Lærerveiledning 1. time 45 minutter Forberedelse Fagteksten (ressursark 1) og oppgavearket (ressursark 2) og verdenserklæringen må kopieres. Beregn en til hver elev. Bakgrunnsteksten til læreren kan leses ved behov. Oppstart 15 minutter 1. Skriv «menneskerettigheter» på tavla. 2. Fortell elevene at de skal bruke 3 minutter på å skrive ned alt de tenker på, assosierer og forbinder med ordet. Det kan være land, bilder, spørsmål, meninger - helt fritt frem. Understrek at alt som dukker opp bør komme ned på papiret. Målsettingen er å få frem det elevene allerede vet, eller tror de vet om temaet. Tema FN, Verdenserklæringen for menneskerettigheter Tid 135 minutter Opplegget kan utvides til flere undervisningstimer 3. Be elevene dele med sidemannen det han eller hun har skrevet. En fra hvert par kan dele én ting med fellesskapet i plenum, til slutt. Erfaringsmessig dukker det opp mange negative bilder i hodene på elevene; tortur, samvittighetsfanger, fengsler, overvåkning, fengsler osv. Hvis det er tilfelle, utfordre elevene på det. Spør for eksempel hvorfor det ikke dukker opp positivt ladede ord som skole, helse, frihet, levestandard. Læringsaktivitet hva er menneskerettigheter? 20 minutter 1. Del klassen inn i par eller grupper. 2. Be elevene om sammen å forklare hva menneskerettigheter er, for en person som aldri har hørt om det. Gruppa har 5 minutter til å løse oppgaven. 3. En fra gruppa presenterer gruppas svar for resten av klassen. Når elevene får kort tid og man begrenser forklaringen til en setning, utfordrer det elevenes evne til å fange essensen i hva menneskerettigheter er, for dem. Ofte er det så selvsagt eller så langt vekk fra dagliglivet at vi sjelden tar oss bryet med å spørre oss om hva det er. Det er ikke viktig at forklaringen eller definisjonen er korrekt. Det er tankeprosessen som er viktig.
Oppsummering - 10 minutter 1. Be elevene om å gjenta oppstartsoppgaven. Skriv 6 minutter om hva du tenker på når du leser ordet «menneskerettigheter» nå. 2. time 45 minutter Verdenserklæringen og menneskelige behov del 1, 15 minutter 1. Lag en felles liste i klassen over menneskelige behov. 2. Fortell elevene at det ikke bare er snakk om behov som er viktig for å overleve (f.eks. mat, søvn, drikke osv.), men hvilke behov mennesker har for å leve et godt liv. 3. Diskuter dere frem til en liste som inneholder 8-10 punkter. Skriv disse opp på tavla. Kanskje elevene vil nevne penger, TV og mobiltelefon. Spør hva vi trenger penger til, sannsynligvis vil det være mulig å komme frem til at penger ikke er et behov i seg selv, men et middel for å kjøpe en del ting som vi trenger. La det bli et skille mellom det som er behov, og det som er midler vi trenger for å oppfylle behovet. F.eks. kan TV bidra til vår forståelse, og internett være et middel for å komme i kontakt med andre mennesker, eller ytre seg i sosiale medier. Da er TV og internett midler for å dekke noen grunnleggende behov hos oss som mennesker. Verdenserklæringen og menneskelige behov del 2, 30 minutter Med listen over menneskelige behov klar, del ut verdenserklæringen om menneskerettigheter. 1. Fortell at erklæringen består av en introduksjon og 30 artikler som alle beskriver en menneskerettighet eller et menneskerettighetsområde. Språket i verdenserklæringen er teknisk, juridisk og tungt. Så det kan være behov for å lese igjennom denne i fellesskap og forklare for elevene hva de forskjellige ordene betyr. 2. Del elevene inn i passende grupper og be dem plassere de ulike behovene klassen har blitt enige om under artiklene i verdenserklæringen. I tillegg til å gjøre elevene kjent med innholdet i verdenserklæringen er dette en måte å trekke menneskerettighetene ned på et nivå elevene kan forstå. Menneskerettighetene beskytter behov som er kjente og dagligdagse. Fagteksten Verdenserklæringen om menneskerettigheter 45 minutter Fagteksten kan brukes som hjemmelekse, eller den kan være repetisjonsarbeid. Det kan også være hensiktsmessig at elevene leser gjennom teksten som hjemmelekse, men arbeider med oppgavene til teksten i par eller grupper på skolen. Oppgavearket inneholder både spørsmål til teksten og diskusjonsoppgaver. Diskusjonsoppgavene egner seg godt som gruppearbeid eller
plenumsdiskusjoner, alt avhengig av hvordan du som lærer ønsker å legge det opp og hva som fungerer best for elevgruppen. Didaktikk og ressurser Hensikten med undervisningsopplegget er å gjøre elevene kjent med verdenserklæringen, og FNs arbeid for menneskerettigheter, samtidig som de får se at menneskerettighetene også angår dem selv. Justeringen i læreplanen for samfunnsfag i 2013 innebærer innføring av et nytt hovedområde Utforskeren. Undervisningsopplegget passer inn i det nye hovedområdet. Det dekker et behov for konkretiserende og aktiviserende læringsaktiviteter som tydelig kan knyttes til elevenes egne liv. Målet er å skape variasjon i innøving av faktiske kunnskaper. Undervisningsopplegget forsøker også å stimulere til muntlig aktivitet. Den spontane og tilsynelatende ustrukturerte samtale har en særlig verdi i samfunnsfag. Oppgavene og aktivitetene tar sikte på å skape en målrettet, faglig fokusert samtale i gruppa eller i klassen. At det ikke alltid er en entydig løsning er en forutsetning for dette. Her følger noen nettressurser som FN-sambandet har til inspirasjon, og fri bruk. http://www.fn.no/tema/menneskerettigheter - temasider som utdyper innholdet i undervisningsopplegget. http://opplev.fn.no/menneskerettighetsraadet.php - interaktiv side som elevene kan utforske menneskerettighetsrådet nærmere http://www.fn.no/bibliotek/avtaler/menneskerettigheter/fns-verdenserklaering-ommenneskerettigheter - Verdenserklæringen om menneskerettigheter, nedlastbar. https://www.youtube.com/watch?v=gnfvsk5ksj4 video (2:40) om Sikkerhetsrådet og menneskerettighetene
Fasit Let og finn svaret: 1. 10. desember 1948 2. Menneskerettighetsrådet, Sikkerhetsrådet, og FNs høykommissær for menneskerettigheter 3. At menneskerettighetene gjelder for alle mennesker, uavhengig av bosted, kjønn, etnisitet, religiøs tro, seksualitet etc. 4. I Genève i Sveits. Tenk og finn svaret: 4. FN og andre regionale, nasjonale eller internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner og media har en svært viktig oppgave med å si fra når menneskerettighetene krenkes. Slik kan de bidra til at de ansvarlige kan straffes og ofrene få en rettferdig behandling. FNs menneskerettighetssystem har flere problemer å stri med. Spenningen mellom politiske interesser på den ene siden og moralske prinsipper og menneskerettighetene på den annen. Dette kan innebære at FN, for å bevare et godt forhold til myndighetene i et land, kan føle seg tvunget til å tone ned kritikken av deres overgrep. Særlig diskusjonene i Sikkerhetsrådet er vanskelige, og vetomaktenes ulike interesse kan føre til at rådet blir handlingslammet. Det er heller ikke slik at resolusjonene alltid blir fulgt opp av FNs medlemsland, selv om de er forpliktet til det. FNs overvåkningsmekanismer og de regionale systemene er så sterke eller svake som statene tillater dem å være. Uavhengige menneskerettighetsorganisasjoners mulighet til å overvåke, dokumentere og kritisere er minst like viktig for å styrke vernet av rettighetene. 6. Individet: respektere andres rett til å si det de mener, selv om vi er uenige. Familien: oppdra barna til å ha egne meninger og tenke kritisk, oppdra barna og lære dem å vise toleranse for andre barns og familiers meninger, ikke snakke nedsettende om andre grupper mennesker. Skolen: respektere barns meninger om egen opplæring, lære barna å uttrykke sine meninger, lære barna å lytte til andres meninger. Idrettslaget: Bygge et tolerant miljø i idretten, la alle få delta uansett bakgrunn Mediene: Gjengi alle sider i en sak, sjekke om informasjonen som trykkes ikke skader andre uten grunnlag, gi god informasjon slik at vi kan danne oss meninger om det som skjer, passe på at myndighetene gjør jobben sin og si fra når de ikke gjør det. Stortinget: Vedta lover som sikrer ytringsfrihet, sørge for at internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter ratifiseres.
Politiet: Beskytte mennesker og grupper som bruker sin ytringsfrihet, i for eksempel demonstrasjoner. Amnesty: Drive med folkeopplysning om ytringsfriheten, være et talerør for de som ikke kan ytre seg, påkalle verdens oppmerksomhet ved menneskerettighetsbrudd Bakgrunnsstoff Bakgrunn: Den 10. desember 1948 vedtok og kunngjorde FNs tredje Generalforsamling Verdenserklæringen for menneskerettighetene. Erklæringen ble vedtatt med 48 lands jastemmer. Ingen land stemte imot. Åtte land avsto. Historikk Ansvaret for å utarbeide Verdenserklæringen ble gitt til FNs menneskerettighetskommisjon, som ble opprettet av Det økonomiske og sosiale rådet i 1946. I kommisjonen satt i alt 18 regjeringsrepresentanter fra Australia, Belgia, Chile, Egypt, Filippinene, Frankrike, India, Iran, Jugoslavia, Kina, Hviterussland, Libanon, Panama, Sovjetunionen, Storbritannia, Ukraina, USA og Uruguay. I 1948 var det bare 58 land med i FN. Ingen av disse stemte imot Verdenserklæringen, men åtte land avholdt seg fra å stemme.
De 8 landene som avsto fra å stemme i 1948 var: Sovjetunionen, Hviterussland, Ukraina, Tsjekkoslovakia, Polen, Jugoslavia, Sør-Afrika, Saudi Arabia. 2 land var fraværende: Jemen og Honduras. De 48 landene som stemte for var: Afghanistan, Argentina, Australia, Belgia, Bolivia, Brasil, Canada, Chile, Colombia, Costa Rica, Cuba, Danmark, Dominikanske republikk, Ecuador, Egypt, El Salvador, Etiopia, Filippinene, Frankrike, Guatemala, Haiti, Hellas, India, Irak, Iran, Island, Kina, Libanon, Liberia, Luxembourg, Mexico, Myanmar, Nederland, New Zealand, Nicaragua, Norge, Pakistan, Panama, Paraguay, Peru, Storbritannia, Sverige, Syria, Thailand, Tyrkia, USA, Uruguay, Venezuela. Alle verdensdeler var representert og hadde mulighet til å påvirke arbeidet med erklæringen. Menneskerettighetene bygger på prinsipper om like rettigheter og ikke-diskriminering. Inndeling Det er mange måter å inndele menneskerettighetene på. Den vanligste er å skille mellom sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter: De sivile rettighetene verner liv, integritet, frihet, rettssikkerhet, privat og familieliv, ytringsfrihet, religionsfrihet, forsamlings-, forenings- og bevegelsesfrihet. De politiske verner retten til å ta del i sitt lands styre. De økonomiske ivaretar retten til arbeid, fagforeninger, til å streike, og til en tilstrekkelig levestandard. De sosiale rettighetene verner enkeltmenneskets rett til støtte ved sykdom, uførhet osv. De kulturelle rettighetene verner retten til undervisning, å ta del i kulturlivet osv. Rettslig bindende og ratifisering I tillegg til verdenserklæringen om menneskerettigheter finnes det en rekke ulike typer internasjonale dokumenter som omhandler menneskerettigheter: pakter, konvensjoner, protokoller, erklæringer med mer. Internasjonale avtaler som pakter, protokoller og konvensjoner er rettslig bindende for de stater som har ratifisert dem, det vil si stater som ved en egen prosedyre har erklært at de vil overholde dem. I praksis vil det gjerne si at nasjonalforsamlingen i et land har godkjent en avtale. Det nye med Menneskerettighetserklæringen var at det for første gang i historien på et globalt nivå ble stadfestet at menneskerettighetene gjelder for alle, uansett hvor i verden de bor. Menneskerettighetene sies dermed å være universelle. Menneskerettighetene er regler for hvordan staten skal behandle enkeltmennesker og grupper. De forplikter staten til å avstå fra bestemte handlinger tortur, ikke begrense religionsutøvelse osv. De kan
også forplikte staten til å gjøre noe, bistå, ved å legge forhold til rette slik at folk for eksempel har et arbeid å gå til.