Hva er økumenikk? Av Idar Kjølsvik

Hva er økumenikk? Av Idar Kjølsvik Godtfolk! I innbydelsen til i dag leser vi følgende: Trøndelag er i ferd med å få befestet sin rolle som religiøst sentrum i Norge. I den forbindelse ønsker Trøndelagsrådet å invitere til et seminar for å få frem kunnskap om og tanker for videre samarbeid rundt det økumeniske arbeidet i Trøndelag. Dette var en helt fantastisk innledning til et seminar, jeg har ikke sett noe så vakkert i tilsvarende fylkeskommunale tekster på lenge, og takker hjerteligst for invitasjonen. Det er stort å få lov til å delta her på Tautra. Det er viktig for fremtiden, det som skjer. Og mitt bidrag, er å gi momenter til en forståelse av hva økumenikk er. Min bakgrunn er for øvrig at er jeg doktor i kristen troslære, førsteamanuensis og religionsforsker ved HiNT og medlem i Teologisk Nemnd for Den norske Kirke. Tittelen jeg har fått i dag er Hva er økumenikk? Utgangspunktet er at Kirken er én. Dét er en grunnleggende tanke i kristen teologi og en bærebjelke i troen. Kirken er én, og denne læresetningen er på det mest intime knyttet sammen med både læren om Den treenige Gud og historiene om Jesus Kristus og troen på Ham som sann Gud og sant menneske. Kirken er én fordi Gud er én. Det finnes bare én kirke, likesom det finnes bare én Gud, én tro, ett håp. Det finnes bare én kirke, likesom Kristus har kun ett legeme og Gud bare ett folk. Bibel Når vi skal gå inn i troslæren og se nærmere på den økumeniske læresetningen at Kirken er én, da er det best å gå rett inn i sakens kjerne. Og denne kjernen finner vi hos Jesus Kristus selv. Og ikke på en hvilken som helst plass i bibelhistorien, nei, på den aller mest sentrale plassen. Nemlig i Jesu siste bønn før han blir naglet til korset. Natt til langfredag, etter at nattverden er innstiftet, ligger Jesus på kne i Getsemane hage. Og han ber den bønnen som i 1

ettertid kalles Den yppersteprestelige bønn. Johannes fører den i pennen, og et utdrag av den lyder slik: Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn så de kan være ett, slik som vi er ett. Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herlighet du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg. (Joh 17, 11 + 20 23) Det er inderlige og sterke ord som beveger selv den mest hardhjertede. Hellige Far, bevar dem i ditt navn så de kan være ett, slik som vi er ett. Paulus følger opp, og hans særlige bidrag er til økumenikken er å koble sammen tanken om Kirken med tanken om Kristus. Paulus sier at Kirken er Kristi kropp, Kirken er Kristi hender og føtter som gjør Kristi gjerning blant oss, og Kristus har bare én kropp, han er én. Ett eksempel på dette er fra 1. Korinterbrev: Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere østlendinger og trøndere! slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke. Dere er Kristi kropp, og hver enkelt er dere hans lemmer. (1. Kor 12, 12 13 + 27). Når kirkene og de kristne gjør Kristi gjerning i vår tid og i vårt samfunn, da er kirkene og de kristne Kristi kropp, og de er ett. Av de ulike teologiske tankene Paulus kommer med, er dette den viktigste ved siden av at frelse er gratis. Bekjennelse Jeg kunne fortsatt med henvisninger til Bibelen, vi kunne ha lest fra både det gamle og det nye testamente, fra profeter og salmer, evangelier, brev og apokalypser. Men det er ikke nødvendig. At Kirkens enhet er en grunnleggende tanke i kristen tro, er veldig tydelig. Og derfor kom Kirkens enhet også med i de grunnleggende trosbekjennelsene. Her heter det: Vi tror på én, hellig, allmenn kirke. Og det følges opp med å forklare hva troen på denne éne, hellige og allmenne kirke fører til, nemlig syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse og evig liv. Ikke småtteri. Leser vi nøye, ser vi at i originalteksten står det egentlig én hellig, katolsk kirke. Og i dette ligger det et poeng, nemlig at vi alle 2

egentlig er katolikker, alle døpte er døpt inn i den ene og verdensvide kirke. Å være katolsk er ikke det samme som å være medlem av den romersk katolske kirke. Det er mye å si om dette, blant annet at også pinsevenner og baptister, lutheranere, anglikanere og ortodokse må innrømme at det er den romerskkatolske kirke som er mest verdensvid og dermed har høyest grad av katolisitet. Vi kan snakke mer om det en annen gang, her begynner det å bli vanskelig. Splittelse For Kirken er én. Men så er den ikke det likevel. Kirken er verdensvid og katolsk, ja, men den er splittet. Dét er en stor sorg, og det er utgangspunktet for det vi i dag kaller økumenikk. De fleste som har levd en stund vet at kristen splittelse kan være både dyp, hard og vond. Nettopp kristen splittelse kan oppleves som verre enn mang en annen uenighet. Og den fører til at kirkene ikke får gitt det vitnesbyrdet den skal, når Kristi kropp er uenig med seg selv da får Kirken ikke gjort Kristi gjerninger i blant oss. Kirken svekkes når den er splittet. Og når vi hører Jesu yppersteprestelige bønn, så er den så sterk og inderlig at det er grunn til å tro at både Jesu selv og den forfatteren som senere førte bønnen i pennen kjente på kroppen at de kristnes enhet er vanskelig og at splittelse er vondt. Allerede disiplene kranglet så busta føk, både mens de fulgte Jesus på hans vandring, og da de senere var blitt apostler og ledere i den første kirken. Det første årtusen Men heldigvis skulle det likevel gå lang tid før Kirken ble rettslig delt. Kirkelederne maktet å holde Kirken samlet i ett tusen år. I denne perioden skrives da også de økumeniske trosbekjennelsene som fortsatt gjelder for en samlet kristenhet. Det er en stor skatt. Man hadde såkalte økumeniske konsiler med ujevne mellomrom, særlig viktig var apostelmøtet i Jerusalem, som er beskrevet allerede i Apostlenes Gjerninger. Videre konsilene i Nikea (325), Konstantinopel (381), Efesos (431) og Chalkedon (451). Dette var samlinger der man fant ut av hvor mye man burde være enige om, og hvor man godt kunne se ulikt på saker og ting. Denne politikken fungerte altså godt i tusen år. Hva er sentrum som vi bør være enige i, og hva er periferi, som ikke er like viktig. Vi kan sammenligne konsilene med lærenemnda for Den norske kirke. Den brukte mange år på å diskutere en vanskelig sak, nemlig homofili saken. Til slutt ble 3

man enige om hva man må være enige om, og hvor det var greit å ha ulike syn. De økumeniske konsilene fungerte på samme måte. Og dette er veien å gå også framover. Vi kan nevne at katolikkene har fortsatt med slike konsiler, de kalles fortsatt økumeniske, men de har vært interne, romersk katolske møter det siste tusenåret. Det andre årtusen For om det første kristne årtusenet var relativt vellykket, økumenisk sett, var det andre årtusenet en katastrofe. I 1054 deles kristenheten i øst og i vest. Og på 1500 tallet deles det i nord og sør. Samtidig starter fragmenteringen i alle leire og utfordringene opplysningstid og sekularisering gir, gjør vondt verre. Kirken er dårlig til å gi svar på samfunnets utfordringer og sliter vel ennå med det. Katolikkene har maktet å bevare en viss enhet, men også den katolske enheten kan til tider være nokså skjør. Ved utgangen av det andre årtusen står vi med en så splittet kristenhet at det er en stor sorg. Og dette kan ikke fortsette. Det strider mot kjernen i kristen tro å stå så splittet som man faktisk gjør. Dette er bakgrunnen til den økumeniske bevegelsen. Både åndelig og politisk, teologisk og praktisk må det gjøres noe med kristenhetens splittelse. Og det har da også sannelig skjedd mye positivt på tampen av det andre årtusen. Kanskje har vi sett begynnelsen på en ny æra. En økumenisk tid. For å forstå dette og selv finne ut hvordan vi vil delta kan vi dele opp i tre økumeniske kategorier, nemlig den hjelpende, den teologiske og den kirkelige. Misjons og nødhjelps økumenikk Den ene store delen av den økumeniske bevegelsen fokuserer på misjo, nødhjelp og sosial utjevning. Denne økumenikken er opptatt av å hjelpe dem som trenger hjelp, og også å nå ut med evangeliet til unådde folkeslag og til sitt eget folk. Vi kan kalle dette for misjons og nødhjelps økumenikk. I år er det nøyaktig 100 år siden den første verdenskongressen for misjon. Det var i Edinburgh i 1910 og var en avgjørende økumenisk begivenhet. Faktisk første gang på tusen år at kristne fra alle deler av verden kom sammen. I årene som har gått, har kristen misjon forandret seg veldig, og det er bra. Det startet med at hvite, vestlige kristne misjonerte i koloniene i Afrika og Asia. Her var det mye kulturimperialisme innebygd. Mye som ikke var bra. Men slik er det ikke lenger, 4

i alle fall stort sett ikke. I dag er også misjonen blitt globalisert. Og utvekslingen går på kryss og tvers. Misjon er like mye nødhjelp og utviklingshjelp, og den er ikke lenger kulturimperialistisk. Poenget er at man observerer nød, åndelig, materielt, sosialt eller politisk. Og så kommer kristne sammen for å lindre denne nøden. Uavhengig av om man har den ene eller den andre konfesjonelle eller etniske bakgrunnen. Teologisk økumenikk Den andre store delen av den økumeniske bevegelsen er teologisk. Den satser på vitenskapelige studier, skriftlige avtaler og dokumenter og ligner på EU og FN. Den teologiske økumenikken leter etter et solid grunnlag for en konkret og rettslig kirkelig enhet, mens misjon og nødhjelps søkumenikken er mer opptatt av felles åndelige opplevelse, felles løft for de svake, felles følelse av forpliktelse og også å være åndelig ett i Kristus og ha felles løsninger på sosiale og politiske utfordringer. Den teologiske økumenikken sitter i biblioteket og ved skrivebord og forhandlingsbord, mens misjons og nødhjelps økumenikken er ute i felten. Den teologiske økumenikken startet så smått i Lausanne i 1927, med organisasjonen Faith and Order. Her har også Den romersk katolske kirke vært med på lik linje med de andre fra første stund. Det kanskje viktigste dokumentet så langt er det såkalte Lima dokumentet om dåp, nattverd og embete. Her har man kommet svært langt i å beskrive hva kristne har felles. Og særlig når det gjelder dåpen, er dette dokumentet av svært stor betydning. Dåpen er felles grunnlag for alle. For vår del er Porvoo avtalen mellom anglikanerne og de nordiske folkekirkene, samt det katolske og lutherske fellesdokumentet om rettferdiggjørelsen avgjørende. Porvoo kom i 1996 og gir full enhet mellom anglikanere og lutheranere. Rettferdiggjørelses dokumentet med katolikkene ble underskrevet i 1999, og ble feiret stort også i Nidarosdomen. Sett fra Den norske kirkes side, rydder dette dokumentet bort alle de største hindringene for kirkelig enhet med Den romersk katolske kirke. Rettferdiggjørelsen er den ene tingen man må være enige om, og nå er man faktisk enig. Kirkelig økumenikk problembarnet 5

Sett fra katolsk side, er imidlertid dette ikke like lett. Grunnen er at man på katolsk hold legger mest vekt på den kirkelige økumenikken, det er ikke nok å være enige om de viktigste punktene i læren. Mens lutheranerne tendensielt altså er mer teologiske av seg er det for katolsk avgjørende at den kirkelige enheten er synlig, konkret. Og det blir den når man står i den apostolske suksesjonen og har fellesskap med biskopen av Roma, nemlig paven. Som kjent har ikke lutheranerne et slikt fellesskap ennå, og særlig vanskelig er det at de fortsatt ikke kan feire nattverd sammen. Jeg nevnte organisasjonen Faith and Order. Her er alle kirkene med, også katolikkene. Og noe av hemmeligheten og vanskeligheten med det økumeniske arbeidet ligger innebakt nettopp her, i navnet på denne organisasjonen. Faith er tro og teologi, felles åndelig opplevelse, bønn og gudstjenestefeiring. Order er orden, strukturer, avtaler, makt og rettslig forpliktelse. Og noen har mest syn for det ene, andre liker det andre. Noen ser enheten i bønnen og det åndelige og spirituelle, andre ser enheten i det rettslige og konkrete. Eksempelvis en pinsevenn og en katolikk vil se ulikt på dette. Pinsevennen kjenner enhetens ånd i hjertet. Katolikken vil helst ha enhetlig liturgi i alle land stort sett, i alle fall. Og også en bedehuskristen og en statskirkeprest vil ofte tenke ulikt, den første tenker ofte som pinsevennene, den andre som katolikkene. Faith and Order, åndelighet og orden. Det er to forskjellige ting, men økumenikken er avhengig av begge. Slik også økumenikken er avhengig av både evangelisering og misjon, nødhjelp, utviklingshjelp og felles, praktisk arbeid for verdens lidende. Kirkenes Verdensråd Den økumeniske bevegelsen startet altså med misjon i Edinburgh 1910 og med teologi i Lausanne 1927. Men økumenikken fikk ikke vind i seilene før etter andre verdenskrig. Krigen var en så stor krise ikke bare for nasjonalstatene, men også for kirkene, at man på mange måter måtte starte på nytt. Kirkenes Verdensråd blir grunnlagt i 1948, altså parallelt med FN. Og disse to strukturene har sterke likhetstrekk og arbeider på samme måte. Kirkenes Verdensråd er et stort steg framover, og samler både evangelisering, misjon og nødhjelpsarbeid, teologi og arbeid med Kirkens synlige enhet. Organisasjonen Faith and Order er nå en del av Kirkenes Verdensråd. Den store forskjellen er at katolikkene er med i Faith and Order, mens de ikke er med i Kirkenes 6

Verdensråd. Vi kan altså si at både den evangeliserende økumenikken og den teologiske økumenikken nå er godt plassert i Kirkenes Verdensråd, mens det fortsatt skorter på synlig enhet og den kirkelige økumenikken. Olavsarven Hva har så vi å bidra med, her i Trøndelag? Ikke så rent lite, faktisk. Jeg opplever at det økumeniske klimaet her i vår landsdel er bedre enn noen gang, og bedre enn noe andre sted jeg vet av. Det kan være flere grunner til det. En er kanskje at det trønderske folkeslaget er nokså fredsælt av seg, ikke så stridbar, mener at ting ordner seg og at dette er da ikke noe å ta på veg for. Kanskje passer folkelynnet vårt godt til en økumenisk holdning? Kanskje har også Olavsarven betydning. Jeg tror det. Og jeg tror det er helt korrekt, slik arrangementskomiteen for dagen i dag skriver at Olavsarv er en viktig innfallsport når en skal snakke om økumenikk i Trøndelag, på samme måte som det også er viktig å få synliggjort ulike tradisjoner innenfor den kristne kirke. Bor du i Trøndelag har du rett og slett nasjonalhelligdommen som ditt sentrum, uansett hva slags konfesjon du bekjenner deg til. For de fleste er Spelet om Heilag Olav en kulturell bærebjelke i våre liv. Stiklestad og Nidaros, Olsokdager og Olavsfestdager. Dette er av uvurderlig betydning for en felles, økumenisk holdning. Olavsarven har i seg både troen og det åndelige, den er gjenstand for teologisk refleksjon og det muliggjør felles gudstjenestefeiring, felles liturgi og synlig enhet. Hvetekornet Helt til slutt spør vi etter det konkrete innholdet i Olavsarven, som kan være vårt spesielle bidrag til økumenikken. Først ser vi at Olavsarven viser oss at våre egne kirker og menigheter er del av noe som er større enn oss selv. Hellig Olav var ikke trønder. Han var heller ikke norsk, i og for seg. Olav bragte den verdensvide kristenhet til oss. Han gjorde at vi i lille Norge fikk bli del av noe som var mye større enn oss selv. Og slik kan Hellig Olav inspirere oss fortsatt i dag. Olavsarven gjør oss bevisste på at vi er del av noe som er større enn oss selv. Og dette noe som er større enn oss selv, det finner vi i den innerste kjernen i Olavsarven, nemlig i Hvetekornets lov. Hellig Olav var som kjent ingen spesielt from mann. Han var født som hedning og ble vel heller egentlig aldri 7

noen god kristen. Tar man Hellig Olav som sitt forbilde uten Jesus, uten misjon og nødhjelp, uten kristologi og korsteologi, da kan man ende både i brunstripet nasjonalisme og voldsforherligelse. Men Olavsarv er i bunn og grunn korsteologi, og prekenteksten forrige søndag gikk rett i Olavsarvens kjerne: For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det. Dette er et annet uttrykk for det som kalles Hvetekornets lov. Og nettopp Hvetekornets lov er det, som står innprentet som tydning og tolkning over Olavssteinen i Stiklestad kirke: Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli forherlighet. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. (Joh 12, 24f). Hvetekornets lov er kjernen i Olavsarven, fordi det er kjernen i Kristus etterfølgelsen. Hvetekornets lov er tolkningen for Olavsarven, og den er vårt særskilte bidrag til det økumeniske fellesskapet. Olavsarv er både misjon og nødhjelp, teologisk refleksjon og synlig enhet. Olavsarv er Kristusarv, og den gir oss del i det som er større enn oss selv. Den gir oss del i Kristus og gjør oss til del av den éne kirke. Takk for oppmerksomheten, og takk for meg. 8