Avtalebinding ved overskridelse av myndighet eksklusivt tillagt et organ ved lov

Det juridiske fakultet Avtalebinding ved overskridelse av myndighet eksklusivt tillagt et organ ved lov Basert på en analyse av Rt. 2015 s. 600 Eirik Wold Sund Liten masteroppgave i rettsvitenskap høst 2015

Innhold 1 Innledning... 3 1.1 Tema og problemstilling... 3 1.2 Aktualitet... 3 1.3 Rettskildebildet... 4 1.4 Veien videre og avgrensninger... 5 2 Noen utgangspunkter... 6 3 Hensyn ved myndighetsoverskridelse... 9 4 Analyse av Rt. 2015 s. 600... 15 4.1 Sakens faktiske sider... 15 4.2 Saksgangen... 16 4.3 Analyse av Høyesteretts premisser... 16 4.3.1 Vurderingstema... 16 4.3.2 Legitimasjonsbestemmelsens ordlyd... 17 4.3.3 Eierseksjonslovens forarbeider... 18 4.3.4 Ordlyden i forslaget til bestemmelsen eierseksjonslovens legitimasjonsregel svarer til... 20 4.3.5 Proposisjonen til aksjelovens endringslov... 25 4.3.6 Juridisk teori... 29 4.3.7 Rettspraksis... 31 4.3.8 konklusjon... 32 4.3.9 Vurderende oppsummering av premissene... 35 4.3.10 Rettssetningens praktiske betydning og veien videre... 38 5 Godtrovurderingen illustrert ved sakens faktiske omstendigheter... 39 5.1 Innledning... 39 5.2 Lagmannsrettens nye pådømmelse... 39 5.3 Villfarelse om lovens krav... 40 5.4 Villfarelse om faktiske omstendigheter... 45 6 Avslutning... 49 7 Kilder... 51 2

1 Innledning 1.1 Tema og problemstilling I dommen inntatt i Rt. 2015 s. 600 tok Høyesterett stilling til om en representants overskridelse av myndighet som etter eierseksjonsloven 1 eksklusivt er tillagt sameiermøtet, utelukker at bindende avtale kan komme i stand. Styrelederen i et eierseksjonssameie hadde selv inngått avtale med sameierne i et annet eierseksjonssameie om varig rett til parkering på sameiets grunn. Etter eierseksjonsloven 30 annet ledd bokstav c og d må en slik avtale ha tilslutning fra minst to tredjedeler av sameierne. Spørsmålet for Høyesterett var om manglende tilslutning fra sameierne alltid vil utelukke bindende avtale med grunnlag i eierseksjonslovens legitimasjonsregel, jf. 43 fjerde ledd. Med andre ord: Vil en slik avtale automatisk bli ugyldig som følge av manglende personell kompetanse? I denne avhandlingen skal det redegjøres for dommens betydning for rettstilstanden når det gjelder spørsmålet om avtalebinding ved overskridelse av preseptoriske, personelle kompetanseregler i eierseksjonsloven. 2 Avhandlingen vil derfor i stor grad bygge på en analyse av Høyesteretts premisser. Det vil imidlertid også redegjøres for spørsmål som Høyesterett ikke tok stilling til, men som dommen aktualiserer. 1.2 Aktualitet Spørsmålet om avtalebinding hvor en representant inngår en avtale vedkommende ikke har rett til å inngå, er en klassisk problemstilling. Situasjonen der representanten disponerer utover det han er berettiget til ved at vedkommende inngår en avtale uten nødvendig beslutning i eierorganet, har imidlertid ikke blitt viet mye oppmerksomhet for noen av de sammenslutningstyper vi har i norsk rett. 3 Bortsett fra Linn Anker Sørensens korte omtale av dommen har den ikke vært gjenstand for noen undersøkelse i juridisk teori. 4 1 Lov 23. mai 1997 nr. 31 om eierseksjoner. 2 Om dette begrepet, se punkt 1.4. 3 Markus Hoel Lie, Kommunalrettslig representasjon, Tromsø 2011, s. 130 flg. drøfter imidlertid tilnærmet samme problemstilling ved representasjon av kommuner. 4 Linn Anker Sørensen, "Legitimasjonsvirkning av avtale inngått av styreleder Rt. 2015 s. 600", Nytt i Privatretten, 2015 nr. 3. 3

I Rt. 2015 s. 600 måtte Høyesterett i stor grad ta stilling til aksjelovens legitimasjonsregel, fordi eierseksjonslovens regel bygger på denne. 5 I likhet med eierseksjonsloven bygger flere andre sammenslutningslovers legitimasjonsregler på aksjelovens regel. 6 Dommen vil dermed kunne få betydning også utenfor eierseksjonsloven. På denne bakgrunn vil en analyse av Høyesteretts premisser og begrunnelse være av stor interesse. 1.3 Rettskildebildet Eierseksjonslovens 43 fjerde ledd bygger på et forslag til en tilsvarende bestemmelse i proposisjonen til en endringslov til aksjeloven av 1976. 7 Proposisjonen til endringsloven er en del av den spesielle forhistorien til nåværende aksje- og allmennaksjelov. I NOU 1992: 29 ble det av den opprinnelige Aksjelovgruppen foreslått å innføre to former for aksjeselskap henholdsvis aksje- og allmennaksjeselskap som skulle reguleres i samme lov. Justisdepartementet fulgte opp forslaget i Ot.prp. nr. 36 (1993-94), men Stortingets justiskomité mente at de to formene for aksjeselskaper burde reguleres i to separate lover. 8 Odelstinget fattet dermed 9. mai 1995 vedtak om bl.a. å sende proposisjonen tilbake til Regjeringen. I mellomtiden hadde Norge undertegnet EØS-avtalen, 9 noe som medførte at norsk aksjeselskapsrett måtte tilpasses relevant EU-rett. 10 Odelstingets vedtak inneholdt dermed også to andre punkter: For det første ble Regjeringen bedt om å fremlegge forslag til de nødvendige endringer i daværende aksjelov som følge av EØS-avtalen. 11 For det andre ble Regjeringen bedt om å legge frem forslag til to nye lover som regulerte de to formene for aksjeselskap hver for seg. Som et resultat av vedtaket om EØS-tilpasning, ble endringsloven til aksjeloven av 1976 gitt. 5 Lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper 6-33. Paragraf 6-33 i Lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper (asal.) har tilsvarende innhold. 6 Se NOU 1998: 7 om stiftelser s. 73 annen spalte, som uttaler at stiftelsesloven i dette spørsmålet bygger på "alminnelige selskaps- og organisasjonsrettslige prinsipper", ved å vise til asl. 6-33 og selskapsloven 2-22. At sistnevnte lov har en regel som svarer til aksjeloven, følger av NOU 1980: 19 s. 119, jf. Ot.prp. nr. 47 (1984-1985) s. 48. For samvirkelovens vedkommende, se Ot. prp. nr. 21 (2006-2007) s. 292 som uttaler at lovens regel "korresponderer med aksjelova og allmennaksjelova 6-33 og bustadbyggjelagslova 6-30". For borettslagslovens vedkommende, se Ot.prp. nr. 30 (2002-2003) s. 298. 7 Se Lov 22. desember 1995 nr. 80 om endringar i lov av 4. juni 1976 nr. 59 om aksjeselskaper m.v. 8 Se Innst. O. nr. 45 (1994-95) Innstilling frå justiskomitéen om lov om aksjeselskap side 8. 9 Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (02.05.1992). 10 Ot.prp. nr. 4 (1995-1996) Om lov om endringer i lov 4 juni 1976 nr 59 om aksjeselskaper m.v s. 6. 11 Lov 4. juni 1976 nr. 59 om aksjeselskaper. 4

På denne bakgrunn måtte Høyesterett i stor utstrekning gjøre bruk av aksjeselskapsrettslige rettskilder for å fastslå rettstilstanden etter eierseksjonsloven. På samme måte vil det i denne avhandlingen ses hen til relevante rettskilder på aksjeselskapsrettens område, se punkt 1.4 om den nærmere avgrensingen. Dersom en anke til Høyesterett blir tillat fremmet, vil det påankende sakskomplekset som oftest reise uavklarte rettsspørsmål. 12 Dette innebærer at rettskildebildet ikke gir noe entydig svar på hva som utgjør gjeldende rett på området, slik at Høyesteretts pådømmelse vil være rettsavklarende. Ved tvilsomme og uavklarte rettsspørsmål vil de hensyn som gjør seg gjeldende kunne få en mer fremtredende rolle enn i tilfeller hvor rettsregelen kan utledes av de mer autorative rettskilder. 13 Det vil derfor være av interesse å kartlegge hvilke hensyn som gjør seg gjeldende ved det rettsspørsmål Høyesterett tok stilling til, noe som vil bli gjort i kapittel 3. 1.4 Veien videre og avgrensninger En representants myndighet 14 til å inngå avtaler på vegne av eierseksjonssameierne kan være begrenset som følge av både sameiets vedtekter og interne beslutninger instrukser i sameiet. Disposisjoners gyldighet vil også kunne avhenge av lovbestemte materielle, prosessuelle og personelle begrensninger. 15 I denne avhandlingen er det kun spørsmålet om avtalebinding der det er disponert i strid med preseptoriske, personelle kompetansebestemmelser i eierseksjonsloven som skal undersøkes. Med dette menes at noen har foretatt en disposisjon eierseksjonsloven eksklusivt legger til et bestemt organ. Siden Høyesterett i Rt. 2015 s. 600 bare tok stilling til eierseksjonslovens regel, vil avhandlingen begrense seg til spørsmålet for denne lovs vedkommende. Analysen av Høyesteretts premisser og standpunkt kan imidlertid tjene som et bidrag til tolkningen av tilsvarende spørsmål utenfor eierseksjonslovens område, jf. for så vidt punkt 4.3.9. 12 Se Lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) 30-4 første ledd annet punktum. 13 Se for eksempel Nils Nygaard, Rettsgrunnlag og standpunkt, 2. utgave, 2004 s. 152. 14 Synonymt med "myndighet" er det vanlig å bruke "kompetanse" eller bare "rett", og begrepene brukes her, som ellers, om hverandre av hensyn til variasjon i språket, se Jo Hov og Alf Petter Høgberg, Alminnelig avtalerett, Oslo 2009, s. 180. 15 Hoel Lie, Kommunalrettslig representasjon, s. 14. Se også Ørnulf Hagen, Kåre Lilleholt og Christian Fr. Wyller, Eierseksjonsloven, 2. utgave, Haslum, Oslo og Stavanger 2008 s. 364-365 om mulige begrensninger i representantens myndighet. 5

Spørsmålet om medkontrahentens mulighet til å bygge rett på avtaler inngått med en representant som har disponert utover sin rett, kan ha et høyt abstraksjonsnivå. Det tar også opp i seg ulike spørsmål som kan flyte noe over i hverandre, men som det er av prinsipiell betydning å holde adskilt. I kapittel 2 vil det derfor gis en kort og generell redegjørelse for gjeldende rett, i spørsmålet om avtalebinding der en representant har gått ut over det vedkommende er berettiget til. En nærmere analyse av hva rettskildene gir utrykk for ved overskridelse av preseptoriske, personelle kompetanseregler, vil bli gjort til en del av analysen av Høyesteretts premisser i kapittel 4. I kapittel 3 skal det gjøres rede for de hensyn som gjør seg gjeldende på området. Til slutt vil det i kapittel 5 tas stilling til spørsmål som dommen aktualiserer. Denne redegjørelsen vil så langt det lar seg gjøre bygge på drøftelser de lege lata, men spørsmålene er så vidt uavklart at det grunnleggende skille mellom de lege lata og de lege ferenda kan gli noe over i hverandre. 2 Noen utgangspunkter Eierseksjonssameiet er i motsetning til mange andre sammenslutninger et rettssubjekt kan organisere seg i ikke en juridisk person, og dermed ikke et selvstendig rettssubjekt. 16 Dette innebærer at det er sameierne og ikke eierseksjonssameiet som sådant som blir avtalepart i avtaler sameierne inngår i felleskap. 17 Som andre sammenslutninger organiseres eierseksjonssameiet i ulike organer. Eierseksjonssameiets organer er sameiermøtet, styre og forretningsfører. Det enkelte organ er gjennom loven gitt ulike ansvarsområder og ulik kompetanse til blant annet å beslutte at avtaler om sameiernes felles rettigheter og plikter skal inngås, men også til å representere sameierne signere avtalen overfor medkontrahenten ved selve avtaleslutningen. 18 16 Rt. 2005 s. 1046 avsnitt 24. 17 Se eierseksjonsloven 43 første ledd. Det at det må ses hen til en del aksjeselskapsrettslige rettskilder gjør at fellesbetegnelsen "prinsipal" for de (sameierne) eller det (aksjeselskap) rettssubjekt som lar noen inngå avtaler på deres vegne, vil lette fremstillingen der hvor redegjørelsen for gjeldende rett må illustreres med aksjeselskapsretten. 18 Se lovens kapittel V og VII. I tillegg kommer det at sameierne selv kan overføre kompetanse til personer som ikke er fått dette i loven, i kraft av de alminnelige fullmaktsregler i lov 31. mai 1918 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer (avtaleloven) kapittel 2. 6

Da denne avhandlingen ikke begrenser seg til spørsmålet om et bestemt organs avtaleinngåelse på vegne av sameierne, bidrar fellesbetegnelsen "representant" til å lette fremstillingen. Ordet representant sikter da til tilfeller hvor noen opptrer som "mellommann" for sameierne overfor medkontrahenten. 19 Om representantens kompetanse er det to ting som er viktig å ha med seg for den videre fremstillingen. For det første kan kompetansen være begrenset til eller være ulikt begrenset til ulike sider ved avtaleinngåelsen, se straks nedenfor. For det andre er representantens myndighet ingen statisk størrelse. Sistnevnte kan illustreres ved at en disposisjon representanten i utgangspunktet har rett til å foreta, fordi den faller innenfor grensene for den myndighet vedkommende er gitt i loven, likevel kan ligge utenfor det representanten er berettiget til i den konkrete saken. Årsakene til det kan, som vist innledningsvis i punkt 1.4, være flere forhold. Det kan for eksempel tenkes at sameiets vedtekter eller et overordnet organ bestemmer at den aktuelle disposisjonen må foretas av et bestemt organ. 20 Til dette kommer at det i sammenslutningsretten er vanlig at et overordnet organs delegasjon eller omstendighetene for øvrig, kan medføre at en myndighet som i utgangspunktet ligger til det overordnede organet, delegeres til et underordnet. Et eksempel er asl./asal. 6-14 tredje ledd, hvor det bestemmes at daglig leder kan ha kompetanse til å inngå avtaler som i utgangspunktet krever en kompetanse som er lagt til styret, dersom styrets beslutning ikke kan avventes uten vesentlig ulempe for selskapet. 21 På denne bakgrunn kan det være hensiktsmessig å betegne den kompetanse representanten i utgangspunktet har for normalkompetanse, mens den kompetanse som følger av nærmere omstendigheter enten den er videre eller snevrere kan betegnes for representantens konkrete kompetanse. 22 Dette medfører at det er representantens konkrete kompetanse som avgjør i hvilken utstrekning vedkommende er berettiget til å binde prinsipalen i det aktuelle tilfellet. Noen disposisjoner er imidlertid etter loven eksklusivt tillagt et bestemt organ. De representanter som ikke er tillagt den nødvendige myndigheten i loven, kan da aldri inneha myndigheten som kreves for å foreta den aktuelle disposisjonen, jf. for eksempel eierseksjonsloven 30 annet ledd bokstav c. 19 Hoel Lie, Kommunalrettslig representasjon, s. 15. 20 Se for eksempel eierseksjonsloven 29. 21 I eierseksjonslovens 43 første ledd annet punktum bestemmes det for eksempel også at styrets rett til å representere sameierne utad kan delegeres til to styremedlemmer. 22 Terminologien er hentet fra Hov og Høgberg, Alminnelig avtalerett, s. 233. 7

At myndigheten er begrenset til eller ulikt begrenset til ulike sider av avtaleinngåelsen viser seg ved at representanten kan ha rett til å representere prinsipalen ved avtaleinngåelsen overfor medkontrahenten, men likevel ikke ha rett til å beslutte at avtalen skal inngås, og vice versa. For eksempel er myndigheten til å beslutte om de viktigste avtaler skal inngås eksklusivt lagt til eierorganet i et eierseksjonssameie og aksjeselskap, henholdsvis sameiermøtet og generalforsamling. Eierorganet har likevel aldri kompetanse til å representere sameierne eller selskapet overfor medkontrahenten når avtalen skal inngås. 23 Slike avtaler må etter både eierseksjons- og aksjeloven inngås ved at styret, eventuelt de som har fått delegert kompetansen til å representere utad, undertegner avtalen. Og styret på sin side har aldri kompetanse til å beslutte at slike avtaler skal inngås. 24 For å skille disse sidene av myndighetsutøvelsen, kan begrepsparet beslutningskompetanse og representasjonskompetanse være hensiktsmessig. 25 Det bemerkes at sistnevnte kompetanse i sammenslutningsretten ofte betegnes som "representasjonsrett". At representanten i denne egenskap normalt har rett til å foreta visse typer disposisjoner på vegne av prinsipalen, gir vedkommende et "ytre skinn av rett" eller en legitimasjon som tredjepersoner under gitte omstendigheter kan bygge på dersom representanten disponerer utover sin rett. Dersom representanten foretar en disposisjon vedkommende er bemyndiget til, innebærer det at sameierne umiddelbart blir bundet, se 43 første og annet ledd. Om representanten med disposisjonen går utover det vedkommende etter det interne rettsforholdet med sameierne ikke hadde rett til, foreligger det myndighetsoverskridelse. Ved myndighetsoverskridelse oppstår spørsmålet om prinsipalen likevel må anses for å være bundet av representantens disposisjon. Medkontrahenten kan på bakgrunn av representantens legitimasjon, uten å være kjent med de forhold som begrenser representantens kompetanse, ha fått forventninger om at representanten hadde myndighet til å foreta den aktuelle 23 Se eierseksjonsloven 43 og aksjeloven 6-30 til 6-32. 24 Se for eksempel 30 annet og tredje ledd, 19 sjette ledd 28 annet ledd for eierseksjonslovens vedkommende. For aksjeloven, se for eksempel 3-8 første ledd, 7-1, 11-2 første ledd, 11-10 første ledd, 13-3 annet ledd, 14-6 første ledd og 16-1. 25 Også denne terminologien er hentet fra Hov og Høgberg, op.cit., s. 232, og er godt egnet til å illustrere skille eierseksjonsloven, som andre sammenslutningslover, bygger på, se lovens kapittel V om "Beslutningsmyndighet" sammenholdt med kapittel VII med 43 om "Representasjon". 8

disposisjonen. Dersom disposisjonen binder prinsipalen til tross for at representantens disposisjon innebærer en myndighetsoverskridelse, taler man om at bindende avtale har kommet i stand som følge av legitimasjonsvirkninger. 26 I hvilken utstrekning en medkontrahent kan bygge rett på avtaler som følge av legitimasjonsvirkninger, beror på sammenslutningslovenes legitimasjonsbestemmelser. 27 Det sentrale vilkåret for at medkontrahenten skal kunne bygge rett på avtalen til tross for at representanten disponerer utover det han er berettiget til, er at medkontrahenten ikke "innså eller burde innse at representanten gikk utover sin rett". 28 Dette vilkåret formuleres som et krav om at medkontrahenten må være i god tro med hensyn til myndighetsoverskridelsen. Med god tro menes at medkontrahenten ikke må ha visst om manglene ved representantens rett, og at denne uvitenheten ikke har vært uaktsom. 29 3 Hensyn ved myndighetsoverskridelse Som alle andre rettsregler bygger legitimasjonsreglene på ulike hensyn som hver for seg kan tale for forskjellig utforming av reglene. De alminnelige fullmaktsregler i avtaleloven er utformet på bakgrunn av en avveining av hensynet til fullmaktsgiver og medkontrahent. Disse hensynene må imidlertid suppleres av de særskilte hensyn som gjør seg gjeldende ved representasjon av vedkommende sammenslutning, for å få ett fullgodt bilde ved denne type representasjon. 30 Hensynene vil blant annet komme til utrykk gjennom den måten lovgiver har valgt å organisere sammenslutningen på, ved for eksempel å legge særlig viktige spørsmål til sammenslutningens øverste organ. På den bakgrunn må hensynene ved overskridelse av myndighet ved representasjon av eierseksjonssameier, ses i lys av de hensyn reglene om funksjonsfordelingen mellom organene bygger på. 31 26 Geir Woxholth, Avtalerett, 9. Utgave, Oslo 2014 s. 180. 27 Ibid. Eierseksjonslovens legitimasjonsregel er gjengitt nedenfor i punkt 4.3.2. 28 Se eierseksjonsloven 43 fjerde ledd, Hagen, Lilleholt og Wyller, Eierseksjonsloven, s. 365. 29 Ibid. 30 Se om dette Ola Åhman, Behörighet och befogenhet i aktiebolagsrätten, Uppsala 1997 s. 335 for den svenske aksje- og avtalelovens vedkommende, som begge bygget på et lovsamarbeid med bl.a. Norge. 31 Drøftelsen hos Hoel Lie i Kommunalrettslig representasjon, s. 22 flg. om "spesielle hensyn" ved kommunalrettslig representasjon bygger på dette. Se for så vidt også Åhman, op.cit., kapittel 4.5 for den svenske aksjelovs vedkommende. 9

Ved spørsmålet om prinsipalen skal bindes av representantens myndighetsoverskridelse er det to grunnleggende hensyn som står mot hverandre. 32 Sameierne har behov for et vern mot at representanten misbruker sin kompetanse på en slik måte at de blir bundet til avtaler de ikke ønsker å inngå. Prinsipalen må ha mulighet til å avgrense representantens oppdrag på en effektiv måte. 33 På den annen side står hensynet til at den representanten har disponert overfor skal kunne innrette seg etter representantens legitimasjon. Medkontrahenten vil ved avtaleslutningen forvente at sameierne er bundet av den foretatte disposisjonen representanten tilsynelatende er bemyndiget til å inngå. Et grunnleggende spørsmål ved myndighetsoverskridelse er dermed hvem som bør være nærmest til å bære risikoen ved urettmessig opptreden fra representantens side. I avveiningen mellom hensynet til prinsipalen og medkontrahenten vil et sentralt spørsmål være i hvilken grad medkontrahenten har mulighet til å oppfatte at disposisjonen innebar en myndighetsoverskridelse. 34 Dette vil avhenge av hvor synlig grensene for representantens myndighet var på disposisjonstidspunktet, og kan betegnes som publisitetshensynet. 35 Dersom myndighetsoverskridelsen er vanskelig å oppdage, er hans forventning om at prinsipalen er bundet av representantens disposisjon mer beskyttelsesverdig enn der myndighetsoverskridelsen er enklere å oppdage. Begrunnelsen for dette ligger i dagen: At medkontrahenten ikke registrerte at representanten gikk ut over sin bemyndigelse vil lettere bli tilskrevet han som aktsom. Hvor myndighetsgrensen for medkontrahenten er vanskelig å oppdage, vil dette måtte medføre omfattende undersøkelser for medkontrahenten. Det er dessuten ikke gitt at undersøkelsene vil gjøre grensene for myndigheten stort klarere, da det å holde representantens konkrete kompetanse skjult for omverdenen, kan bero på strategiske overveielser hos prinsipalen. 36 Slik Hoel Lie viser til, er situasjonen der medkontrahenten er i aktsom god tro vesensforskjellig fra tilfellet der medkontrahenten burde oppdaget 32 Se til dette, og det følgende, den utførlige drøftelsen hos Markus Hoel Lie, op.cit., s. 18 flg. 33 Hoel Lie, op.cit., s. 20. 34 Hoel Lie, op.cit., s. 21. 35 Betegnelsen er vanlig i bruk i den dynamiske tingsretten, men ikke ved spørsmål om rettsvirkninger ved myndighetsoverskridelse. Betegnelsen er imidlertid illustrerende, og et begrep som alene viser til at representantens kompetanse er lett tilgjengelig, vil også lette fremstillingen. 36 Birger Stuevold Lassen, Kontraktsrettslig representasjon, s. 17. 10

myndighetsoverskridelsen. 37 God tro-kravet bygger på grunnleggende rettferdsforestillinger og rimelighetsbetraktninger, men også prevensjons-, smidighets-, og bevisbetraktninger. 38 En medkontrahent i ond tro er derfor lite beskyttelsesverdig. For medkontrahenten vil det i utgangspunktet være vesentlig enklere å avdekke representantens kompetansegrense hvor denne fremgår av loven, enn hvor den fremgår av interne forhold hos sammenslutningen, for eksempel av instruks fra overordnet organ. 39 At publisitetshensynet ivaretas på en god måte ved angivelse av et organs myndighet i loven, må imidlertid nyanseres. Om representantens myndighet er angitt i en skjønnsmessig og uklar bestemmelse, vil publisitetshensynet være dårligere ivaretatt da det for medkontrahenten kan fremstå som usikkert om den aktuelle disposisjon objektivt faller innenfor den kompetanse det aktuelle organ har. 40 Dersom lovens ordning er slik at det kan være stort sprik mellom representantens normale og konkrete kompetanse, vil også dette bidra til usikkerhet hos medkontrahenten. Slik kan det ofte være ved avtaleinngåelser med daglig leder i et aksjeselskap. Daglig leder kan gjennom instruks eller delegasjon fra overordnet organ få innskrenket eller utvidet normalkompetansen sin, jf. asl./asal. 6-14. Ved bestemmelser i loven som på en klar måte gir et organ eksklusiv myndighet til å treffe visse beslutninger, vil imidlertid publisitetshensynet være svært godt ivaretatt. 41 Her holdet det at medkontrahenten kjenner loven og innretter seg deretter. Om han ikke gjør det, er det gode grunner for å anse ham som lite beskyttelsesverdig. 42 I hensynet til å verne medkontrahenten mot innsigelser fra prinsipalen ligger imidlertid også et ønske om å gjøre omsetningslivet effektivt og forutberegnelig. 43 Jo flere innsigelser rettsreglene hjemler, jo mer risikabelt vil det fremstå for tredjemann å inngå avtaler med den prinsipal som omfattes av de aktuelle reglene. Regler som hjemler etterfølgende innsigelser fra eierseksjonssameierne om ubundethet, vil derfor kunne virke negativt på omsetningslivet 37 Hoel Lie, op.cit., s. 20. 38 Aage Thor Falkanger, God tro, Oslo 1999 s. 72. 39 Hoel Lie, op.cit., s. 20. Denne nyansen anerkjennes også internasjonalt, se EU-domstolens dom i sak C- 104/96, Rabobank, premiss 23 om forskjellen mellom kompetansegrenser angitt i lov, og de som følger av selskapsinterne forhold. 40 Åhmann, op.cit., s. 164. 41 Slik Åhman, op.cit., 164 og Lennart Lynge Andersen og Peer Schaumburg-Müller, Tegning og Fuldmagt, Fredriksberg 2010 s. 80. 42 Se nedenfor i punkt 5.3 om at villfarelse om rettsregler vanskelig kan danne grunnlag for rettserverv. 43 Hensynet er tradisjonelt blitt omtalt som hensynet til "omsetningslivets tarv", se Thor Falkanger, Tingsrett, 5. utgave, Oslo 1999 s. 469. 11

de deltar i. Slike regler vil i praksis kunne oppstille en undersøkelsesplikt for medkontrahenten dersom han vil være sikker på at avtalen skal stå seg som gyldig. Da slike undersøkelser ikke nødvendigvis vil gi medkontrahenten sikre holdepunkter for representantens kompetanse, vil det å inngå rettshandler med sameierne kunne bli byrdefullt og fremstå som risikofylt. 44 Dette kan gå utover potensielle medkontrahenters lyst til å inngå rettshandler med eierseksjonssameiere, noe som vil gjøre eierseksjonsinstituttet mindre velfungerende. På den annen side vil også vidtgående regler i den annen retning kunne virke negativt på omsetningslivet rundt eierseksjonssameier. Det som er heldig for medkontrahenten, er uheldig for eierseksjonssameierne. 45 Som vist i kapittel 2, fordeler eierseksjonsloven som andre sammenslutningslover kompetanse til forskjellige organer ut fra en tanke om hva som gir en hensiktsmessig, effektiv og forsvarlig drift. En mulighet for bundethet utover denne kompetansefordelingen, vil innebære en uthuling dette regelverket. 46 Hvis representanter som etter loven ikke er gitt myndighet til å foreta de aktuelle disposisjoner, likevel kan forplikte sameierne selv i de viktigste avtaler som er tillagt eierorganet ved preseptorisk lovbestemmelse, vil det kunne føre til at kompetansefordelingen mellom organene nærmest blir illusorisk. 47 I alle fall for de viktigste disposisjoner ville en mulighet for en manglende sammenheng mellom deltakelsen i sammenslutningen og påvirkningsmuligheter på dets drift, gjøre det mindre attraktivt å organisere seg i den aktuelle sammenslutningen. 48 Men også for omsetningslivets interesser vil det være en vesentlig forskjell mellom disposisjoner som etter klare lovbestemmelser betinges av beslutning eller godkjennelse av et organ, og de disposisjoner som ligger utenfor et organs normalkompetanse, men som kan omfattes av dets konkrete kompetanse. Klare grenser for selskapsorganers kompetanse vil selv bidra positivt til omsetningslivet i form av forutberegnelighet. 49 For som ovenfor nevnt; en lovbestemmelse som klart tillegger myndigheten til å inngå den aktuelle avtalen eksklusivt 44 Åhman, op.cit., s. 166. 45 Thor Falkanger og Aage Thor Falkanger, Tingsrett, 7. utgave, Oslo 2012 s. 561 for ekstinksjonsinstituttets vedkommende. 46 Hoel Lie, op. cit., s. 22 for kommunelovens vedkommende. 47 Åhman, op.cit., s. 162. 48 Se argumentasjonsrekken hos Åhman, op. cit., s. 162-163. 49 Åhmann, op.cit., s. 164. 12

til ett organ, vil ikke medføre noen usikkerhet for medkontrahenten. Medkontrahenten kan her føle seg helt sikker på at avtalen bare blir gyldig dersom det aktuelle organet har besluttet eller godkjent avtalen. Ved inngåelse av slike avtaler vil medkontrahenten ikke forbinde avtaleinngåelsen med noen risiko. 50 Publisitetshensynet tilsier med andre ord at det bør etterstrebes å utforme regler som klarest mulig angir de respektive representanters myndighet. Men på grunn av hensynet til effektiv drift av sammenslutningen, ved at kompetanse bør kunne delegeres, og de rettstekniske vanskeligheter det fører med seg å presist og klart angi enhver myndighet, er det ikke alltid praktisk gjennomførbart. Behovet for å delegere eller tilpasse kompetanse er derfor et argument for å gi medkontrahenten det vern som ligger i en legitimasjonsregel. 51 Ved slik adgang til delegasjon eller tilpasning vil det nemlig bero på interne forhold hos sammenslutningen om kompetanse er delegert. Publisitetshensynet tilsier derfor en forskjellsbehandling av overskridelse av myndighet som etter klare lovbestemmelser eksklusivt er tillagt et organ, og overskridelse av myndighet som er tillagt et organ ved lov, men hvor myndigheten kan delegeres eller tilpasses. Hensynet til notoritet er generelt relevant for spørsmålet om det bør oppstilles en legitimasjonsregel. 52 Hoel Lie fremhever at hvor det i ettertid med stor sannsynlighet kan fastslås hvor kompetansegrensen gikk på disposisjonstidspunktet, har tredjemann mindre behov for beskyttelse mot representantens kompetanseoverskridelse. Her er nemlig mulighetene små for at prinsipalen i ettertid "dikter opp" begrensninger i representantens rett. 53 I motsatt tilfelle vil den tredjemann som kontraherer med en representant med en potensielt uklar kompetansegrense, ha et større behov for beskyttelse. Her vil det være en fare for at en anført kompetanseoverskridelse ikke er reell. 54 Også her vil det være en forskjell mellom overskridelse av myndighet som ved klart formulerte lovbestemmelser eksklusivt tillegger myndigheten til bestemte organ, og tilfeller hvor det ikke er delegert kompetanse til å disponere slik det er gjort, men hvor det kunne vært 50 Ibid. 51 Hoel Lie, op.cit., s. 162. 52 Hoel Lie, op.cit., s. 20. 53 Ibid. 54 Ibid. 13

delegert slik kompetanse. I førstnevnte tilfelle vil kompetansegrensen ligge fast, mens det i sistnevnte tilfelle er mulighet for at sammenslutningen uriktig hevder at den nødvendige kompetanse ikke er delegert eller at normalkompetansen er innskrenket som følge av intern instruks, for å komme seg unna ugunstige disposisjoner. Denne usikkerheten forsterkes dersom bestemmelsen representanten utleder sin rett fra, er skjønnsmessig formulert. 55 Hvor beskyttelsesverdig prinsipalens behov for å unngå misbruk av kompetanse er, vil avhenge av hvilken kontroll denne har over representantens legitimasjon. 56 Dette hensynet kan best illustreres i sammenheng med prevensjonshensynet, som i rettslitteraturen er blitt trukket frem som relevant i spørsmålet om det kan oppstilles en legitimasjonsregel. 57 Begrunnelsen er at legitimasjonsreglene bør utformes slik at de i størst mulig grad hindrer konflikt, og at et hjelpemiddel for å oppnå dette kan være å gi regler som gir prinsipalen en oppfordring om å sørge for at de representanter som for omverdenen kan fremstå legitimert, faktisk har en myndighet som er sammenfallende med legitimasjonen. 58 Om prinsipalen ikke benytter de muligheter han med rimelighet bør benytte til å sørge for kontroll med representantens legitimasjon, kan rettsordenens statuering av bindende avtale ses som en som en sanksjon mot uønsket atferd. 59 Forholdene ligger i utgangspunktet godt til rette for en slik kontroll, da det er sameierne selv som velger hvem de skal representeres av. Men som vist i kapittel 2, er det eierseksjonslovens ordning at sameierne lar seg representere av styret, evt. to styremedlemmer, ved avtaleinngåelser som betinges av vedtak i sameiermøtet, jf. 43 første ledd. Sameierne har derfor få muligheter til å sørge for at det er sammenfall mellom rett og legitimasjon ved slike avtaleinngåelser. 60 Prevensjonshensynet tilsier derfor ikke at det bør oppstilles en legitimasjonsregel ved overskridelse av sameiermøtets eksklusive myndighet. Størrelsen på verdien disposisjonen omfatter, eller viktigheten av disposisjonen, er også generelt relevant i spørsmålet om det skal kunne bygges rett på grunnlag av 55 Se for eksempel utformingen av asl./asal. 6-14 og 6-32 om daglig leders myndighet. 56 Hoel Lie, op. cit., s. 21 med videre henvisninger. 57 Ibid med videre henvisinger. 58 Ibid. 59 Hoel Lie, op.cit., s. 22 med videre henvisninger. 60 Unntak kan forekomme. Etter eierseksjonsloven 38 sjette ledd kan det i sameier med åtte eller færre eierseksjoner fastsettes i vedtektene at alle sameierne skal være medlem av styret. 14

legitimasjonsvirkninger. 61 Jo mer ekstraordinær avtalen er, desto større krav bør stilles til medkontrahentens aktsomhet. De disposisjoner som etter loven betinges av vedtak i sameiermøtet er "spesielt viktige". 62 Ved at disse disposisjonene må ha grunnlag i vedtak i sameiermøtet, sikrer man seg at avtalen er veloverveid og har oppslutning hos et betryggende antall sameiere. 63 Sameierne er av denne grunn mer beskyttelsesverdig ved overskridelse av myndighet som eksklusivt er tillagt dem (sameiermøtet), enn ved overskridelse av myndighet som kan tas av et annet organ. Dette tilsier at medkontrahenten stilles overfor et høyt aktsomhetskrav ved slike avtaleinngåelser. Denne gjennomgangen viser hvilke hensyn som kan inngå i vurderingen av om det kan oppstå bindende avtale som følge av legitimasjonsvirkninger. Gjennomgangen viser også at hensynene ikke vil være statiske størrelser i den betydning at et hensyn alltid taler for én og samme løsning. Gjennomgangen gir likevel grunnlag for å hevde at det for spørsmålet om avtalebinding ved overskridelse av klare preseptoriske kompetanseregler taler hensynene for at det i svært stor utstrekning bør statueres ubundethet. Dette gjør at overskridelse av myndighet som er tillagt et organ ved lov, men som det kan delegeres fra, i stor grad kommer i en annen stilling enn overskridelse av myndighet som ikke kan delegeres. 4 Analyse av Rt. 2015 s. 600 4.1 Sakens faktiske sider Partene i saken var sameierne i Sameiet Inkognitogaten 4 (heretter I4) og sameierne i Inkognitogaten 6 Sameie (heretter I6), som var eiere av to naboeiendommer på Frogner i Oslo. I 1998 ble I6 kjøpt av eiendomsutvikler Bjørn Aaserud og to andre. Førstnevnte ønsket å bygge om å selge leiligheter i I6. Leilighetene ble derfor senere solgt og omdannet til et eierseksjonssameie. I 1999-2000 begynte I4 og Bjørn Aaserud å forhandle om opparbeidelse av fellesarealer, herunder parkeringsplass på området som ligger mellom de to bygningene. På vegne av I4 inngikk daværende styreleder Bente Gravningen i 2002 avtale med I6 om opparbeidelse av fellesarealer på området som ligger mellom de to bygningene, uten at hun hadde fått sameiernes tilslutning til dette. Årsaken til at Gravningen inngikk avtalene alene, 61 Falkanger, God tro, s. 166 og Johannes Meyer-Myklestad, "Rett og legitimasjon i aksjeselskapsretten", Jussens Venner, 2012 s. 346-362 på s. 360. 62 Se Innst. O. nr. 57 (1996-1997) s. 17 og Hagen, Lilleholt og Wyller, Eierseksjonsloven., s. 279. 63 Ot.prp. nr. 33 (1995-1996) Om lov om eierseksjoner s. 69 første og annen spalte. 15

var at hun ikke visste at eierseksjonsloven 30 annet ledd bokstav c og d krever at en slik avtale har tilslutning fra minst to tredjedeler av sameierne. Avtalen gikk blant annet ut på at I6 skulle ha varig rett til parkering på grunn tilhørende I4. I6 var representert av dets tre sameiere, herunder eiendomsutvikler Bjørn Aasland. Avtalen ble underskrevet av alle som var til stede ved avtaleinngåelsen. Etter dette forsøkte I4 å reforhandle avtalen med hensyn til avtalens utgiftsfordeling. Avtalen ble imidlertid etterlevd frem til 2010, hvor situasjonen tilspisset seg, da en leilighet i I6 ble annonsert solgt med eksklusiv rett til parkeringsplass på grunn tilhørende I4. Som følge av dette ble det forsøkt å inngå en ny avtale mellom sameiene med særlig fokus på parkeringsplassene. Partene klarte imidlertid ikke å komme til enighet. 4.2 Saksgangen Etter at forliksrådet i Oslo hadde kommet til at avtalen var gyldig, tok I4 ut stevning med påstand om at I6 ikke har rett til parkering på eiendommen til I4. Ved Oslo tingretts dom 17. juni 2013 førte søksmålet frem. 64 I6 anket til Borgarting lagmannsrett, som ved dom 12. september 2014 også kom til at det ikke var inngått bindende avtale. 65 I6 anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjaldt rettsanvendelsen. 4.3 Analyse av Høyesteretts premisser 4.3.1 Vurderingstema Høyesteretts premisser er ført i pennen av førstvoterende konstituert dommer Sæbø som talsmann. Førstvoterende fastslo at disposisjonen til daværende styreleder i I4 omfattes av eierseksjonsloven 30 annet ledd bokstav c og d. Disposisjonen krevde derfor etter loven vedtak i sameiermøtet med tilslutning fra minst to tredjedeler av de avgitte stemmer. Det var med andre ord tale om overskridelse av myndighet som etter loven eksklusivt er tillagt sameiermøtet, slik at beslutningsmyndigheten ikke kan delegeres, jf. 4. 64 TOSLO-2012-207443. 65 LB-2013-162267. 16

I avsnitt 24 opplyses det om at forhandlingene for Høyesterett var begrenset til "spørsmålet om binding ved overskridelse av myndighet som er tillagt et selskapsorgan etter loven", jf. avsnitt 13 med henvisning til ankeutvalgets henvisningsbeslutning. 66 Høyesterett skulle dermed ikke ta stilling til om bindende avtale var inngått i den konkrete saken. Det skulle kun tas stilling til om en representants overskridelse av myndighet som etter loven er tillagt et organ, er til hinder for at bindende avtale overhode kan anses for gyldig inngått. For Høyesterett var det med andre ord tale om et rent rettsanvendelsesspørsmål. 67 Tilskjæringen av saken gjorde at betydningen av at styrelederen i I4 etter loven ikke har representasjonsrett, jf. 43 første og annet ledd, heller ikke skulle vurderes. Årsaken til Høyesteretts tilskjæring av saken var at lagmannsretten ikke hadde vurdert om bevisene i saken tilsa at I4 var i god tro, slik at bindende avtale eventuelt var inngått. 68 Lagmannsretten kom nemlig til at det aldri kan bli tale om bindende avtale ved overskridelse av preseptoriske kompetanseregler, uansett om representanten utleder kompetansen sin fra representasjonsreglene i eierseksjonsloven eller de alminnelige lovfestede og ulovfestede fullmaktsregler. 69 Lagmannsrettens begrunnelse for dette var at eierseksjonsloven 43 fjerde ledd ikke omfatter overskridelse av preseptoriske kompetanseregler. 70 Det var denne forutsetningen Høyesterett skulle ta stilling til om var korrekt rettsanvendelse. Dersom Høyesterett kom til at lagmannsretten rettsanvendelse var feil, måtte lagmannsrettens dom oppheves og saken sendes tilbake, slik at lagmannsretten kunne avgjøre om bindende avtale var kommet i stand, jf. tvisteloven 30-14 tredje ledd. 4.3.2 Legitimasjonsbestemmelsens ordlyd I avsnitt 24 gjengis legitimasjonsregelen i eierseksjonsloven 43 fjerde ledd, som lyder: "Har styret, styremedlemmer eller forretningsfører overskredet sin myndighet, er disposisjonen ikke bindende for sameierne, dersom sameierne godtgjør at medkontrahenten innså eller burde innse at myndigheten ble overskredet, og det derfor ville stride mot redelighet å gjøre disposisjonen gjeldende." Førstvoterende slår i avsnitt 26 fast at bestemmelsen etter sin ordlyd ikke gjør unntak for myndighetsoverskridelse hvor vedtaket beslutningskompetansen etter loven tilligger sameiermøte uten adgang til delegasjon. 66 Se Rt. 2015 s. 66. 67 Se henvisningsbeslutningen av 14. januar 2015, i medhold av tvisteloven 30-14 tredje ledd, inntatt i Rt. 2015 s. 66. 68 Se LB-2013-162267 s. 8 i utskrift. 69 Ibid. 70 Se LB-2013-162267 s. 7 i utskrift. 17

4.3.3 Eierseksjonslovens forarbeider I avsnitt 27 vises det så til de delene av eierseksjonslovens forarbeider som omtaler representasjonsretten og virkninger av myndighetsoverskridelse. Forarbeidene er knappe i disse spørsmålene, men det uttales at: "Styret bør kunne representere sameierne i alle saker der vedtak kan gjøres av et flertall. Men styret må også kunne representere sameierne i saker som gjelder felles rettigheter og plikter der styret har vært avhengig av tilslutning fra alle sameierne. Styret bør med andre ord være legitimert ut over sin materielle avgjørelsesmyndighet.... Forslaget har på samme måte som borettslagslov og aksjeselskapslov en bestemmelse om at en medkontrahent i ond tro ikke kan påberope seg en disposisjon fra styret (eventuelt fra styremedlemmer som har undertegnet) eller forretningsfører hvis de har gått ut over det de internt har rett til. Bestemmelsen er formet etter mønster fra aksjeselskapsloven 18-15 [sic] slik den paragrafen er forslått endret i Ot.prp.nr.4 (1995-1996)" (min kursivering). 71 Førstvoterende tar for seg førstnevnte avsnitt i de siterte uttalelsene i dommens avsnitt 30. Her slås det fast at disse gir "klart utrykk for at styrets representasjon omfatter saker hvor vedtakompetansen [beslutningskompetansen] tilligger sameiermøtet". Da forarbeidene i den forbindelse uttaler at styret "bør med andre ord være legitimert ut over sin materielle avgjørelsesmyndighet", mener førstvoterende at det synes som om departementet har ment at 43 fjerde ledd også får anvendelse der vedtaket tilligger sameiermøtet etter loven. Dette mener førstvoterende bør tillegges "betydelig vekt" ved tolkningen av bestemmelsen, selv om han viser til at det "prinsipielt ikke kan trekkes bindende slutninger fra representasjonsretten til rettsvirkninger av at denne overskrides". Som førstvoterende med sistnevnte uttalelse er inne på, kan det ikke trekkes bindende slutninger fra representasjonsretten til virkningene av myndighetsoverskridelse. Det er den aktuelle legitimasjonsbestemmelsen som avgjør i hvilken utstrekning medkontrahenten kan påberope seg representantens legitimasjon som grunnlag for bindende avtale. 72 Dette kommer bl.a. til utrykk hos Aarbakke mfl. i relasjon til aksjeloven, hvor det uttales at: 71 Ot.prp. nr. 33 (1995-1996) s. 82 første til annen spalte. 72 Se kapittel 2. 18

"Spørsmålet om hvem som har myndighet til å representere selskapet utad, må holdes adskilt fra spørsmålet om når selskapet kan gjøre gjeldende at det ikke er bundet ved avtaleinngåelse eller annen disposisjon som er foretatt av noen som har opptrådt på vegne av selskapet. Problemstillingen er aktuell hvor den som har representert selskapet, har gått utover det han i forhold til selskapet er berettiget til,... Spørsmålet om slike disposisjoner likevel er bindende for selskapet, er regulert i 6-33 [aksjelovens legitimasjonsregel]." (mine kursiveringer). 73 Det de siterte uttalelsene i eierseksjonslovens forarbeider gir utrykk for på dette punkt, er at styrets representasjonskompetanse bør være videre enn dets beslutningskompetanse. Dette er for så vidt naturlig for representasjonskompetansen, da det ville vært upraktisk med en regel om at hele sameiermøte må være til stede ved avtaleinngåelsen. 74 Uttalelsene er følgelig gitt til eierseksjonslovens 43 første og annet ledd, som omhandler representasjonsretten til eierseksjonssameiets organer. På tross av dette, kan det, som førstvoterende formulerer det, være nærliggende å tolke uttalelsene slik at departementet har ment at "medkontrahenten skal kunne påberope seg legitimasjonsregelen i eierseksjonsloven 43 fjerde ledd også når vedtaket tilligger sameiermøtet etter loven". 75 I hvilken utstrekning legitimasjonsregelen gjelder ved slik myndighetsoverskridelse er imidlertid ikke klart med disse uttalelsene. Og stort nærmere regelens utstrekning kommer en heller ikke ved at forarbeidene i neste avsnitt, som går direkte på legitimasjonsregelen, opplyser om at legitimasjonsbestemmelsen regulerer tilfeller hvor representanten har "gått ut over det de[n] internt har rett til". Uttalelsen "internt har rett til" kan tolkes slik at bestemmelsen bare kan påberopes om styret har inngått en avtale som er i strid med det bakenforliggende vedtaket i sameiermøtet, og ikke når styret selv har besluttet at avtalen skal inngås. 76 Selv om sistnevnte tolkning ikke er den mest nærliggende, illustrerer den at representasjonsretten alene sier lite om i hvilke tilfeller legitimasjonsregelen er anvendelig. Det at førstvoterende likevel legger "betydelig vekt på" 73 Aarbakke mfl., Aksjeloven og allmennaksjeloven, 3. utgave, Oslo 2012 s. 434. Se for eksempel også NOU: 1998: 7 om stiftelser s. 73 første spalte om skillet mellom disse spørsmålene. 74 Ot.prp. nr. 33 (1995-1996) s. 80 annen spalte. 75 Avsnitt 30. 76 En slik rettstilstand var for eksempel foreslått i de opprinnelige forarbeidene til aksje- og allmennaksjeloven, se spesialmotivene til legitimasjonsregelen i Ot.prp. nr. 36 (1993-94) s. 214. 19

uttalelsene om representasjonskompetansen, fremstår derfor som merkelig og diskutabelt når han i samme åndedrag påpeker at dette prinsipielt er to forskjellige spørsmål. Uttalelser om legitimasjonsregelen blir gitt allerede i neste avsnitt i proposisjonen, og førstvoterende tar for seg disse i avsnitt 31. Her vises det til at eierseksjonslovens legitimasjonsregel "er formet etter mønster" fra aksjeselskapsloven 8-15, slik den var foreslått endret i Ot.prp. nr. 4. (1995-1996). Henvisningen til aksjelovens regel er muligens enda mer direkte i spesialmerknadene til bestemmelsen. Her uttales det nemlig at "[b]estemmelsen svarer til aksjeselskapsloven 8-15 slik denne lyder etter forslag til endringer i Ot.prp.nr.4 (1995-1996)" (min kursivering). 77 Førstvoterende mener derfor at forståelsen av denne bestemmelsen får betydning for tolkningen av eierseksjonsloven 43 fjerde ledd, noe som er i tråd med juridisk teori. 78 4.3.4 Ordlyden i forslaget til bestemmelsen eierseksjonslovens legitimasjonsregel svarer til I dommens avsnitt 32-34 gis en kortfattet oversikt over historikken bak forslaget til asl. 8-15 i Ot.prp. nr. 4 (1995-1996). 79 I denne proposisjonen foreslo departementet til dels å fravike de tidligere forslagene til bestemmelsen. Den opprinnelige Aksjelovsgruppens forslag innebar at lovens legitimasjonsregel skulle avgrenses mot tilfeller hvor et selskapsorgan overskred den myndighet det var tildelt i loven. 80 Forslaget hadde sin bakgrunn i Aksjelovgruppens forståelse av EUs første selskapsdirektiv art. 9 nr. 1 første ledd. 81 Denne forståelsen av direktivbestemmelsen ble opprinnelig støttet av Justisdepartementet. 82 77 Ot.prp. nr. 33 (1995-1996) s. 125. 78 Hagen, Lilleholt, Wyller, Eierseksjonsloven, s. 364. 79 Om forhistorien til forslaget, se punkt 1.3. 80 NOU 1992: 29 side 142 og forslaget til 9-22. 81 DIR 68/151/EØF. Direktivet er nå videreført til DIR 2009/101/EF uten realitetsendringer for så vidt gjelder art. 9., se Peter Biering mfl., Karnovs EU-samling,12. utgave København 2013 s. 1040 annen spalte. 82 Ot.prp. nr. 36 (1993-94) s. 16, 214 og forslaget til 7-22. 20

Direktivbestemmelsen lyder: "Et selskab forpligtes over for tredjemand ved sine organers handlinger, selv om disse handlinger ikke omfattes af selskabets formål, medmindre handlingerne ligger uden for de beføjelser, som ifølge loven er tillagt eller kan tillægges disse organer." Bortsett fra sak C-104/96, Rabobank, foreligger det ingen praksis fra EU-domstolen som tar stilling til bestemmelsens rekkevidde. 83 Denne avgjørelsen slår imidlertid bare fast at det er opp til medlemstatene selv å bestemme virkningene av at en disposisjon er foretatt av en daglig leder som er inhabil til å foreta den aktuelle disposisjonen. 84 Det er imidlertid nærliggende å tolke ordlyden slik at i alle fall overskridelse av den myndighet som organet overhodet kan være i besittelse av etter loven, utgjør en objektiv grense for organets legitimasjon, slik at avtaler i strid med dette automatisk blir ugyldig. 85 Slik er bestemmelsen også forstått i sentral juridisk teori. 86 I Sverige, Danmark, Tyskland og England er det også lagt til grunn en slik forståelse. 87 Årsaken til at direktivbestemmelsen fikk formuleringen "som organene er tillagt eller kan tillegges etter loven", var at noen medlemstater i EU (da EF) fastlegger myndigheten til de ulike organene i selve loven, mens andre nøyer seg med å sette en ytre ramme i loven hvor det innenfor rammene er opp til selskapet selv å bestemme de respektive organenes myndighet. 88 Uansett rettssystem skulle altså de lovfastlagte grensene for den myndighet organet overhode kan ha etter loven, utgjøre en objektiv grense for selskapsorganenes legitimasjon. Disposisjoner som overskrider disse grensene kan ikke bli bindende for selskapet, uansett om medkontrahenten er i god tro. 89 83 Se Peter Biering mfl., op.cit., s. 1041 note 6 for perioden frem til 2013. For tiden etter dette, se søk i: http://curia.europa.eu/juris/liste.jsf?pro=&lgrec=en&nat=or&oqp=&dates=&lg=&language=en&jur=c%2ct%2 CF&cit=L%252CC%252CCJ%252CR%252C2008E%252C%252C2009%252C101%252C%252C10%252C%2 52C%252C%252C%252Ctrue%252Cfalse%252Cfalse&td=%3BALL&pcs=Oor&avg=&page=1&mat=or&jge= &for=&cid=459539 (sist sjekket 14. desember 2015). 84 Erik Werlauff, EU-Selskabsrett, 3. utgave, København 2002 s. 412. 85 I Sak C-104/96, Rabobank, premiss 22 har EU-domstolen lagt til grunn at ordlyden til art. 9 første ledd har stor vekt. 86 Se Jytte Thorbeck, Aktieselskabsorganernes kompetence i EF, Holte 1973 s. 384-385 med videre henvisninger til kontinental rettslitteratur og Erik Werlauff, EU-Selskabsrett, 3. utgave, København 2002 s. 412. 87 Se den utførlige gjennomgangen hos Åhman, Behörighet och befogenhet i aktiebolagsrätten, s. 79-114, med oppsummeringen på s. 113. Se også Peer Schaumburg-Müller og Erik Werlauff, Selskabsloven med kommentarer, 2. utgave, København 2014 s. 730-731. 88 Se Jytte Thorbeck, op.cit., 384-385 med videre henvisninger. 89 Ibid; Åhman, op.cit., s. 71 og Werlauff, op.cit., s. 412. 21

Dette viser, i tråd med de reelle hensyn som er gjennomgått i kapittel 3, at overskridelse av preseptoriske kompetanseregler kommer i en særstilling i forhold til for eksempel overskridelse av den myndighet et organ i utgangspunktet er tillagt i loven (normalkompetanse). De organ som ikke har fått den nødvendige kompetansen i loven kan heller aldri ha den, og det er noe medkontrahenten kan få kunnskap om bare ved å lese loven. Publisitets- og notoritetshensynet er med andre ord svært godt ivaretatt. Den opprinnelige Aksjelovgruppens foreslo på denne bakgrunn at legitimasjonsregelen ikke skulle komme til anvendelse ved overskridelse av myndighet eksklusivt tillagt et organ ved lov. Den foreslo imidlertid også samme regel for overskridelse av et organs normalkompetanse, idet forslaget til legitimasjonsbestemmelsen lød: "Har noen som etter 9-19 og 9-21 representerer selskapet utad, ved disposisjon på vegne av selskapet overskredet sin myndighet, er disposisjonen bindende for selskapet, med mindre den som representer selskapet: 1. har handlet ut over sin myndighet etter bestemmelser i denne lov " Departementet foreslo en bestemmelse med nær identisk ordlyd, men med små redaksjonelle endringer: " hvis ikke den som representerer selskapet har handlet ut over den myndighet vedkommende er tillagt etter loven " (mine kursiveringer og forkortning). Departementet hadde ingen kommentarer til de redaksjonelle endringene, og i lys av at departementet uttalte at det "støtter Aksjelovgruppens forståelse av direktivet, jf lovutkastet 7-22", må dette innebære at forslaget ikke tok sikte på noen realitetsendring i forhold til Aksjelovgruppens forslag. 90 Førstvoterende viser i avsnitt 32 til at disse forslagene ville medført at "selskapet ble ubundet overfor medkontrahenten i tilfelle hvor selskapet har inngått avtale som etter loven er betinget av godkjennelse av generalforsamlingen når slik godkjennelse mangler" (min kursivering). 90 Ot.prp. nr. 36 (1993-94) s. 16. Også Høyesterett legger dette til grunn i avsnitt 32. 22