Den historiske trollkvinne i nord

12 Den historiske trollkvinne i nord Liv Helene Willumsen For bare 400 år siden ble mennesker rettsforfulgt og brent levende på bål i Europa på grunn av at de angivelig skulle ha utøvd trolldom. Også i Finnmark fant slik forfølgelse sted, for det meste rettet mot kvinner. -tallet var det mest intense 1600hundreår for trolldomsforfølgelse i Europa. Mennesker i en rekke europeiske land ble ført for retten i kriminalsaker, mistenkt for å utøve trolldom. Svært mange av de anklagede ble brent på bålet. Rettsmyndighetene betraktet dem som farlige og så det som en viktig oppgave å utrydde det de trodde var en hemmelig hær av trollfolk som var i ledtog med djevelen. Kirkas lære, formidlet gjennom prekener, styrket oppfatningen av at det foregikk en kamp mellom Gud og Den Onde om å få herredømme over flest mulig sjeler på jord. Men selve trolldomsprosessene i Finnmark foregikk i rettslig regi. De europeiske prosessene, som startet i Sentral-Europa, spredte seg til Nord- Europa og til Norges nordligste len, Finnmark. Noen av særtrekkene ved prosessene i Finnmark var et høyt antall henrettede i forhold til lenets folkemengde, et høyt antall henrettede ut av gruppen anklagede personer samt markant kvinnedominans. Befolkningen i Finnmark var på rundt 3000 innbyggere ved begynnelsen av 1600-tallet. Under trolldomsprosessene i Finnmark ble mellom 130 og 140 personer anklaget for trolldom. Av disse ble 91 henrettet. Hele 85 % av de som ble dømt til bålet, var kvinner. Steilneset Minnested og kvinnedominans Trolldomsprosessene i Finnmark har vakt oppmerksomhet ikke bare i Norge, men også utenfor Norges grenser. Et eget minnested, Steilneset Minnested i Vardø, ble åpnet sommeren 2011. Minnestedet er tilegnet de 91 personene som mistet livet under trolldomsprosessene i Finnmark. Gjennom et samspill mellom kunst, arkitektur og historie løftes fram skjebnene til de som mistet livet under denne forfølgelsen. Den historiske komponenten består av en minnehall med en utstilling av 91 tekster, en tekst for hver av dem som ble henrettet. Jeg har skrevet tekstene til utstillingen i minnehallen. Utgangspunktet var originalkildene til trolldomsprosessene, rettsprotokoller som oppbevares i Statsarkivet i Tromsø. Selv om jeg har forsket på dette historiske materialet fra begynnelsen av 1980-tallet, har arbeidet med denne utstillingen på nytt gitt meg anledning til å reflektere over kvinnedominansen. Når man går gjennom en 125 meter lang og trang minnehall og ser på alle navnene på de dømte tett innpå seg, er man nødt til å ta inn over seg det store antall kvinnenavn og repetisjon av dommen «til ild og bål». Og det gjentakende spørsmål jeg stiller meg selv, er: Hvorfor ble disse kvinnene henrettet? Utstillingen i minnehallen på Steilneset er en sterk visuell tydeliggjøring av hvor kraftig trolldomsprosessene slo ut mot kvinner. Overvekt av kvinner blant de anklagede og dømte under trolldomsprosessene er et trekk som finnes over hele Europa, men i Finnmark er det spesielt at det utelukkende var kvinner som ble anklaget i en spesiell type trolldomssaker kjedeprosesser. I motsetning til enkeltstående saker, der én person om gangen ble brakt for retten for å ha utøvd trolldom, bestod en kjedeprosess av flere rettssaker forbundet med hverandre og ført i løpet av

en konsentrert tidsperiode. Kjedeprosesser utviklet seg raskt fordi den første kvinnen som ble anklaget og forhørt, oppgav navn på andre kvinner som også skulle kunne trolldom. Disse ble så ført for retten og anklaget for trolldom. Slik eskalerte sakene. Både kvinner og menn ble anklaget og dømt under de europeiske trolldomsprosessene, omtrent fire femtedeler kvinner og en femtedel menn. Slik var det også i Finnmark for prosessene totalt. Andre steder i Europa var menn involvert i kjedeprosesser, i motsetning til i Finnmark. Jeg vil i det følgende konsentrere meg om hva som skjedde under kjedeprosessene, fordi det kaster lys over kvinneaspektet. de satt fengslet over tid. Dette muliggjorde langvarig press og uformelle forhør før selve rettssaken begynte. Konsentrasjonen av saker holdt på Vardøhus viser hvor viktig et administrativt sentrum var for igangsetting og videreutvikling av trolldomssaker, og hvor stor betydning staten hadde gjennom de rettslige embetsmenn som var aktive under trolldomssakene. Forklaringen på den sterke konsentrasjon av kvinner som fikk sin dom på Vardøhus, må søkes i en lærd europeisk doktrine som hadde funnet sin vei til kongedømmets nordligste distrikt. Denne doktrinen var demonologi, en lære der inngåelse av djevlepakt var kjernepunktet. Den demonologiske lære stod for et kvinnesyn preget av forakt; kvinner var tilbøyelige til det onde, de var svake og med liten evne til å tenke selv, og lette å friste når djevelen kom med et tilbud om rikdom og goder. I henhold til demonologisk forståelse av trolldom var en mistenkt persons evne til å utøve trolldom basert på en overøring av makt fra djevelen til den som inngikk en pakt med ham. Kvinnene som under en trolldomssak bekjente djevlepakt, tilstod også at de hadde vært med på trollkvinnesamlinger og kollektive trolldomsaksjoner. Det kollektive elementet som lå i det å samles til trolldomsaksjoner eller til Kvinneforfølgelse på Vardøhus Trolldomsprosessene i Finnmark berørte både Øst-Finnmark og Vest- Finnmark, men tyngdepunktet var i øst; Vardø og Vadsø og de nærliggende fiskevær. Vardøhus festning, der kongens høyeste embetsmann i nord var plassert, spilte en viktig rolle under rettssakene. Særlig kan Vardøhus knyttes til rettssaker mot kvinner og til kjedeprosesser. I mange saker ble kvinnene først fengslet på sine hjemsteder for så å bli ført til Vardøhus, der Vardøhus festning, akvarell av Hans H. Lilienskiold. Originalen finnes i Thotts samling, Det Kongelige Bibliotek, København. 13

møter, var avgjørende for at navn på mange nye mistenkte dukket opp. De aller fleste dødsdommene i Finnmark ble avsagt under kjedeprosesser, noe som er et tegn på alvoret i denne typen saker. Tre markerte kjedeprosesser fant sted i Finnmark. Den første fant sted i 1620 21. Under denne kjedeprosessen ble 12 kvinner dømt til bålet. Prosessen varte fra mai 1620 til august 1621. Den første og siste saken i denne kjeden ble ført i fiskeværet Omgang, de andre på Vardøhus. Kvinnene ført for retten, ble anklaget for å ha skapt uvær som førte til skipsforlis og for å ha kastet ondt over mennesker og dyr med sykdom og død til følge. De bekjente at de hadde lært trolldom fra andre, at de hadde inngått en pakt med djevelen, at de hadde fått et merke på kroppen av djevelen, at de omskapt som fugler og dyr hadde deltatt på samlinger av trollfolk på Ballvollen i Vardø og på toppen av fjell, eksempelvis Lyderhorn, samt at de hadde deltatt i kollektive trolldomsoperasjoner for å reise storm. Dette er første gang demonologisk tankegods kan dokumenteres i Finnmark. Den andre kjedeprosessen fant sted i 1652 53. Under denne kjedeprosessen ble 13 kvinner dømt til bålet. Prosessen varte fra januar 1652 til mars 1653. Seks av kvinnene ble fengslet i Vadsø og overført til Vardøhus. Av dommene ble 9 avsagt på Vardøhus, tre i Kiberg og en i Vadsø. Kvinnene ble anklaget for å ha skapt uvær som førte til at båter gikk ned, samt å ha kastet trolldom over mennesker med døden til følge. De bekjente at de hadde lært trolldom fra andre kvinner, at de fikk trolldomskunsten inn gjennom mat eller drikke, at de hadde inngått pakt med djevelen og Faksimile av rettssaken mot Lisebet Nilsdatter. Statsarkivet i Tromsø, Sorenskriveren i Finnmarks arkiv, løpenr. 6, rettsprotokoll 1620 1627, fol. 34a. 14

Foto: Heiko Junge, Scanpix. at de da hadde fått en personlig demon, en navngitt «apostel». De bekjente også at de hadde prøvd ut kunsten på et av sine husdyr, som straks etter døde, at de omskapt som fugler hadde reist storm som forårsaket skipsforlis og skade i Vardø, at de hadde kastet trolldom over personer slik at de døde, samt at de hadde satt et hus i brann. Flere bekjente at motivet for trolldomsutøvelse var å ta hevn over menn med innflytelse i lokalsamfunnet. Den tredje, og mest omfattende, kjedeprosessen fant sted i 1662 63. Prosessen varte fra september 1662 til april 1663. Under denne kjeden av saker ble 20 kvinner henrettet. Alvorlig tortur er dokumentert. Av dommene ble 17 avsagt på Vardøhus, to i Vadsø og en i Kiberg. Seks småjenter ble anklaget for trolldom under denne kjedeprosessen, men de ble alle frikjent. Kvinnene ble anklaget for å ha kastet trolldom over personer med døden til følge, for å ha kastet trolldom over skip og for å ha medvirket til et komplott mot amtmannen. De bekjente at de hadde lært trolldom fra andre kvinner, at de fikk kunsten inn gjennom mat og drikke og at de prøvde ut kunsten på et av sine egne husdyr, som døde like etter. De bekjente også djevlepakt, at de hadde fått djevlemerke og at de deltok i samling av trollfolk på St. Hans-aften på fjellet Domen ved Vardø og julenatta i Anders Pedersens kjeller. De bekjente at Tekst om Lisebet Nilsdatter, som ble anklaget for trolldom i 1621. Teksten henger i Minnehallen på Steilneset og er skrevet av Liv Helene Willumsen. de omskapt som fugler hadde forårsaket skipsforlis, at de hadde vært med på å jage fisken bort fra land med tarelegger og at de hadde vært med på et komplott mot amtmannen. I disse bekjennelsene ser vi hvordan den demonologiske lære slår ut mot kvinner. Kvinnene samles til møter, med djevelen som midtpunkt. Der danser og drikker de, og blir servert drikke av Satan. Søsterskap utvises, de holder hverandre i hendene og danser i ring, småjenter inkludert. Men det er likevel noe ondt med i bildet, for Den Onde er til stede, og hans virkefelt er kjent for alle. I Finnmark bekjente ikke kvinnene seksuell omgang med djevelen på slike samlinger, i motsetning til for eksempel i Skottland og i Tyskland, der rene orgier ble bekjent. I Sentral-Europa forekom også i bekjennelser at man spiste spebarn på slike samlinger. Slik sett kan man si at bekjennelsene i Finnmark hadde et noe mildere preg enn i en del andre områder av Europa. Kvinnenes bekjennelser og tortur mot kvinner Gjennom kildematerialet fra trolldomsprosessene i Finnmark kommer vi tett inn på den enkelte kvinne. Skriveren har ført nøyaktig inn i protokoll det hver enkelt har sagt, noe vi blant annet kan 15

se fra de mange muntlige trekkene i referatene. Vi kan gjennom bekjennelsene høre kvinnenes gjengitte stemmer og dermed få tilgang til de forestillinger vanlige folk hadde. Bekjennelsene kvinnene gav, er lange og detaljerte og formet som fortellinger. Vi får høre om djevelen og hans makt, alt sammen demonologisk tankegods som må ha blitt introdusert i lokalsamfunnene av lærde menn og så videreført på muntlig vis. Både rettslokale og kirke er arenaer der slike tanker trolig ble plukket opp og så fortalt videre. Fortellingene om djevelen var lette å lære fordi de var basert på samme strukturer som muntlig tradisjonsstoff. På tinget ble dette stoffet gjenfortalt som del av kvinnenes bekjennelser. 16 Den individuelle bekjennelsen var helt avgjørende på grunn av at trolldom var en «forbrytelse» som ikke var mulig å bevise. Så kan man spørre seg hvorfor jordnære kvinner fra Finnmark bekjente at de hadde inngått pakt med djevelen og i omskapt tilstand vært med på trollkvinnesamlinger og kollektive trolldomsoperasjoner? Slike tilståelser ble vurdert svært alvorlig av rettsapparatet. Kvinnene visste at en slik bekjennelse var det samme som å undertegne sin egen dødsdom. Likevel bekjente de det forhørerne ønsket å høre. Etter min oppfatning var det utstrakt bruk av tortur på Vardøhus som bidro til å presse fram djevlepaktbekjennelser. På samme måten som kjedeprosesser var et kvinnefenomen, var tortur noe som i Finnmark ble brukt mot kvinner. Og det var alvorlig grad av tortur som ble anvendt. To kvinner ble torturert til døde før dom var avsagt i 1663. Disse to ble slept ut og brent sammen med andre dømte trollkvinner. Tortur var ikke tillatt i Danmark-Norge på denne tida før dom var avsagt. Etter at dom var avsagt, var tortur tillatt for å få fram navn på medsammensvorne. Derfor ser man i kildematerialet at bruk av tortur etter dom er åpent ført inn i rettsreferatet, mens innførsler av tortur før dom må man lete etter. I tillegg til tortur ble andre pressmidler tatt i bruk for å bryte ned motstand og presse fram bekjennelser. Vannprøven var et slikt pressmiddel. Denne prøven ble sett på som en gudsdom. Den var i bruk under alle tre kjedeprosessene. Prosedyren bestod i å kaste den anklagede personen i sjøen med hender og føtter bundet sammen. Vann, som ble betraktet som et hellig element, ble antatt å avvise det som var ondt. Så dersom den anklagede fløt opp til overflaten, ble dette sett på som en indikasjon på skyld. Dersom den anklagede sank, ble det sett på som et tegn på uskyld. Vannprøven ledet ofte til bekjennelser. Det samme gjaldt trussel om vannprøve. De rettslige myndighetene definerte ikke vannprøven som tortur, derfor kunne dette føres åpent inn i rettsreferatet. En tredjedel av alle personer henrettet for trolldom ble utsatt for vannprøven. Alle disse fløt opp. HM Dronning Sonja og historiker Liv Helene Willumsen inne i minnehallen på Steilneset Minnested under åpningen den 23. juni 2011. Foto: Heiko Junge, Scanpix.

Foto: Kenneth Halvorsen, Finnmarken. Det å være fengslet over tid var et pressmiddel i seg selv. Kvinnene ble hyppig «examineret» i løpet av fengslingstida. Det betydde gjentatte forhør, hele tida mens de visste at de neppe kom levende ut fra festningen igjen. Til slutt måtte døden fortone seg som en lettelse for disse kvinnene. Kvinnedominans, makt og rett Når kjedeprosessene på Vardøhus var en ren kvinneforfølgelse, må det forstås ut fra en demonologisk doktrine samt den mulighet embetsmenn på Vardøhus hadde til å igangsette og fortsette en trolldomsprosess. Den personlige faktor spilte dermed en betydelig rolle, da hver enkelt embetsmann hadde med seg en ideologisk ballast. En del av oppgavene kongens embetsmenn på Vardøhus hadde, var å renske riket for trollfolk. Trollfolk kunne befinne seg over alt. Angsten for trollfolk har vært formidabel, og en sterk drivkraft for å iverksette trolldomsforfølgelse. Under trolldomsforfølgelsen i Finnmark var det en klar sammenheng mellom saker ført på Vardøhus, kjedeprosesser, demonologisk tankegods, kvinnedominans blant de anklagede og et høyt antall dødsdommer. Denne koblingen bidrar til å rette søkelyset mot den makt kongens embetsmenn utøvde og den rettspraksis som foregikk i Finnmark. Det er hevet over tvil at lokal rett under kjedeprosessene i Finnmark agerte fullstendig på egen hånd når det gjaldt rettslig prosedyre og håndhevelse. En person kunne bli ført for retten og dømt samme dag. Det forelå ingen formell anklage, kun navn oppgitt av en annen anklaget person. I de fleste sakene ble ingen vitner ført, man baserte seg kun på andre anklagedes bekjennelser. Det var ingen som forsvarte de anklagede kvinnene. Tortur ble brukt ulovlig og i meget alvorlig grad. Lagtinget var ankeinstans for saker fra lokal rett. Lagmannen, som hadde sete i Steigen i Nordland, reiste nordover og holdt ting i Finnmark hvert tredje år, så det tok i de fleste tilfeller lang tid å få en sak behandlet av lagmannen. Finnmark lå langt fra København, og det tok lang tid å innhente opplysninger eller avgjørelser fra sentrale myndigheter. Ser man på når kjedeprosessene foregikk, er starten ofte koblet til innsetting av ny lensherre eller amtmann på Vardøhus. Den første kjedeprosessen begynte året etter at en lensherre av skotsk opprinnelse, John Cunningham, ble HM Dronning Sonja, historiker Liv Helene Willumsen og arkitekt Peter Zumthor under åpningen av Steilneset Minnested den 23. juni 2012. installert på Vardøhus. Det er sannsynlig at John Cunningham introduserte demonologiske ideer i Finnmark. Han deltok selv under forhør av anklagede. Den andre kjedeprosessen tok til året etter at Jørgen Friis ble innsatt som lensherre i 1651. Også han viste seg å være en ivrig heksejeger. Den tredje kjedeprosessen startet året etter at Christoffer Orning ble amtmann i Finnmark i 1661. Han utviste også stor interesse for forfølgelse av trollfolk. Det er sannsynlig at personlige ambisjoner 17

hos embetsmenn som kom i maktposisjon hadde betydning for starten av de tre kjedeprosessene. Mannsdominansen i rettsapparatet var absolutt. Det som møtte de kvinnene som ble fengslet for trolldom, var menn i alle ledd; lensherre, fogd, underfogd, jurymedlemmer, skriver, bøddel. I tillegg var prester også medvirkende, om enn ikke på dominerende vis. De deltok i en del saker i uformelle forhør før selve rettssaken startet. Særlig aktive var de i forhør av barna som var anklaget for trolldom. Dessuten fikk de dødsdømte kvinnene del i sakramentet før henrettelsen. Hva særpreger den historiske trollkvinne i nord? Hva slags kvinner ble anklaget for trolldom i Finnmark? Alle typer kvinner var i faresonen, ung og gammel, gift og ugift, de som var født i Finnmark og de som kom reisende dit. Det stereotype bildet av en trollkvinne som en stygg, gammel kvinne blir ikke bekreftet i materialet fra Finnmark. Heller ikke trollkvinnen som ei klok kone med ry på seg for å kunne helbrede, eller trollkvinnen som jordmor. Alle kjedeprosessene i Finnmark bestod av et tverrsnitt av vanlige kvinner. Med hensyn til etnisitet, var en del av de kvinnene som ble henrettet for trolldom i Finnmark, samiske, rundt 8 %. Men størstedelen var norske kvinner. Ser 18 man på sosial plassering, var det i den første kjeden en som var noe mer bemidlet enn de andre, men de fleste var helt vanlige kvinner. I den andre kjedeprosessen var en del av de anklagede kommet reisende nordover langs kysten og hadde fått jobb som tjenestejenter i Finnmark. Men dette var også helt vanlige kvinner med vanlige liv og med vanlige utsikter for sine liv. Dette tyder på at det var farlig å være kvinne i Finnmark dette hundreåret, man visste aldri når man fikk en trolldomsanklage mot seg. Det store antall kvinner som ble brent i små fiskevær fikk også betydning for befolkningsutviklingen. Kvinners sårbarhet og manglende reelle muligheter til å bli frikjent i en trolldomssak, karakteriserer trollkvinnen i Finnmark, samtidig som det knytter henne til sine europeiske medsøstre. Kvinnedominansen i Finnmark hadde å gjøre med kvinnesyn og ideologiske konstruksjoner, men også med den mulighet til maktutøvelse kongens embetsmenn i det ytterste nord hadde, det tankegods den enkelte embetsmann brakte med seg nordover og den nidkjærhet hver enkelt gikk til sin embetsgjerning med. Litteratur: Alver, Bente Gullveig: Mellom menneske og magter. Magi i hekseforfølgelsernes tid. Bergen, 2008. Hagen, Rune Blix: Female Witches and Sami Sorcerers in the Witch Trials of Arctic Norway. Arv, Nordic Yearbook of Folklore, lxii (2006), 123 42. Næss, Hans Eyvind. Trolldomsprosessene i Norge på 1500 1600-tallet. En retts- og sosialhistorisk undersøkelse. Oslo, 1982. Willumsen, Liv Helene: Seventeenth- Century Witchcraft Trials in Scotland and Northern Norway. Doktoravhandling, Universitetet i Edinburgh, 2008. Willumsen, Liv Helene: Trolldomsprosessene i Finnmark. Et kildeskrift. Bergen, 2010. Willumsen, Liv Helene: Trollkvinne i nord i historiske kilder og skjønnlitteratur. Tromsø. 1994. Forfatteren: Liv Helene Willumsen, professor ved Institutt for historie og religionsvitenskap, Universitetet i Tromsø, Breiviklia, 9037 Tromsø. Willumsen har arbeidet med trolldomsprosessene i Finnmark fra 1980-tallet av, og hun har doktorgrad i historie fra Universitetet i Edinburg om trolldomsprosessene i Skottland og Finnmark. E-post: liv.willumsen@uit.no