Etterrettelig skriving Mariell Karlsen Bakke Barnevernet 1 Problemstilling: Hvilke regler må barnevernet forholde seg til, og hvordan påvirker dette deres arbeid. Oppgaven I 2011 kom over 14 000 nye barn under barnevernets omsorg, det var da til sammen over 50 000 barn som hadde barnevernstiltak i løpet av det året 1. Hva må til for at et barn skal bli hentet av barnevernet, og hvilke regler må barnevernet forholde seg til? Dette skal vi nå se litt nærmere på. Lovgiver har som det grunnleggende utgangspunkt at det er best for barn å vokse opp hos sine egne foreldre. Svikten må være over grensene for det lovgiver mener må være akseptabelt 2. Dette står også forklart i Bvl 4-19, 1.ledd: Barn og foreldre har, hvis ikke annet er bestemt, rett til samvær med hverandre 3. Hvordan skal barnevernet forholde seg til denne loven og dette utgangspunktet? En kan argumentere for at et barn alltid skal bo hos foreldrene sine uansett hva. Som det står i loven, har foreldrene rett til å ha samvær med barnet sitt. Og hvorfor skal da samfunnet bryte inn og fortelle en annen, at hun eller han ikke kan ta vare på sitt eget barn? Hvem har gitt noen retten til å ta over en annens liv? Dette er så langt vi i Norge har kommet i dag, kanskje fordi vi bryr oss, og er medmenneskelige, men også fordi alle i Norge har rett til en god barndom, og rett til å vokse opp i et godt hjem. Vi er et land som generelt vil ta vare på både våre egne og andre. Men hva skal da til, før man kan ta bort noen andres barn? Som sagt så er det å vokse opp hos sine biologiske foreldre en grunnleggende verdi i seg selv, derfor er det strenge regler og krav for at samfunnet skal kunne flytte et barn fra hjemmet 1 http://ssb.no/emner/03/03/barneverng/ 2 (Haugli, Trude Samværsrett i barnevernssaker, Universitetsforlaget AS 2000, 2.utg., side 28) 3 (Haudli, Trude Samværsrett i barnevernssaker, Universitetsforlaget AS 2000, 2utg., side 30)
sitt det er tross alt en drastisk avgjørelse og en drastisk forandring i en persons liv. Utfordringen til samfunnet og barnevernet, blir her å finne en riktigst mulig balansegang. Det er viktig at barn får rett hjelp til rett tid, men de skal heller ikke bli utsatt for unødvendige inngrep. Denne balansegangen vil være vanskelig å ta stilling til, som utenforstående i en sak. Barnevernet må forholde seg til bekymringsmeldinger og lignende, og følge opp disse, slik at de kan hjelpe barnet på best mulig måte, til rett tid. For at dette skal bli gjort, er barneverntjenesten pålagt å gjøre undersøkelser og sette i verk tiltak innen visse frister. Da det ble gjort en undersøkelse i Bergen, Trondheim og Tromsø, viste det seg at grad av oppfølging av en henvendelse ikke nødvendigvis samsvarte med alvoret i de opplysningene som kom fram i meldinger eller senere undersøkelser 4. Hvis dette er tilfelle har vi et 2 problem. Om barnevernet ikke tar henvendelser seriøst, vil jo dette gå utover et barn som eventuelt ikke får den hjelp det trenger. Hvis barnevernet ikke følger opp alvorlige meldinger, vil flere barn sitte uten å få hjelp noe som kan få alvorlige konsekvenser for dem. Men for at dette ikke skal være et problem lenger, må vi finne ut hvor roten i dette problemet ligger og den første tanken mange gjør seg, er nok om barnevernet har nok ressurser til å faktisk gjennomgå alle henvendelser de mottar. Dette ble også sett på i undersøkelsen, men det syntes å ikke ha sterk innvirkning på arbeidet deres. I utgangspunktet har barnevernet en stor utfordring når det kommer til spørsmålet; når skal vi gripe inn å gjøre noe?. Men på en annen side må de starte et sted, og det vil jo være med å sjekke alle henvendelser, og sjekke opp alvoret i disse, før de gjør noe som helst mer med en sak. I et oppslag i Aftenposten oktober 2006, opplyser politibetjent Finn Abrahamsen at barnevernet i Oslo har latt være å sjekke over 2000 bekymringsmeldinger 5. Dette er høye tall som viser grunn til bekymring. 2000 barn som ikke blir sjekket opp i det hele tatt, er utrolig mange i én by. Den kommunale barneverntjenesten er pålagt å gjøre undersøkelser og sette i verk tiltak innen visse frister 7. Det er et stort problem om disse regler ikke blir fulgt. 4 (Oppedal,Mons, Gyldendal Norsk Forlag AS, Akutthjemlene i barnevernloven, 1.utg. 2008, kap.2, side 70) 5 (Oppedal,Mons, Gyldendal Norsk Forlag AS, Akutthjemlene i barnevernloven, 1.utg. 2008, kap.2, side 72) 6 (Oppedal,Mons, Gyldendal Norsk Forlag AS, Akutthjemlene i barnevernloven, 1.utg. 2008, kap.3, side 110)
Barneverntjenestens oppgaver er å passe på at barnet har vern mot den risikoen som det var utsatt for, og de har ansvar for å hjelpe barnet til i størst mulig grad å opprettholde kontinuitet og stabilitet i livet 6. Dette tilsvarer da at barnevernet har sjekket bekymringsmeldinger og gjort undersøkelser om barnet er utsatt for omsorgssvikt. Deretter skal de altså verne barnet mot den risikoen det var utsatt for og så hjelpe barnet mot stabilitet i livet. Hvordan gjør barnevernet dette? I akutte tilfeller må barnevernet gripe raskt inn. I flere tilfeller vil de ikke ha en familie klar til dette barnet, og de må da plassere barnet på en institusjon. Tiden på oppholdet her varierer, og ny plassering kommer an på når barnevernet finner en passende familie til det enkelte barnet. Problemet her er at barn på institusjoner kommer sammen med andre barn/ungdommer, som også har en vanskelig bakgrunn. Her er det lett å lære av hverandre. Det å komme på en institusjon kan være ødeleggende for enkelte barn. Er det da 3 forsvarlig at barnevernet griper tidlig inn i en familie, uten at de har en annen plassering klar for barnet? Dette spørs nok helt på situasjonen og hvor akutt den egentlig er. I noen tilfeller vil det nok være mest forsvarlig å vente til de har et hjem med familie til barnet, mens i andre tilfeller vil dem ikke ha noe annet valg enn å gripe inn, men hva som er barnets beste må sees an og diskuteres. Dette er vanskelig å ta stilling til, men man må tenke at en foreløpig plassering på institusjon kan være skadelig for barnet. På en annen side er barneverntjenesten inne i over 40.000 familier årlig 8. På grunnlag av disse tallene, kan vi se at barnevernet gjør en jobb, og de undersøker mange familier hvert eneste år. Det vanligste barnevernet gjør etter å ha mottatt en bekymringsmelding, er å sende et brev for å innkalle foreldrene til et møte eller varsle om hjemmebesøk 9. Problemet når en familie blir varslet på forhånd, er at de kan rydde huset og ordne seg, slik at de framstår som en normal, sunn familie. Barnevernet mener at om det er alvorlige nok problemer i en familie, vil dette vises over tid uansett. Her må det kompetente personer til, som kan se og lese mennesker og finne ut hva problemet er, og om det er grunnlag nok til å finne en fosterfamilie til barnet. 7 ( Norsk Forlag AS 2008, 5 utg., kap.2, side 35) 8 ( Norsk Forlag AS 2008, 5 utg., kap.4, side 74) 9 ( Norsk Forlag AS 2008, 5 utg., kap.4, side 91) 10 ( Norsk Forlag AS 2008, 5 utg., kap.11, side 286)
Et av de store problemene barnevernet møter på, er når omsorgsovertakelsen og flyttingen av barnet skjer med betydelig motstand fra de biologiske foreldrene 10. De kan føle sjalusi overfor den nye familien, da noen andre er bedre skikket enn dem selv, til å ta vare på deres eget barn. Denne følelsen vil også forsterkes kraftig om en annen i samme familie (tante, onkel, besteforeldre osv.) er de som overtar omsorgen for barnet. Det er da vanskelig for barnevernet å ta bort barnet, når de møter så sterk motstand. Da må lover og regler til, og barnevernet har en del å bevise for at de skal ha rett til å ta bort et barn fra familien sin. De fleste barna som kommer til en fosterfamilie i dag, vil også om mulig få ha samvær med sine biologiske foreldre innimellom. Dette er det både fordeler og ulemper med. Det å bli tatt bort fra familien sin vil være veldig tøft for et barn. Det vil da være godt for barnet å få se sine biologiske foreldre innimellom. Om det er bra for barnet kan jo diskuteres. De fleste barn som har blitt utsatt for omsorgssvikt, vil også ha en personlighet deretter. Noen vil ha mistet empati, eller de vil sitte på mye sinne som de kan få utløp for uten grunn, og andre vil være veldig innesluttet. Dette kan forsterkes enda mer om de får treffe den biologiske familien sin med jevne mellomrom. De vil få et tilbakefall til den han eller hun var før han ble flyttet til en ny familie. Det kan også hende at den biologiske familien vil fortelle ungen at han eller hun skal oppføre seg vanskelig mot den nye familien, for da kan de kanskje komme hjem igjen. Eller de kan fortelle dem at de skal rømme eller lignende. Dette vil da skape problemer for den nye familien, og det vil gjøre det enda vanskeligere for dem å skape stabilitet for barnets framtid. Barnet vil føle seg forvirret. Det er utrolig vanskelig for barnevernet å ta stilling til hva man skal gjøre her, men sånn det er i dag er det vanlig med samvær mellom barnet og biologisk familie, etter at barnet har flyttet i fosterhjem. Hvem står ansvarlig for å sende en bekymringsmelding til barnevernet, og når skal man si ifra? Hvilke tegn på omsorgssvikt skal man se etter? Dette er noe flere lurer på, og noe som er vanskelig å ta stilling til. Det er som oftest skolen, naboer og annen nær familie som kan merke at et barn blir utsatt for omsorgssvikt. Tegn på omsorgssvikt kan være at barnet har for små klær, skitne klær, og at de er veldig tynn som en konsekvens på
lite og dårlig mat, at de får en drastisk forandring i oppførselen osv. Det trenger ikke være omsorgssvikt om noe av dette er tilstede, men muligheten er der. I 2005 ble en gutt med navn Christoffer Kihle Gjerstad, mishandlet og drept av sin stefar. Mishandlingen hadde foregått over lang tid, og Christoffer hadde tydelig merker på kroppen etter dette. Her var det ingen som sendte noen som helst bekymringsmelding, og vi kan i dag spørre oss selv hvorfor ingen gjorde dette. Han kom på skolen med blåmerker, og da lærerne spurte hva som hadde skjedd, svarte han bare: Jeg tenker nok du skjønner det sjøl. Til tross for dette, var det ingen som gjorde noe mer eller sa ifra til barnevernet. Dette viser at man må gi tegn til bekymring for at det i det hele tatt skal bli gjort noe. Man må tenke på hva som er det beste for barnet. I Barneloven 30 står det at: Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Det er viktig at barnet får lov til å være glad i både foreldrene og de nye omsorgspersonene. Barnet må hjelpes til å etablere en ny tilknytning til fosterfamilien uten at dette oppleves som lojalitetsbrudd noe det lett gjør, om barnet er tatt fra foreldrene ufrivillig. Det er da lett for barnet og komme midt imellom to parter. Det er viktig at dette blir mest mulig forebygget av både barnevernstjenesten, foreldre og fosterforeldre. Men da må det en dialog til, spesielt mellom de voksne, men det er viktig å passe på at alt dette er til barnets beste, og det er barnet som skal være hovedpersonen i hvorfor ting gjøres slik de gjør. Barnet har også rett til å snakke, og komme med sine meninger. Måten det legges vekt på dette kommer an på alder. Et barn som har hatt foreldre med rusproblemer, alkoholproblemer og lignende, vil mest sannsynlig ha en del problemer. Barnet har ikke fått den samme barndommen som andre, og flere av disse barna har ikke fått den maten de trenger. Dette kan gjøre at de har problemer med å tilpasse seg ny mat, de kan plutselig bli veldig sinte for ingenting og lignende. Det er viktig at slike barn får snakket ut og kanskje etter hvert reflektert over det de har opplevd. Dette er selvsagt vanskelig for et barn på 10-12 år, men her burde barneverntjenesten være på banen og hjelpe til. Det finnes barnepsykologer som har avtaler med barnevernet, og det er viktig at slike tiltak blir brukt. Dette vil hjelpe barnet til å få et stabilt og bra liv senere.
Vi har sett at barnevernet har mange regler og lover å forholde seg til, og det blir også satt en del krav til barnevernet. Det er ikke en lett jobb å gjennomføre, men det finnes også mangler i barnevernet i hele Norge, som gjør at flere barn som virkelig trenger det ikke får den hjelpen de trenger. Barnevernet i dag har mye de kan gjøre bedre. Men folk må også bli flinke til å sende inn bekymringsmeldinger, om det er grunnlag for dette. Vi må også bli flinkere til å legge merke til om et barn kanskje blir utsatt for omsorgssvikt. Men da vil vi jo også vite at barnevernet tar meldingen på alvor, og faktisk leser gjennom den. Det viktigste av alt, er at vi må gjøre det som er for barnets beste, det er framtiden til et menneske som vi kan være med på å redde.
Litteraturliste Haugli, Trude Samværsrett i barnevernssaker, Universitetsforlaget AS 2000, 2.utg., side 28 Haugli, Trude Samværsrett i barnevernssaker, Universitetsforlaget AS 2000, 2utg., side 30 http://ssb.no/emner/03/03/barneverng/ Oppedal,Mons, Gyldendal Norsk Forlag AS, Akutthjemlene i barnevernloven, 1.utg. 2008, kap.2, side 70 Oppedal,Mons, Gyldendal Norsk Forlag AS, Akutthjemlene i barnevernloven, 1.utg. 2008, kap.2, side 72 Oppedal,Mons, Gyldendal Norsk Forlag AS, Akutthjemlene i barnevernloven, 1.utg. 2008, kap.3, side 110 Norsk Forlag AS 2008, 5 utg., kap.2, side 35 Norsk Forlag AS 2008, 5 utg., kap.4, side 74 Norsk Forlag AS 2008, 5 utg., kap.4, side 91 1 Norsk Forlag AS 2008, 5 utg., kap.11, side 286