Innst. S. nr. 67. (1998-99) Innstilling fra justiskomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Øystein Hedstrøm, Jørn L. Stang, Vidar Kleppe og Ulf Erik Knudsen om å avvikle systemet med uavhengig av bakgrunn, lovbrudd og hvilken bygning de oppholder seg i. Dokument nr. 8:1 (1998-99). Til Stortinget. Sammendrag Forslagsstillerne mener Justisdepartementets praksis Stortingsrepresentantene Øystein Hedstrøm, Jørn L. medfører en uakseptabel forskjellsbehandling fra statens side, og at det er på tide for den verdslige makt å ta Stang, Vidar Kleppe og Ulf Erik Knudsen har den 5.þoktober 1998 fremsatt følgende forslag: et oppgjør med kirkeasylsystemet gjennom å avvikle ordningen. «Stortinget ber Regjeringen avvikle systemet med uavhengig av bakgrunn, lovbrudd og hvilken Komiteen, medlemmene fra Arbeider- Komiteens merknader bygning de oppholder seg i.» partiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane I begrunnelsen for forslaget fremgår det bl.a. at forslagsstillerne mener Regjeringens liberalisering av asyl- Jan Simonsen og Jørn L. Stang, fra Kris- Sofie Tømmerås, fra Fremskrittspartiet, og flyktningepolitikken kan bidra til en ny bølge av telig Folke pa rti, Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, kirkeasylanter. Første halvår 1998 har et stort antall asylsøkere ankommet, med serbiske kroater fra øst- lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Slavonia i Kroatia som den største gruppen. Pr. 25.þjuli Hernæs, og fra Senterpartiet, Tor Nymo, 1998 satt 65 personer fra sju land i kirkeasyl. viser til at kirkeasyl er en svært gammel ordning. Praksisen med å søke ly i kirker for å komme unna Forslagsstillerne fremholder at kirkeasyl er en ulovlig inngripen som hindrer iverksettelse av lovlig fattede myndighetene forsvant i Norge med reformasjonen. vedtak. En grunn til at kirken likevel kan praktisere De siste årene har så praksisen blitt tatt opp igjen først kirkeasyl er myndighetenes beslutning om å ikke gripe og fremst av asylsøkere, og i all hovedsak har de lokale inn i kirkerommet med makt. menighetene i praksis støttet asylanter som har tatt Meningsmålinger kan tyde på at det er et flertall i opphold i deres gudshus. I den senere tid har vi også befolkningen som ønsker å avvikle kirkeasylordningen. Forslagsstillerne viser til at mange mennesker grunnlag av myndighetsavgjørelser som er gått dem fått saker hvor nordmenn har søkt kirkeasyl på opplever kirkeasyl som et problem. Flere menigheter imot. er imot det, og fra politisk hold har man advart kirkene K o m it e e n viser til at dette har ført til spenninger, mot å gi noen kirkeasyl. Forslagsstillerne mener dette ikke bare i forhold til lov og orden, men f.eks. også når problemet nå må løses, og peker på at R egjeringen kan det gjelder virkningen på barns fysiske og psykiske la politiet gå inn i kirkene og hente ut de menneskene helse. I en slik situasjon er det også vanskelig å ivareta som oppholder seg der. barns grunnleggende rettigheter. Det er grunnlag for å si at det å gå i kirkeasyl har gitt Ko m it een har merket seg at kirkeasyl har skapt gode resultater for de fleste asylantene. I media er det vanskelige avgrensninger og tvil om hvor grensene går angitt at 90þpst. av de personer som har gått i kirkeasyl for hva som kan regnes som gudshus, «det hellige siden 1993 har fått oppholdstillatelse. rom» og verdslige bygninger i kirkenes eie. Videre
2 Innst. S. nr. 67-1998-99 viser k om i te e n til at myndighetenes bruk av politi til å hente ut, eller ikke hente ut, asylanter har skapt sterke følelser og uklarhet om hvilken praksis som gjelder i slike saker. K om i tee n understreker at ordningen med kirkeasyl ikke har noen rettslig plass i et moderne, demokratisk rettssamfunn. Ordningen er fra politiske myndigheters side ikke akseptert eller godkjent som en legal ordning. K o m it e e n viser til brevet fra justisministeren til komiteen av 17.þnovember 1998, jfr vedlegg 1: «Kirkeasyl er et begrep som er innført og definert av kirken. Kirkeasyl er ikke et juridisk begrep. Norsk lov gjelder innenfor kirkens bygninger, kirkens bygninger er derfor ikke et «rettstomt rom».» K om i te e n slutter seg til denne oppfatningen. Av hensyn til respekt for kirkefreden har imidlertid praksis vært at politiet ikke har gått inn i kirkene for med makt å hente ut asylsøkere, jf. retningslinjene om dette som ble sendt fra Justisdepartementet til politimestrene 5.þjuli 1993. K o m it e e n understreker at dette ikke innebar noen politisk eller juridisk aksept for ordningen med kirkeasyl, men kun at man som hovedregel ikke går inn i kirkene mot kirkens vilje. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at situasjonen blir en annen dersom kirken selv anmoder om politiets bistand for å hente ut uønskede kirkeasylanter. Dersom det foreligger en anmeldelse, ligger saken innenfor Riksadvokatens kompetanseområde. I slike saker har Justisdepartementet ikke anledning til å instruere politiet. Det dreier seg her om oppfølgning av et alminnelig straffbart forhold og ikke om gjennomføring av et forvaltningsvedtak. F le r ta l le t viser til at hvis det ikke foreligger en anmeldelse, men bare en anmodning fra kirken om bistand fra politiet, kan situasjonen ses på som et ordensproblem. I disse tilfellene kan Justisdepartementet instruere politiet, men gjør det vanligvis ikke. Det er heller ingen grunn til å gjøre det i kirkeasyltilfellene. Ved at kirken ber om bistand tilkjennegis at de ikke anser kirkefreden krenket ved en pågripelse. Det er ingen grunn til at myndighetene ikke da skal respektere dette, på samme måte som man respekterer det motsatte. F le rtal let understreker at forutsetningen for at politiet skal kunne gripe inn etter en slik anmodning, er at den kommer fra kompetent kirkelig myndighet. K om i tee n ber departementet klargjøre hva som er kompetent kirkelig myndighet for de ulike gudshus som kan være aktuelt tilholdssted for kirkeasyl. K om i te e n har merket seg at justisministeren i møte med komiteen har presisert at betegnelsen «kirkens rom» er avgrenset og f.eks. ikke gjelder for leiligheter eller aktivitetsrom i tilknytning til kirken. K om i te e n har også merket seg justisministerens sterke klargjøring av at det å benytte kirkeasyl ikke må gi rett til amnesti, og at kirkeasyl ikke innebærer noen aksept for at noen forsøker å unndra seg rettsstatens avgjørelser. Komite en vil også understreke dette. K o mi te e n har dessuten merket seg at justisministeren generelt ikke har ønsket å instruere politiet om å gå inn i kirken for å hente ut kirkeasylanter. Kom it een vil peke på at dagens praksis reiser flere uavklarte avgrensningsspørsmål for når politiet skal gripe inn. K o mi te e n viser til at den uavklarte situasjonen er svært uheldig og gir muligheter for misforståelser med betydelige konsekvenser for enkeltmennesker og for menigheten. K o m it e e n s f l e r t a ll, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener utgangspunktet må være at verdslige myndigheter ikke bør gripe inn i Kirkens indre selvstyre. På den annen side tar f lert all et til etterretning at kirken selv, ved biskopene, ikke har klart å skape en tilfredsstillende avklaring rundt institusjonen kirkeasyl. Fl ert all et mener det nå er et klart behov for at kirken avklarer sitt standpunkt med sikte på å finne en løsning på situasjonen, og slik at man kan unngå at problemene og uklarhetene som følger med kirkeasyl blir av varig karakter. F le r ta l le t vil i den forbindelse vise til brev fra justisministeren til komiteen av 17.þnovember 1998 (jf. vedlegg 1) der det fastslås at det ikke er noen tvil om at kirkeasyl er en svært uheldig ordning som fungerer urettferdig - en oppfatning f le r t a ll e t deler fullt ut. Fl e r ta ll e t vil derfor sterkt oppfordre de ansvarlige organer i kirken til å rydde opp i den uheldige praksisen som kirkeasyl innebærer. Fl e r t a ll e t viser videre til at det også fremgår av brevet at det som hovedregel fortsatt ikke vil være aktuelt å be politiet om å hente ut asylanter med makt. F le r ta l le t forstår dette slik at det kan tenkes tilfeller hvor situasjonen er så alvorlig at hensynet til kirkefreden må vike. Flertallet er enig i dette og mener at respekten for kirkefreden til enhver tid må veies opp mot andre behov i forhold til om det er nødvendig å gripe inn. Fl e r t a ll e t viser til at dersom det er barn blant kirkeasylantene og det er grunn til å tro at barna lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, er dette barnevernstjenestens ansvarsområde. Flertallet kan for øvrig ikke se at det er grunnlag for forslaget i Dokument nr. 8:1 (1998-99) om å «avvikle systemet med kirkeasyl slik at politiet gis adgang til å pågripe personer uavhengig av bakgrunn, lovbrudd og hvilken bygning de oppholder seg i.» Fl ert al let kan ikke se at det fra myndighetenes side er innført et slikt system. Det er ikke med bakgrunn i et etablert system, men med bakgrunn i respekt for kirkefreden, at politiet som hovedregel ikke går inn i kirker. Det er således ingen formelle regler eller noe etablert system som hindrer politiet i å gå inn i kirker og hente ut kirkeasylanter dersom det ansees påkrevd. Fl ertallet vil på denne bakgrunn avvise forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremsk r i tt sp a r t ie t mener kirkeasyl hinderer politiets iverksettelse av lovlig fattede vedtak. D i s se m e d - lem m er viser til at dagens praksis setter landets lovog rettssystem til side. Dette virker provoserende for mange fordi det strider mot deres rettsoppfatning. D i ss e m e d le m m e r vil minne om at norsk lov gjelder også inne i kirkebygningene og «kirkens rom» og foreslår en endring av dagens praksis slik at iverksettelse av fattede vedtak ikke hindres og at lov og orden etterleves. Grunnen til at kirken kan praktisere kirkeasyl er myndighetenes beslutning om ikke å gripe inn i kirkerommet med makt. Dis s e me dl em m er har oppfattet Justisdepartementets instruks datert 5.þ juli 1993 til landets politimestere til ikke å være i tråd med lovgivningen. D is s e m e d le m m e r mener at myndighetene skal håndheve norsk utlendingslov i kirkebygninger. D i ss e m e d le m m e r viser til brev fra Bispemøtet høsten 1993, vedtak fra kirkemøtet 1996 og veiledning til menighetene om kirkeasyl av 28.þmai 1998. Herav fremgår at kirken fraskriver seg ethvert ansvar for at kirkeasyl oppstår, men samtidig etablerer den kirken og tilstøtende rom som såkalt «hellig rom». D i ss e me d le m m e r mener bestemt at betegnelsen «hellig rom» er knyttet til religionens mystiske innhold, og egner seg ikke for argumentasjon, jf. justisministerens brev. På denne bakgrunn vil disse medlemmer avvise kirkens tolkning. D i ss e m e d le mm e r viser til at mange mennesker opplever kirkeasyl som et problem. Flere menigheter er imot det, og fra politisk hold har man advart kirkene mot å gi noen kirkeasyl. Mange menigheter har gitt uttrykk for at de ikke kan innvilge kirkeasyl. I følge Aftenposten oppholder 21 mennesker seg ulovlig i kirken eller på kirkeområder bare i Oslo. De fleste som søker tilflukt kommer fra øst-slavonia. På landsbasis har antallet kirkeasylanter doblet seg på et halvt år. Disse me dlemmer mener at Regjeringen kan la politiet gå inn i kirkene og hente ut de menneskene som oppholder seg der når de ikke har lovlig opphold i landet. Det er grunnlag for å hevde at det å gå i kirkeasyl har gitt gode resultater for de fleste asylantene. Over 90 pst. av de personer som har gått i kirkeasyl siden 1993 har fått oppholdstillatelse i følge TV2. Til tross for at de fleste kirkeasylantene har fått behandlet sin søknad grundig mener disse med - lem m er at det spekuleres i opphold på kirkens grunn i landet ved å gå inn i kirkene. Lov og rett blir dermed satt til side. D i ss e me dl e m m e r slår fast at de som har fått avslag på søknaden om oppholdstillatelse som regel har fått det på bakgrunn av at det ikke har vært forbundet med fare for disse menneskene å reise tilbake til sine hjemland. Innst. S. nr. 67-1998-99 3 Oslo, i justiskomiteen, den 8. desember 1998. Disse me dlemmer mener Justisdepartementets praksis medfører en uakseptabel forskjellsbehandling fra statens side. Personer som respekterer norsk lov og forlater landet etter avslag om oppholdstillatelse blir taperne. Kirkeasylantene derimot, som bryter loven, belønnes i de fleste tilfelle med opphold. D is s e m ed l em me r vil hevde at når utlendinger ser at det aksepteres fra myndighetene at de kan tiltvinge seg opphold i Norge uten reaksjoner fra myndighetenes side, vil det med stor sannsynlighet føre til at flere vil forsøke seg med den samme fremgangsmåten. D is s e me dl e m m e r vil i den forbindelse vise til brev fra justisministeren til komiteen av 17.þnovember 1998 (jf. vedlegg 1) der det fastslås at det ikke er noen tvil om at kirkeasyl er en svært uheldig ordning som fungerer urettferdig - en oppfatning d i ss e me dl e m - m e r, i likhet med komiteens flertall, deler fullt ut. D is s e m ed le mm e r fremmer på denne bakgrunn følgende forslag: «Stortinget ber Regjeringen avvikle systemet med uavhengig av bakgrunn, lovbrudd og hvilken bygning de oppholder seg i.» K o m it e e n s me dl e m m e r f r a H ø yr e ville ønsket at Stortinget skulle foreta en faglig kirkehistorisk gjennomgang av ordningen med kirkeasyl, samt en vurdering av de juridiske virkningene av ordningen. Di s se m ed le mm er beklager at flertallet avviser en slik utredning. Forslag fra mindretall Forslag fra Fremskrittspartiet: Stortinget ber Regjeringen avvikle systemet med uavhengig av bakgrunn, lovbrudd og hvilken bygning de oppholder seg i. Komiteens tilråding K o m it e e n viser til dokumentet og det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt vedtak: Dokument nr. 8:1 (1998-99) - forslag fra stortingsrepresentantene Øystein Hedstrøm, Jørn L. Stang, Vidar Kleppe og Ulf Erik Knudsen om å avvikle systemet med kirkeasyl slik at politiet gis adgang til å pågripe personer uavhengig av bakgrunn, lovbrudd og hvilken bygning de oppholder seg i - avvises.
4 Innst. S. nr. 67-1998-99 Kristin Krohn Devold, Bjørn Hernæs, Jan Simonsen, leder. ordfører. sekretær.
Innst. S. nr. 67-1998-99 5 Vedlegg Brev til justiskomiteen fra Justisdepartementet v/statsråden, datert 17.þnovember 1998. Dokument 8:1 (1998-99) - forslag fra stortings-representantene Øystein Hedstrøm, Jørn L. Stang, tak, men oppfølging av et straffbart forhold. Foreligger dreier seg om gjennomføringen av et forvaltningsved- Vidar Kleppe og Ulf Erik Knudsen om å avvikle det bare en anmodning fra kirken om politiets bistand, systemet med kirkeasyl kan forholdet anses som en ordensforstyrrelse. Justisdepartementet kan da instruere politiet, men gjør det Jeg viser til Justiskomiteens brev av 27.10.98. Jeg har følgende kommentar til forslaget: normalt ikke. Når kirken selv ber om politiets bistand, Kirkeasyl er et begrep som er innført og definert av tilkjennegis det at kirken selv ikke anser en pågripelse kirken. Kirkeasylet er ikke et juridisk begrep. Norsk som en krenkelse av kirkefreden. Det er ingen grunn til lov gjelder innenfor kirkens bygninger, kirkens bygninger er derfor ikke et «rettstomt rom». måte som det motsatte respekteres. Med andre ord er at myndighetene ikke skal respektere dette, på samme Etter sterkt press fra kirken besluttet den daværende det ingen grunn for Justisdepartementet å instruere politiet i slike tilfeller. Forutsetningen for at politiet skal politiske ledelse i 1993 at man likevel ville respektere den av kirken definerte kirkefreden. I praksis gav dette kunne gå inn etter anmeldelse/anmodning om bistand seg utslag i at departementet i brev av 05.07.93 gav er for øvrig at dette kommer fra kompetent hold innen politimestrene retningslinjer om at «det som hovedregel ikke (er) aktuelt for politiet å gå inn i kirker og selve kirkerommet, vil det stedlige kirkelige fellesråd kirken. I forhold til kirkeasylanter som oppholder seg i bedehus for med makt å hente asylsøkere som skal være rette myndighet. Oppholder kirkeasylantene seg i sendes ut av landet». Dette innebar at det som hovedregel ikke var aktuelt å hente ut asylsøkere fra kirker menighetsrådet som er rette myndighet. andre rom i kirken eller tilliggende lokaliteter er det mv som et ledd i gjennomføringen av vedtakene i deres Begrunnelsen for at politiet ikke gikk inn i Holmen utlendingssak når kirken selv mente at det forelå en kirke etter anmodning fra menigheten, er at man på kirkefred som skulle respekteres. dette tidspunkt ikke hadde sett på de problemstillinger Flere menigheter har i den senere tid tilkjennegitt at den nye situasjonen reiste. Man valgte derfor inntil de ønsker bistand fra myndighetene med hensyn til å videre å forholde seg til tidligere praksis. hente ut personer som de ikke ønsker å ha i sin kirke. Det er ellers ingen tvil om at kirkeasyl er en svært Enkelte menigheter har også hevdet at uthenting av uheldig ordning som fungerer urettferdig. Oppholdet slike personer nettopp vil innebære et vern av kirkefreden. Dette er en ny og annen situasjon enn den som er er likevel kirken selv som har ansvaret for ordningen. kan også gi skadelige virkninger, særlig for barn. Det beskrevet i departementets brev 05.07.93 til politimestrene. Den baserte seg på at kirken krevet respekt ningen om å respektere kirkefreden i de tilfeller kirken Justisdepartementets ansvar begrenser seg til beslut- for kirkefreden når asylsøkere tok opphold i kirker for krever det. På tross av de uheldige sider kirkeasylordningen har, mener jeg likevel at det ikke foreligger å hindre gjennomføringen av et forvaltningsvedtak. Dersom kompetent myndighet innen kirken anmoder tilstrekkelig tungtveiende hensyn som tilsier at om politiets assistanse for å hente ut kirkeasylanter, er kirkeasylordningen bør avvikles på den foreslåtte dette et forhold som ikke dekkes av de retningslinjer måten. Det er med andre ord fortsatt som hovedregel departementet gav i 1993. Foreligger det en ikke aktuelt å be politiet om å hente ut kirkeasylanter anmeldelse fra kirken er man innenfor Riksadvokatens av kirken i de tilfeller der kirken mener at det foreligger en kirkefred som skal respekteres. For ordens skyld ansvarsområde. Justisdepartementet har da ikke anledning til å instruere politiet eller gi retningslinjer understrekes det at det ikke er aktuelt å gi kirkeasylanter noen om hvordan de skal forholde seg, jf at det ikke lenger særordninger.