1920-2010 Flest mulig Lengst mulig Rolvsøy Idrettsforening gjennom 90 år
Sten W. Karlsen Flest mulig Lengst mulig Rolvsøy Idrettsforening gjennom 90 år 1920-2010 Utgitt av Rolvsøy IF 2010
Den forsvunne protokoll Sommeren 2000 ble jeg oppringt av Åge Erikstad. Han hadde noe å fortelle meg. I 1934 hadde han vært på et møte i Rolvsøy Idrettsforening. Han forlot møtet som sistemann og oppdaget i det han skulle gå at protokollen var blitt liggende igjen. Han tok den med seg hjem for å ta vare på den. Senere viste det seg at protokollen var blitt borte. Vinteren/våren 2000 døde Erikstads søster i Amerika. Hjemme på Lisleby åpnet de da en utstyrskiste etter henne. Under Åge Erikstads konstruksjonsbok (matematikkbok) nede i kisten lå Rolvsøy Idrettsforenings protokoll. De to bøkene hadde nøyaktig samme format. Åge kom syklende hjem til meg med protokollen. Jeg ønsket å få laget en avisartikkel om denne historien, men dette ville han ikke. Han var forlegen og bad nærmest om unnskyldning for at han hadde hatt protokollen i så mange år. Sture Solvang Historien måtte skrives om Med utgangspunkt i ovenstående, har jeg til denne utgaven av Rolvsøy Idrettsforenings historie skrevet kapitlet som handler om årene før andre verdenskrig på ny. Protokollen som ble funnet etter 66 år inneholdt så mye godt stoff om guttegjengen fra Evje som hadde stiftet fotballklubb og som strevde med å anlegge bane og få endene til å møtes økonomisk, at jeg synes det er meget verdifullt for ettertiden at dette kommer på trykk. Dessuten dukker det opp en del navn i styre og stell som ikke er registrert tidligere. Da jeg kom inn i RIF-miljøet for 40 år siden, ble jeg fortalt at klubbens tidligste historie var vanskelig å dokumentere fordi det ikke fantes protokoller, de var visstnok forsvunnet under krigen. Nå har vi protokollen, og dermed vet vi mye mer om klubben og livet rundt lerebanen på Evje på 1920-tallet. Dette er tredje gang jeg skriver historien om Rolvsøy Idrettsforening. Første gang var ved 60-års jubileet i 1980, andre gang da klubben fylte 75 år, i 1995. Mye av stoffet i denne beretning er identisk med det som står i 1995-utgaven. Historien er forsøksvis ført frem til 2010, for de siste 15 års vedkommende mest basert på årsberetninger. Men årsberetninger kan være så ymse, - det er ikke alle som, forstålig nok, er like glade i å skrive som de er til å trene eller lede et lag. Jeg kunne ha ønsket enda flere faktiske opplysninger; kampresultater, oversikt over spillere og sluttabeller. La dét bli et mål i årene fremover! Anleggelsen av kunstgressbanen er viet relativ stor oppmerksomhet, kanskje vel detaljert, men jeg synes det er viktig at vi også har denne delen av klubbhistorien med oss inn i fremtiden. Jeg gratulerer Rolvsøy Idrettsforening med 90-årsjubileet og ønsker lykke til videre! Nesskogen, Rolvsøy, 24. mars 2010 Sten W. Karlsen Førstesidebildet: BARN OG BREDDE Barne- og breddeidrett står sentralt i Rolvsøy Idrettsforening ved 90 års jubileet i 2010. Her representert ved to av medlemmene, Mounir Cherie og Mathilde Halstensen (Foto Kent Inge Olsen). 4
DET BEGYNTE PÅ VERKET I den fotballfeber som raste over Østfold i årene etter den første verdenskrig så også fotballklubben på Evje i Rolvsøy dagens lys. Rundt om blomstret fotballklubbene opp. Oppildnet av de allerede veletablerte klubbers meritter, kom småklubbene etter. Fredrikstad Fotballklubb var på vei oppover etter åpningen av Fredrikstad Stadion i 1914, - Sarpsborg Fotballklubb hadde i 1917 vunnet sitt første norgesmesterskap, og Kvik fra Halden fulgte opp med mesterskap året etter. Dette skapte fotballinteresse også på de små tettstedene langs Glomma, der befolkningen hadde økt sterkt, takket være den industrielle utvikling. Greåker Idrettsforening og Selbak Turn og Idrettsforening ble begge stiftet i 1919, mens Torp, like ovenfor Evje, på den andre siden av elven - hadde fått sin idrettsforening allerede i 1915. Et stenkast sør for Evje hadde Nøkleby Fotballklubb sett dagens lys, og på Lisleby ble det også puslet med planer om å stifte en fotballklubb. (Den kom da også, bare tre uker etter at Evje Fotballklubb var stiftet). Derfor var det nokså naturlig at man satte i gang også på Rolvsøy-siden siden av Evjebekken. Protokollen som forsvant Det vi i dag kjenner til om stiftelsen av Evje Fotballklub og driften i de første år, bygget frem til 2000 på muntlige og skriftlige beretninger fra de første medlemmer. Fra flere hold ble det hevdet at protokoller og beretninger fra foreningens tyve første år visstnok ble konfiskert av NS myndighetene under krigen. Bare skigruppas protokoll var i behold. I 2000 dukket imidlertid møteprotokollen for årene 1920-34 opp, og denne beretning er derfor endret og utvidet i forhold til utgavene fra 1980 og 1995. Men fortsatt mangler protokoller i tidsrommet 1935-45. Evje Fotballklub stiftes Riktignok var det blitt spilt fotball på løkkene i flere år allerede. Det fortelles at gutter fra Evje tok turen opp til Hauge og møtte jevnaldrende til kamp. Ballen som ble benyttet, besto av filler av buntegarn fra Hauge Bruk. - Vi var matte i leggene da vi ruslet oppover for å møte Hauge-guttene, fortalte Hans Zakariassen, - men vi vant over storkara. Først i 1920 kom det hele i organiserte former. Og naturlig nok skjedde det i teglverksmiljø. Teglverk og sagbruk hadde grodd opp langs Glomma. Når arbeidsuken var over, så de unge og spreke karene seg om etter fritidsbeskjeftigelse. Ikke alle hadde stiftet familie ennå, og på lørdagskvelden ville de ha avslapping og moro. Vel var det musikkforening på stedet. Ved Hauge Bruk var det dannet korps allerede i 1906, og det fantes danseplasser og lokaler både innen Rolvsøy og i distriktet rundt. Takket være toget og Tripen, de små passasjerbåtene som trafikkerte Glomma, var det også lett å komme andre steder, men ikke alle ønsket å delta i disse forlystelser, som for svært mange kunne innebære en overdreven omgang med alkohol. Ganske naturlig var det derfor at Evje Fotballklub - som Rolvsøy Idrettsforening opprinnelig het - ble stiftet på en lørdag. Det skjedde en vårkveld, den 17. april 1920. Naturlig var det også at Evje Teglverk dannet rammen om det hele. Lere av glimrende kvalitet Evje Teglverk lå lengst sør i Rolvsøy, like ved Evjebekken, på den samme tomt som Esso og Mobil fra 1960 har hatt sine tankanlegg. Verket ble anlagt i 1866/67. I følge Hans Zakariassen var leren som ble tatt ut av glimrende kvalitet, sikkert en av de beste tegllerer i Skandinavia. Da idrettsforeningen ble stiftet, var imidlertid det meste av lerfallet oppbrukt, og verket ble nedlagt allerede fem år senere, i 1925. På verket var det et par tørkehus, der takstenen ble tørket. Og det var i ett av disse det formelle vedtaket om opprettelse av idrettsforeningen skjedde. Like sør for Evje Teglverk lå ytterligere et par verk, side om side langs elven, Øvre Nøkleby Teglverk, anlagt i 1855 og stengt i 1921, og Nedre Nøkleby Teglverk, anlagt i 1864, som var et av de største av de mange verk som lå mellom Sarpsborg og Fredrikstad. Med noen korte og lengre opphold holdt dette verket det gående helt til 1974 da en brann gjorde slutt på det hele. Alle de tre nevnte verk var eiet av A/S Fredriksstad Forenede Teglværker (FFT) som var etablert i 1909 og som etter hvert omfattet de fleste teglverk i distriktet. I 1942 overtok H.r.advokat Eivind Eckbo s Legater samtlige aksjer i FFT under sitt firmanavn Forenede Industrier A/S (Forina). Når vi senere i beretningen forteller om Rolvsøymedlemmenes dugnader på verket etter annen verdenskrig, var det på Nedre Nøkleby Teglverk dette skjedde. Arthur Olsen var initiativtager Protokollen forteller at da Arthur Olsen kom med de forløsende ord; gutter, i dag stifter vi foreningen var det møtt frem 16 medlemmer. På tittelbladet til foreningens lover, som ble trykket noen år senere, står det at den er stiftet 17. april 1920 med 32 medlemmer. Arthur Martinsen, den lengst gjenlevende av stifterne, mente mange år senere at det var 17 til 5
Arthur Olsen regnes som den som tok initiativet til å stifte Evje Fotballklubb. Han var også foreningens første formann. Arthur Martinsen var foreningens første sekretær og hadde i en årrekke tillitsverv i klubben. Kiosken hans i Strandveien var et samlingspunkt for medlemmene. Han ble æresmedlem i 1957. stede på stiftelsesdagen og 35 på den første generalforsamling. Arthur Olsen (Bakken) ble foreningens første formann. I styret ble videre innvalgt Hans Martinsen som viseformann, Johan Magnussen, kasserer og Arthur Martinsen, sekretær. Det ble også valgt underkasserer (Magnus Magnussen) og visesekretær (Hans Zakariassen). Gustav Adriansen og Gustav Magnussen er andre navn som er blitt nevnt i forbindelse med stiftelsen. Tidlig voksne foregangsmenn De aller fleste av dem som tok initiativet og var foregangsmenn, var unge gutter, men likevel tidlig voksne. Mange av dem hadde jobbet på bruket og teglverket siden de var små. Arthur Martinsen, for eksempel, vokste opp i en familie med 13 barn. Han forteller at han allerede som syvåring begynte på teglverket. Han og de andre guttene rommet og kjørte sten inn fra banene. Da han var 9-10 år gammel, tjente han 60 øre pr. tusen sten for rommingen, og for romming av 6500 sten i uken var fortjenesten kr 5,10. Fem kroner leverte han hjemme, 10-øringen beholdt han selv. Arthur Martinsen forteller at både han og hans jevnaldrende kamerater var kjapt hjemme etter skoletid, kastet fra seg skolesakene og dro av sted til verket. - Maten var en 3-4 kakeskiver og kaffe eller en melkeskvett på flaske. Jeg kunne ikke tenke meg noe bedre enn å arbeide, sa han. Senere, i 13-årsalderen, begynte han på Hauge Bruk. Da tjente han 15 øre timen for å bære unna kapp. De som gikk i spissen Arthur Olsen ble et naturlig midtpunkt i foreningen i de første årene. Det fortelles at han arbeidet sent og tidlig, fylt av stå-på-humør og med høy målsetting. Sjelden eller aldri ga han opp noe som var påbegynt. Han anså ingen oppgave å være for stor og gikk selv alltid i første rekke. Arthur Olsen deltok i idrettsarbeidet i mange år. Han satt som formann i foreningen nesten uavbrutt frem til generalforsamlingen på høsten i 1924, og han var senere med i flere komiteer. Olsen var Rolvsøy-patriot til fingerspissene. Det fortelles at han foran viktige kamper diktet slagord og organiserte heiagjengen. Arthur Olsen var også aktiv i Hauge Musikkforening. Der finner vi også en annen fra idrettsforeningens pionertid, det senere æresmedlem Edvard Antonsen. Hans Zakariassen var visesekretær i det første styret, bare 15 år gammel. Han ble i voksen alder teglmester og drev etter krigen Østfold Potteri. Han skrev på eldre dager avisartikler om skoletiden på Hauge og pionerårene i idrettsforeningen og ga i 1980 ut en bok om teglindustrien i Norge. Johan Magnussen hørte også med til ildsjelene. Han var en stillferdig mann, men hadde en egen evne til å samle medlemmene når noe skulle gjøres i foreningsøyemed. Han var 18 år da han ble valgt som kasserer i det første styret. Han var formann 1927-30 og fra 1931 til sin hastige bortgang i 1933, bare 31 år gammel. På den påfølgende generalforsamling leste Arthur Olsen et minnedikt over ham som forsamlingen påhørte stående. De første lovene Vi hører ikke noe om foreningens lover før på et møte i januar 1922. Da velges en komité på fire, bestående av Ole Johansen, Einar Kristiansen, Johan Magnussen og Hans Zakariassen som skulle utrede en lov for klubben. Komiteen valgte å se sørover, til naboklubben Lisleby Fotballklubb, som var stiftet 8. mai 1920, og som allerede hadde fått vedtatt en lov. På et nytt møte fire uker senere blir det opplyst at foreningen har fått en lov fra Lisleby Fotballklubb som vi skulde utrede vor lov efter. Det ble foreslått å kjøpe to eksemplarer av denne loven, men den som var nede og bestilte dem skulde høre hvor meget dyrere det var for flere. Det står ikke i møtereferatene når Love for Evje Fotballklub ble vedtatt, men loven som er tatt inn i 6
protokollen, er datert 26.april 1922 og undertegnet av Arthur Olsen, formann, og Hans Zakariassen, kasserer. Paragraf 1 fastslår at foreningens formål er at utbrede og fremme fotballsporten paa Evje og omegn. Evje var verdens navle for disse unge menn. Hauge, Omberg, Valle og Nes lå tilsynelatende langt unna. I paragraf 2 blir vi minnet om at nåtidens Lov om likestilling mellom kjønnene ligger nærmest lysår borte: Som medlemmer av klubben kan optas alle hæderlige mænd, aktive som passive. Ellers inneholder de i alt 12 paragrafene intet oppsiktvekkende. Vi merker oss at man kaller klubbens høieste myndighet for generalforsamling og at denne blir avholdt to ganger i året, i mai og november. Halvårig årsmøte eksisterer fortsatt i foreningen, men i våre dager for i første rekke å behandle håndballgruppas (tidligere også skigruppas) saker. Den første banen Hjemmekampene ble spilt på lertomten ved teglverket. Tomten hadde klubben fått leie av Fredrikstad Forenede Teglverker (FTF) for ett år av gangen. Helst ville klubben leie banen for fem år, men måtte pent ta til takke med ettårs kontrakter. Derfor ble det på generalforsamlingen allerede i 1921 valgt en komité på tre mann som skulle reise ned til FTFs disponent Zacharias Backer for å forhandle om ny kontrakt. Verkets ledelse var redd for at guttene kom til å rive ned hele verket når de satte i gang sine balløvelser. Guttene gravde ut banen med spader etter arbeidstid, og de la ned et stort arbeid for å få den så god som mulig. Men ettersom underlaget besto av lere, kunne det bli ganske sølete og glatt hvis det regnet under kampene. Men dette bedret seg da medlemmene i 1922 fraktet koksslagg fra Torp Bruk i pram over Glomma og trillet den med trillebår til banen for grusing. Det var formann Arthur Olsen som tredje påskedag hadde møtt opp hos disponenten på torpefabrikken for å spørre om å få slagget, og Olaf Andersen og Einar Kristiansen hadde ordnet en pram. Deretter ble banen valset med en stenvals. Det var et langvarig og tungt arbeid, men da hadde man også fått jevnet ut alle humpene i lereunderlaget. Et karakteristisk trekk var slagghaugene som lå rundt banen. I den ene hjørnet måtte endog spillere opp på en av haugene for å få tatt hjørnespark. - Først etter tre års arbeid var vi fornøyd med banen, forteller Arthur Martinsen. Men allerede på et møte i november 1925 mente formannen Einar Kristiansen at banen var for liten og at man måtte se seg etter en annen plass. I stedet ble det i 1927 vedtatt at medlemmene selv skulle stå for en utvidelse av banen. I 1929 ble det valgt en komité, bestående av Arthur Martinsen, Karl Pettersen og Torkild Hansen, som skulle se på muligheten av å få bygd en ståtribune på sørsiden av banen. Styret fikk på det samme møtet i oppdrag å sørge for at lystrådene som gikk over banen, ble fjernet. Allerede i 1931 tok formann Johan Magnussen opp et forslag om å gå inn i forhandlinger om et mulig kjøp av fotballplassen, og han og Arthur Olsen ble valgt. Vi finner intet i protokollen om utfallet av disse forhandlinger, men vi vet ganske sikkert at det var negativt for foreningens vedkommende. Saken kom nemlig opp igjen på et medlemsmøte to år senere, og igjen skulle Arthur Olsen, nå sammen med fungerende formann Aksel Pedersen, forhandle om kjøp av plassen. Saken har vært en gjenganger opp gjennom Evje Fotballklubb 1920. Bak (fra venstre): Sigurd Pettersen, Bjarne Torp, Håkon Johansen, Hans Karlsen, Johan Magnussen. Midterste rekke: Søren Andersen, Sigurd Johansen Raae, Jacob Davidsen. Foran: Jens Larsen, Hans Zakariassen. Ole Johansen (Fotograf ukjen t). 7
årene, og banen er 80 år senere fortsatt ikke i idrettsforeningens eie. Banen - som målte 80 x 52 meter - ble senere i mange år en av Østfolds beste grusbaner, takket være et godt vedlikehold av medlemmene. Det fantes nok av unggutter som var villig til å ta en sjau. Da slapp de nemlig årskontingenten som lød på kr 2.50. Da det i 1930-årene var vanskelig å få seg arbeid, ble mye av tiden blant medlemmene tilbrakt på banen, der man raskt hakket bort hver kveke og hvert gressstrå som hadde forvillet seg opp gjennom grusen. Banen var kampklar tidlig på våren og ettertraktet også av andre foreninger som ønsket å spille sine treningskamper der. Derfor var det naturligvis stor skuffelse da den av Norges Fotballforbund i 1936 ble karakterisert som for dårlig til å spille cupkamp på. Men den historien skal vi komme tilbake til. Kiosksalg på banen På et medlemsmøte i mars 1923 ble styrets forslag om å sette opp et rekkverk av tre rundt fotballbanen vedtatt. På samme møte ble det også vedtatt at det skulle graves to diker ved banen og at arbeidsledige medlemmer skulle stå for gravingen. Et tredje forslag fremsatt av styret på det samme møtet, om at der skulle opsettes en Restaurant til servering av forfriskninger, ble enstemmig forkastet. Når det gjelder salg på plassen, kom saken opp igjen i 1927 da Georg Johansen søkte om at selge diverse varer på Evje sportsplads. Søknaden ble enstemmig vedtatt. I 1932 kom saken om salg opp igjen. Nå var det Arthur Martinsen som ville betale 180 kroner dersom han fikk salget gjennom fotballsesongen. Ingen bød over ham, og Martinsen fikk salget. Han søkte også foran neste sesong, men nevnte nå ingen pris. Da Johan Magnussen foreslo å gi ham 180 kroner, som året før, ville Martinsen ikke gå med på dette, og det ble vedtatt å legge salget ut på anbud. Men det er Martinsen som driver salget i de kommende år, og på generalforsamlingen i 1934 opplyste formannen at Martinsen hadde opparbeidet seg en gjeld på 47 kroner. Martinsen påpekte at grunnen til dette var dansefestene på plassen var blitt avsluttet en måned tidligere enn først bestemt. Etter forslag fra Paul Johansen ble det enstemmig vedtatt at hytta som Martinsen solgte fra skulle tilfalle foreningen, og de resterende beløp ettergis. Den samme Martinsen fikk for øvrig i 1932 en godtgjørelse på 5 kroner pr. år for den tråkk han har på Løkka. Oppildnet av forsamlingens sjenerøsitet, forslo Martinsen på samme møte at foreningen skulle legge inn telefon, - så sant vi fikk råd til det, og en tremannskomité ble valgt til å ta seg av saken. Banen gjerdes inn Etter hvert kom det også et plankegjerde rundt banen. Dette må ha blitt satt opp etter 1927. For dette året sendte foreningen en søknad til skolestyret om å få avholde en basar på skolen. I søknaden ble det fremholdt at inntektene skal gå til å få gjerdet inn idrettsplassen, og, sikkert for å blidgjøre skolestyret, ble det understreket at skolebarna har benyttet plassen. Søknaden gikk igjennom, men skolestyret bemerket imidlertid at skolebarna i det senere ikke har benyttet plassen. Gjerdet gikk rundt tre sider av banen. Mot jordet i nord var det åpent. Og skulle man slippe å betale for å se fotballkampen, gikk man opp på Ramberghaugen, på den andre siden av det som i dag heter Svaneveien. Der hadde man oversikt over det som skjedde, - over plankegjerdet. Det var tre innganger til banen. Hovedinngangen lå ut mot nåværende Svaneveien. Ut mot veien lå også banens første sanitæranlegg, - en enkel utedo. Der kom også etter hvert den kombinerte garderobe og klubbhytte, enkelt oppsatt av stående panel og senere utvidet med et rom for to dusjer og en utedo. I de første årene hadde Arthur Olsen stilt et værelse i huset sitt til disposisjon som avkledningsrom. For dette ble han i 1921 bevilget 25 kroner. For befolkningen ble banen snart kjent som Evjeplassen. Derfor vakte det misnøye da Norges Statsbaner i 1930-årene flyttet togholdeplassen Evje fra Rågata til den nyanlagte veien østover fra Storveien og kalte stoppestedet for Evjeplassen. Fra Evje til Rolvsøy Etter en lengre debatt på generalforsamlingen i 1923, søkte foreningen om opptagelse i Norges Fotballforbund. Søknaden ble innvilget i 1924. Det har vært hevdet at det var i denne forbindelse at foreningen skiftet navn til Rolvsøy Idrettsforening. Men dette er ikke riktig, selv om det er grunn til å bli forvirret. Loven som ble vedtatt 26. april 1922 er for Evje Fotballklub, men et navneskifte til Evje Idretsforening har skjedd, trolig rundt årsskiftet 1922/23. I et referat fra et møte 27. desember 1922 skrives det Evje Fotbalklubb, mens det i det påfølgende referat, fra 21. mars 1923, opereres med Evje Idretsforening, og dette navnet går igjen i årene fremover. Navnet blir også brukt i 1927 da det søkes skolestyret om å leie et klasserom ved skolen for å avholde basar. Grunnen til navneendring fra Fotballklub til Idretsforening er nok at det på et møte 9. februar 1922 ble vedtatt å danne en idrætsforening inden klubben, som primært skulle drive med boksing. Vi vet for øvrig ikke annet om denne bokseaktiviteten enn at det ble vedtatt å kjøpe inn et par hansker og at det ble trent med en punchingball hjemme 8
hos Arthur Olsen og senere i lokalet til losje Hauges Fremtid og at de som bokset og de som saa paa skulde betale 25 pr mand hver træningskveld., i følge protokollen (Hvis dette er riktig, er det en utrolig stiv pris etter datidens pengeverdi. Det må vel dreie seg om 25 kroner på årsbasis). Styret ønsket å ha to mann tilstede på disse øvelsene for at se efter at det blev holdt orden og at alt gikk stille og rolig for sig. Kun medlemmer skulle ha adgang, I et skolestyrereferat i 1924 opereres det med navnet Hauge Idrettsforening. Dette er nok helst en feilskriving, men man kan også ha vært innom dette navnet. Imidlertid var det grunn til forvirring: På generalforsamlingen i 1923 kom det frem at Valle Fotballklub, som holdt til lenger nord i bygda, nå kalte seg for Rolvsøy Idrettsforening, og Jens Karlsen ville at foreningen skulle nedlegge protest mot dette. Vi haabet at det skulde la sig avgjøre paa en let maate, skriver sekretæren i protokollen. Det som skjedde i den anledning var at Evje Idrætsforenings generalforsamling i 1924 vedtok mot syv stemmer å sende et brev til Valle Fotballklub med forslag om å slå sammen de to klubber. På generalforsamlingen i 1925 mente den nyvalgte formann Einar Kristiansen at en navnendring ville bety fremgang for foreningen. Men de fremmøtte besluttet å fortsette med det gamle navn. Den 30. oktober 1927 er det imidlertid klart for et navneskifte til det som vi i dag kjenner foreningen som; Rolvsøy Idrettsforening. Vedtaket ble gjort under punktet eventuelt på generalforsamlingen, etter forslag fra Johannes Kristiansen. Arthur Martinsen sa seg ikke enig. Han mente at man fortsatt burde bruke det gamle navnet Evje Idretsforening. Men sekretæren Sigurd Pettersen var ikke fortrolig med det nye navnet. Han bruker Evje Idretsforening gjennom hele 1928. I referatet fra generalforsamlingen 16. april 1928 skriver han Rolvsøy Idretsforening i første setning, men går over til Evje Idretsforening lenger ned i teksten. Først i 1929 er klubben hetende Rolvsøy Idrettsforening i Fotballforbundets årbok, og vi velger i det følgende derfor å kalle foreningen Evje frem til da. Ved utgangen av 1927 hadde foreningen 70 medlemmer. Medeier i Solheim På et medlemsmøte 9. februar 1922 leste Evjes formann opp en skrivelse fra Rolvsøy sosialdemokratiske arbeiderparti som gikk ut på at oprette et forsamlingshus hvor man kunde være ved forskjellige anledninger. Det ble vedtatt å sende tre mann til å møte partiets representanter for å høre hva planene gikk ut på. På et nytt møte en måned etter refererte formannen et nytt brev fra partiet som ønsket svar om foreningen ville være med på de betingelser som var stilt for å være med videre i planene. Det står ikke hva disse betingelser gikk ut på, men de var av økonomisk art, for sekretæren skriver at vi fandt at vi ikke kunde gaa med for kassebeholdningen var liten og betingelserne var for stive til at være med paa. Deretter vedtok forsamlingen å sende en søknad til herredsstyret om å få leie kommunelokalet til en basar så snart som mulig. Men saken om et møtelokale dukket opp på ny. I 1926 var det Mannskoret Haugar som tok initiativet, og saken vekket nå bifall på et medlemsmøte i foreningen. I et møte på Hauge skole i 1927 fikk koret med seg Rolvsøy Arbeiderparti, og det ble nedsatt en byggekomité som vedtok å kjøpe en tomt på omkring to mål av Peder Jensen på Valle. Men arbeidet videre gikk tregt. Det var problemer med økonomien, og dugnadsarbeidet med å få opp en forstøtningsmur langs veien gikk i stå, fordi Arbeiderpartiets medlemmer ikke møtte frem. Det var også krangel om hvordan lokalet skulle bygges, og noen syntes at det ble for stort. Det var også diskusjon om navn på huset. Mange ville kalle det Folkets Hus, men etter en avstemning ble man stående ved Solheim, for øvrig foreslått av den senere ordfører Hans Kristiansen. For å få inntekter, søkte byggekomiteen for forsamlingshuset i 1929 idrettsforeningen om å få leie fotballplassen til et arrangement. Foreningen ønsket heller selv å stå for arrangementet og ville innby samtlige berørte foreninger. For å få flere til å dele utgiftene, valgte man på konstituerende generalforsamling i 1930 å tilby flere foreninger medlemskap i Fellesforeningen Solheim; Rolvsøy Stenhuggerforening, Hauge Fagforening, Rolvsøy Idrettsforening og Hauge Musikforening. Samtlige takket ja, og således ble Rolvsøy Idrettsforening fra 1930 medeier i lokalet. Johan Magnussen ble idrettsforeningens første representant i foreningens styre. Men styret i Rolvsøy ønsket allerede i 1932 å selge sin part i Fellesforeningen Solheim til Rolvsøy Arbeideridrettslag (RAIL), og på generalforsamlingen ble det valgt en komité til å forhandle. Etter forslag fra Karl Pedersen skulle foreningen ikke selge parten for under 500 kroner. Men utfallet ble at Rolvsøy IF beholdt sin andel til etter krigen. Solheim ble innviet i september 1931, og det var fra første stund stor etterspørsel etter å leie lokalet. Driften gikk derfor med solid overskudd helt fra starten av. Idrettsforeningen hadde fått Solheims lille sal til klubbmøter på onsdager, men da denne dagen kolliderte med møtene til et nystiftet ungdomslag, valgte foreningen fredagskveldene som fast møtedag. 9
Fra løkkelag til Østfolds middelklasse Evje Fotballklub ble stiftet som et løkkelag og søkte i de første årene motstandere i samme miljø. Brand og Lyn, begge fra Bydalen, Valle, Gleng og Brand fra Sarpsborg var lag man kjempet mot. Disse småklubbene var også organisert i et eget forbund, det smaa forbundet. På et lagbilde fra stiftelsesåret finner vi disse spillerne: Sigurd Pettersen, Bjarne Torp, Håkon Johansen, Hans Karlsen, Johan Magnussen, Søren Andersen, Sigurd Johansen Raae, Jakob Davidsen, Jens Larsen, Hans Zakariassen og Ole Johansen. Trening på skolen Treningen innendørs, som gjerne startet i februar, foregikk i lokalet til losje Hauges Fremtid og på Hauge skole. Men det var ikke så lett å få innpass på den nye skolen, som for øvrig ble innviet på dagen et halvt år etter at idrettsforeningen ble stiftet; den 17. oktober 1920. Den første henvendelse foreningen gjør til skolestyret, skriver seg fra 1924. Da søkte Hauge Idrettsforening (som vi altså regner med må være Evje Fotballklub) om å få benytte et av klasseværelsene til øvelse. Men skolestyret avslo enstemmig. I januar 1929 gjorde foreningen et nytt forsøk, og nå gikk skolestyret med på at foreningen fikk leie sløydværelset (eller muligens skomakerverkstedet) i kjelleren en gang i uken, såfremt det ikke kom i veien for skolens egne gjøremål. På skolen var det ikke gymnastikksal, men et rom for småskolen (nr 3) ble benyttet til gymnastikk, og året etter fikk idrettsforeningen trene der. Det ble nemlig fremholdt at lokalet i kjelleren ikke var det mest heldige for slike øvelser. Både kretsformannen og førstelæreren ble pålagt å holde tilsyn og påse at det ble gjort rent og holdt orden, både i værelset og på gangen. Den ukentlige treningen på skolen samlet også skuelystne, det var mange som hadde lite å ta seg til på kveldstid. Einar Kristiansen, som sto for innendørstreningen, så seg imidlertid lei på dette og tok saken opp på generalforsamlingen i mars 1932. De som ikke er med, sjenerer meget, sa han. Det fikk forsamlingen til å fatte et enstemmig vedtak om at alle som er på træningen, må være med og at ingen skal sitte å se på. I gult og rødt På generalforsamlingen i november 1921 er det første gang vi hører om drakter og utstyr til spillerne. Da ble det vedtatt at alle medlemmer skulde ha bukser av klubben. Det menes nok de som var aktive spillere. Videre ble det vedtatt nye drakter til A-laget, etter forslag fra Ole Johansen: Blaa med rød rand. Disse draktene ble trolig benyttet frem til 1930, for på generalforsamlingen i november 1929 ble André Andersen og Håkon Johansen valgt til gi et utkast Kretsmestere klasse B 1930. Bak (fra venstre): Håkon Johansen, Rolf Alfredsen, Sigurd Hansen, Johan Magnussen, André Andersen. Midterste rekke: Konrad Andersen, Aksel Pedersen, Sverre Magnussen. Foran: Torkild Hansen, Øivind Kristiansen, Torstein Hassing. (Fotograf: Carl Olsen). 10
til nye drakter og strømper, og de fikk samtidig fullmakt til å kjøpe inn to sett. Draktene ble godkjent på et medlemsmøte snaue tre uker senere. Fra da av har Rolvsøy spilt i rød- og gulstripete trøyer. I de første årene benyttet man hvite bukser, men gikk etter noen år over til røde. Det begynte i C-klassen Da Evje Fotballklub ble opptatt i Norges Fotballforbund i 1924, ble den plassert i fotballkretsens i C-klasse og spilte kamper mot rene C-lag og de større klubbers B- og C-lag. Seriesystemet var altså et helt annet enn det vi kjenner fra etterkrigstiden, det var for eksempel ingen fast serie utover kretsgrensene, selv blant landets beste klubber. I 1924 møtte Evje i sin avdeling fem lag som spilte enkel serie. Foruten Evje besto avdelingen av Lisleby, Fredrikstad, Østsidens Ballklubb, Moss og Selbak. Utenom Evje var bare Østsidens Ballklubb rent C-lag, de andre var storklubbenes reservelag. Evje vant én kamp, mot Selbak 5-3, spilte uavgjort 2-2 mot Østsidens Ballklubb og 3-3 mot Moss, og tapte 1-4 for Fredrikstad og 2-5 for Lisleby. Allerede i 1921 ble det vedtatt å stifte et gutteparti, og i 1924 stilte Evje med et juniorlag som spilte to kamper mot Alvim. Den første endte 1-1, den andre vant Alvim med 3-1. Evje fortsatte i klasse C også i 1925 og møtte på ny blant annet Fredrikstad som gikk ubeseiret gjennom avdelingen. Evje tok syv poeng av 14 mulige etter blant annet å ha slått Raade 11-0, men tapte 1-8 for Fredrikstad. Syv poeng holdt til annenplass i avdelingen, og Evje fikk være med i de avsluttende kamper om kretsmesterskapet. Her møtte Evje vinneren av avdeling 2, Borgar, og tapte med 1-3. Opp i B-klassen Men plasseringen fra 1925 var likevel så god at Evje i 1926 rykket opp i B-klassen, der laget - med unntagelse av i 1935 - befant seg helt frem til overgangen til Arbeidernes Idrettsforbund i 1938-sesongen. Ettersom A-laget nå spilte i B-klassen, fikk Evje også med et B-lag som stilte i C-klassen. Riktignok måtte Evje etter endt sesong i 1926 spille kvalifiseringskamp mot vinneren av C-klassen, Alvim, for å beholde plassen i klasse B. Sesongen hadde ikke vært god for Evje, og laget tapte da også kvalifiseringskampen mot Alvim med 1-5. Men likevel finner vi Evje i B-klassen også i 1927. Det første mesterskapet I 1930 vant Rolvsøy Idrettsforening sitt første kretsmesterskap. Laget spilte fortsatt i B-serien og gikk gjennom sin avdeling med åtte seire, en uavgjort og tre tapte kamper. Av resultatene kan nevnes storseier på hele 12-2 over Kongsten, men også et så klart tap som 2-8 for Gleng. Det samme året noterte Rolvsøy seg for det som er blitt stående som klubbens mest målrike uavgjorte oppgjør gjennom tidene; i bortekampen mot Glombo ble det hele 6 6. Kretsmestere klasse B 1933. Bak (fra venstre): Konrad Andersen, Hans Johansen, Robert Magnussen, Aksel Pedersen, Sverre Magnussen, Johannes Hansen, André Andersen, Kjell Hansen. Foran: Torkild Hansen, Ole Evensen, Bjørvind Hansen (Fotograf: Sollem). 11
I finalekampen om kretsmesterskapet klasse B møtte Rolvsøy Selbak og vant 4-3. Rolvsøys kretsmestere (i alfabetisk rekkefølge): Rolf Alfredsen, Andre Andersen, Konrad Andersen, Sigurd Hansen, Torkild Hansen, Torstein Hassing, Håkon Johansen, Øyvind Kristiansen, Johan Magnussen, Sverre Magnussen, Aksel Pedersen. Rolvsøy spilte deretter en kamp mot det dårligste laget i A klassen for om mulig å overta plassen i Østfolds beste serie, men Moss vant 4-1 og forsvarte dermed plassen. Rolvsøy hadde altså kretsens beste lag i B-serien, og i årene som fulgte hadde laget flere sterke sesonger. I perioden 1930 34 var Rolvsøy i B-kretsfinalen tre ganger. Det første mesterskapet kom altså i 1930, det andre fulgte i 1933 da Rolvsøy ikke bare vant B-serien, men også for første gang avanserte til 2. runde i cupmesterskapet, noe vi senere skal komme tilbake til. I de første årene på 1930-tallet spilte Rolvsøy også vennskapskamper mot svenske lag. I 1930 møttes Rolvsøy og Krokstrand IF i to kamper. Det ble 2-2 i Sverige og hele 10-2 til Rolvsøy på hjemmebane. Året etter spilte Rolvsøy to kamper i Sverige, og begge endte med tap; 2-4 for Strömstadkameraterna og 0-2 for Krokstrand. I 1932 var Trollhättan motstander i to kamper. På hjemmebane vant Rolvsøy 4-3, men i Sverige ble det tap 0-5. Kretsmester på ny Rolvsøy spilte 14 seriekamper i 1933; vant hele 12, tapte en for Greåker (0-2) og unnlot å møte frem til et oppgjør mot Kongsten som dermed fikk begge poengene. Med 24 poeng av 28 mulige var Rolvsøy en klar vinner av sin avdeling, en avdeling som besto av bare rene B-lag. I finalen om kretsmesterskapet møtte Rolvsøy Sarpsborgs B-lag. Den første kampen endte 1-1, men i omkampen seiret Rolvsøy med 1-0. Rolvsøys kretsmestere (i alfabetisk rekkefølge): Andre Andersen, Konrad Andersen, Ole Evensen, Bjørvind Hansen, Kjell Hansen, Johannes Hansen, Torkild Hansen, Hans O. Johansen, Robert Magnussen, Sverre Magnussen, Aksel Pedersen. Som reglene den gang tilsa, ble bare 11 spillere kretsmestere. Johan Antonsen, som hadde spilt de fleste kampene i løpet av sesongen, men ikke hadde vært med i den avgjørende finalekampen, ble derfor høflig, men bestemt avvist da han møtte frem hos fotograf Sollem for å være med på lagbildet. Også etter dette mesterskapet var Rolvsøy berettiget til å kvalifisere seg mot det dårligste lag i A- klassen om eventuelt opprykk. Heller ikke nå lyktes det, i en hard kamp på Halden Stadion ble det nederlag 1-5 for Tistedalen, som hadde endt på sisteplass i A-klassen. Tapt tittelkamp Nettopp Tistedalen skulle Rolvsøy også i årene som fulgte utkjempe harde kvalifiseringsdyster i mot. Allerede året etter, i 1934, vant Rolvsøy på ny sin avdeling i B-klassen, og igjen med 24 poeng av 28 mulige. Finalemotstander i kampen om kretsmesterskapet denne gang var Fredrikstad. Kampen ble spilt på Lisleby Stadion, og Fredrikstad vant med 4-1. Men ettersom Fredrikstad allerede var representert med sitt A-lag i A-klassen, ble det Rolvsøy som skulle møte det dårligste laget i klasse A i kvalifisering om en ledig plass. Og som året før var det Tistedalen som hadde endt nederst på tabellen. For hardt blant storklubbene Men nå trakk Rolvsøy det lengste strået i kvalifiseringskampen. Med seier 2-1 var Rolvsøy klar for A-klassen, en klasse som på den tiden var så sterk at den ble kalt for det lille norgesmesterskap. Serien talte klubber som Kvik, Sarpsborg, Fredrikstad, Torp, Selbak, Moss og Lisleby, og det var ikke å vente at Rolvsøy skulle hevde seg i dette selskapet. Det gjorde da klubben heller ikke, det ble sisteplass, med bare tre poeng på 14 kamper. Rolvsøy vant 3-2 over Kvik og spilte 0-0 mot Torp, begge på kamper på hjemmebane. De øvrige tolv oppgjør ga til dels klare nederlag. Dermed måtte Rolvsøy på ny ut i kvalifisering, og for tredje gang på like mange år var Tistedalen motstander. Men nå var rollene byttet om. Mens Rolvsøy to år på rad hadde vært den angripende part fra B- klassen, skulle laget nå forsvare sin plass i A-serien. Dette gikk ikke bra, - Tistedalen som hadde vunnet B-klassen, vant også kvalifiseringskampen med klare 4-0. Med dette var Rolvsøy tilbake i B-klassen, der laget ble stående frem til overgangen til AIF i 1938. Som vi har sett av denne oppsummeringen, og som vi skal komme tilbake til når det gjelder cupen, hørte Rolvsøy i 30-årene til blant de beste klubbene i Østfolds middelklasse. Med treneren som motspiller Rolvsøy spilte sin første cupkamp i 1929. Bare to av Østfolds B-klubber fikk slippe til i fotball-nm det året, og Rolvsøy var en av dem. Motstander i 1. runde var ingen ringere enn Sarpsborg Fotballklubb, og kampen ble lagt til grusbanen på Evje. At den sagnomsuste Alf Gærvern n Simensen var Rolvsøys trener ved siden av å spille på Sarpsborg lag, satte selvfølgelig en spiss på det hele. Kampen ble spilt lørdag 3. august klokken 19.00. Voksne betalte 75 øre, barn 20 øre i inngangspenger, og da kassen ble gjort opp, viste regnskapet en bruttoinntekt på 626 kroner. Da utgiftene var trukket fra, 12
satt man igjen med 355 kroner og 58 øre. Det offisielle tilskuertallet ble oppgitt til å være 930. Sarpsborg var storfavoritt og vant til slutt 1-0. Men laget fikk større problemer enn man hadde regnet med. Nogen god kamp blev det ikke, men den var i høi grad spændende, da resultatet var usikkert like til spillets slut, heter det i Fredriksstad Blads referat. Første omgang var målløs. Sarpsborg hadde et lite overtak i spill, men Rolvsøy hadde så mange sjanser og farlige angrep at Sarpsborg faktisk var fornøyd med 0-0 ved halvtid. Et av de farligste angrep blev foranlediget av Rolvsøys ytre venstre som sendte inn en vakker centring som blev videresendt mot Sarpsborgs maal ved et godt hodestøt av høire indre. Ballen gik imidlertid saavidt utenom, skriver referenten. Sarpsborg keeper Henry Danko Simensen var uplassert og hadde ikke hatt noen mulighet til å avverge. Rolvsøy åpnet knallhardt i annen omgang, og allerede i det femte minutt fikk laget en sjanse spolert fordi dommeren feilaktig blåste av for offside. Tre minutter senere skjøt Rolvsøys ytre høyre et skudd i stangen. Hadde han for tilfældet ikke sparket saa hardt hadde ballen uten tvil gaat i nettet istedet for i stangen, mente avisreferenten. Men også Sarpsborg hadde sine muligheter, og etter hvert ble Rolvsøys keeper Ole Evensen satt på flere prøver. Men han reddet glimrende, også da Harald Gundersen avfyrte kampenes peneste skudd. Etter omtrent en halvtime i annen omgang falt avgjørelsen. Det oppsto sommel i Rolvsøys forsvar, og Alf Gærver n Simensen var ikke sen om å utnytte muligheten. Saa vidt jeg kunde konstatere var det Gundersen som scoret, men det var Rolvsøys backs og Alf Simensen, især Simensen, som gjorde forarbeidet, skriver referenten. Han tilkjennegir ikke den samme oppfatning som hjemmepublikumet hadde, at den gode Gærver n hadde handset i det han førte ballen mot mål. I avisen fortelles det heller ikke at to Rolvsøy-mål ble annullert for offside, slik det heter i beretninger fra kampen. Muligens er den klare målsjansen i begynnelsen av annen omgang blitt til målscoring i den muntlige overlevering. Etter målet falt Rolvsøy sammen, og Sarpsborg lå såpass over at selv en helt ukjendt kunde se hvem der var A og hvem der var B. Rolvsøy gikk til kampen med liv og lyst, og referenten mener at spillerne var temmelig jevne, dog syntes forsvaret, og da især halfrekken at være bedre end løperne. Det hører med til historien at Sarpsborg senere på høsten ble norgesmester, etter seier 2-1 over Ørn i finalen. Hektiske august-uker Rolvsøy deltok sporadisk i cupmesterskapet i årene som fulgte, men først i 1933 opplevde man for alvor cupstemning på Evje igjen. I løpet av et par augustuker var Rolvsøys navn i rampelyset som det kanskje aldri tidligere hadde vært. Det begynte med at Rolvsøy skulle møte Falk i 1. runde. Kampen ble spilt i Horten søndag 6. august og endte 1-1 etter ekstraomganger. Omkampen ble berammet til Evjebanen allerede den påfølgende onsdag, 9. august. 2. runde var nemlig terminfestet til søndagen etter, så det gjaldt å få en avgjørelse. Den neste runden var for øvrig satt opp allerede tirsdag, og vinneren av Rolvsøy-Falk skulle møte Urædd fra Porsgrunn. Men berammelsen skjedde litt for hurtig for fotballforbundet. Riktignok hadde Rolvsøy fått kunngjort i avisen at kampen skulle spilles på Evjebanen klokken 18.00, og Falk-spillerne var også på plass. Men den oppsatte dommer manglet. Han hadde onsdag middag fått brevet fra forbundet i postkassen, men ettersom han først kom hjem om aftenen, hadde han ingen mulighet til å rekke kampen. Nå var gode råd dyre. Lagene sto oppstilt, men dommeren manglet. En rask rundspørring viste at det var et par dommere til stede som tilskuere, men ingen av dem hadde lyst til å lede kampen. En dommer fra Gleng sa seg interessert, men bare hvis kampen gikk som vennskapskamp. Slik ble det da også, - rundekampen ble vennskapskamp, og Falk vant 2-1. Konrad Andersen scoret Rolvsøys mål. Allerede den påfølgende søndag, 13. august, var Falk tilbake på Evje, og nå var også dommeren, Kolbjørn Dæhlen fra Skeid, på plass. Alt som kunde krype og gå hadde møtt frem til denne tredje kampen mellom de to lagene i løpet av en uke. Og Rolvsøy-patriotene ble ikke skuffet. Hjemmelaget seiret sensasjonelt 3-1 etter ekstraomganger. Rolvsøy åpnet kampen nervøst, og det var Falk som kom best i gang. Horten-laget tok også ledelsen 1-0 etter en corner. Dette ble også pauseresultatet. I annen omgang var også Falk best i starten, men etter halvspilt omgang så det ut som om Rolvsøyspillerne blev enige om å ta sig sammen, og da det lyktes ytre høire å utligne, blev det liv og spenning over kampen, skriver Fredriksstad Blad. Publikum heiet kraftig, men som i første kamp i Horten, ble det stående 1-1 ved ordinær tid. Etter et kvarters pause var det klart for ekstraomganger, og her dominerte hjemmelaget fullstendig. Efter nogen få minutters spill øker ytre høire for Rolvsøy, og de fleste av tilskuerne følte sig nu nokså trygge på Rolvsøys seier. Og det skulle holde stikk, i annen ekstraomgang scoret centerforward kampens peneste mål for hjemmelaget: Han driblet sig fri og placerte et sikkert skudd like innenfor målstolpen. Avisreferenten gir det seirende lag god kritikk. Gjennom 3/4 av den ordinære tid kom de stadig til 13
kort overfor Falks mer rutinerte spillere. De gav sig imidlertid ikke, for så i ekstraomgangene å dominere fullstendig. Det er godt stoff i laget, og det skal ikke være noe dårlig lag som klarer å sette Rolvsøy utenfor, skriver referenten som også har med en spillerkritikk. Som vanlig var på den tiden ble ikke spillerne nevnt ved navn: Av spillerne likte jeg best indre høire; til tross for at han var banens kraftigste spiller, benyttet han ikke bare sine krefter, men la utelukkende an på å spille teknisk god fotball. Han la mange delikate pasninger både til wing og centerløper, og dessuten hadde han den rette forståelse av samarbeidet med halfs. Rolvsøys keeper leverte også en utmerket kamp, heter det i referatet fra omkampen. Ettersom omkampen ble spilt på søndagen som var avsatt for 2. runde, ble Rolvsøys 2. rundekamp mot Urædd på Evjeplassen berammet allerede til neste søndag, 20. august. Men spillerne fikk ingen hvile frem til da. På torsdag møtte Rolvsøy Gresvik i en kretskamp, slik at laget stilte opp til sin femte kamp i løpet av 14 dager da Urædd fra Porsgrunn kom på besøk i 2. runde. Urædd var ingen lett motstander, verken for Rolvsøy eller andre lag på den tiden. Etter at klubben i 1926 hadde kjempet seg frem til semifinalen og først røket ut etter omkamp mot Odd, var laget en solid cuptraver og gjenganger høyt oppe i rundene i årene som fulgte. Omkring 1000 tilskuere håpet imidlertid på en ny Rolvsøy-seier, men nå skulle det vise seg at hjemmelaget ikke hadde den nødvendige flaks. Urædd vant 2-0, men hadde resultatet kommet efter fortjeneste, burde Rolvsøy seiret med minst to mål, skriver Fredriksstad Blad. I følge referatet artet nemlig kampen seg som et evig press mot Urædds mål, men Rolvsøy maktet ikke å omsette de mange sjansene i tellende resultater. De beste chanser blev sløst bort, og det var rent sørgelig å se hvor svakt det gode Rolvsøylag var foran mål. Urædds 11 mann stolte bare på flaksen, skal vi tro referenten, men den teknik som A-klubben manglet, hadde B-klubben i stort monn. Centerhalf og indre venstre hos Rolvsøy får god kritikk. God var også venstre half, men han var så uheldig å lage selvmål. Dramatikken i 1936 Selv om cupkampene i 1933 var både spennende og dramatiske, er det først og fremst 1936 rolvsingene husker når det er snakk om cupprestasjoner og cuphistorie. Etter å ha satt Kampørn fra Oslo (7-0) og Lynild fra Halden (2-1 e.o.) utenfor i de kvalifiserende runder, fikk Rolvsøy Frigg på selveste landskamparenaen, Ullevål stadion, i 1. ordinære runde. Mens de to kvalifiseringsomgangene ble unnagjort i slutten av juni, skulle ikke 1. runde spilles før søndag 23. august. I mellomtiden hadde fotball-norge jublet over landslagets seier over Tyskland og bronsemedalje i de olympiske leker i Berlin; den til da aller største triumf for norsk fotball. Sensasjonen på Ullevaal Det var nok ikke mange som levnet lille Rolvsøy en sjanse mot Oslo-laget. Rolvsøy hadde før sesongen mistet spillere til Lisleby og Sarpsborg, i tillegg hadde en del lagt opp. Frigg hørte til i A-klassen i Oslo, laget hadde tre cupmesterskap å skilte med fra årene rundt første verdenskrig og hadde to år tidligere, i 1934, nådd helt til semifinalen. Rolvsøy laget cupsensasjon på Ullevål denne augustsøndagen. Etter en jevnspilt første omgang sto det 0-0 ved pause. 15 minutter etter sidebytte kom kampens eneste scoring. Rolvsøy fikk corner på høyresiden, ballen ble lagt over til Ole Evensen, som vanligvis sto i mål, men som denne dagen spilte ute. Han tok den på direkten og skjøt i mål, bak den tidligere Lislebykeeperen og landslagets reservemålmann Haakon Gundersen. I det siste kvarteret trakk Rolvsøy i forsvar, og Frigg presset, men uten å få mål. Dermed var retten til 2. runde sikret. Også i Fredriksstad Blads redaksjon kom seieren selvfølgelig overraskende, og selv om det ikke var vanlig med bilder fra fotballkamper på den tiden, hadde man kostet på seg et nå, - ikke fra kampen riktignok, men et oversiktsbilde av Ullevål med bildeteksten Ullevål Stadion der Rolvsøy laget rundesensasjon. Rolvsøy laget den største sensasjonen, skrev Fredriksstad Blads Knut Larssen (senere Yrvin) i sin kommentarspalte, der han oppsummerer den lokale innsats i 1. runde: Mange var det ikke som holdt på Rolvsøy i denne kampen. Tross svakt Frigg spill i kampen mot Gjøa onsdag er nu Frigg en gang en A- klubb i Oslo, og Rolvsøys 5. plass i Østfolds B-serie skulde ikke betinge noen seier over A-klubben, heller tvert imot. For Rolvsøys vedkommende vil denne seieren være den rette stimulans til fortsatt arbeide fremover og opover. Det viser seg altså at det går an, selv om et lag taper støttespillerne, bare de andre har den nødvendige energi. Vi gratulerer med denne seieren og håber på flere av den samme sorten. Det at kampen spiltes på Ullevåls gress forhøier seieren, heter det i Knut Larssens kommentar. Fra glede til skuffelse Gleden på Evje var selvfølgelig stor. Ikke bare var et velkjent Oslo-lag satt utenfor, nå skulle det bli 2. rundekamp på hjemmebane, med alt som det ville trekke med seg. 2. runde skulle spilles allerede påfølgende søndag, og runden ville bli satt opp i løpet av mandagen. Gleden over seieren på Ullevål ble raskt vendt til skuffelse da meldingen nådde Evjebanen mandag 14
kveld, - Rolvsøy skulle møte Torp, på Torps bane i 2. runde. Nå var ikke torpingene så lette å hamle opp med, laget spilte i Østfolds A-klasse. Men det var ikke det som gjorde rolvsingene skuffet, og etter hvert sinte og bitre. Det var bestemmelsen om at kampen skulle spilles på Torps bane, like over elven. Rolvsøy, som hadde møtt Lynild på Halden stadion i 2. kvalifiserende runde og Frigg på Ullevål i 1. ordinære runde, skulle altså spille sin tredje bortekamp på rad. Torp hadde selvfølgelig ingen skyld i dette, også torpingene hadde spilt borte i 1. runde og hadde krav på hjemmekamp. Derimot var det Lislebys og Selbaks tur til å spille ute, hvorfor kunne ikke Rolvsøy ha fått et av disse lagene, når forbundet først la opp til et lokaloppgjør? Banen er ubrukelig Tirsdag morgen ble det telefonert til Norges Fotballforbund fra Rolvsøy Idrettsforening. Man utba seg en forklaring på banevalget. På forbundskontoret traff man den tidligere sekretæren Oscar Krabset. Han opplyste at Asbjørn Halvorsen, sarpingen som nå hadde overtatt roret i administrasjonen, hadde fortalt at Rolvsøys bane var helt ubrukelig. Dette ble mottatt med forbauselse, i det banen var blitt godkjent for kamper i A-klassen året i forveien. Etter en ny rådslagning samme kveld, ble det bestemt å ringe forbundet på ny, og nå ville man ha Halvorsen selv i tale. Dette skjedde onsdag. Halvorsen gjentok svaret som var gitt tirsdag, - banen var for dårlig. - Men den er god nok til å spille på vanligvis, ble det sagt i Rolvsøy-enden. - Ja, men Torps bane er bedre, lød Halvorsens knappe og endelige svar. Selv om Rolvsøy ikke godtok svaret, anså man det nytteløst å få flyttet kampen. Dessuten mente man at dette ikke var riktig overfor Torp. Derimot ønsket rolvsingene å få sin den av kampinntektene, og i dagene som fulgte ble det diskutert livlig hva som skulle gjøres. Sterke røster mente at man i protest burde trekke seg fra kampen. Fredag ble sendt telegram til forbundet med krav om kompensasjon for tapte arrangementsinntekter og trussel om å trekke seg, hvis dette ikke ble innvilget. Fredag kveld dukket formannen i Østfold Fotballkrets, FFK-eren P. Wichstrøm Nielsen, opp på Evjebanen. Han hadde hørt om Rolvsøys planer om å trekke seg og ville ta et privat initiativ i saken. Han forsto Rolvsøys argumenter, men anbefalte å spille kampen. At det var banens beskaffenhet det var noe i veien med, kunne ikke Wichstrøm Nielsen forstå. - Det har vi jo beviser for her, sa han og pekte utover banen. Bare ett lag på banen Torpingene hadde berammet kampen til søndag 30. august klokken 16.00. Annonsen var innrykket i fredagsavisene. Men på Rolvsøy-siden hadde man fortsatt ikke bestemt seg. Svartelegram fra forbundet innløp lørdag, - kampen må spilles som bestemt. Samme dag bringer Fredriksstad Blad en artikkel med overskriften Stiller Rolvsøy opp?. Her redegjør formannen Øyvind Kristiansen for Rolvsøys syn, og Bladets Knut Larssen gir ham medhold: Etter sin flotte prestasjon i 1. runde hadde Rolvsøy også et sportslig krav på å få spille på egen bane for et eget publikum. Samt å få et inntektsgivende arrangement - for en gang skyld... Vi må medgi at Rolvsøy har rett i sin aksjon. Hvorfor skal en klubb behandles på den måten?. Rolvsøy-spillerne tok ikke turen over elven søndag ettermiddag. I stedet samlet de seg på Evjeplassen og kunne se at publikum strømmer til banen på Torp. Like før klokken 16 løper torpingene på banen, dommeren blåser for avspark, og Torp IF er klar for 3. runde uten kamp. Tirsdagen etter har Rolvsøys formann Øivind Kristiansen og oppmannen Nils Omberg et innlegg i Fredriksstad Blad der de redegjør for saksgangen og årsaken til at laget ikke møtte opp. Vi venter ingen medlidenhet for den optreden vi har vist, men vi mener også at den saksbehandling vi har fått ikke er til gavn for idretten. Om vi er en B-klubb, skal vi allikevel stå på like fot, heter det i redegjørelsen. Men saken var ikke ute av verden med dette. Norges Fotballforbund tok den opp i styremøte og fant å måtte tildele Rolvsøy Idrettsforening en streng irettesettelse i anledning av at foreningen uten grunn uteblev fra Norgesmesterskapskamp nr 67, 2nen runde mot Torp Idrettsforening og for sin usportslige optreden forøvrig i denne sak. På ny frisk året etter Selv om rolvsingene selvfølgelig noterte seg forbundets irettesettelse, var det intet i veien for at klubben stilte opp i cupmesterskapet på ny året etter. Rolvsøy møtte i 1. kvalifiserende runde Glemmen hjemme på Evje og vant 3-1 etter en svak kamp, deretter ble det 3-2 over Mysen borte, etter at hjemmelaget hadde ledet 2-1 ved pause, takket være stort spill av lagets keeper. I denne kampen hadde for øvrig Rolvsøy byttet ut hele innertrioen, og den nye gikk meget godt sammen, i følge avisreferatet. Men heller ikke nå blir navn nevnt. Derimot er målscorerne tatt med; Johan Antonsen, Johan Pettersen og Nils Johansen. Sensasjon igjen Dermed var Rolvsøy igjen kvalifisert for 1. ordinære runde, og nå turde ikke fotballforbundet annet enn å gi rolvsingene hjemmekamp. Denne var for øvrig 15
preparert for dysten, sikkert med tanke på fjorårets påstand om at banen ikke egnet seg for cupspill. Motstander i 1. runde var ingen ringere enn den gamle cuptraveren Ørn, Horten-laget som spilte fem finaler i trekk på slutten av 20-tallet og som var Fredrikstad FKs finalemotstander i dennes første finale i 1932. Ørn spilte i Vestfolds A-serie. Men Rolvsøy viste ingen respekt for sine mer kjente motstandere. Helt fra første stund satte Rolvsøy alle krefter inn på å skaffe sig en ledelse og det lykkedes over all forventning, spillet gikk pent fra mann til mann og målene kom som resultater av vel tilrettelagt arbeide, gjerne fra backplassen opp gjennom halfrekken via indreløperne til centerforward eller wingspillere som avsluttet angrepet. Rolvsøy, som vel sjelden har spillet bedre, hadde en lykkelig dag og fortjener utvilsomt den stimulans det ligger i en seier over Ørn, heter det i Knut Larssens referat fra kampen i Fredriksstad Blad. Rolvsøy vant altså, - hele 4-1 ble sluttresultatet, og det hører med til historien at Rolvsøy scoret alle fem målene, idet en forsvarer var så uheldig å beine et Ørn-frispark i eget nett. Rolvsøys lag i denne kampen, som ble spilt søndag 6. juni 1937, ble i Fredriksstad Blad oppgitt slik: Bjarne Magnussen, Sverre Magnussen, Bjørgvin Hansen, Konrad Andersen, (?) Magnussen, Reidar Johansen, Nils Johansen, Hans Johansen, Harry Olsen, Johan Pettersen og Johan Antonsen. Harry Olsen og Johan Antonsen får den beste kritikken etter kampen, de lå noen lengder foran sine forøvrig dyktige medspillere. Uten sjanser i 2. runde Rolvsøy ble satt opp mot Fram i Larvik i 2. runde, og kampen ble spilt søndag 20. juni. Fram var favoritt og vant da også så klart som med 3-0, men det sto 0-0 ved pause etter en jevn første omgang. Kondisjon, lagspill, gymnastikk og teknikk Hva var årsaken til at den unge klubben hadde nådd å være blant Østfolds nest beste lag såpass raskt? Den mangeårige spiller og senere administrator Konrad Andersen gir en del av forklaringen i medlemsbladet RIFFEN i mars 1947: De fire nøkkelordene var kondisjonstrening, gymnastikk, lagspill og taktikk, skriver Konrad Andersen og fortsetter: Dessuten var det ting som kameratskap og lagånd som ikke var minst viktig når det gjaldt å sveise laget sammen og samle dem om den store felles interesse. Innendørstreningen begynte allerede i februar måned, og det var ingen vanskeligheter til å få spillerne til å møte frem. Men grunnen herfor var at spillerne hadde en og samme tanke, nemlig å skaffe seg den grundigste forhåndstrening og å gjøre sitt ytterste for å nå det best mulige resultat. Intensiteten i treningen øket jevnt, og den ble etter hvert ganske hård. Men det var ingen som reagerte mot dette, grunnen herfor var at de var med hver treningskveld og dermed også i utviklingen av treningen. Etter hver treningskveld ble spillereglene referert og diskutert, så spillerne fikk her det nødvendige kjennskap til fotballspillet. Utetreningen begynte så snart banen var i brukbar stand. Den ble ført i samme plan som innendørstreningen, men det ble tillagt en del øvelser som skulle bygge opp kondisjonen. Øvelsene besto av spurt, lange løp. stafett, hekkeløp og tauhopping, og denne treningsplan ble gjennomført hver treningskveld. Var det noen som på grunn av skiftarbeid ikke kunne delta i kveldstreningen, så trenet de om formiddagen. Så en kan her slå fast at spillerne gikk inn for treningen med 100 prosent. Jeg kan da heller ikke huske at Rolvsøy noen gang tapte en kamp på grunn av mangel på kondisjon, skriver Konrad Andersen om disse suksessfulle 30-årene. Vi kan legge til - som et bevis på det kameratskapet som fantes - at guttene i foreningen ofte byttet vakter på Hauge Bruk dersom de ikke fikk trent på grunn av skiftarbeidet. Det var i det hele tatt en sammensveiset gjeng som utgjorde klubbens fotballag, preget av miljøet rundt teglverket og sagbruket. Det var på mange måter et lukket miljø, - det var ikke lett for utenforstående å vinne innpass på Evjebanen. Det gode samhold Også fester og sammenkomster bidro til det gode samhold. Den første festen vi hører om er i 1922 da en komité skulle rigge til en fest sammen med losjen. Året etter vedtok man å gå utenfor bygda for å feste. Etter forslag fra Johan Magnussen vedtok man å avholde en sammenlagt fest (spleisefest) til jul i den smaa sal paa Tivoli. Denne salen befant seg i Arbeiderforeningen i Fredrikstad (der Mega i Torvbyen nå ligger), som gjerne ble kalt Tivoli. Menyen var enkel. Karl Pettersen foreslo kaffe og julekake. I 1923 avholdes juletrefest for første gang. Høsten 1931 holdes festen (og generalforsamlingen) i Fredrikstad Underordnede Handelsstand, som lå der Victoria Terasse i Turngaten ligger i dag. Prisen pr. par ble satt til fem kroner, og de arbeidsledige går for halv pris for enkeltpersoner. Festen viste seg kanskje å bli for dyr, for på samme generalforsamling foreslo Aksel Pedersen å avsette et lite fond til medlemsfester. Etter at Solheim ble åpnet i 1932, ble idrettsforeningens fester naturlig nok lagt dit. 16
HOPPENTUSIASTENE I RÅKOLLEN Rolvsøy Idrettsforening har hatt to skigrupper. Den første ble stiftet i 1931 og nedlagt i 1953. Den andre så dagens lys og eksisterer rent formelt fremdeles, selv om det ikke har vært aktivitet siden midten på 1970-tallet, og foreningen ikke lenger er medlem av Norges Skiforbund. Det er aktiviteten i 1930-årene som fortjener den største og mest omfattende beretning. Og mens vi ikke hele veien tidligere har hatt foreningens egne protokoller å støtte oss til, har vi skigruppas protokoll heldigvis intakt, for det meste sirlig ført i pennen av Øivind Kristiansen. Og når vi tar for oss denne, må vi også skrive beretningen om skibakken Råkollen. For det er vel ikke for sterkt å påstå at uten Råkollen hadde det ikke vært noen skigruppe i Rolvsøy Idrettsforening. Det var i denne bakken medlemmene la all sin kjærlighet. Den var ofte utsatt for vind og vær i vårt lunefulle vinterklima. Den blåste ned, men ble bygget opp igjen. Men de entusiastiske rolvsingene jobbet og slet, kjørte på snø og satte alt inn på å kunne presentere bakken i beste stand når skihoppere fra fjern og nær kom på besøk. 75 kroner i årlig leie Skigruppa ble stiftet på den halvårige generalforsamling 6. april 1931. Allerede da var det klart at det var hoppingen som var fremtredende. Vi hører hverken da eller senere mye om langrennsløpere fra Rolvsøy. På det samme møtet ble det valgt en komité på tre medlemmer - bestående av Nils Omberg, Ole Evensen og Jørgen Johansen - som skulle finne et passende sted der det kunne bygges en bakke. Komiteen forhørte seg hos Simen Hauge om å få leiet en bakke oppe i skogen hans. Der var det nemlig et sted som kunne passe bra, men det viste seg at han forlangte 150 kroner pr. år i leie, og dette mente man var altfor mye. I stedet henvendte komiteen seg til en av de mest fremtredende menn i bygda gjennom årtier, den tidligere ordfører Karl Johansen Raae, som eide fjellet inntil Simen Hauge. Det viste seg at her var det faktisk et enda bedre bakkeemne. Og dessuten var Johansen Raae rimeligere, - han forlangte bare 75 kroner i året. Dermed var avtalen gjort, og midt i desember 1931 begynte rolvsingene å rydde i det som skulle bli unnarenn. Busker og kratt ble fjernet og mye god jord kjørt vekk med hesten til Johansen Raae. Da jorden vel var unna, viste det seg at man også måtte sprenge bort en del fjell. Kulten man her fikk, ble langet opp til det som skulle bli kulen. Unnarennet sto ferdig i januar 1932, og straks begynte man å arbeide med stillaset. Tømmer ble kjøpt av Nils Rådalen, og arbeidet ble ledet av Møller Lorentsen. Ettersom terrenget var helt flatt, måtte man bygge stillaset hele 18 meter høyt. Bakken ble noenlunde ferdig i løpet av vinteren 1932, men snømangel gjorde at det ikke kunne bli noen prøvehopping. Ut på høsten ble de siste forberedelser gjort. Det første hoppet Medlemmer arbeidet for kontingenten og satte alt inn på å få bakken ferdig til det første renn som skulle holdes søndag 8. januar 1933. Men snøen uteble, og rennet ble utsatt en uke, til søndag 15. januar. Da hadde det kommet noe snø, men fortsatt var det for lite. Hele lørdag var det så dugnad, medlemmene kjørte på snø, og ut på ettermiddagen var det nok til at bakken kunne prøves. Resultatet var tilfredsstillende. Men også søndag morgen ble det lagt på en del snø, før man sa seg helt fornøyd. Det meldte seg på 15 hoppere til det første hopprennet i Råkollen. Og vi lar den senere hopper og initiativtager da skigruppa gjenoppsto i 1968, Leiv B. Kristiansen, fortelle om det første hoppet: På toppen sto Jens Andersen og fomlet nervøst med Huitfeldtbindingene. Konsentrerer seg fullt om den ærefulle oppgaven. Vi guttunger hadde inntatt tribuneplass i furuene nedover for å bivåne begivenheten på nærmest mulig hold. Det første hopp i en ordentlig skibakke. Nå kommer n! Vi gaper høyt av spenning. Jeg for min del ser Jens havne borte i Vesti... Hvor langt Jens Andersen hoppet, forteller historien intet om, men han kom ikke blant de fire beste på resultatlisten. Lengst hoppet Rolvsøys Ole Evensen og Fredrikstad Skiklubbs Ragnar Hansen som begge landet på 15 meter i sine lengste hopp. Ole Evensen hadde dessuten et hopp på 14,5 meter, men det var Ragnar Hansen som vant rennet foran Evensen. På tredjeplass fulgte Ivar Gjølme, FSK og på fjerdeplass Hans Hagstrøm, Greåker. I yngste klasse ble det delt ut to premier, og her vant Alf Johansen, Rolvsøy foran Erling Jensen. Det var foreningens første skirenn, og da det ikke ble avertert kan en være fornøid med tilskuerne. Bruttoinntekten blev ca 116,00 kr., har skigruppas sekretær Øivind Kristiansen anført i protokollen. Uken etter var Rolvsøy-hopperne representert i et renn som Fredrikstad Skiklubb arrangerte i Wefringbakken. Og ettersom dette var den første skitroppen Rolvsøy IF sendte ut, skal vi referere navnene. I klassen over 20 år: Ole Evensen, Olaf Kjellvik, Sverre Magnussen og Øivind Kristiansen, i yngste klasse: Alf Johansen. 17
Fra et kretshopprenn i Råkollen i 1946. Det er John Bjørke som hopper. (Fotograf: Sven Ørebæk). Ole Evensen ble nummer fire, det samme ble Alf Johansen i sin klasse. Bakken forbedres Allerede lørdagen etter - 28. januar - ble det andre rennet avviklet i Råkollen. Bakken var i mellomtiden forbedret, fartstilløpet var bygget høyere, og hele strekket på hoppet heist opp så det ble større fart. I unnarennet og nede på sletten var det kjørt på store mengder snø. Til rennet hadde det meldt seg på 52 hoppere, og bare en av dem unnlot å stille opp. Det kom deltagere fra Råde, Sarpsborg, Greåker, Fredrikstad, Kongsten og Gressvik. Rennet startet klokken 15 og var avviklet i løpet av en time. I klassen 20-30 år ble det hard konkurranse mellom Rolvsøys Ole Evensen og Solbrekke fra Råde. Evensen ble best med hopp på 26 og 26,5 meter, det siste var dagens lengste hopp og altså ny bakkerekord. Mildværet satte inn Søndag 12. februar var det terminfestet et kretshopprenn i Råkollen, men ettersom det hadde vært mildvær, fikk medlemmene store problemer. Det meste av snøen var borte, men vi blev da enige om å prøve å avholde rennet likevel ved å kjøre på sne, for det var meget sne i Rågaten og Råbekken. Der blev da begyndt å kjøre sne mandags morgen, der blev kjørt med to og tre hester til onsdags kveld. Og da var det fremkjørt sne så det skulde være omtrent nok. Men natt til torsdag begynte det å regne og da vi kom opp i bakken torsdags morgen var omtrent all sneen gått. Vi måtte da innstille vårt kretshopprenn, heter det i protokollen. Men to uker senere kunne det igjen bli renn. Kl 1 begynte Hauge Musikforening å blåse, og det satte stor stemning over stevnet. Under rennet begynte det å sne voldsomt så føret ble dårlig. Da rennet begynte kl 2 var det fremmøt ca 600 tilskuere, forteller Øivind Kristiansen. Ole Evensen vant igjen, i ny hard konkurranse med Solbrekke fra Råde. Og kassereren kunne bokføre et overskudd på 210 kroner. Det første langrenn Onsdag 8. mars arrangerte foreningen det første langrenn, et treningsrenn for klubbens medlemmer i en løype som målte 10 kilometer og var lagt av bakkesjefen Emil Evensen. Start og innkomst var i bakken, og av de 17 startende var det 15 som fullførte. Rekkefølgen ble: 1) Hans Johansen 45.07, 2) Ole Evensen 45.17, 3) Olaf Kjelvik 46.33, 4) Johan Antonsen 50.32, 5) Øivind Kristiansen 50.35, 6) Nils Omberg 51.15, 7) V. Johansen 51.26, 8) Einar Andresen 53.48, 9) R. Evensen 56.16, 10) Ole Karlsen 53.23, 11) Torkild Hansen 57.36, 12) Johan Magnussen 58.02, 13) O. Andreassen 59.30, 14) R. Johansen 61.17, 15. J. Olsen 63.45. Den første sesongen i Råkollen var over. Da Einar Andresen på det halvårige årsmøtet 31. mars 1932 tok på seg formannsvervet i gruppa, visste han ikke hvilke problemer han og de andre medlemmene fikk å slite med i året som kom. Bakken blåste ned... Søndag 18. juni 1933 gikk det et voldsomt uvær over Rolvsøy. Vinden var faktisk så kraftig at hele tilløpet i skibakken blåste ned. Det som rolvsingene gjennom måneder hadde slitt med å bygge opp, ble i løpet av noen minutter rasert. Og det som verre var, - intet var forsikret, slik at det ble et stort økonomisk tap for foreningen.... men ble bygget opp igjen Men entusiastene ga ikke opp. Allerede samme 18
kveld som stillaset blåste ned, ble styret i skigruppa sammenkalt til møte, og neste morgen var man i gang med å rydde opp. Samme dag ble også det også besluttet å bygge bakken opp igjen. Nøyaktig en måned etter at uværet raste, var O. Piene og G. Aarum fra Fredrikstad på plass for å nivellere bakken og terrenget til broen. Profilen ble sendt til Norges Skiforbund, og der tegnet T. Tunold Hansen et forslag til ny bro. Da tegningene kom tilbake, viste det seg at stillaset ville bli både lenger og høyere enn det forrige. Selv om det var mye arbeidsledighet blant medlemmene, fant man det vanskelig å bygge stillaset opp igjen med egen arbeidskraft. Arbeidet ble derfor satt bort, og det flere la inn anbud. Møller Syversen og K. Åkeberg hadde det laveste, - 500 kroner, og dette ble antatt. Mandag 24. september 1933 begynte arbeidet med det nye stillaset. Mye nytt tømmer måtte kjøpes, da mye av det som var brukt forrige gang, nå var brukket i stykker. Arbeidet skred ganske fort frem, for medlemmene gjorde sin del av jobben på kveldene. Etter fem ukers arbeid sto stillaset ferdig, nå med solide barduner. Alle var enige om at snekkerne hadde gjort en virkelig god jobb. «Det er jo et av de flotteste overbygg som er ved noen skibakke i Østfold», skriver Øivind Kristiansen i årsberetningen. Unnarennet ble også utbedret, blant annet ble det gravd vekk en del jord i overgangen som så ble fylt oppover unnarennet. Ole Evensen spilte fotball fra 1925 til 1950. Han var innom samtlige plasser på laget. Han var også foreningens beste skihopper med kretsmesterskap i 1939. Den mest populære bakke i Østfold Før vi forteller videre om Råkollen og skigruppas bravader, stopper vi opp et øyeblikk og får med oss hvordan det var å hoppe i denne bakken «som uten å ta munnen for full kunne sies å være den mest populære bakke i Østfold i sin tid». Det er Leiv B. Kristiansen som forteller dette i en hyldest til Råkollen i RIF-bladet i 1970: «Det er vel knapt en skifør gutt her i kilometers omkrets som ikke har stått på toppen av det 20 meter høye tårnet, så skjelven i knærne som det bare går an å bli i en hoppbakke. Og med en røst som kunne minne om den sjuende far i huset: «Æ-re klaa-rt?». For så endelig å ta de to skrittene som skulle til ned i det ukjente... Det var alltid to spor på brua. De satt tett sammen på toppen, men fjernet seg fra hverandre nedover og ut mot hoppet. Det fortelles at en bestemt Petter B. i kneskjelven der oppe tok de to midterste rennene, og det bar nedover... Til trøst for en skarpsindig og medfølende leser skal det straks fortelles at Petter lever i beste velgående - I Sverige (1970). Det vil helst gå bra. Dersom du skulle være så heldig å slippe psykisk helskinnet igjennom lattersalvene og diverse kommentarer fra gjengen på tavletribunen og kulen, kunne du børste av deg snøen, klatre opp langs unnarennet og entre trappene til topps igjen, noe mindre skjelven. Det var i grunnen ikke så farlig. Og når du endelig kunne plante begge skiene omtrent ved «fjellet» og motstår det berømte trøkket i overgangen, da hadde du fått en venn som aldri sviktet, men som også kunne være farlig besettende. Og den dagen en eller annen velvillig sjel kunne meddele deg at nå kom du til «stubben», da var du med et slag blitt slått til ridder med plass i bakkens uskrevne adelskalender. En gang hopper, alltid hoppentusiast. Det ble en del riddere i årenes løp. De mest fremtredende bør nevnes: Viktor Nilsen i Sarpsborgs blå-hvite genser, Ragnar Hansen, Reidar «Tappen» Johansen og Erik Vik i FSK s blå-røde, våre egne Erling Jensen, John Bjørke, Sverre Magnussen og, jo han kommer her, Ole Evensen, Råkolleksperten. Han som med et elegant vipp ut fra hoppkanten kunne seile ned til «stubben» uten besvær og som til slutt mestret det kunststykket å stå som en «påla» 4 meter nedenfor». Hopprennene trakk mange tilskuere. - Da vi hørte musikken spille og så at flagget var heist i Råkollen, var det bare å legge i vei oppover. Det var alltid festlig å være til stede og se hopperne, minnes Lars Aker (født 1920) som da, som nå, bor på Høyfjell. Stenhuggeren og friluftsmannen Navnet Ole Evensen har vi allerede stiftet bekjentskap med en rekke ganger, både i kapitlene om fotball og her i skigruppas beretning. Han spilte sin første fotballkamp for Rolvsøy allerede i 1925 og var med på A-laget så sent som i 1950, 42 år gammel. Han spilte på samtlige plasser på A-laget. Som skihopper ble han premiert over 40 ganger. Ole Evensen var en friluftsmann og en hardhaus. Til Rolvsøy bygdebok har kona hans, Alfhild Evensen, fortalt at han ikke kunne tenke seg en bedre beskjeftigelse enn stenhugging. En tid arbeidet 19
han på Borregaard, men der følte han seg innestengt og begynte i fjellet igjen. Han hugget kantsten og gikk i fjellet, sommer som vinter. Det var et usikkert arbeid: «Han måtte jo ta ut fjellet, og det fikk de ingen ting for. Hadde de bra fjell, kunne de tjene bra. Hadde de ikke det, var det lite». Da det ble vanskelig med arbeid her, reiste han til Sverige for å hugge sten. Han var en av de siste stenhuggerne i Hatten, og han sluttet på grunn av sykdom først i 60-årsalderen. Bakken leies bort Rolvsingene fikk ikke glede av sin nye bakke vinteren 1934. For å bedre på økonomien etter de mange utgifter med gjenoppbygging, ble bakken leiet bort til Fredrikstad Skiklubb. Leien var på 100 kroner året og en minimum sum på 35 kroner for hvert renn som skiklubben fikk avholde. I tillegg skulle Rolvsøy IF ha 15 prosent av nettoinntekten. FSK avholdt ett kretsrenn, men ettersom det var dårlige forhold, fikk man intet inntrykk av hvor langt det kunne hoppes i den nye bakken. Rolvsøy skulle hatt et kretsrenn noe senere, men mildværet tok all snøen. Men Rolvsøys skientusiaster deltok på andre fronter denne vinteren, og ikke alltid med ski på beina. I et skogsløp over 15 kilometer som FSK arrangerte som trening foran sesongen, seiret Rolvsøys Hans Johansen. «Det ble et hårdt løp da flere av oss ikke hadde noen trening», skriver Øivind Kristiansen. Senere på vinteren deltok Rolvsøy i en pokalkamp mot FSK og Råde Skiklubb i Råde. Det ble konkurrert i både langrenn og hopp. I langrenn stilte Rolvsøy med Ole Evensen, Hans Johansen, Paul Johansen, Alf Johansen, Sverre Magnussen, Karl Andreassen, Einar Andresen og Øivind Kristiansen. I hopprennet var Ole Evensen, Karl Andreassen, Alf Johansen, Erling Jensen og Øivind Kristiansen med. Paul Johansen og Alf Johansen måtte bryte løpet. Paul Johansen brakk en ski, Alf Johansen en stav. Rolvsøy endte på sisteplass i pokalkampen. Også det etterfølgende år, 1935, ble en dårlig sesong for Rolvsøys skigruppe, på grunn av at snøen uteble. Men Hans Johansen vant igjen et skogsløp, nå over 20 kilometer, en hård tørn for løperne. Ellers deltok en del hoppere og skiløpere i kretsrenn rundt om i Østfold, men de led under mangel av trening. I et landsrenn i Trøgstad, der over 200 hoppere var med, blant dem flere av landets beste, ble Erling Jensen nummer 10 etter hopp på 38 og 39 meter. Økonomien i skigruppa var fortsatt så som så, men man hadde i hvert fall en viss råderett over egne midler. På foreningens halvårsmøte 5. april 1934 var det blitt vedtatt at skigruppa hvert år skulle bevilges en fast sum av hovedforeningens kasse. Dette beløpet skulle skigruppa selv råde over. For sesongen 1934/35 var summen satt til 340 kroner. Endelig en livlig sesong Vinteren 1936 var det nok snø, og sesongen ble betraktet som den livligste siden skigruppen startet. Allerede annen juledag ble det første hopprennet arrangert i Råkollen, riktignok under dårlige værforhold, da det hadde begynt å regne på natten. Hele sesongen var det snø nok, og hver eneste helg deltok Rolvsøy-hopperne i renn, både hjemme i Råkollen og rundt om i fylket. Pokalkampen mot Fredrikstad Skiklubb og Råde fortsatte, og akkurat den søndagen, 2. februar, ble en stri dag for enkelte av Rolvsøys fremste. Det var FSK som arrangerte, og allerede klokken 9 om morgenen startet langrennet fra Skihytta. Løypa var 14 kilometer, men ingen av Rolvsø-guttene hadde noen trening, og det var godt gjort av dem å fullføre løpet, heter det i beretningen. Ole Evensen ble beste rolvsing med en syvendeplass. Hopprennet foregikk i FSKs nye bakke, allerede klokken 12, og for dem som hadde gått langrenn, ble det altså ikke lange hvilen. Ole Evensen ble igjen bestemann, nå med en tredjeplass, og han fikk da også premien som konkurransens beste kombinertløper. Pokalen for konkurransen sett under ett tilfalt FSK, og Rolvsøy ble igjen sist, men foran Råde i hopp, som referenten trøster seg med. Som om ikke et langrenn og et hopprenn skulle være nok på en dag, dro en del Rolvsøy-hoppere videre til renn på Greåker, der Ole Evensen ble nummer fire og Erling Jensen nummer to sine klasser. Lørdagen etter arrangerte Rolvsøy renn i Råkollen, og Erik Vik fra FSK satte bakkerekord med 34 meter, en rekord som sto i nøyaktig en måned. Søndag 15. mars var det fin-fint vær og ypperlig føre, underholdning av Hauge Musikforening og stor stemning. Da rennet startet var det møtt frem over 2000 tilskuere. Det ble Ragnar Hansen som overtok bakkerekorden. Han hoppet 34,5 meter og vant med dette klasse II. Rolvsøy Bondeungdomslags vandrepokal til beste Rolvsøy-hopper tilfalt Ole Evensen, mens Erling Jensen gikk grunneier Karl Johansen Raaes pokal, oppsatt til beste Rolvsøy-hopper i yngste klasse. Rennet som helhet ble både sportslig og økonomisk vellykket. Overskuddet lød på kr 556,77. Av disse beholdt skigruppa kr 56,77, mens 500 kroner generøst ble overlatt storebror fotballgruppa. Interessen for skisport vokser, bare vi nå kan få slike føreforhold hver vinter, avsluttet Øivind Kristiansen sin beretning om den vellykkede 1935/36-sesongen. Nye utbedringer i bakken Var 1936-sesongen livlig, ble den påfølgende ikke langt dårligere. Foran sesongen var Råkollen igjen 20