Meditasjon over historien om Jesus og kvinnen v/brønnen Johannes 4,1-42 Johannes 4,1-6: Opptakten til møtet Jesus fikk nå vite hva fariseerne hadde hørt: at han vant flere disipler og døpte flere enn Johannes. Riktignok var det ikke Jesus selv som døpte, men disiplene hans. Da forlot han Judea og dro igjen til Galilea. Han måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time. [den sjette time ca. kl. 12.] Slutten av kapittel 3 har Johannes døperen gitt sitt vitnesbyrd om Jesus: han skal vokse, jeg skal avta. Det er det som skjer i kapittel 4: Jesus døper flere enn selveste Johannes døperen og han var helt!! Samaria var landområdet mellom Galilea i nord og Judea i sør. Geografisk naturlig å reise gjennom når man skulle fra Judea til Galilea og motsatt. Men mange jøder valgte, å reise ned Jordan dalen og opp derfra til Jerusalem (det gjorde Jesus på sin siste reise til Jerusalem) Dette var bl.a. på grunn av at Samaritanerne angrep pilegrimer på vei til Jerusalem. Men denne gangen, var de på vei nordover, og det gikk bra. Her i en by som heter Sykar, like ved Garisim slår de seg ned ved Jakobs brønn (fortsatt der den dag i dag). Johannes døperen var i sin tid som en Billy Graham i vår tid. En stor kristen leder. Men han var villig til å la Jesus slippe til på bekostning av sin egen popularitet (Joh 3,30). Jesu framgang var viktigere enn hans egen (sml 1 Kor 10,31). Les om Paulus liknende erfaring i Fil 1,14-19. Hvordan kan vi komme dit, at vårt største ønske er at Gud og hans rike skal vokse? Johannes 4,7-15: Jesus, kvinnen og det levende vannet Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: "La meg få drikke." Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: "Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?" For jødene omgås ikke samaritanene. Jesus svarte: "Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann." "Herre," sa kvinnen, "du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du så det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den." Jesus svarte: "Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv." Kvinnen sier til ham: "Herre, gi meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen, og slipper å gå hit og hente opp vann."
For en moderne leser virker dette møtet nokså uproblematisk. Men for en i Palestina på denne tiden ville det vært nærmest utenkelig: 1. Jesus snakker med en kvinne: Jesus var en hellig mann i jødisk tankegang. Han ledet en bevegelse for å vende Israel tilbake til sin Gud (fra folkene på denne tiden sitt perspektiv). Mange innvidde jøder ville ikke tillate seg selv å omgås kvinner. Og hvis det ikke kunne unngås, ville de i hvert fall ikke snakke med en. For risikabelt. Kunne lett falle i synd. 2. Jesus var jøde kvinnen en samaritansk: Helt siden hjemkomsten fra eksilet i Babylon hadde det vært et anstrengt forhold mellom jødene og samaritanerne. Samaritanerne var den folkegruppen som var der allerede, og påstod at de var de sanne etterkommerne fra Abraham. De til og med motarbeidet at de skulle komme tilbake. Noen ganger førte det til blodige sammenstøt. Men stort sett var det snakk om å ikke blande seg med hverandre. Og i hvert fall ikke dele spise- og drikkekar. 3. Kvinnen er av den tvilsomme sorten: Man kommer ikke ut etter vann midt på dagen, på det varmeste. Alene. Hun vil nok unngå å komme ut for sladre kjerringene i lokalbyen. Jesus vet om dette, forteller Johannes oss litt senere, men allikevel snakker Jesus med henne. Jesus gjør noe totalt uventet i møte med denne kvinnen: Han spør om et glass vann. Det er alle gode grunner til at disse to ikke tar opp en samtale. Men Jesus spør om et glass vann. Jesus er den som begynner med å vise sine behov. Jesus er den som begynner med å be om en tjeneste. Jesus begynner med å være den spør ikke gir svar. Jesus er den som tar initiativet med å bryte de sosiale barrierene. Det er Jesu strategi i møtet med det som skulle vise seg å være den første Samaritan omvendte. Her er en visdom som vi mange ganger har glemt i arbeidet med evangeliet. Det er så lett å være bedre-viter. Det er så lett å ha alle svarene ikke lytte. Samtalen er som mange andre samtaler i Johannes: god dag mann økseskaft. Gang på gang møter vi Jesus i samtale med folk som misforstår Jesu dobbelbetydning: Nikodemus: født på ny Jesus: brødet fra himmelen Levende vann: det vanlige uttrykket for rennende vann. Jesus refererer til det nye livet som han tilbyr alle ALLE som denne historien klart sier. Jesus kommer inn i verden med liv fra himmelen det er det han gir (v.14) Senere vil Jesus snakke om vann som den hellige Ånd (7,37-39), men her forblir Jesus litt gåtefull, inviterer til mer. Men levende vann, det nye livet, forandrer det livet man har fra før. Det er det Jesus går rett inn i i neste avsnitt. Hvorfor spør Jesus om et glass vann? Hva er det han får til i sitt møte med denne kvinnen som han ellers aldri hadde fått til?
Helt konkret, hvordan vil det se ut at vi som kristne spørre om et glass vann når vi deler evangeliet med andre i vår tid? Er vi villige som kristne, som adventister, til å møte våre kulturelt fremmede (etter hvert de fleste i vårt land som ikke tror på Bibelen), med å spørre om et glass vann? Hvorfor/hvorfor ikke? Johannes 4,16-26: Jesus kommer inn på livet til kvinnen Da sa Jesus til henne: "Gå og hent mannen din, og kom så hit." "Jeg har ingen mann," svarte kvinnen. "Du har rett når du sier at du ikke har noen mann," sa Jesus, "For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant." "Herre, jeg ser at du er en profet," sa kvinnen."våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe." Jesus sier til henne: "Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet." "Jeg vet at Messias kommer," sier kvinnen - Messias er det samme som Kristus - "og når han kommer, skal han fortelle oss alt." Jesus sier til henne: "Det er jeg, jeg som snakker med deg." Historien fortelles om en ung mann som kom hjem og fortalte sine sjokkerte foreldre at han var blitt en kristen. Mora så for seg at han hadde blitt med i en farlig sekt eller noe, og uttrykte: de har hjernevasket deg!. Han hadde svaret klart: hvis du visste hva det var inni der, ville du ha gitt ditt samtykk. Kristentro handler jo selvsagt ikke om å hjernevaske i den forstand at vi oppgir vår egen person. Men vi får våre hjerner vasket fra urenheter. Det kristne livet er et nytt liv. Religion er ofte en utgang fra det som kommer litt for nær. Det ser vi i denne historien. Det ser vi stadig vekk. Tenk på måter religiøse spørsmål kan ta fokus bort fra ditt eget liv. Hvorfor bruker mange mennesker diskusjoner innen religion til å unngå ting som utfordrer deres eget liv? Når kan en diskusjon om religion være nyttig? Kan den noen gang være det? (Se Titus 3,8.9 og Fil 3) Johannes 4,27-30: Kvinnen vitner om Jesus som Messias I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville, eller hvorfor han snakket med henne. Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: "Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?" Da dro de ut av byen og kom til ham. De nyomvendte er ofte de viktigste misjonærene og mest effektive misjonærene Noen ganger forestiller vi kristne oss at vi må nå et visst nivå før vi kan begynne å forkynne til andre. Hvorfor gjør vi det? Hva forteller det om våre tanker om det å være en misjonær?
Vi lever i en tid der mennesker som påstår de har absolutt sannhet blir uglesett som utroverdige. I vår tid hører vi ikke på mennesker som har SVARET med stor S. Livet er for kompleks til at noen sitter inne med hele sannheten. Kan vi få sagt det bedre på kvinnens måte, når hun vitnet om Jesus? o Kom og se : invitasjon til selv å komme til en konklusjon heller enn en påstand man må godta eller ikke o han skulle vel ikke være.? : jeg har funnet ut dette eller hint, men kom nå og vurder selv Kan dette være en av grunnene til at ufaglærte kan komme lenger med vannlig folk enn de faglærte? Johannes 4,31-38: Jesus snakker med disiplene om evangelisme I mellomtiden ba disiplene Jesus: "Rabbi, kom og spis!" "Jeg har mat å spise som dere ikke vet om," svarte han. De sa til hverandre: "Har kanskje noen kommet med mat til ham?" Men Jesus sa til dem: "Min mat er å gjøre det han vil, han som har sendt meg, og fullføre hans verk. [Matt 4, 4; Joh 6, 38] Dere sier: Ennå er det fire måneder til innhøstingen. Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene! De står alt hvite mot høst. [Matt 9, 37 f] Den som høster, får sin lønn og samler inn grøde for det evige liv, slik at den som sår og den som høster, kan glede seg sammen. Her er dette ordet sant: `Én sår og en annen høster.` Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har hatt noe arbeid med. Andre har arbeidet, og dere har gått inn i det arbeidet de har gjort." Jesus ble tydeligvis så begeistret over resultatene i Samaria, at han syntes ikke mat betydde noe der og da. Jesus siterer to ordtak fra Galilea: Ennå er det fire måneder til innhøstningen det tar tid fra man sår til man høster, men her eksploderte det bare. Jesus har alt høstet i Samaria også. Èn sår og èn høster hvem som sår og høster i Jesu bruk av ordtaket er usikkert. Kanskje Johannes døperen hadde sådd. Kanskje var det Jesus og disiplene høstet. Uansett, poenget her er at både såer og høster gleder seg sammen. Når var du så begeistret over at evangeliet hadde framgang at du ikke brydde deg om å spise? Vi lever i en tid og kultur som er som et Samaria for oss. Mange sier at evangeliet møter stengte dører i vårt land. Kan det være om vi løfter blikket og ser, at markene står hvite mot høst? La oss be om at Gud må vise oss hvordan vi kan høste. Når noen blir døpt, er det som regel pastoren som stikker av med æren for det, selv om mange har vært med på veien. Hvordan kan vi få til en lagfølelse som gjør at vi mer gleder oss sammen over resultater, som Jesus snakker om her? Johannes 4,39-42: Resultatet av kvinnens vitnesbyrd Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: "Han har fortalt meg alt det jeg har gjort." Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: "Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser." [1 Joh 4, 14]
På grunn av et enkelt vitnesbyrd, kanskje nettopp fordi hun levde det livet hun gjorde, var denne kvinnen selve instrumentet som gjorde at hele landsbyen tok i mot Jesus. Tenker du noen ganger at Gud ikke kan bruke deg? Hvorfor / hvorfor ikke? Har denne historien inspirert deg til å tenke annerledes om det?