sett en engel. Dette Guds sendebud hadde da tiltalt evangelisten med ordene: Pax tibi, Marce, Evangelista meus (Fred være med deg, Markus, min evangelist). Disse ordene er innskriften i den åpne boken som Markusløven holder i labbene. St. Nicolaus Denne suksessen inspirerte trolig sjøfartsbyen Bari på Adriaterhavskysten til et lignende raid i Myra i Anatolia (nåværende Tyrkia) i 1087. St. Nicolaus var biskop i Myra på 300-tallet og kjent for å utføre mirakler. Hans grav var i Myra. Etter å ha brutt opp sarkofagen til St. Nicolaus, løp røverne fra Bari med byttet ned til skipene. De fortvilte borgerne av Myra ville slett ikke gi slipp på sin mirakelgjører og løp etter røverne med hyl og skrik. Men forgjeves, de måtte se seg slått da skipene fra Bari brått fikk fralandsvind og kom seg unna med sin dyrebare last. Kanskje dette skjedde fordi St. Nicolaus bl.a. var sjøfarernes beskytter og hjalp til under flukten fra hedningene som da rådet i Myra. Tilbake i Bari ble en prektig kirke reist over helgengraven og en mengde pilegrimer strømmet til. Som en av de kristnes viktigste hjelpere, ble st. Nicolaus tillagt en mengde oppgaver. Han er blant annet skytshelgen for Russland, verner sjøfolk mot forlis, drukning og ulykker til sjøs og beskytter mer enn 50 håndverkergilder; slaktere, ølbryggere, brennevinsbrennere, bøkkere og pantelånere. Helgenens attributt er tre pengepunger eller kuler av gull (symbolet på hans store gavmildhet overfor de fattige) og er den dag i dag pantelånernes symbol. Viktigst i moderne tradisjon er at han ble til Santa Claus julenissen fordi han er barnas beskytter. En av søsterkirkene i Gran på Hadeland er for øvrig innviet til hans ære. I henhold til de utallige mirakelberetninger og virkeområder som knyttes til ham, må St. Nicolaus være en av de travlest opptatte helgener i kristenheten. Teologer og mordere At martyrhelgener hadde en særlig høy status var bare å forvente, men også andre hellige kvinner og menn kunne etter hvert med fordel stille opp i dette himmelske hierarki som kirken viste til. Misjonærer, lærde teologer og geistlige, eremitter, klosterfolk, ja snart enhver livssituasjon, yrke og stilling i livet ble gjenspeilt i skaren av helgener. Fra de mektigste til de mest ydmyke mennesker, fra de rikeste til de fattigste og fra de frommeste sjeler til de som slett ikke så ut til å ha levd et sømmelig liv, kunne etter hvert være til hjelp og inspirasjon for oss i denne verden. Vi kan finne både mordere og prostituerte blant de hellige. Dette gir oss alle et håp, den himmelske salighet får man slett ikke del i ved egen fortjeneste eller egen kraft, men ved Guds nåde. Eksport og import Tradisjonen krevde at alle altere (hvor en gyldig messe kunne feires) måtte inneholde et sepulkrum (lite rom) med èn eller flere relikvier. Etter hvert som flere kirker ble bygget, ble etterspørselen etter relikvier stadig større. Utover i middelalderen økte også antall altere i kirkene. Her kan nevnes at kannikene ved katedralene hadde inntekt av og gjorde tjeneste ved hvert sitt alter. Nidarosdomen hadde eksempelvis 28 altere og like mange eller enda flere kunne finnes ved de andre store katedralene. Markedet for relikvier økte sterkt i senmiddelalderen. Korstogene, ikke minst det fjerde, hvor man plyndret Konstantinopel for byens hellige skatter, ble store leverandører til vestens kirker. Relikviemarkedet fyltes av både godtroende selgere og kjøpere og av smarte svindlere. Kirkens høyere geistlighet forsøkte stadig å advare mot uekte relikvier, men svært ofte med lite hell. Etter hvert kunne kirker, klostre og ikke minst fyrster opparbeide seg enorme samlinger av relikvier, til dels av merkelig art. Eksempelvis skulle Kurfyrsten av Sachsen, Fredrik den Vises samlinger inneholde mer enn 19000 relikvier. Benediktinerne i Vendome hadde bl.a. fjær av erkeengelen Gabriels vinger og en bergkrystall som inneholdt de tårer som Jesus gråt ved Lasarus grav. Fransiskanerne i Roskilde hadde 501 relikvier, blant annet to stykker av Kristi vugge, 12 splinter av korset, to tuster av apostelen Peters skjegg, samt en splint av hans kors og to lokker av Maria Magdalenas hår. Andre samlinger kunne inneholde sjeldenheter som noe av jomfru Marias brystmelk, eller som det nevnes en ikke ubetydelig del av de 11.000 jomfruer. Disse skulle, sammen med den hellige Ursula, ha lidd martyrdøden i Køln. Tro og vantro Om troen på relikvienes åndelige kraft var stor, var også skepsisen til stede. Da biskop Gudmund av Holar på Island bad folk kysse relikvier han viste frem, kommenterte en islending at det ikke var godt å vite om dette var hestebein eller helgenbein. Her må vi også minnes dronning Alfivas forsøk på å avkrefte Olav den Helliges helgenstatus ved å forsøke å brenne kongens hår. Blant de aller uheldigste relikviesamlere skal ha vært noen engelske geistlige som hadde kjøpt en helgens mumie for en stor sum i Roma. Da de kom hjem og høytidelig skulle gravlegge mumien, hadde man kommet for nær de brennende lysene. Mumien tok fyr og nærmest eksploderte slik at det haglet hudrester over hele menigheten. Naturligvis innså alle da at helgenen ikke var ekte, man var blitt grundig lurt. Det å vurdere relikviers ekthet kunne være vanskelig. Men hjelp kunne, ifølge Legenda Aurea, komme fra uventet hold. Det fortelles her at Sta. Helena tok med seg det tre hundre år gamle høyet fra Jesu krybbe fordi oksen og eselet i stallen ikke skulle ha spist av det. Dyrene hadde åpenbart en større åndelig innsikt enn mange mennesker. De aller ivrigste relikviesamlere kunne skaffe seg relikvier på de underligste vis. I den portugisiske kolonien Goa i India hadde en from pilegrim ærbødig kysset den hellige Frans Xaviers fot, samtidig så han sitt snitt til å bite tåen av ham. Relikvarier De kosteligste relikviene plasserte man i vakkert forarbeidede relikvarier, utført i de forskjelligste former og i edle materialer. Vi ser ofte i kildene fra middelalderen at relikviene var viktige kongelige gaver. Det fineste av disse i Norge var trolig St. Olavs skrin i Nidarosdomen. Den 12. september feiret man i Norge Fingergullsmesse. Det var til minne om at en dråpe av Kristi blod i 1165, under erkebiskop Øystein, hadde kommet til Nidaros. Navnet tilsier at blodet ble oppbevart i en beholder formet som en fingerring i gull. Kong Sverre, som i følge tradisjonen var prestelærd, hadde anbrakt relikvier både i for- og akterstavnen i sitt krigsskip. Et spesielt nordisk tilfelle er det såkalte Roskildekorset. Dette er et vakkert bysantinsk brystkors i gull, smykket med edelstener. Brystkorset ble funnet i hodet på et korbuekrusifiks som stammet fra Roskilde domkirke (ca 1200). Brystkorset ble oppdaget da krusifikset ble solgt på auksjon i 1806 og kjøperen skulle hugge opp krusifikset til brensel. Korsets innhold ble i sin tid trolig antatt å være en splint av Kristi kors. Når biskop Hoskuld av Stavanger i 1515 gir en oversikt over sin kirkes relikvier, inneholder den bl.a. en klut dynket i Kristi blod og litt av jomfru Marias hodeslør. Selv hadde han i 1513 bl.a. brakt med seg en flis av Kristi kors fra Roma. Så sent som på denne tiden ser vi at relikviene spiller en viktig rolle i den katolske kulten, bare noen få år før reformasjonen blir innført i Danmard-Norge i 1537. Den hellige forhud En av de underligste relikvier vi kjenner til må være Kristi forhud. Her er vi inne på den såkalte preputialkulten. Da Kristi grav ble funnet tom på den tredje dag etter korsfestelsen og etter himmelfarten, kunne vel ingen levninger fra ham finnes her på jorden. Men i tillegg til blodet fra korsfestelsen, måtte det finnes levninger av forhuden fra Jesu omskjæring. Beretningen om denne hendelsen kjenner vi fra det Nye Testamente. Omskjæringen var et symbol på det jødiske folks pakt med Gud. Men hvor hadde forhuden blitt av? Etter sigende finnes det 13 eksemplarer av forhuden som er bevart. Den kanskje mest kjente finnes i katedralen i Metz og flere skal finnes i området omkring Antwerpen. Rask relikvieproduksjon Martyrene som hadde lidd døden for sin tro, ga grobunn for utallige beretninger om lidelser, fangenskap, tortur og død. Beskrivelsene i hagiografiene var ofte mange og inngående. Også den kristne billedkunst fant mange og kjære motiver her. Eksempelvis fortelles at St Vitus, vandalenes skytshelgen som er kjent for å helbrede sykdommen Sankt Veitsdans (Sydenhams korea, en slags giktsykdom), helbredet keiser Diokletians sønn for sykdommen. Men deretter ble han kastet i en gryte med kokende bek og bly. Han steg uskadd opp av gryten, men skal så ha lidd martyrdøden under kristenforfølgelser i år 295. Likeledes forteller en gammel legende at evangelisten St. Johannes under de samme forfølgelsene ble kokt i olje utenfor Romas bymur. Her finner vi i dag kapellet S. Giovanni in Oleo. Han forble uskadet og derfor forvist til øya Patmos hvor han fikk de visjoner vi kjenner fra Apokalypsen. Om dette er årsaken til tradisjonen med skjelettifisering av nylig avdøde helgener, er uvisst. Å ha en hel helgen i sin grav, som eksempelvis i Olavsskrinet i Nidarosdomen, kunne etter hvert bli noe eksklusiv. Som tidligere skrevet skulle kravet om et stadig økende antall relikvier etterkommes. Dette kunne oppfylles ved en oppdeling av helgenenes knokler slik som mang gjorde Kristi kors og tornekrone. Når det gjaldt forlengst henfarne hellige personer, kunne deres ben fordeles til flere kirker og relikviesamlinger over hele kristenheten. Men hva med nylig avdøde personer som man visste kunne få en snarlig kanonisering (helgenkåring)? Skulle man da vente i årevis til naturen hadde gått sin gang og knoklene kunne adskilles og gis til verdige mottakere? Løsningen ble skjelettifisering; kjøttet ble skilt fra knoklene og begravd. Dette kunne raskest og greiest gjøres ved å koke den døde i olje. Og dermed hadde man lurt naturen for flere års ventetid. Dette skjedde trolig med mange hellige personer. Ludvig den Hellige av Frankrike døde i 1270 under et korstog i Tunisia. Der skal han ha blitt kokt og knoklene brakt hjem til Frankrike. Da St. Thomas Aquinas, den store dominikanske teologen døde i 1274, skal det ha vært av forgiftning. Klostrene hadde ofte en skral økonomi, men relikvier ville kunne bidra til en bedre økonomisk situasjon. Da Thomas på vei til et kirkemøte i Lyon, måtte han søke tilflukt i et kloster fordi han ikke var frisk. Ryktene forteller imidlertid at han raskt ble dårligere, han skal ha blitt forgiftet av en sild i klosteret. Ikke mange dager etter ankomsten, døde Thomas Aquinas av sykdom innenfor klostrets murer. Det påstås også at ikke før hadde han trukket sitt siste åndedrag, skar munkene av ham hodet og delte den tykke kroppen hans opp i passende biter for å få plass til ham i gryten. Deretter kunne knoklene selges. Hendelser som dette nevnes vanligvis ikke i kirkehistoriebøkene. Om vi nå tror at dette viser manglende ærefrykt for de døde, tar vi feil. De dødes legemer var ikke verdifulle ved egen kraft, men som formidlere til oss på denne jord, av Guds nåde og uendelige kjærlighet. 4 5 Relikvieskrin fra Hedalen i Valdres. Foto: Tone Olstad
Pausanias, en pilegrim i Det gamle Hellas De viste oss alt det som står i skriften Av Marina Prusac I den førkristne antikken, i Middelhavsområdet fra ca. 700 f.kr. til 300 e.kr., ble det reist mange templer til ære for Olympens tolv guder. Folk flest ofret til gudene foran helligdommene i sine egne byer, men noen la også ut på lange reiser for å ofre til en spesiell guddom på et bestemt sted. Der trodde man at det var en særlig kraft. Mange reiste til legeguden Asklepios helligdommer. Asklepios mest kjente helligdommer var på øya Kos og i Pergamon, pilegrimer valfartet dit for å bli leget fra sykdommer. Slanger var hellige dyr i Asklepioskulten og ble ofte brukt i ritualene som ble utført. Giftfrie slanger snodde seg rundt på gulvet der pilegrimene sov. Noen ganger var det særlig viktig å overnatte i den helligdommene man valfartet til, gudene kunne gi løsninger på problemer mens man drømte. I andre helligdommer ofret man en figur av en kroppsdel som var syk i håp om at nettopp denne kroppsdelen skulle helbredes. Mange kroppsdeler av keramikk og metall er funnet i helligdommer i Middelhavsområdet. En av verdens første pilegrimer, Pausanias, vandret Hellas rundt i 30 år, fra 150-180 e.kr. og skrev ned alt han så i 10 bøker, Periegesis. Det ville være en drøm å intervjue ham i dag. Drømmer skal følges og redaksjonen satte førsteamanuensis Marina Prusac på saken. Fra antikken har vi fått dette intervjuet: - Hva fikk deg til å foreta denne lange reisen, Pausanias? -Jeg ville se alle de hellige stedene i mitt hjemland, Hellas. Jeg hadde hørt og lest om mange myter og mysterier som jeg ønsket å oppleve. Da jeg reiste rundt, var Hellas en del av Romerriket og mange av de gamle templene var i ferd med å forfalle. Det var viktig for meg å dokumentere alle greske templer og ritualer slik at de ikke skulle bli glemt. Jeg beskrev alt veldig nøye slik at ingen detaljer skulle gå tapt. - Noe hoppet du vel over? - Det er sikkert og visst at jeg ikke kunnet ta med alt! Hellas er et veldig rikt land, og det ville blitt hundre bøker dersom Søyle fra Zeus-tempelet i Olympia Foto: Adam Lindhagen jeg skulle tatt med alt. Jeg måtte velge og det romerske var ikke det viktigste. Tvert imot. Husk hvor mye romerne ødela etter at de tok makten. Tenk på hærføreren Sulla som drev regelrett hærverk mot gudene våre. Heldigvis ble han straffet med de verste sykdommer. Likevel har jeg tatt med noen romerske bygninger, for eksempel keiser Hadrians tempel i Olympia. Det ble reist til den største av alle de greske gudene, Zeus. - Er du egentlig en pilegrim eller bare en reisende? - Jeg besøkte hovedsakelig hellige steder, fra Kalydon i vest til Maraton i øst. Jeg var interessert i seremoniene ved helligdommene jeg hadde hørt om. Du kan kalle det en religiøs dannelsesreise. Jeg var en pilegrim og skrev først og fremst for andre pilegrimer. Det var viktig for meg å skildre både ytre tegn på det hellige og den indre opplevelsene av dem. Av og til måtte jeg foreta strabasiøse omveier, andre ganger var det ingenting igjen å se. Jeg reiste for eksempel til den hellige grotten i Elaiusberget hvor fruktbarhetsgudinnen Demeter gjemte seg i sorg over at dødsrikets gud, Hades, hadde bortført datteren hennes, Kore. Da måtte jeg vandre et godt stykke 6 7 Noen ganger var det særlig viktig å overnatte i den helligdommene man valfartet til, gudene kunne gi løsninger på problemer mens man drømte. vest for Megalopolis i Arkadia til Figalia, hvor jeg endelig kunne klatre opp til grotten. Der skal det en gang ha vært et gudebilde i tre som brant opp. Gudebildet ble visstnok erstattet av et bilde i bronse og det hadde jeg gledet meg til å se. Men det var ikke noen bilder i grotten, og ingen av dem som bodde i nærhheten kunne huske å ha sett noe bilde. Men det var et hellig sted, og jeg var vitne til flere ritualer som ble utført av en prest og tre assistenter. - Hvor fikk du den sterkeste opplevelsen? Pausanias ser hemmelighetsfull ut og veier ordene sine med omhu før han svarer. - Olympia var ett av de viktigste valfartsstedene i Hellas. Himmelen har ikke vist noe annet sted mer nåde enn de olympiske lekene og eleusinske ritene. Olympia og Eleusis var utvilsomt de mest betydningsfulle kultstedene man kunne besøke i Det gamle Hellas, ved siden av Delfi. Jeg forberedte reisene til Olympia og Eleusis godt. I Athen besøkte jeg Eleusinium for å gjøre meg klar til mysteriene i Eleusis og hadde en drøm så sterk at jeg ikke kan fortelle om den. - I Olympia ble gudenes gud, Zeus, dyrket. Hvilken gud ofret man til i Eleusis? - Demeter, Kore og Triptolemos som lærte menneskene å dyrke jorden. Stedet hvor Eleusis ligger, vitner om livets mysterium. Der deler den hellige elven Rheiti seg og der fikk bare gudinnenes prester fiske. Elven dannet et hellig skille mellom det som var atenernes land og det som tilhørte eleusinerne og deres eldgamle mysterier. Den hellige veien inn til Eleusis var flankert av rekker med skulpturer og helligdommer, det eldste tempelet der ble reist allerede på 500-tallet f.kr. Det var templer og altre inne på det hellige området som overgår alt annet jeg kan fortelle om. Det inngikk i en harmoni med landskapet som ga den tilreisende en overveldende hellig opplevelse. Ett av templene var viet dødsrikets gud, Hades og der var terskelen til underverden. Jeg deltok i en prosesjon med brennende fakler og lot meg innvie i den eleusinske mysteriekulten. Straks etter hadde jeg dyp drøm som forbød meg å fortelle hva jeg hadde sett og lært mens jeg var innenfor det hellige området. De som ikke er innviet i denne kulten, får heller ikke høre om det de ikke får se. Jeg er bundet til taushet når det gjelder ritualene i Eleusis, men jeg forteller gjerne om alle de andre templene i Hellas som jeg har skrevet om. - På noen av valfartsstedene foregår det rituelle leker. Hvordan begynte det hele? - Lekene var til gudenes ære. De olympiske lekene i Olympia var en del av festivalen for Zeus, og representanter fra alle deler av Hellas konkurrerte der. De første lekene startet i 776 f.kr. i forbindelse med en mytisk og romantisk historie. Den vakre Hippodameia hadde mange friere, men hennes far, Oinomaos, ville ikke la frierne få henne for lett. Han utfordret dem til vognkappløp. Han så til at frierne fikk en dårlig start og etter at tolv eller tretten friere hadde blitt drept i det hasardiøse løpet, tok en ung helt affære. Helten Peplos bestakk vognstyreren til Oinomaos som sørget for at han forulykket. Og dermed vant Peplos den vakre Hippodameia. Myten er avbildet på den østlige gavlen på Zeustempelet i Olympia som ble bygget omkring 460 f.kr. Etter hvert konkurrerte deltakerne også i andre leker der det var viktig å være atletisk, rask og smidig. Konkurransene var løp, løp med rustning, lengdehopp, spydkasting, diskoskasting, boksing og bryting. Liknende leker ble arrangert på andre hellige steder, slik som i Delfi, der man også hadde musikalske konkurranser. -Var Delfi også et viktig pilegrimsmål? - Absolutt. Der kunne man konsultere Apollons orakel, Pythia, som kunne svare på viktige spørsmål om fremtiden. Den pythiske festivalen ble først holdt hvert åttende år, men fra 586 f.kr. ble også den holdt hvert fjerde år, i likhet med de olympiske lekene. Den pythiske festivalen var den eldste i Hellas. De første som fikk premie var de som sang hymnen til Apollon best, det religiøse innholdet i festivalen var viktigere enn idrettslekene. Det var en sann fryd å overvære alle de musikalske konkurransene og skuespillernes resitasjon av både tragedier og komedier, for ikke å nevne malerkonkurransene. Kunstnerne malte direkte på veggene mens dommerne så på. Det er synd at så mye av dette er gått tapt. Vi er glade for at tekster av Pausanias og andre antikke forfattre finnes fremdeles. - Olympia var ett av de viktigste valfartsstedene i Hellas. Himmelen har ikke vist noe annet sted mer nåde enn de olympiske lekene og eleusinske ritene. Pausanius Egerias reise til Det hellige land På slutten av 1800-tallet ble det oppdaget et gammelt manuskript som forteller om en pilegrimsreise til Det hellige land. Forfatteren er en kvinne kalt Egeria, som trolig hadde tatt reisen helt fra dagens Frankrike eller Spania på slutten av 300-tallet. Manuskriptet lar oss få kikke inni i de tidlige pilegrimenes tanker og opplevelser. Hvor ble Moses gravlagt? Pilegrimene fulgte fotsporene til Bibelens hellige kvinner og menn ved hjelp av lokale guider. Egeria besøkte bl.a. en kirke på Nebos berg, hvor hun fikk øye på en liten forhøyning. Jeg spurte de hellige menn hva dette var, og de svarte: Her ble den Hellige Moses lagt av englene, for det står skrevet at intet menneske skal kjenne hans grav, så det er sikkert at han ble begravet av engler. Graven hvor han ble lagt, den får man ikke se i dag: men våre forgjengere som levde her, har vist oss hvor han ble lagt, og på samme måte viser vi det til dere, og de gamle sa selv at de hadde hørt det av sine forgjengere. Så holdt vi bønn og gjorde alt det vi efter skikken pleide å gjøre på de hellige steder, og derpå gikk vi ut av kirken. Hvem har spist av korset? Egeria fikk oppleve påskefeiringen i det kristne miljøet i Jerusalem. Langfredag mintes de Jesu død på korset ved å ta fram korsrelikvien. Den forgylte sølvkiste som inneholder korsets hellige tre, blir nå stilt frem. Den blir åpnet og vist frem, og korstreet med innskriften blir lagt på bordet. Biskopen som fremdeles sitter, legger hendene på ytterpunktene av det hellige tre, mens diakonene som står omkring, holder vakt. Det blir holdt vakt fordi hele menigheten og katekumenene nå skal komme frem én for én, bøye seg foran bordet, kysse det hellige tre og gå videre. Og fordi det sies at en jeg vet ikke når satte tennene i det hellige tre og stjal et stykke av det, holder diakonen vakt forat ingen av dem som kommer, skal våge å gjøre det samme. Fra Egerias reise til Det hellige land, oversatt av Else Schjøth, Aschehoug 1991. Illustrasjoner: Johnny Kreutz. KHM
Hvilken kirke er helligst i Roma og i verden? Sløsing med kirkelige ressurser Pilegrimsspors middelalderkorrespondent Svein Gullbekk Stadig flere kirkelige notabiliteter legger ivei til Roma for å søke frelse, trøst og gastronomiske opplevelser. Hvert år brukes det urimelige store summer på kirkekonsilier og studieturer. Tiltak som i beste fall kan beskrives som frynsegoder med tanke på alle de samfunnsoppgavene kirkenforsømmer. Det er nok å nevne fattigomsorgen i Passau og Freinberg samt vedlikeholdet av Vår Frues kirke i Tiefenbach. Jeg fulgte biskop Wolgers av Passau på hans reise til Roma vinteren 1203/04 for å undersøke omfanget av sløsing med kirkens midler til såkalte pilegrimsreiser. Mens biskopen tilsynelatende holdt en lav profil under reisen nord for Alpene, endret reisen fullstendig karakter straks følget nådde latinske landskap. Der måtte biskopen flere ganger veksle til lokal mynt for å utøve sine pekuniære synder. I Tarvis ved overgangen til Italia ble det vekslet tre mark sølv, i Padua én mark sølv, i Ferrara åtte mark sølv, i Bologna en betydelig vekt sølv, i Firenze fem mark sølv, i Siena igjen en ukjent, men betydelig vekt sølv. Vel fremme i Roma ble det vekslet i alt 44 mark sølv før biskopen og hans følge startet på tilbakereisen. Samlet sett ble det brukt mer enn 75 mark sølv bare på reisenfra Tarvis til Roma og noen dager i Roma. Biskopen hadde hele tiden mulighet for å innlosjere seg ved lokale klostre, men isteden valgte han å innlosjere hele sitt følge på de fineste vertshus med overdådig forpleining av mat og drikke. Det kan dessuten ikke være nødvendig å måtte samle et følge på 34 mennesker for å reise til Roma. I den senere tid har det kommet klager på disse forholdene fra flere hold. Det er å håpe at erkebiskop Otto II (av München og Freising) setter en stopper for slike biskopelige utflukter flere ganger årlig. St. Peterskirken Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty (1 mark sølv er 214 gram) Av Eivor A. Oftestad Stipendiat, kirkehistorie Det teologiske fakultet Universitetet i Oslo I middelalderen var Roma ett av de aller viktigste pilegrimsmål i kristenheten, i tillegg til Jerusalem og Santiago Compostela. I Roma var det kamp om hvilken kirke som var viktigst, Peterskirken eller Laterankirken. Og på den tiden sparte man ikke på argumenter, skjellsord eller syndsforlatelse i kampen om å bli den helligste kirken i verden. Biskop og historieforteller Gerald av Wales (1146-1223) var en av dem som reiste flere ganger til Roma, både som pilegrim og i embeds medfør. Gerald hadde inngående kjennskap til byen. I hans siste store verk, Speculum Ecclesiae, gir han en livlig skildring av de kirkelige forholdene. Etter å ha ramset opp de fem hovedbasilikaene; Laterankirken, Peterskirken, Santa Maria Maggiore, St. Paolo fuori le mura og St. Lorenzo fuori le mura, presiserer han at blant disse har Laterankirken forrang. Men, fortsetter han, på tross av dette motsier stadig Peterskirkens prester Laterankirkens rang. De endog bjeffer med krangling og påstander og anstrenger seg på alle måter for å sette sin kirke fremst. Din gamle synagoge Begge kirkene var ifølge legenden grunnlagt av keiser Konstantin. Mens Laterankirken var viet frelseren selv og var pavens hovedkirke, var Peterskirken bygget over graven til den første paven, over Peters eget legeme. Spørsmålet var rett og slett: hvilken kirke er helligst i Roma og i verden? Prestene ved Peterskirken ikke bare bjeffet, de diktet også provoserende vers egnet til å sverte Laterankirkens status: Jeg stråler i Peter og Paulus, men du, Synagoge, gleder deg bare i fortidens ugyldige tegn! De som tror at den gamle synagogen er kirkens hode regner jeg for jøder og mosaiske. Den gamle skyggen må tie for apostelfyrsten uten like! Laterankirken ble sammenlignet med synagogen. Det var antakelig vanskelig å finne et mer rammende teologisk skjellsord i 1100-tallets Roma. I middelalderen var Roma ett av de aller viktigste pilegrimsmål i kristenheten, i tillegg til Jerusalem og Santiago de Compostela Paktens ark Laterankirkens status bygget dels på tradisjonen fra Konstantin, fortolket i det Konstantinske gavebrev, og dels på kirkens mange skatter, ikke minst alle relikviene som var samlet i kirkens hovedalter. I tillegg til relikvier fra Jesu liv, er det særlig de hellige gjenstandene fra templet i Jerusalem prestene ved Laterankirken trekker frem når de argumenterer for kirkens hellighet. Alteret i Laterankirken omsluttet intet mindre enn selve paktens ark. I skriftlige kilder om kirkens hellighet ble relikviene og paktens ark fraktet fra jødenes tempel da Titus og Vespasian plyndret Jerusalem i år 70. Relieffet på Titusbuen på Forum Romanum viser jødiske krigsfanger som bærer romernes bytte, blant annet den syvarmede lysestaken og et alter man mente var paktens ark. Ifølge arkivet ble de gjenstandene romerne ikke hadde fått med seg i år 70, hentet av keisermoren Helena da hun reiste til Det hellige land, etter keiser Konstantins omvendelse. Slik ble alt det gamle som var gjemt i tempelet fraktet til Laterankirken. Laterankirkens prester argumenterte for at denne kirken overgikk det gamle tempelet, og faktisk var det nye tempelet, og paven var den nye øverstepresten. Ett av bevisene for dette var det mirakuløse Kristusikonet som befant seg i pavens private kapell, Sancta Sanctorum. Mens Gud hadde vært til stede gjennom en sky i jødenes tempel, var frelseren selv til stede gjennom sitt bilde i Roma og ved Lateranet. Full avlat Selv om kirken hadde tallrike relikvier, ble det vanskelig for Laterankirkens prester å hevde denne kirkens forrang. Peterskirken hadde en sterkere tiltrekning på pilegrimene som kom til Roma. Ikke bare huset den Peter selv og de fleste av hans etterfølgere, mot slutten av 1100-tallet fikk den også Peters stol (som nå er inni Berninis ferniss) og deretter Veronicas svededuk som også ble sett på 8 9 Lateranerkirken Foto: Lill-Ann Chepstow-Lusty som et tegn på frelserens eget nærvær. Pilegrimsstrømmen mot Roma toppet seg da pave Bonifacius utropte 1300 til jubelår med mulighet for full avlat. Krønikene forteller at det så ut som om hele verden nå var på vei mot Rom; kvinner og menn i alle aldre og av alle stender, både adelsmenn og ydmyke bønder, munker, prester og lekfolk. De gamle som ikke kunne gå, kom ridende på hest eller ble båret av sine barn. I Roma trengte folk seg sammen foran Veronicas svededuk. Det var kanskje ikke helt utenkelig når det fortelles at William av Derby fikk foten sin knust i trengselen og ikke levde lenge nok til å få reise hjem. Peterskirken vant Tross den entusiastiske iver som blant annet Gerald av Wales viste for Laterankirken, var det Peterskirken som etter hvert seiret i konkurransen mellom de to basilikaene. Det var flere forhold som bidro til dette, blant annet Veronicas svededuk og Peterskirkens popularitet under jubelåret i 1300, brannen i Laterankirken i 1308 og ikke minst pavens eksil i Avignon (1309-77). Da paven omsider vendte tilbake til Roma, ble Vatikanpalasset og Peterskirken pavens tilholdssted. Og i dag er det knapt noen lekfolk som vet at det egentlig er Laterankirken som har forrang fremfor Peterskirken. Pilegrimsstrømmen mot Roma toppet seg da pave Bonifacius utropte 1300 til jubelår med mulighet for full avlat.
Eulogia magiske minner fra hellige steder Av Siri Sande Fra de stedene pilegrimer besøkte, kunne de bringe hjem forskjellige suvenirer. De mest kjente er pilegrimsmerkene, men det var også andre og mer personlige ting, såkalte eulogiae. I motsetning til pilegrimsmerkene var ikke disse beregnet til å feste på klærne. En eulogia (ordet betyr hilsen eller velsignelse ) synes ikke å ha vært noe som man viste fram for andre, men noe som hovedsakelig hadde verdi for pilegrimen selv. Magisk verdi Denne verdien kunne ofte være magisk, for i motsetning til pilegrimsmerker, kunne eulogiae være knyttet til mirakuløse hendelser. Et typisk eksempel er de minner som pilegrimene tok med seg fra Peters grav i Roma i tidlig middelalder. De bestod simpelt hen av stoffstykker. Om pilegrimene skaffet seg disse på stedet, eller om de hadde dem med seg, vites ikke. Pilegrimene senket stoffet ned i Peters grav. Etter en viss periode med bønn og faste trakk de stoffet opp igjen, og da var det så gjennomtrengt av nåde at det hadde økt i vekt. Man må anta at det var satt opp vekter ved Peters grav så pilegrimene kunne veie stoffet før og etter nedsenking. Olje fra gravlamper Denne praksisen kjenner vi fra skriftlige kilder, for naturligvis er ingen stoffstykker fra Peters grav bevart. I det hele tatt er romerske eulogiae forbausende anonyme. I skattkammeret til katedralen i Monza nord for Milano ligger en rekke små glassflasker (ampuller) med olje. De ligger sammen med en liste som forteller at de inneholder olje fra lamper som brant ved forskjellige martyrers graver i Romas katakomber. I noen tilfelle har ampullene ennå bevart påklistrete etiketter som sier hva som var i dem. Ampullene selv er imidlertid helt anonyme, så uten den skriftlige forklaringen ville vi ikke visst hva de inneholdt. En bit av det hellige sted Et annet eksempel på etiketter finnes i et dekorert treskrin i Vatikanmuseene. Det inneholder steiner fra det hellige land. Igjen er det etikettene som forteller oss hvor steinene kom fra, for i seg selv er de anonyme. Å ta med seg en bit av det hellige sted bokstavelig talt, er den mest primitive og antagelig også den mest opprinnelige form for pilegrimssuvenir. I dette tilfellet er det den eksepsjonelt gode bevaringstilstanden til skrinet og etikettene som gjør at vi kan tolke innholdet. Det finnes antagelig diverse steiner fra Det hellige land rundt om i Europa, men siden etikettene mangler, vil man vanligvis tro at det bare er en lokal stein. En litt mer forseggjort form for slike pilegrimssuvenirer er å bearbeide den hellige jorden til gjenstander. Det gikk an hvis den var leirholdig og kunne formes til såkalte polletter, d.v.s. en slags små, runde eller ovale brikker. De hadde gjerne et stempel med bilde av den lokale helgen. Slike eulogiae kunne man ta med seg hjem. Man hører om pilegrimer som under sjøreiser smuldret opp eulogiae og strødde dem på havet for å stille stormen. Pilegrimsampuller Andre eulogiae var av voks, men dem kjenner vi bare fra skriftlige kilder. Voks er et så ubestandig materiale at det sjelden er bevart. Man må tro at voksen stammet fra lys som hadde brent ved helgenens grav, og at den var forsynt med et stempel med hans eller hennes bilde. Andre eulogiae kunne som nevnt inneholde olje fra lamper som hadde brent ved helgengraver. Noen av de mest interessante er fra Det hellige land og består av små blyflasker. De er dekorert med motiver fra Jesu liv knyttet til de hellige steder som pilegrimen formodentlig hadde besøkt. Vi ser oppstandelsen med Kristi grav, hans fødsel i Betlehem, himmelfarten nær Jerusalem o.s.v. Også det før omtalte skrinet i Vatikanmuseene har slike scener malt på lokket. Mer vanlige enn bly, er brent leire som materiale for pilegrimsampuller. Noen som var svært flinke til å propagandere for sitt kloster, var munkene i Abu Mina-helligdommen i Egypt. De masseproduserte terrakottaampuller med bilde av den hellige Menas som var begravd i en stor kirke på klostrets område. Det er usikkert om ampullene inneholdt olje fra lamper ved hans grav eller hellig vann fra en kilde på stedet. Menas-helligdommen hadde sin storhetstid på 500- og 600-tallet, og Menas-ampuller er funnet så langt nord som Paris. De har bilde av helgenen, som regel flankert av to kameler. Fra før år 1000 Alle disse eulogiae stammer fra før år 1000. De har noe utpreget stofflig og fysisk ved seg idet de Foto: Kulturhistorisk museum omfatter materiale som har vært i direkte kontakt med det hellige sted, hvis de ikke simpelt hen består av det hellige stedet selv i form av stein og jord. Etter år 1000 får pilegrimssuvenirene en mer abstrakt karakter idet pollettene ikke lenger er laget av jord, men av metall eller glass. Det blir også mer viktig å vise andre at man har vært på stedet, hvilket fører til at euologiae gradvis blir erstattet av pilegrimsmerker beregnet til å henge eller feste på seg. Etter en viss periode med bønn og faste trakk de stoffet opp igjen, og da var det så gjennomtrengt av nåde at det hadde økt i vekt. 10 11 Pilegrimer i krig Av Eivor Oftestad I 1099 hadde Jerusalem vært under muslimsk styre i nærmere 400 år. På den jødiske Tempelhøyden hadde Klippedomen og Al-aqsa moskeen blitt reist. Den hellige gravs kirke, de kristnes helligdom på stedet for Kristi oppstandelse, var blitt rasert av kalif Al-Hakim i 1009. Gjennom flere generasjoner hadde byen vært regnet som et vanskelig tilgjengelig pilegrimsmål. Jerusalem ble til slutt erobret av korsfarerne. Benediktinermunken Roberts beretning om slaget om Jerusalem, ble den mest populære i sin samtid. Både argumentene for og språket i denne beretningen er nok ganske fremmed for oss i dag. Historia Iherosolimitana Hva var det som drev tusener av riddere, bønder, fattigfolk, kvinner og til og med barn på pilegrimsferd mot denne byen i øst og som førte til erobringen av Jerusalem i 1099? Moderne historikere gir helt andre perspektiver og svar om erobringen enn dem som først fortalte om den. I dag vet vi også at araberne, jødene og de kristne i østkirken opplevde korstogene som forferdelige. Pave Urban II holder sin tale på konsilet i Clermont i 1095. Foto: Bibliothéque nationale de France Men samtidens munker på 1100-tallet som hadde Bibelen som sin viktigste daglige lesning, fortalte sin historie gjennom et religiøst språk. Den mest populære beretningen var Historia Iherosolimitana av benediktinermunken Robert. Når han skal fortelle om det som har skjedd, sammenlikner han seg med Moses, Josva, Samuel og David, de store historiefortellerne i Bibelen. Gud vil nemlig at det skal fortelles om alle mirakler han lar skje i historien: siden skapelsen av verden, hva mer mirakuløst løfterikt har skjedd, med unntak av det forløsende korsets mysterium, enn det som er oppnådd i vår egen tid ved vårt eget folks reise til Jerusalem? Jo mer man tenker på det, desto mer overveldende blir det selv i sinnets innerste avkroker! For dette var ikke menneskers verk, det var Guds verk. Fri landet Robert starter sin beretning om det første korstoget med den store talen pave Urban II holdt på konsilet i Clermont en sen høstdag i 1095. Her var samlet kardinaler fra Roma og en rekke franske og germanske biskoper, foruten en enorm menneskemengde som angivelig hørte pavens oppfordring om å legge ut mot Jerusalem. Paven brakte nyheter fra Østen, fra Jerusalem og Konstantinopel. Perserne, et fremmed folkeslag og avvist av Gud, har invadert de kristnes land. De slakter ned kristne, plyndrer dem, griser til altrene i kirkene med sin egen skitt, omskjærer kristne og heller blodet på altrene og i døpefontene, binder kristne fast til påler med utrevne tarmer og hugger av hodene deres ved ett sverdhugg. Med kvinnene gjør de ting som ikke engang kan nevnes. I følge Roberts gjengivelse legger pave Urban hevnen og befrielsen på frankerne, det utvalgte folket, folket til Karl den Store som også bekjempet hedningene. Legg ut på veien til Den hellige grav, fri landet fra et bedervet folkeslag og ta det selv i eie, landet som var gitt av Gud til Israels barn, som Skriften sier et land som flyter av melk og honning! Verdens navle Urbans beskrivelse av byen Jerusalem er milevidt fra den egentlige støvete lille byen i det tørre landskapet som korsfarerne snart skal møte. Hans beskrivelse i denne talen er snarere et eksempel på hvordan forestillingene om det jordiske og himmelske Jerusalem smeltet sammen: Jerusalem er verdens navle. Det er et land mer fruktbart enn noe annet, nærmest som et annet jordisk paradis. Vår forløser opphøyet det med sitt komme, æret det med sine ord, helliget det gjennom sin lidelse, forløste det ved sin død og forherliget det gjennom sin begravelse. Allikevel er denne kongelige byen i verdens sentrum holdt i fangenskap av sine fiender Etter at paven hadde endt sin oppfordring om å legge ut mot øst, svarte folkemengden med enstemmig rop: Gud vil det! Gud vil det! Ropet gjallet ikke bare over Clermont denne høstdagen, men gav gjenklang i hele kristenheten fra Sicilia i sør til Norge og Island i nord. Ifølge Roberts beretning ble det umiddelbart bestemt at de som ville ta ut på denne reisen skulle bære korsmerker, enten på pannen eller på brystet. De var korsmerkede pilegrimer, crucesignati, det som senere ble kalt korsfarere. Israelsfolket I tråd med den innledende talen til Urban II, forteller Robert om frankernes erobring av Jerusalem som en gjentakelse eller en fortsettelse av historien til det utvalgte Israelsfolket i Det gamle testamentet. Den tre år lange vandringen og beleiringen av byen har sitt forbilde i Israelsfolkets ørkenvandring og deres inngang i det lovede land. Biskopen som leder dem blir omtalt som en annen Moses, og fienden blir ikke bare kalt for tyrkere og sarasenere, men får navn etter egypterne og alle avgudsdyrkerne man kjenner fra Det gamle testamentet. Og på samme måte som makkabeerne ble ledet av engler i sine slag, blir korsfarerne hjulpet av store hvite ryttere, St Georg og St Demitrius. Byen renses Det er ikke bare historien til Israelsfolket og Makkabeerne som gjentas, men også frelserens egen historie. Jerusalem ble omringet fredag 15. juli 1099. Dette var ifølge kalenderen langfredag, den dagen Jesus døde. Kampen om byen varte i tre dager, og seieren var klar påskedagsmorgen, tiden for Jesu oppstandelse fra de døde. Mens andre kilder viser at store deler av Jerusalems befolkning overlevde, blir det i Roberts beretning fortalt om en skrekkelig massakre uten sidestykke; om soldater som vasser i blod og ikke utholder stanken, om avkuttede armer og ben som flyter i alt blodet og finner veien til andre kropper og andre hoder slik at ingen kan se hva som hører til hva. I samsvar med den gammeltestamentlige modellen blir historien fortalt slik at byen blir renset for alt det som var urent, for den skitne fienden. Frelseshistorie Robert avslutter sin bok med en ny lovprisning av Jerusalem, fredens by og frelsens by, og konkluderer takknemlig at erobringen av byen var Guds underfulle verk: Det jordiske Jerusalem var forsaket av Gud i vår tid, og vekket avsky på grunn av det onde som dets innbyggere gjorde. Men da det så behaget Gud, ledet han det frankiske folkeslag fra jordens ende for at de skulle fri byen fra de bedervede hedningene. Han hadde forutsagt dette lang tid tilbake gjennom sin profet Jesaja. Når Robert forklarer hva som motiverte det første korstoget, er det ikke økonomiske eller politiske årsaker som trekkes frem, men Guds føring av historien og de linjer som kan trekkes gjennom frelseshistorien. Slik kan Robert avslutte sin beretning med henvisningen til Jesaja om sønner som skal komme fra det fjerne og pilegrimer som skal bygge opp Jerusalems murer: Vi har funnet dette og mange andre ting i profetenes bøker som passer akkurat til befrielsen av byen i vår egen tid. Urbans beskrivelse av byen Jerusalem er milevidt fra den egentlige støvete lille byen i det tørre landskapet som korsfarerne snart skal møte.
Vin, fyll og fest i pilegrimenes spor Museumsbutikken i Historisk museum har suvenirer for reisende til pilegrimsutstillingen. St. Olavs Pilegrimskrukke Arkeologiske funn antyder at datidens pilegrimer fylte leirkrukker med vann (vievann) fra Olavsbrønnen og tok med tilbake til sine hjemsteder. St. Olavs Pilegrimskrukke er en håndlaget kopi av en krukke funnet i Olavsbrønnen i Nidarosdomen i 1855. Originalkrukken ble ødelagt under brannen i erkebispegården i 1983. 195 kroner Bøker: Pilegrim ved verdens ende av Eivind Luthen Mennesker har til alle tider kjent en dragning mot yttergrenser for tilværelsen. Mot de punktene der alt stanser opp. Hva ligger bortenfor? I en personlig reiseskildring tar forfatteren oss med til de geografiske stedene som kalles verdens ende og utforsker fenomenet fysisk og mytisk. Det er en stemningsbok med fortellinger og refleksjoner fra punkter i verden som fortsatt er ladet med mystikk. 275 kroner Pilegrimsguiden: Tønsberg Oslo Hamar av Eivind Luthen Boken tar deg med på en pilegrimsvandring. Den er en praktisk og konkret reisebeskrivelse med kart. Du får tips hva som er verdt å se langs veien og om pilegrimstradisjoner før og nå. Pilegrimsguiden gir deg en utfordrende reise, både i de ytre og de indre landskapene. 228 kroner Gravfestmåltid fra en romersk katakombe Pilegrimsguiden: Hamar Nidaros av Tormod Berger og Eivind Luthen Reisehåndboken er en fortsettelse av veibeskrivelsen og kulturstoffet i Pilegrimsguiden Tønsberg Oslo Hamar. Boker er en praktisk og konkret reisebeskrivelse med kart. Du får tips hva som er verdt å se langs veien og om pilegrimstradisjoner knyttet til Nidaros, Norges største pilegrimsmål. 228 kroner Av Adam Lindhagen Fra 300-tallet e.kr. ble pilegrimsreisene til Roma veldig populære og store folkemengder begynte å valfarte til martyrenes graver, spesielt til St. Peters grav. Og det var ikke bare for å kysse de hellige relikviene, men også for å feste ved gravene og gravplassene og besøke vertshus langs veiene. Agapai i Roma Allerede fra Konstantin den Stores tid ble kirker bygget over martyrgravene, men det var først under Pave Damasus (366-384) at den kristne masseturismen til Roma vokste og ble riktig stor. Damasus gjorde katakombene og martyrgravene tilgjengelige. Han lot dem byg-ge ut slik at de kunne romme store folkemengder med både minnerom og bønnerom i tilslutning til gravene. I disse rommene kunne folk holde storslagne måltider til minne om de døde, slik det var vanlig i de tidligkristne martyrkultene. Festmåltidene ble kalt kjærlighetsmåltider, på gresk agapai, og innebar at man delte brød og vin og drakk til minne om den døde og om Jesus Kristus. Under festen skulle man gjøre en såkalt libation på graven, d.v.s. å helle ut litt vin som et offer til den døde. Dette var egentlig en gammel, hedensk skikk. De lokale forsamlingene måtte se til at de besøkende fikk alt de trengte til festmåltidene: vin, brød, severing og drikkebegre, samt spesielle tunikaer som deltakerne pyntet seg med til festen. 1500 år gammel Grafitti Skikken med festmåltider utartet imidlertid raskt og ble etter hvert de rene barrunder. En grafitti fra en romersk katakombe forteller følgende: 5. februar år 375 kom vi, Florentinus, Fortunatus og Felix, hit for vinbegerets skyld. Slike vinbegre har arkeologer funnet mange av. De er ofte laget av glass og har bilder av Romas skytshelgener, Peter og Paulus, risset inn sammen med skytshelgenens navn. For noen var pilegrimsferden et påskudd for en slags heisatur, et løssluppent liv med kvinner, vin og sang. En annen innskrift fra en katakombe forteller også om drikkeskikkene i det tidligkristne Roma: Bli med! Ta med deg en flaske, et beger og alt som trengs for en libation! Flaskene, som denne innskriften viser til, var gjerne laget av terrakotta og var datidens lommelerke. En tredje innskrift som forteller om vindrikking og martyrkulter sier: Åh, venner, drikk til mitt minne, og be om at jorden må hvile lett over meg. Det var ganske mye galgenhumor blandet inn i feiringen av de døde. Festing og fråtseri På de spesielle martyrdagene, de virkelig store festdagene, ble atskillige begre med vin stilt opp ved inngangen til de fattiges kirker. Den aller viktigste martyrdagen var St. Peters dag, den 29. juni, som ble feiret med fråtseri og festing. Dagen var en like viktig fest som julen er for oss i dag. På slutten av 300-tallet hadde drikkeseremoniene ved gravene utartet slik at kirkefedrene måtte forby dem. Kirkefaderen Augustin forteller at da hans mor Monica besøkte Milano i 384, var drikkeseremoniene blitt forbudt der, men de fortsatte andre steder i Romerriket. Det var vanlig å gå fra grav til grav med flasken i hånden og drikke store mengder ved hver eneste martyrgrav. Kirken oppfordret pilegrimene til å ta med mat og drikke til de fattige som samlet seg ved inngangen til katakombene og martyrgravene for å tigge mat. Men også slike velmente tiltak endte med fyll. På festdagene for martyrene fikk de fattige mat og vin gratis i Vatikanet, og det sluttet nesten alltid i rene fylleorgier. Augustin ble så opprørt over disse pinlige scenene at han skrev til innbyggerne i Roma: Først forfulgte dere de kristne med stener, tortur og død; nå forfølger dere minnet om dem med deres forgiftede kropper! Dette førte imidlertid ikke til at pilegrimene sluttet med sin ustoppelige fyll. På vintur i Frankrike I middeladeren drakk mange pilegrimer seg gjennom vinlandskapene i Frankrike og Italia på vei til Roma. Det hører med til historien at det var vanskelig å få tak i rent vann når man var på reisefot. Det vannet man kunne få tak i, førte ofte til sykdommer, men vin og øl var tryggere å drikke, relativt billig og lett tilgjengelig. De store, berømte vinregionene vi kjenner i dag, fikk en formidabel oppblomstring på grunn av pilegrimsferdene. Det var nettopp i middelalderen at Champagne, Bourgogne, Toscana og andre kjente vinområrder ble berømte. En historie fra den tiden forteller at da den tysk-romerske keiseren var på vei til Roma, sendte han en ridende tjener som var vinkjenner i forveien. Tjeneren skulle underøke hvilke vertshus som hadde den beste vinen. Der det var bra vin, skulle han skrive EST på døren. Der det var veldig god vin, skulle han skrive EST, EST. Da keiserens følge litt senere kom til Montefiascone nær Roma, stod det med store bokstaver på en dør: EST! EST! EST! så bra var vinen der! Det påstås at deler av følget aldri kom til Roma, men ble i Montefiascone. I dag er denne vinen fremdeles kjent. I senantikken og middelalderen vokste det frem en stor vinindustri i sporene etter pilegrimene. Spesielle herberger, vertshus og tavernaer for pilegrimer ble bygget langs veiene. Alle slags handelsmenn utnyttet de reisende. Det gjorde også tyver og prostituerte. Selv om pilegrimenes mål var opphøyd og hellig, var selve reisen ikke alltid like from. Under reisen tillot mange seg å ha det gøy, handle, spise og drikke. For noen var pilegrimsferden et påskudd for en slags heisatur, et løssluppent liv med kvinner, vin og sang. 12 13 Hotellveien fra Le Puyu-en Velay til Santiago de Compostla av Marianne Limseth Larsen Pilegrimsvandrer om dagen, med turiskomfort om kvelden. En turbok for den som liker fysisk utfordringer, men som ønsker å overnatte i en behagelig seng.i 2007 gikk forfatteren og en barndomsvennine fra Le Puyen-Velay i Frankrike til Santiago de Compostela i Spania. En fantastisk vandring på rundt 160 mil som det tok ni uker å gjennomføre. I denne boka har hun byttet ut konseptet hytte til hytte med hotell-til-hotell. 199 kroner Veien til Santiago (DVD) Den over 1000 år gamle pilegrimsveien til Santiago de Compostela har fått en renessanse de siste 20 årene. En vandring på 800 km gjennom det vakre nordspanske landskapet, er både en indre og ytre reise. 249 kroner Såper og kremer fra Tautra Mariakloster (i Frosta) I 1207 kom Cisteriensermunker til Tautra for å begynne et liv i bønn. Ruinene etter klosteret kan fortsatt sees på øya. Nå har Cisteriensnonner etablert et nytt, permanent kloster og hvor de fortsetter klosterlivet som munkene startet 800 år siden. Nonnene tjener til livets opphold ved å lage naturlige urtesåper og kremer som en bønn for fred. Fra 49 kroner til 149 kroner Kopi av skulptur av Olav den hellige, laget av Dyre Vaa Olav den hellige var vikingkongen som ble kjent som Norges kristningskonge. Olavs død i slaget på Stiklestad i 1030 er blitt et symbol på kristendommens seier i Norge. Olav ble siden helgenerklært og Olsok, den 29 juli, feires fremdeles til hans minne. Dyre Vaa (1903 1980) var norsk billedhugger og maler og en av Norges mest produktive kunstnere med bl.a. St Olavs-monumentet på Stiklestad. 315 kroner Maria-smykker (kopier i sølv og gull) Noen har båret Maria-smykkene før deg, ett eller annet sted i Norge for flere hundre år siden. Originalene finnes i skattkammeret i Historisk museum. Herfra har vi valgt ut noen av de vakreste og mest interessante middelaldersmykkene og gjenskapt dem. Fra 565 kroner Kopi av Hedalsmadonnaen En miniskulptur av Maria med barnet, opprinnelig fra Hedalen stavkirke i Valdres. Originalen er en treskulptur fra ca. år 1250. Elegant detaljrikdom gjør Mariaskulpturen til et kunstverk på linje med det beste i europeisk sammenheng. 249 kroner Butikken har samme åpningstid som museet tirsdag til søndag. Fra 15. september til 14. mai: 11-16 Fra 15. mai til 14. september: 10-17 Webadresse: www.khm.uio.no/museumsbutikk/
Hellig vann og hellige kilder Av Ingrid Landmark Kildekult eller vannmagi går langt tilbake i tid. Helt fra de eldste tider finnes det en oppfatning om at vann har en mytisk eller gudegivende kraft. At overgangen mellom land og vann markerer skillet mellom levende og døde, at vann kan gi svar og varsle hendelser og at spesielle kilder har helbredende eller hellig virkning. En ny doktoravhandling viser at også vikinger har ofret ved broer og vadesteder. Julie Lund ved Universitetet i Oslo sier i en artikkel i Aftenposten at mennesker helt fra steinalderen og langt inn i jernalderen ofret våpen og verktøy, smykker og mynter i elver, vann og myrer. Menneskeofringer I Norden er det funnet ofringer av flintøkser i vann og myrer fra steinalderen, og store mengder våpen fra romertiden nedlagt i vann, et tydelig tegn på tro på vannets mytiske makt. Men også menneskeofring og funnet av et myrlik i Danmark fra førromersk jernalder (ca 500 til år 0), bekrefter at kilder og vann var en viktig del i en religiøs praksis. Adam av Bremen (ca 1040-1085) beskriver menneskeofringer i kilder i Uppsala. Fra den norrøne mytologien kjenner vi guden Odin som satte sitt ene øye i pant for å få drikke av kunnskapens kilde, Mimes brønn. Vi har lest om Urdarbrønnen som ligger ved Ygdrassils fot som ga vann til dette hellige treet. Dåpsvann Det er kanskje vannets gudgivende kraft som har blitt et så sentralt poeng for kristendommen, dåpen som overgang til et nytt liv. Jesus ble døpt i elven Jordan av døperen Johannes. Dåpsvann har siden den gang vært ansett som hellig, også det som ikke kommer fra Jordan. Olavskilden på Hammersberget, Lørenskog. Legenden knyttet til denne kilden involverer både norrøn mytologi og kristendom. Tor ble så rasende da kirken her ble bygget at han kastet hammeren mot den, men Olav den helliges kraft var sterkere og ledet hammeren mot berget over og en kilde sprang frem der hammeren traff. Foto: Ingrid Landmark I Norge er det bevart enkelte lokk fra middelalderen. Lokkene ble lagt over døpefonter og så låst for å beskytte dåpsvannet for at ingen skulle stjele dette hellige vannet. Men for noen var vannet fra elven Jordan så hellig at adelsfamilier og den engelske kongefamilie fikk hentet vann derfra for å døpe barna. I dag selges vannet fra Jordanelven til turister i Midtøsten, som den lille flasken i utstillingen viser. Og skulle vi anse vann fra Jordanelven som hellig, gir advarselen på esken om at vannet kun er til utvortes bruk, litt andre assosiasjoner. Forskjellige religioner, samme kilde? Det er en nær forbindelse mellom førkristne offerkilder og kristendommens hellige kilder. Med kirkens hjelp ble store deler av den tidlige kildekultens innhold endret til å bli en del av den kristne religionen. Den keltiske religionen var spesielt preget av kildekult og ved overgangen til kristendommen fortsatte denne tradisjonen. Kildene ble velsignet av kristne prester og kunne fortsatt besøkes på store keltiske festdager. I forbindelse med hellige personers død, er legender om kilder som plutselig springer frem relativt vanlige. Eksempler er kilden på Selje der Sta. Sunniva døde og Olavskilden på sandsletten der St. Olav lå begravet, som Snorre beskriver. Kristne kilder kan både være hellige og knyttet til helgener, men også helbredende. Kilder som plutselig dannes kan være bakgrunnen for visse helgenlegender, om man gir oppkommet et åndelig innhold. Den hellige Bernadette i Lourdes stakk fingeren i jorden og opp sprang en kilde! I mange land finner vi offerkilder tett inntil kirker. Selv om det i Norge var registrert nesten hundre kilder, ligger nesten ingen av disse inntil kirker. Omtrent tyve av de norske kildene knyttes til St. Olav. Kanskje mange av de gamle kildene rett og slett ble omdøpt til Olavskilder? Noen av kildene holder mellom tre og ti grader og fryser aldri, andre kilder går aldri tomme. (Olavskilden på Hammersberget ved Lørenskog kirke. Se bildet.) Kast krykken.. Det var vanlig å ofre til kildene, takke for hjelp eller helbredelse. I Italia har undersøkelser av kilder vist bruk av samme kilde i uminnelige tider og hva som har blitt ofret i hvilken periode. I noen kilder er det funnet mynter og verdigjenstander. Det er også funnet kjeler eller små kar eller skåler å drikke av. I noen land ble det å ofre i kilden byttet med å ofre mynter ved kilden, slik kunne kirken få inntekter fra denne kulten. Kilder som skal ha hatt helbredende virkning mot hudsykdommer, øyensykdommer, spedalskhet og lammelser, finnes omtalt. Offergavene ved slike kilder kunne være krykker eller stokker, trefigurer av den legemsdelen man søkte helbredelse for, men også hår og klesplagg fra folk som har søkt hjelp. Nyere undersøkelser av vannet i visse kilder viser sterke konsentrasjoner av mineraler eller andre stoffer som kan ha hatt positiv virkning på folks helse. Men bare det å å vaske seg i rent vann, kan ha virket bra i en ellers urenslig hverdag. I følge tradisjonen hadde vannet i kildene spesiell kraft på Sankthansaften og natt. Kanskje sammenhengen skyldes at St.Hans er minnedagen for døperen Johannes fødsel? Pilegrimsflasker Pilegrimer er ofte avbildet med små flasker hengende på draktene sine. Slike små flasker ble brukt til å frakte noe av det hellige vannet fra kildene. I Olavsbrønnen i Trondheim er det blant annet funnet en slik pilegrimsflaske. I utstillingen er det vist slike småflasker fra Syria, såkalte Mennasflasker. Ønskebrønner Vi bærer fremdeles i oss en spesiell tilknytning til kilder og håpet om at de skal gi svar på våre ønsker. Er det en fortsettelse av troen på hellige kilder når vi i moderne tid ofrer mynter i Fontana di Trevi i Roma? I Norden er det funnet ofringer av flintøkser i vann og myrer fra steinalderen, og store mengder våpen fra romertiden nedlagt i vann, et tydelig tegn på troen på vannets mytiske makt. 14 15 Zam zam Hellig vann fra Mekka Av Martin Hager-Saltnes En travel førjulskveld på flyplassen i Düsseldorf, var jeg på jakt etter en kofferttralle. Ved enden av et bagasjebånd stod det oppstilt 40-50 hvite plastkanner påført adresser til personer ulike steder i Tyskland. Zam Zam, stod det på plastposene utenpå kannene - hellig vann fra Mekka. Et fly fra Jedda i Saudi- Arabia var nylig landet, og vannet stod og ventet på sine eiere. Det var hajja og hajji bosatt i Tyskland - kvinner og menn som hadde vært på pilegrimsreise til Mekka. Hajj griper tilbake til fortellinger om profeten Ibrahim (Abraham i Bibelen) og hans familie. I følge islamsk tradisjon, var Ibrahim gift med Hagar, og sammen hadde de sønnen Ismael, arabernes stamfar. En dag manglet Hagar vann til den lille Ismael. Hun løp att og fram i desperat jakt etter vann i den hete ørkendalen hvor dagens Mekka ligger. Plutselig lot Gud det sprute opp en kilde med klart og friskt vann. De var reddet. Olavsveiene til Nidaros i vår tid Av Martin Hager-Saltnes På 11-1200-tallet var Trondheim Nordens Jerusalem og tyngdepunkt for kristendommen i det nordlige Europa. Kirke og konge samarbeidet om veier, herberger og beitemarker for tusener av pilegrimer som søkte St. Olavs skrin i Nidaros. Men med reformasjonen i 1537 forsvant de veifarende. På gjengrodde stier I dag er pilegrimene tilbake på gjengrodde stier. Den moderne pilegrimsbevegelsen oppstod på grasrota. Fra 1950-tallet kom sporadiske besøk til Nidarosdomen ved Olsok, spesielt svenske vandrere. På 1990-tallet engasjerte både kirken, offentlige myndigheter og privatpersoner seg for å bokstavlig talt rydde vei for vandrere som ønsket å følge i historiske spor til Nidaros. Hold opp å renne ( zomë, zomë ), gjentok Hagar, mens hun prøvde å samle opp vann til Ismael! Derfor kalles kilden og vannet Zam zam i dag. Og den renner fremdeles. Et av ritualene under Hajj er å løpe sju ganger mellom to høyder, slik Hagar gjorde. I dag er denne strekningen bygget inn i den hellige moskeen i Mekka, Masjid Al-Haram, hvor også Kaba står. Etterpå drikker pilegrimene vann fra zam zamkilden. Og når de forlater Mekka, får de med seg 10 liter zam zam-vann, noe flyselskapene godtar. Norske pilegrimer forteller at det er sunt å drikke zam zam og at det kan være helbredende for syke. Bildet til høyre: Denne zam zam-kannen tilhører Muhammad Suleman fra Oslo. Vel hjemme etter Mekka-ferden får gjester og syke drikke det hellige vannet. Olavsveiene I 2009 rekker Olavsveiene over 2000 kilometer med stier og veier i 45 kommuner. Pilotprosjektet Pilegrimsleden arbeider med å gjøre rutene mer tilgjengelige gjennom trasevalg, merking og overnattingstilbud. På nettstedet pilegrim.info er alle rutene lagt inn på detaljerte og interaktive kart. Mange av dagens pilegrimer kan fortelle at vandringen egentlig startet her. Pilegrimsleden skaper stolthet og identitet gjennom lokale kulturminner, men gir også mulighet for økonomisk verdiskapning. I Kulturvernåret 2009 arrangeres det mange korte, lokale vandringer, men også miljøvennlige gruppevandringer langs de gamle pilegrimssporene til Nordens Jerusalem. Kilde: Pilotprosjektet pilegrimsleden, www.pilegrim.info I 2009 rekker Olavsveiene over 2000 kilometer med stier og veier i 45 kommuner. Over: Til Olsokfeiring i Nidaros. Pilegrimene fra nord og øst 2008 krysser Gamle Bybro med Lykkens portal ikke langt fra Pilegrimsgården. Gruppen er på 39 pilegrimer fra 9 nasjoner. Foto: Eiler Prytz Til venstre: Veimerkene langs pilegrimsleden kombinerer olavskorset og skiltet for severdighet.
Håkon jarl brøt forlik, myrdet Magnus jarl Av Helge Magnus Iversen (Egilsay, langfredag 16. april 1117) Flokken til Magnus ville slåss for ham, men jarlen svarte at ingen skulle risikere livet for hans skyld. Magnus jarl Erlendsson (40) ble i morges drept på Egilsay. Hans fetter, Håkon jarl, ga kokken Litolv ordre om å henrette Magnus. Jarlen fikk skallen kløyvd og døde umiddelbart. Han ble hauglagt på stedet. Jarlene har i mange år vært uenige om maktdelingen på Orknøyene. Håkon hevder å ha rett til makten alene, mens Magnus påberoper seg arverett og at makten må deles mellom dem slik det var under fedrene deres. Bøndene støttet Magnus jarl som hadde ord på seg for å være vennesæl, gavmild og rettferdig. Men han var streng mot dem som forbrøt seg og ikke fôr rettvist fram, også blant stormennene. De flokket seg rundt Håkon jarl. Drapet Øyenvitner beskriver drapet som skjendig og brutalt. Jarlene inngikk i vår forlik om maktdelingen og avtalte møte på Egilsay for å stadfeste enigheten. De skulle begge komme med to skip med mannskap. Magnus kom til Egilsay skjærtorsdag. Om kvelden så de Håkon jarl stevne mot øya med åtte hærskip og skjønte han hadde ondt i sinne, forteller Holbode fra Sudrøyene til Pilegrimsspor. Han er en av to menn som ble hos Magnus jarl til det siste. Magnus ba i kirken hele natten og lot presten lese messe tidlig på morgenen. Da de kom ut på kirkebakken, så de Håkon gå i land med et stort følge væpnede krigere. Flokken til Magnus ville slåss for ham, men jarlen svarte at ingen skulle risikere livet for hans skyld. Han sendte mennene bort og gikk innover øya sammen med Holbode og en til. Da Håkons menn begynte å lete etter ham, ropte Magnus til dem og sa hvor han var. Håkons menn løp til med skrik og våpenlarm. Magnus knelte i bønn da de omringet ham, ba bønnen til ende og korset seg. - Alt var så underlig, sier Holbode. - Jarlen var helt rolig. Han trakk ikke sverd, han ba ikke om grid, han forbannet ikke motmennene. Tvert i mot ba han til Kvitekrist om nåde og frelse for dem som ville drepe ham. Så sa Magnus til Håkon at han ikke Foto: Helge M. Iversen måtte bryte eden sin og drepe en uskyldig. For å fri Håkon fra slik skyld, tilbød Magnus seg å forlate Orknøyene for alltid. Han kunne enten reise som pilegrim til Jorsalborg og sone for begges synder, han kunne reise til slektninger i Skottland og bli holdt som fange der så lenge han levde, eller Håkon kunne blinde og lemleste ham slik han selv ville og holde ham fengslet, forteller Holbode. Håkon jarl sa ja til det siste, men da hisset mennene hans hverandre opp og skrek til Håkon at de tålte bare én jarl på øyene. Enten måtte han drepe Magnus, ellers ville de drepe Håkon. Håkon beordret da merkesmannen Ofeig å drepe Magnus. I fullt sinne nektet Ofeig, snudde ryggen til jarlen og gikk mot skipene. Til slutt tvang Håkon steikaren Litolv til å drepe Magnus enda han gråt og bar seg. Men Magnus trøstet ham og sa at den som tvinger deg har større skyld enn du, og jeg ber til Gud at han skal tilgi deg. Etter drapet seilte Håkon over til Rolvsay der moren til Magnus, Tora, ventet dem begge. Da Håkon kom alene, skjønte hun hva som var skjedd, og bønnfalt ham om lov til å gravlegge Magnus ved kirke. Håkon var blitt beruset og må ha begynt å angre seg, for gråtkvalt ga han den hardt prøvede enken lov. Jærtegn og Håkons bot (Byrgisherad, festen for St. Josef, 1. mai 1119) Etter at Magnus jarl ble gravlagt ved Kristkirken i Byrgisherad, fortelles det om stadig flere jærtegn og undre ved graven. Mange har sett det himmelske lys som ofte skimrer over graven. Det første jærtegnet viste seg da saftig gress vokste opp på den steinete bakken der jarlen ble drept. Dette kan alle se. Men av frykt for Håkon jarl og biskop Wilhjalm, vil mange ikke snakke om hva de har opplevd. Pilegrimsspor har funnet mange som har opplevd undre ved graven, men bare noen er villig til å stå fram: Bergfinn Skatesson fra Hjaltland var blind og dro sammen to krøplinger til graven. De ble alle friske. Vi har også snakket med noen av de 24 syke som våket ved graven natten før jarlens dødsdag. De ble alle friske, men ingen tør stå fram. I går kom bud fra Ørafjæra om at Håkon jarl seilte fra øyene med to skip. Det sies at han vil bøte drapet på Magnus jarl med pilegrimsferd til Jorsalborg. Legemet ført til Kirkevåg (Kirkevåg, Pålsmesse 25. januar 1138) Folk kom seilende fra alle øyene og helt fra Katanes for å delta i høytideligheten da den hellige Magnus jarl i går ble skrinlagt i St. Olavs kirke i Kirkevågen. Hele vågen var full av langskip, knarrer, kogger og færinger. I det sure været var stretene tettpakket med folk. Prosesjonen med skrinet stanget seg fram, bak skrinet gikk til manges overraskelse også biskop Wilhjalm. Det sies at han to ganger ba den hellige jarl gå i forbønn for seg, og begge ganger viste Gud sin nåde mot biskopen. Etter det ble graven åpnet, og jarlens kostelige levninger skrinlagt i Kristkirken. Så åpenbarte Magnus jarl seg for Gunnar fra Vestray i en drøm, og sa det var Guds vilje at skrinet skulle føres til Kirkevåg. Gunnar fremsa modig budskapet i Kristkirken med biskopen og Pål jarl til stede. Jarlen ble blodrød av raseri, men behersket seg og sa ikke et ord. Det er flere enn Pilegrimsspor som mener at biskopens helligkåring av Magnus jarl har en lite from årsak, biskopen er ute etter å trygge sin egen stilling. Han har alltid holdt seg med de mest norskvennlige på øyene, ikke minst i Håkon jarls dager. Ragnvald jarl kom sist sommer fra Norge og fikk all makt på øyene. Ragnvald er søstersønn av den hellige Magnus og sønn av en norsk lendmann, og har tett kontakt med kongen og de mektige i Norge. Ragnvald jarl og hans far Kol St. Magnuskirken på Egilsay ble reist få år etter at Magnus Orknøyjarl ble myrdet og står på tuftene etter den tidligere kirken der Magnus jarl lå i bønn natten før drapet. Innfelt: Messe i ruinene av St. Magnuskirken Foto: Helge M. Iversen tok i fjor fatt på å bygge en stor kirke i Kirkevåg, den skal bli den største på øyene og prektigere enn alle kirker i Norderlandene. Den reises for å ære Ragnvalds morbror, den hellige Magnus. Hans hellige og underbringende knokler skal skrinlegges der. Nordmenn feirer St. Magnus (Kirkwall, 2. juni 2008) Ragnvald jarls visjon ble oppfylt. Etter 300 år sto St. Magnuskatedralen ferdig slik den fremdeles Til slutt tvang Håkon steikaren Litolv til å drepe Magnus enda han gråt og bar seg. 16 17 står i dag. Her hviler levningene etter både St. Magnus og St. Ragnvald, som ble helligkåret etter at han ble myrdet i 1158. I morges ble den eldgamle Magnusmissalen fremført på latin og norsk i katedralen for første gang på flere hundre år. En gruppe på 20 katolske pilegrimer fra Norge var kommet for å feire St. Magnus og be ved hans grav. Det ble en meget gripende gudstjeneste som gruppen avsluttet med å synge gregoriansk Nobilis, humilis, Magne martyr stabilis. Denne Magnus-hymnen på latin stammer fra 1100-tallet og er kanskje den eldste eksisterende genuint nordiske salme. Lørdag tok gruppen båten ut til Egilsay, besøkte retterstedet og feiret messe i ruinene av Magnuskirken på øya. I går feiret de messe i den lille katolske menigheten i Kirkwall og fikk en omvisning i katedralen. I dag skal de på rundtur på Mainland og se bl.a. ruinene av Håkon jarls rundkirke i Orphir (Ørafjæra), bygget da han kom tilbake fra Jerusalem, ruinene av kirken og klosteret i Birsay (Byrgisherad) og den helsebringende Magnuskilden i Birsay der jarlens levninger i sin tid ble vasket før overføringen til Kirkwall. På spørsmål om hvorfor norske katolikker valfarter til Orknøyene, svarer pilegrimspresten, dom Alois fra Bergen, overraskende at St. Magnuskatedralen er et viktig katolsk pilegrimsmål. - De hellige Orknøyjarler Magnus og Ragnvald er både norske og skotske helgener. Blant de norske er dette de eneste det med sikkerhet finnes relikvier etter. Det gjør katedralen automatisk til valfartssted. I middelalderen reiste både skotske, engelske og norske pilegrimer hit, men det tok slutt med reformasjonen. Det er en stor ting å gjenoppta en slik tradisjon, sier presten til Pilegrimsspor. - De hellige Orknøyjarler Magnus og Ragnvald er både norske og skotske helgener. Blant de norske er dette de eneste det med sikkerhet finnes relikvier etter.
St. Tomaskirken på Fillefjell en valfartskirke Av Inger-Johanne Marheim Mang ein sprek halling gjekk og gleda seg i all stilllhet over korleis han skulle banke og rispe valdrisen eller sogningen som hadde fornærma han på messa året før. Det skriver læreren og historikeren Hans Flaten ((1858-1930) i Hemsedal Bygdebok om midtsommermessen ved St. Tomaskirken på Fillefjell. Hevn og slagsmål er kanskje ikke det man forbinder med en av etter sigende Norges i sin tid viktigste valfartskirker. Likevel er det ikke til å komme forbi at kirkemesse i tidligere tider også var samlingssted for mer verdslige sysler, som handel, kappridning og dans. Folk valfartet og la ut på pilegrimsferd for å bli helbredet eller få syndsforlatelse. Men ikke minst reiste de for å komme bort fra en ofte ensformig hverdag og for å få nye inntrykk, for å handle, treffe gamle kjente og knytte nye forbindelser. Og om det så var for å gjøre opp en gammel sak, kunne også det åpenbart være en god grunn for å dra. Likevel var St. Tomaskyrkja mest et undergjørende sted, en kirke folk i bygdene hadde hatt et nært og kjært forhold til gjennom lang tid. En øde kirke i Smeddalen Tomaskirken er trolig viet til erkebiskopen av Canterbury, Thomas Beckett. Han ble myrdet i 1170, en hendelse som er avbildet på det kjente relikvieskrinet som nå står i Bergen museum. I enkelte av kildene spekuleres det om kirken kan være reist etter en avtale mellom Tomas Beckett og erkebiskop Øystein, men etter Becketts død og etter slaget ved Kalvskinnet i 1179. I så fall kan kirken være bygget tidligst på slutten av 1100-tallet, men stilen tilsier at den er eldre enn for eksempel Reinli kirke, også i Valdres, som antakelig er oppført på slutten av 1200-tallet. Om kirken i den eldste tiden vet man lite, men etter den første storhetstiden må den ha ligget øde lenge, muligens helt frem til Svartedauen. En annen spekulasjon går ut på at kirken ble forlatt fordi skogen rundt ble hogget ned og det ikke lenger var grunnlag for jernutvinning. Gjetere brukte ihvertfall kirken som husvære for seg og buskapen, det samme gjorde reingjetere som fór forbi og tilfeldige reisende over fjellet. Veggene og kirkeklokkene ble nedsotet av leirbålene som overnattingsgjestene varmet seg på og av ilden som ble nørt opp for å tørke bark til buskapen. Feiring av syftesok I århundrene kirken lå forlatt, ble det spunnet myter og sagn om en huldrekirke hvor folk kunne oppleve mye rart. Kirken kunne vise seg og plutselig forsvinne igjen som en hildring, underjordiske huserte med folk og buskap i seteren ved siden av. Likfølger og gudstjenester med døde folk ble både sett og hørt med jevne mellomrom, kirken var i det hele tatt ikke et sted man gjerne var alene. Folketroen sier at det var en reinskytter på jakt som fant igjen kirken. Han bommet på målet da han skulle skyte en rype, pilen traff en av klokkene som begynte å synge så vakkert og skytteren fikk øye på den vesle forfalne kirken mellom skog og tett kratt. Sikkert er det imidlertid at Thue Andresson Bahr, prest i Vang i Valdres (1615-1620), fikk bygdefolket til å ruste opp kirken og han innførte messe én gang årlig, på Syftesok eller Maria Bebudelsesdag rundt den 2. juli. Messen førte til at folk igjen begynte å valfarte til messe i Tomaskirken og det ble på nytt folksomt rundt den vesle fjellkirken. Først og fremst møtte det opp valdriser, hallinger og sogninger der, men det kom også folk fra fra Bergen, Gudbrandsdalen, Christiansand Stift og andre bygder. Hans Flaten skriver i Hemsedal Bygdebok at på alle stier og rideveier som gikk til Thomaskyrkjemessa krydde det av fargerike festfølgje. Han beskriver de forskjellige stevnerutene fra dalførene rundt og at det ennå 100 år etter at kirken var revet, vistes spor etter valfartene. Det nevnes også at i Valdres var det gammel skikk at når tenestejenta- eller tenesteguten satte seg i sommartenest, tinga dei seg attpå ridehest til Tomaskyrkje messe! Undergjørende kirke Tomaskirken fikk snart ord på seg for å være undergjørende. Og i utskrifter fra kirkeregnskapene vil en kunne se at folk kom som pilgrimer fra nesten hele landet for å bli helbredet eller få syndsforlatelse, de fleste hadde med gaver til kirken. De brakte med seg kyr, penger og inventar, på det meste hadde kirken mellom 400 500 kyr som ble styrt av en bonde fra Øye. Listene over gaver er lange og i sirlige skrevne bokstaver finner man navn på mennesker som kan ha gitt hva de hadde, fra to-tre ort til flere riksdaler. Som Ola Jonsson Stave fra Valdres som ga tre shilling i 1743, eller Fru majorinne Stielau som i 1759 gir fire riksdaler. Av større inventar må nevnes spesielt antemensalet av en ukjent kunstner som ble gitt til Øye kirke da Tomaskirken ble revet. Tavlen er 2 alner høy og 1,5 alen brei, kvitmåla og inndelt i fem bolkar, ett av dem fremstiller Maria og barnet. Antemensalet ble så skjenket til Oldsaksamlingen ved Historisk museum i 1894. Måtte gi med hele hjerte Folk ga det de syntes de kunne, enten det var som følge til en bønn eller for et godt ettermæle. Og om gavelistene gjennom nesten to hundre år er fyldige, er det også mange nøkterne beretninger om helbredelse; som Peder Kvelperud (1738-1806) som hadde sykdom på buskapen sin og besøkte St.Tomas for helbredelse og hadde med et alterklede og et linnet som gave. Etter to besøk forsvant sykdommen saa aldeles at jeg tror den aldrig tør komme tilbage! Eller: Gamle Nøre-støgo man n vart ein gong så klein i miørmo (hoftene) sine. Så køyrde folket hans han til Tomaskyrkja. Der fall han på kne ved alteret og bad til Gud om at han måtte bli frisk att. Då han reiste seg oppatt, hadde han fått helsa si att. Jamen hadde han det! Det sentrale ved pilgrimsreiser er at man selv reiser til de undergjørende stedene, ofte for å oppfylle et løfte, og at man ofrer og ber av fullt hjerte. Til Tomaskirken er det knyttet flere historier om velhavende personer som prøvde å lure seg til helbredelse. Som den blinde mannen fra Rygg i Kvisle som hadde med seg en stor gave til kirken og som fikk synet igjen da St.Tomaskirken dukket opp i det fjerne. Dermed snudde han hesten og bestemte seg for å beholde offergaven selv. Men ikke før han kom hjem ble han blind igjen, og denne gangen nyttet det ikke verken med gaver eller bønn, synet kom ikke tilbake. Om kirken i den eldste tiden vet man lite, men etter den første storhetstiden må den ha ligget øde lenge, muligens helt frem til Svartedauen. 18 19 Solgt for 46 riksdaler St. Tomaskirken fikk etter hvert så godt ry som lovkirke og ble så godt besøkt at det ifølge enkelte kilder utartet til bråk, usedelighet og hærverk rundt kirken. At kirken ga så gode inntekter til Vangsprestene, førte nok også til misunnelse blant de andre prestene i Valdres som så med ublide øyne på denne katolske kirken. Høytstående medlemmer av Akershus Stiftdireksjon sendte allerede i 1747 en klage til kirkestyret i Danmark hvor de beskrev overtroen og forfallet rundt Tomaskirken og ba om å få den revet. Trofaste forsvarere blant tidligere prester og andre, forhindret imidlertid riving og fikk rustet opp kirken. Godt vedlikehold og hyppig tjæring gjorde den vesle fjellkirken ramsvart og stolt igjen, klokkene fortsatte å klinge vakkert til messe og folk fortsatte å strømme til. Årene gikk og diskusjonen om kirken bølget stadig frem og tilbake. Tross alle gode krefter, fikk St.Tomaskirken til slutt dødsstøtet. Den 24. juni 1808 ble det gjort vedtak om riving i det Danske Kanselli og kirkestyret. Daværende prest Frederik Müller prøvde nok å utsette rivingen, men 2. november samme år ble den solgt på auksjon til landskremmer Andersen og lensmann Sukkestad for 46 riksdaler og revet ikke lenge etter. En epoke var over. Selve rivingen ble imidlertid også en spesiell historie, belagt med følelser og varsler. Treverket endte som småbruer på vidda og inventar og løsøre ble likt fordelt på de andre stavkirkene i disktriktet. Blant annet kom klokkene med den spesielt vakre klangen til Øye kirke hvor de visstnok henger fremdeles (ca. 1900). Det ringes igjen til messe En av landets merkeligste lovkirker var borte, men lever fremdeles omspunnet av sagn og myter. Et nytt og moderne kapell ble reist på samme sted i 1966 etter innsats og giverglede fra hele landet og gjennom mange år. Det ringes igjen til messe over Fillefjell midtsommerstid. Kilde: St. Thomaskyrkja Den landskjende love- og valfartskyrkja på Smeddaln mellom Lærdal og Valdres., av statsstipendiat Knut Hermundstad, st. Tomaskyrkja boklag 1966. Thomas Becket og Canterbury Av Kathy Elliott Thomas Becket (1118 1170) var den engelske kong Henrik IIs betrodde kansler og venn. I 1162 utnevnte kongen ham til erkebiskop av Canterbury. To år senere bestemte Henrik at prester og andre av kirkens menn skulle dømmes av verdslig rett, ikke av kirken. Becket forsvarte kirkens selvstendighet overfor staten og kom i opposisjon til kongen. Han måtte flykte til Frankrike. I 1170 kom de til forlik og Becket vendte hjem. Men striden brøt snart ut igjen og kongen ble forarget på sin gamle venn. Vil ingen hjelpe meg med å bli kvitt denne brysomme presten?, skal han ha ropt ut i sinne. Fire riddere tok kongens ord på alvor og myrdet Thomas Becket i Canterbury-katedralen den 29. desember i 1170. Drapet vakte stor oppsikt i hele Vest Europa. Snart gikk rykter om mirakler ved Beckets grav. I 1173 ble han helgenkåret av paven. Henrik II måtte gjøre offentlig bot ved graven. I nesten 400 år var St. Thomas helgenskrin i Canterbury ett av de viktigste pilegrimsmålene i Europa. Stemningen blant pilegrimene på valfart fra London til Canterbury er udødeliggjort av Geoffrey Chaucers Canterbury-fortellingene, skrevet på slutten av 1300-tallet. Foto: Dean and Chapter, Canterbury Cathedral
På spor av pilegrimen i gamle Oslo Av Eivind Luthen I over hundre år har arkeologer gravd i byen under Ekebergsåsen. Området i Gamlebyen er Nordens største sammenhengende bevarte ruinområde fra middelalderen. Lag på lag av rester etter bybranner, trelagte gateløp, hustufter og skip er avdekket. Og ruiner etter seks kirker, tre klostre og to katedraler, de to siste var viktige valfartsmål for hele Østlandet. Oslo Hospital I Gamlebyen finner vi bl. a. Hospitalkirken, byens eldste sykehus fra 1794. Det ligger på tomten til Fransiskuseklosteret fra omkring 1300. I dag har det en direkte fortsettelse i Oslo Hospital. Hospitalets kirke er blitt bydelskirke under navnet Gamlebyen kirke. Det er spennende å tenke på at Oslo Hospital har sin opprinnelse i St Fransikus, en av middelalderens mest markante pilegrimer. Clemenskirken I ruinparken ligger de restaurerte ruinene av Clemenskirken fra 1100-tallet med Norges eldste kirkegård. På 1970-tallet ble motorveien lagt rett over Clemenskirken og man måtte nærmest krype under store betongkar for å komme til det gamle helligstedet som lå glemt og forsøplet i 25 år. Men i 1995 ble betongbroen sprengt vekk, veien forsvant og himmelen kom til syne igjen. Omkring ruinene er det i dag opparbeidet en park og den gamle kystlinjen fra middelalderen er markert med et vannspeil. Det gir parkområdet kvalitet og særpreg. Ved gangbroen ligger Saxegården fra år 1800, men eiendommen er omtalt allerede i 1334. Deler av kjelleren stammer fra middelalderen. Her lå det en skytningstue, dvs. vertshus som sikkert fikk besøk av tørste og sultne pilegrimer. Håkon V Magnusson Vi fortsetter ned til ruinene av Mariakirken. Med sine to monumentale tårn og en vestfasade som bare var sju meter smalere enn Nidarosdomen, ruvet Mariakirken i bybildet. Mariakirken var kongskirke og ble bygget ut under Håkon V Magnusson (1299-1317). Da kirken sto ferdig omkring 1300, var den landets tredje største. Kong Håkon var opptatt av å ta vare på pilegrimene og påbød at det bl.a. skulle reises overnattingssteder (tavernaer) langs hovedveiene til Nidaros. Clemenskirken Illustrasjonen er fra boka Middelalderbyen i Oslo, gjengitt med tillatelse fra illustratøren Karl-Fredrik Keller Til Mariakirkens relikviesamling hørte ett av fingerleddene til den nylig kanoniserte Ludvig IX og en tagg av Kristi tornekrone holdt av to forgylte engler. I middelalderen utgjorde tornekronen og de øvrige relikviene fra Jesu lidelseshistorie kristenhetens helligste gjenstander og ble ofte betalt med enorme summer. Selv om kildene ikke sier mye om valfarten til Mariakirken, har kirken hatt mange besøkende, særlig på spesielle høytidsdager. Den kongelige relikviesamlingen må ha virket som en magnet på pilegrimene. Da kongen døde 8. mai 1319, ble han gravlagt i Mariakirken. Hele Oslo sørget, og det fortelles at det skjedde flere mirakler ved hans båre. En mann som hadde fått liktorner ble helbredet da han berørte likkledet tre ganger, en mann med klumpfot ble frisk da han kom til å nyse idet han passerte kongens båre. Det var ikke merkelig at det ble ymtet om at kongen hadde vært en hellig mann. Og det fortelles at lysene brant på hellig Håkons alter gjennom lange tider. Det hender at lysene brenner ennå, jeg har av og til sett nedbrente telys på marmorplaten der kongens grav lå i århundrer. Nå har de jordiske restene blitt flyttet til Akershus festning. Hallvardskirken Fra Mariakirken tar vi opp til Hallvardskirken, eller det som er igjen av den. En gang var disse puslete ruinene Østlandets hovedhelligdom og katedralen må ha ruvet over den beskjedne byen som et berg. Her sto sølvskrinet med St Hallvards levninger, Oslo bys skytshelgen, bak alteret. Hit strømmet pilegrimer fra hele landsdelen, noen kom hit i ens ærend, andre var på vei til Trondheim. Katedralen ble påbegynt i første halvdel av 1100-tallet av korsfarerkongen Sigurd Jorsalfarer. Ifølge Snorre ble kongen selv gravlagt i steinveggen utenfor koret på sørsiden da han døde i 1130. Flere andre kongelige ble også gravlagt i Hallvardkirken; Magnus Blinde i 1139, Inge Krokrygg i 1161, Orm Kongsbror i 1184 og kongssønnen Håkon Unge i 1257. Dessuten fikk flere biskoper og andre stormenn sin siste hvilested inne i kirken. Med sin spesielle arkitektur skilte Hallvardskirken seg fra de andre store katedralene fra samme periode. Mens man i Trondheim, Bergen og Stavanger var påvirket av impulser vestfra, hentet byggherrene i Oslo ideer fra Lund. Kirken fikk både langskip, sideskip og tverrskip, slik man hadde begynt å bygge sørover i Europa. Da kirken sto ferdig var den den nest største i landet, Oslos første katedral skulle bli et forbilde for senere kirkearkitektur i Norge. Det kan vi fremdeles se i Gamle Aker kirke, Nikolaikirken på Hadeland og domkirkeruinene på Hamar. Oslo bispegård På nordsiden av ruinene fra St. Hallvardskirken finner vi Oslo bispegård. Bispegården ble bygget delvis over Olavsklosteret. Noen av rommene er bevart, blant annet sakristiet. Her har nok mang en pilegrim skriftet. Bispegården ble oppført i 1883-94 i nygotikk og byr på interessante detaljer; medaljonger med Oslos byvåpen med en Kristuslignende Hallvard, og en biskop. I kjelleren er det bevart noen hvelvede rom som brukes til foredrag og konserter. Det finnes også en og annen murrest fra 1300-tallet, samt dører og vindusåpninger i gotiske former Olavsklosteret ble grunnlagt i 1239 av dominikanerne og lå vegg i vegg med Hallvardskatedralen. Det var helt vanlig at det ble bygget et dominikanerkloster i tilslutning til byens katedral. Dominikanerne, de ble også kalt predikebrødre, la sterk vekt på lesning og studier, derfor fungerte klostrene gjerne som læreseter. Nord for Olavsklosteret lå Korskirken og det er ennå er murrester igjen av den. Etter kildene å dømme var det byens yngste kirke, antagelig reist omkring 1250. Som navnet sier var den viet til korset. Vest for Hallvardskatedralen lå bispeborgen. Her har man bl. a. funnet et pilegrimsmerke fra Vadstena. Om dette merket kunne snakke, hvilken gripende reiseberetning hadde vi ikke kunne få del i? St. Jørgens hospital Fra ulike kilder vet vi at det i middelalderen også fantes et hospital for spedalske med kirke og kirkegård, nemlig Laurentiushospitlaet eller Lavranshospitalet. Det ble også kalt St. Jørgens hospital. Hospitalet var ikke det vi i dag forbinder med et hospital, de syke knapt fikk noen behandling. Det var trolig en egen kirke og kirkegård, opprettet av kirken som tilholdssted for spedalske. Sykdom ble ansett som resultat av begåtte synder, og behandlingen var bot og bønn om hjelp fra helgener. Folk var klar over smittefaren, og de spedalske ble derfor isolert og måtte bære en egen drakt. Bygningene var antagelig reist i tre og det er ikke funnet spor av dem. Men utgravninger har avdekket en del skjellettrester i hagen til St. Hallvards aldersog sykehjem. Pilegrimsveien fra Gamlebyen mot Galgeberg er lagt utenfor aldershjemmet. Mikaelskirken på berget Gamle Aker kirke er Oslo eneste bevarte middelalderkirke og ligger vakkert til på en høyde. I dag ligger den omsluttet av det moderne Oslo, men inntil midten av 1800-tallet lå den landlig til utenfor byen ved et gammelt 20 21 Mariakirken Illustrasjonen er fra boka Middelalderbyen i Oslo, gjengitt med tillatelse fra illustratøren Karl-Fredrik Keller veikryss. Øst for kirken lå det nederste vadestedet over Akerselva, før det på 1600-tallet ble bygget permanent bro over elva ved Vaterland. Forbildet for Gamle Aker kirke er Hallvardskatedralen og Hamarkatedralen. Kirken har basilikalt skip, det vil si at skipet har et midtskip som hever seg over de smalere og lavere sideskipene. Midtskipet har vinduer øverst som slipper lyset direkte inn.. Kirken er preget av stramme linjer og førsteklasses steinhåndverk. Kirken har blitt skadet av brann og det ingenting igjen fra middelalderens kirkeutstyr. Pilegrimsruten fra Tønsberg passerer Gamle Aker kirke. En mann som hadde fått liktorner ble helbredet da han berørte likkledet tre ganger, en mann med klumpfot ble frisk da han kom til å nyse idet han passerte kongens båre.
Oslo domkirke en ukjent pilegrimsskatt Av Eivind Luthen Oslo Domkirke som ble reist i 1697, hører ikke til de åpenbare pilegrimsrelaterte kirkebygningene. På denne tiden hadde reformasjonen festet seg i samfunnet, og det bærer både bygning og interiøret preg av. Det var Ordet som gjaldt. Men tiden mildner all streng lære. Da kirken ble restaurert i forbindelse med byens 900-års jubileum i 1950, ble det bygget et nytt kapell på utsiden. Kapellet er tegnet av arkitekt Arnstein Arnberg (1882-1961) som også ledet restaureringsarbeidene. Kapellet har lenge fungert som bokhandel, og det kirkelige interiøret er fjernet. I tre av vinduene er det imidlertid innsatt vakre glassmalerier fra middelalderen, kanskje de eneste glassmalerier vi har i Norge fra denne epoken. Det ene viser jomfru Maria med Jesusbarnet, det andre viser Katarina av Alexandria og det tredje er av pilegrimsapostelen Jakob. Skriftelige kilder forteller at bildene er laget på slutten av 1400-tallet og at de tre glassmaleriene opprinnelig kom fra St-Ouen kirken i Rouen i Frankrike. Denne kirken ble ødelagt av de allierte styrke under 2. verdenskrig. Noen av de inntakte glassmaleriene ble solgt til den amerikanske avismagnaten Randolph Hearst. Han døde imidlertid kort tid etter, og vinduene ble solgt videre på auksjon i New York til kommandør John A. Gade. Gade forærte dem til domkirken. Glassmaleriene er delt inn i tre mindre motiver. Motivet med jomfru Maria med Jesusbarnet har en liten inskripsjon: Til Guds ære og til minne om Fredrik Herman Johan Gade (1871-1943). St. Jakobsbildet inkluderer et portrett av den franske adelsmannen Jean d`estouteville som forærte St. Ouen glassmaleriene. Her er også en inskripsjon: Til Guds ære og til minne om Gerhard Gade. Gerhard og Fredrik H.J.Gade var giverens far og bror og de to siste av hans slekt i Norge. Disse tre glassmaleriene er sjelden omtalt og har ikke fått noen nevneverdig oppmerksomhet i Domkirken, verken i brosjyrer eller bøker. De er nok registrert, men man har neppe forstått verdien av disse unike og uerstattelige vinduene. Katedralen i Rouen har en spesiell posisjon i Normandie. Her ligger bl.a. ingen ringere enn Gangerolf som ble hertug av Normandie, begravet. Gangerolf er minnet med en statue som Rouen ga Ålesund i 1911, tusen år etter at han slo seg ned i Frankrike. Korsfarerhelten Richard Løvehjerte var så glad i Rouen at han ba om at man skulle gravlegge hjertet hans i katedralen som er viet til jomfru Maria. Rouen er også forbundet med en annen kjent helgen; Jean d`arc som led martyrdøden på bålet. På denne tiden hadde reformasjonen festet seg i samfunnet, og det bærer både bygning og interiøret preg av. Oslo Domkirke Ble innviet i 1696 og het tidligere Vår Frelsers kirke. Kirken ligger ved Stortorvet i Oslo sentrum og er hovedkirke for Oslo bispedømme. Den nåværende kirken er den tredje domkirken i Oslo. Den første var St. Hallvards domkirke ved Oslo torg i Gamlebyen og ble oppført i første halvdel av 1100-tallet. Da Oslo brant i 1624, bestemte kong Christian den IV å flytte byen til vestsiden av Bjørvika. Hallvardskirken var relativt uskadd i brannen og byens befolkning måtte fremdeles benytte kirken i Gamlebyen. I 1632 ble det satt i gang bygging av ny kirke ved det nye torget i byen. Hellig Trefoldighetskirke ble skadet i bybrannen i 1686, men ikke verre enn at den kunne ha blitt restaurert. Men militære myndigheter forlangte kirken revet fordi den lå for nær Akershus festning. Den nye kirken ble reist på en liten fjellknaus mellom daværende Store og Lille Voldport, i østenden av det som senere skulle bli Stortorget. Kirken har et vakkert interiør i barokk, en himling med et stort takmaleri av Hugo Lous Mohrs og fikk i 1718 en engelsk klokke i tårnet Foto: Johnny Kreutz 22 23 Botsvandring med innsatte Av Eivind Luthen Det er i Roma, Santiago de Compostela og i Oslo: Et Pilegrimskontor! Av Eivind Luthen I Den evige stad har den katolske kirke et Ufficio Pellegrinaggi og et officina del pellegrino i Santiago. I Oslo drives Pilegrimskontoret av frisinnede lutheranere med åpen dør for alle. Det har de drevet siden 1994. I et trivelig, uhøytidelig miljø midt i Oslo nær Domkirken og Karl Johan, ligger Kirkegt. 34. Hit kommer pilegrimer fra hele Norge og fra andre land for å få informasjon, enten turen går til Roma, Santiago eller Nidaros. Eller kanskje Vadstena, Selja og Iona! Kontoret drives på heltid og har ofte åpent også lørdager. Svenske og spanske tv-kanaler har vært på besøk og tusenvis av forventningsfulle nordmenn har vært innom i årenes løp for å få gode råd, kjøpe guidebøker, kart og pilegrimspass. Mange får også gode råd med på veien, : det regner ikke på denne årstiden., du klarer deg fint med engelsk, husk å gå sakte! Ikke ha mer enn åtte kilo i sekken! Det er din tur, ikke gå med hodet i guideboken!. Pilegrimskontoret er først og fremst et sekretariat for Pilegrimsfellesskapet St. Jakob (Santiago). Foreningen betaler husleien, men lite annet. Pilegrimskontoret er selvfinansiert og går på vann, luft og kjærlighet. - Da kan det i hvert fall ikke gå konkurs, påstår vittige sjeler. I flere år har Pilegrimsforeningen i Vestfold arrangert pilegrimsvandringer til Trondheim med innsatte fra Bastøy fengsel. Flere av turene har startet fra Gamlebyen i Oslo. Pilegrimsvandring med innsatte er et pionerprosjekt i kriminalomsorgen, og et alternativ til soning med innhold. Prosjektet har vist seg så vellykket at fengslene i Hamar og Bergen også har tatt vandrestaven fatt. Vandringen er støttet av Justisdepartementet og en positiv justisminister som selv har gått med de innsatte. Dannelsesreise Pilegrimsvandringen med innsatte er inspirert av en belgisk organisasjon, Oikonen, som i mange år har tatt med seg skakkjørte ungdommer på vandring til Santiago de Compostela. Vandringen har vist seg å ha stor rehabiliteringseffekt for de involverte. Vandringen til Trondheim tar ca. 30 dager, i snitt går vi ca to til to og en halv mil hver dag. Noen etapper er korte, andre lange. Turen ledes av en fengselsbetjent og en vandringsleder som sørger for det praktiske og åndelig påfyll. Pilegrimsvandring er ofte knyttet til kristen tro og vi definerer innholdet for Bastøyvandringen på forhånd. Vandringen inkluderer besøk i Eidvollsbygningen, Prøysenhuset, Dale Gudbrands gård og Jørundgard, men også kirkebesøk. Kall dette gjerne en dannelsesreise. Forandringer og utfordringer Slike langvandringer gir muligheter for positive endringsprosesser. Erfaringer viser at vi ofte blir innhentet av veiens egen rytme og naturen rundt oss, at praten stopper og at du går inn i deg selv. Langvandring påvirker selvinnsikten og utfordrer selvkontrollen. Vandringen til Trondheim er ikke ferie eller guttetur fra kiosk til kiosk. Det er ofte harde og lange dager underveis. For den innsatte kan pilegrimsveien til Trondheim fungere som en botstur for å bøte for urett han har begått. Den innsatte får en unik mulighet til å finne en ny kurs i livet som gir håp om en bedre fremtid. Vandringen kan også virke som en terapi som kan eliminere bitterhet og fiendskap fra varetekt og lukkede anstalter. Vandringen gir en unik sjanse til å vise verden at innsatte tar ansvar og er som folk flest. Derfor er det også et viktig mål med vandringen å lære seg å være hyggelig og imøtekommende mot dem man treffer underveis. Det er et poeng å overnatte privat, gjerne på stabbur eller i uthus og spise sammen med et gjestfrie vertskapet. Tenner lys Vandringslederens oppgave er å få gruppen til å fungere sammen. Det gjør han bl.a. ved å fortelle historier som kanskje kan berøre de innsatte. Enkelte er svært opptatt av prestasjoner, kroppskultur, dominans og av å vinne. Fortellingen om Gralen kan trekkes frem i en slik situasjon. Fortellingen handler om den gode ridder som jaktet på den hellige Gral, men mistet den fordi han overså fiskekongens bløende sår. Fortellingen kan tolkes slik at det først er når man blir medmenneske, man får mulighet til å finne seg selv. Askeladden er også en gjennomgangsfigur og brukes for å gjenkjenne håpet i eventyrene og i naturen. Etter noen uker tenner enkelte et lys i kirken, lytter stille på orgeltoner og kan se seg selv i et nytt lys. Etter fire uker er målet nådd, alle omfavner hverandre, takker for fin tur og godt kameratskap. De har gått 650 kilometer, ofte Pilegrimskontoret driver også Pilegrimsforlaget som produserer bøker og tidsskrifter. Her legges planer for utvikling av nye vandringsruter, nye herberger og nye fellesvandringer. Pilegrimskontoret fungerer som førstehjelpstasjon for Spania-frelste pilegrimer, som postkontor og oppbevaringssted for bagasje. Kontoret er utstyrt med bibliotek, sofa til en sliten pilegrim og det siste innen data. Pilegrimskontoret gir informasjon om pilegrimsveier og pilegrimsmål i inn- og utland, telefon; 22 33 03 11 eller 47 83 91 82, epost: pilegrim@pilegrim.no Hjemmesiden oppdateres ukentlig: Pilegrim.no lange mil og bratte bakker, det har regnet og snødd, knærne har verket, men ingen har gitt opp. Da er det godt å stå i ring rundt utekorset utenfor Nidarosdomen og holde hverandre i hendene. Foto: Eivind Luthen Vandringen til Trondheim tar ca. 30 dager.
Den hellige ilden Den hellige gravs kirke har vært et viktig pilegrimsmål siden den ble bygget på 300-tallet. Foto: amite/istockphoto Eivor Oftestad Hvert år strømmer titusener av kristne pilegrimer til Jerusalem til feiringen av Jesu død og oppstandelse. Og hvert år tennes den mirakuløse ilden i gravkirken. I år 2000 ble patriark Diodorus I intervjuet om miraklet. Er det et under? Underet skjer påskeaften i oppstandelseskirken, som de ortodokse kaller den. Påskeaften her er ikke etter den gregorianske kalender som vestkirken har fulgt siden 1582, men etter den gamle julianske kalenderen, slik de ortodokse kirkene fremdeles feirer den. Miraklet er dokumentert i skriftlige kilder allerede fra senantikken og er slik en av de eldste kristne tradisjoner med en sammenhengende historie. I dag er miraklet tilgjengelig på Youtube. Vaktene Flere timer før seremonien starter, er plassen utenfor gravkirken tettpakket med pilegrimer som danser, synger og venter på det som snart skal skje. Etter hvert kommer en delegasjon fra de israelske myndighetene som sjekker at det ikke jukses inne i gravkapellet hvor ilden er ventet. De sekulære vaktene er en del av seremonien og representerer de romerske soldatene som voktet Jesu grav. Gravkapellet sjekkes og inngangen til graven forsegles. Ilden som ikke skader Pilegrimene strømmer inn i kirken, synger Kyrie Eleison og den greske patriarken ankommer. Tre ganger går han rundt graven og stopper foran inngangen. Som et tegn på ydmykhet tar han av seg de mest høytidelige liturgiske klærne. Kirken ligger i mørke, alle oljelamper og kunstig belysning er slukket. Gravkapellet åpnes og patriarken går inn med to utente fakler. Etter en intens og høylydt venting åpner døren seg igjen og patriarken kommer ut med tente fakler. Massen av mennesker hyler og jubler og ilden spres raskt gjennom kirken fra fakkel til fakkel. En av denne ildens egenskaper er at den ikke brenner hud og hår noen av pilegrimene tar hendene gjennom uten å brenne seg, noen stryker den over håret og skjegget uten at det tar fyr. Ilden antenner lamper i kirken. Flammen forblir ikke inne i kirken, men tas med ut og fraktes hjem av de troende, til hele den ortodokse verden. Blått lys Hva er det egentlig som skjer der inne i gravkammeret? Patriark Diodorus I svarte på dette spørsmålet under et intervju i år 2000. Han fortalte at han i mørket kneler ned og ber foran graven, foran stedet der den døde Miraklet er dokumentert i skriftlige kilder allerede fra senantikken og er slik en av de eldste kristne tradisjoner med en sammenhengende historie. Kristus ble lagt og hvor det fortelles at han sto opp igjen. Han ber faste bønner som har vært bedt gjennom århundrer. Han venter til det kommer et udefinerbart lys fra den stenen hvor Jesus ble lagt. Vanligvis har lyset en blå farge, forteller patriarken, men fargen kan også endre seg, ilden kan egentlig ikke beskrives. -Lyset kommer ut fra stenen slik som dis kan komme over en innsjø, det ser nærmest ut som om stenen er dekket av en fuktig sky, men det er lys. Lyset oppfører seg forskjellig hvert år Til sist løfter lyset seg og former en søyle hvor ilden er av en annen natur slik at jeg kan tenne faklene mine med den. Den greske patriarken går ut og gir ilden videre, først til den armenske og den koptiske patriarken, dernest til alle de troende. Lyset fra oppstandelsen Patriark Diodorus I var med på den årlige seremonien hvert år fra 1938 til sin død i år 2000, nitten år som patriark hvor han selv gikk inn i gravkammeret. Han forteller hvor viktig dette angivelige miraklet er i den ortodokse verden; det gjør Jesu oppstandelse så virkelig for oss som om han hadde dødd bare for et par år siden. Lyset i gravkirken er lyset fra oppstandelsen, forklarer han: Jeg tror at det ikke er tilfeldig at den hellige ilden kommer akkurat på dette stedet. I Matteus 28,3 forteller evangeliet at da Kristus sto opp fra de døde, kom en engel, ikledd et voldsomt lys. Jeg tror at det intense lyset som omsluttet engelen ved Kristi oppstandelse er det samme lys som viser seg mirakuløst hver påskeaften. Kilde: Youtube (søkeord: holy fire, Jerusalem) Niels Christian Hvidt, The miracle of the holy fire of Jerusalem, http://www.miraclebook.org/excerpt.html. Dansk utgave i boken: Mirakler Møder mellem Himmel og Jord, Copenhagen: Gyldendal 2002. Et ikon av blod og leire Av Terje Storli -Du vil se mange merkelige ting, sa Vassilis Giakoumis, den flotte gamle mannen som innviet meg i Mandamados mysterier. - I det gamle klosteret er det dyreofringer i tre døgn natten gjennom. Folk kommer i hundrevis langveisfra. De går i flere dager og har med offergaver til det undergjørende ikonet i kirken. Jeg er født og oppvokst i denne landsbyen. Jeg kjenner alle der. Du kan bo hos meg. Tre måneder senere gikk jeg i land i på øya Lesbos. Bussen tok to timer til Mandamados, en ganske stor landsby nordøst på øya. Her er ingen turisme, stedet har stått stille i tiår. I et knøttlite hus midt i byen tar Vassilis meg imot. Her han har bodd med sine foreldre og seks søsken. Det er mange år siden Vassilis var førstedanseren i den kjente filmen Zorba, men han er ennå ikke for gammel til å ha besøk av den eksotiske libanesisk-egyptisk skjønnheten Atossa Faghir Afghani, som han tidligere har danset med. Hun masserer Vassilis ømme føtter og gir meg fargerike halvedelstener av forskjellig slag som skal hjelpe meg på en rekke måter. -Bare gå til klosteret, du finner frem, sier Vassilis etter en frokost med hvit geitost, brød og kaffe. Erkeengelen Taxiarhis Den døve munken som gjemte seg i klokketårnet da sarasenske sjørøvere på 800-tallet plyndret øya og massakrerte innbyggerne, var den eneste overlevende i klosteret. I en blanding av leire og blod fra sine døde brødre, skal denne munken ha formet ansiktet til erkeengelen Taxiarhis. Dette uvanlige ikonet henger i klosterkirken og blir stadig oppsøkt av folk med gaver som søker hjelp eller takker for hjelp de allerede har fått. Hvert år to uker etter påske, vandrer folk milevis fra de andre landsbyene på øya for å komme til dette klosteret og tilbringe helgen der. Vandringen er en del av offeret de har lovet Taxiarhis i sine bønner for å få hjelp til alle slags problemer og vanskeligheter. Unge og gamle, kvinner og menn har gått på bena natten igjennom, mange i over ni timer. Nå samles de i hundrevis for å takke og gi gaver, eller for å søke helbredelse og hjelp fra det undergjørende ikonet. 24 25 De har med gaver av mange slag, redskaper og gjenstander som knytter til ulykker og farlige situasjoner der de er hjulpet, vokslys eller penger. Mange legger også igjen klærne sine i kirken når de kommer frem. Ifølge legenden trenger erkeengelen sko til sine nattlige vandringer til folk som har bedt ham om hjelp. Derfor har folk i århundrer plassert små sko i sølv eller gull som et offer foran ikonet. For få år siden satte myndighetene en stopper for denne merkelige skikken. I dag kan man i stedet kjøpe enkle metallsko av billig blikk som lages til formålet. Men fremdeles mottar kirken svært forseggjorte og kostbare sko og støvler i støpejern og andre merkelige materialer. -Reddet fra kollisjon! Under denne årlige feiringen bor folk aller helst i klostercellene eller sover på kirkeloftet sammen med andre pilegrimer. Da er de i fysisk nærhet av Taxiarhis-ikonet. På kirkeloftet møter jeg en kvinne som har kommet helt fra Australia sammen med søsteren og de to sønnene på atten og treogtyve år. De spiser sine måltider og sover her oppe helgen igjennom. Hun forteller om en nestenulykke i bil for noen år tilbake: -Jeg ropte ut: Taxiarhis hjelp meg! I det samme så jeg engelen med sverd og vinger. Det var ingen visjon. Han var virkelig der. Jeg så tannen i munnen hans. Det betyr at han liker meg. I motsatt fall er ansiktet svart. Ser du hår på armen hans, betyr det at noen i familien din er død. Noen år senere lå faren hennes for døden av lungekreft. Da de endelig kom frem til sykehuset for å se til ham, fikk de vite at han allerede hadde vært død i fjorten timer. Sykehuset ville legge ham i kjølerommet, men hun hadde nektet. Faren hadde ikke vært særlig religiøs og han hadde heller ikke fått nattverd. -Derfor ba jeg, om og om igjen, til Taxiarhi. Da våknet min far opp igjen og levde i seks uker. Hun har mye å takke erkeengelen for. Ikke alle er like barbariske Ikke alle går så langt i sin tillit til Taxiarhis som denne kvinnen. Jeg kommer i snakk med et hyggelig par i førtiårene fra Australia. Han er født i en landsby noen mil unna, men forstår å markere en distanse til denne primitive og barbariske feiringen som han kaller den. Han lar det også skinne tydelig igjennom at han vanligvis ikke omgir seg med slike enkle landsbyfolk. Vanligvis er han sammen med folk fra det han kaller en høyere klasse Maten kan stille mer enn sulten Mange tar med seg levende husdyr som offer til Mandamados. Lørdag har hundrevis av besøkende samlet seg rundt det store platantreet foran klosterkirken. Byens dyktige slaktere tar livet av en svær okse og femten sauer mens barn og voksne ser på. Dyrene parteres etter alle kunstens regler mens folk følger ivrig med. Deretter forberedes mer enn tretti kjempegryter med mat som står og koker i timevis over åpen ild. Store mengder brød velsignes i messen som også varer natten gjennom. Kirken er full av folk mens prestene synger og leser fra Bibelen med poetisk patos. I skinnet fra vokslysene stiger røkelsen opp mot takhvelvene Etter høymessen søndag formiddag står jeg sammen med hundrevis av mennesker som ivrig venter på maten. Mens vi holdes på god avstand fra grytene, kommer først biskopen og prestene i prosesjon ut av kirken og dernest byens ordfører og ledende menn, offiserer og til slutt bevæpnede soldater fra den lokale forlegningen. Iført sine vakre gullbroderte silkekapper og store kuppelhatter velsigner prestene maten i de store grytene som er plassert rundt kirken. Ikke alle klarer å beherske seg når vi til slutt får slippe frem til maten. Bak hver gryte står staute menn og utporsjonerer maten fra store øser over i tallerkener og alle slags beholdere folk har med seg. Utdelingen blir ganske kaotisk. Folk er ikke bare sultne. Disse velsmakende og forseggjorte gryterettene som blant annet består av erter og kjøtt banket til en fin mos, kan mer enn å stille sulten. Det hele sendes på direkten av det lokale TV-selskapet. Smykker for folk med utdannelse Gamle religiøse tradisjoner lever videre i det ortodokse Hellas, i forståelse med kirken. I vårt eget land ble disse skikkene forsøkt utryddet ved innføringen av protestantismen. Men slike religiøse tradisjoner er seiglivet. Helt opp i vårt århundre kan man i flere norske kirker følge sporene fra denne type offertradisjoner. Innstillingen blant en del yngre folk i Hellas er kanskje en sak for seg. Den vel utdannede direktøren for et nasjonalt litterært arkiv hadde kjøpt en samling små offergaver i sølv, som en kuriositet. Da jeg spurte om han selv kunne tenke seg å ofre slike gaver ble han litt brydd, og svarte at folk som ham ikke gikk med slikt til kirken. -Dette er for de enkle menneskene. For folk som ham selv ville det være naturlig å gi personlige smykker - eller penger...(!) Smedens offer Grovsmeden i Mandamados, Stélios Dókas, er 82 år. Han går ikke i kirken. Arbeidet er hans offer. Hver dag står han i den kolsvarte smia. Han blåser i den store belgen til jernet gløder. Foto: Terje Storli Steinveggene i det mørke rommet er svarte av all røyken. Så hamrer han ut sko til esler og hester, lager redskaper, nagler og beslag. Rundt føttene hans går et lite kolsvart lam som han forer med flaske. Stélios smiler til meg med skinnende lyse blå øyne og sier: -Jeg gjør dette arbeidet for å komme i kontakt med Gud. Ifølge legenden trenger erkeengelen sko til sine nattlige vandringer til folk som har bedt ham om hjelp.
Jomfruen av Guadalupe Av Kristin Iveland På Tepeyac-høyden nord i Mexico by ligger Basílica de Nuestra Señora de Guadalupe, besøkt av mer enn tjue millioner pilegrimer årlig. Det var på dette stedet Jomfruen av Guadalupe åpenbarte seg for den fattige indianeren Juan Diego Cuauhtlatoatzin i 1531. Og en gang i tiden var dette ett av aztekernes hellige steder med pyramiden der man dyrket den milde Tonantzin, gudinne for jord og korn. I dag er basilikaen det viktigste målet for pilegrimer i Amerika. De kommer for å se bildet av Jomfruen av Guadalupe i den snart 500 år gamle kappen Juan Diego bar da han møtte henne. Og nettopp kappens alder er kan hende det egentlige mirakelet. Juan Diegos åpenbaring Det er tidlig morgen lørdag 9. desember 1531. 57 år gamle Juan Diego Cuauhtlatoatzin er på vei til messe. Den barnløse enkemannen hadde flyttet hjem til sine foreldre i Tolpetlac, en forstad til aztekernes Tenochtitlán. Hver lørdag og søndag går han barbent tre og en halv time til messe. Over skuldrene har han en tilma, eller en kappe, av grove kaktusfibre. På vei til messe denne morgenen hører han en kvinnestemme som kaller på ham fra Tepeyachøyden: Juanito, Juan Dieguito. En ung indianerpike i flotte klær sier at hun er Jomfru Maria og en av hans egne. Hun ber Juan Diego fortelle biskopen av Mexico at han skal bygge en kirke på toppen av høyden. Juan Diego drar rett til i bispepalasset i Tenochtitlán, men biskop Juan de Zumárraga tror ikke på historien og ber ham komme tilbake dagen etter. Juan Diego drar til høyden på nytt og ber Jomfruen sende noen som biskopen vil høre på, men hun insisterer på at Juan Diego skal være budbringeren. Tilbake hos biskopen får han beskjed om å bringe et tegn fra henne. Jomfruen lover å gi Juan Diego tegnet dagen etter. Den nye og den gamle basilikaen til jomfruen av Guadalupe Foto: Kristin Iveland Hjemme blir onkelen plutselig syk og døende, og i stedet for å møte Jomfruen, drar han for å hente presten. På veien møter han likevel Jomfruen og hun spør hvor han skal. Juan Diego forklarer situasjonen, men lover å komme tilbake neste dag. -Ikke vær bekymret, sier hun. -No estoy yo aqui que soy tu Madre? Er jeg ikke her, jeg som er din mor? Han får beskjed om å gå opp på høyden neste dag, der han traff henne første gang, og plukke roser som et tegn. Selv om det ikke er årstiden for roser, gjør Juan Diego som hun sier. Han finner rosene, plukker dem og tar dem med til Jomfruen. Hun legger dem i kappen hans og sier at det er alt biskopen trenger. Når han åpner kappen i bispepalasset i Tenochtitlán, faller rosene ut og innsiden av kappen viser et bilde av Jomfru Maria. Biskopen blir svært forbløffet, men også overbevist om at Juan Diego snakker sant og kappen henges i kapellet. På Tepeyachøyden lover biskopen å bygge en kirke. Idet Juan Diego kommer hjem, finner han onkelen frisk. Jomfruen har vist seg for onkelen og fortalt at hun var Nuestra Señora de Guadalupe, Vår Frue av Guadalupe. Jomfruen i Juan Diegos tilma Bildet i kappen til Juan Diego er hele grunnlaget for kulten rundt Jomfruen av Guadalupe og forestiller en ung, mørkhudet kvinne, La Virgen Morena. Hun omkranses av solen. En engel støtter halvmånen hun står på. Stjernene i kappen hennes viser angivelig det nøyaktige stjernebildet den morgenen mirakelet skjedde. Ordet fjell er skrevet med aztekiske skrifttegn flere steder og danner et kart over Mexico. Stoffet er vevd av grove kaktusfibre som burde ha gått i oppløsning etter få år. De kommer for å se bildet av Jomfruen av Guadalupe i den snart 500 år gamle kappen Juan Diego bar da han møtte henne. Listen av mirakler og helbredelser som tilskrives Jomfruen, er lang. Nesten 500 år senere er stoffet like helt. Strålene og stjernene er dypt gylne, Jomfruens kappe er blågrønn og den blomstrete tunikaen rosa. Hun har et svart belte rundt livet som i indiansk kultur er et tegn på graviditet. Mange troende tar bildet og historien bokstavelig. Jomfruens øyne er som på et levende menneske, sies det, og man kan se refleksen av Juan Diego i dem. Gudinne og madonna Det var kanskje ikke overraskende at Jomfruen i Mexico fikk samme navn som den svarte madonnaen fra 1300-tallet i Extremadura i Spania, mange av conquistadorene kom nettopp derfra. Det sies at selveste Christofer Columbus ba henne om beskyttelse før han la ut på ferden som skulle føre ham til Karibien. Kulten for Vår Frue av Guadalupe fulgte snart etter ham til Amerika. Vår Frue av Guadalupe er det mest meksikanske av alle nasjonale symboler og Mexicos mest populære religiøse og kulturelle bilde. Over hele landet finnes hun i kirker, i små altere langs veien, i barer og hengende fra speil i drosjer og busser. Nobelprisvinneren Octavio Paz skrev en gang at det meksikanske folk tror på to ting, Jomfruen av Guadalupe og det nasjonale lotteriet. Var det den innfødte befolkningen eller spanjolene historien om Jomfruen først appellerte til? Og er Jomfruen av Guadalupe et resultat av religionsblanding? Noen mener at hun fremstiller både Jomfru Maria og aztekergudinnen Tonantzin. Andre mener at hun knyttes til aztekernes guddommelige mor, Cuatlicue, som i likhet med Maria opplevde guddommelig besvangring. Jomfruen kan med sin doble identitet ha gjort det mulig å praktisere forbudt, innfødt religion. Fortsatt tilbes La Guadalupana som en manifestasjon av Tonantzin. Faktum er at i løpet av bare syv år etter åpenbaringen, omvendte misjonærene åtte millioner in- dianere. Kan hende denne dobbeltheten gjorde misjonen ikke bare enklere, men mulig. Både rasemessig og religiøst gestalter hun blandingen av kulturer som utgjør Mexico og kalles noen ganger den første mestis eller den første meksikaner. Hun er alle meksikaneres mor og limet som binder nasjonen sammen. Men hudfargen alene er ingen sikker indikasjon på hennes synkretistiske identitet. Den lille trestatuen av en svart madonna i Extremadura i Spania mer enn antyder at opprinnelsen til La Virgen Morena, eller den mørke Jomfruen, er mer kompleks enn den meksikanske forståelsen. Et pilegrimsmål Den første kirken var ferdig i 1533 og stod der Tonantzins tempel en gang lå. Da Juan Diego selv døde 74 år gammel, ble han gravlagt her. Men i årenes løp er kirken bygget om flere ganger og flyttet til foten av Tepeyac-høyden. Etter hvert sank fundamentene til den gamle basilikaen sammen med grunnvannet i Mexico by. Den nye, sirkulære basilikaen, tegnet av den meksikanske arkitekten Pedro Ramírez Vásquez, åpnet i 1975. Listen av mirakler og helbredelser som tilskrives Jomfruen, er lang. Kappen med bildet hennes henger høyt på veggen og kan ses fra alle punkter inne i den enorme kirken. Nest etter Peterskirken i Roma, er basilikaen ved foten av Tepeyac-høyden den mest besøkte katolske kirken i verden. Et rullefortau gjør at pilegrimene kan passere uten at køen blir for lang. Pave Johannes Paul II besøkte madonnaen i Guadalupe på sin første utenlandsreise i januar 1979. I 1999 erklærte han Vår Frue av Guadalupe som skytshelgen for hele Amerika. Den 12. desember ble dermed liturgisk helligdag for hele kontinentet. Til høyre: Jomfruen av Gadalupe, La Morenita Foto: Kristin Iveland 26 27
Herren av Qoyllur Rit i mirakler og straff i Andesfjellene For fire kroner kjøpte vi en bunke med hundredollarsedler og en bunke med tusendollarsedler hver, og så begynte vi å leke. Av Astrid Bredholt Stensrud Skjer det mirakler i Andes? Herren av Qoyllur Rit i 4800 meters høyde sies å være de fattiges lille far som beskytter og hjelper dem som har det økonomisk vanskeligst i samfunnet. Men er det mirakler som skjer? Qoyllur Rit i betyr skinnende hvit snø på Quechua, det mest utbredte urfolkspråket i Andes. Herren av Qoyllur Rit i holder til 4800 m.o.h. i fjellene i det sørlige Peru. Hvert år i mai/juni blir han besøkt av nesten 80 000 pilegrimer som tenner lys, danser og spiller musikk. Alle kommer med sine drømmer, ønsker og håp, enten det gjelder helse, penger, utdannelse, jobb, hus eller bil. Noen får det de ber om, andre blir straffet fordi de ikke viser respekt. Tidligere var pilegrimene fattige, indianske småbønder som gikk til fots fra sine hjembygder. Men i takt med den økende migrasjonen fra land til by, har det kommet stadig flere pilegrimer fra byene og middelklassen. I de siste årene har det også kommet flere turister som vil oppleve dansen, musikken og mystikken i dette storslagne landskapet. Men fortsatt sies Herren å være de fattiges lille far, som beskytter og hjelper dem som har det økonomisk vanskeligst i samfunnet. Alle kommer med sine drømmer, ønsker og håp, enten det gjelder helse, penger, utdannelse, jobb, hus eller bil. Slit og oppofrelse Under et feltarbeid i Peru i 2007, reiste jeg til Qoyllur Rit i sammen med Isabel, en trebarnsmor fra et fattig nabolag i byen Cusco. Isabel ønsket å dra for at familien hennes skulle få det bra både sosialt og økonomisk. Før vi dro, sa hun til sin yngste datter på fire år at hun skulle be for henne og søsknene slik at de kunne studere og få alt i livet. Hun tok med hvite stearinlys som hun først gned på pannen og brystet til barna og foreldrene. Etter seks timers bussreise fra Cusco, kom vi fram til landsbyen Mahuayani (4000 m.o.h.) litt over midnatt. Derfra begynte vi å gå den smale veien som fører opp til det hellige stedet Sinak ara. Isabel hadde med seg legesprit, kokablader, sigaretter og sitrondrops til hjelp mot høyden og kulden. Mens vi sakte, men sikkert slet oss oppover, fortalte Isabel at det ble forsøkt bygget en bilvei her for noen år siden. Men dette ville ikke Herren tillate, derfor sørget han for at alle ingeniørene som jobbet med veiprosjektet, enten ble syke eller døde. Det skal nemlig ikke være lett å nå det hellige stedet; det må koste slit og oppofrelse. Mange av pilegrimene bærer med seg steiner som symboliserer egne synder. Steinene legges i hauger ved de åtte korsene langs veien. Ved korsene tenner man lys, ber og hviler. Ved det fjerde korset tok vi en hvil og styrket oss på koka-te. Likevel var Isabel sliten og lei den siste halvdelen av veien. Da vi kom til et sted hvor vannet hadde frosset til is, falt Isabel og forstuet hånden. Hun ble lei seg, men ikke bare fordi hun hadde vondt i hånda. Hun hadde et øyeblikk angret på at hun var kommet, og hadde egentlig ikke lyst til å gå videre opp til Sinak ara. Hun mente Herren straffet henne for dette. Ofrer til jorda og fjellene Folk som bor i Andes opplever Foto: Astrid Bredholt Stensrud landskapet som levende. Mor jord og fjellherrene har evnen til både å gi og ta liv. Folk ofrer mat og drikke til jorda for å få gode avlinger og til fjellene for å få fruktbare dyreflokker. For å få velstand i private hjem og i forretninger ofrer man også i byene til jorda og fjellene. Hvis man ikke viser respekt på denne måten, kan man risikere ulykke, tap, sykdom og død. Evig skinnende hvit snø Over Sinak ara rager den snøkledde fjellherren Colquepunku (Sølvporten). Colquepunku tilhører fjellkjeden til det majestetiske Ausangate-fjellet, den mektigste fjellherren i Cusco-området. I uminnelige tider har stedet vært kjent for sin magiske kraft. Pilegrimene som kommer praktiserer en blanding av tro på et levende, hellig landskap og en folkelig katolisisme. Pilegrimsmålet er en stein med et bilde av den korsfestede Kristus som nå er bygget inn i alteret i en kirke. Men mange av pilegrimene bryr 28 29 seg imidlertid ikke om å gå inn i kirken. De forholder seg heller til Colquepunku med sin evige skinnende hvite snø. Herren av Qoyllur Rit i kan sies å være både Kristus på steinen og ånden i fjellet. Kristus på steinen og ånden i fjellet Historien forteller at en gutt i skinnende hvite klær åpenbarte seg ved den store steinen i 1783. Han hjalp en fattig gjetergutt med å passe alpakka-flokken og den ble både større og finere. Da en ekspedisjon av prester prøvde å ta gutten til fange, forvandlet han seg til et tre med Kristi lidende kropp. Gjetergutten døde av sjokk og ble gravlagt under steinen. Den katolske kirken fikk malt et bilde av den korsfestede Kristus på steinen. Bildet på steinen ble kjent som den mirakuløse og straffende Herren av Qoyllur Rit i. Da Isabel og jeg kom fram, var det lang kø for å komme inn i kirken så Isabel tente stearinlysene på steinene utenfor. Hun tente et lys for hvert av sine barn, for mannen sin, seg selv, for moren og faren og satte dem tett sammen slik at de skulle forenes og stå samlet. Isabel så på hvordan stearinen rant sa at det var et bra tegn når lysene gråt så fint. Overalt hvor vi snudde oss var det dansegrupper i fargerike kostymer og musikere som spilte fløyte, harpe og trommer for Herren hele dagen og natten. I løpet av dagen danset gruppene etter tur foran steinen inne i kirken og på plassen utenfor. Om natten gikk danserne opp til isbreen på Colquepunku, og ved soloppgang danset de ned igjen. Vi hørte snakk om at to av danserne døde der oppe. Folk sa at fjellherren hadde spist dem og derfor ville det bli et godt og fruktbart år. En rituell miniatyrverden Isabel tok meg med opp til sletten som på Quechua kalles Pukllanapanpa, lekeplass. Voksne pilegrimer leker og spiller ulike roller, og de må ta leken seriøst dersom Herren av Qoyllur Rit i skal oppfylle ønskene deres. De fleste bygger små hus av steiner, noen selger husene de har bygget og andre kjøper dem. Andre spiller rollen som notar, og for små beløp skriver de ut papirer på eiendom, hus og biler med signaturer og stempler. Unge pilegrimer som ønsker seg en utdannelse, kan kjøpe seg universitetsvitnemål. For fire kroner kjøpte vi en bunke med hundredollarsedler Foto: Astrid Bredholt Stensrud Foto: Astrid Bredholt Stensrud og en bunke med tusendollarsedler hver, og så begynte vi å leke. Isabel kjøpte en bil i form av en stein for 3500 dollar, sertifikat og forsikringer. Hun overtalte meg til å kjøpe en tomt med hus i Cusco sentrum for 15000 dollar, og jeg fikk eiendomspapirene fra en notar. Isabel kjørte bilen sin inn på eiendommen min, og vi hadde en innvielsesseremoni for huset og bilen. Vi ofret vin, konfetti og røkelse til jorda slik folk i Cusco gjør for at de skal ha det bra i sine nye hjem. Vi ble kjent med naboene og så på noen menn leke med biler og bygge vei i åssiden. Etterpå ville Isabel kjøpe en datamaskin. Hun kjøpte en Pentium med flatskjerm og printer, alt i form av små steiner. Hun kjøpte også stereoanlegg, dvd-spiller, vaskemaskin og kjøleskap. I nærheten var det noen som benyttet sjansen til å gifte seg. En spilte rollen som prest og andre var vitner. De som stod rundt plystret bryllupsmelodien og en stein ble brukt som bryllupskake. På veien hjem snakket vi om det vi hadde gjort på lekeplassen, og jeg spurte Isabel om hun virkelig trodde at det virker. Isabel svarte irritert at: -Selvfølgelig må du tro på det! Hvis du tror, vil det gå i oppfyllelse. Hvis du ikke tror, vil det ikke det! Da jeg besøkte henne halvannet år etter, hadde hun fått vaskemaskin og mannen hadde kjøpt datamaskin til familien. De holdt også på å kjøpe bil.
Med japanske pilegrimer til gudenes og buddhaenes fjell Den siste symbolmettede riten markerer at søken etter sannheten er et spørsmål om liv og død. Hvordan skal jeg forholde meg til slike løfter? Jeg har vært med på hele vandringen. Lederen vet at jeg er kristen - til og med teolog og prest - og de andre har gledet seg over mitt nærvær som deltakende observatør. Jeg kjenner friheten som en gave og er viss på at de vil respektere min tro også i denne innvielsen. Ganske riktig. Der jeg henger over avgrunnen, lyder spørsmålet: Er du villig til å ofre livet for å skape forsoning mellom raser og religioner? Er du villig til å gi alt for din mester, Jesus Kristus? Det er ganske sterkt å få slike spørsmål fra en buddhistmester. Pilegrimsfølget på vei mot toppen. Foto: Notto R. Thelle Av Notto R. Thelle, seniorprofessor ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo Er du villig til å ofre livet for å søke sannhet og innsikt? Dette spørsmålet møter pilegrimene på vei mot ett av Japans hellige fjell. Én for én blir deltakerne hengt utfor stupet for å bli prøvet om de er verdige til å nå helt frem. Det hellige fjell verdens mytiske sentrum En hel dag hadde pilegrimsfølget beveget seg mot toppen. Underveis hadde vi gått gjennom svale skoger og dype kløfter, langs stupbratte gjel og tilgrodde stier. Bare i glimt hadde tåken revnet så landskapet åpnet seg mot toppene i det fjerne. Det var ingen vanlig fjelltur, men en tre dagers pilegrimsvandring til Storfjellet Ômine ett av de legendariske hellige fjell i Japan. Fjellet er ikke bare hellig fordi det er vakkert og overveldende - det er gudenes og buddhaenes sted. Helt siden vi renset oss i elven ved fjellets fot, har vi vært på vei bort fra den sekulære virkeligheten og nærmet oss den annen verden. I Østens klassiske verdensbilde er verdens sentrum et gigantisk fjell, omgitt av ringformede hav og kontinenter der mennesket befinner seg i èn av utkantene. Sol og måne og planeter går i bane rundt fjellet. Under fjellet finner man underverdenen med helveter og demoniske skikkelser. Fjellets topp er gudenes og buddhaenes verden, det aller helligste. Vår vandring mot det hellige Storfjellet får mening fra denne mytologien: Vi er på en symbolsk reise mot selve verdens sentrum. I Østens klassiske verdensbilde er verdens sentrum et gigantisk fjell Moderne fjellasketer Jeg er på vandring med en gruppe menn - og noen få kvinner - som kaller seg yamabushi (de som holder til i fjellene). De fører tradisjonen tilbake til middelalderens asketer som brøt opp fra etablert religiøsitet: fra buddhismen som en kultus for staten og hoffet, fra det gjennomdisiplinerte munkelivet og fra de lærdes forfinede kultur. I stedet søkte de tilflukt i fjellene der de drev asketiske øvelser for å oppnå innsikt og magiske evner. Der mediterte de, de resiterte mantraer dag og natt, de stod under fosser, bodde i huler, herdet kroppen til det ytterste med faste og kulde og søkte guddommene på ensomme topper. Moderne yamabushi er stort sett vanlige japanere som følger vandringene til de gamle asketene. Tradisjonen var i ferd med å dø ut, men ble i moderne tid reorganisert i ulike ordener som til faste tider foretar pilegrimsreiser til hellige fjell. Askesen er dempet i intensitet, men symbolikken lever videre: Den som virkelig søker hellighet, må disiplinere sinnet, rense seg fra verdens urenhet og være villig til å ofre alt for å nå frem. En mytisk verden Som deltakende observatør befinner jeg meg i en mytisk verden. Det begynte allerede med den første innvielsen i et tempel i Kyoto der denne ordenen har sin base. Der hadde man tent ildofferet som via buddhismen har tusenårige røtter tilbake til indisk religion. Noen timers bussreise senere begynner vandringen med det rensende badet i elven ved Storfjellets fot. Underveis er det stadig nye riter: innvielser, resitasjoner av hellige skrifter, tilbedelse ved helligdommer til ære for de gamle asketene, botsøvelser og symbolske prøvelser. Zange, zange - Gjør bot, gjør bot - messer mennene øverst i den lange rekken av pilegrimer. Rokkon shôjô - La oss rense de seks sanserøttene - svarer de langt nede. Etter en stund passerer vi under en gigantisk shintoportal, de tradisjonelle portene som markerer inngangen til helligdommer i Japan. Her er det fjellet som er hellig. Midtveis når vi en annen port som markerer at kvinnene ikke lenger kan fortsette. De gamle fordommene om at kvinner er mer urene enn menn, lever videre på enkelte steder som er særlig hellige. Kvinnene må gå en stor omvei rundt fjellet og møter oss først dagen etter på den andre siden. Et spørsmål om liv og død Fjellet blir brattere mot toppen. Vi må presse oss rundt farlige klipper og gjennom smale sprekker - mytiske symboler på død og ny fødsel. Tåken er i ferd med å lette. Den siste symbolmettede riten markerer at søken etter sannheten er et spørsmål om liv og død. Én for én blir pilegrimene hengt utfor stupet. To menn holder i bena, et tau er for sikkerhets skyld festet i en løkke rundt skuldrene. Der de henger over avgrunnen, skal de svare på spørsmål om de er villige til å sette livet inn på å søke Buddhas vei og nå den store opplysningen. 30 31 Den aller siste riten består i en seremoni for de av deltakerne som skal opptas i denne ordenen. De må svare på en rekke nye spørsmål før de endelig er fullverdige medlemmer og kan tre inn i den innerste kretsen. Verden ser annerledes ut Dagen etter bærer det nedover til verden igjen, på den andre siden av fjellet. De fleste skal tilbake til sitt kjøpmannskap og dagliglivets hektiske kaos. Har vandringen betydd noe for dem? Hva var det egentlig de søkte? Er de merket av det de har vært med på? Jeg skal ikke svare på vegne av de andre. Det har allerede gått noen år siden jeg deltok på denne vandringen. Men jeg kjenner fremdeles en iling av takknemlig glede over vandringens vennskap. Ritene var fremmede og mytologien tilhørte en annen verden. Men jeg vet at min verden så litt annerledes ut da jeg klatret ned på den andre siden av fjellet. Er du villig til å ofre livet for å søke sannhet og innsikt? Foto: Notto R. Thelle