kvinneavdelingen The Women s Section Falstadsenterets skriftserie #15

kvinneavdelingen The Women s Section Falstadsenterets skriftserie #15

2

Margrethes nattkjole fra fangenskapet. Margrethe Venæs var husmor og 31 år da hun ble arrestert i mai 1944 i forbindelse med den såkalte Aktion Oleander. Gestapo hadde rullet opp en motstandsgruppe, som blant annet hadde en ulovlig radiosender. Med i denne gruppen var ektemannen hennes Trygve. Under aksjonen klarte han å rømme fra tyskerne, og noen dager etter arresterte de Margrethe. Hun satt fengslet på Falstad i tre og en halv måned før hun ble sendt videre til Grini. På nattkjolen broderte Margrethe inn navnene til mannen og barna sine, og steder og datoer fra fangenskapet. På ryggen av nattkjolen står det «Heim 25-4-45». Margrethe s nightgown from her time in prison. Margrethe Venæs was a housewife and 31 years old when she was arrested in connection with the so-called Aktion Oleander. Gestapo had exposed a resistance group, which among other things had an illegal radio transmitter. Her husband Trygve was a member of the group. During the action, he was able to escape the Germans, and a few days later they arrested Margrethe. She was incarcerated at Falstad for three and a half months before she was sent on to Grini. On her nightgown, Margrethe embroidered the names of her husband and children, as well as the places and dates of her imprisonment. On the back of the gown, it says «Heim 25-4-45» («Home 25-4-45») Redaksjon / Editors: Arne Langås, Åshild Karevold Oversettelse hovedtekst / Translation body text: Annika Odland / Accio språktjenester Foto / Photos: Layout: Åshild Karevold Trykk / Print: Designtrykk AS ISBN: 978-82-92383-30-8 Utstillingsgruppe Kvinneavdelingen / Exhibition team: Sanna Ø. Brattland, Birgitte M. Fjørtoft, Ingeborg Hjorth, Åshild Karevold & Arne Langås Nr. 15 i Falstadsenterets skriftserie, 2013 3

innledning Utstillingen Kvinneavdelingen åpner på Falstadsenteret høsten 2013. Samme år som hundreårsjubileet for kvinners stemmerett feires, slipper kvinnene i fangeleiren til orde. Nesten 70 år etter at fangene på Falstad fikk sin frihet tilbake, måtte vi innse at vi fortsatt hadde betraktelig mindre kunnskap om fangenskapet til de kvinnelige falstadfangene, enn til de mannlige. Gjennom å systematisk søke etter nye kilder, og å lese dem vi allerede hadde på nye måter, vet vi nå mer - men fortsatt ikke alt om kvinnenes fangenskap. Nå vet vi hvem de kvinnelige fangene var, hvor gamle de var, hvor de kom fra og hvorfor de havnet i fangenskap. Vi vet noe om deres opplevelser i fangenskap. Vi vet noe om hvorfor noen har valgt å fortelle sin historie, mens andre har valgt å tie. Mange familier har delt sine historier - deres imøtekommenhet og generøsitet har vært avgjørende for at denne utstillingen har blitt til. Gjennom sine beretninger gir kvinnene oss ny innsikt i Falstads og Norges krigshistorie. For oss handler dette også om retten til å ytre seg til å bli hørt. Denne utstillingen er en del av et større prosjekt om kvinneliv i krig og konflikt. Fremdeles blir kvinners erfaringer i konflikt og deres bidrag til fredsbygging i stor grad oversett. Denne katalogen gir bakgrunnsinformasjon om kvinneavdelingen i SS Strafgefangenenlager Falstad. Den presenterer noen av gjenstandene som vises i utstillingen og de kvinnene som har eid disse gjenstandene. Falstadkvinnenes erfaringer settes også inn i en større sammenheng i en artikkel om kvinner i fangenskap under andre verdenskrig, skrevet av Anette H. Storeide. Kildene til historien om kvinneavdelingen på Falstad minner oss om at det finnes viktige historier utenfor bindsterke bokverk og offisielle monumenter. En nattkjole eller et lite broderi kan også være verdifulle kilder til kunnskap og refleksjon. introduction The exhibition The Women s Section opens at the Falstad Centre in the autumn of 2013. The same year as the Norwegian centenary anniversary for women s suffrage is celebrated, the voices of the women in the camp enter the public scene. Almost 70 years after the prisoners at Falstad got their freedom, we realized that we still had significantly less knowledge about the captivity of the female prisoners than of the male prisoners. Through a systematic search for new sources, and by investigating the ones already in our possession in new ways, we now know more, but still not everything, about the women at Falstad. We know who the female prisoners were, how old they were, where they came from and why they were arrested. We know something about their experiences in captivity. We know something about why some have chosen to tell their story, while others have chosen to remain silent. Many families have shared their stories - their openness and generosity has been essential for the existence of this exhibition. Through their narratives, the women give us new insights into the war history of Falstad and of Norway. For us, this is also about the right to speak up and to be heard. The exhibition is part of a larger project about women s lives in war and conflict. Still, women s experiences in conflicts and their contributions to peacebuilding are largely ignored. This catalogue provides background information on the women s section in SS Strafgefangenenlager Falstad. Some of the objects displayed in the exhibition and the women who owned these objects are presented. The experiences of the Falstad women are also presented in a wider context in an article about women in captivity during World War II, written by Anette H. Storeide. The historical sources about the women s section at Falstad remind us that there are important stories outside voluminous encyclopedias and official monuments. A nightgown or a little embroidery can also be valuable sources for knowledge and reflection. 4

Illustration: Mr. Acting Bishop Fjellbu. Why did you forget the contribution women have made? ( ) Last Sunday when the Bishop mentioned those of you who have lost a husband, a son, a brother some of us expected you to add: those of you who have lost a mother or sister. But these words never came Regional newspaper Adresseavisen 18 September 1945. Leserinnlegg Adresseavisen 18. september 1945. 5

kvinneavdelingen SS Strafgefangenenlager Falstad ble opprettet høsten 1941. Fram til frigjøringen i mai 1945 satt over 4.200 fanger innesperret her. Av disse var 215 kvinner. Sommeren 1942 ble en del av cellegangen i hovedbygningens 2. etasje omgjort til en egen kvinneavdeling, og her ble leirens første kvinnelige fanger sperret inne på små rom. Meta Christensen forteller: «Det var køyesenger. ( ) Og så var det bord da, hvor vi satt og stoppet og lappet og broderte ( ). Inn til kvinneavdelingen var det en dør, låst naturligvis, men vi kunne snakke gjennom nøkkelhullet.» I løpet av 1943 økte antallet fanger i leiren, og flere brakker for mannlige fanger og vaktmannskap ble bygget på leirområdet. På samme tid ble kvinneavdelingen utvidet til fire større loftsrom vendt mot luftegården. To tyske kvinner etterfulgte hverandre som vaktmesterinne fangevokter på kvinneavdelingen. Frida Partenheimer tjenestegjorde til april 1944. Hun ble avløst av Maria Robbe, som ble værende til frigjøringen. I intervju forteller en av de kvinnelige fangene om Maria Robbe: «Jeg husker at hun var mye mildere og snillere. Det var hun. Det var ikke de utbruddene som kom fra Frida.» De fleste kvinnelige fangene var norske, men ni var av utenlandsk opprinnelse. Disse kom fra Polen, Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia og Finland. Flere av dem var ført til Norge som sivile tvangsarbeidere for det tyske okkupasjonsregimet. Over halvparten av alle de kvinnelige fangene på Falstad var i 20-årene da de ble arrestert, 35 var i alderen 16-19 år, mens 20 var over 50. Den eldste var 66 år. Over 70 % av kvinnene var ugifte. De aller fleste var i en eller annen form for lønnet arbeid, f.eks. hushjelper, kjøkkenhjelper, kontordamer, vaskehjelper, fabrikkarbeidere, sykepleiere og lærerinner. 20 % av kvinnene var husmødre. På det meste var 47 kvinner fengslet her samtidig. Lengden på den enkelte fangens opphold på Falstad varierte fra noen The women s section SS Strafgefangenenlager Falstad was established in the autumn of 1941. Up until the liberation in May 1945, more than 4,200 prisoners were locked up here, among them 215 women. In the summer of 1942, part of a cell corridor in the main building was sectioned off and turned into a separate women s ward. And here, on the first floor, the camp s first female prisoners were incarcerated in tiny rooms. Meta Christensen recounts: «There were bunk beds. ( ) And then there were tables where we sat and mended and patched and embroidered ( ). Leading into the women s section was a door, locked of course, but we could talk through the keyhole.» During 1943, the number of prisoners increased in the camp, and more barracks for male prisoners and guards were built on the camp area. At the same time, the women s section was expanded to four larger attic rooms facing the prison yard. Two German women followed each other as female guards of the women s section. Frida Partenheimer worked there until April 1944. After her came Maria Robbe, who stayed until the liberation. In an interview, one of the female prisoners describes Maria Robbe: «I remember her as much milder and kinder. She really was. There were not the same fits of rage as with Frida.» Most of the female prisoners were Norwegian nationals, but there were also nine women from other countries. Most of them came from Poland, the Soviet Union, Czechoslovakia and Finland. Several were brought to Norway as civilian forced labourers for the German occupation regime. More than half of the female prisoners at Falstad were in their twenties when they were arrested, 35 were 16-19 years old and 20 prisoners were over 50. The oldest was 66 years of age. More than 70 % of the women were unmarried. Most of them had some form of paid work at the time of arrest, such as domestic workers, kitchen porters, clerks, cleaners, factory workers, nurses and teachers. 20 % were housewives. 6

Kvinneavdelingen / The Women s Section Fangekortene og fangeprotokollene er de viktigste primærkildene til opplysninger om enkeltfanger på Falstad. Her får vi opplysninger om navn, fødselsdato og fødested, om årsaken til at de ble arrestert og hvor lenge de satt i fangenskap her. Under arbeidet med utstillinga «Kvinneavdelingen» er fangekortene til de kvinnelige falstadfangene gjennomgått. Fangekortene forteller imidlertid ikke alt de må suppleres med andre kilder, som f.eks. intervju, dagbøker, gjenstander og foto. The prison cards and prison protocols are the most important primary sources for information about individual prisoners at Falstad. Here we get information about names, dates of birth and places of birth, causes of arrest and the duration of their captivity at Falstad. In preparation for the exhibition «The Women s Section», the prison cards from Falstad have been examined. However, the prison cards do not tell us everything they need to be supplemented with other sources, such as interviews, diaries, objects and photos. Johannas fangekort: Dette kortet viser at den 42 år gamle bibliotekaren Johanna Matheson fra Trondheim ble arrestert i oktober 1942, mistenkt for spionasje. Hun kom til Falstad i mai 1943, og ble sendt herfra i desember samme år. Hun var igjen fengslet på Falstad fra januar til mai 1944. Fra andre kilder vet vi at Johanna Matheson døde av sykdom i kvinneleiren Ravensbrück utenfor Berlin 15. november 1944. Johanna s prison Card: This card tells us that the 42-year-old librarian Johanna Matheson from Trondheim was arrested in October 1942, suspected of espionage. She came to Falstad in May 1943, and was sent somewhere else in December that year. She came back to Falstad in Januar 1944 and stayed there until May 1944.From other sources we know that Johanna Matheson died of illness in the women s camp Ravensbrück outside Berlin on 15 November 1944. 7

8Kvinneavdelingen / The Women s Section Ingebjørgs brev: Ingebjørg Sivertsen var 55 år gammel da hun og ektemannen Martin i januar 1945 ble tatt som gisler for sønnen Sigfast. Foreldrene ble holdt fengslet på Falstad fram til frigjøringen. I et brev som ble skrevet på dopapir og smuglet ut av leiren forteller hun om dagliglivet på kvinneavdelingen: Vi har det varmt og godt og nok arbeid, karding, stopping, strikking, delvis åt herskapet, delvis åt fangane. Det vert minst uteluft. No har vi vore ute berre 1 time kvar søndag, igår 1 ½ time. Ellers er det verst at vi ingenting veit heimefrå... Ingebjørg s letter: Ingebjørg Sivertsen was 55 years old when she and her husband were taken hostage in January 1945 as retaliation for their son Sigfast s resistance activities. His parents were held as prisoners at Falstad until liberation. In a letter written on toilet paper and smuggled out of the camp, Ingebjørg Sivertsen gives an account of her daily life. We are warm and comfortable and have enough work, carding, darning, knitting, partly for the masters, partly for the prisoners. We don t get much outside air, though. We have been outside for only 1 hour each Sunday, yesterday 1 ½ hour. Apart from that, worst of all is not getting any information from home...

dager til litt over to år. I gjennomsnitt satt de kvinnelige fangene i leiren i litt over tre måneder. Tre fjerdedeler av kvinnene hadde vært fengslet i Trondheim før de kom til Falstad enten i Vollan kretsfengsel eller i kvinnefengslet i Munkegata. Noen hadde også sittet i fangenskap andre steder i landet. Etter oppholdet på Falstad er det dokumentert at 46 av kvinnene ble sendt videre til andre fengsler og leirer i det tyske riket. To av de kvinnelige falstadfangene døde i fangenskap. Nora Lustig ble drept i Auschwitz i 1943, og Johanna Matheson døde av sykdom i Ravensbrück i 1944. Mange av kvinnene var politiske fanger, arrestert for motstandsarbeid. De ble blant annet tatt for spionasje, sabotasje, smugling eller annen illegal virksomhet. I en beretning fra 1946 skrev Marta Kristine Frogg om da hun ble arrestert: «På grunn av omstendighetene ble jeg formidler av beskjeder og pakker til Falstad fangeleir, spesielt til studentene. Formidlingen pågikk i tiden januar 1943 til november samme år. Jeg ble arrestert den 21.12.43 på hybelen til Leif Wiger hvor jeg skulle hente et brev og en pakke av illegal art. Der satt imidlertid Gestapo og ventet.» Enkelte var tatt for å ha vist kommunistisk holdning, for eksempel ved å synge Internasjonalen arbeiderbevegelsens kampsang. Flere var også arrestert for tysk- eller NSfiendtlig oppførsel, tyskfiendtlige ytringer, eller for å ha fornærmet føreren, Wehrmacht eller tyske offiserer. I intervju forteller Mary Aune: «Så ble vi flyttet til Heimdal. Der var jeg serveringspike. [Der hang det] et stort, svært maleri av Hitler. ( ) Jeg var litt irritert på offiserene da. ( ) Jeg klorte ut øynene på Hitler og barten og alle utmerkelsene, hakekorset ( ) Da ble jeg arrestert.» Tre av de kvinnelige fangene var arrestert fordi de var eller ble antatt å være jøder. Over en fjerdedel var arrestert for arbeidsnekt, sommel eller arbeidssabotasje. Andre var arrestert for å ha hatt ulovlig kontakt med krigsfanger, for å ha hjulpet desertører og engelske agenter, eller ytt annen hjelp til fienden. Noen var tatt for å ha forsøkt å flykte eller ulovlig krysse grensen til Sverige. Flere var også arrestert som gisler for familiemedlemmer. Noen av kvinnene var At the most, 47 women were incarcerated at the same time. The duration varied from a few days to just over two years. On average, the female prisoners were in the camp for a little over three months. 75% of the women had been in prison in Trondheim before arriving at Falstad either at Vollan County Jail or in the woman s prison in Munkegata. Some had been in prison in other parts of the country. After their stay at Falstad, it has been documented that 46 of the women were sent on to other prisons and camps in the German Reich. Two of the female Falstad prisoners died in captivity. Nora Lustig was killed in Auschwitz in 1943, and Johanna Matheson died from illness in Ravensbrück in 1944. Many of the women were political prisoners, arrested for resistance work, such as espionage, sabotage, smuggling or other illegal activity. In an account from 1946, Marta Kristine Frogg wrote about her arrest: «Due to various circumstances, I became a go-between, conveying messages and parcels to Falstad Prison Camp, especially the students. This went on from January 1943 to November the same year. I was arrested on 21.12.43 in Leif Wiger s rented room, where I was supposed to pick up a letter and a parcel of illegal nature. However, Gestapo sat there waiting.» Some of the female prisoners had been arrested for communist attitudes, for instance by singing the Internationale an anthem of the labour movement. Others were arrested for hostility towards Germany or the NS the Norwegian Nazi party which ceased to exist in 1945 or for having made hostile remarks about Germany or havng offended the Führer, Wehrmacht or German officers. In an interview, Mary Aune narrates: «Then we were moved to Heimdal outside of Trondheim, where I worked as a waitress. An enormous painting of Hitler hung there. ( ) I was a bit annoyed with the officers. ( ) I scratched out Hitler s eyes and his moustache and all the medals, the swastika ( ) For that I was arrested.» Three of the female prisoners were arrested either because they were Jewish or because they were presumed to be Jewish. More than a fourth were arrested for refusing to work, 9

anklaget for heleri eller tyveri, usunn livsstil, spredning av kjønnssykdommer, eller for å ha utført abort. De kvinnelige fangene levde langt mer isolert enn de mannlige. Mange av dem tilbrakte fangenskapet innelåst på kvinneavdelingen, i perioder uten noe å ta seg til. Kontakt med mannlige fanger var strengt forbudt. Etterhvert ble enkelte satt til arbeid, i vaskekjelleren, skredderverkstedet, på kjøkkenet, eller utenfor leirområdet. Kontakt med familie og kjente utenfor leiren var av stor betydning for fangene. I perioder var det forbudt å motta besøk, brev og pakker. Livstegn og oppmuntringer ble likevel sendt inn og ut av avdelingen, skjult i vasketøy og matforsyninger. Fangene holdt motet oppe ved å skape lyspunkter for hverandre, og mange kilder vitner om nærhet og samhold mellom fangene. Men det finnes også kilder som forteller om varsomhet og frykt for å stole for mye på hverandre. Frykten og usikkerheten var for mange av de kvinnelige fangene den verste belastningen ved å sitte innesperret på Falstad. Mange var sterkt preget av harde forhør i Trondheim. Uvissheten knyttet til hva som skulle skje videre var også tung å forholde seg til. Ingeborg Angell Hoff forteller om sine opplevelser fra kvinnefengselet i Munkegata: «Da vi var på den underavdelingen av Vollan, vet du, så var vi livredd hver gang du hørte nøklene utenfor. For hadde tyskerne drukket nok, så visste du ikke hvem de tok.» for dawdling or for sabotage of work effort. Others were arrested for illegal contact with prisoners of war, for having helped deserters and English agents, or for assisting the enemy in other ways. Some were arrested for having tried to escape or cross the border to Sweden illegally. Several were arrested as hostages for family members. Some of the women were accused of handling stolen goods or of theft, of leading an unhealthy lifestyle, of spreading sexually transmitted diseases, or for having carried out abortions. The female prisoners were far more isolated than their male counterparts. Many of them spent their incarceration locked in the women s section, at times without having anything to do. Contact with male prisoners was strictly forbidden. After a while, some of them were put to work, in the laundry in the basement, in the sewing room, in the kitchen or outside the camp area. Contact with family or other people outside the camp was of great importance for the prisoners. At times, receiving visitors, letters and parcels were forbidden. Nevertheless, signs of life and encouragements were sent in and out of the women s ward, hidden in laundry and food supplies. The prisoners kept their spirits up by brightening up each other s days, and many sources tell of closeness and solidarity between the prisoners. But there are also sources that tell of caution and fear of trusting each other too much. For many women, the fear and insecurity were the worst part of being incarcerated at Falstad. Many of them had been deeply affected by harsh interrogation techniques in Trondheim. Uncertainty about what would happen next was also difficult. Ingeborg Angell Hoff relates her experience from the women s prison in Munkegata, in Trondheim: «When we were at Vollan prison s subdivision, we were terrified every time we heard the keys outside. Because, if the Germans had been drinking enough, you just didn t know who they would take next.» 10

Edels ring Edel Sødahl var 26 år da hun I oktober 1943 ble arrestert sammen med søskene sine, Bertram og Ragna. De var gisler for Edels forlovede Odd Sørli. Hun ble satt i harde forhør og kraftig torturert før hun ble sendt til Falstad. I mai 1944 ble Edel og Ragna overført til Grini, hvor de var fengslet til frigjøringen. Denne ringen er laget av en medfange som en gave til Edel. Edel s ring Edel Sødahl was 26 years old when she was arrested in October 1943, together with her brother and sister Bertram and Ragna. They were held hostage as retaliation for the resistance activities of Edel s fiancé, Odd Sørli. Edel Sødahl underwent harsh interrogation and torture before she was sent to Falstad. In May 1944, Edel and Ragna were transferred to Grini, where they spent the rest of the war. This ring was made by a fellow prisoner as a gift for Edel. Kvinneavdelingen / The Women s Section Jannes votter Janne Krøtøy var husmor og 49 år da hun ble arrestert i 1944. Hun satt fengslet både på Vollan og Falstad, og var i fangenskap til frigjøringen. Disse miniatyrvottene ble laget til eller av henne under fangenskapet. De er strikket med synåler, og har Jannes initialer. (Utlånt av familien) Janne s mittens Janne Krøtøy was a housewife and 49 years of age when she was arrested in 1944. She was incarcerated in both Vollan and Falstad, and was a prisoner until liberation. These miniature mittens were made either by or for her in prison. They were knitted with the help of sewing needles, and have Janne s initials on them. (Lent by the family) 11

Anette H. Storeide Kvinner i fangenskap under andre verdenskrig Anette H. Storeide Zyklon B gjorde ingen forskjell på menn og kvinner; den samme døden rammet dem alle. Fordi den samme skjebnen ventet alle jøder ( ) syntes jeg det var støtende å dele inn Holocaust og dens ofre etter kjønn. Spørsmålet om kjønn virket å tilhøre en annen generasjon, en annen tidsalder Women in Captivity in the Second World War Anette H. Storeide Zyklon B did not differentiate between men and women; the same death came to them all. Since the same fate awaited all Jews ( ) I thought it offensive to divide Holocaust and its victims into genders. The question of gender seemed to belong to another generation, another era skrev den tsjekkiskfødte journalisten Ruth Bondy om sin reaksjon da hun i 2001 ble bedt om å skrive en artikkel spesifikt om kvinners fangenskapserfaringer. 1 Våren 1942 hadde hun som 19-åring blitt arrestert i hjembyen Praha fordi hun var jøde. 2 Hun ble først deportert til Theresienstadt, deretter til Birkenau, og senere til uteleiren Dessauer Ufer ved Neuengamme. I krigens siste måneder ble hun sendt videre til Bergen-Belsen hvor ble hun befridd av britiske styrker i midten av april 1945, dødssyk av tyfus. Bondy overlevde, men mistet de fleste av familiemedlemmene sine i nazistenes folkemord. Hun utvandret tidlig til Israel hvor hun som journalist og oversetter engasjerte seg for å holde historien om Holocaust levende. Spørsmålet om kvinnelige erfaringer fra fangenskap ble en utfordring for Bondy, og ikke bare for henne. I diskusjonen om nazistenes forfølgelser og folkemord har kjønnsperspektivet ofte blitt skjøvet i bakgrunnen fordi nazistenes forbrytelser var så sterkt knyttet til rase og politiske holdninger. Er det likevel legitimt å betrakte fangenskap under andre verdenskrig fra et kjønnsspesifikt ståsted? Et nasjonalsosialistisk Volksgemeinschaft Nasjonalsosialistenes ide om Volksgemeinschaft et raserent germansk samfunn postulerte klart adskilte roller for menn og kvinner. I en tale til den nasjonalsosialistiske kvinneforeningen under de årlige rikspartidagene i Nürnberg i september 1935 påsto Hitler: På samme måte som wrote the journalist Ruth Bondy, of Czech origin, about her reaction when in 2001 she was asked to write an article specifically about women s experience of captivity. 1 In the spring of 1942, at the age of 19, she was arrested in her hometown Prague because she was Jewish. 2 She was deported first to Theresienstadt, then to Birkenau, and later to Dessauer Ufer, a subcamp of Neuengamme. In the last months of the war, she was transported to Bergen-Belsen where she was liberated by British troops in mid-april 1945, seriously ill with typhoid. Bondy survived, but lost most of her family members in the Nazi genocide. She emigrated to Israel a few years after the war was over, where she worked as a journalist and translator and became involved in keeping the history of the Holocaust alive. The question of female experiences from captivity was challenging for Bondy, and not just for her. In the discussion on Nazi persecutions and genocide, the gender perspective has often been pushed aside because the crimes of the Nazis were so connected to race and political attitudes. Nevertheless, is it legitimate to view captivity in the Second World War from a genderspecific viewpoint? A National Socialist Volksgemeinschaft The National Socialist idea of Volksgemeinschaft (a community of the people) a racially pure Germanic society postulated clearly defined roles for men and women. In a speech to the National Socialist women s association during 12

Kvinneavdelingen / The Women s Section Aases dokke Aase Rønning var 18 år gammel da hun ble arrestert høsten 1942. Hun og flere andre fra Namsos var tatt etter at de hadde hjulpet utenlandske krigsfanger. Hun satt fengslet på Falstad i tre måneder, og ble løslatt like før jul 1942. Aase arbeidet på systua hvor hun lappet klær. Sammen med cellevenninna Bodil Kvaale (18) laget hun ei dokke av rester fra systua. Bodils sønn forteller: Dokka skulle førestelle Adolf Hitler og hadde fangedrakt på seg. Portrettlikskapen var ikkje alt for stor. Dokka mangla blant anna hitlerbarten. Men dei hadde mykje artigheit med å la det gå ille med dokka når dei laga små sketsjar med den. Foto: Aase (til venstre) og Bodil. Aase s doll Aase Rønning was 18 years old when she was arrested in the autumn of 1942. She and several other people from Namsos were caught helping foreign prisoners of war. She was at Falstad for three months, and was released just before Christmas in 1942. Aase worked in the sewing room, where she mended clothes. Together with her cell mate Bodil Kvaale (18), she made a doll from scraps in the sewing room. Bodil s son relates: Cell mates Aase Rønning and Bodil made a little doll from material left over in the sewing room. The doll was supposed to resemble Adolf Hitler and wore a prison uniform. There wasn t exactly a striking resemblance. Among other things, the doll lacked the Hitler moustache. But they had great fun letting things go badly for the doll when they made little skits Photo: Aase (left) and Bodil. 13

Anette H. Storeide mannen oppviser heltemot på slagmarken, oppviser kvinnen en evig tålmodig hengivelse, en evig tålmodig lidelse og utholdenhet. Hvert barn hun bringer til verden er et slag som hun utkjemper for sitt folks være eller ikke-være. 3 I følge nazistenes kvinneideal lå kvinnens naturlige oppgave i morsrollen, og kvinnens samfunnsmessige oppgave besto i å ta seg av mann, barn, familie og hjem. Det var derfor ikke bare mennene som fikk medalje hvis de utmerket seg på slagmarken. Naziregimet etablerte også Mutterkreuz i ulike grader for kvinner som fikk fire eller flere rase-rene barn. Nazistenes ide om Volksgemeinschaft innebar imidlertid at et stort antall mennesker ble definert som fiender, både av politiske, rasistiske, religiøse og sosiale grunner. Forfølgelsen av de politiske motstanderne startet umiddelbart etter at Hitler ble rikskansler 30. januar 1933. Og brannen i Riksdagsbygningen en knapp måned etter, 27. februar 1933, resulterte umiddelbart i en kriselov til beskyttelse av folk og stat. Denne Riksdagsbrannloven satte alle borgerrettigheter ut av kraft, og gjorde det mulig for statlige myndigheter å arrestere folk uten lov og dom og å fengsle dem på ubestemt tid. Loven ble et nyttig instrument for nazistene for å fjerne politiske motstandere og uønskede individer, og allerede i mars samme år åpnet de første konsentrasjonsleirene. Bare i løpet av 1933 ble om lag 500.000 tyske menn og kvinner arrestert som følge av Riksdagsbrannloven. 4 I Moringen og Lichtenburg etablerte naziregimet egne leirer for kvinner, men det viste seg i løpet av kort tid at disse leirene ikke hadde nok kapasitet til å ta i mot alle kvinnene som nazistene betraktet som en fare for sitt Volksgemeinschaft. Kvinne-konsentrasjonsleiren Ravensbrück I 1934 lette representanter for tyske myndigheter, nazipartiet og Waffen-SS etter egnede områder for å bygge nye og større fangeleirer. Ett av områdene de interesserte seg for, var et større skogsområde i den lille landsbyen Ravensbrück ved Fürstenberg, om lag 100 kilometer nord for Berlin. 5 Fire år senere ble mannlige fanger fra konsentrasjonsleiren Sachsenhausen sendt til Ravensbrück som tvangsarbeidere for å bygge naziregimets sentrale kvinne-konsentrasjonsleir. the annual Nazi party rally in Nuremberg in September 1935, Hitler claimed: In the same way that men show heroic courage on the battlefield, so women show an ever patient devotion, an ever patient suffering and perseverance. Each child a woman brings into this world is a battle she fights for her Folk s existence. 3 According to the Nazi ideal, a woman was a mother first and foremost, and a woman s task consisted of taking care of husband, children, family and home. Therefore, not only men were decorated if they excelled on the battlesfield. The Nazi regime also established Mutterkreuz (Mother s Cross) in several classes of order for women who had four or more racially pure children. However, the Nazi idea of a Volksgemeinschaft involved a large number of people being defined as enemies, on political, racist, religious and social grounds. The persecution of political opponents began immediately after Hitler became Chancellor, on 30 January 1933. Barely a month later, a fire broke out in the German Parliament (Reichstag) on 27 February 1933, which resulted in an emergency decree to protect People and State. This Reichstag Fire Decree set aside all civil liberties, and made it possible for the authorities to arrest people without charge or trial and to imprison them indefinitely. The decree became a useful instrument for the Nazis in removing political opponents and unwanted individuals, and in March the same year the first concentration camps were opened. In 1933 alone, around 500,000 German men and women were arrested under the Reichstag Fire Decree. 4 In Moringen and Lichtenburg the Nazi regime established separate camps for women, but it shortly turned out that these camps did not have the required capacity to receive all of the women considered by the Nazis to be a danger to the Volksgemeinschaft. The women s concentration camp Ravensbrück In 1934 representatives for the German authorities, the Nazi party and the Waffen-SS searched for suitable areas to build new and larger prison camps. One of the areas they found interesting, was a relatively large forest area in the little village of Ravensbrück near Fürstenberg, about 100 kilometres north of Berlin. 5 Four years later, male prisoners 14

Ragnas frieri Ragna Sødahl var 21 år da hun i oktober 1943 ble arrestert sammen med sine søsken Bertram og Edel. I fangenskap på Falstad møtte hun Gunnar Fredriksen. Ragna fridde til Gunnar på skuddårsdagen 1944, og de forlovet seg senere i hemmelighet. Gunnar fortalte mange år senere: Jeg husket godt den dagen vi forlovet oss. Jeg fjernet sølvbeslag av en slire til en taterkniv og laget to ringer av den. Omstendighetene og lokaliteten var kanskje ikke de mest innbydende. Men vi var så forelsket. Dagen var 21. juli 1944. Ragna og Gunnar giftet seg høsten 1945. Kvinneavdelingen / The Women s Section Ragna s proposal Ragna Sødahl was 21 years old when she was arrested in October 1943 together with her brother and sister Bertram and Edel. She met Gunnar Fredriksen while in prison. Ragna proposed to Gunnar on leap day in 1944, and they got secretly engaged. Gunnar relates: I remember so well the day we were engaged. I removed the silver decoration from the scabbard of a finely decorated knife, made by Travellers. Then I made two rings out of it. The circumstances and place were not the most appealing, perhaps. But we were so in love. The date was 21 July 1944. Ragna and Gunnar married in autumn 1945. 15

Anette H. Storeide Foto / Photo: United States Holocaust Memorial Museum / Wikimedia Ravensbrück I mai 1939 kom de første fangene til den nye leiren: 974 tyske og østerrikske kvinner fra konsentrasjonsleiren Lichtenburg. 6 388 av disse var blitt fengslet fordi de tilhørte Jehovas vitner. Hitler hadde forbudt Jehovas vitner i 1933 fordi kirkesamfunnet nektet å tilpasse seg nazistenes samfunnsordning. De øvrige første Ravensbrückfangene var kvinner som var stemplet som asosiale. Hva fangekategorien asosial egentlig ble definert som, er uklart, men både hjemløse, alkoholikere, prostituerte og kvinner beskyldt for løssluppen seksuell adferd, lesbiske kvinner 7 og kvinner som hadde tatt illegal abort, ble i årene 1933-1945 betraktet som en fare for det tyske Volksgemeinschaft, arrestert og fengslet som asosiale individer. Også sigøynere/romfolk ble plassert i denne fangekategorien. Andre fangekategorier var politiske fanger, jøder og såkalt kriminelle fanger. Etter at andre verdenskrig brøt ut, ble leiren stadig utvidet på grunn av de titusenvis av kvinnene som ble deportert til Ravensbrück fra de ulike okkuperte landene. Disse var først og fremst politiske fanger som hadde vært involvert i motstandskamp eller på annen måte opponert mot det tyske okkupasjonsregimet. Blant dem var from the concentration camp Sachsenhausen were sent to Ravensbrück as forced labourers to build the Nazi regime s main women s concentration camp. In May 1939, the first prisoners arrived in the new camp: 974 German and Austrian women from the concentration camp Lichtenburg. 6 Of them, 388 had been arrested because they were Jehovah s Witnesses. Hitler had prohibited Jehovah s Witnesses in 1933 because the religious community refused to submit to the social organisation of the Nazi regime. The other first Ravensbrück prisoners were women considered to be asocial. The definition of the prison category asocial was quite unclear. However, between 1933 and 1945 many different groups were considered a danger to the German Volksgemeinschaft and arrested as asocial individuals, among them: homeless people, alcoholics, prostitutes and women accused of promiscuous behaviour, lesbians 7 and women who had had an illegal abortion. The category asocial was also used on Roma (Gypsies). Other categories were political prisoners, Jews and so-called criminal prisoners. After the Second World War broke out, the camp kept expanding because of the tens of thousands 16

Reiduns dagbok Kvinneavdelingen / The Women s Section Reidun Krøtøy var 25 år da hun ble arrestert høsten 1944. Hun og flere familiemedlemmer ble tatt under en større opprulling av milorg i Trondheim. Hun satt fengslet på Falstad i tre uker, fram til hun ble løslatt lille julaften 1944. Mens hun satt i fangenskap førte hun dagbok på dopapir. I månedsskriftet november desember står det: tirs 28. sending. tors 30. 2 t. lufting, etterpå bad lør 2. Sendt til Falstad søn 3. ½ t. lufting man 4. Bad ons. 6. I kantinen og handlet (Utlånt av familien) Reidun s diary Reidun Krøtøy was 25 years old when she was arrested in the autumn of 1944. She and several other family members were arrested during a major exposure of the Trondheim region s branch of Milorg, the main Norwegian resistance movement in Norway in the Second World War. She was imprisoned at Falstad for three weeks, before her release on 23 December 1944. While in captivity, she kept a diary on toilet paper. In the end of November and beginning of December, she wrote: Tues 28. Dispatchment. Thurs 30. 2 hrs exercise yard, then bath Sat 2. Sent to Falstad Sun 3. ½ hr in exercise yard Mon 4. Bath Wed. 6. In canteen to shop (Lent by the family) 17

Anette H. Storeide også 103 kvinner fra Norge. Av de 70.000 politiske fangene i Ravensbrück kom om lag 700 fra Tyskland og Østerrike, resten fra de ulike okkuperte og annekterte statene. Også en del av de tyske og østerrikske politiske fangene var arrestert for motstand mot naziregimet, men en del hadde også blitt sendt til Ravensbrück fordi de hadde brutt loven som forbød intim kontakt med østeuropeiske tvangsarbeidere. 8 Sistnevnte var brudd med nazistenes rase -lover og resulterte i strenge straffer. Som oftest ble kvinner som ble mistenkt for slike rase -forbrytelser først utsatt for ydmykelse gjennom offentlig skamklipping, deretter fulgte fangenskap. I alt 120.000 kvinner og barn fra over 30 nasjoner satt i fangenskap i nazistenes sentrale kvinne-leir Ravensbrück i tiden 1939-1945, av disse var mer enn 800 barn eller jenter under 16 år. 9 I 1941 fikk Ravensbrück også en mindre separat leir for mannlige fanger, rundt 20.000 menn satt fanget i de fire årene leiren eksisterte. Totalt døde rundt 28.000 fanger i Ravensbrück som følge av sult, kulde, sykdom, som følge av medisinske eksperimenter eller ble drept. 10 Kvinner i fangenskap Den tsjekkiskfødte Holocaust-overlevende Ruth Bondy reagerte med bestyrtelse da hun ble bedt om å skrive spesielt om kvinners erfaringer fra fangenskap, og i hvilken grad er det akseptabelt å diskutere kjønnsperspektiv når man snakker om krig og fangenskap? En person ble forfulgt fordi han eller hun var politisk motstander av nazismen, var jøde eller sigøyner, medlem av Jehovas vitner, homoseksuell, lesbisk eller hadde en påstått asosial livsførsel, men ikke fordi vedkommende var enten kvinne eller mann. Nazistene skilte selv mellom kjønnene: menn og kvinner ble separert fra hverandre gjennom kjønnsdelte leirer. Selve fangenskapet derimot var i stor grad likt for menn og kvinner: leirene var bygget opp etter de samme organisasjonsprinsippene og tilnærmet de samme fangekategoriene, både kvinner og menn måtte yte hardt tvangsarbeid hovedsakelig for rustningsindustrien, de ble plassert i fangebrakker organisert etter samme mønster, sulten og sykdommene var de samme, fangene ble utsatt for et tilnærmet likt straffesystem og både for kvinner og menn innebar fangenskapet vilkårlige overgrep fra SS, overvåkning of women deported to Ravensbrück from various occupied countries. These were primarily political prisoners who had been involved in resistance work or in some other way opposed the German occupation regime. Among them were 103 women from Norway. Of the 70,000 political prisoners in Ravensbrück, about 700 came from Germany and Austria, and the rest came from various occupied nations. Some of the German and Austrian political prisoners were arrested for resistance towards the Nazi regime, but some had been sent to Ravensbrück because they had broken the law that prohibited intimate contact with forced labourers from Eastern Europe 8. This was a breach of the Nazi race laws and resulted in harsh sentences. Women suspected of these racial crimes were first humiliated in public by having their hair cut off badly, which was then followed by imprisonment. From 1939-1945, a total of 120,000 women and children from more than 30 nations were incarcerated in the Nazi regime s central women s camp. More than 800 were children or girls under the age of 16. 9 In 1941 Ravensbrück also got a smaller, separate camp for male prisoners, where around 20,000 men were imprisoned in the four years the camp existed. In all, around 28,000 prisoners died in Ravensbrück, from starvation, disease or medical experiments. Many also froze to death or were killed. 10 Women in captivity Holocaust survivor Ruth Bondy, of Czech origin, was at first horrified when asked to write about women s experiences of imprisonment. To what degree is it acceptable to discuss a gender perspective when the topic is war and imprisonment? An individual was persecuted because he or she was either a political opponent, a Jew or Roma (Gypsies), a member of Jehovah s Witnesses, gay, lesbian or had an alleged asocial behaviour, but not because the person was a man or woman. However, the Nazis themselves distinguished between the genders: men and women were sent to different camps. Key aspects of imprisonment were the same for men and women: the camps were organised according to the same principles, using more or less the same categories of prisoners. Both men and women had to work hard as forced labourers, mainly in the armament industry. They were 18

Kvinneavdelingen / The Women s Section Randis broderi til sønnen Randi Hognestad var husmor og 40 år gammel da hun ble arrestert i august 1944, sammen med ektemannen Arne. Hun satt fengslet kort tid på Falstad før hun ble sendt videre til Grini. Der satt hun fengslet fram til frigjøringen. Til jul i 1944 laget hun et broderi til sønnen Peter: Det var øyeblikk av stor lykke, selv på Grini, som den dagen da jeg fant en rutet stoffbit i lappekurven på systuen og visste at jeg kunne lage en liten julegave til gutten vår. Hånden på hjertet jeg tror jeg aldri har vært så lykkelig. Jeg hadde tråd i flere farger, og på baksiden av et putevar som jeg hadde fått av Røde Kors, broderte jeg forskjellige ting, og avrundet med God Jul, hilsen mor og far. Jeg klarte faktisk å smugle det ut og gutten fikk gaven til jul! (Utlånt av familien) Randi s embroidery for her son Randi Hognestad was a housewife and 40 years old when she was arrested in August 1944, together with her husband Arne. She had a brief stay at Falstad before being sent on to Grini, where she spent the rest of the war. For Christmas 1944 she made embroidery for her son Peter: There were moments of happiness, even in Grini, such as the day when I found a chequered piece of cloth and knew that I could make a little Christmas present for our boy. Hand on heart I don t think I have ever been so happy. I had threads of several colours, and I embroidered various things on the back of a pillowcase that the Red Cross had given me. I rounded off with Happy Christmas, Love from Mum and Dad. I actually managed to smuggle it out and the boy received it for Christmas (Lent by the family) 19

Anette H. Storeide og tilnærmet isolasjon fra resten av omverdenen. Er det likevel grunn til å snakke om kvinnespesifikke erfaringer i fangenskap? Allerede ved ankomsten i konsentrasjonsleirene ble kvinnene ydmyket og fratatt sin sosiale og kulturelle identitet på samme måte som mannlige fanger: de ble barbert på hodet og i skrittet, desinfisert, og fikk anonymiserende fangenummer, stripede uniformer og fangesymboler som viste hvilken kategori de tilhørte. Samtidig hadde ankomstsituasjonen en ekstra seksuelt belastende karakter for kvinnene som måtte kle seg nakne foran et mannlig SS-leirpersonale. Ofte måtte nyankomne kvinnelige fanger i Ravensbrück stå nakne på appellplassen i lengre tid i påvente av at ankomstprosedyren var over. Dessuten utførte mannlige SS-legene offentlige gynekologiske undersøkelser av alle de nyankomne kvinnene på appellplassen. 11 Kvinnene var også spesielt utsatt for seksuelle overgrep. Mens nasjonalsosialistenes kvinneideal var sterkt knyttet til morsrollen, fikk denne en spesielt brutal betydning for de kvinnene som ble sendt i fangenskap. De hygieniske forholdene i leirene var generelt sett svært dårlige, og de kvinnelige fangene hadde ikke utstyr å hjelpe seg med ved menstruasjon. Blodflekkede klær ble en ytterligere ydmykelse overfor mannlige SS-vakter. Samtidig mistet de fleste fangene menstruasjonen raskt på grunn sult og hardt tvangsarbeid. Fransk-jødiske Fania Fénelon, fange i Birkenau og Bergen- Belsen, var en av dem, og hun lot frykten for å bli ufruktbar få utløp i dagboken sin: Vil de som overlever, i tillegg til den ulykke det er å ha vært her, også måtte betale med den skjulte ødeleggelsen at de ikke lenger er kvinner? Vi ligger våkne med denne nagende angsten. 12 Etter nazistenes egne forordninger skulle gravide kvinner egentlig ikke sendes til Ravensbrück. 13 Likevel kom det flere gravide kvinner til leiren. Gravide fanger måtte yte tvangsarbeid på lik linje med de andre fangene, og fikk heller ingen spesielle goder. I minst 50 tilfeller gjennomførte SS-legene i Ravensbrück tvangsaborter, også sent i svangerskapet. 14 Slike tvangsaborter rammet først og fremst tyske og østerrikske kvinner som hadde gjort seg skyldige i rase-forbrytelser og blitt gravide med østeuropeiske tvangsarbeidere. På grunn av massedeportasjoner og placed in barracks, with the same pattern of organisation. The hunger and diseases were the same, the system of punishment resembled each other and both men and women experienced arbitrary abuse from the SS, surveillance and an almost complete isolation from the rest of the world. Can we, nevertheless, speak of experiences of imprisonment specific to women? Even on arrival, women and men experienced the same humiliation and deprivation of social and cultural identity: their head and pubic hair were shaved, they were disinfected and received prison numbers to reduce them to anonymity, and given striped uniforms and prison symbols that represented their specific category as prisoner. However, the arrival situation was burdended with an additional sexual overtone for women who had to take off all their clothes in front of male SS camp personell. The newly arrived female prisoners in Ravensbrück often had to stand naked on the assembly place for a long time while waiting for the arrival procedure to end. In addition, male SS doctors often performed public gynecological examinations of all new arrivals on the assembly place. 11 Women were also particularly vulnerable to sexual abuse. While the National Socialist woman s ideal was highly connected to motherhood, this ideal had a particularly brutal significance for women in captivity. The hygienic conditions in the camps were generally very poor, and the female prisoners did not have any equipment to use when menstruating. Bloodstained clothes became an additional humilation for women when facing male SS guards. On the other hand, most of the prisoners lost their menstruation quickly due to starvation and hard forced labour. French-Jewish Fania Fénelon, a prisoner of Birkenau and Bergen-Belsen, expressed her fear of infertility in her diary: Will those who survive, in addition to the disaster of being here, also have to pay with the hidden destruction of no longer being a woman? We lie awake with this gnawing anxiety. 12 According to Nazi regulations, pregnant women should not be sent to Ravensbrück. 13 In reality, several pregnant women arrived at the camp. As any other prisoner, a pregnant woman was expected to work as a forced labourer, her pregnancy did not give her any special 20

Kvinneavdelingen / The Women s Section Helgas gave Helga Birch Bang var 27 år da hun ble arrestert sammen med søsteren Dagny i oktober 1943. Hun satt i fangenskap på Falstad til juni 1944. Dette trefatet er en gave til Helga fra en av de mannlige fangene på Falstad. Helga s gift Helga Birch Bang was 27 years old when she was arrested as a hostage, together with her sister Dagny in October 1943. She was a prisoner at Falstad until June 1944. This wooden plate was a gift to Helga from one of the male prisoners at Falstad. 21

Anette H. Storeide evakueringer av leirene i Polen og Hviterussland kom det fra sommeren 1944 stadig flere gravide kvinner til Ravensbrück. SS-legene etablerte derfor et eget fødselsrom i leirens sykerevir, og kommandanten beordret en av fangebrakkene ryddet til såkalt mor-og-barn-brakke. Men, de hygieniske forholdene var katastrofale, nødvendig spedbarnsutstyr manglet og de fleste fødende var for utmagret til å amme de nyfødte. Knapt noen av spedbarna overlevde de første ukene etter fødselen. Tjenesteforordningen for SS-legene i Ravensbrück påla dem å være spesielt årvåkne overfor fanger med arvelige sykdommer. 15 Hvis de oppdaget slike fanger, skulle de sterilisere dem. Pålegget var i samsvar med nazistenes lov til forebygging mot genetisk syke barn av juli 1933. Denne loven foreskrev tvangssterilisering av personer som i følge nazistenes definisjon var genetisk syke, åndssvake eller funksjonshemmede. I Ravensbrück ble først og fremst asosiale fanger tvangssterilisert, de fleste av dem sigøynere. Blant de kvinnene som ble definert som asosiale var mange allerede blitt tvangssterilisert før de ble sendt i fangenskap. I Auschwitz ble det dessuten utført flere medisinske eksperimenter på kvinner og barn for å finne den mest effektive metoden å sterilisere kvinner på. 16 Kvinnelige fanger ble også tvunget til en spesiell type tvangsarbeid: prostitusjon. 17 I 1942 ga SS-sjefen Heinrich Himmler ordre om å etablere såkalte Sonderbauten spesialbygg i ti av konsentrasjonsleirene, blant annet i Sachsenhausen og Buchenwald. Spesialbyggene var leirbordeller, og utgjorde en del av et premiesystem som i følge Himmlers plan skulle styrke de mannlige fangenes arbeidsinnsats. Mer enn 200 kvinner ble seksuelt utnyttet som prostituerte som ledd i dette motivasjonstiltaket. De fleste av kvinnene ble rekruttert fra Ravensbrück, nesten alle var av tysk og østerriksk nasjonalitet. Kvinnene ble lovet bedre forpleining, ordentlige klær og snarlig løslatelse. Sistnevnte ble aldri oppfylt, men forpleiningen skal ha vært bedre enn for de øvrige fangene. Hvis kvinnene i leirbordellene ble syke eller gravide, ble de sendt tilbake til Ravensbrück. I følge minnestedet Ravensbrück skal alle tvangsprostituerte ha overlevd fangenskapet, men fortiet sine historier etter krigens slutt i frykt for å bli stigmatisert og fordømt. 18 benefits. The SS doctors carried out at least 50 forced abortions in Ravensbrück, even late in the pregnancy.14 Forced abortions were primarily performed on German and Austrian women who were guilty of race crimes, and were pregnant by Eastern European forced labourers. Due to mass deportations and evacuations of camps in Poland and Belarus, an increasing number of pregnant women arrived at Ravensbrück from the summer of 1944. The SS doctors therefore established a separate delivery room in the camp s hospital section and the commander ordered one of the barracks for prisoners to be converted into a motherand-child barracks. The hygienic conditions, however, were catastrophic. Necessary infant equipment lacked and most of the mothers were too starved to be able to breastfeed their new-borns. Very few of the babies survived the first weeks after birth. One of the duties of the SS doctors, was to look out for prisoners with hereditary diseases. 15 The instruction was to sterilise them. This instruction was in accordance with the Nazi Act for the Prevention of Offspring with Hereditary Diseases from July 1933. The act ordered the forced sterilisation of people who, according to the Nazi definition, had a hereditary illness, were mentally retarded or disabled. In Ravensbrück, asocial prisoners were the primary victims of forced sterilisation, most of them Roma (Gypsies). Of the women labelled asocial, many had already experienced forced sterilisation before their imprisonment. In addtion, in Auschwitz a number of medical experiments were conducted on women and children in order to find the most effective method for sterilising women. 16 Female prisoners were also forced to a special type of forced labour: prostitution. 17 In 1942 head of the SS Heinrich Himmler ordered the establishment of so-called Sonderbauten special buildings in ten of the concentration camps, among them Sachsenhausen and Buchenwald. The special buildings were camp brothels, and were part of a reward system that would, according to Himmler, strengthen the male prisoners work effort. More than 200 women were sexually exploited as prostitutes in this motivational measure. They came mainly from Ravensbrück, most of them were German and Austrian nationals. They were 22