Stikka. HAMAR Y S MEN S CLUB Red.: Nr. 3 2013 Årg. 42 ROGNEBÆRENES HEMMELIGHET

Stikka HAMAR Y S MEN S CLUB Red.: Layout: John Nils Kristian Nr. 3 2013 Årg. 42 Eg har vore medlem av ein klubb som heiter "Poesiringen" i fleire år. Kvar dag får eg tilsendt eit nytt dikt via internett. Dikta er ei kjelde både til ettertanke og smil. Her om dagen fekk eg tilsendt "Rognebærenes hemmelighet". Eitt lite smil i haustmørket er ikkje å forakta! Nils Kristian ROGNEBÆRENES HEMMELIGHET De smiler og ler på den ytterste kvist de ler av den årlige værmeldingstvist. Ustanselig traver det menn sker forbi, men enige kan de visst aldri få bli. Skjønt, én ting er felles for alle som én; at kun ved å se på en rognebærgren, kan alle gi tyd lig og sikker beskjed om det neste vinter blir mengder av sne. Om halvparten sier det blir mye sne, så sier de andre: Det blir ikke det! Og slik får de rett cirka annethvert år, og alle er glade og tror de forstår. Men oppe i treet på ytterste kvist, der har de oppdaget den logiske brist; at om man nå annet hvert år har fått rett, så bommer man annet hvert år rett og slett. Der ytterst på kvisten de smiler og ler når alle på to tror de vet hva som skjer. For om det blir litt, eller mengder av sne, det har de små røde slett ingen ting med! Halvard Myhren

2 STIKKA Gjøvik Y s Men s Club 40 års jubileum 4. mai 2013. Lars Viggo og undertegnede sammen med våre kjære Elisabeth er var så heldige å få representere klubben vår på jubileet. Dette var noe vi gjorde med stor glede, da vi begge nærmest er vokst opp på Ynglingen på Gjøvik. Feiringen startet med festgudstjeneste i Gjøvik kirke. Tidligere prost i Gjøvik og Y s men Nils Kaare Erlimo holdt preken med utgangspunkt i Bergprekenen. Videre var det kunstneriske innslag med solosang av Oddvar Hansen og orgelsolo av kantor Vidar Fredheim. Gudstjenesten ble avsluttet med Toccata av den franske komponisten og organisten C.M. Widor som satte oss i riktig feststemning. i klubben siden oppstarten presentert og overrakt mansjettknapper: Håkon Holstad, Arne Nordland, Peder Husevåg og Oskar Torp. På Ynglingen var det dekket langbord til ca. 70 gjester. Her ønsket presidenten i Gjøvik-klubben Jan-Erik Aasheim oss velkommen. Festen ble åpnet med den samme prologen som ble skrevet til charterfesten for 40 år siden. Den ble framført av forfatteren selv som er kona til den første presidenten, Trygve Holten. Middagen ble servert av medlemmer fra Response, Ten-Singkoret på Gjøvik. Menyen var: svinefilet med kremet sjampinjongsaus, bakte rotgrønnsaker og bakte småpoteter. Dessert karamellpudding. Johs. Fjellseth holdt en morsom og ettertenksom festtale Etter den deilige maten holdt Johs. Fjellseth fra V. Toten Y s Men s Club kveldens festtale der han blant annet dvelte ved Y s men s bevegelsens framtid. Håkon Holstad som har vært president i flere perioder og regionsleder ble utnevnt til æresmedlem. Videre ble medlemmer som har vært med Oskar Torp, Arne Nordland, Peder Husevåg og Håkon Holstad. Det var mange som ønsket å hilse til jubilanten: distriktsleder Ivar Brandt, en representant fra regionstyret, leder i Gjøvik K/M, Trygve Holten og fra den danske vennskapsklubben i Hobro. Representanter fra klubbene i distriktet kom også med hilsninger og overrakte gaver. Fra vår klubb var gaven et glassbilde av den danske glasskunstneren Branka Lugonja, opprinnelig fra Jugoslavia. Motivet er en menneskeskikkelse som holder et fuglerede mot himmelen, mens fuglemor svever over. Mye symbolikk i bildet som ble understreket ved overrekkelsen. Også her på festen var det kunstneriske innslag, nå ved klubbmedlem Arngeir Mo og kona Randi, på henholdsvis altfløyte og piano. Som vanlig i Y Men sammenheng, ble festen avsluttet med Fadervår. Sigmund Vår gave til jubilanten

STIKKA Presidenten har ordet: Gratulerer! 3 MØTE MELLOM MENNESKER V ÅR Y'S KLUBB HAR PROGRAM som gir ny kunnskap, og utfordrer oss til å se med nye øyne. Våre foredragsholdere og programansvarlige inviterer oss til å speile deres budskap i våre erfaringer og tankegods. En slik refleksjon er nødvendig for å forstå våre egne standpunkt og meninger. Jeg er glad for at jeg på ulike måter blir utfordret. I høst har prost Lappegård og pater Leer-Salvesen gitt meg andre utgangspunkt for refleksjon om hva kristen tro og tilhørighet betyr. Kjell Nyhus vil gi oss andre innganger til samme tema. I ET FOREDRAG OM RELASJONER mellom medarbeidere og ledere på arbeidsplasser, jeg hørte for noen uker siden, ble det lagt vekt på begrepene aktør og brikke. Vi ble invitert til å tenke over: Ser jeg på meg selv som en brikke i et spill, der neste terningkast viser resultatet på hva som skal skje og hvor jeg skal havne. Eller, er jeg en aktør som selv tar initiativ, velger mine handlinger og er proaktiv i møte med nye situasjoner og mennesker. PÅ VÅRE KLUBBKVELDER skjer møter mellom mennesker. Hver gang vi møtes skjer unike møter. Hvordan vi selv opplever, og lar andre oppleve disse møtene, påvirkes av hvordan vi er og opptrer. Gjennom disse møtene får vi bety noe for hverandre, vi blir fornyet som mennesker og har litt mer med oss til dagene som kommer. Vi vet sjelden hva vi kan bety for et annet menneske, eller hva som gjør neste møte til et spesielt møte for oss. "VI BLIR DEN VI ER etter møter med andre mennesker", er et sitat med ukjent opphav, jeg minner meg selv om med jamne mellomrom. I møter med enkeltpersoner og grupper får vi ny kunnskap, der får vi nye impulser og sammen utvikler vi oss som mennesker. September Henning Winge 2. Terje Gloppen 8. Nils Kristian Lie 8. Ragnhild Lie 9. Kjell Linkjendal 13. Ragnhild Hummelvoll 20. Ingunn Myklebø 28. Marit Johnsen 30. Oktober Tone Kjersti Linkjendal 3. John Sellereite 6. Geir Bjørnar Smebye 21. Aud Skagestad 23. Kåre Skagestad 23. Morten Saltvik 28. November Bergljot Brønn Senumstad 7. Iver Mosvold 14. Brith Kvalvåg Winge 16. Sigmund Lie 19. Olav Svae 20. Else Magnum 26. TAKK FOR AT VI i Y's Men sammen utfordrer hverandre til å være aktører og skaper gode utviklende møter. Arild

4 STIKKA Kære venner i Hamar. Varde, den 13.- 06-13. Tak for brevet, som jeg modtog for nogle dage siden. Også tak for Stikka og jeres efterårsprogram - - altid interessant læsning. Jeg har bragt originaler/ kopier videre til vores nyvalgte præsident (Leif Leegård Madsen) idet jeg mener, at der er mange ting i det tilsendte, som kan være inspirerende for vores klub. Jeg kan desværre ikke gøre gengæld og sende vores efterårsprogram, men det kommer senere. Og vedr. vores klubblad Vestenvinden, blev det tidligere besluttet, at det skulle afløses af en hjemmeside og hjemmesiden kom da også i gang, men så fik vores redaktør Thue Raakjær nyt embede som præst i Ikast,. Godt for ham men kedligt for Varde klubben. (Thue og hans kone Bodil har nu været med til at starte en ny blandet, YMC klub i Ikast.) Nu forlyder det, at efter sommerferien har Varde en ny mand i redaktørstolen. Y's Men Region Danmark Vi har haft nogle gode møder i vinterhalvåret med god medlems tilslutning, flere af møderne gav stof til alvolig eftertanke, personlig tænker jeg især på 2 møder, nemlig den 16. febr. KFUM s Sociale Arbejde og mødet den 15. april. Rollemodeller for unge med anden etninsk baggrund. Desværre har vi mistet en mer af vore klubkammerater (den fjerde i løbet af et halvt år) det er Walther Liestman, som den 6. mai plutselig faldt om i sit hjem og var død på stedet. En sjokerende oplevelse for hans kone Karen. - - og naturligvis også for vi andre der har mistet en god kammerat så pludselig. Walther har beklædt mange poster indenfor YMC, bl.a. har han været Regionsleder og i Area styrelsen. Vores generalforsomling den 27. mars forløb planmæssigt efter love og vedtægter. Vi havde dog nogen snak om, hvordan vi skulle gøre det muligt for klubbens mange enker at bevare deres kontakt til klubben, men vi blev, heldigvis, enige om, at enkene er velkomne til møder, udflugter og fester hvortil klubmedlemmerne er innbudt med æktefælle. Jeg er personlig glad for løsningen for flere af enkerne har sagt at de vil savne det sociale netværk i klubben. Et andet punkt der blev drøftet var bygning af en ny spejderhytte/lejrbygning. Tegninger, byggetilladelse, ja alt er godkendt af myndighederne, vi mangler kun pengene. Vi har dog den glæde, at 2 væsentlige bidragsydere har sagt ja til at støtte vores projekt økonomisk, det er Varde kommune med 400,000 kr og Tipstjenesten (tipsmidler) med 300,000 kr. Vi tror, at netop disse tilsagn kan animere andre til at komme ud af busken med et tilsagn om støtte. Så der er stadig lang vej til 2 mill. kroner, men vi er optimister. Nu har vi kun et møde tilbage inden sommerferien, og det en en udflugt som afvikles på mandag, den 17. juni. Udflugten går til Møltrup optagelseshjem. (beliggende ved Vildbjerg lidt nord for Herning.) Møltrup er et optagelseshjem for hjemløse mænd fra 18 år og opefter, som ønsker at komme væk fra et forbug af alkohol og/eller narkotika eller på anden vis ikke kan klare sig i samfundet. Det skal nok blive en interessant aften. Til slut vil jeg, på Varde klubbens vegne ønske alle, med tilknytning til Hamar Y s Mens Club en riktig god sommer. Lindy

STIKKA 5 REGIONSKONFERANSEN 2013 Kjell L og Arild var årets delegater til Regionskonferansen for Y's men International Region Norge i 2013. Konferansen ble arrangert på Tjøme 9. - 11. august. Dette er en årlig samling der vanlige årsmøte- eller generalforsamlingssaker står på dagsorden. Møtet ble ryddig ledet av dirigentene Marit I tillegg til forhandligene fikk vi positive møter med Y'smedlemmer fra hele landet. Det var godt kulturelt program og på søndag var det friluftsgudstjeneste på Verdens Ende. Rica Havna Hotel Tjømø Torp og Roy Rasmussen. Godkjenning av årsberetninger, regnskap, budsjett, styrets strategi og arbeidsplan ble drøftet og behandlet på en ryddig måte. Lovog kontrollutvalgets vurderinger ble lagt til grunn for behandlingen. Sammen er vi sterke" er mottoet for året. Regionstyret har lagt planer for arbeidsåret. De mest aktuelle å kjenne til for klubbens medlemmer gjengis: etablere 3 nye klubber i regionen, øke medlemstallet med gjennomsnittlig 2 medlemmer pr klubb, øke og utvikle innsatsen for Roll Back Malaria, inspirere klubbene til åpenhet for inkludering av nye landsmenn og økt fokus på det internasjonale arbeidet gjennom utvikling av vennskapsklubbarbeidet. Regionskonferansen var inspirerende. Flott å møte så mange innenfor samme verdensomspennende organisasjon og sette dette i sammenheng med vårt arbeid i Hamar. I 2014 holdes Regionskonferansen i Flekkefjord 15. - 17.08. Og til slutt et spørsmål til oss; bør vi ta ansvar for Regionskonferansen i 2015? Hamar er en flott by å holde Regionskonferanse - vi har gode fasiliteter og mye å by på. Arild Sørum Stana

6 STIKKA EIN MANN MED MANGE JARN I ELDEN Det er utruleg kva Trond Vidar Vedum får tid til. Han er ikkje berre fugleentusiast og høgskulelektor som engasjerer studentar. Han skriv også dikt. Verkeleg gode dikt! I november kjem boka "Det er nå det skjer." Boka inneheld 40 dikt og blir trykt på Oplandske bokforlag. Trond Vidar samarbeider med naturfotografen Tor Østby. Vi er så heldige at vi alt nå får lov å trykkja nokre av dikta i "Stikka." DET ER NÅ DET SKJER. Så urolig du er. Ja, men det er nå det skjer. Det er nå bringebæra blomstrer. Det er nå nattfiolen lukter. Legger du deg ned på kne, lukter og ser, så er den bare din. Sett deg ned litt! Ja, men det er nå det skjer. Ser du tårnseileren som seiler på stive vinger og linerla som vipper med stjerten sin, og fjærene på brystet til rødstrupa de lyser som vannspeil i måneskinn. Blir du hjemme i kveld? Ja, kanskje, men det er nå det skjer. Hører du de mjuke strofene til løvsangeren og svarttrosten som synger mot kveld. Den synger så mørkt og vakkert og varsler at det blir sommer likevel. Kan DU bli med meg ut i kveld? Jeg vil vise deg nattfiolen Jeg vil lukte sammen med deg Jeg vil kjenne på doggen i graset - og jeg vil dele med deg. Foto: Tor Østby For det er nå det skjer. SNØSPURVEN DANSER En sky med snøspurvvinger bak traktoren Hvite engler. Jeg slår av motoren, skyver øreklokkene bak i nakken, ser og lytter.

STIKKA 7 Fuglene myldrer rundt på den svarte moldjorda. Like urolige som svaiende myrull i vinden på Valdakmyrene. Hvite som silken i kjolen til ballerianen i Tolstojballetten. Fuglene danser for meg. Hvor kommer dere fra? Fra Bretagne, kysten ved Normandie eller høyslettene i Baskerland. Hvor skal dere? Er det steinura under toppen av Skaget i Jotunheimen som lokker eller fjellklippene på Nordvestlandet på Svalbard. Eller er målet fjelltoppene på Khibinyfjellet på Kolahalvøya. Jeg glemmer aldri der dere satt som hvite snøballer på svarte, forrevne steinblokker mens sur vind fra Barentshavet strøk langs fjellsidene. Å som jeg ønsker dere god tur. Jeg ser for meg at dere hopper lett og elegant i fjæresteinene i Kvitsjøen. Reirplassen finner dere i et fuktig hulrom under en isprengt steinblokk. Måtte dere komme fram. En sky med vinger. Hvite engler letter og flyr mot nord. Takk for at dere danset for meg. Jeg starter traktoren og drar forsiktig såmaskina videre. Snart skal kornet spire i svart moldjord på Hedmarken og små nebb tigge mat under steinblokkene på Mattijavrri. EVOLUSJONSLÆRE. I dag skal vi lære om evolusjon. Jeg plukker fram en sidensvans fra skapet Forklarer kroppsformen. Den grå og tykke fjærdrakten. Den flotte fjærtoppen på hodet Alt kan vi forklare gjennom evolusjon, understreker jeg. Jeg viser fram noen små røde fjær på vingene. Jeg undrer meg sammen med studentene. Hva slags funksjon kan de ha? Forelesningen er over, og jeg setter sidensvansen tilbake i glasskapet. Jeg blir stående å betrakte de små røde fjærene. For en fugl! Hvem var det som fant på alt dette?

12 8 STIKKA Eit ti år gamalt visittkort! Gjennom ti år har eg hatt eit visittkort i pengeboka mi. Veit vel ikkje heilt kvifor eg har teke vare på det. Men eg trur det var personen som gav meg det, som gjorde inntrykk på meg. 30.mai i 2003 drog eg over frå Lanzarote til ein vigsel i Puerto de la Cruz på Tenerife. Dei som blei vigde var ei norsk kvinne og ein mann som hadde nederlandske foreldre. Som gut hadde han vore med foreldra sine på jordomsegling fleire år og hatt mange spennande opplevingar. Mesteparten av oppveksten hadde han hatt i Norge. Etter vigselen og ei mottaking med canapear, kom brudgomens far bort til meg og gav meg visittkortet sitt og sa at neste gong eg kom til Tenerife måtte eg koma innom fincaen deira. Han heitte Hans van de Vooren. Han var ein meister i å restaurera gamle skip. Du kan gå innom på nettet og googla namnet hans, så vil du sjå kva han har utretta. Ved ei mellomlanding på flyplassen i Madrid i 2004, møtte vi Hans og kona, Hetti van de Vooren. Han fortalde at han hadde kreft og var alvorleg sjuk. Diverre døydde han i 2005. Men visittkortet har eg teke vare på. Då Ragnhild og eg gjorde teneste på sjømannskyrkja i Los Cristianos på Tenerife i vinter, såg eg igjen på visittkortet og undra meg på om Finca el Lance framleis var i familen van de Voorens eige. Eg leita opp telefonnummeret til sonen som eg vigde og han var imponert over at eg hugsa kva tid eg hadde vigd han og kona hans. Han fortalde då at mora, Hetti, framleis dreiv Finca el Lance og for to år sidan hadde ho gifta seg med ein journalist i Bergens Tidende. Sonen sa at ho sikkert ville setja pris på at vi besøkte henne. Ein telefon til henne og Ragnhild og eg blei invitert til fincaen med det same. Fincaen er eit mønsterbruk av blomar, tre, gamle reiskapar og pittoreske hus. Hetti er eit rivjarn til å arbeida. Då Hans og ho overtok det i 1988, var det til nedfalls. Men Hans van Vooren såg at her var det sjansar til å utvikla noko for framtida. Dei har teke vare på ein gamal treskeplass som er 20 m i diameter, vinperse og mykje anna. Dei gamle husa er restaurerte etter alle kunstens reglar. I tilegg har dei bygd fem mindre hus med alle fasilitetar som dei leigar ut. Fincaen ligg med utsikt til Atlanterhavet mot nord og mot sør ser ein fjelltoppen El Teide som er Spanias høgste fjell, 3718 moh. Det er berre heilt fantastiske omgjevnader og eit eldorado for den som vil gå fjellturar. For den som vil ha ein annleis ferie litt utanfor allfarveg, kan eg trygt anbefala Finca el Lance. Gå inn på www.fincalance.com Kast ikkje bort gamle visittkort! Dei kan vera både til nytte og glede! Nils Kristian Lie

12 STIKKA STIKKA 9 PER ARDUA AD ASTRA I skolegården til Stavanger katedralskole også kalt Kongsgård, beliggende like ved Domkirken står en minnestøtte med navnene på tidligere elever som på ulike måter mistet sitt liv under 2. verdenskrig. Over navnene står de ordene som er overskriften på denne teksten. Hva kan den oversettes med? Det er vanlig å si at ordene betyr noe sånt som Gjennom strev til stjernene. Opprinnelsen er usikker. Noen vil knytte ordene til de romerske dikterne Hesiod og Vergil, men ingen av dem har ordrett sammensetningen per ardua ad astra. Jeg vet ikke hvorfor devisen er brukt som overskrift på en minnestøtte over falne elever. Men kanskje den uttrykker noe som kan forbindes med unge og idealistiske mennesker? Dette var unge mennesker som døde for noe de trodde på, noe som ble opplevd som større enn dem selv. Målene de arbeidet for kunne oppfattes som et uttrykk for et bedre og mer rettferdig samfunn, mål som det så absolutt var verd å strekke seg etter. Strev og forsakelser, og viktige valg, kunne det innebære å rette blikket mot målene der fremme. Der skinte stjernene som uttrykk for det forjettede land. Da er det kanskje ikke så underlig å tenke at pilotene hadde dette som devise, ikke minst under 2. verdenskrig. Selv om de kanskje søkte spenning, disse unge pilotene, gikk de i inn i en tjeneste med livet som innsats. Svært mange av dem kom aldri tilbake fra flytoktene over det okkuperte Europa. De var unge, stort sett i begynnelsen av 20-årene, og noen av dem fikk sitt gravsted på Eiganes gravlund i Stavanger. En egen, liten del av gravlunden er blitt deres siste stopp. Ja, der de fløy på nattetokt så de stjernene men de visste ikke om de kom tilbake. De tidligere Kongsgårdelevene visste nok også hva de gjorde, at de risikerte livet dersom de ble oppdaget av en brutal okkupasjonsmakt. Men det var noe som var mer enn livet, de var villige til å ofre noe for en sak som ble oppfattet som svært viktig. De trodde på noen verdier som et rettferdig og demokratisk samfunn måtte ha i bunnen dersom det skulle styres som et fritt og åpent samfunn. Uten noe å tro på dør idealene og trangen etter noe å strekke seg etter per ardua ad astra. Det er sannsynliggjort at den engelske forfatteren Henry Rider Haggard (1856 1925) kan stå bak; uttrykket forekommer i en av hans romaner. Uttrykket er i dag mest kjent som devi se for Royal Air Force (RAF) i Storbritannia, med en historie tilbake til 1. verdenskrig. Flere tenkte på samme måte som dem. Vi kan jo tenke på eksempelvis den unge teologen Dietrich Bonhoeffer i Tyskland; han ble henrettet så sent som i april 1945 for sin motstand mot makthaverne. Eller vi kan tenke på søsknene Scholl som spredte opposisjonelle flyveblader på universitetet hvor de studerte. Sivilt (Fortsetter på side 10)

10 STIKKA (Fortsatt fra side 9) mot, kaller vi dette. Har vi det i dag? Min generasjon, eller de som er unge i dag? Studentopprøret i 1960- og 70-årene var et uttrykk for opprør mot autoritetene, mot alt det foreldregenerasjonen stod for. Hadde gjenoppbyggingen av et Europa i ruiner skygget for mer vesentlige verdier? Var studentopprøret idealisme på avveie? Ronald Fangen skriver om dette i romanen En lysets engel, om de to som er fettere og som velger hver sin side under krigen. Begge begrunnet sitt valg med idealisme. Likevel vil noen si at den enes verdier ikke kunne forenes med et fritt og demokratisk samfunn med respekt for det enkelte menneske. Da er det ikke uvesentlig hvilke verdier vi vil at samfunnet skal bygge på og som vi ønsker at de som kommer etter oss skal akte og ære. Vi må kunne si at noe er bedre enn noe annet, at det kan være et kompass som viser veien. Et hus som er i strid med seg selv kan ikke bestå i det lange løp, og vil i siste instans ende opp med den totale frihet som egentlig er ufrihet. Filosofen Hans Skjervheim har påpekt at den totale liberalitet kan slå over i illiberalitet. Hvordan gir vi her unge mennesker noe å strekke seg etter? Dagens unge beskyldes for ikke å ha noe prosjekt den første generasjon som ikke har noe. Krigsgenerasjonen bygde landet, 68-åtterne rystet autoritetene, og de senere ironikere ja, hva ville de egentlig? Men er det de unges feil dersom de ikke har noe prosjekt, noen stjerner som det vil koste strev og møye å nå fram til? Hva har foreldregenerasjonen gitt dem? Har de noe som gjør det mulig å stake ut en riktig kurs, disse som skal bygge samfunnet etter oss? I dette perspektivet gjør det inntrykk å se disse navnene på minnestøtten i skolegården. Ikke minst taler det til følelsene at deres minne hedres med ordene per ardua ad astra. Livet kan være krevende, og noen ganger kreves ditt liv. Norge med en snart 70-årig fredstid bak seg bør minnes dette, og samtidig være glad for at våre ungdommer skal få gå inn i sin tid slik Nordahl Grieg skrev uten å tape sitt liv. Likevel trenger spørsmålet seg på, det som jeg minnes fra egne unge år-, det vi tror på er det noe vi vil gi livet for at andre skal ha glede av det? Simon W. Bringeland EIN LITEN REFLEKSJON OM ALDRING Aldring er ingen sjukdom, men en prosess som varer heile livet igjennom. Identiteten min ligg ikkje i det eg gjer, men i det eg er. Identitet er ikkje å vera som andre, men å vera seg sjølv i eit fellesskap med andre. Identiteten min er ikkje avhengig av mine skiftande roller i livet.når alle roller og alle lag av roller er skrella bort, er identiteten vår der likevel fordi vi er menneske og ikkje robotar. Det akselererande tempoet i samfunn og arbeidsliv gjer at både kunnskap og erfaring endrar seg raskere enn før. Det er eit svært krevjande arbeidsliv i dag. Den svenske psykologen Jan Helander( Det långa mognadet ) har sagt det treffende slik: For å vera attraktiv på dagens arbeidsmarknad skal ein ha to eigenskapar: dels skal ein ha 30 års erfaring, dels skal ein vera høgst 25 år gammal. Men Arthur Klæbos underfundige formulering gjeld den dag i dag: Nei, kroppen min er vel utsliten og ikkje brukande til noko, men hovudet mitt skulle ha vore brukt opp att. Det er uhyre viktig at vi hjelper kvarandre til å sjå vår eigenverdi i ei skiftande verd. Det er behov for holdningsendringar til aldring og alderdom i mange sektorar av samfunnet. (Fortsetter på side 12)

STIKKA 11 RUT, en av bibelens fantastiske kvinner I Periskopet- S ist søndag (6. oktober) var en av tekstene som ble lest i våre kirker fra Ruts bok. Jeg tillot meg å lese mye fra boken i gudstjenesten i Oset kapell ved Rokosjøen enn det som stod oppgitt. En familiehistorie om Rut og hennes svigermor, Noomi. er bokens hovedpersoner. Husker du historien? Hvis ikke, ta fram bibelen og les den, 4 sider 4 kapitler. Jeg opplever disse sidene med både alvor og humor. Noomi og familien flyktet fra Betlehem og østover til Moab. Hungersnøden tvang dem. I det fremmede landet døde både mannen hennes og de 2 sønnene. Begge sønnene hadde giftet seg i Moab. Den ene med Orpa, den andre med Rut. Så satt disse 3 enkene igjen og tenkte på hva de skulle gjøre. Noomi ville dra tilbake til Betlehem. Hun hadde tydelig gjort et sterkt inntrykk på sine svigerdøtre. I første omgang ville begge følge henne til hennes hjemsted. Men Noomi ba dem bli igjen og stifte ny familie. Orpa drog hjem til sine. Men Rut klynget seg til sin svigermor og sa: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake, for: Dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Måtte Herren la det gå meg ille både nå og siden hvis noe annet enn døden skal skille meg fra deg!» Da Noomi så at hun sto fast på sitt og ville følge med henne, sa hun ikke mer til henne. Hun ble med til Betlehem. Der møtte hun Boas som viste henne godhet. Vi hører om en for oss fremmed og «morsom» frierhistorie, som førte til at de giftet seg. Jeg har jo lest historien tidligere, faktisk ikke så lenge siden. Men jeg tror jeg så nye sider denne gangen, Dette utsagnet av Rut til sin svigermor forteller om trofasthet og om tillit. Det viste vilje til å gå sammen med, vilje til å dele sorg og savn med henne. Det viser også at Noomi hadde fortalt sin familie om sin Gud på en måte som hadde påvirket dem: «Din Gud er min Gud». Dette til tross for at Noomi hadde opplevd sorg på sorg, og vi får inntrykk av en bitter kvinne. Hun våget å si at Gud hadde vært hard mot henne det tror jeg Gud tålte. For meg ble det igjen en sterk historie å lese. En historie som også viste seg å være et ledd i Guds frelsesplan. Ruts oldebarn var kong David. I den slekten ble jo Jesus født. Om Josef ikke var Jesu far, var han hans adoptivfar og tok ham til seg som om det var hans eget barn. Les historien og ta noen minutter til å reflektere over denne kvinnen eller disse kvinnene som kapitlene omhandler. God lesning! Kåre S

12 STIKKA (Fortsatt fra side 10) Alder er ikkje eit spørsmål om kor mange år ein har levd, men langt mer eit spørsmål om dei forventningane vi møter i livet. Forventningar frå dei vi er saman med, forventninger frå vår samtid og forventninger frå oss sjølve. Har du tid, krefter og overskot skriv gjerne ned glimt fra di eiga livshistorie. Det er ikkje berre god terapi, men det kan bli til glede både for deg sjølv og andre. Tradisjonsformidling seier noko om samanheng, røter, levd liv og identitet. Der finst uante kjelder og ressursar hos eldre. Men nokon må røra ved kjeldene, så dei får utløp. Eldre har kjelder av tid, erfaring, mogning og kunnskap. Kompetanse er eit moderne ord. Kanskje vi hos eldre skulle tala om livskompetanse? Picasso sa fylgjande då han fylte 90 år: We don`t get older, we get riper. Ripe, not rotten. Det er framtid i alderdommen! Nils Kristian Lie ETTERVARME Den svenske forfattaren Tomas Sjødin har prega ordet ettervarme. Det fortel om noko som var, men som tok slutt. Men ikkje heilt. Det er noko som held fram, som varer. Du kan tenkja deg ein varm sommardag. Du har kunna nyta dei varme solstrålene på verandaen og kjent kor godt det er. Heilt til sola går ned bak åsen, sit du der. Men også etter at sola har gått ned, sit endå varmen i husveggen. Veggen minnest solvarmen. Den ligg lagra der. Kryp du tett inn til veggen, kan du sitja der lenge utan å frysa. Du kan sitja i ettervarmen den er usynleg, men du merkar den. Når ein konsert er slutt, heng tonane igjen i lufta. Etterklang seier vi. Tonane held fram med å lyda endå om instrumenta har slutta å spela. Etterklangen kan vara lenge. Eg tenkjer på den store Meisteren sjølv, han som har gjeve oss grunntonen i livet. Då han levde her på jord, utstråla han mykje varme. Då han tok avskil med læresveinane sine, let han etter seg mykje ettervarme. Ein varig varme, ei kjærleikens kraft, den lækjande lindring, den linne luft som ber bod om det som varer frå æve og til æve. Om vi let Guds kjærleiks sol skina på oss, kan vi halda på varmen like inn i dødsskuggens dal. Eg veit ikkje noko ord som inneheld så mykje ettervarme som ordet velsigning og å velsigna. Herren velsigne deg! Med den personlege adresse. Orda gjeld deg og dei gjeld meg. Velsig- ninga er eit handtrykk frå Gud. Å velsigna betyr å bli inneslutta i Guds forunderlege verd. Bli teikna, merkt med det gode merket slik det skjedde med oss i dåpen. Å vera i den samanhengen der du er heil også når livet går i stykker. Ingenting er så heilt som eit knust hjarte heiter det i eit jødisk ordtak. Eit merkeleg ordtak men med ei djup sanning i. Guds velsigning dekkjer ikkje berre dei gode dagane, men også dei vonde dagane i livet. I det høge og heilage bur eg og hos den som er knust og nedbøygd i ånda. Jesaja 57 v.15. Når velsigninga sine ord lyder, så er det andletet til han som er vår bror og vår Frelsar vi ser.. Der er ei sol som aldri går ned, heller ikkje når våre livs-lys sloknar. Den sola som møter oss i Jesus Kristus, skal skina også i dødens natt. Vi har ein sommar i vente som aldri tek slutt, slik salmediktaren seier det så vakkert: La falme verdens prakt og glans, la all dens lyst forsvinne. Min venn er min, og jeg er hans vår kjærlighet skal vinne! Så syng det ut: Snart skaper Gud en sommer uten make og gir oss alt tilbake! (Salmer 1997 nr 136 v.5) Nils Kristian