august 2007 8 162. årgang aktuelt om misjon og kirke TMF - møtested for tenåringer
Utgitt av Det Norske Misjonsselskap (NMS) innhold Adresse: Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger Besøksadresse: Seehusensgt 41, 4024 Stavanger Telefon 51 51 61 00 Telefax 51 51 61 61 E-post: misjonstidende@nms.no www.nms.no Redaksjonen: Generalsekretær: Kjetil Aano s.7 Lydia Tessmann Mülling (25) skal i året som kommer være U turner i London. Jeg elsker å jobbe med ungdommer. De er seg selv så ekte. Sånn sett er vel ungdom nokså like enten de kommer fra Brasil, Japan eller Norge, sier hun. Redaktør: Eivind Hauglid (eha@nms.no) Redaksjonssekretær: faste spalter i dette nummer Silje Kaldestad Maudal (80%) (skm@nms.no) 3 Kjære lesar 4 Sjefen smilte som sola Grafisk formgiver: Inger Marie K. Stangeland 12 Min vei til Jesus 7 Lydia landet i London (ims@nms.no) Abonnement: 16 Utgangspunkt 8 Gode opplevelser på Havglimt Tlf. 51 51 61 00 infosenter@nms.no 17 Nistepakken 9 Nytt om leirsted Årsabonnement kr 340,- Studenter kr 170,- Utlandet utenom Skandinavia kr 400,- (med fly kr 500,-) Lyd-cd: KABB A/S. Årsabonnement kr 340,- Bankgironr.: 8220 02 85030 Annonser: PromarkNorge tlf 51 82 82 84 26 28 31 32 34 35 Misjonærkontakten Rundturen Bokomtaler Nytt Nettverk Sprell 10 13 14 18 20 Tanker om livet blant kristne i Midtøsten Kvifor skal vi gi med glede? Språket alle kan Fører reknskap med stø hand Ber om orsaking på vegne av systemet Dette bladet er trykt på svanemerket, klorfritt og 100 % resirkulert papir hos Gunnarshaug Trykkeri AS i Stavanger. 21 Misjonærmøter 2007 forsidefoto: silje k. maudal
s.10 I Vesten liker vi å tenke på kristendommen som Vestens religion. Men sannheten er at den lenge var mye større i Østen. Les Jon Aalborgs spennende artikkel om religionsdialog og troshistorie i Midtøsten. s.18 Da Rasolonirina Fanomezantsoa var ferdig utdannet med bl.a. embetseksamen i naturfag, fikk hun ikke jobb. Nå er det 16 år siden hun startet som regnskapsfører for Tafika Masina på Madagaskar. På fritiden er hun søndagsskolelærer. s. 20 Debatten om internatskoler og misjonærbarn har vært et tema i media i sommer. Generalsekretær Kjetil Aano ber om unnskyldning på vegne av et system som tillot at barna ble skilt fra foreldrene. kjære lesar leiar ved redaktør eivind hauglid Årstema for NMS dette året er: Av ditt eige gjev vi deg attende. Vi ynskjer å fokusere på forpliktinga til å dele noko av alt det vi har fått i gåve. Sjølv om denne setninga er henta frå bøna etter kyrkjelydens takkoffer, blir det feil dersom vi tenkjer einsidig på pengar. I Det nye testamentet blir vi oppfordra til å gje attende alt vi har av tankar og krefter, tid, evner og nådegåver. Alt dette har vi fått av Gud, og alt dette er vi sett til å forvalte. Det er kjekt å lese om NMS U sine erfaringar med unge som bruker både ei og to veker av ferien sin til å vere leiarar på leirer og festivalar (side 34). Andre påskedag talte eg på eit misjonsmøte. Etter talen var det fleire som tok ordet, og vi samtalte om dagens misjonsutfordringar. Då møtet var over kom pensjonisten Trygve Veggeland med ein konvolutt som han på førehand hadde laga i stand til meg. Inni konvolutten var det ein kopi av eit stykke som hadde stått på trykk i Misjonstidende i 1980. Veggeland var oppteken av velstanden som landet vårt opplever og kor vanskeleg det er både å få folk til å reise ut som misjonærar og å få inn dei midlane som misjonsselskapa treng til arbeidet. Han lurte på om det var mulig å trykke artikkelen på nytt. Og det gjer vi gjerne du finn den på side 13. Han skriv om gleda og velsigninga ved å gje. Å halde kollekttalar er ikkje lett. Den kortaste kollekttalen eg har høyrt og faktisk den einaste som eg minnest, lyder slik: Den som har fått lite, kan gje lite. Ei setning det er vel verd å grunne litt på. Det er 16 år sidan eg høyrde setninga, men framleis er det ofte at setninga kjem til meg samstundes som offerposen kjem i benken. Av ditt eige gjev vi deg attende! misjonstidende 8-2007 3
Sjefen over alle sjefer: Terje Espen Johansen opplevde tiden i forkant av TMF som mer stressende og travel enn selve festivalen. Når alle gjør det de skal gjøre, er det å være sjef en fantastisk jobb, smiler han og roser sine godt og vel 80 medledere. Sjefen smilte som sola Bergensjentene Susanne Solsvik (15), Ida Helene Turøy (15) og moldenseren Ole Kristian Myren (16) var alle førstegangsreisende til TMF. Thirst (Tørst) var hovedtema på årets TMF.
T& F tekst & foto: silje k. maudal Årets Tenmisjonsfestival (TMF) på Åpta var den 26. i rekken, og festivalleder Terje Espen Johansen, 80 ledere og 436 tenåringer i alderen 13-19 år var strålende fornøyde med både arrangementet og været! I en heller regnvåt festivalsommer i sør, var deltakerne på årets TMF 6. -11. august superflaksne. Ja, hadde Tobias i tårnet vært der og spådd været, så hadde han nok sagt at det blir mye sol, litt skyer og kanskje litt nedbør men ikke så mye at en trenger paraply! Og blant de mest fornøyde med solstrålene var Susanne Solsvik (15) og Ida Helene Turøy (15) fra Bergen (paraplyen og regnfrakkens hovedstad). Etter å ha nærmest vasset i regn siden skolen tok ferie, var det fantastisk å endelig kjenne solen steike på fremdeles vinterbleke kropper. Dette er veldig bra, egentlig visste vi ikke bæret om hva TMF var for noe, men vi meldte oss nå på, forklarer bergensjentene og sier at det er et kult arrangement. Travle dager Det er fredag og siste festivaldag. Allerede 06.45 neste morgen forlater den første bussen med tenåringer området. Jentene fra Bergen er sikker på at det vil bli litt trist å reise hjem. De kunne gjerne vært litt lengre. Har dere snakket med de hjemme? Litt, vi har sagt at vi har det bra, men har det for travelt til å fortelle noe særlig, sier Susanne. Ida Helene nikker. Hva er det som er så bra da? Æh, vet ikke helt, alt sammen. Det aller kjekkeste var kanskje å bade i fossen som ligger en fem-seks minutters gange herfra. Det var rått, men så viste det seg at det ikke var lov. Kjipt. Kan visst være farlig, ler de og betror at de til tross for forbudet har tilsneket seg noen bad. Med det er mye annet bra også. I dag har vi for eksempel vært på seminar i sprayboksmaling, forteller Ida Helene. En mobil begynner å ringe, og Susanne fisker fram en sølvgrå en fra lomma, sjekker nummeret og svarer: Hei, pus, jo jeg har det bra. Og du? Kan vi snakkes senere? Du skjønner jeg blir intervjuet av ett eller annet blad akkurat nå. Ha det! Var det kjæresten? Ja, smiler hun og gjemmer bort mobilen igjen. Vet du hva. Det er ekstremt sosialt å være her. Vi treffer masse kjekke folk, og det er haugevis med program som vi kan være med på. Ida og jeg har nesten meldt oss på for mye. Hyper Det er midt på dagen og jentene slapper av utenfor teltet sitt. En rød Pringles-boks vandrer mellom dem. Inni teltet skimtes tomme colaflasker, klær, sko og håndklær i et skjønt kaos. Fra volleyball-banen høres hoiing og klapping. Dette er dagen for finaler. Bergensjentene synes det er godt med litt ro. Det har allerede vært mye program. Frokost, telttun, bibeltime, regionmøter og seminar. Susanne og Ida Helene er med på så mye som mulig, men innrømmer at bibeltimene egentlig ikke er deres greie. Likevel opplever de ikke forkynnelsen som påtrengende. Det er mange av deltakerne som ikke er kristne, sier jentene og tilføyer at det er bare trygt og godt at det er litt regler og rusfritt og sånt. Moldenseren Ole Kristian Myren (16), som har slengt seg ned på bakken ved siden av jentene for å følge med i samtalen, kommenterer utsagnet: Her er det ingen som trenger å drikke. Vi er så hype uansett. Vi hørte det var noen gutter som ble tatt med rusbrus i går, det er teit når folk ikke klarer å overholde reglene, sier jentene og synes det er helt fair av festivalledelsen å sende regelbryterne hjem. Unntak Festivalleder Terje Espen Johansen henger litt med hodet når Misjonstidende treffer ham. I hytta hans sitter tre gutter som er svært lei seg for at de må hjemsendes en dag før tiden. Hadde du snakket med meg på samme tid i går, hadde jeg sagt at alt bare har vært over all forventning. Men i dag er jeg litt ute av meg. Noen gutter stakk av i en Åpta-kajakk i går ettermiddag og padlet til Farsund for å kjøpe rusbrus. Strekningen tok dem tre og en halv time å tilbakelegge en vei. Det verste var ikke at de hadde skaffet seg alkohol, Egersundjenter: Lene Bengtson (15), Mari Grastveit Sæstad (16), Gunnhild Tønnesen Sæsted (16) og Veronica Nodland (15) delte telt på TMF og var glade for at sola skinte. Det hadde blitt nokså guffent hvis det hadde regnet hele tiden, sier de.
Sjekk sveisen: TMF-leder Petter Madsen ofret sine tjukke hårlokker til inntekt for bygging av brønner i Laos under misjonsmarkedet torsdag ettermiddag. Jeg gikk med på å klippe håret dersom lederne greide å samle inn 6 000 kroner. De klarte 7 000 og da hadde jeg vel ikke noe valg, forteller han og understreker at så snart TMF er over skal også resten av håret bort. På bildet er han dommer i volleyballturneringen. I kampen mellom Nissens hjelpere og Beach boys ble resultatet 17-13. men at de padlet av gårde i lumskt farvann, uten redningsvest og uten tillatelse. Tenk om de hadde forulykket? sier Terje Espen og rister litt oppgitt på hodet selv om han er fullt klar over at slike hendelser er noe en må regne med når en arrangerer ungdomstreff. En ung gutt kommer bort og avbryter samtalen. Det viser seg at det var han som anga regelbryterne, nå lurer han på hvordan det går med dem. Terje Espen takker for omtanken og forteller at de snart skal hjem og at foreldrene deres er orientert. Gutten unnskylder at han avbrøt samtalen og går for å menge seg med heiagjengen rundt volleyball-banen. Vi skifter tema. Festivalsjefen vil heller snakke om alt det positive som har skjedd. For årets TMF har i bunn og grunn vært en suksess. Alle er så umåtelig glade og motiverte. Ta for eksempel misjonsmarkedet i går. Ungdommene boblet over av kreativitet og morsomme ideer. Og noen hadde virkelig planlagt innsamlingsaksjonen til årets misjonsprosjekt lenge før de kom hit, forteller Terje Espen og viser til at enkelte hadde brakt med seg både vaffeljern og ingrediensene til røra. 45 000 kroner kom inn på misjonsmarkedet på torsdagen. I telttun 7 forteller Gun-Helen Ramstad (17) og Kaja Frostung (16) fra Stavanger, at de hadde samlet inn penger til brønnboring i Laos blant annet ved å tilby voksing av legger og gruppeklem. Gruppeklem? Ja, for fem kroner ga vi masse kjærlighet og omsorg, ler jentene og rangerer misjonsmarkedet som en av fem på topp-happenings. Og finnes det noen fem på bunn-opplevelser? Nei, eller jo, det må være matkøen, uttaler de to jentene i telttun 7. Men skifter snart mening: Nei, de tørre brødskivene er verre! Flotte ungdommer Utenfor kiosken treffer Misjonstidende Leif Goa, som har kjøpt seg dagens avis. Goa er vanlig campinggjest og har bodd på Åpta mer eller mindre hele sommeren. Det er et flott sted å være, forteller han og synes ikke det er det minste plagsomt med tenåringene. Det er mer fredelig her på Åpta selv med TMF, enn det er til vanlig på mange andre campingplasser, ler han. Dette er flott norsk ungdom. Slik som vi leser alt for lite om i avisen. Selv ikke om kvelden merker jeg noe særlig til dem, forteller han og rusler mot stranda. Søskenparet David og Rebekka Opsal øver til kveldens Melodi Grand Prixkonkurranse hvor de skal representere Frankrike. Robert Sanne (22) skal være sivilarbeider på Thailand i ett år. Oppladningen har han hatt som leder på TMF for hytte 9. og 10. Det er mitt første TMF og jeg storkoser meg, uttaler han mens han sitter på asfaltgulvet inne i møteteltet og lager plakater til kveldens Melodi Grand Prix.
Lydia landet i London T& F tekst & foto: silje k. maudal Lydia Tessmann Mülling (25) fra Brasil hadde søkt på studier ved Hald, men fikk istedenfor tilbud om ettåringstjeneste i London. Jeg opplevde det som et kall fra Gud, forteller hun og ser fram til spennende måneder som U turner (ettåring). Lydia Tessmann Mülling som i vår var ferdig med en mastergrad i lingvistikk, drømte om å reise til et annet land før hun etablerte seg i arbeidslivet. Jeg kjente flere som hadde vært på Hald Internasjonale Senter og sendte i januar en søknad dit via kirken. Søknaden ble avslått, og jeg tenkte så var det ikke det Gud ville likevel. Men bare to uker senere kontaktet lederen for prestekolen Fatev meg. Han hadde lest min søknad til Hald og mente at han hadde et spennende oppdrag som kunne passe for meg. Slik gikk det til at jeg nå er U turner i Det Norske Misjonsselskap (NMS), forteller Lydia, som gleder seg veldig til å ta fatt på sine nye oppgaver. Som ungdom flest Når Misjonstidende treffer Lydia i midten av august, er det en dag til avreise til London og ca. tre uker siden hun forlot hjemlandet. Og ungjenta har ikke ligget på latsiden. I løpet av norgesoppholdet har hun blant annet vært med som deltaker på 18-30 festivalen og leder på Tenmisjonsfestivalen (TMF) på Åpta. Det har vært både lærerikt og morsomt. På Åpta fikk jeg treffe de andre som skal til London som ettåringer, og jeg fikk snakket med de som var ettåringer der i fjor. I tillegg var det gøy å få være leder på en velorganisert leir som TMF. Jeg har jobbet en del med ungdommer i menigheten hjemme og syntes derfor det var turn tea m interessant å få muligheten til å sammenligne norsk og brasiliansk ungdom. crew Og du kom til? At de er temmelig like, repliserer Lydia og ler. De var opptatt av å ha det gøy, spise masse is, være oppe lenge og bli lyttet til og forstått. Lydia var imponert over bibeltimeholderne og det varierte programmet på TMF. Det virket som ungdommene var fornøyde de også, og så tror jeg noen tok et standpunkt for Jesus, sier Lydia som selv var tenåring og på en liknende festival, da hun tok avgjørelsen om å være en kristen. U turn: Fem norske og to brasilianske jenter skal arbeide i tre London-menigheter. Lydia skal være i flerkulturelle St. James. Vertsfamilien min er halvt britisk og halvt indisk. Så jeg er spent på om det blir mye karrimat, ler Lydia. Kirke i fornyelse Lydia har vokst opp i et kristent, luthersk hjem. Foreldrene er begge aktive i menigheten som ligger i sentrum av byen Pelotas Rio Grande do South som ligger helt sør i Brasil. Etter brasiliansk målestokk er Lydias hjemby en middels storby med noe over 350 000 innbyggere. Lydias besteforeldre på morens side innvandret fra Tyskland, og hennes lutherske menighet omtales ofte som den tyske. Det er den i følge Lydia ikke lenger. Vi har mange i vår menighet som er fargede og med en annen opprinnelse, sier hun og forteller at særlig de senere årene har det skjedd mye i kirken. Som så mange andre kirkesamfunn rundt omkring i verden, er vår kirke i endring og i en fornyelsesprosess. Det går kanskje sakte, men det skjer, forteller hun og sier at det er flere faktorer som spiller inn. Men en av hovedårsakene til forandring tror hun skyldes impulsene fra kirkens misjonsarbeid nord i landet. Etter at vi i noen år har sendt folk nordover for å plante menigheter og misjonere, har de nå begynt å sende folk sørover. Dette er ofte folk med blandet religiøs erfaringsbakgrunn og med stor kjærlighet til Jesus. Det trenger vi. Hvordan ser du på deg selv? Er du en misjonær? Jeg vet ikke, men jeg tror at Gud har en plan med oss alle og at dette året er en del av hans plan for meg. Så får vi se hva fremtiden bringer. I utgangspunktet planlegger jeg å reise tilbake til Brasil og jobbe som lærer. Men jeg kjenner allerede nå at jeg har lyst til å engasjere meg mer i kirkens arbeid blant de fattige ungdommene i slummen i min hjemby. misjonstidende 8-2007 7
Gode opplevelser på Havglimt I sommer ble leirstedet Havglimt leid ut til 13 privatfamilier. Torbjørn Laundal som kjente leirstedet fra ungdommen fikk ideen og tok kontakt med regionkontoret i Kristiansand. T& F tekst & foto: arnt georg arntzen/høvågavisa Blant de mange som leide leirstedet denne uken, var både NRK-kjendisene Marit Evertsen Grimstad i FBI og Bengt Egil Ruud i sporten. De forteller at ingen kjente alle, men alle kjente noen. Til sammen var det 13 familier med 37 barn. Totalt 60 makrell fikk disse fornøyde barna. Fra v. Sofia Lindland Ali (5), Marte Laundal (10), Synne Grimstad (10), Selma Lindland Ali (5), Ylva Valde (12) og Gunhild Tysvær (9). I begynnelsen trodde jeg det ville bli slitsomt å være 13 familier samlet på et leirsted. Men det går veldig bra og barna er i aktivitet hele dagen. Når kvelden kommer er de stup trette. Det er første gangen jeg er på Havglimt og det har vært en god uke, sier Marit Evertsen Grimstad Havglimt er et populært og idyllisk leirsted på Ytre Ulvøya i Høvåg og det er ikke få som har positive minner fra barndommen knyttet til stedet. Det var i fjor sommer tanken kom frem. Hvorfor ikke undersøke muligheten for å leie et leirsted? Jeg var på leir her da jeg var liten, og syntes ideen var god. Jeg ringte NMS-kontoret i Kristiansand og fikk rede på at første uke i august var ledig, forteller Torbjørn Laundal som legger til at i følge stemningen i flokken gjør de gjerne noe lignende en annen gang. 500 barn på Havglimt i sommer I sommer har 500 barn vært på leir på Havglimt, Det Norske Misjonsselskaps leirsted i Ulvøysund. Totalt har det blitt avholdt ti barneleirer midt i den idylliske Høvågskjærgården. Det er en leir mindre enn tidligere, men neste år vil det bli elleve leirer igjen. I år prøvde vi å flytte en leir for barn i alderen 5. - 7. trinn til Åpta, men det kommer vi nok ikke til å gjøre igjen. De to leirene for samme alderstrinn som var på Havglimt var fulle, mens vi hadde problemer med å få barn på leir på Åpta, forteller barne- og ungdomskonsulent Mariann Dyrøy. Regionleder Øyvind Oterholt forteller at det er ikke første gang at leirstedet er leid ut til private. Havglimt er et populært sted som mange kjenner og har gode minner fra, sier han. 8 misjonstidende 8-2007
Nytt om leirsteder Nytt internatbygg på Mesnali Med blinkende blålys og politieskorte kom de første og største modulene fra Moelven til Mesnali den 15. juni. Dagen etter var alle ni modulene heist på plass, og en drøy måned senere ble det 284 m2 store bygget tatt i bruk av storfornøyde leirdeltakere. Modulene kom ferdig innredet og møblert, så det som gjensto på byggeplassen var å koble til vann, avløp og strøm, samt å bygge tak. Nybygget som har fått navnet «Thailand», har 46 senger fordelt på 12 rom, alle med dusj og toalett. I tillegg har en fått plass til et tørkerom og stue/kjøkken i hver ende av bygget. I 2008 fyller leirstedet 50 år, og nå var det på tide å få byttet ut et par av bygningene som var gått ut på dato med noe mer fremtidsrettet. «Thailand» vil gjøre driften av leirstedet mer effektiv, og Mesnali kan nå tilby overnatting til et marked som er ute etter litt mer komfort enn det en kunne tilby tidligere. Prislappen på ca. fem millioner blir delvis finansiert gjennom salg av vaktmesterbolig og et par av de gamle hyttene, øremerket testamentarisk gave og resten som lån fra NMS. tekst og foto: ingvald ekeland Nytt kjøkken og spisesal på Fjordglimt Mattilsynets krav til oppjustering av kjøkkenet ved Fjordglimt leirsted i Bamble i Telemark ble mottatt med aktiv handling. Plan for full omgjøring av kjøkken og spisesal ble godkjent høsten 2006, og etter det har det vært dugnadsarbeid hver tirsdag og lørdag I mai ble det arrangert Åpen dag og mange benyttet anledningen til å se de store forandringer som hadde skjedd. Under festsamværet ble det gitt 23 000 kroner. Festtaler Magne Mjærum understreket hvor viktig leirarbeidet er for å utfordre unge til misjonsengasjement. Regionstyrets leder Ole Kolbjørnsæter overrekte diplom og takket både byggekomité og dugnadsgjeng. tekst: erling nyvoll foto: john magnar ørnes Nytt navn: Himmel og hav kurs og misjonssenter Strandleiren Misjonssenter i Region Stavanger har fått nytt navn. Etter den store utbyggingen for få år siden har bruken av stedet økt betraktelig. Folk som ikke kjente stedet spurte ofte om det var en gammel militærleir, forteller regionleder Arne Sørås. Styret ønsket et navn som var mer salgbart og satte i gang en prosess for å finne et nytt navn. Ca. 150 forslag kom inn, og til slutt ble det enighet om Himmel og Hav med undertittelen Kurs og misjonssenter. Vi synes navnet klinger godt, er meningsfullt og blir lett å huske. Det passer svært godt med stedets flotte beliggenhet. I tillegg har det en dobbel betydning, noe som var viktig for styret. Vi håper og tror at det nye navnet gjør det lettere å selge produktet, sier Sørås. Vi har fått mange positive tilbakemeldinger på navneskiftet, og vi tror det vil hjelpe oss til å få en enda større bruk av stedet. Standarden er svært god, og stedet egner seg til allsidig bruk. I sommer har vi bl. a. hatt sommerhotell, men belegget kunne gjerne vært bedre, sier Torbjørn Osahl som har vært styrer siden november i fjor. tekst: eivind hauglid brosjyre: www.drivkraft.no misjonstidende 8-2007 9
Tanker om livet blant kristne i Midtøsten Da en biskop i en av de gamle kirkene i området nylig fikk besøk av noen vestlige kristne, og de skjønte at han også var kristen, spurte de: Når kom misjonærene egentlig hit til dere, da? Biskopen så på dem et øyeblikk og svarte: De var to, mener jeg å huske. Det begynner jo å bli en stund siden, men de het visst Paulus og Jesus. 10 misjonstidende 8-2007
Ill.foto fra Egypt av Knut Inge Tokheim. T& F tekst: jon aalborg Kristendommen er en østlig religion, og det finnes fortsatt en stor og levende kristen minoritet i Midtøsten. Denne minoriteten er fargerik, oppsplittet og til dels svært annerledes enn det vi er vant med. I Egypt finnes det noe sånt som sju-åtte millioner koptisk-ortodokse, i Palestina et stort antall gresk-ortodokse, i Syria og Libanon er det en hel flora av gamle kirker, inkludert ulike ortodokse, katolske og selvstendige kirker, til sammen kanskje tre-fire millioner mennesker, og i Irak er det syrisk-ortodokse kristne og assyriske kristne som før krigen utgjorde kanskje et par millioner. Disse kristne er våre brødre og søstre. Teologiske motsetninger Siden 1800-tallet er det også kommet til små protestantiske kirker og samfunn, som utgjør en minoritet innen denne minoriteten. Da protestantiske misjonærer først kom til Midtøsten litt før midten av 1800-tallet, fant de ortodokse kirker de ikke forsto og som ikke forsto dem. Det er temmelig langt fra et nakent, reformert gudshus med samvær basert bare på Bibelen og ordet til en ortodoks messe med prester, messing, liturgi, sakramenter, røkelse, ikoner, helgener og en rik og komplisert tradisjon helt tilbake til Kristi tid. Misjonærene, som egentlig hadde kommet for å forkynne for muslimer, hadde lett for å tenke at de gamle kirkene sto i veien for dem og presenterte et vrengebilde av sann kristendom. De ortodokse oppfattet på sin side at misjonærene var kommet for å stjele sauene deres. Den gjensidige mistenksomheten var stor og forståelsen liten. I dag er vi i en situasjon der de fleste av de gamle teologiske motsetningene er i ferd med å bli ryddet opp i via teologiske konsultasjoner, og hvor de gamle kirkene i stor grad er revitalisert av møtet med misjonen. I tillegg er de under et helt annet press enn de var i for bare 20-30 år siden. Dette skyldes delvis islamiseringen av regionen, men også den skjerpede motsetningen mellom Vesten og Midtøstens land generelt, samt Israel-Palestina-konflikten. Noen steder er det regelrette forfølgelser, andre steder er det mer snakk om et kontinuerlig press eller diskriminering. De kristne har også lett for å bli identifisert med Vesten, mens de ønsker å være gode, lojale innbyggere av sine respektive land. I tillegg var de der lenge før islam kom, og har egentlig ingenting med Vesten å gjøre. Unik arv Alt dette gjør at det ikke bare må være vår oppgave å forsøke å nå de som ikke er nådd, men også å bevare de som allerede er kristne. En bevart kristen er like verdifull som en nyomvendt! I tillegg representerer de gamle kirkene i Midtøsten en unik arv for alle verdens kristne: Her sto vuggen, her vandret Jesus og apostlene, og her led hundretusenvis av kristne martyrdøden. Her kan vi finne liturgier, tradisjoner og oppfatninger som går helt tilbake til de aller første kristne tider - i full aktivitet. Dette er nemlig ikke museumskirker! Noe av det viktigste vi kan gjøre i Midtøsten ak- kurat nå, tror vi er å vise solidaritet med våre søsken og å vise det åpent og synlig slik at verden kan se at de ikke er En bevart kristen er like verdifull som en nyomvendt! alene. Og så kan vi for vår del få fantastisk mye igjen for det. Vi har et stort, felles ansvar i å bevare både de enkelte troende og deres kirker og samfunn, og å bevare dem i Midtøsten og gjøre det levelig for dem der. Selv når de ser på oss som litt merkelige vesener med en pussig, bar variant av troen, helt uten helgener, ikoner og andre nødvendigheter. Men de og vi kan respektere hverandres forskjellighet, lære av hverandre og våre ulike erfaringer. Vi kan hente mye av deres og vår arv. De kan lære noe om hvor de er på vei når de ser hvordan vi lever i Vesten, og kanskje ha fordelen av å kunne forberede seg på modernisme, relativisme, sekularisme og alle andre - ismer. Bism-allah, errahman, erruhim. I Guds, den barmhjertiges, den nådefulles navn. misjonstidende 8-2007 11
min vei til jesus Gud har gitt meg en god vei Møt Kyoko Kuehara i Senriyama menighet, Osaka, Japan: En av de første som tok kontakt da jeg kom til Senriyama kirke i 2004, var Kuehara. Hennes historie gjorde inntrykk på meg og nå deler hun den også med MTs lesere: tekst og foto: inger marie andersen Jeg ble født i Oota, en sterkt buddhistisk by i Guma fylke. Min familie var ikke kristen, men jeg fikk lov til å gå til kirken. Jeg vokste opp under og etter 2. verdenskrig, og det var vanskelige tider. Jeg mistet faren min da jeg gikk på barneskolen. Det var tøft - også økonomisk. Men naboer og folk i menigheten var til stor hjelp. Fra jeg var 16, gikk jeg regelmessig til kirken. Aktiv i menigheten Første gang jeg kom dit var det fordi læreren på gutteskolen i byen skulle lage kor og naturlig nok trengte jenter utenfra. Jeg ble med fordi storesøsteren min jobbet på skolen og fordi to av brødrene mine skulle synge i koret. Det nærmet seg jul, og vi skulle framføre Hallelujakoret. Det var en del av såkalt amerikansk juleprogram som ble arrangert for ungene i byen. Læreren ønsket at jeg skulle akkompagnere på øvelsene, så jeg ble bedt om å ta kontakt med prestekona slik at hun kunne lære meg å spille piano. Og kirken jeg kom til, var et stort gammelt japansk hus, for de hadde ikke kirkebygg ennå. Prestekona tok godt i mot meg, hun ville også at jeg skulle være med som forsanger på møter. Vi satt på rismatter og hørte presten undervise. Gjennom det ble jeg kjent med de andre i menigheten. Spesielt snakket jeg mye med en eldre mann som kjente min far. Han understreket at Gud er vår Far og vil gi oss det vi trenger. En teologistudent lagde ungdomsklubb, og jeg ble stadig mer med i det som skjedde. 1.pinsedag 1959 ble jeg døpt, og det var en stor dag. Moren min satte seg ikke imot det. Det ble opprettet barnehage i kirken for å nå barna i nabolaget med evangeliet. Og jeg ble med for å hjelpe til. Radiomisjon På den tiden var jeg opptatt av hva jeg skulle utdanne meg til, og hadde to alternativ; lærer eller evangelist. Det teologiske seminaret var akkurat opprettet, og etter bønn og ord fra Bibelen om at jeg var utvalgt, begynte jeg der. Etter to år på skolebenken ble det to år i praksis før jeg ble evangelist. Siden ble det en tid hvor jeg flyttet rundt i hele landet. Jeg var stort sett tre år på hvert sted og ble betalt for å reise rundt i Japan. Arbeidet var variert, og jeg jobbet blant annet mye med radiomisjon. Gjennom det ble jeg kjent med Kumesensei (prest) og ble med han og kona til Hokkaido og siden til Osaka. De hadde ingen barn, og jeg ble etter hvert deres adoptivdatter. Radioprogrammet jeg var medarbeider i het Gledens røst. Gjennom programmene fikk vi kontakt med folk og fikk oppleve at flere kom til kirken. Vi fikk ofte bønneemner, og mange fikk også besøk av oss på sykehus. Jeg hadde ansvar for å svare på brev fra lyttere. Lovsang og nåde Salme 1 har lenge vært min salme, og jeg kan kjenne meg igjen i det som står om veien og Guds vei med oss. Når jeg ser tilbake på årene som har gått, har Gud gitt meg en god vei og sendt mange gode mennesker på min vei. Og jeg ser at jeg ble brukt når det var bruk for meg. Og jeg ser at veien ble til underveis og at Gud valgte veien for meg. Og jeg har fått lære mye av andre kristne og ikke minst fått mye forbønn gjennom livet. Da Kumesensei skulle være ferievikar i Senriyama kirke, ble jeg med, og siden den gangen har jeg vært medlem. Mannen min fant jeg også her, og her føler jeg meg hjemme. Det viktigste for meg er å få synge og lovsynge Herren. Jeg har i mange år vært medlem av kirkekoret, og jeg føler at ved å lovsynge fra hjertet får jeg nåde tilbake. Jeg vil gjerne at dere ber om at flere unge mennesker i Japan kan få møte Jesus og ikke minst at barna som kommer, kan bli i menigheten når de vokser opp. 12 misjonstidende 8-2007
ill. foto, imagelibrary Kvifor skal vi gi med glede? T& F tekst & foto: trygve veggeland Kvar må gje det han har bestemt seg for i sitt eige hjarte, ikkje med ulyst eller av tvang. For Gud elskar ein glad gjevar. (2. Kor 9,7) Kvifor skal me gje med glede? Svaret er greit: Gud elskar ein glad givar. Vår offerglede gleder Gud storleg. Den som gir med glede, gjer seg på ein særleg måte til objekt for Guds kjærleik så å seia til hans hjartebarn. Når Gud vil me skal ofra, så er det ikkje for å ta ifrå oss noko, men for å gi oss noko. Og kva er det han vil gi? 1. Skattar i himmelen Jesus vil at vi skal samla skattar i himmelen og ikkje på jorda. Har vi dei på jorda, tapar vi dei. Har vi dei i himmelen, er dei berga for alltid. Alteret er den skranka kor me kan veksla inn jordisk mynt i himmelsk valuta. Pengane kan me altså bruka slik at vi vinn vener som tek imot oss i dei evige heimane. (Luk. 16,9) NMS sitt årstema 2007: Av ditt eige gir vi deg attende. 2. Signing på jord Det er ikkje berre i himmelen ein får nyte godt av offeret. Ein får rik signing alt her på jord. Guds signing har alltid fylgt offeret. Så lenge Israel gav tiend var himmellukene opne, og Guds signing strøymde ned over alt og alle. (Mal 3) Også i NT er signinga knytta til offeret. Det slår aldri feil: Gjev, så skal de få: Eit godt mål, stappa, rista og overfylt, skal de få i fanget. (Luk 6,38) Ein treng altså ikkje gjere noko ekstra, det kjem rett i fanget. Ei misjonskvinne sa nyleg: Eg har gått lenge i ei forening kor dei ikkje hadde lært å ofre. Men nå har eg byrja å ofra, og det var merkeleg, - eg merkar Guds signing over alt. Vel, det er ikkje så merkeleg likevel. For Gud har sagt at den som gir, han får. Og han held alltid sine ord. 3. Vinn over Mammon Den farlegaste freistinga for ein kristen er utan tvil dei nære ting. Jesus samlar det jordiske gods i det han kallar Mammon og stiller den opp som den store prøve på vårt forhold til Gud. De kan ikkje tena både Gud og Mammon, seier han (Matt 6,24) Ein av dei vil eiga vårt hjarta. Å koma i det rette forholdet til Mammon er heilt avgjerande for vårt gudsliv. Og her vil offeret vere vår beste hjelp. Når eg blir havesjuk, må eg ta til å gi, det er det einaste som kan fri meg frå synda, sa ein av dei gildaste misjonsvener eg kjenner. Han er ikkje aleine om den erfaring. Dette ser me tydeleg i Abraham sitt liv. Han hadde orden i sitt offerliv. Så snart han hadde slått opp sitt telt, bygde han altaret og ofra det beste til takkoffer for Herrens hjelp. Abraham vart rik, men så velsigna løyst frå rikdomen. Ein dag kunne han ha fått ein heil haug med sølv og gull. Det var herfanget etter sigeren over Kedor-Laomer som Abraham hadde hjelpt kongen i Sodoma å vinna. Gjev meg folket, og ta du godset! sa kongen til Abraham. Men Abraham sa nei takk. Ikkje så mykje som ei skoreim vil eg ha, for ikkje skal du ha det å seia at du har gjort Abraham rik, svara han kongen. Jau, Abraham var løyst frå det jordiske. Og den fridomen hadde offeret gitt han. Kven kan vere lykkelegare enn den som er herre over Mammon? 4. Den reinaste glede Offergleda er den reinaste og rikaste gleda ein kan få. Den som ofrar, blir fylt av ei fullkomen glede. Den er fullkomen, for den kjem direkte frå Gud - er i fullkomen harmoni med Guds sinn som er kjærleik. Og kjærleikens vesen er å gi. Det er sælt å få gi, det er stort å få gi, det er kjærleikens glede i æva og tid. Då offeret var brakt tok lovsongen til! Jau, å gi er kjærleikens glede i æva og tid. misjonstidende 8-2007 13
t Action Foto: Tor Marius Langås, Kamerun Fotografens kommentar: Uansett hvor en kommer liker folk fotball. Man trenger ikke kunne samme språk for å spille. Kommentar fra juryen: Bildet formidler glede, engasjement og intensitet. Det er tatt i det rette øyeblikket. Språket alle kan Ivrige kamerunske gutter som jager en fotball ble ett av vinnerbildene i årets fotokonkurranse for elevene ved Team Nettverk-linjen ved Hald Internasjonale Senter i 2006/2007. Elevene leverte bilder til fire klasser: folk/portrett, landskap/natur, action og åpen klasse. t Natur Foto: Nina Singstad, Thailand Kommentar fra juryen: Dette er et typisk turistbilde fra Koh Phi Phi, Sør-Thailand, men fotoet har flotte farger og formidler ro og fred. I tillegg er det også en viss grad av gjenkjennelse i bildet i alle fall for folk som har vært på stedet!
Juryen har bestått av Misjonstidendes redaksjon. I tillegg har Hald-studentene vært med på å nominere bilder. p Åpen klasse Foto: Marte Kristin Kjelsvik, Brasil Fotografens kommentar: Paraty, en fantastisk sjarmerende by litt sør for Rio de Janeiro. Kommentar fra juryen: Hele juryen falt for dette bildet. Det har en enkel komposisjon, med rene linjer og klare farger. Flott. Disse bildene kom også høyt opp i konkurransen: u Madagaskar: Bananfrakt i Antsirabe. Foto: Ingelill-Kristin Eidhammer p Personbilde Foto: Nina Singstad, Thailand Fotografens kommentar: Mew på Lovsangshjemmet i slummen i Bangkok. Kommentar fra juryen: Har denne jenta slått kneet sitt og synes litt synd på seg selv? Det er i alle fall den historien vi legger i dette bildet. Bildet er tatt ovenfra og ned, en vinkel som kan være litt uheldig, men her var den effektfull. Vi liker øyekontakten og sollyset. Et søtt foto av en søt jente! Stemningen hadde blitt ødelagt av blits. u Kamerun: Baba. Foto: Tor Marius Langås Brasil: Rio de Janeiro: Kristusstatuen sett fra Sukkertoppen. Foto: Marte Kristin Kjelsvik q misjonstidende 8-2007 15
lars gunnar lie, landsstyreleiar i nms Det Norske Misjonsselskap (NMS) er en selvstendig organisasjon innenfor Den norske kirke og ser seg som et redskap for å realisere denne kirkes misjonsoppdrag. Visjon: «En levende, handlende og misjonerende kirke i alle land.» NMS arbeid i Norge danner basis for misjonsarbeidet. NMS eier og driver Misjonshøgskolen (MHS). Arbeidsprogrammer: Evangelisering og menighetsbygging Diakoni og bistand Lederutvikling og organisasjonsbygging Felt: Brasil, England, Estland, Etiopia, Frankrike, Japan, Kamerun, Kina/Hongkong, Kroatia, Laos, Madagaskar, Mali, Midtøsten, Pak-istan, Sør-Afrika og Thailand. Misjonærer/ettåringer: Ca 100, inkludert misjonærer i norgestjeneste. Norge: NMS/NMS U består av nesten 2 500 for eninger/grupper og arbeider i ni regioner. Gavebudsjett 2007: ca. 86,5 millioner kroner. Gaver til NMS: Bankgiro: 8220 02 85030 NB! 28 % skattefradrag for gaver inntil kr 12 000 per år. Skattefrie gaver til MHS: Bankgiro: 8220 02 85073 utgangspunkt Våre kjenneteikn Kva er det vi vil skal prege og vere kjenneteikn på Det Norske Misjonsselskap sitt arbeid? I framlegget til strategidokument seier vi det slik: A) Klår forkynning B) Globalt engasjement C) Truverdige (solid gjennomarbeidde) prosjekt D) Venleg språkdrakt E) Tydeleg visuell profil Vitnesbyrdet om Guds nåde i Jesus skal lyde tydeleg i forkynninga. Og programmet Evangelisering og menighetsbygging er nettopp forma for at vi gjennom ord skal nå fram til stadig nye menneske med bodskapen om frelse ved Jesus Kristus. Det globale engasjementet: Gå ut i all verda og forkynn evangeliet for alle som Gud har skapt. Mark.16,15 - har prega og skal også i framtida prega NMS. Programmet Leiarutvikling og organisasjonsbygging gjev våre samarbeidskyrkjer og organisasjonar reiskap, struktur og kompetanse som gjer det mogeleg på ein god måte å vere kyrkje. Og programmet Diakoni og bistand avspeglar Guds kjærleik i handling. Vi vil vidareføre programinndelinga som vi har, fordi vi meiner programma er viktige styringsreiskap som hjelper organisasjonen til å ha fokus på dei sentrale oppgåvene. Landsstyret hadde i juni førstegangs handsaming av langtidsbudsjett og strategimelding, og teksta skal godkjennast på AU-møte i august før det vert lagt fram for rådsmøtet i oktober. Målsetting er å ha ein strategi og eit langtidsbudsjett som er i samsvar med kvarandre. I framlegget til strategimelding klargjer vi vårt tilhøve til Den norske kyrkja. NMS ser på seg sjølv som kyrkja sin misjonsorganisasjon. Slik det vart stadfesta på generalforsamlinga i Trondheim i 2005. Derfor har vi også hatt møte med den administrative leiinga i Kyrkjerådet. I møtet var det viktig for oss å få fram at NMS har mykje å tilby kyrkjelydane, slik at misjonsengasjementet vert ein integrert del av det pulserande livet i kyrkjelydane. Misjon er ei side av Guds vesen, ikkje ei menneskeskapt rørsle, derfor er misjon heilt sentralt i kyrkja sitt liv. Dette betyr ikkje at NMS meiner at alt som foregår, og synspunkt som vert målbore av representantar for Den norske kyrkja, er uproblematiske. Både handsaminga av spørsmålet om presteteneste for homofilt samlevande, framlegg til ny ekteskapslov og organisering av kyrkja (tilhøve til Den norske stat) vil kunne få konsekvensar for NMS sine relasjonar til Den norske kyrkja. Målsettinga for NMS er å styrka nærværet i kyrkjelydane m.a. ved å: 1) Vidareutvikla og fylgje betre opp avtalene vi har med kyrkjelydane. 2) Utarbeide regionale handlingsplanar for satsing på kyrkjelydsarbeid. 3) Gje utfordring og inspirasjon til gjevarteneste og forbøn. 4) Finne måtar foreiningar og kyrkjelydar kan samarbeide. Alle desse spørsmåla og fleire til skal no først leggast fram for rådsmøtet, deretter landsstyret og så på generalforsamlinga til neste år. Det er både spanande og interessant å vere med i NMS. 16 misjonstidende 8-2007
helge helgesen sokneprest i tjensvoll nistepakken Gå du bort og gjør likeså! I vår var jeg på en fantastisk flott dagstur med Tjensvoll menighet til Finnøy utenfor Stavanger. Opplegget var ved Ryfylke Livsgnist og kan virkelig anbefales. På Finnøy gror tomater og bedehus i skjønn forening. Og her finnes kveite og mye fint folk. Mellom mye interessant og spennende fikk vi høre en fortelling som knyttet seg til Gustava Kielland. Hun grunnla blant annet den første kvinneforeningen i Norge, så tidlig som i 1844. Lenge før dette var hun og mannen, Gabriel, prestefolk på Finnøy i bortimot 13 år. De ble utrolig godt likt og avholdt. Og dypt respektert for et helt spesielt forhold: De hadde nemlig ni barn. Men dette hindret dem ikke i å ta imot flere barn, som var foreldreløse og som de tok vare på som sine egne. En av disse var ei lita jente fra Telemark som het Tone. Det fortelles at moren var ugift og hadde flere barn som hun slet med å holde liv i. I tillegg var hun tater, av Romanifolket, som heller ikke ga henne noen fordeler på den tiden. Men så hadde hun hørt at det skulle være en dame vestpå som visstnok kunne hjelpe slike som henne. Så hun tok den ene datteren, Tone, med seg, og gikk til fots hele den lange veien fra Telemark, over fjellheimen, og kom, etter mye om og men, til Tysvær, øst for Haugesund. Som om dette ikke var nok, var hun også igjen blitt gravid. Men barnet ble dødfødt, og like etterpå døde hun selv av påkjenningene. Den morløse Tone kom seg etterhvert til Finnøy, og en dag dukket hun opp i tunet på prestegården, barbent og avmagret. - En liten, medtatt pike i fattige, lappede klær, skrev Gustava senere. Og så ba Tone om hjelp. Det står fortalt hva hun sa: Æg e på niende året og hu mor e dø! - Og så spurte hun Gustava om de ikke trengte noen for å se etter barna, for de kunne hun passe. Tenk det - ni år gammel! På prestegården var det allerede nok av munner å mette, men Gustava hadde ikke hjerte til å si nei til denne lille jenta, så Tone fikk bli. Like etter ble hun imidlertid syk. Og hun var allerede så sterkt medtatt og svak at de trodde de skulle miste henne. Mens hun lå i feber - ba hun igjen: Hun hadde nemlig en eldre bror, Knut, borte i Telemark, som også hadde det vanskelig. Og nå ba hun for ham; om de ikke kunne ta imot broren i hennes sted når hun døde. Ni år! Nå ble hun frisk igjen, denne Tone. Men broren ble likevel hentet, og så fikk de begge leve opp hos Gustava og Gabriel Kielland. foto: per ivar johansen Da sto en lovkyndig fram og spurte: Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv? (Luk 10,25-37) Jo, vi skal bringe nåden og håpet ut til våre medmennesker. Vise dem nåden i praksis. Vise dem alt det Jesus har vist oss med hele sitt liv. Det er misjonens og kirkens vei! Kjærlighetens vei! Og etter Jesu ord vår himmelvei! misjonstidende 8-2007 17
Fører rek Namnet Fanomezantsoa tyder god gåve. Rasolonirina Fanomezantsoa er søndagsskulelærar på fritida. I arbeidstida held ho mønstergyldig orden på rekneskapen til TAFIKA MASINA, misjonsavdelinga til Den gassisk-lutherske kyrkja på Madagaskar. T& F tekst & foto: erik tangedal Trass i seks-sju års studiar ved Universitetet i Tananarive, embetseksamen i naturfag pluss ein mastergrad, var det ikkje arbeid å få. Dermed takka Rasolonirina Fanomezantsoa (54) ja til ein sekretærjobb ved hovudkontoret for misjonsavdelinga i Den gassisk-lutherske kyrkja på Madagaskar (FLM). Kristen familie Namnet Fanomezantsoa tyder god gåve, og det vart ho i sanning då ho den 1. august 1991 starta si oppgåve her. 16 år seinare møter eg henne igjen på kontoret i Antsirabe. Samvitsfullt og dyktig har ho i alle desse åra ført rekneskapen for misjonsavdelinga Tafika Masina Maharitra (TMM). Fanomezantsoa kjem frå ein kristen familie, og far hennar mobiliserte både landsbyen og nabokyrkjelydar til å byggje ei stor kyrkje heime i landsbyen deira. Då bygget var reist i 1996, drog han rundt til vener og slekt og tok avskjed, og eit par veker etterpå var han død. Lat nå din 18 misjonstidende 8-2007
NMS-misjonærane Rivoniaina (Rivo) og Laila Tjøstheim Razakandriana saman med Fanomezantsoa. neskap med stø hand tenar fara herifrå i fred. Oppgåva var gjort, målet nådd. Fanomezantsoa går kvar søndags morgon den lange vegen heim til landsbyen for å ha ansvaret for søndagsskulen som startar klokka åtte. Ein stor barneflokk møter trufast fram i kyrkja. Og dei søndagane presten ikkje kan kome, er det ofte Fanomezantsoa som talar på gudstenesta. I tillegg til dette er det songøving saman med ungdommane om ettermiddagen. Misjonsvener og gjevarar i Noreg, og spesielt den lange rekka av NMSmisjonærar som har arbeidt i TMM, skuldar Fanomezantsoa stor takk. Samvitsfullt arbeid i stort prosjekt Sidan 1991 har Fanomezantsoa samvitsfullt ført rekneskapen for ein stor evangelistflokk, for tida ca. 100, men på det meste nærare 150. Mest alle menn, men også nokre kvinner. Evangelistane er spreidde over heile øya, og løna må difor sendast via post eller bank. Arbeidsgjevaravgift til staten, barnepengar frå staten til familiane, alt dette og mykje meir har ho halde mønstergyldig orden på. Når kyrkja sin revisjon kallar avdelingane inn til årleg kontroll, vert Fanomezantsoa ofte halden fram som mønster på korleis det skal gjerast. I den første tida vart rekneskapen ført for hand i ei svær bok, summert side for side, men nå er data teken i bruk, og det gjer arbeidet mykje lettare. Heile vegen fram til nå har ei lang rekke misjonærar frå NMS hatt nestleiaroppgåva med spesielt ansvar for økonomien og kontakten med gjevarane. Men det praktiske daglege arbeid med rekneskap og økonomi har Fanomezantsoa gjort. TMM har vore, og er framleis, eit av NMS sine store prosjekt. Ikkje få millionar norske kroner har passert gjennom kontoret i desse åra. NMS har for året 2007 budsjettert med godt og vel 1, 5 millionar kroner for TMM. I tillegg kjem støtte frå Dansk Misjonsselskap. Fram til sommaren 2007 var Rivoniaina (Rivo) og Laila Tjøstheim Razakandriana NMS sine folk her i denne strategisk viktige stillinga. I 1969 drog NMS i gang evangeliseringsaksjonen Tafika Masina ( Heilag Hær ) på Madagaskar. Målet var å nå nye landsbyar. I 1979 vedtok kyrkja at Tafika Masina skulle integrerast i kyrkjeorganisasjonen som ei fast og permanent misjonsavdeling med ansvar for å gå vidare til unådde strøk. Namnet vart utvida til vedvarande heilag hær eller strid Tafika Masina Maharitra. Nasjonalrådet i kyrkja har nyleg igjen slått fast at å vera ei misjonerande kyrkje har førsteprioritet. Avdelinga har hatt tri gassiske generalssekretærar: Først tidlegare synodepresident Rakotosalama Jaofera, så presten Rakotosalama, og nå Mignon Rajaofera, som er son til første generalsekretær. Heile tida har NMS-misjonærar vore nestleiarar med spesielt ansvar for den økonomiske delen og rapportering til gjevarane. Tafika Masina evangelisering Ønskjer du å støtte misjonsavdelinga til Den gassisklutherske kyrkja på Madagaskar, merk giroen med prosjektnummer 523 002 misjonstidende 8-2007 19
Ber om orsaking på vegne av systemet Mange kjenner smerte Systemet med at misjonærborna vart plassert på internat slik at foreldra kunne utføre misjonærgjerninga har ført til at fleire grupper opplever smerte. For det fyrste er det misjonærborna og dei er hovudpersonane i saka. Men vi må heller ikkje gløyme foreldra, som også hatt det vondt i sommar, men eg vil ikkje dermed ta frå foreldra ansvaret. Men foreldra skal få sleppa å bere ansvaret åleine. Dette var ei tid då det ikkje var akseptert å stille spørsmål ved systemet. For det tredje opplever naturlegvis dei som arbeidde ved desse internata dette som vanskeleg og smertefullt. Felles historie I etterkant av sommarens mange avisoppslag, artiklar og lesarinnlegg har Norsk råd for misjon og evangelisering (NORME), teke initiativ til å samle misjonsorganisasjonar som har hatt internat for misjonærborna. Det blir eit viktig møte. I min tanke er vi alle i same situasjon og vi har ein felles historie. Ingen organisasjonar har gjort alt feil og ingen har gjort alt rett. Nå må vi hjelpe kvarandre og koordinere tiltak framover. T& F Generalsekretær Kjetil Aano vil ikkje be om orsaking på vegne av enkeltpersonar, men på vegne av systemet som tillet at misjonærborna vart skilt frå foreldra og at enkeltpersonar kunne forgripe seg på borna. tekst & foto: eivind hauglid Kjetil Aano vedgår at det emosjonelle trykket i debatten i media i sommar var stort. Sjølv har han erfaring som misjonærbarn frå Tanzania og har saman med kona Marianne Skjortnes og tre born vore misjonær på Madagaskar i ein tiårsperiode. Han har lytta til mange sterke historier frå born som har opplevd tida på internat som smertefull. Vi må akseptere og ta på alvor både dei som slit med ein oppvekst skilt frå foreldra og dei som har hatt gode erfaringar. Ta på alvor Aano meiner vi må erkjenne at det var noko med internattida som altfor mange har opplevd som smertefull. Eg trur vi må gjere to ting. For det fyrste må vi gje rom for forteljingane slik at misjonærborna opplever at nokon tek dei på alvor. For det andre må vi finne ein måte å be om orsaking på på vegne av systemet. Det må ikkje vere ei orsaking med atterhald, for det vil ikkje fungere. Heller ikkje skal vi be om orsaking på vegne av enkeltpersonar. For NMS sitt vedkomande blir det eg som administrativ leiar som må frambere denne orsakinga, seier Aano. Vidare framover Aano meiner at det er ikkje tilfeldig at internatproblematikken har dukka opp att nå. Det skjer parallelt med at samfunnet tek eit oppgjer med barnevernsinstitusjonane i Noreg. For NMS sin del har vi kontakt med fagmiljøet rundt det statlege Prosjekt oppreisning og med organisasjonar som NORUT (Organisasjon for nordmenn med utenlandsoppvekst) og Ressurs og beredskapsteamet (ROB) ved Institutt for Sjelesorg (IFS) på Modum NORUT har konkret bede oss som å gjere meir med temaet misjonærborn og internatliv, og det er vi nå i ferd med å gjere. Ei gruppe er i gang med å lage forslag til handlingsplan i høve misjonærborna. Sal av internatet og den norske skulen i Japan var den direkte årsak til samlinga med misjonærborna som budde på internatet tidleg på 60-talet. Då eg byrja som generalsekretær i år 2000 hadde personalseksjonen nettopp kome med framlegg om å avslutte internatdrift ved dei norske skulane. Eg er glad for at det nå er gjort, og håpar at dei tiltak vi nå vil gjere framover vil bli positivt motteke av tidlegare internatbarn, avsluttar Kjetil Aano 20 misjonstidende 8-2007
Misjonærmøter Misjonærmøter 2007 Europa: Satser på ungdom Dette er ikkje eit utvida fotballag, men NMS sine utsendingar i Europa samla til misjonærmøte (MM) nokre dagar i april! Sju nasjonalitetar fordelt på 13 personar. For første gong var MM i England, og gjennomsnittsalderen var uvanleg låg (rundt 25). U turn i England har sju unge deltakarar, og i Paris er det to eittåringar i tillegg til dei fast tilsette. Når ein i tillegg veit at NMS har ungdomsrelaterte prosjekt i Estland og Kroatia, er det svært tydeleg at satsinga i Europa har ungdomsfokus. Difor var både NMS U og NMS representert på samlinga, og me snakka og jobba saman om utfordringa som ligg i å møta dagens unge i våre ulike kyrkjer og kyrkjelyder. MM vart arrangert i Broxbourne nord for London, og det var god tid til fellesskap og samtale i tillegg til bibeltimar og informasjon frå arbeidet. tekst og foto: åslaug ihle thingnæs Kamerun: Å spise ved kongens bord Alle vet hvem Bouba Rey er, skriver Team Nettverkeleven Astrid Katrine Gustad. Ved å lese videre kan også du finne ut hvem han er! tekst og foto: astrid katrne gustad I år dro alle misjonærene i Ngaoundéré på tur sammen under årets misjonærmøte (MM). I tre fullasta Landcruisere la vi ut på den afrikanske landeveien. Målet for dagen var landsbyen Tcholliré og bibelskolen som kirka (Église Evangelique Lutherienne du Cameroun) driver der. Det er en skole hvor de også har klasser for blinde. Da vi kom fram ble vi varmt mottatt av elevene på bibelskolen. Fra taket av den ene bilen dro vi ned delene til en tandemsykkel, som vi hadde fått laga i Ngaoundéré. Gleda var stor da en seende og en blind kunne sykle sammen bortover veien! Å få treffe de blinde og høre om hvordan de har det her i Kamerun var veldig interessant. Mange blinde opplever å bli stigmatisert og utstøtt. Det var rørende å høre blindelæreren, Hammat Paul, fortelle om hvordan mange av elevene forandret seg når de kom til bibelskolen. Fra å være null verdt fikk de føle at de også har menneskeverd, og kan utrette noe! Etter noen fine dager på blindeskolen bar turen videre til Bouba Rey. Dette er et av de sterkeste lamidatene i nord, og lamidoen i Rey er berømt. Alle vet hvem Bouba Rey er. Lamido er en stilling man kan sammenligne med konge/sultan, og Nord-Kamerun er delt inn i flere lamidater. Den tidligere lamidoen i Rey var den som holdt lengst på slavene, helt fram til 1960-tallet. I dag har Rey en yngre og mer moderne lamido, som vi skulle besøke. Velkomsten hos kongen i Rey var spesiell! Først dro vi til et av gjestehusene til lamidoen, hvor vi fikk brus og peanøtter mens vi venta på middag. Da var det storoppvarting med tradisjonell mat. Riktig mette og fornøyde kunne vi sette oss i bilene igjen for å fortsette på turen. Men det er ikke maten hos Bouba Rey som gjorde inntrykk, det jeg sitter igjen med etter å ha spist ved kongens bord, er den fantastiske gjestfriheten vi møter. Den er misunnelsesverdig! misjonstidende 8-2007 21