KOMMISJONSDIREKTIV 1999/27/EF. av 20. april 1999

Like dokumenter
Nr. 46/108 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende KOMMISJONSDIREKTIV 1999/76/EF. av 23. juli 1999

VEDTATT DETTE DIREKTIV: KOMMISJONEN FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HAR - Artikkel 1

Nr. 46/114 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende KOMMISJONSDIREKTIV 1999/79/EF. av 27. juli 1999

SJUENDE KOMMISJONSDIREKTIV 96/45/EF. av 2. juli om nødvendige analysemetoder for kontroll av kosmetiske produkters sammensetning(*)

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2003/78/EF. av 11. august 2003

KOMMISJONSDIREKTIV 96/46/EF. av 16. juli om endring av rådsdirektiv 91/414/EØF om markedsføring av plantefarmasøytiske produkter(*)

Nr. 46/38 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende KOMMISJONSDIREKTIV 98/64/EF. av 3. september 1998

KOMMISJONSDIREKTIV 97/48/EF. av 29. juli 1997

EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2000/45/EF. av 6. juli 2000

Nr. 46/186 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende. KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 1636/1999. av 26. juli 1999

Nr. 84/152 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONENS GJENNOMFØRINGSFORORDNING (EU) 2015/2307. av 10.

(UOFFISIELL OVERSETTELSE)

Nr. 30/198 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2003/83/EF. av 24. september 2003

EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende. KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 2439/1999. av 17. november 1999

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2002/16/EF. av 20. februar 2002

EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende. KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 1411/1999. av 29. juni 1999

Nr. 12/116 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende. KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 2690/1999. av 17. desember 1999

Nr. 50/28 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 1443/2006. av 29.

NOR/310R0885.ohfo OJ L 265/10, p. 5-8

Nr. 47/536 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2011/74/EU. av 29. juli 2011

KOMMISJONSDIREKTIV 98/88/EF. av 13. november 1998

EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende SJETTE KOMMISJONSDIREKTIV 95/32/EF. av 7. juli 1995

EØS-KOMITEENS BESLUTNING. nr. 101/1999 av 24. september om endring av EØS-avtalens vedlegg I (Veterinære og plantesanitære forhold)

Nr. 3/422 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende KOMMISJONSVEDTAK. av 27. januar 1999

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende. KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 1520/2007. av 19. desember 2007

NOR/311R0888.hg OJ L 229 /11, p. 9-11

Side 1 ARBEIDSBESKRIVELSE Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap, NMBU

UOFFISIELL OVERSETTELSE

Nr. 15/36 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2003/40/EF. av 16. mai 2003

Den foreliggende oppfinnelsen vedrører et kompleks av agomelatin og fremstilling derav.

KOMMISJONSDIREKTIV 98/53/EF. av 16. juli 1998

Nr. 76/184 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONENS GJENNOMFØRINGSFORORDNING (EU) 2015/1759. av 28.

Nr. 12/110 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende. KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 2562/1999. av 3. desember 1999

Nr. 36/188 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONENS GJENNOMFØRINGSFORORDNING (EU) 2016/672. av 29.

Nr. 26/112 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende. KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 761/1999. av 12. april 1999

KOMMISJONSDIREKTIV 2000/1/EF. av 14. januar om tilpasning til den tekniske utvikling av rådsdirektiv 89/173/EØF med hensyn til visse

Nr. 12/124 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende. KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 654/2000. av 29. mars 2000

NOR/311R0026.cfo OJ L 11/12, p Commission Regulation (EU) No 26/2011 of 14 January 2011 concerning the authorisation of vitamin E as a feed

KOMMISJONSDIREKTIV 98/68/EF. av 10. september 1998

(UOFFISIELL OVERSETTELSE)

Nr. 49/164 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende RÅDSDIREKTIV 2001/111/EF. av 20. desember om visse typer sukker beregnet på konsum(*)

NOR/310R0939.ohfo OJ L 277/10, p. 4-7

EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende. KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 937/2001 av 11. mai 2001

EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende. KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 2437/2000. av 3. november 2000

Nr. 3/62 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende KOMMISJONSVEDTAK. av 10. september 1999

Nr. 67/264 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2006/39/EF. av 12. april 2006

EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende KOMMISJONSVEDTAK. av 27. juli 1999

Nr. 47/10 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2001/21/EF. av 5. mars 2001

Nr. 57/70 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende. KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 256/2002. av 12. februar 2002

Nr. 8/244 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende. KOMMISJONSFORORDNING (EU) nr. 143/2011

NOR/311R0495.ggr OJ L 134/11, p. 6-8 COMMISSION IMPLEMENTING REGULATION (EU) No 495/2011 of 20 May 2011 amending Regulation (EC) No 109/2007 as

(UOFFISIELL OVERSETTELSE)

Nr. 73/480 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSFORORDNING (EU) 2016/293. av 1. mars 2016

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende. KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 1452/2003. av 14. august 2003

EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende EØS-ORGANER EØS-KOMITEEN. KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 1353/2000. av 26.

EØS-KOMITEENS BESLUTNING. nr. 38/1999 av 30. mars om endring av EØS-avtalens vedlegg XIII (Transport) og protokoll 37

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2005/87/EF. av 5. desember 2005

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende EUROPAPARLAMENTS- OG RÅDSDIREKTIV 2003/36/EF. av 26. mai 2003

Nr. 27/98 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende. KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 2148/2004. av 16. desember 2004

Nr. 55/246 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSFORORDNING (EU) nr. 1235/2011. av 29.

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende RÅDSDIREKTIV 98/96/EF. av 14. desember 1998

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSVEDTAK. av 14. november 2006

Nr. 29/68 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende EUROPAPARLAMENTS- OG RÅDSDIREKTIV 2009/62/EF. av 13. juli 2009

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2011/3/EU. av 17. januar 2011

Nedenfor gjengis til informasjon EØS-avtalen vedlegg I kapittel I del 7.2 (forordning (EF) nr. 878/2004) slik Mattilsynet tolker denne del av

EØS-KOMITEENS BESLUTNING. nr. 20/94 av 28. oktober om endring av EØS-avtalens vedlegg XIII (Transport)

Nr. 46/352 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende KOMMISJONSDIREKTIV 1999/98/EF. av 15. desember 1999

Nr. 63/90 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende. KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 1292/2005. av 5. august 2005

UOFFISIELL OVERSETTELSE

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2004/45/EF. av 16. april 2004

Nr. 35/648 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONENS GJENNOMFØRINGSFORORDNING (EU) nr. 787/2011. av 5.

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende RÅDSDIREKTIV 2003/61/EF. av 18. juni 2003

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende. KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 1453/2004. av 16. august 2004

Nr. 56/94 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2002/48/EF. av 30. mai 2002

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2003/95/EF. av 27. oktober 2003

KJ2053 Kromatografi Oppgave 6: HPLC: Analyse av UV-filtere i Banana Boat solkrem Rapport

Oppgave 5: HPLC-analyse av UV-solfilterstoffer i solkrem.

UOFFISIELL OVERSETTELSE

Nr. 16/80 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSVEDTAK. av 8. september 2003

EUROPAPARLAMENTS- OG RÅDSDIREKTIV 96/1/EF. av 22. januar 1996

KOMMISJONENS GJENNOMFØRINGSFORORDNING (EU) 2018/1264. av 20. september 2018

Nr. 46/368 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2000/2/EF. av 14. januar 2000

Nr. 49/184 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende RÅDSDIREKTIV 2001/114/EF. av 20. desember 2001

KOMMISJONSDIREKTIV 96/4/EF. av 16. februar 1996

Nr. 26/68 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende KOMMISJONSVEDTAK. av 25. juni 1999

NOR/313R0126.tona OJ L 43/13, p COMMISSION REGULATION (EU) No 126/2013 of 13 February 2013 amending Annex XVII to Regulation (EC) No 1907/2006

(UOFFISIELL OVERSETTELSE)

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2006/26/EF. av 2. mars 2006

COMMISSION REGULATION (EU) No 895/2014 of 14 August 2014 amending Annex XIV to Regulation (EC) No 1907/2006 of the European Parliament and of the

COMMISSION REGULATION (EU) 2015/786 of 19 May 2015 defining acceptability criteria for detoxification processes applied to products intended for

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende. KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 1259/2004. av 8. juli 2004

NORSK utgave RÅDSDIREKTIV. av 15. desember om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om krystallglass(*) (69/493/EØF)

Nr. 25/236 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende EUROPAPARLAMENTS- OG RÅDSDIREKTIV 2009/39/EF. av 6. mai 2009

(UOFFISIELL OVERSETTELSE)

Nr. 51/30 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende. RÅDSFORORDNING (EF) nr. 169/2009. av 26. februar 2009

(UOFFISIELL OVERSETTELSE)

KOMMISJONEN FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP. Forslag til KOMMISJONSFORORDNING (EF) NR.../2009

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2008/5/EF. av 30. januar 2008

Nr. 23/362 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende EUROPAPARLAMENTS- OG RÅDSDIREKTIV 2000/55/EF. av 18. september 2000

Transkript:

Nr. 46/89 KOMMISJONSDIREKTIV 1999/27/EF 2001/EØS/46/14 av 20. april 1999 om fastsettelse av analysemetoder i Fellesskapet for bestemmelse av amprolium, diclazuril og karbadoks i fôrvarer og om endring av direktiv 71/250/EØF og 73/46/EØF og oppheving av direktiv 74/203/EØF(*) KOMMISJONEN FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HAR under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, under henvisning til rådsdirektiv 70/373/EØF av 20. juli 1970 om innføring av prøvetakings- og analysemetoder i Fellesskapet i forbindelse med offentlig kontroll av fôrvarer( 1 ), sist endret ved tiltredelsesakten for Østerrike, Finland og Sverige, særlig artikkel 2, og ut fra følgende betraktninger: 1) I direktiv 70/373/EØF fastsettes det at offentlig kontroll av fôrvarer med sikte på å fastslå at krav fastsatt i henhold til lover og forskrifter om fôrvarenes kvalitet og sammensetning er overholdt, skal foretas ved hjelp av Fellesskapets prøvetakings- og analysemetoder. 2) I rådsdirektiv 70/524/EØF av 23. november 1970 om tilsetningsstoffer i fôrvarer( 2 ), sist endret ved kommisjonsforordning 45/1999( 3 ), fastsettes det at innholdet av amprolium og diclazuril skal være angitt i merkingen dersom disse stoffene tilsettes i premikser og fôrvarer. Godkjenningen av karbadoks som tilsetningsstoff i fôrvarer, ble tilbakekalt ved kommisjonsforordning 2788/98 av 22. desember 1998 om endring av rådsdirektiv 70/524/EØF om tilsetningsstoffer i fôrvarer med hensyn til tilbakekalling av godkjenningen for visse vekstfremmende stoffer( 4 ), og det er nødvendig at det foretas offentlig kontroll av eventuell ulovlig bruk av forbudte stoffer. 3) Det må fastsettes analysemetoder i Fellesskapet for kontroll av disse stoffene. 4) I første kommisjonsdirektiv 71/250/EØF av 15. juni 1971 om fastsettelse av analysemetoder i Fellesskapet i forbindelse med offentlig kontroll av fôrvarer( 5 ), sist (*) Denne fellesskapsrettsakten, kunngjort i EFT L 118 av 6.5.1999, s. 36, er omhandlet i EØS-komiteens beslutning nr. 71/2000 av 2. oktober 2000 om endring av EØS-avtalens vedlegg I (Veterinære og plantesanitære forhold), se EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende nr. 59 av 14.12.2000, s. 1. ( 1 ) EFT L 170 av 3.8.1970, s. 2. ( 2 ) EFT L 270 av 14.12.1970, s. 1. ( 3 ) EFT L 6 av 12.1.1999, s. 3. ( 4 ) EFT L 347 av 23.12.1998, s. 31. ( 5 ) EFT L 155 av 12.7.1971, s. 13. endret ved direktiv 98/54/EF( 6 ), fastsettes det analysemetoder for bestemmelse av blant annet sennepsolje og teobromin. De beskrevne metoder er på bakgrunn av den tekniske og vitenskapelige utvikling ikke lenger egnet til formålet. Det er derfor hensiktsmessig å oppheve disse metodene. 5) I fjerde kommisjonsdirektiv 73/46/EØF av 5. desember 1972 om fastsettelse av analysemetoder i Fellesskapet i forbindelse med offentlig kontroll av fôrvarer( 7 ), sist endret ved direktiv 98/54/EF, fastsettes det analysemetoder for bestemmelse av blant annet retinol (vitamin A). Den beskrevne metode er på bakgrunn av den tekniske og vitenskapelige utvikling ikke lenger egnet til formålet. Det er derfor hensiktsmessig å oppheve metoden for retinol. 6) I femte kommisjonsdirektiv 74/203/EØF av 25. mars 1974 om fastsettelse av analysemetoder i Fellesskapet i forbindelse med offentlig kontroll av fôrvarer( 8 ), sist endret ved direktiv 81/680/EF( 9 ), fastsettes det analysemetoder for bestemmelse av stivelse og høymolekulære nedbrytningsprodukter av stivelse i fôrvarer som inneholder betesnitter, betemasse, tørkede betetopper eller beteblad, potetmasse, tørrgjær, produkter rike på inulin eller fettbindevev, amprolium, etopabat, dinitolmid, nicarbazin og menadion (vitamin K3). De beskrevne metoder er på bakgrunn av den tekniske og vitenskapelige utvikling ikke lenger egnet til formålet. Det er derfor hensiktsmessig å oppheve dette direktiv. 7) Tiltakene fastsatt i dette direktiv er i samsvar med uttalelse fra Den faste komité for fôrvarer VEDTATT DETTE DIREKTIV: Artikkel 1 Medlemsstatene skal vedta at analysene i forbindelse med offentlig kontroll av innholdet av amprolium, diclazuril og karbadoks i fôrvarer og premikser skal utføres ved hjelp av metodene fastsatt i vedlegget til dette direktiv. ( 6 ) EFT L 208 av 24.7.1998, s. 49. ( 7 ) EFT L 83 av 30.3.1973, s. 21. ( 8 ) EFT L 108 av 22.4.1974, s. 7. ( 9 ) EFT L 246 av 29.8.1981, s. 32.

Nr. 46/90 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende 13.9.2001 NORSK utgave Artikkel 2 I direktiv 71/250/EØF gjøres følgende endringer: 1. I artikkel 1 utgår ordene «sennepsolje» og «teobromin». 2. Nr. 8 og 13 i vedlegget oppheves. Artikkel 3 I direktiv 73/46/EØF gjøres følgende endringer: 1. Artikkel 2 oppheves. 2. Vedlegg II oppheves. Artikkel 4 Direktiv 74/203/EØF oppheves. Artikkel 5 Medlemsstatene skal innen 31. oktober 1999 sette i kraft de lover og forskrifter som er nødvendige for å etterkomme dette direktiv. De skal umiddelbart underrette Kommisjonen om dette. Medlemsstatene skal anvende disse bestemmelsene fra 1. november 1999. Disse bestemmelsene skal, når de vedtas av medlemsstatene, inneholde en henvisning til dette direktiv, eller det skal vises til direktivet når de kunngjøres. Nærmere regler for henvisningen fastsettes av medlemsstatene. Artikkel 6 Dette direktiv trer i kraft den 20. dag etter at det er kunngjort i De Europeiske Fellesskaps Tidende. Artikkel 7 Dette direktiv er rettet til medlemsstatene. Utferdiget i Brussel, 20. april 1999. For Kommisjonen Franz FISCHLER Medlem av Kommisjonen

Nr. 46/91 VEDLEGG DEL A BESTEMMELSE AV AMPROLIUM 1-[(4-amino-2-propyl-5-pyrimidinyl)metyl]-2-metylpyridiniumklorid-hydroklorid 1. Formål og bruksområde Denne metoden gjør det mulig å bestemme amprolium i fôrvarer og premikser. Påvisningsgrensen er 1 mg/kg, bestemmelsesgrensen er 25 mg/kg. 2. Prinsipp Prøven ekstraheres med en blanding av metanol og vann. Etter fortynning med den mobile fase og membranfiltrering bestemmes innholdet av amprolium ved kationebytterhøytrykksvæskekromatografi (HPLC) ved bruk av en UV-detektor. 3. Reagenser 3.1. Metanol 3.2. Acetonitril, HPLC-kvalitet 3.3. Vann, HPLC-kvalitet 3.4. Natriumdihydrogenfosfatløsning, c = 0,1 mol/l 13,80 g natriumdihydrogenfosfatmonohydrat oppløses i vann (3.3) i en målekolbe på 1 000 ml, det fylles opp til merket med vann (3.3) og blandes. 3.5. Natriumperkloratløsning, c = 1,6 mol/l 224,74 g natriumperkloratmonohydrat oppløses i vann (3.3) i en målekolbe på 1 000 ml, det fylles opp til merket med vann (3.3) og blandes. 3.6. HPLC mobil fase (se merknad 9.1) Blanding av acetonitril (3.2), natriumdihydrogenfosfatløsning (3.4) og natriumperkloratløsning (3.5), 450+450+100) (V + V + V). Før bruk filtreres det gjennom et 0,22 µm membranfilter (4.3), og løsningen avgasses (f.eks. i et ultralydbad (4.4) i minst 15 minutter). 3.7. Standardstoff: ren amprolium (1-[(4-amino-2-propyl-5-pyrimidinyl)metyl]-2-metylpyridiniumklorid-hydroklorid, E 750 (se merknad 9.2) 3.7.1. Amprolium-standardstamløsning, 500 µg/ml 50 mg amprolium (3.7) veies opp med en nøyaktighet på 0,1 mg i en målekolbe på 100 ml, det oppløses i 80 ml metanol (3.1) og kolben plasseres i 10 min i et ultralydbad (4.4). Etter ultralydbehandlingen oppvarmes løsningen til romtemperatur, det fylles opp til merket med vann og blandes. Ved en temperatur på < 4 C er løsningen stabil i én måned. 3.7.2. Amprolium-standardmellomløsning, 50 µg/ml 5 ml av standardstamløsningen (3.7.1) overføres til en målekolbe på 50 ml, det fylles opp til merket med ekstraksjonsmiddel (3.8) og blandes. Ved en temperatur på < 4 C er løsningen stabil i én måned. 3.7.3. Kalibreringsløsninger Til en rekke målekolber på 50 ml overføres 0,5, 1,0 og 2,0 ml av standardmellomløsningen (3.7.2). Det fylles opp til merket med mobil fase (3.6) og blandes. Disse løsningene svarer til henholdsvis 0,5, 1,0 og 2,0 µg amprolium per ml. Disse løsningene må tilberedes umiddelbart før bruk.

Nr. 46/92 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende 13.9.2001 NORSK utgave 3.8. Ekstraksjonsmiddel Blanding av metanol (3.1) og vann 2 + 1 (V + V). 4. Apparatur 4.1. HPLC-utstyr med injeksjonssystem, egnet til injeksjonsmengder på 100 µl 4.1.1. Væskekromatografikolonne, 125 mm x 4 mm, kationebytter Nucleosil 10 SA, 10 µm pakning eller tilsvarende 4.1.2. UV-detektor med variabel bølgelengde eller diodearraydetektor 4.2. Membranfilter, PTFE-materiale, 0,45 µm 4.3. Membranfilter, 0,22 µm 4.4. Ultralydbad 4.5. Mekanisk risteapparat eller magnetrører 5. Framgangsmåte 5.1. Generelt 5.1.1. Blindprøve For gjennomføring av gjenfinningsprøven (5.1.2) bør en blindprøve analyseres for å kontrollere at det verken er amprolium eller forstyrrende stoffer til stede. Blindprøven bør være av tilsvarende type som selve prøven, og amprolium eller forstyrrende stoffer må ikke påvises. 5.1.2. Gjenfinningsprøve En gjenfinningsprøve bør utføres ved å analysere blindprøven etter at den er tilsatt samme mengde amprolium som i selve prøven. For å øke konsentrasjonen til 100 mg/kg overføres 10 ml av standardstamløsningen (3.7.1) til en erlenmeyerkolbe på 250 ml, og løsningen inndampes til ca. 0,5 ml. Deretter tilsettes 50 g av blindprøven, det blandes grundig, og prøven får stå i 10 min og blandes flere ganger før ekstraksjonen (5.2) påbegynnes. Dersom det ikke finnes en blindprøve av tilsvarende type som selve prøven (se 5.1.1), kan det alternativt utføres en gjenfinningsprøve ved hjelp av standardtilsetningsmetoden. I slike tilfeller tilsettes prøven som skal analyseres, en mengde amprolium som tilsvarer mengden som allerede er til stede i prøven. Denne prøven analyseres sammen med prøven uten økt konsentrasjon, og gjenfinningen kan beregnes ved subtraksjon. 5.2. Ekstraksjon 5.2.1. Premikser (innhold på < 1 % amprolium) og fôrvarer 5-40 g av prøven veies opp med en nøyaktighet på 0,01 g, avhengig av amproliuminnholdet, og overføres til en erlenmeyerkolbe på 500 ml, og det tilsettes 200 ml ekstraksjonsmiddel (3.8). Kolben settes i ultralydbad (4.4) i 15 min. Kolben fjernes fra ultralydbadet og ristes i 1 time på risteapparatet eller røres på magnetrøreren (4.5). En delmengde av ekstraktet fortynnes med den mobile fase (3.6) til et amproliuminnhold på 0,5-2 µg/ml og blandes (se merknad 9.3). 5-10 ml av denne fortynnede løsningen filtreres gjennom et membranfilter (4.2). Det fortsettes med HPLC-bestemmelsen (5.3). 5.2.2. Premikser (innhold på 1 % amprolium) 1-4 g av prøven veies opp med en nøyaktighet på 0,001 g, avhengig av amproliuminnholdet og overføres til en erlenmeyerkolbe på 500 ml, og det tilsettes 200 ml ekstraksjonsmiddel (3.8). Kolben settes i ultralydbad (4.4) i 15 min. Kolben fjernes fra ultralydbadet og ristes i 1 time på risteapparatet eller røres på magnetrøreren (4.5). En delmengde av ekstraktet fortynnes med den mobile fase (3.6) til et amproliuminnhold på 0,5-2 µg/ml og blandes. 5-10 ml av denne fortynnede løsningen filtreres gjennom et membranfilter (4.2). Det fortsettes med HPLCbestemmelsen (5.3). 5.3. HPLC-bestemmelse

Nr. 46/93 5.3.1. Parametere Følgende vilkår er veiledende, andre vilkår kan brukes forutsatt at de gir samme resultater. Væskekromatografikolonne (4.1.1): 125 mm x 4 mm, kationebytter Nucleosil 10 SA, 10 µm pakning eller tilsvarende Mobil fase (3.6): Gjennomstrømningshastighet: Detektorbølgelengde: Blanding av acetonitril (3.2), natriumdihydrogen fosfatløsning (3.4) og natriumperkloratløsning (3.5), 450 + 450 + 100 (V + V + V) 0,7-1 ml/min 264 nm Injeksjonsmengde: 100 µl Kromatografisystemets stabilitet kontrolleres ved å injisere kalibreringsløsningen (3.7.3) som inneholder 1,0 µg/ml, flere ganger, til det oppnås konstante topphøyder og retensjonstider. 5.3.2. Kalibreringskurve Hver kalibreringsløsning (3.7.3) injiseres flere ganger, og gjennomsnittet av topphøydene (arealer) for hver konsentrasjon bestemmes. Det konstrueres en kalibreringskurve ved å benytte gjennomsnittet av topphøydene (-arealene) av kalibreringsløsningene som ordinater og de tilsvarende konsentrasjonene i µg/ml som abscisser. 5.3.3. Prøveløsning Prøveekstraktet (5.2) injiseres flere ganger, og det brukes samme volum som for kalibreringsløsningene når gjennomsnittet av topphøyden (-arealet) av amproliumtoppene bestemmes. 6. Beregning av resultater Konsentrasjonen av prøveløsningen i µg/ml bestemmes ut fra kalibreringskurven (5.3.2) med henvisning til den gjennomsnittlige topphøyden (-arealet) av amproliumtoppene i prøveløsningen. Innholdet av amprolium w i mg/kg i prøven beregnes etter følgende formel: der: V. β. f W = [mg/kg] m V = mengden av ekstraksjonsmiddel (3.8) i ml ifølge 5.2 (dvs. 200 ml), β = konsentrasjonen av amprolium i prøveekstraktet (5.2) i µg/ml, f = fortynningsfaktor ifølge 5.2, m = prøvemengdens masse i g. 7. Validering av resultatene 7.1. Identitet Identiteten til analytten kan bekreftes ved kromatografi med tilsetting av kjent mengde standardstoff eller ved bruk av en diodearraydetektor som gjør det mulig å sammenligne spektrene til prøveekstraktet (5.2) og kalibreringsløsningen (3.7.3) som inneholder 2,0 µg/ml. 7.1.1. Kromatografi med tilsetting av kjent mengde standardstoff Konsentrasjonen i et prøveekstrakt (5.2) økes ved tilsetting av en passende mengde kalibreringsløsning (3.7.3). Mengden av amprolium som tilsettes, bør være lik mengden av amprolium som er funnet i prøveekstraktet. Det er bare høyden av amproliumtoppen som bør økes, etter at det er tatt hensyn både til mengden som er tilsatt, og til fortynningen av ekstraktet. Bredden av toppen, i halv høyde, skal være innenfor ± 10 % av den opprinnelige bredden av amproliumtoppen av prøveekstraktet uten økt konsentrasjon.

Nr. 46/94 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende 13.9.2001 NORSK utgave 7.1.2. Diodearraydeteksjon Resultatene vurderes etter følgende kriterier: a) Bølgelengden for maksimal absorpsjon for prøven og standardens spektre, målt ved toppens spiss på kromatogrammet, må være den samme innenfor en margin beregnet ut fra detektorsystemets oppløsningsevne. Ved diodearraydeteksjon er den vanligste innenfor ± 2 nm. b) Mellom 210 og 320 nm må prøven og standardens spektre, målt ved toppens spiss på kromatogrammet, ikke være forskjellige med hensyn til de delene av spekteret som ligger mellom 10 og 100 % av den relative absorpsjonen. Dette kriteriet er oppfylt når de samme maksima er til stede og avviket mellom spektrene ikke på noe observert punkt overstiger 15 % av standardanalyttens absorpsjon. c) Mellom 210 og 320 nm må spektrene til den voksende kurven, spissen og den avtagende kurven til prøveekstraktets topp ikke være forskjellige fra hverandre med hensyn til de delene av spekteret som ligger mellom 10 og 100 % av den relative absorpsjonen. Dette kriteriet er oppfylt når de samme maksima er til stede og avviket mellom spektrene ikke på noe observert punkt overstiger 15 % av spekterets absorpsjon i spissen. Dersom ett av disse kriteriene ikke er oppfylt, er forekomsten av analytten ikke bekreftet. 7.2. Repeterbarhet Forskjellen mellom resultatene av to parallelle bestemmelser som utføres på samme prøve, må ikke overstige 15 % av det høyeste resultatet for et innhold av amprolium på mellom 25 og 500 mg/kg, 75 mg/kg for et innhold av amprolium på mellom 500 og 1 000 mg/kg, 7,5 % av det høyeste resultatet for et innhold av amprolium på over 1 000 mg/kg. 7.3. Gjenfinning Gjenfinningen for en blindprøve tilsatt standard skal være minst 90 %. 8. Resultater av en fellesanalyse Det har vært organisert en fellesanalyse der tre prøver av fjørfefôr (prøve 1-3), én prøve av mineralfôr (prøve 4) og én prøve av premiks (prøve 5) ble analysert. Resultatene er oppført i tabellen nedenfor: Prøve 1 (blindprøve) Prøve 2 Prøve 3 Prøve 4 Prøve 5 L 14 14 14 14 15 n 56 56 56 56 60 Gjennomsnitt [mg/kg] 45,5 188 5 129 25 140 S r [mg/kg] 2,26 3,57 178 550 CV r (%) 4,95 1,90 3,46 2,20 S R [mg/kg] 2,95 11,8 266 760 CV R [%] 6,47 6,27 5,19 3,00 Nominelt innhold [mg/kg] 50 200 5 000 25 000 L: antall laboratorier n: antall enkeltverdier S r : standardavvik for repeterbarhet CV r : variasjonskoeffisient for repeterbarhet S R : standardavvik for reproduserbarhet CV R : variasjonskoeffisient for reproduserbarhet

Nr. 46/95 9. Merknader 9.1. Dersom prøven inneholder tiamin, forekommer tiamintoppen i kromatogrammet like før amproliumtoppen. Når denne metoden følges, må amprolium og tiamin skilles. Dersom amprolium og tiamin ikke skilles med kolonnen (4.1.1) som brukes i denne metoden, erstattes inntil 50 % av acetonitrildelen av den mobile fase (3.6) med metanol. 9.2. Ifølge British Pharmacopeia viser spekteret for en amproliumløsning (c = 0,02 mol/l) i saltsyre (c = 0,1 mol/l) maksima ved 246 nm og 262 nm. Absorbansen skal være 0,84 ved 246 nm og 0,80 ved 262 nm. 9.3. Ekstraktet må alltid fortynnes med den mobile fase, fordi retensjonstiden for amproliumtoppen kan forskyves betydelig på grunn av endringer i ionestyrken. DEL B BESTEMMELSE AV DICLAZURIL (+)-4-klorfenyl-[2,6-diklor-4-(2,3,4,5-tetrahydro-3,5-diokso-1,2,4-triazin-2-yl)fenyl]acetonitril. 1. Formål og bruksområde Denne metoden gjør det mulig å bestemme diclazuril i fôrvarer og premikser. Påvisningsgrensen er 0,1 mg/kg, bestemmelsesgrensen er 0,5 mg/kg. 2. Prinsipp Etter tilsetting av en intern standard fortynnes prøven med sur metanol. Når det gjelder fôrvarer, renses en delmengde av ekstraktet på en fastfase C18-ekstraksjonskolonne. Diclazuril elueres fra kolonnen med en blanding av sur metanol og vann. Etter inndamping oppløses resten i DMF/vann. Når det gjelder premikser, inndampes ekstraktet, og resten oppløses i DMF/vann. Innholdet av diclazuril bestemmes ved ternær gradient reversfase høytrykksvæskekromatografi (HPLC) ved bruk av en UV-detektor. 3. Reagenser 3.1. Vann, HPLC-kvalitet 3.2. Ammoniumacetat 3.3. Tetrabutylammoniumhydrogensulfat (TBHS) 3.4. Acetonitril, HPLC-kvalitet 3.5. Metanol, HPLC-kvalitet 3.6. N,N-dimetylformamid (DMF) 3.7. Saltsyre, ρ 20 = 1,19 g/ml 3.8. Standardstoff: diclazuril II-24: (+)-4-klorfenyl-[2,6-diklor-4-(2,3,4,5-tetrahydro-3,5-diokso- 1,2,4-triazin-2-yl)fenyl]acetonitril med garantert renhet, E771 3.8.1. Diclazuril-standardstamløsning, 500 µg/ml 25 mg diclazuril-standardstoff (3.8) veies opp med en nøyaktighet på 0,1 mg i en målekolbe på 50 ml. Det oppløses i DMF (3.6), fylles opp til merket med DMF (3.6) og blandes. Kolben pakkes inn i aluminiumsfolie, eller det brukes en brun flaske, og den oppbevares i kjøleskap. Ved en temperatur på < 4 C er løsningen stabil i én måned.

Nr. 46/96 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende 13.9.2001 NORSK utgave 3.8.2. Diclazuril-standardløsning, 50 µg/ml 5,00 ml av standardstamløsningen (3.8.1) overføres til en målekolbe på 50 ml, det fylles opp til merket med DMF (3.6) og blandes. Kolben pakkes inn i aluminiumsfolie, eller det brukes en brun flaske, og den oppbevares i kjøleskap. Ved en temperatur på < 4 C er løsningen stabil i én måned. 3.9. Intern standard: 2,6 diklor-α-(4-klorfenyl)-4-(4,5-dihydro-3,5-diokso-1,2,4-triazin-2(3h)-yl)αmetylbenzen-acetonitril. 3.9.1. Intern standardstamløsning, 500 µg/ml 25 mg intern standard (3.9) veies opp med en nøyaktighet på 0,1 mg i en målekolbe på 50 ml. Det oppløses i DMF (3.6), fylles opp til merket med DMF (3.6) og blandes. Kolben pakkes inn i aluminiumsfolie, eller det brukes en brun flaske, og den oppbevares i kjøleskap. Ved en temperatur på < 4 C er løsningen stabil i én måned. 3.9.2. Intern standardløsning, 50 µg/ml 5,00 ml av den interne standardstamløsningen (3.9.1) overføres til en målekolbe på 50 ml, det fylles opp til merket med DMF (3.6) og blandes. Kolben pakkes inn i aluminiumsfolie, eller det brukes en brun flaske, og den oppbevares i kjøleskap. Ved en temperatur på < 4 C er løsningen stabil i én måned. 3.9.3. Intern standardløsning for premikser, p/1 000 mg/ml (p = nominelt innhold av diclazuril i premiksen i mg/kg). p/10 mg intern standard veies opp med en nøyaktighet på 0,1 mg i en målekolbe på 100 ml. Det oppløses i DMF (3.6) i et ultralydbad (4.6), fylles opp til merket med DMF og blandes. Kolben pakkes inn i aluminiumsfolie, eller det brukes en brun flaske, og den oppbevares i kjøleskap. Ved en temperatur på < 4 C er løsningen stabil i én måned. 3.10. Kalibreringsløsning, 2 µg/ml Til en målekolbe på 50 ml pipetteres 2,00 ml av diclazuril-standardløsningen (3.8.2) og 2,00 ml av den interne standardløsningen (3.9.2). Det tilsettes 16 ml DMF (3.6), fylles opp til merket med vann og blandes. Denne løsningen må tilberedes umiddelbart før bruk. 3.11. Fastfase C18-ekstraksjonskolonne, f.eks. Bond Elut, størrelse: 1 cm 3, sorbentmasse: 100 mg. 3.12. Ekstraksjonsmiddel: sur metanol. 5,0 ml saltsyre (3.7) pipetteres i 1 000 ml metanol (3.5), og løsningen blandes. 3.13. HPLC mobil fase Framkallervæske A: ammoniumacetat tetrabutylammoniumhydrogensulfat-løsning. 3.13.1. 5 g ammoniumacetat (3.2) og 3,4 g TBHS (3.3) oppløses i 1 000 ml vann (3.1), og løsningen blandes. 3.13.2. Framkallervæske B: acetonitril (3.4) 3.13.3. Framkallervæske C: metanol (3.5) 4. Apparatur 4.1. Mekanisk risteapparat 4.2. Utstyr til ternær gradient-hplc 4.2.1. Væskekromatografikolonne, Hypersil ODS, 3 µm pakning, 100 mm x 4,6 mm eller tilsvarende 4.2.2. UV-detektor med variabel bølgelengde eller diodearraydetektor 4.3. Vakuumrotasjonsfordamper 4.4. Membranfilter, 0,45 µm 4.5. Vakuummanifold 4.6. Ultralydbad

Nr. 46/97 5. Framgangsmåte 5.1. Generelt 5.1.1. Blindprøve Det bør analyseres en blindprøve for å kontrollere at det verken er diclazuril eller forstyrrende stoffer til stede. Blindprøven bør være av tilsvarende type som selve prøven, og diclazuril eller forstyrrende stoffer må ikke påvises. 5.1.2. Gjenfinningsprøve En gjenfinningsprøve bør utføres ved å analysere blindprøven etter at den er tilsatt samme mengde diclazuril som i selve prøven. For å øke konsentrasjonen til 1 mg/kg overføres 0,1 ml av standardstamløsningen (3.8.1) til 50 g av en blindprøve, det blandes grundig, og prøven får stå i 10 min og blandes flere ganger før ekstraksjonen (5.2) påbegynnes. Dersom det ikke finnes en blindprøve av tilsvarende type som selve prøven (se 5.1.1), kan det alternativt utføres en gjenfinningsprøve ved hjelp av standardtilsetningsmetoden. I slike tilfeller tilsettes prøven som skal analyseres, en mengde diclazuril som tilsvarer mengden som allerede er til stede i prøven. Denne prøven analyseres sammen med prøven uten økt konsentrasjon, og gjenfinningen kan beregnes ved subtraksjon. 5.2. Ekstraksjon 5.2.1. Fôrvarer Ca. 50 g av prøven veies opp med en nøyaktighet på 0,01 g. Dette overføres til en erlenmeyerkolbe på 500 ml, tilsettes 1,00 ml intern standardløsning (3.9.2), 200 ml ekstraksjonsmiddel (3.12), og proppen settes i kolben. Blandingen ristes på risteapparatet (4.1) natten over. La blandingen bunnfelle seg i 10 minutter. En delmengde på 20 ml av supernatanten overføres til en egnet glassbeholder og fortynnes med 20 ml vann. Denne løsningen overføres til en ekstraksjonskolonne (3.11) og ledes gjennom ved hjelp av vakuum (4.5). Kolonnen vaskes med 25 ml av en blanding av ekstraksjonsmiddel (3.12) og vann, 65 + 35 (V + V). De oppsamlede fraksjonene kastes, og forbindelsene elueres med 25 ml av en blanding av ekstraksjonsmiddel (3.12) og vann, 80 + 20 (V + V). Denne fraksjonen inndampes til den akkurat når tørrhet ved hjelp av rotasjonsfordamperen (4.3) ved 60 C. Resten oppløses i 1,0 ml DMF (3.6), det tilsettes 1,5 ml vann (3.1) og blandes. Det filtreres gjennom et membranfilter (4.4). Det fortsettes med HPLC-bestemmelsen (5.3). 5.2.2. Premikser Ca. 1 g av prøven veies opp med en nøyaktighet på 0,001 g. Dette overføres til en erlenmeyerkolbe på 500 ml, tilsettes 1,00 ml intern standardløsning (3.9.3), 200 ml ekstraksjonsmiddel (3.12), og proppen settes i kolben. Blandingen ristes på risteapparatet (4.1) natten over. La blandingen bunnfelle seg i 10 minutter. En delmengde på 10 000/p ml (p = nominelt innhold av diclazuril i premiksen i mg/kg) av supernatanten overføres til en rundbunnet kolbe av passende størrelse. Den inndampes til den akkurat når tørrhet, under redusert trykk ved hjelp av rotasjonsfordamperen (4.3) ved 60 C. Resten oppløses i 10,0 ml DMF (3.6), det tilsettes 15,0 ml vann (3.1) og blandes. Det fortsettes med HPLC-bestemmelsen (5.3). 5.3. HPLC-bestemmelse 5.3.1. Parametere Følgende vilkår er veiledende, andre vilkår kan brukes forutsatt at de gir samme resultater. Væskekromatografi- 100 mm x 4,6 mm, Hypersil ODS, 3 µm pakning eller tilsvarende kolonne (4.2.1): Mobil fase: Framkallervæske A (3.1.3.1): Vandig løsning av ammoniumacetat og tetrabutyl-ammonium-hydrogen sulfat Framkallervæske B (3.1.3.2): acetonitril Framkallervæske C (3.1.3.3): metanol

Nr. 46/98 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende 13.9.2001 NORSK utgave Elueringsmetode: lineær gradient Gjennomstrømningshastighet: Injeksjonsmengde: 20 µl startvilkår: A+B+C = 60+20+20 (V+V+V) etter 10 minutter gradienteluering i 30 minutter til: A+B+C = 45+20+35 (V+V+V) Det skylles med B i 10 minutter 1,5-2 ml/min Detektorbølgelengde: 280 nm Kromatografisystemets stabilitet kontrolleres ved å injisere kalibreringsløsningen (3.10) som inneholder 2 µg/ml flere ganger, til det oppnås konstante topphøyder og retensjonstider. 5.3.2. Kalibreringsløsning 20 µl av kalibreringsløsningen (3.10) injiseres flere ganger, og gjennomsnittet av topphøyden (-arealet) av toppene for diclazuril og intern standard bestemmes. 5.3.3. Prøveløsning 20 µl av prøveløsningen (5.2.1 eller 5.2.2) injiseres flere ganger, og gjennomsnittet av topphøyden (-arealet) av toppene for diclazuril og intern standard bestemmes. 6. Beregning av resultater 6.1. Fôrvarer Innholdet av diclazuril w (mg/kg) i prøven beregnes etter følgende formel: der: h. d,s h i,c β. d,c 10V w =. [mg/kg] h. i,s h d,c m h d,s = topphøyde (-areal) for diclazuril i prøveløsningen (5.2.1), h i,s = topphøyde (-areal) for den interne standard i prøveløsningen (5.2.1), h d,c = topphøyde (-areal) for diclazuril i kalibreringsløsningen (3.10), h i,c = topphøyde (-areal) for den interne standard i kalibreringsløsningen (3.10), β d,c = konsentrasjonen av diclazuril i kalibreringsløsningen (3.10), m = prøvemengdens masse i g, V = mengden av prøveekstraktet ifølge 5.2.1 (dvs. 2,5 ml). 6.2. Premikser Innholdet av diclazuril w (mg/kg) i prøven beregnes etter følgende formel: der: h. d,s h i,c β. d,c 0,02V. p w =. [mg/kg] h. i,s h d,c m h d,c = topphøyde (-areal) for diclazuril i kalibreringsløsningen (3.10), h i,c = topphøyde (-areal) for den interne standard i kalibreringsløsningen (3.10), h d,s = topphøyde (-areal) for diclazuril i prøveløsningen (5.2.2), h i,s = topphøyde (-areal) for den interne standard i prøveløsningen (5.2.2), β d,c = konsentrasjonen av diclazuril i kalibreringsløsningen (3.10), m = prøvemengdens masse i g, V = mengden av prøveekstraktet ifølge 5.2.2 (dvs. 25 ml), p = nominelt innhold av diclazuril i mg/kg i premiksen.

Nr. 46/99 7. Validering av resultatene 7.1. Identitet Identiteten til analytten kan bekreftes ved kromatografi med tilsetting av kjent mengde standardstoff eller ved bruk av en diodearraydetektor som gjør det mulig å sammenligne spektrene til prøveekstraktet (5.2.1 eller 5.2.2) og kalibreringsløsningen (3.10). 7.1.1. Kromatografi med tilsetting av kjent mengde standardstoff Konsentrasjonen i et prøveekstrakt (5.2.1 eller 5.2.2) økes ved tilsetting av en passende mengde kalibreringsløsning (3.10). Mengden av diclazuril som tilsettes, bør være lik mengden av diclazuril som er funnet i prøveekstraktet. Det er bare høyden av diclazuriltoppen og intern standard-toppen som bør økes, etter at det er tatt hensyn både til mengden som er tilsatt, og til fortynningen av ekstraktet. Bredden av toppen, i halv høyde, skal være innenfor ± 10 % av den opprinnelige bredden av diclazuriltoppen eller intern standard-toppen av prøveekstraktet uten økt konsentrasjon. 7.1.2. Diodearraydeteksjon Resultatene vurderes etter følgende kriterier: a) Bølgelengden for maksimal absorpsjon for prøven og standardens spektre, målt ved toppens spiss på kromatogrammet, må være den samme innenfor en margin beregnet ut fra detektorsystemets oppløsningsevne. Ved diodearraydeteksjon er den vanligste innenfor ± 2 nm. b) Mellom 230 og 320 nm må prøven og standardens spektre, målt ved toppens spiss på kromatogrammet, ikke være forskjellige med hensyn til de delene av spekteret som ligger mellom 10 og 100 % av den relative absorpsjonen. Dette kriteriet er oppfylt når de samme maksima er til stede og avviket mellom spektrene ikke på noe observert punkt overstiger 15 % av standardanalyttens absorpsjon. c) Mellom 230 og 320 nm må spektrene til den voksende kurven, spissen og den avtagende kurven til prøveekstraktets topp ikke være forskjellige fra hverandre med hensyn til de delene av spekteret som ligger mellom 10 og 100 % av den relative absorpsjonen. Dette kriteriet er oppfylt når de samme maksima er til stede og avviket mellom spektrene ikke på noe observert punkt overstiger 15 % av spekterets absorpsjon i spissen. Dersom ett av disse kriteriene ikke er oppfylt, er forekomsten av analytten ikke bekreftet. 7.2. Repeterbarhet Forskjellen mellom resultatene av to parallelle bestemmelser som utføres på samme prøve, må ikke overstige 30 % av det høyeste resultatet for et innhold av diclazuril på mellom 0,5 og 2,5 mg/kg, 0,75 mg/kg for et innhold av diclazuril på mellom 2,5 og 5 mg/kg, 15 % av det høyeste resultatet for et innhold av diclazuril på over 5 mg/kg. 7.3. Gjenfinning Gjenfinningen for en blindprøve tilsatt standard skal være minst 80 %. 8. Resultater av en fellesanalyse Det har vært organisert en fellesanalyse der fem prøver ble analysert av 11 laboratorier. Disse prøvene besto av to premikser, den ene var blandet med en organisk matrise (O 100) og den andre med en uorganisk matrise (A 100). Det teoretiske innholdet er 100 mg diclazuril per kg. De tre blandede prøvene av fjørfefôr var framstilt av tre forskjellige produsenter (NL) (L1/Z1/K1). Det teoretiske innholdet er 1 mg diclazuril per kg. Laboratoriene ble bedt om å analysere hver av prøvene én eller to ganger. (Nærmere opplysninger om denne fellesanalysen finnes i Journal of AOAC International, bind 77, nr. 6, 1994, s. 1359-1361). Resultatene er oppført i tabellen nedenfor:

Nr. 46/100 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende 13.9.2001 NORSK utgave Prøve 1 Prøve 2 Prøve 3 Prøve 4 Prøve 5 A 100 O 100 L 1 Z 1 K 1 L 11 11 11 11 6 n 19 18 19 19 12 Gjennomsnitt 100,8 103,5 0,89 1,15 0,89 S r (mg/kg) 5,88 7,64 0,15 0,02 0,03 CV r (%) 5,83 7,38 17,32 1,92 3,34 S R (mg/kg) 7,59 7,64 0,17 0,11 0,12 CV R (%) 7,53 7,38 18,61 9,67 13,65 Nominelt innhold (mg/kg) 100 100 1 1 1 L: antall laboratorier n: antall enkeltverdier S r : standardavvik for repeterbarhet CV r : variasjonskoeffisient for repeterbarhet S R : standardavvik for reproduserbarhet CV R : variasjonskoeffisient for reproduserbarhet 9. Merknader Diclazurilresponsen skal tidligere være påvist å være lineær i de konsentrasjonsområder som måles. 1. Formål og bruksområde DEL C BESTEMMELSE AV KARBADOKS Metyl-3-(2-kinoksalinylmetylen)karbazat-N 1, N 4 -dioksid Denne metoden gjør det mulig å bestemme karbadoks i fôrvarer, premikser og preparater. Påvisningsgrensen er 1 mg/kg, bestemmelsesgrensen er 10 mg/kg. 2. Prinsipp Prøven bringes i likevekt med vann og ekstraheres med metanol-acetonitril. Når det gjelder fôrvarer, renses en delmengde av det filtrerte ekstraktet på en aluminiumoksidkolonne. Når det gjelder premikser og preparater, fortynnes det filtrerte ekstraktet til en passende konsentrasjon med vann, metanol og acetonitril. Innholdet av karbadoks bestemmes ved reversfase høytrykksvæskekromatografi (HPLC) ved bruk av en UV-detektor. 3. Reagenser 3.1. Metanol 3.2. Acetonitril, HPLC-kvalitet 3.3. Eddiksyre, w = 100 % 3.4. Aluminiumoksid: nøytral, aktivitetsgrad I 3.5. Metanol-acetonitril 1 + 1 (V + V) 500 ml metanol (3.1) blandes med 500 ml acetonitril (3.2). 3.6. Eddiksyre, σ = 10 % 10 ml eddiksyre (3.3) fortynnes til 100 ml med vann. 3.7. Natriumacetat, CH 3 COONa

Nr. 46/101 3.8. Vann, HPLC-kvalitet. 3.9. Acetatbufferløsning, c = 0,01 mol/l, ph = 6,0 0,82 g natriumacetat (3.7) oppløses i 700 ml vann (3.8), og ph-verdien justeres til 6,0 med eddiksyre (3.6). Løsningen overføres til en målekolbe på 1 000 ml, det fylles opp til merket med vann (3.8) og blandes. 3.10. HPLC mobil fase 825 ml acetatbufferløsning (3.9) blandes med 175 ml acetonitril (3.2). Løsningen filtreres gjennom et filter på 0,22 µm (4.5) og avgasses (f.eks. ved ultralydbehandling i 10 minutter). 3.11. Standardstoff Ren karbadoks: Metyl-3-(2-kinoksalinylmetylen)karbazat-N 1, N 4 -dioksid, E 850. 3.11.1. Karbadoks-standardstamløsning, 100 χg/ml (se 5. Framgangsmåte) 25 mg karbadoks-standardstoff (3.11) veies opp med en nøyaktighet på 0,1 mg i en målekolbe på 250 ml. Det oppløses i metanol-acetonitril (3.5) ved ultralydbehandling (4.7). Etter ultralydbehandlingen oppvarmes løsningen til romtemperatur, det fylles opp til merket med metanol-acetonitril (3.5) og blandes. Kolben pakkes inn i aluminiumsfolie, eller det brukes en brun flaske, og den oppbevares i kjøleskap. Ved en temperatur på < 4 C er løsningen stabil i én måned. 3.11.2. Kalibreringsløsninger Til en rekke målekolber på 100 ml overføres 2,0, 5,0, 10,0 og 20,0 ml av standardstamløsningen (3.11.1). Det tilsettes 30 ml vann, fylles opp til merket med metanol-acetonitril (3.5) og blandes. Kolben pakkes inn i aluminiumsfolie. Disse løsningene svarer til henholdsvis 2,0, 5,0, 10,0 og 20,0 µg karbadoks per ml. Kalibreringsløsningene må tilberedes umiddelbart før bruk. Merk: Til bestemmelse av karbadoks i fôrvarer som inneholder mindre enn 10 mg/kg, skal det framstilles kalibreringsløsninger med en konsentrasjon på under 2,0 µg/ml. 3.12. Blanding av vann og metanol-acetonitril (3.5), 300 + 700 (V + V) 300 ml vann blandes med 700 ml av blandingen av metanol-acetonitril (3.5). 4. Apparatur 4.1. Laboratorieristeapparat eller magnetrører 4.2. Glassfiberfilterpapir (Whatman GF/A eller tilsvarende) 4.3. Glasskolonne (lengde fra 300 til 400 mm, innvendig diameter på ca. 10 mm) med sintret glass og avtrekksventil Merk: Det kan også brukes glasskolonne med stoppekran eller glasskolonne med konisk ende, i slike tilfeller settes det inn en liten glassvattpropp i den nedre enden, og den bankes ned med en glasstav. 4.4. HPLC-utstyr med injeksjonssystem, egnet til injeksjonsmengder på 20 µl 4.4.1. Væskekromatografikolonne: 300 mm x 4 mm, C18, 10 µm pakning eller tilsvarende 4.4.2. UV-detektor med variabel bølgelengde eller diodearraydetektor som virker i området fra 225 til 400 nm 4.5. Membranfilter, 0,22 µm 4.6. Membranfilter, 0,45 µm 4.7. Ultralydbad 5. Framgangsmåte Merk: Karbadoks er lysfølsomt. Alle operasjoner må utføres med dempet belysning eller med bruk av brunt glass eller glass pakket i aluminiumsfolie. 5.1. Generelt

Nr. 46/102 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende 13.9.2001 NORSK utgave 5.1.1. Blindprøve For gjennomføring av gjenfinningsprøven (5.1.2) bør en blindprøve analyseres for å kontrollere at det verken er karbadoks eller forstyrrende stoffer til stede. Blindprøven bør være av tilsvarende type som selve prøven, og karbadoks eller forstyrrende stoffer må ikke påvises. 5.1.2. Gjenfinningsprøve En gjenfinningsprøve bør utføres ved å analysere blindprøven (5.1.1) etter at den er tilsatt samme mengde karbadoks som i selve prøven. For å øke konsentrasjonen til 50 mg/kg overføres 5,0 ml av standardstamløsningen (3.11.1) til en erlenmeyerkolbe på 200 ml. Løsningen inndampes til ca. 0,5 ml i en nitrogenstrøm. Deretter tilsettes 10 g av blindprøven, det blandes, og prøven får stå i 10 minutter før ekstraksjonen (5.2) påbegynnes. Dersom det ikke finnes en blindprøve av tilsvarende type som selve prøven (se 5.1.1), kan det alternativt utføres en gjenfinningsprøve ved hjelp av standardtilsetningsmetoden. I slike tilfeller tilsettes prøven som skal analyseres, en mengde karbadoks som tilsvarer mengden som allerede er til stede i prøven. Denne prøven analyseres sammen med prøven uten økt konsentrasjon, og gjenfinningen kan beregnes ved subtraksjon. 5.2. Ekstraksjon 5.2.1. Fôrvarer 10 g av prøven veies opp med en nøyaktighet på 0,01 g og overføres til en erlenmeyerkolbe på 200 ml. Det tilsettes 15,0 ml vann, blandes og prøven får stå i 5 minutter. Det tilsettes 35,0 ml metanol-acetonitril (3.5), proppen settes i og det ristes i 30 minutter på risteapparatet eller røres på magnetrøreren (4.1). Løsningen filtreres gjennom et glassfiberfilterpapir (4.2). Denne løsningen spares til rensingen (5.3). 5.2.2. Premikser (0,1 til 2,0 %) 1 g av den umalte prøven veies opp med en nøyaktighet på 0,01 g og overføres til en erlenmeyerkolbe på 200 ml. Det tilsettes 15,0 ml vann, blandes og prøven får stå i 5 minutter. Det tilsettes 35,0 ml metanol-acetonitril (3.5), proppen settes i og det ristes i 30 minutter på risteapparatet eller røres på magnetrøreren (4.1). Løsningen filtreres gjennom et glassfiberfilterpapir (4.2). En delmengde av filtratet pipetteres over i en målekolbe på 50 ml. Det tilsettes 15,0 ml vann, fylles opp til merket med metanol-acetonitril (3.5) og blandes. Karbadokskonsentrasjonen i den endelige løsningen skal være ca. 10 µg/ml. En delmengde filtreres gjennom et filter på 0,45 µm (4.6). Det fortsettes med HPLC-bestemmelsen (5.4). 5.2.3. Preparater (> 2 %) 5.3. Rensing 0,2 g av den umalte prøven veies opp med en nøyaktighet på 0,001 g og overføres til en erlenmeyerkolbe på 250 ml. Det tilsettes 45,0 ml vann, blandes og prøven får stå i 5 minutter. Det tilsettes 105,0 ml metanol-acetonitril (3.5), proppen settes i og det homogeniseres. Prøven lydbehandles (4.7) i 15 minutter før den ristes eller røres i 15 minutter (4.1). Løsningen filtreres gjennom et glassfiberfilterpapir (4.2). En delmengde av filtratet fortynnes med blandingen vannmetanol-acetonitril (3.12) til en endelig karbadokskonsentrasjon på 10-15 µg/ml (for et 10 % preparat er fortynningsfaktoren 10). En delmengde filtreres gjennom et filter på 0,45 µm (4.6). Det fortsettes med HPLC-bestemmelsen (5.4). 5.3.1. Klargjøring av aluminiumoksidkolonnen 4 g aluminiumoksid (3.4) veies opp og overføres til glasskolonnen (4.3). 5.3.2. Prøverensing 15 ml av det filtrerte ekstraktet (5.2.1) settes på aluminiumoksidkolonnen, og de første 2 ml av eluatet kastes. De neste 5 ml samles opp, og en delmengde filtreres gjennom et filter på 0,45 µm (4.6). Det fortsettes med HPLC-bestemmelsen (5.4). 5.4. HPLC-bestemmelse

Nr. 46/103 5.4.1. Parametere Følgende vilkår er veiledende, andre vilkår kan brukes forutsatt at de gir samme resultater. Væskekromatografikolonne (4.1.1): Mobil fase (3.10): Gjennomstrømningshastighet: Detektorbølgelengde: 300 mm x 4 mm, C18, 10 µm pakning eller tilsvarende Blanding av acetatbufferløsning (3.9) og acetonitril (3.2), 825 + 175 (v + v) 1,5-2 ml/min 365 nm Injeksjonsmengde: 20 µl Kromatografisystemets stabilitet kontrolleres ved å injisere kalibreringsløsningen (3.11.2) som inneholder 5,0 µg/ml, flere ganger, til det oppnås konstante topphøyder (arealer) og retensjonstider. 5.4.2. Kalibreringskurve Hver kalibreringsløsning (3.11.2) injiseres flere ganger, og gjennomsnittet av topphøydene (arealer) for hver konsentrasjon bestemmes. Det konstrueres en kalibreringskurve ved å benytte gjennomsnittet av topphøydene (-arealene) av kalibreringsløsningene som ordinater og de tilsvarende konsentrasjonene i µg/ml som abscisser. 5.4.3. Prøveløsning Prøveekstraktet ((5.3.2) for fôrvarer, (5.2.2) for premikser og (5.2.3) for preparater) injiseres flere ganger, og gjennomsnittet av topphøyden (-arealet) av karbadokstoppene bestemmes. 6. Beregning av resultater Konsentrasjonen av prøveløsningen i µg/ml bestemmes ut fra kalibreringskurven (5.4.2) med henvisning til den gjennomsnittlige topphøyden (-arealet) av karbadokstoppene i prøveløsningen. 6.1. Fôrvarer Innholdet av karbadoks w i mg/kg i prøven beregnes etter følgende formel: der: β x V 1 w = [mg/kg] m β = konsentrasjonen av karbadoks i prøveekstraktet (5.3.2) i µg/ml, V 1 = ekstraksjonsmengde i ml (dvs. 50), m = prøvemengdens masse i g. 6.2. Premikser og preparater Innholdet av karbadoks w i mg/kg i prøven beregnes etter følgende formel: der: β x V 2 xf w = [mg/kg] m β = konsentrasjonen av karbadoks i prøveekstraktet (5.2.2 eller 5.2.3) i µg/ml, V 2 = ekstraksjonsmengde i ml (dvs. 50 for premikser, 150 for preparater), f = fortynningsfaktor ifølge 5.2.2 (premikser) eller 5.2.3 (preparater), m = prøvemengdens masse i g.

Nr. 46/104 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende 13.9.2001 NORSK utgave 7. Validering av resultatene 7.1. Identitet Identiteten til analytten kan bekreftes ved kromatografi med tilsetting av kjent mengde standardstoff eller ved bruk av en diodearraydetektor som gjør det mulig å sammenligne spektrene til prøveekstraktet og kalibreringsløsningen (3.11.2) som inneholder 10,0 µg/ml. 7.1.1. Kromatografi med tilsetting av kjent mengde standardstoff Konsentrasjonen i et prøveekstrakt økes ved tilsetting av en passende mengde kalibreringsløsning (3.11.2). Mengden av karbadoks som tilsettes, bør være lik den anslåtte mengden av karbadoks som er funnet i prøveekstraktet. Det er bare høyden av karbadokstoppen som bør økes, etter at det er tatt hensyn både til mengden som er tilsatt, og til fortynningen av ekstraktet. Bredden av toppen, i halv høyde, skal være innenfor ± 10 % av den opprinnelige bredden. 7.1.2. Diodearraydeteksjon Resultatene vurderes etter følgende kriterier: a) Bølgelengden for maksimal absorpsjon for prøven og standardens spektre, målt ved toppens spiss på kromatogrammet, må være den samme innenfor en margin beregnet ut fra detektorsystemets oppløsningsevne. Ved diodearraydeteksjon er den vanligste innenfor ± 2 nm. b) Mellom 225 og 400 nm må prøven og standardens spektre, målt ved toppens spiss på kromatogrammet, ikke være forskjellige med hensyn til de delene av spekteret som ligger mellom 10 og 100 % av den relative absorpsjonen. Dette kriteriet er oppfylt når de samme maksima er til stede og avviket mellom spektrene ikke på noe observert punkt overstiger 15 % av standardanalyttens absorpsjon. c) Mellom 225 og 400 nm må spektrene til den voksende kurven, spissen og den avtagende kurven til prøveekstraktets topp ikke være forskjellige fra hverandre med hensyn til de delene av spekteret som ligger mellom 10 og 100 % av den relative absorpsjonen. Dette kriteriet er oppfylt når de samme maksima er til stede og avviket mellom spektrene ikke på noe observert punkt overstiger 15 % av spekterets absorpsjon i spissen. 7.2. Repeterbarhet Dersom ett av disse kriteriene ikke er oppfylt, er forekomsten av analytten ikke bekreftet. Forskjellen mellom resultatene av to parallelle bestemmelser som utføres på samme prøve, må ikke overstige 15 % av det høyeste resultatet for et innhold på 10 mg/kg og mer. 7.3. Gjenfinning Gjenfinningen for en blindprøve tilsatt standard skal være minst 90 %. 8. Resultater av en fellesanalyse Det har vært organisert en fellesanalyse der seks prøver av fôrvarer, fire prøver av premikser og tre prøver av preparater ble analysert av åtte laboratorier. Hver prøve ble analysert to ganger. (Nærmere opplysninger om denne fellesanalysen finnes i Journal of AOAC International, bind 71, 1988, s. 484-490). Resultatene (unntatt avvikende verdier) er oppført i tabellen nedenfor:

Nr. 46/105 Tabell 1. Resultater av fellesanalysen for fôrvarer Prøve 1 Prøve 2 Prøve 3 Prøve 4 Prøve 5 Prøve 6 L 8 8 8 8 8 8 n 15 14 15 15 15 15 Gjennomsnitt (mg/kg) 50,0 47,6 48,2 49,7 46,9 49,7 S r (mg/kg) 2,90 2,69 1,38 1,55 1,52 2,12 CV r (%) 5,8 5,6 2,9 3,1 3,2 4,3 S R (mg/kg) 3,92 4,13 2,23 2,58 2,26 2,44 CV R (%) 7,8 8,7 4,6 5,2 4,8 4,9 Nominelt innhold 50,0 50,0 50,0 50,0 50,0 50,0 (mg/kg) Tabell 2. Resultater av fellesanalysen for premikser og preparater Premikser Preparater A B C D A B C L 7 7 7 7 8 8 8 n 14 14 14 14 16 16 16 Gjennomsnitt (mg/kg) 8,89 9,29 9,21 8,76 94,6 98,1 104 S r (mg/kg) 0,37 0,28 0,28 0,44 4,1 5,1 7,7 CV r (%) 4,2 3,0 3,0 5,0 4,3 5,2 7,4 S R (mg/kg) 0,37 0,28 0,40 0,55 5,4 6,4 7,7 CV R (%) 4,2 3,0 4,3 6,3 5,7 6,5 7,4 Nominelt innhold 10,0 10,0 10,0 10,0 100 100 100 (mg/kg) L: antall laboratorier n: antall enkeltverdier S r : standardavvik for repeterbarhet CV r : variasjonskoeffisient for repeterbarhet S R : standardavvik for reproduserbarhet CV R : variasjonskoeffisient for reproduserbarhet