ROMERBREVET - innledning

ROMERBREVET - innledning Menigheten i Rom: Vi vet ikke hvem som har grunnlagt menigheten i Rom. Når Romerbrevet skrives, har apostelen Paulus ennå ikke besøkt menigheten (15:24), sannsynligvis ingen av de andre apostlene heller. Vi vet at det på pinsedag var flere tilreisende fra Rom til stede, både jøder og tilhengere av jødenes tro (Apg 2:10). Det er god grunn til å tro at flere av disse kom til tro og ble døpt på pinsedag. Når disse så kom tilbake til Rom, utgjorde de den første kristne menighet i byen, en menighet som helt fra starten har bestått av både frelste jøder og hedninger. Vi kjenner ikke til at menigheten har fått noen grunnleggende innføring i evangeliet forut for dette brevet. Til tross for det har den åpenbart vært en livskraftig menighet. I hele kristenheten er den kjent for sin tro (1:8). Avfattelsestid og hensikt: Brevet er skrevet da Paulus skulle reise til Jerusalem med penger som var innsamlet i Makedonia og Akaia (15:25-28). Det må være mot slutten av den tredje misjonsreisen, kort tid før avreisen fra Korint (1Kor 16:1-4; Apg 24:17). Det skulle bety at brevet er skrevet i Korint på våren 56 e.kr. Så langt vi vet, har ikke menigheten fått den samme grunnleggende innføring i evangeliet som de menighetene Paulus eller andre av apostlene hadde grunnlagt. Vi må regne med at mange i menigheten hadde stor kunnskap i det gamle testamente. Det gjaldt både jødene og de tidligere proselyttene. Nå hadde de kommet til tro på Jesus som Messias, og de hadde fått lys over hans gjerning gjennom det gamle testamentes vitnesbyrd. Men det var nok fortsatt mange spørsmål som var uklare. Hva med loven? Hva med alle forskriftene om mat? Hadde jødene noen fortrinn framfor hedningene? Som i alle de andre menighetene var nok forholdet mellom jøder og hedninger vanskelig (kap 1-3; 14-15), det samme gjaldt alle løftene til Israel (kap 9-11). Det var også behov for en enkel og grunnleggende innføring i de sentrale frelses-sannhetene (kap 3-8) og grunnleggende formaninger til kristelig liv (kap 12-13). Vi vet ikke om menigheten hadde vendt seg til apostelen med ulike spørsmål. Ingenting tyder på det. Det ser heller ut til at apostelen Paulus, siden han ikke hadde lyktes i å besøke Rom ennå, skriver et brev hvor han gir menigheten en grunnleggende innføring i evangeliet, og legger vekt på de ting som var særlig aktuelt i en menighet med både jøder og hedninger. Apostelen hadde også erfart hvordan judaister besøkte de kristne menighetene og forvirret dem med sin tale om nødvendigheten av omskjærelse og å holde moselovens forskrifter. Paulus vil nok også gjennom brevet grunnfeste menigheten i evangeliet slik at de ikke lar seg forføre av den loviske judaismen. En rent praktisk ting skal også nevnes. Apostelen Paulus hadde ønske om å reise videre fra Rom, vestover til Spania og kanskje også videre nordover kysten av det europeiske kontinent. Da ønsket han å ha med seg noen fra Rom på reisen (15:24). Brevet er derfor også et ledd i å gjøre menigheten kjent med disse planene. Til slutt i innledningen skal vi ta med oss noen ord av Luther om Romerbrevet: Dette brevet er det rette hovedstykke i Det nye testamente og det aller reneste evangelium, som vel er verd og verdig til at et kristenmenneske ikke alene skulle kunne det utenat ord til annet, men daglig omgås med det som med sjelens daglige brød. For det kan aldri leses og betraktes for meget eller for godt, og jo mer det drøftes, desto kosteligere blir det, og desto bedre smaker det Derfor skal enhver kristen daglig omgås det og stadig utøve det. Dertil gi Gud sin nåde! Amen. Romerbrevet Per Bergene Holm 1

INNDELING 1:1-17 Innledningsavsnitt 1:1-7 Hilsen og selvpresentasjon 1:8-15 Apostelens personlige forhold til leserne 1:16-17 Brevets tema 1:18-11:36 FØRSTE HOVEDDEL DEN LÆRENDE DEL 1:18-8:39 En læremessig framstilling av grunnsannhetene til frelse 1:18-3:20 Om mennesket under loven og syndens vesen 3:21-5:21 Frelsen: Rettferdiggjørelse av tro 6:1-8:39 Frelsens virkning: Helliggjørelsens livsforvandling ved Guds Ånd 9:1-11:36 Israels situasjon 9:1-5 Apostelens forhold til sitt eget folk 9:6-29 Israels forkastelse er ikke i strid med Guds troskap mot sine løfter 9:30-10:21 Israel har selv utelukket seg fra Guds rike ved sin vantro 11:1-36 Israels frelseshistoriske utvelgelse og betydning 12:1-15:13 ANNEN HOVEDDEL DEN FORMANENDE DEL 12:1-13:14 Alminnelige formaninger 12:1-2 Grunnleggende formaning 12:3-8 Den troendes forhold overfor menigheten 12:9-21 Den troendes forhold til de enkelte mennesker 13:1-7 Den troendes forhold til øvrigheten 13:8-10 Formaning til broderkjærlighet lovens oppfyllelse 13:11-14 Betydning av å tenke på Kristi gjenkomst 14:1-15:13 Spesielle formaninger angående forholdet til moselovens forskrifter mv 14:1-12 Formaning til de sterke og svake 14:13-23 De sterke skal skåne de svakes samvittighet 15:1-13 De sterke skal som Kristus bære de svakes skrøpeligheter 15:14-16:27 Brevets avslutning 15:14-33 Personlige forhold, blant annet om den påtenkte reisen til Spania 16:1-27 Hilsener, avslutningsformaninger og avsluttende lovprisning (Det aller meste i dette manuskriptet er direkte hentet fra Øivind Andersens bok: Grunnsannheter til frelse. Manuskriptet er stort sett bare et utdrag av boka tiltenkt å fungere som forelesningsmanuskript ved Bibelskolen på Fossnes. Stoffet har likevel fått en personlig utforming og det er også foretatt enkelte tilføyelser som ikke står i boka). Romerbrevet Per Bergene Holm 2

ROMERBREVET fortolkning 1:1-7 ROMERBREVETS INNLEDNINGSAVSNITT v.1: Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utvalgt til å forkynne Guds evangelium Apostelen Paulus begynner med å presentere seg selv. Det var vanlig i brev fra denne tiden. Navnet Paulus betyr den lille. Det var hans greske/latinske navn. Saul (gresk/latin: Saulus) var hans jødiske. Begge navn fikk han ved omskjærelsen. Romerske jøder skulle ha et gresk/latinsk navn som var likelydende med det jødiske. Navnet Paulus er karakteristisk, for det som nettopp kjennetegnet apostelen Paulus var at han var intet i seg selv. Han ville heller ikke være noe i seg selv, søkte ikke sitt eget, men var i alt avhengig av Herren og søkte hans ære (jf 2Kor 12:9-10; 1Kor 1:20-31; 1Kor 15:10). Og slik ens personlige forhold til Kristus er, slik blir også ens liv og gjerning. Paulus kaller seg Jesu Kristi trell. Han hører en annen til og står i en annens tjeneste, nemlig Jesus Kristus. Det er Herrens vilje som gjelder, hans budskap han er kalt til å forkynne osv. Han er likevel ikke en trell i lovisk forstand, tvunget mot sin vilje. Nei, han er frelst til å høre Herren Jesus til og han er bundet til Jesus med kjærlighetens bånd. Det er hans lyst og hele liv å gjøre Herrens vilje. Kalt til apostel. Paulus understreker at han er en kalt apostel. I Galaterbrevet understreker han på samme måte at han ikke er kalt av mennesker, eller ved noe menneske, men direkte av Jesus Kristus og Faderen (Gal 1:1). Nå brukes apostel om alle omreisende og selvstendig virkende misjonærer som er anerkjent for på en eller annen måte å være kalt av Herren til å forkynne evangeliet utover verden (Odland). Det var derfor ikke bare de tolv og Paulus som ble kalt for apostler i den første kristne tid (jf 1Kor 4:9 og 6; 1Kor 9:6). Men de tolv sto i en særstilling, for de hadde sitt kall direkte fra Jesus selv. Og når apostelen Paulus understreker at han er en kalt apostel, så er det nettopp for å gjøre det klart at han også har sitt apostelkall direkte fra Jesus og altså står i en særstilling i forhold til de mange apostlene. Paulus står på linje med de tolv. Paulus hadde møtt Jesus selv og fått sitt kall direkte fra ham (Apg 9:1-19) og han hadde sitt budskap direkte fra Jesus selv, uten noen menneskelig formidling (Gal 1:1-12). Utvalgt til å forkynne Guds evangelium. Sammen med de tolv er apostelen Paulus på en særlig måte utvalgt av Gud til å forkynne evangeliet om Jesus Kristus til menneskeslekten. Det budskap de forkynner er ikke deres egne tanker og ord, men et budskap de har direkte fra Jesus selv. Derfor taler de med Jesu Kristi - med Guds - egen myndighet og autoritet. Derfor er det meningsløst å si at det sier Paulus eller Johannes, men jeg vil holde meg bare til Jesus. Nei, her gjelder Jesu ord: Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg (Luk 10:16). Eksakt står det på grunnteksten utvalgt til Guds evangelium. Apostelen er ikke bare kalt til å forkynne evangeliet, men han er utvalgt for å høre evangeliet til og er bestemt for dette alene. Paulus hadde jo vært en fariseer. Ordet fariseer betyr avsondret, nemlig for Guds ord. Slik apostelen Paulus har vært avsondret som fariseer, slik er hans liv nå avsondret for evangeliet om Jesus. Alt apostelen Paulus gjør, det gjør han for evangeliets skyld (1Kor 9:23). v.2: det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter Evangeliet er ikke noe vi møter først i det nye testamente. Nei, det har Gud forkynt og gitt løfter om like fra syndefallets dag, gjennom sine profeter. Med profet tenkes det ikke bare på skriftprofeter, men også på slike som Enok, Noah, Abraham, Josef, Josva, Samuel, David osv. Hellige skrifter. Det siktes åpenbart til det gamle testamente, Den Hellige Skrift. Det er også grunnleggende for apostelen Paulus å understreke at evangeliet han forkynner ikke er et nytt budskap, men det er oppfyllelsen av det som Gud allerede har lovet i GT (Apg 26:22-23). Romerbrevet Per Bergene Holm 3

v.3-4: om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt, og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus. Apostelen går videre og taler om evangeliets innhold. Og evangeliets innhold er først og fremst en person, Guds Sønn, Jesus Kristus. Og ham er det forut talt om i GT! (Luk 24:44-47). Guds Sønn har, i pakt med løftene og forutsigelsene i GT gått inn i verden og er blitt et menneske (Jes 9:6). Og etter kjødet, dvs som menneske født av jomfru Maria, kom Guds Sønn av Davids ætt (Luk 20:41-44). Det innebærer at Guds Sønn har blitt et sant og virkelig menneske som oss, født inn i en menneskelig slekt, med en menneskelig mor. Og etter at Guds Sønn har blitt menneske, er og blir han for alltid et sant menneske. Da Guds Sønn ble menneske, kom han i fornedrelse (Fil 2:5-8). Enda han var Guds evige og veldige Sønn, hadde han ingen veldig skikkelse og ingen herlighet (Jes 53; jf Mt 4:3-6). Først ved oppstandelsen fra de døde er Jesus godtgjort, dvs bevist, å være Guds veldige Sønn, dvs Guds Sønn i makt og herlighet og velde. Ved oppstandelsen var Guds Sønns fornedrelsestid over, da framsto han igjen i sin herlighets guddomsmakt og velde, slik han fra evighet hadde den (jf Joh 17:5). Det er bare en forskjell. Ved oppstandelsen ble denne evige herlighet og guddomsmakt også Jesu Kristi menneskelighet til del. Slik Jesus Kristus, enda han var Gud fra evighet, ga avkall på å åpenbare og gjøre bruk av sin guddoms makt og herlighet (Fil 2:5-8), på motsvarende måte kan han etter sin oppstandelse også som menneske eie og ta i bruk hele guddomsmakten og herligheten han fra evighet har hatt som Guds Sønn (Mt 28:18). Ved oppstandelsen er han som etter kjødet er kommet av Davids ætt, godtgjort å være Guds veldige Sønn. Mennesket Jesus Kristus er ikke først og fremst bare bevist å være Guds Sønn, men å være Guds Sønn i velde, dvs i makt og kraft. Etter hellighets Ånd står som en parallell eller motsetning til etter kjødet. For å forstå disse uttrykkene rett, så må vi understreke at etter at Guds Sønn ble menneske i Jesus Kristus, så er Gud og menneske én gudmenneskelig person. Det som Jesus Kristus er og gjør, det er og gjør Gud og menneske samtidig. Det er ikke slik at Guds Sønn gjør og sier noe, og så gjør og sier mennesket Jesus noe annet. For Jesus Kristus er én udelelig person. De to naturer er forent i denne ene gudmenneskelige person, og kan ikke skilles. Det som apostelen her sier er derfor ganske paradoksalt og vanskelig for vår tanke. Guds Sønn og mennesket Jesus er en og samme person, og det som gjelder den menneskelige natur, det gjelder også den guddommelige. Det som Gud er og gjør, er og gjør et menneske. Det som mennesket Jesus Kristus er og gjør, det er og gjør også Gud. Slik Guds Sønn etter kjødet, dvs i kraft av å være sant menneske og oss lik, kom av Davids ætt, slik er Jesus etter hellighets Ånd, dvs i kraft av sin hellighets Ånd, ved oppstandelsen fra de døde godtgjort å være Guds veldige Sønn. Uttrykket hellighets Ånd sier mer enn at Jesus er evig og hellig Gud, slik uttrykket i kraft av en evig Ånd i Heb 9:14, sier mer enn at Jesus ga sitt liv i kraft av sin guddommelige makt. For det var ikke i første rekke i kraft av sin evige og guddommelige kraft og makt, dvs sin guddommelighet, Jesus satte livet til og sto opp igjen, men det var i kraft av sin fullkomne og rene hellighet og kjærlighet. Det var denne renhets og hellighets Ånd som var i Jesus, dette sinn (jf Fil 2:5-8), som visselig har guddommelig opphav, men som like fullt var noe Jesus hadde som sin personlige Ånd og egenskap, dvs både som Gud og menneske. Det var i kraft av denne renhets og hellighets Ånd Jesus sto opp igjen, fordi han hadde lovens rett til det. Døden kunne ikke holde på ham som i seg selv var uten synd. Og når han så sto opp igjen i kraft av sin hellighet og renhet, etter at vår synd var utsonet ved døden, var fornedrelsens tid også til ende og Jesus åpenbartes i sin egen herlighet, ære og makt. Da ble det åpenbart og godtgjort at han som under sitt jordeliv var den fornedrede, virkelig var Guds veldige Sønn. Jesus Kristus, vår Herre. Jesus er navnet Jehoshua Herrens frelse. Kristus er en tittel Messias, Den salvede. Jesus er Messias Ypperstepresten, Profeten og Kongen. Romerbrevet Per Bergene Holm 4

v.5: Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til ære for hans navn. Sammen med de andre apostlene hadde Paulus ved Jesus Kristus fått nåde. Her tenker nok apostelen Paulus både på selve nådestanden, at han uforskyldt og for intet selv hadde blitt frelst, fått syndenes forlatelse og evig liv, for Jesu skyld. Men han sikter nok særskilt til at det også er nåde at han er satt til tjenesten (jf 2Kor 4:1; 1Tim 1:12-15). Apostelembete. Her siktes det kanskje ikke i første rekke til det samme som i v.1, men mer til det å virke som misjonær og forkynne evangeliet der det ikke er kjent, blant hedningefolkene. Apostel betyr utsending og bruktes altså om enhver selvstendig virkende misjonær, men selv om en slik misjonær ble utsendt av en menighet (jf Apg 13:1-3), så sto de ikke til ansvarlig overfor menigheten, men overfor Gud som hadde sendt dem. En apostel hadde ikke noe eget budskap eller oppdrag, men talte Guds sak og hans budskap. Hensikten med apostelembetet er å virke troens lydighet, dvs den lydighet som består i å ta i mot evangeliet i tro (jf Heb 11:8). Og den ytterste hensikt er at Jesu navn skal æres, for hans frelsesgjerning (Åp 5:9). v.6: Blant dem er også dere kalt til Jesus Kristus. De troende i Rom hører til blant alle dem av hedningefolkene som har blitt kalt til Jesus Kristus. Med uttrykket kalt sies det ikke bare at de har hørt evangeliet, men de har tatt i mot det og fulgt evangeliets kall. Her slutter apostelens selvpresentasjon. Og vi legger merke til at han inneslutter de troende i Rom blant dem som hører med til hans apostelembete. Han har også et ansvar for å virke troens lydighet blant dem. v.7: - Til alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Rom: Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far, og Herren Jesus Kristus. Her møter vi brevets adresse. Og det er ikke små ord apostelen bruker om de troende i Rom: Guds elskede. Ved troen på Jesus har de kommet inn i det velbehag som hviler over Guds egen Sønn. Kalte hellige. Slik står det egentlig på grunnteksten, uten og eller komma. Poenget er at de troende gjennom kallet er utskilt fra verden og innviet til Gud selv. De hører Gud til ved Jesus Kristus og er kommet i samfunn med Guds selv (jf Apg 26:18). Nåde Guds uforskyldte kjærlighet og frelse, for intet og uten grunn i oss. Fred - det fullkomne, salige samfunn hvor intet skurrer, men alt er slik det skal være, en himmelsk harmoni. 1:8-15 APOSTELENS PERSONLIGE FORHOLD TIL LESERNE v.8: Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det talt om deres tro. Paulus hadde ikke bare en veldig kjærlighet til de menigheter han hadde grunnlagt og besøkt, men like mye til dem som ikke hadde sett ham (jf Kol 2.1-2). Han fulgte med dem og takket og ba for dem. Slik også med de troende i Rom. De kristne i Rom var åpenbart ikke hemmelige kristne, men deres tro var åpenbar for menneskene omkring, den viste seg i deres ferd, slik at det ble talt om deres tro i hele verden. v.9-10: For Gud selv, som jeg tjener i min ånd i hans Sønns evangelium Apostelen tjener Gud i sin ånd, dvs ikke bare i det ytre, med munn og legeme, men i sjel og sinn, med hjertet. Han tjener Gud i hans Sønns evangelium, dvs at apostelen selv ikke bare tjener de andre med evangeliet, men selv lever og virker i evangeliet. Evangeliet er noe han selv står i og har som sitt livselement. Romerbrevet Per Bergene Holm 5

han er mitt vitne på hvordan jeg stadig minnes dere i mine bønner og ber om at det endelig en gang ved Guds vilje må lykkes for meg å komme til dere. På en særlig måte har det ligget apostelen på hjerte å besøke menigheten i Rom, både for menighetens egen skyld og pga de planer han har om å reise videre vestover med evangeliet. v.11-12: For jeg lengter etter å se dere, så jeg kunne la dere få del med meg i noen åndelig gave, slik at dere kan bli styrket. Det var ikke av egoistiske grunner apostelen lengtet etter å møte menigheten i Rom, men han ville så gjerne komme menigheten til åndelig hjelp, at han kunne gi den del i noen nådegave Gud hadde gitt ham. Det er ikke sin persons betydning apostelen sikter til, men det Gud i sin nåde har gitt ham for å styrke de troende med. Det vil si: at vi sammen hos dere kunne opplives ved vår felles tro, deres og min. Det er som om apostelen korrigerer seg selv. Han trenger også selv til de helliges samfunn og til den gjensidige oppbyggelsen i troen, gjennom å dele Guds ord og be sammen. v.13-15: Jeg vil ikke brødre, at dere skal være uvitende Apostelen har lenge søkt å komme til Rom. Som hedningenes apostel har han kjent seg dradd også mot Rom, for å forkynne evangeliet også blant befolkningen der. For sin egen del har han vært villig til dette, men inntil nå har han blitt hindret i å fullføre sitt forsett (av Gud). Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise. Den som har mottatt evangeliet er som en som har fått en veldig arv testamentert, en arv som sletter all syndeskyld og gjeld og gjør en til Guds barn. Men testamentet er stilet til alle mennesker. Derfor står den som har fått ta imot evangeliet i en ny gjeldssituasjon, dvs han lever under den forpliktelse at han må gjøre de andre arvingene kjent med testamentet, slik at de også kan få del i arven (Ef 3:6). Ingen er unntatt. Evangeliet er for alle, både grekere og barbarer, dvs både dannede og udannede. Uttrykket barbar ble av grekere brukt om mennesker som snakket et grovt og hardt språk, i motsetning til det høyverdige og dannede greske språket. I praksis ble det brukt om alle som ikke hørte med til den hellenistiske kulturkretsen. Evangeliet var heller ikke forbeholdt bare de lærde kulturfolk, men alle, også de uvise. 1:16-17 ROMERBREVETS TEMA v.16: For jeg skammer meg ikke ved evangeliet. At han enda ikke har besøkt Rom, kommer ikke av at han har vegret seg mot å forkynne evangeliet blant verdenshovedstadens vise og lærde, fordi han skammer seg over evangeliet, at det ikke kan måle seg mot tidens filosofi og visdom og at han frykter å bli møtt med spott og forsmedelse. Men det er likevel ikke hovedsaken i det han her vil ha sagt. Apostelen har i første rekke det naturlige menneskes anstøt mot evangeliet i tankene. Evangeliet levner ikke mennesket noen ære. Mennesket blir stående som en fattig synder og all menneskets visdom og evne blir gjort til intet. Det hadde apostelen Paulus fått erfare for sin egen del (Fil 3:3-11). Frelsen er av Gud alene, av nåde, for intet, og det strider mot menneskets natur og religiøse innstilling. Derfor er det naturlig for mennesket å ta anstøt av evangeliet og skamme seg over det (jf 1Kor 1:17-31). Derfor blir heller aldri evangeliet populært i denne verden, men møter motstand, spott og hån. Derfor vil det alltid følge forsmedelse med å bekjenne troen på Jesus. Men apostelen Paulus skammer seg ikke. Evangeliet har tvert i mot blitt hans ros og ære, for han har ikke lenger sin ros og ære i seg selv, men bare i Jesus. Romerbrevet Per Bergene Holm 6

For det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. Ordet for kraft er dynamis, og betegner kanskje helst et kraftfelt. Den som kommer inn under evangeliets innflytelse, kommer inn i et kraftfelt som virker frelse. Gud selv er virksom gjennom evangeliet og skaper omvendelse og tro i det hjerte som hører evangeliet og ikke står det imot. Derfor sier Skriften: Vend øret hit og kom til meg! Hør! Så skal deres sjel leve. (Jes 55:3). Om du ikke får det til å tro, om du ikke får til din omvendelse, om du ikke får frelsesvisshet, om du frykter at du skal falle fra: Ta for deg Guds ord og les det og hør det, så gir og virker Gud gjennom det alt du trenger til frelse. Frelse betyr imidlertid ikke bare å komme til tro, men det betyr å nå helt fram til den fullkomne befrielse fra synden og alt som synden har brakt med seg. Det strekker seg med andre ord helt til den fullkomne salighet, for først da er mennesket fullkomment og endelig frelst. Alt det som du trenger for å nå fram til den evige salighet er altså gitt deg i evangeliet. Gjennom evangeliet er Gud virksom og skaper tro, oppholder troen og bevarer den troende inntil han når målet. For hver den som tror. Det er mulig å hindre evangeliets frelsende innflytelse. Det skjer ved å stå evangeliet imot. Det kan enten skje ved at jeg ikke omgås evangeliet, at jeg ikke stiller meg under dets innflytelse, men forsømmer eller avviser å bruke det. Eller det kan skje ved at jeg ikke vil bøye meg for evangeliets ord, men står det i mot, tar anstøt av det og avviser det. Både for jøde først og så for greker. Det er bare én frelsesvei. Jødene står på mange måter i en særstilling i Guds frelseshusholdning (jf kap 9-11), men de blir frelst på samme måte som alle andre - av nåde, for Jesu skyld, ved tro (Apg 15:11). I og med at frelsen er åpenbart og fullbrakt i og gjennom det jødiske folk, så er det også riktig at evangeliet først forkynnes for dem, og så for greker, dvs for alle andre. v.17: For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Evangeliet åpenbarer Guds rettferdighet av tro i motsetning til rettferdighet av gjerninger. Ordet åpenbares brukes om noe som er ferdig og som blir avdekket. Rettferdigheten er altså ikke noe som blir til i og med troen, men noe som er ferdig og som avdekkes i evangeliet. Med uttrykket Guds rettferdighet av tro menes det med andre ord ikke at troen som sådan er menneskets rettferdighet, som om troen var en velbehagelig og fortjenstfull egenskap ved mennesket. Men i evangeliet åpenbarer Gud at den rettferdighet vi trenger for å stå for ham, den har han skaffet til veie i sin egen Sønn, gjennom hans stedfortredergjerning for oss. Og denne rettferdighet gir han oss som en gave. Rettferdigheten mottas ved tro, som en gave, ikke som fortjeneste, som lønn for gjerninger. Derfor er rettferdigheten av tro, dvs ikke av fortjeneste, ikke av gjerninger, men en fremmed rettferdighet som vi mottar ved tro (jf kap 4). Evangeliet forkynner og rekker oss denne rettferdigheten til tro, dvs at evangeliet selv også skaper troen som mottar rettferdigheten i Jesus, troens rettferdighet. Mennesket er ikke engang i stand til å tro, hvis ikke Gud gjennom evangeliet skaper troen i hjertet (jf Luthers forklaring til den tredje trosartikkel). Troen selv er derfor ingen menneskelig prestasjon, men en Guds gave, virket ved evangeliets ord (10:17; Ef 2:8). Overalt hvor evangeliet forkynnes, leses eller betraktes, legger Den Hellige Ånd det inn i hjertene. Og hvor det ikke avvises i vantro, kommer det til å frelse den som hører det. (Odland). Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve. Ikke mindre enn fire ganger står denne setningen i Skriften: Hab 2:4; Gal 3:11; Heb 10.38. Den som er rettferdig av tro kommer til å leve. Ved troen eier den kristne Jesus selv med hele hans rettferdighet og er derfor velbehagelig for Gud, hvor syndig og ufullkommen han enn er i seg selv. Derfor kommer han til å leve, både her og på dommens dag. Romerbrevet Per Bergene Holm 7

1:18-11:36 FØRSTE HOVEDDEL DEN LÆRENDE DEL 1:18-8:39 En læremessig framstilling av grunnsannhetene til frelse 1:18-3:20 OM MENNESKET UNDER LOVEN OG SYNDENS VESEN For binder dette avsnittet sammen med det foregående. Evangeliet er en Guds kraft til frelse og den eneste vei til frelse, for både hedninger (1:18-31) og jøder (2:1ff) er i en håpløs situasjon, under syndens, dødens og lovens herredømme. Får ikke evangeliet nå disse menneskene og frelse dem, er og blir de fortapt under Guds dom. Hele avsnittet 1:18-3:20 gir en negativ begrunnelse for evangeliet. Her får vi se hvordan Gud stiller seg til og handler med de menneskene som ikke tror på Jesus, om de lever i åpenbar synd eller i egenrettferdighet. 1:18-31 De frafalne hedningenes situasjon under Guds vrede og syndens herredømme v.18: For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet. Guds vrede står her i motsetning til Guds rettferdighet i v.17. Mens åpenbaringen av Guds rettferdighet fører med seg syndsforlatelse og evig liv, fører åpenbaringen av Guds vrede med seg dom, straff og til slutt evig fortapelse. Og mens Guds rettferdighet åpenbares i løfter og forutsigelser i evangeliet og mottas gjennom tro, åpenbares Guds vrede fra himmelen, dvs i Guds særlige inngripen og gjerning fra oven (jf syndfloden, Babels tårn, dommedag). Det betyr imidlertid ikke at Guds vrede over synden åpenbares direkte og umiddelbart over all synd. Guds hellighet og vrede er i og for seg over all synd, men det står ikke her at Guds vrede åpenbares over all synd hos alle mennesker. Det skjer bare over de mennesker som ikke tar i mot Guds rettferdighet i evangeliet (jf 2Tess 2:10-12). Guds vrede ble riktignok en dag åpenbart over all synd hos alle mennesker. Det var på Golgata kors. Da rammet vreden og dommen Jesus, og han fikk smake den straff og dom som synden gir, forbannelsen og døden. Derfor åpenbares ikke Guds vrede uten videre over all synd hos alle mennesker, men den åpenbares over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet. Det er ikke i og for seg fordi de har syndet at Guds vrede åpenbares over dem, men fordi de vedvarende står Gud og hans åpenbaring i mot, fordi de ikke lar seg frelse, men forblir i sin ugudelighet og urettferdighet. Selv om Gud har elsket verden slik at han ga sin Sønn i døden til soning for hvert eneste menneske, må han la sin rettferdige vrede og dom gå over alle dem som ikke lar seg frelse, men forblir i sin ugudelighet og urettferdighet. De er ikke under Guds vrede fordi de har gjort seg skyldige i større og grueligere syndere enn andre. De er under Guds dom av den grunn at de ikke bøyer seg for den sannhet Gud har åpenbart dem (v.19), men ringeakter Gud og med forsett ikke vil forlike seg med ham eller leve med ham (jf Joh 16:9). Med ugudelighet menes det å leve uten Gud. Det betegner at mennesket ikke vil vite av Gud, men vil være sin egen Gud og Herre, sitt eget forsyn og sin egen lykkes smed. Det rammer all religiøs synd, dvs synd i forhold til Gud. Det fører med seg at mennesket ikke vil ha noen autoritet utenfor seg, ingen som viser det vei, men selv vil avgjøre livskursen og hva som er rett og galt. Det fører til urettferdighet, dvs moralsk synd, synd i forhold til mennesker. Det har også sin rot i at mennesket ikke vil bøye seg for sannheten, men står den imot. Med vitende og vilje undertrykker de sannheten, og de vet at det er galt. Derfor rammes de av Guds vrede. Romerbrevet Per Bergene Holm 8

v.19-20: For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem. Ugudelighet har sin grunn i at mennesket står imot den åpenbaring Gud har gitt dem. Ethvert menneske, også hedningen, har en åpenbaring av Gud, det vi kan kalle den alminnelige åpenbaring i skaperverket (i motsetning til frelsesåpenbaringen i Ordet). Skaperverket vitner om han som har skapt det. Ethvert verk (en bok, et maleri, en skulptur osv) vitner om han som har laget det. Slik vitner også det skapte om hvordan Skaperen er. Hvordan Skaperen er, kjennes av hans gjerninger. Ethvert menneske som akter på åpenbaringene i skaperverket, må erkjenne at det finnes en Gud, en skaper som står bak det hele og som styrer universet og holder det oppe, selv om mennesket ikke kan se ham, men bare erfare ham gjennom hans gjerninger. Mennesket erfarer hans usynlige vesen, dvs at det finnes en Gud som styrer og holder alt oppe, men som selv ikke kan sees av menneskeøyet. Gud åpenbarer og avgir vitnesbyrd om seg selv gjennom sitt skaperverk (Apg 14:17). Mennesket erkjenner hans evige kraft og guddommelighet. Skaperen må være noe langt større enn et menneske i både kraft og makt, visdom og herlighet ja, en evig og allmektig Gud. Dette erkjenner og vet ethvert menneske rent umiddelbart, og mennesket må avvise og stå i mot skaperverkets vitnesbyrd for å nekte at det finnes en Gud. Det er på ingen måte et tegn på visdom og intelligens, men på dårskap, det er å fornekte et åpenbart og entydig vitnesbyrd. Derfor er det bare dåren som sier i sitt hjerte at det ikke finnes noen Gud (Sal 14:1). Vi kan ikke bli frelst gjennom åpenbaringen i skaperverket, men vi erkjenner at det finnes en Gud og at vi er skyldige å ære og takke ham (v.21) og at vi skylder å innrette oss etter den naturlige erkjennelse i vår samvittighet om rett og galt (jf 2:14-15). Gjennom åpenbaringen i skaperverket er ethvert menneske uten unnskyldning overfor Guds vrede. Intet menneske kan si at han ikke visste at det fantes en Gud, og at han ikke var skyldig å ære og takke ham og innrette sitt liv etter det han visste var rett. Det gjelder selvfølgelig ikke bare hedningene, men ethvert menneske. Ansvaret og dommen vil kun bli større, i samme grad som åpenbaringen øker (jf Mt 11:21-24). v.21-23: For enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud. Gud krever at mennesket bøyer seg for ham i takk og tilbedelse, i samme grad som det har erkjent ham. Den ugudelige vil imidlertid ikke bøye seg for det han vet, men bevisst og med vitende og vilje vender han seg bort fra det han vet. I stedet ble de tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerter formørket. I stedet for å holde fast på sin erkjennelse av Gud og innrette seg etter den, kastet de vrak på sin erkjennelse. Dermed ble deres tanker om livet og tilværelsen tomme, dvs uten noe reelt innhold og sannhet. Slik akter Gud den gudløse vitenskap og filosofi tomhet og løgn! I det mennesket i uforstand og dårskap avviste den sanne erkjennelsen av Gud, mistet det også evnen til sann forståelse og deres uforstandige hjerter ble formørket. Der et menneske ikke vil ta imot sannheten, der mister det evnen til å forstå hva som er rett, ikke bare når det gjelder Gud, men i menneskelivet og tilværelsen som helhet. Mennesket kan fortsatt være intelligent, men det mister evnen til å bruke intelligensen til å vinne sann innsikt og forståelse. Mens de gav seg ut for å være vise, ble de dårer. Den ugudelige mener om seg selv at han har nådd større innsikt og visdom, og akter den troende for å være en dåre. Men en slik vurdering vitner nettopp om hjertets formørkelse. Sannheten er nemlig ganske motsatt. Uttrykket for å bli dårer betyr egentlig å miste sin kraft og gå i forråtnelse. Det er altså ikke tale om positiv utvikling (evolusjon), men om degenerering, tilbakegang og forråelse. Å være utro mot den åpenbaring en har får veldige konsekvenser, i første rekke for selve evnen til å forstå og tenke godt og nyttig, men dernest fører det en på de verste og nedrigste avveier: Romerbrevet Per Bergene Holm 9

Og de byttet bort den uforgjengelige Guds herlighet mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og firbente dyr og krypdyr. De hedenske vismenn ville på ingen måte innrømme at de dyrket billedstøtter. Nei, de mente at billedstøttene bare representerte deres skjulte guder. Og det var disse skjulte guder de mente å tilbe og ære gjennom gudebildene. Men Skriften anerkjenner ikke denne forklaringen. For det er ingen realiteter bak gudebildene, bare tomhet og intetheter. Dermed er det bare tomme bilder de tilber, avbildninger og ikke noe annet. Men hedenskapets dårskap besto ikke bare i at man gjorde seg bilder av sine falske guder, men de guder man så forestilte seg liknet bare forgjengelige skapninger. Det menneskene erstattet Gud med, hadde ingen herlighet i forhold til Gud som de forkastet. Mens Gud er evig og uforgjengelig og har en uendelig herlighet og storhet, som skaperen er høyere enn skapningen, er hedenskapets guder bare avbildninger av det skapte og forgjengelige. Gudebildene avbilder mennesker og dyr som ikke engang er i stand til å frelse seg selv fra forgjengelighet og død, og langt mindre frelse andre. Mens v.18 kastet lys over hvem Guds vrede åpenbares over, kaster v.19-23 lys over hvorfor Guds vrede må åpenbares over de ugudelige. Om et menneske er aldri så syndig, kan Gud få frelse ham, så sant han bøyer seg for Gud etter hvert som Gud åpenbarer seg for ham, og så sant Gud får nå ham med evangeliet. Er en tro mot det lys en har, blir en mottakelig for mer. Men den som står Guds åpenbaring i mot, kan ikke bli frelst. Han blir værende under Guds vrede, ikke fordi han er verre enn andre, men fordi han motstår og avviser Gud når han åpenbarer seg for ham. Og jo større lyset er som en motstår, desto større er vreden (jf 2:27). Å motstå Guds åpenbaring er også farlig, fordi en gjennom det ødelegger seg selv og tar skade på sitt indre menneske. Guds åpenbaring gjør alltid noe med et menneske. Enten opplyser det et menneske og leder ham inn til Gud, men når et menneske motstår lyset fra Gud, brenner en seg på det og ødelegger seg selv. Likesom ugudeligheten har sin grunn i at mennesket har brutt med Gud, utvikler den seg til det verre ved at mennesket ikke følger det lys det har. V.24-32 kaster videre lys over hvordan Guds vrede åpenbares her i verden. Vi kan kort si at det skjer ved at Gud stiller seg til mennesket tilsvarende hvordan mennesket stiller seg til ham (jf Sal 18:27). Når menneskene vender seg bort i fra Gud og ikke vil ære og takke ham som Gud, overgir Gud mennesket til seg selv og sine tomme og dårlige lyster og lidenskaper, til vanære for seg selv. Menneskene som krenker Guds ære og bytter ham bort med et simpelt bilde, faller fra sin høye bestemmelse i skapningen å bære Guds bilde og preg - og blir som dyr, endog verre enn dyr, og de ender opp med å bære dyrets bilde (jf Åp 13:14-18). I det menneskene i sin ugudelighet krenker Gud og hans vesen, krenker de også seg selv og blir et sørgelig motbilde til sin høye bestemmelse å uttrykke Guds bilde. v.24-25: Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet Gud skapte mennesket til den høye bestemmelse å bære Guds bilde. Menneskets adelsmerke er framfor alt dets åndsliv. Gjennom sitt åndsliv skulle menneskets gudbilledlighet komme til uttrykk i det mennesket avspeilet Guds egen renhet og sannhet, kjærlighet og verdighet. Selv etter fallet kan menneskets høye bestemmelse komme til uttrykk, der mennesket akter på seg selv som et åndsvesen som har en høyere bestemmelse enn dyrene. Men i det mennesket i sin ugudelighet vender seg bort fra Gud og nekter å ta vare på sin høye bestemmelse, svarer Gud mennesket med å overgi det til seg selv og kjødets nedrige lyster. Mennesket får følge sin egen vei og lyst, til sin egen vanære og undergang. Menneskets største ulykke er å vende seg bort fra Gud. Og når Gud til straff overgir et menneske til seg selv og lar det følge sin lyst og vilje fritt, da går det virkelig ille. Romerbrevet Per Bergene Holm 10

Etter syndefallet er alle mennesker født med onde lyster, men i det Gud overgir et menneske til seg selv og ikke lenger øver noen hemmende virkning på menneskets syndelyst gjennom menneskets åndsliv, tar syndelysten overhånd. Mennesket må synde og gå fra ondt til verre. Det hjelper ikke hva menneskene setter inn av vilje og klokskap for å dempe syndens ødeleggende og vanærende makt. Idet mennesket har avvist Gud, kan det med alle sine kjødelige råd og grep bare synke dypere i synd og vanære. Det nett av syndelyst som det har viklet seg inn i, vil det bare mer og mer bli innsnørt og fanget i. Til å vanære sine legemer seg imellom. Mens Guds høye bestemmelse innebar at menneskenes legeme ble æret og opphøyet til å være en bolig for Guds Ånd og uttrykke Guds bilde, fører menneskenes ugudelighet til at legemene gjennom synd og umoral vanæres. Det tenkes nok i første rekke på usedelighet og hor, men også på all annen ondskap og vold som mennesker øver mot hverandre. De byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen framfor Skaperen. Enda en gang gjentar apostelen hva som er årsak til menneskenes forfall. De byttet bort den sannhet Gud hadde åpenbart mot løgnen, dvs mot sine egne falske tanker og forestillinger. Apostelen sier ikke løgn, men løgnen. Det er bare én sannhet, og slik er det bare én løgn, nemlig å nekte og vende seg bort fra sannheten. Selv om løgnen kan ta seg mange former og uttrykk, så er dens kjerne en og den samme, nemlig at den nekter sannheten i Guds åpenbaring. Derfor kan de ulike løgner gjerne leve i forsonlighet og fordraglighet side om side fordi de bare er uttrykk for den sammen løgnen som alltid har sin rot i djevelens forførende: Har Gud virkelig sagt?. Men løgnen kan aldri forlikes og leve i forsonlighet med sannheten. I stedet for å ære og dyrke Skaperen, falt menneskene til å dyrke den forgjengelige skapningen. Menneskene ble jordiske og dyriske, uten noen himmel over livet, uten noen Gud. Hvor forfeilet og fortvilet dåraktig det er, understrekes desto mer når apostelen bryter ut i lovprisning: Skaperen, han som er lovprist i evighet. Amen. Det er ikke et spørsmål om Skaperen skal lovprises, han er lovprist i evighet. I sitt hovmod tenker vi mennesker lett at det er vi velger om Gud skal lovprises eller ikke. Men Gud er lovprist av hele skaperverket og i all evighet skal skapningen lovprise ham. Det er bare de ugudelige menneskene som i sin dårskap og til sin egen undergang og ødeleggelse setter seg opp mot Gud og nekter å gi ham ære. Men de skal også måtte gjøre det en dag (Åp 5:13; Fil 2:10). v.26-27: Derfor overgav Gud dem til skammelige lidenskaper Tre ganger i dette avsnittet står det: Derfor overgav Gud dem (v.24.26.28). Når menneskene vanærer Gud og krenker hans vesen ved ikke å bøye seg for ham, til tross for alt de vet om ham, svarer Gud med å overgi mennesket til synder som vanærer mennesket selv og krenker dets sanne vesen. Det betyr ikke at menneskene innser sin skam og vanære. Når hjertet formørkes kan det bli så blindt at det setter sin ære i sin skam, og roser seg av den største vanære (Fil 3:19; Jes 3:9). At Gud overgir et folk til sine skammelige lidenskaper viser seg i første rekke i homofili og annen pervers seksualitet. Der det utfolder seg i et folk vitner det klart og tydelig om at Gud har overgitt folket til seg selv! Såkalt seksuell frigjøring er på ingen måte et tegn på framskritt og frigjorthet, men på den største trelldom under skammelige lidenskaper. I sin formørkelse er mennesket så forblindet at selv om denne perverse seksuelle omgangen er mot naturen og åpenbart strider mot all fornuft, vil ikke mennesket se eller høre på slike motforestillinger. Det har falt fra å være et edelt åndsvesen som tar vare på sin ære og herlighet, til å la seg drive av alle slags skammelige begjær som et annet ufornuftig dyr. Romerbrevet Per Bergene Holm 11

Og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse. Å sette seg opp mot Guds livslover og det som er naturlig, vil alltid føre med seg skade. Slik er det i aller høyeste grad med homofilien. Pervers seksualitet og i særdeleshet homofili, vil føre med seg kroppslige sykdommer og plager. Aids er et eksempel på dette i våre dager. v.28-32: Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overgav Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg... Igjen og igjen ser vi at Gud stiller seg til menneskene, slik de stiller seg til ham. De ugudelige menneskene som gjerne vil være vise og kloke, bryr seg ikke om å eie Gud i kunnskap, dvs å komme i samfunn med Gud og leve med ham gjennom den kunnskap Gud har åpenbart. Med vitende og vilje vender de seg bort og bryr seg ikke om Guds åpenbaring. Derfor overgir også Gud mennesket til dårskapen. Mennesket mister evnen til å kjenne ham og forstå tilværelsen og får et sinn som er udugelig til alt godt og sant. Gud overlater mennesket til en situasjon som nøyaktig svarer til menneskets synd. Resultatet blir at mennesket gjør slikt som ikke sømmer seg. Det sømmelige er i Skriften uttrykk for det som er i pakt med Guds rådslutning med menneskene. Når menneskene gjør det som ikke sømmer seg, så lever de med andre ord stikk i strid med Guds tanke og mål med menneskelivet. I v.29-32 ramser apostelen opp hvordan den ene synden etter den andre fyller mennesket og ødelegger mennesket og gjør livet på jorden uhyggelig og ondt. I og med at forholdet til Gud er borte, er også ethvert grunnlag for moral borte. Da hjelper det ikke hva menneskene gjør for å bedre på syndens forferdelige utslag. Vi erfarer det som apostelen her taler om, slik at det er som å lese om vårt folk og vår situasjon. Vår tid er forferdelig. Det er krig og terror, den groveste umoral, vold og drap, urettferdighet og undertrykkelse over alt på jorden. Mange lider under dette og mange prøver å rette på det, og det blant verdens mektigste og mest innflytelsesrike mennesker. Det holdes konferanser og rådsmøter for å komme ondskapen og dens følger til livs. Men det hjelper ingenting. Tvert i mot er det ofte slik at tiltakene man setter inn bare forsterker elendigheten og gjør ondt verre. Hvorfor går det slik? For menneskene vil ikke bøye seg for Gud og hans åpenbaring. De kjenner godt til Guds rettferdige dom, at de som gjør slikt, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det. Menneskene står sannheten imot med vitende og vilje og vil ikke erkjenne sin synd som synd og urett, og at det er deres egen synd som er årsak til elendigheten. De er derfor ute av stand til å avhjelpe nøden og alle deres anstrengelser gjør bare ondt verre. Synden hersker over menneskene. Derfor gjør de mørke til lys og lys til mørke. Det eneste som kan redde menneskene er omvendelse og tro på evangeliet. Det er derfor et kall til oss som lever med Jesus. Vi skal ikke forakte nødhjelp og alle mulige slags kampanjer for å skape fred, forsoning og avhjelpe nød, men det er ikke i slike aksjoner og tiltak vi redder menneskene og verden. Det verden og menneskene trenger er evangeliet. Og det er det bare vi troende som kan gi dem. Avsnittet 1:18-32 står derfor som 2:1-3:8 som en negativ begrunnelse for evangeliet, at det alene er en Guds kraft til frelse for hver den som tror. Evangeliet er den eneste redningen både for hedninger (1:18-32) og for jøder (2:1-3:8). Romerbrevet Per Bergene Holm 12

2:1-3:8 Mennesket under loven, men med kjennskap til Guds frelsesåpenbaring (jødene) v.1: Derfor er du uten unnskyldning, du menneske, hvem du enn er som dømmer I 1:20 sto det at den som sto imot den naturlige åpenbaring og ikke bøyde seg for den, var uten unnskyldning i møte med Guds dom. Men det gjelder i enda sterkere grad den som har Guds frelsesåpenbaring og som står den imot. Apostelens ord retter seg ikke bare til jøder i hans samtid, men til ethvert menneske, hvem det enn er, som anvender Guds lov til dom over andre, men ikke til dom over seg selv og sin egen synd. For å dømme er ikke i og for seg å utsi en dom om andre ut fra Guds ord, men å bruke Guds ords krav og bud som målestokk på andre og anklage dem for synd og urett, samtidig som en ikke er villig til å bruke den samme målestokk på seg selv. En er snar til å påpeke andres synd og opptrer hard og dømmende overfor andre, men ser ikke og vil ikke innrømme sin egen synd. Vi kan tenke på David som dømte mannen som profeten Natan fortalte om (2Sam 12:1ff). Idet han dømte mannen, dømte han seg selv og fikk høre: Du er mannen! David opplevde eksakt det samme som apostelen Paulus sier: Idet du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo selv det samme. Det er altså ikke galt å tale i mot synd og urett i forhold til Guds ord. I dag er mennesker snare til å si til en som holder fram det Guds ord sier om synd og urett: Du skal ikke dømme! Og med det mener de at en overhodet ikke skal påtale synd og urett hos andre. Men det er ikke det apostelen her tar til orde mot. v.2: Vi vet at Guds dom, i samsvar med sannheten, er over dem som gjør slikt. Det er ganske klart at de som gjør slikt som er beskrevet i 1:21-32 er under Guds dom, om det er det ingen tvil. Og det er på ingen måte galt å påpeke det og holde det fram, ikke minst for dem som lever i disse syndene. For Guds dom er over dem som gjør slikt. Det er sikkert. v.3: Men du, menneske, som dømmer disse som gjør slikt, og selv gjør det samme - Her er vi ved sakens kjerne. Hvordan kan du tro at det skal gå deg bedre på dommens dag om du vet hva som er galt og taler kraftig i mot synd og umoral, når du selv gjør det samme som du anklager andre for? Det samme om det nå ikke er gjort på samme grove måte. Mener du om deg selv at du til forskjell fra disse andre - skal unnfly Guds dom, at du skal gå fri, at du skal bli stående i dommen? En slik holdning og tanke vitner om et egenrettferdig sinn, at du skulle ha et fortrinn framfor andre, at Gud skulle se til deg i nåde framfor de andre. Men skal noe hos deg utgjøre noen forskjell på dommens dag, så holder det ikke at du er litt bedre enn de andre, at du ikke har falt like dypt som de andre, da heter det: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det. Gjør alt, eller vær forbannet. Det holder ikke at du bare har kunnskap om hva som er rett og galt, at du har de rette meninger og holdninger, den rette lære osv. Skal du ha ros innfor Gud, så må du i ett og alt gjøre alt, eller så er din ros utelukket, og du er forbannet. v.4: Eller forakter du hans rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet? At Gud ikke har overlatt deg til vrede og undergang, skyldes ikke din fortjeneste, men hans godhet og overbærenhet og tålmodighet med deg. At det går deg godt i livet, at du lykkes og er spart for dype fall og grove synder er ikke noe bevis på at du har det rett med Gud. Nei, men det er Gud som har latt deg få en god oppvekst, god oppdragelse og sann kunnskap om rett og galt. Det er bare Guds godhet å takke, ikke noe du har fortjent. Tvert imot har Gud båret over med deg og vært tålmodig med deg og din synd. Hadde han handlet med deg etter fortjeneste, hadde det gått deg ganske annerledes. Gjennom denne sin rikdom på godhet vil Gud drive deg til omvendelse. Gjennom alt han har gjort for deg og åpenbart for deg gjennom sitt ord vil han dra deg inn til seg og sin frelse. Romerbrevet Per Bergene Holm 13

At Gud ikke har utøst sin vrede over deg her i tiden er også et uslag av Guds uendelige godhet mot deg, og det skyldes ikke din fortjeneste, eller at du er bedre enn de andre. Derfor gir det deg ingen grunn til hovmod i forhold til de andre. Og aller minst skulle det få deg til å tenke at du skal unnslippe Guds dom. Guds overbærenhet og tålmodighet med deg og din synd skulle derimot drive deg inn til Gud og hans frelse, være et vitnesbyrd om at Gud ikke vil din dom og din død, men at du omvender deg og får leve. Men dersom vi bare bruker Guds åpenbaring til å felle dom over andre, og aldri bruker den på oss selv, så føres vi fra ondt til verre. Da virker ikke Guds ord omvendelse, men forherdelse. Vi blander så lett sammen det vi vet og har kunnskap om, med det vi eier og har del i. Så snart vi har fått kunnskap om Gud og hans åpenbaring, kunnskap om rett og galt osv, og i og for seg istemmer og slutter oss til det vi vet, tror og tenker vi om oss selv at vi har del i det vi bare har kunnskap om. I stedet for at kunnskapen blir oss til selverkjennelse, anger og bot, og slik driver oss til omvendelse, får vi høye tanker om oss selv, blir oppblåste og hovmodige av det vi vet. Vi er jo i en ganske annen situasjon enn hedningene. Gud har jo åpenbart sitt ord for oss, vi har jo de rette meninger, den rette lære og kunnskap (jf 2:17ff). Vi lever jo ikke i slike åpenbare synder som hedningene eller den åpenbare verden. I stedet for å ta Guds ord til hjertet, bøye oss for det i bønn og bot, roser vi oss av det Gud har gitt oss kunnskap om og tror oss ved den å være bedre enn de andre. I stedet for å drives til omvendelse, har vi ikke noe behov for omvendelse, men mener om oss selv at alt er rett og godt. v.5: Med din hårdhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede Det er ikke synden i og for seg som fører deg inn under Guds dom, men motstanden mot Gud og hans ord. I stedet for å la deg drive til omvendelse, forakter du Guds godhet og tror at det skal gå deg godt uten omvendelse og tilflukt til Guds frelse. Hardheten og ubotferdigheten holder deg borte fra Gud og hans frelse, og øker skylden. En ting er å stå under Guds dom pga sin synd, noe langt alvorligere å komme under Guds dom fordi en har stått Gud i mot gjennom forherdelse og ubotferdighet mot hans frelse (jf Heb 10:29). vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal bli åpenbart. Guds dom er rettferdig, og denne rettferdige dom skal åpenbares på dommens dag. Dommen er et faktum allerede her og nå, men på den dagen skal den åpenbares og virkeliggjøres. Det vil bli en vredens dag for alle som ikke holder mål i dommen. Og ingen får særbehandling på den dagen, ingen må tro at en skal dømmes ut fra en annen målestokk enn andre. v.6: For han skal gi enhver igjen etter hans gjerninger. Det står ikke her at noen blir frelst av gjerninger. Det ville jo stride mot hva Skriften ellers lærer, ikke minst her i Romerbrevet. Det er bare én som er rettferdiggjort i kraft av sine gjerninger, Jesus Kristus. Men Skriften sier igjen og igjen at vi skal dømmes etter våre gjerninger, etter hva som er skjedd ved legemet (jf 1Pet 1:17; Åp 2:23; 2Kor 5:10; Gal 6:7-9: Ef 6:8). Vi skal dømmes i samsvar med det våre gjerninger vitner om oss. For gjerningene vitner om oss, hvem vi hører til og hvem vi følger. Det skjulte liv i hjertet åpenbares gjennom gjerningene. Treet kjennes på frukten (Mt 12:33). Guds dom vil ikke være vilkårlig, men grunnet på realiteter. Mange skal komme på den dagen med ett eller annet håp om Guds nåde og barmhjertighet, men skal dømmes etter hva deres gjerninger vitner om dem (jf Mt 25:32-46). Og da er det ikke tale om utvendige lovgjerninger (jf Mt 7:16-23), men om slike gjerninger som alene springer fram av livssamfunnet med Jesus og vitner om at det er født et nytt liv der inne, ved troen på Jesus. Dommen etter gjerninger og rettferdiggjørelse av tro henger derfor på det nøyeste sammen. Ingen som ikke ved troen på Jesus er rettferdiggjort og gjenfødt til et nytt liv, kan bære troens og Åndens frukt. Frukten er derfor et det sikreste vitnesbyrd om livsforbindelsen med Jesus. Romerbrevet Per Bergene Holm 14