Kirkeblad for Øyer og Tretten. Nr. 1. Januar 2011. 64. årgang

Kirkeblad for Øyer og Tretten Nr. 1 Januar 2011 64. årgang

Redaktørens hjørne Kirkeblad for Øyer og Tretten Utgiver: Øyer og Tretten kirkelige råd Redaksjon: Ole Johs. Gillebo Tlf. 976 62 560, Knut Mellemberg Tlf. 958 62 255 Kasserer: Jørn Haug Ekspedisjon og trykk: Dale-Gudbrands Trykkeri AS Gaver til bladet kan gis på bankkonto 2002 63 15086 Leder for Øyer og Tretten kirkelige råd: Geir Korslund Telefon: 61 27 84 67 Øyer kirkekontor: Adresse: Øyer kirkekontor, Tingbergv. 15, 2636 Øyer. Telefon: 61 26 82 20 Telefax: 61 26 82 25 E-post: berit.sundli@kirkekontoret.no Kontortid: Mandag fredag kl. 09.00 12.00. Sogneprest Øyvind Sagedal: Kontor: 61 26 82 21 Mobil: 95 02 38 48 E-post: oyvind.sagedal@kirkekontoret.no Kirkeverge Berit Sundli: Kontor: 61 26 82 24 Mobil: 97 60 10 55 E-post: berit.sundli@kirkekontoret.no Kantor Kari Irene Lien: Kontor: 61 26 82 22 Mobil: 92 82 05 34 E-post: kari.irene.lien@kirkekontoret.no Kirketjener (Øyer/Tretten) Morten Brendløkken: Mobil: 97 53 31 45 E-post: morten@brendlokken.no Kirkene: Øyer: Ingen telefon Tretten: Ingen telefon Hjemmesider på Internett: www.kirken.oyer.no Hjemmesidene blir kontinuerlig oppdatert med hensyn til aktiviteter i menighetene. Neste ordinære nummer kommer ca. 1. april 2011. Frist for innlevering av stoff er 15. mars 2011. Det er fint om stoff som sendes inn kan sendes på e-post til: klokkeklang@gmail.com eller på en diskett. Men selvsagt kan også maskin- eller håndskrevne manus leveres. Kjære lesere! Godt nytt år til dere alle. Jeg har sagt mange ganger: Jula er minnenes tid, det er en høytid med mye glede og mye vemod! I min barndom og mye senere også, var 1. juledag en høytidsdag der det skulle være lite aktivitet, det var kanskje en kunne våge seg til å prøve julegaven, f,eks, nye ski. Ellers var 1. eller 2. juledag den store kirkedagen. Nå er det julekvelden som har blitt den store kirkedagen, med fulle kirker. Det er med jula som mangt annet, tradisjonene forandrer seg. Nytt år nye utfordringer. Kirkelig råd inviterte alle frivillige i kirkens tjeneste til fest 20.dag jul:en fin gest som bør bli tradisjon. Det utføres utrolig mye frivillighet på mange områder, og jeg har ved flere anledninger sagt at uten frivillighet stopper Norge. For svært mange er frivillig innsats verdifullt og givende, og hvis en attpå kan bidra med noe til fellesskapet så er det dobbel uttelling. Vi som steller med Klokkeklang får mange positive tilbakemeldinger, og takk for det! Det er mange som setter pris på mangfaldet, det er noe å lese for enhver smak. Slik også denne gangen. Vi takker for bidrag til felles glede! Lykke til med lesingen! Ved flytting vennligst husk å melde fra om den nye adressen! Etter hver utsendelse får vi i retur eksemplarer hvor Posten har kryssa av for Flytta.Hvis noen ikke ønsker å få Klokkeklang lenger, så vennligst si fra. Bruk vår e-postadresse klokkeklang@gmail.com eller postadressa Klokkeklang, 2636 Øyer. Forsidebildet: Magnus R. Torgersen. KIRKENS SOS: Tlf. 815 33 300 - DØGNÅPENT Prestenes beredskapstelefon tlf: 954 37 613 Hverdager fra kl. 17.00 til kl. 08.00 neste dag. Fredager fra kl. 17.00 til kl. 08.00 påfølgende mandag. 2

Kongens nyttårstale 2010 Bli større! oppfordret forfatteren Tomas Espedal i et intervju i sommer. Bli større som menneske! Dette tenker jeg på i kveld når vi går over i et nytt år. Det å vokse som menneske tror jeg blant annet handler om å tørre å ta utfordringer, å stå for det vi tror på. Ved å stå ved våre valg og meninger blir vi helere og tryggere. Min erfaring er at vi sjelden angrer på det vi må presse oss litt for å tørre. Det er ofte det vi ikke gjorde, vi angrer på. Etter hvert som jeg blir eldre, har jeg blitt mindre engstelig for reaksjonene på mine valg og handlinger. Vi må kunne se oss i speilet om morgenen og si at vi prøver å være det beste av oss selv. Jeg er så heldig å få treffe mange mennesker som gjør dypt inntrykk på meg i ulike sammenhenger. Også dette året har jeg møtt mennesker som bruker sin tid på å gjøre en innsats for andre. Vi kaller dem ofte ildsjeler. Jeg treffer dem på medaljemottakelser her på Slottet, på fylkesturer, på besøk rundt i landet og på audienser. De fyller en uerstattelig plass i lokalmiljøet en plass som er avhengig av bankende hjerter. Den brede deltakelsen i frivillig aktivitet er noe av det fineste med det norske samfunnet. Ett eksempel er skoleelevenes egen humanitæraksjon Operasjon Dagsverk. Gjennom 45 år har ungdom engasjert seg for andre unge i fattige land. Ofte vurderes samfunnets utfordringer i en økonomisk målestokk: Hva vil eldrebølgen koste i kroner og øre? Hvor dyrt vil frafall i skolen bli i lengden? Hva er prislappen på en god narkotikapolitikk? Og hva er kostnaden ved at så mange står utenfor arbeidslivet? Det er forståelig at disse spørsmålene stilles men det er vel så viktig å snu på det og spørre: Hva går vi glipp av som samfunn når mennesker ikke får brukt sine ressurser? Bak de store tallene handler det om utfordringer i enkeltmenneskers liv. Vi må ikke plassere hverandre i grupper på en måte som fremmedgjør oss eller utvisker vår egenart. Setter vi prislapp på mennesker, fratar vi hverandre verdi, da gjør vi hverandre mindre. I høst har det vært spesiell fokus på verdighet, gjennom Global Dignity Day, som Kronprinsen var med og arrangerte ved videregående skoler i alle landets fylker. En jente i Lier sa det slik: «Noe godt finnes i alle. Verdighet finnes i alle.» Hun hadde forstått noe enkelt, men helt sentralt. En gutt innrømmet at han hadde brukt ordet «homse» som skjellsord men angret og ba alle homofile på skolen om unnskyldning da en av klassekameratene reagerte og sa han selv var homofil. En selger av gatemagasinet =Oslo fortalte meg hvordan det hadde styrket hans verdighet å selge blader i stedet for å tigge. Å kunne si «vær så god» ikke bare «takk» med bøyd nakke. Dette er historier om å bli større. I et samfunn kan enkeltmenneskers verdighet ofte bli satt på prøve. Dette kan hvem som helst komme til å oppleve i løpet av livet. På svært kort tid kan vi gå fra å ha til å miste og bli satt på sidelinjen. Sykdom eller en livskrise kan gjøre oss helt eller delvis arbeidsuføre. Jeg tror alle kan sette seg inn i hvor vanskelig det er å bli sett bare for en liten del av alt man er som menneske. En mann fra Afghanistan kan ha hatt god jobb, posisjon og et rikt sosialt liv i hjemlandet. Så kommer han til Norge som asylsøker og er plutselig en fremmed uten språk, uten jobb, med få muligheter til å bidra. Da er det lett å begynne å tenke små tanker om seg selv. Hvert eneste menneske har ressurser som kan brukes i fellesskapet vårt uavhengig av nasjonalitet, helsetilstand, livserfaring, alder og sosiale forhold. Vi må bare hjelpe hverandre til å se dem, og legge til rette for å ta dem i bruk. En ressurs jeg håper arbeidsgivere i økende grad vet å verdsette, er den flerkulturelle kompetansen som mange i landet vårt besitter. Norsk ungdom født av foreldre med annen kulturell bakgrunn har en erfaring og en innsikt som blir stadig viktigere for oss i en mindre verden. Vårt aller største ansvar gjelder barna. Også dette året har vi blitt opprørt over historier om barn som har det vondt fordi voksne ikke klarer 3

å ta vare på dem. Dette er oversette barn. Selv i Norge blir barn født inn i svært forskjellige forhold. Akkurat dét er vanskelig å påvirke. Men det vi kan gjøre noe med, er å gi dem likere muligheter. Av og til er den ene helt avgjørende i et barns liv: En lærer, en nabo, en fotballtrener, en helsesøster. Vi kan alle være den ene. Vi må tørre å bry oss og heller tåle å bli beskyldt for å blande oss. Mange av dem som i dag sliter med rusproblemer har opplevd å bli oversett eller misbrukt som barn. Skolen kan være en livsviktig instans på veien. Derfor er det alvorlig når unge ikke fullfører skolegangen. Da mister de både sikkerhetsnett og fremtidsmuligheter og blir dermed ekstra sårbare. Vi må gi barn og unge trygghet så de kan vokse opp med tro på seg selv. Vil vi vokse som mennesker, må vi bry oss utover våre egne nære anliggender. Vi er nordmenn, samtidig er vi verdensborgere som lever i et globalt fellesskap. I år har vi markert at det var hundre år siden Bjørnstjerne Bjørnson døde. Han maktet å se utover sin egen nasjonalitet, og engasjerte seg for mennesker utenfor landets grenser. Det gjorde inntrykk under statsbesøket til Slovakia i høst å oppleve hvor verdsatt Bjørnson fremdeles er etter sin innsats for å forsvare det slovakiske folks språk og kultur. Med dagens informasjonsstrøm stilles det enda større krav til vårt vedvarende engasjement enn på Bjørnsons tid. Det er altfor lett å glemme når medias søkelys slukner. Flomkatastrofen i Pakistan og jordskjelvet i Haiti er eksempler på dette. Men for dem som er rammet, vil katastrofene prege liv og samfunn i mange år fremover. Flere tusen nordmenn er til enhver tid engasjert ute i internasjonal tjeneste. Jeg vil i kveld spesielt hilse norske kvinner og menn som arbeider for fred, stabilitet og utvikling i Forsvaret, utenrikstjenesten og i humanitære organisasjoner. Det er stort å gi avkall på hjemlig trygghet og velge den risiko det innebærer å tjenestegjøre i et konfliktområde. Mine tanker er også hos alle her hjemme som savner dem der ute. Og hos dem som sørger etter å ha mistet en av sine kjære. Ingen kan råde over liv og død. Men vi kan verne og beskytte. I Naturmangfoldåret 2010 har det vært fokus på bevaring av klodens artsmangfold. Dette er også et område hvor dét å vurdere verdien i en økonomisk målestokk kommer til kort. Vi har et ansvar for alt levende, og det krever stor klokskap å forvalte naturressursene på en god måte. Indianerhøvdingen François Paulette i Canada uttrykte det slik: «Moder jord trenger deres hjelp nå.» Jeg tror vår egen trygghet kan bety andres frihet. Står vi støtt i oss selv, trues vi ikke så lett av andre selv om de er forskjellige fra oss. Da Dronningen og jeg ved begynnelsen av vår gjerning valgte signing i Nidarosdomen, var det fordi vi kjente behov for hente støtte og kraft fra vårt grunnfeste når et så stort valg skulle tas. Det ga en egen forankring. Når en finner sitt eget feste, er det enklere å møte andre der de står. Det er en stadig utfordring for oss som samfunn og enkeltmennesker å leve med forskjeller og verdsette det som berikelse. På en måte kan familien betraktes som et minisamfunn. Helt fra vi er små lærer vi, gjennom familien, å leve med ulikhet. Av og til i konflikt men også i kjærlighet fordi vi er knyttet sammen med spesielle bånd og trenger hverandre på tross av alle forskjeller. Denne erfaringen kan vi også ta med oss inn i andre sammenhenger. Vi er avhengig av meningsbrytning og offentlig debatt for å vokse som samfunn. Derfor er det farlig når ekstreme strømninger ikke kommer klart til uttrykk hvor de kan imøtegås i åpenhet. I Norge skal frihet og likeverd gjelde for alle. Ingen skal kunne skremmes til taushet. Filosofen og biskopen Aurelius Augustin, som levde på 400-tallet, skrev noe veldig klokt: «Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, kjærlighet i alt.» Kanskje vi skulle prøve å møte hverandre med denne rausheten og se på hva som faktisk er det sentrale, og hva som er det perifere rett og slett hva som er stort og hva som er smått. Alle nasjoner, kulturer og religioner har uttrykk for nestekjærlighet. Og alle har en forståelse av hva verdighet betyr. Dette er sentralt, og det forener oss. Hva om vi møttes i spørsmålet: Hva kan jeg gjøre for at du skal ha det best mulig? Jeg ønsker at vi kan se hverandre i det nye året. Være til stede for hverandre. Vi kjenner alle livets sårbarhet. Vi vet at det veksler mellom lys og mørke, mellom glede og sorg, fortvilelse og håp. I denne helheten kan vi våge å møte hverandre; I et rom som er raust og hvor egen trygghet betyr andres frihet. Vi skal handle modig og gjøre det vi tror er rett. Da vokser vi som mennesker. Da vokser vi som nasjon. Jeg ønsker alle et godt nytt år! 4

Nyttårstanker... I det nye året som ligg før oss kan vi gjøre mang en dag til mange fine, lyse stunder når vi med andre er i lag. Hver og en kan sprede glede i denne brutale stygge verd. La vi gi av det gode i oss det som vokste fram i unge år. Om vi kunne meir og spre av dette større glede selv du får. Det er få som gjer deg meir leit i verda enn det du gjer i mot deg selv. Det er den gamle morallære Fra ætt til ætt, hver dag og kveld. så ta i akt den gamle læra, som du ikke tror på når du er ung. Først når du kan voksen væra så blir det sant,det han far fortalte en gang. Mange fine ord er tolka av den store dikterhand: Bjørnson, Ibsen, mange andre, alt det fine de tryllet fram. Mangt er sagt og mer vil sies; La vi minnes han som sa: Den største gleda du kan ha det er å gjøre andre glad. Alfred Kråbøl 5

Tidens salme "No stig vår song" Salmebokforslaget Salmebok 2008 Av Kari Irene Lien Kantor Denne gongen har eg valgt ei salme frå salmebokforslaget Salmebok 2008. Salma heiter «No stig vår song» og teksta er skreven av Edvard Hoem, melodien av Håkon Berge. Etter å ha tenkt lenge på kva for ei salme som skulle vera med denne gongen, dukka brått «No stig vår song» opp. Dette er ei god, ny salme. Vi syng den ofte på Morgonsang i Øyer kyrkje. Den har i seg: Lovsang: «No stig vår song»; og det er vår song, fellesskapet, som vi er ein del av. Takk: «vår takk til Gud» takk for det som møter oss av både godt og vondt. For storm og frost, og vårens tid, for alt som gror. For barndommen, og for døden. For menneska rundt oss. For heile skaparverket. Bønn: «La rettferd fylle tusen år», bøna her femner våre barn i andre strofe og døden med evighetperspektivet i siste strofe. Vedkjenning: «No stig vår song, vår takk til Gud for denne gode verd», Denne salma har ei klar adresse, lovsangen, takken og bøna går til Gud. Komponisten og dirigenten Håkon Berge har skreve melodien. Han vart fødd 22. april 1954 i Stavanger. Han har studert komposisjon ved Norges Musikkhøgskole, med diplomeksamen i 1986. Berge er best kjend for sitt arbeid med scenemusikk. Edvard Hoem treng vel ingen nærare presentasjon i Øyer, sidan mor hans kjem herifrå. Han er fødd i Fræna i 1949. Denne salma skreiv han for Oslo Domkirke til Kong Haralds 70-årsdag 21. februar 2007. Vi er takksame for slike gode salmer, det gjeld både tekst og melodi. 6

Vinternatt Stille-stille snøen daler i frå skyen ned den laver, legg seg over jorda ned. Dekker kvist og tre og greiner i vinternatt med stille fred. Skyer revner, himlen klårner, månen lyser-stjerner stråler, små krystaller klart. Isblå frostrøyk-damper-stiger opp fra elveos og bekkefar. Vinternatta gryr mot dag, Morgonsol flyt over høydedrag, over nut og slakke lier, gullkorn blinker over alt, over drivkvitt eventyrland. Kristian Kvardal (I Klokkeklang i mars 1980) ØYER UNGDOMSLAGS LEIKARRING 1942 Frå venstre: Janna Høvren, Trygve Bergset, Johanne Rybakken, Kolbjørn Floberghagen, Elisabet Dal, Albert Kolbustuen, Liv Sundby, Ola O.Sletten, Solveig Lindstad, Stener Johnsgård, Gunvor Basberg, Sverre Pettersen, Gerd Myhren, Arve Nymoen, Margit Lindstad, Ole Kolbu, Olaug Myhren, Sverre Åsmundstad. (Fotografiet er utlånt av Arne Sletten.) 7

Nytt fra Øyer og Tretten kirkelige råd Kirkelig råd hadde møte 30.11.2010, og fattet følgende vedtak: Sak 42/2010 Valg av leder og nesteleder i ØTKR 2011 Vedtak Geir Korslund ble gjenvalgt som leder og Kristian Tande ble gjenvalgt som nestleder ved aklamasjon. Begge takket for tilliten Sak 43/2010 Budsjett 2011. Driftsbudsjett 2011 skal drøftes på første møte i 2011. Kirkevergen la fram forslag til budsjett for utvalgene. Det ble drøftet i møtet. Det arbeides svært godt i alle utvalg, og rådet ønsker at denne aktiviteten skal videreføres i 2011. Vedtak Budsjett for utvalgene ble vedtatt. Tilskudd til utvalgene skal dekkes av fond Øyer og Tretten menigheter Sak 44/2010 Tilsyn Kapellet Tretten og salen Prestegården Kirkeverter 2011 Svein Ørslien i Øyer og Øystein Svendsen på Tretten har sagt ja til denne oppgaven. Liste over kirkeverter fram til mars 2011 ble delt ut. Må sendes ut til alle snarest. Sak 45/2010 Kirkegårdsvedtekter Vedtektene har vært drøftet i rådsmøte og på Menighetsmøte i Øyer og Tretten. Legges fram for godkjenning i rådet før endelig godkjenning i bispedømmerådet Vedtak: Vedtekter for Øyer kirkegård, Tretten kirkegård og Bruvin gravlund vedtas Sak 46/2011 Konfirmasjon 2011 Det er svært store kull i begge sokn. For at flest mulig av gjestene skal komme til kirke, må vi finne en løsning på hvordan vi skal avvikle konfirmasjonsgudstjenestene. Vedtak: På Tretten blir det konfirmasjon som planlagt, søndag den 4. September kl 10 og 12. I Øyer blir det konfirmasjon lørdag den 10. September kl 13 og søndag den 11. September kl 11 og 13. Konfirmantene tilskrives snarest for å velge hvilken gudstjeneste de ønsker. Fra 2012 vil konfirmasjon i Øyer og Tretten bli ei uke senere enn i år. Sak 47/2010 Fest for frivillige Fest for frivillige blir i prestegårdsalen torsdag den 13.januar kl 19.00 Sak 492010 Møtedatoer 2011 Møteplanen er veiledende og kan fravikes når spesielle hensyn tilsier det Vedtak: Følgende datoer for rådsmøte i ØTKR vår 2011: Tirsdag 25. januar Tirsdag 22. februar Tirsdag 29. mars Tirsdag 31. mai Tirsdag 14. juni Vedtekter for Øyer kirkegård, Tretten kirkegård og Bruvin gravlund Vedtatt av Øyer og Tretten kirkelige råd 30.11.10, og godkjent av Hamar bispedømmeråd 15.12.10. Grunnlaget for disse vedtekter er gravferdsloven og forskrift til denne loven. Kirkelig fellesråd har avgjørelsesmyndighet etter forskriften. Denne myndighet kan delegeres til daglig leder av fellesrådets virksomhet, som i Øyer er kirkevergen. I vedtektene er det kirkelige fellesråd og daglig leder/kirkevergen kalt kirkegårdsmyndighetene. 8

NYTT FRA TROSOPPLÆRINGSUTVALGET. Tradisjonen tro ble det arrangert samling for 4-åringene i forbindelse med utdeling av Barnas kirkebok. Det ble tilsammen 3 samlinger, der 4-åringene fikk høre juleevangeliet av Øyvind, sunget julesanger og laget fine figurer av bl.a. Josef og Maria.Bøkene ble delt ut på familiegudstjenester i Tretten den 28. november og i Øyer den 5. desember Vi er veldig fornøyd med oppmøtet i år, og håper at alle, både 4-åringer og foreldre, var fornøyd med arrangementene. Elise Solberg Løvlund I oktober 2010 ble det delt ut Bibler til 5. klassingene både i Øyer og Tretten sogn. Her de som møtte opp i Øyer kirke og fikk bibler. 4-åringer samlet i Prestegarden. Gravplan. Kirkegård/gravlund inndeles i gravfelt og enkeltgraver. Hver grav skal ha sitt eget nummer. Gravene skal kunne måles ut fra målemerker. Det skal foreligge gravplan i målestokk 1:100. Planen skal vise hver enkelt grav med nummer og gi opplysninger om hvem som er gravlagt i vedkommende grav. Gravlegging Kirkegårdsmyndighetene fastsetter tidspunktet for den enkelte gravlegging. Fri grav og feste av grav Alle som bor i kommunen når de dør, har rett til fri grav. En fri grav kan ikke belegges med festeavgift i fredningstiden. Fredningstiden for graver er 20 år. Ved gravlegging av askeurne i dette tidsrom, regnes ny fri gravperiode fra siste gravlegging. Den som er ansvarlig for en fri grav skal gis anledning til å feste graven ved fredningstidens utløp. Feste av gravsted Kistegraver kan festes sammen som ett gravsted slik at det reserveres grav til ektefelle/samboer eller annen nær slektning. Feste av gravsted kan bare skje i forbindelse med dødsfall. Den grav som tas i bruk først i et gravsted, er fri grav i fredningstiden. Neste grav som tas i bruk i gravstedet, er festet grav som det betales avgift for. Festeren har rett til å bestemme hvem som skal gravlegges i gravstedet. Når festeren dør, skal dødsboet gi melding til kirkegårdsmyndighetene om hvem festet ønskes overført til. Anonym grav Anonym grav er en grav som ikke har noen ansvarlig, og hvor gravens plassering bare er kjent for kirkegårdsmyndighetene. Gravregister I tillegg til gravplan skal det for hver kirkegård/ gravlund foreligge et kronologisk register over alle gravlagte. Registeret skal vise når og hvor de 9

er gravlagt, hvem som er fester eller ansvarlig for frigrav, hvilke graver som er festet sammen og når feste utgår. Merking av grav På fri grav som ikke er anonym grav, og på festet grav og gravsted kan det plasseres gravminne. Gravminne er et minnesmerke med navn og data på den gravlagte. Det skal som regel bare være ett gravminne på hvert gravsted. Fester av grav eller ansvarlig for fri grav er eier av vedkommende gravminne. Eieren skal besørge fjerning av gravminne fra grav som ikke festes. Dersom kirkegårdsmyndighetene fjerner gravminne, skal navn og data tas bort. Gravminne Tekst, fotografi, dekor og symbolbruk på gravminne skal være sømmelig. Det navn som settes på skal være identisk med navnet på den som er gravlagt. Til gravminne og fast tilbehør kan bare anvendes materialer som er bestandige og lite vedlikeholdskrevende. Det skal tåle de påkjenninger det utsettes for av klimaet og ved vanlig drift og vedlikehold av kirkegården. Gravminne skal ikke være høyere enn 150 cm, bredere enn 85 cm og tykkere enn 60 cm. På graver mindre enn 2,4 x 1,2 m skal gravminne ikke være høyere enn 80 cm og bredere enn 75 cm. Godkjenning og sikring av gravminne Kirkegårdsmyndighetene skal godkjenne gravminne og fundament før det settes opp. Gravminne skal monteres på anvist plass. Stående gravminne i stein skal festes til fundament i stein med to 15 cm og 12 mm tykke syrefaste bolter. Ansvar for gravminne Eieren er ansvarlig for at gravminne ikke er i forfall, til sjenanse eller til fare for dem som ferdes på kirkegården/gravlunden. Når kirkegårdsmyndighetene finner det nødvendig, skal eieren varsles med pålegg om å bringe gravminnet i samsvar med de krav som er stilt i forskrift og vedtekter. Dersom eieren unnlater å etterkomme slikt pålegg eller det er uvisst hvor eieren befinner seg, kan kirkegårdsmyndighetene iverksette tiltak som er nødvendig for å bringe gravminnet i orden, herunder fjerne gravminnet. Beplantning på grav Kirkegårdsmyndighetene vil sørge for at graven blir planert og tilsådd med gras. Foran gravminnet er det anledning til å opparbeide et plantefelt i høyde med bakken omkring. Det må ikke være bredere enn gravminnets bredde, og skal ikke stikke lenger fram enn 60 cm målt fra gravminnets bakkant. Det er ikke anledning til å ramme inn plantefeltet. Det kan heller ikke plantes vekster som overstiger gravminnets høyde eller går ut over plantefeltet. Plantefelt som ikke vedlikeholdes, vil bli tilsådd med gras. Orden og verdighet Kirkegård og gravlund skal holdes i hevd og forvaltes med den orden og verdighet som dens egenart tilsier. Opphold, ferdsel, arbeid og andre handlinger på kirkegård/gravlund skal skje på en sømmelig og minst mulig støyende måte, slik at det ikke virker støtende på noen. Besøkende skal så vidt mulig ferdes gående. Hunder skal føres i bånd. Kirkegårdsmyndighetene er ikke ansvarlig for skader på graver eller gravutstyr, med mindre skaden skyldes uaktsomhet fra kirkegårdens/gravlundens betjening. 10

Fest for frivillige Kirkelig råd inviterte alle frivillige i kirkens tjeneste til fest i Prestegardssalen 20.dag jul, 13.januar, Det møtte opp ca. 60 personer til en hyggelig kveld. Kirkevergen ledet hele seansen, det var presentasjon av de forskjellige utvalgene, og særlig oppmerksomhet fikk Gerd Hausstatter etter lang tjeneste som klokker, og mange flere gjøremål innen kirken. Hun fikk overrakt en lanternelykt som heder. Kveldens overraskelse var da H.C.Andersen i Morten Jostads skikkelse ankom. Han leste, fortalte, H.C.Andersens eventyr på en fortryllende måte. Etter at han leste begynnelsen og slutten på Piken med svovelstikkene og bandt dette sammen med piken som søkte ly i en liten by i det kolde nord. (Dette var dagen etter at Maria Ameli ble pågrepet i Lillehammer), ble det en fortettet stemming, det var hauggende stille i salen. Det var servering, praten gikk livlig, og etter at Herman Kvarving gjorde noen personlige betraktninger om frivillighetsarbeid ble kvelden avslutta med gang rundt juletreet. En stor takk til kirkelig råd som på denne måten viste takknemlighet for all frivillig innsats! Red. Deler av festlyden. Gerd Hausstätter med erkjentlighetsgave. Prosten og fruen koste seg. Øyvind Sagedal koste seg også. 11

Litt av hvert Redigert av Leiv Tore Briseid Gir håndslag til katolsk innsats. Kulturminister Anniken Huitfeldt gir en liten nyttårsgave til norske katolikkers innsats for arbeidsinnvandrere. De gjør faktisk en veldig viktig jobb for velferdsstaten sier kulturministeren. Huitfeldt har som statsråd ansvar for hele livssynsektoren. Det er fra slike budsjettposter hun nå bevilger Kr.400000 ril den katolske kirkes innsats i et ikke fullt så kjent hjørne av det norske velferdssamfunn. (Fra avisen Vårt Land ). Ny misjonskirke til 22 millioner. Like før jul ble den nye Froland misjonskirke ved Arendal tatt i bruk. Kirkebygget som tilhører Det norske Misjonsforbund (Frimisjonen) er på 1650 kvadratmeter og har kostet 22 millioner kroner. I tillegg kommer betydelige dugnadstimer fra folk i menigheten. Kirkens pastor Svein Egil Fikstvedt forteller at menigheten rett og slett vokste ut av den gamle kirken. Nå starter menigheten med ekteskapskurs, tilbud til barn etter skoletid, formiddagskafe og et nytt kor. Menigheten teller rundt 250 medlemmer. (Fra Vårt Land ). Københavnkirker i faresonen. Om lag 20 av kirkene i København kan bli helt eller delvis stengt av økonomiske grunner. Dette er en konsekvens av at folkekirken må gjennomføre enda en sparerunde skriver Kristelig Dagblad i København. Ti kirker ble allerede i 2007 ført opp på listen over dem som kan bli stengt, mens ti nye kom til før jul. Samtidig kan stengte kirker bli barnehager og kulturhus. En barneboom i Danmarks hovedstad har ført til akutt mangel på lokaler. En rekke politikere går inn for å kjøpe kirker som blir til overs når kirken skal spare penger. (Fra Kristelig Dagblad ). Tillater instrument i kirken. Et kirkesamfunn i Skottland nærmere bestemt Den skotske frikirke,har med knapt flertall åpnet for å ta i bruk instrument under gudstjenesten. Til nå har det bare vært tillat med unison sang. Den skotske frikirke som er en del av de reformerte kirkesamfunnene i Europa har med dette brutt med en mer enn hundreårig tradisjon. Vedtaket ble først gjort etter to dagers debatt i Edinburgh. (Fra Vårt Land ). Vil stanse ID kort med tallet 666. Den gresk ortodokse kirke i Hellas vil forhindre at nye ID kort blir utstyrt med dyrets merke. De nye greske ID kortene skal lanseres i løpet av 2011 og kirken har fått mye oppmerksomhet for sin motstand mot det før nevnte tall. Tallet er ned gjennom kirkehistorien med bakgrunn i skriftet Johannes Åpenbaring i Bibelen blitt tolket som symbolet for antikrist. Identitetskortene må på ingen måte inneholde tallet 666 verken synlig eller usynlig, sier den gresk ortodokse synode i en uttalelse. (Fra Vårt Land ). Leser bibelhistorier på TV. I Tyrkia er få bibelhistorie bøker for barn tilgjengelig. Nå blir imidlertid bibelhistorien lest gjennom fjernsynsskjermen. Programmet heter Bedtime Stories. Serien som blir sendt av en privat fjernsynskanal har i mange år sendt programmet på arabisk. Nå er det også blitt tilrettelagt for tyrkiske barn. Programverten som er tyrkisk leser fortellinger for barn fulgt av billedillustrasjoner. Programmet vil gi noe som barna kan anvende i sine liv når de vokser og blir eldre, håper de som lager programmene. (Fra bladet: Nytt fra bibelen ). Arverekord i Norsk Luthersk Misjonssamband. 2010 ser ut til å bli et rekordår når det gjelder testamentariske gaver sier Jens Noraberg i Norsk Luthersk Misjonssambands avdeling for arveoppgjør. Ved utgangen av november hadde det kommet inn 22 millioner kroner og et par oppgjør på totalt tre millioner kroner var ved nyttår like om hjørnet. Så i alt blir sluttsummen om lag 25 millioner kroner. (Fra misjonsbladet Utsyn ). 12

MER Litt av hvert Redigert av Ole J. Gillebo TAKSTEIN TIL KIRKER. På sørdalssida i GD for 13.01.11 kan vi lese at Vingrom kirke skal få helt nytt skifertak, kinesisk sådan slik som både Mesnalia og Øyer kirker for lengst har fått, står det. Øyer kirke fikk høsten 2009 skifta deler av taket med skifer fra Kina, og sist sommer fikk Mesnalia kirke nytt tak. I begge tilfellene, og også Vingrom kirke, er det Gudbrandsdal Steinindustri som leverer steinen. Firmaet har levert takstein til Nordberg kirke i Oslo, og skal levere til Stange kirke. Steinen leveres fra Kina etter beskrivelse fra Gudbrandsdal Steinindustri. Daglig leder ved Gudbrandsdal Steinindustri, Knut Åmot, forteller at steinen er Sintef-testa og tilfredsstiller de norske kvalitetskravene og vel så det. Steinen som ble tatt av Øyer kirke høsten 2009 ligger på paller sør for uthuset ved kirken. På menighetsmøte 8. april 2010 ble det opplyst at steinen skulle selges. KNUT KVIDALAND, tidligere sokneprest i Sør-Fron, blir ny ambulerende sjømannsprest med ansvar for Nord-Afrika, Midt-Østen og Sør-Asia. For tiden er han sjømannsprest/kommunikasjons- og kulturrådgiver ved Sjømannskirken I Rotterdam. (Fra Bud & Hilsen, Sjømannskirkens organ) FJELLALTER er vel et nytt begrep! I Kyrkjeblad for Sel og Heidal, nr, 4/2010, kan vi lese at Høvringen fjellalter ble vigslet 30. sember 2010 av Solveig Fiske. arkitekt og utformer, Paul Brun har forvandlet et gammelt skiferbrudd til et unikt og spesielt kirkerom. Han har for det meste brukt skifer, og alteret med døpefont er et kunstverk i seg selv, heter det bl.a.i kirkebladet. Bakgrunnen er følgende. I 1975 fikk Nord-Sel et gavebrev, en panteobligasjon, av daværende prost Nils Berg pålydende 100.000 kr.midlene skulle danne grunnlaget for et grunnfond til fjellkirke på Høvringen. Saken har versert i mange år, men menighetsrådene i tur og orden kom ikke fram til noen plan som kunne finansiere ei fjellkirke. Derfor ble det i 2008 søkt om omdisponering til å gjelde et friluftsalter, og omdisponeringen ble godkjent av den/de myndigheter som har med slikt, P.s. Jeg har et godt minne etter prost Nils Berg, det vil jeg fortelle om en annen gang! NY ORGANIST I VÅGÅ I Kyrkjeblad for Nord-Fron (julenummeret) kan vi lese at organist Kristin Brækken etter 4 år i Nord- Fron sier takk for seg. Hun har tatt imot tilsvarende stilling i Vågå. Det er tydeligvis ingen dramatikk i dette skiftet. Grunnen er ganske enkel at ho får stuttere arbeidsveg. Familien er nemlig busett på Lesja. NY ORGANIST OGSÅ I SØR-FRON. I en orientering i Sør-Fron menighetsblad (julenummeret (2010) orienterer soknrådslederen Kari Gryttingslien om organistsituasjonen i Sør-Fron. Kjell Inge Midtskogen har sagt opp stillinga med fratredelse 31. oktober, etter eget ønske, da han begynte i ny jobb, heter det bla. i orienteringen. Stillingen ble utlyst med søknadsfrist 7. desember. Som mange lesere sikkert husker var det en del støy rundt organiststillingen i Sør-Fron i fjor, med flere oppslag i lokalpressen. 2010 har vært et vanskelig år både for oss som har jobbet i kirka, men også for menigheten vår som vi skal tjene, heter det bl.a i soknerådlederens orienteering. 13

Vi forsetter her å gjengi noen av de artiklene Per Rusten skrev i Klokkeklang på 1970-tallet og i 1980. TØMMERHOGSTEN Det spurtes fort i grenda når blinkeren hadde vært ute og reist. Der og der skulle det hogges tommer. Det var mange i bygda som var avhengige av å få seg tak i noe tømmerhogst til vinteren. Ikke alle var se heldige som Kåjen, Smerud'n og Strømsjorden som hadde årsikkert og fast arbeide med tømmerhogst og kjøring åt Solheima. Mange av gardan på solsida har skog i baklia. Som oftest ble nok hogsten satt bort til bakliværingene. Sjeldnere kjøringen. Innerst på K ølen måtte hogsten begynne tidlig om høsten, mens det ennå var bart. Tømmeret her måtte kjøres sammen i hauger, lunner, før snøen kom. Til lunninga på barføre ble det brukt skåkler. Mens det ennå var mørkt drog hoggerne til skogs Mye arbeid kunne gjøres før det ble lyst om morgnene' og etter at det ble skumt om kveldene. Det behøvdes ikke fullt dagslys for å barke barke trærne nedentil mens de sto på rot. Redskapen Det første jeg husker var det bare øksa som var brukt når treet skulle felles, kappes og harkes. Enkelte hadde 2-manns sag (stokksag). Senere kom enmanns-svansen og bågå-saqa. Sagene gikk som oftest bra mens de var nye. Sagblada måtte vedlikeholdes ved filing og vigging. Det skortet ofte på kyndighet til å klare dette tilfredsstillende. Sagene ble derfor ofte brukt først og fremst bare til kapping av trærne. Bågåsaga og grindsaga med snørestramming på toppen ble også brukt til vedsaginga ved skålen. Øksa ble lenge brukt til fellinga av trærne. Trærne ble «skårå» ned. Øksa ble også brukt til kvistinga og barkinga Øksa skulle være stor og tung. Da tok den godt for hogg. Tømmernaveren var med. Alle stokker måtte ha hull i toppen for at tømmerkjøreren med tømmerlekkjet skulle få tømmervendinga sammen. Jeg husker også såvidt at ei smalere oks. kjøreoksa.varbrukttilå lage topphuilet med. En vinter spurtes det nytt. Han Sigurd og han Johan på Solheimsbutikka hadde tått heim noe som kaltes for barkespade. Det var ingen av de gamle hoggerne som trodde at den kunne hamle opp med øksa ti! å barke trærne med. En av de yngre tømmerhoggerne i baklia gikk likevel til den store innvestering det var å kjøpe seg en barkespade. Han lærte seg fort til a bruke den. Han kommenterte en stund etter barkespaden omtrent slik: «Detta æ frakt teil redskap.men du veit at detta kjem itte teill å gå det. Det vil itte bli arbe åt foik om aille temmerhauggeran skulte finne på å kjøpe seg barkespade. Det æ heilt sikkert.» Barkespaden var også stor og tung. En eldre kar som så den første gangen lurte på om den var banket ut av ei slegge. Til felling, barking og kvisting ble øksa brukt. Tømmerkjøringa Den mest brukte tømmervegen i baklia var sneivegen som gikk opp fra Blæsterviken, over Sveajordet, forbi Svea og oppover lia i krok og sving,heilt til grensa mot Gausdal. Her var det stor tømmertrafikk i alle år. Andre nedkjøringsveger for tømmer i baklia var i Viklia, over gardsplassen på Rybakken, i Kampekleiva og ved Lågårud. Alle som skulle kjøre tømmer etter vegene gikk sammen om høsten for å stelle dem istand. Med det samme snøen kom ble det lagt «atttorlegg»der en visste at tømmervendingene hadde lettest for å havne i «geografien». Strømsjorden, Johnsgarden og de andre bakliværingene begynte nedkjøringen av tømmeret tidlig. Det var mange av gardbrukerne på solsida som 14

kjørte sjølve. De korn ikke igang før isen over elva var farbar. Det var i lengste laget å kjøre over brua når en skulle på tømmerkjøring i sneivegen. Tidlig om morgenen kom tømmer-kjørerne over isen og skulle til skogs. Mange satte stuttingen igjen på stranda og brukte langsleden eller også spissleden til kjøringen «heim» og «bort». Når de siste tømmerkjørerne reiste oppover sneivegen kom ofte de første nedover igjen. Vekkjebjellene skranglet hele dagen. Samarbeide Hoggeren og kjøreren måtte samarbeide. Tømmerkjoreren var den høyeste på rangstigen. Han; var; ofte småbruker eller gårdbruker. Han hadde i allefall hest. Hoggeren var mere den eiendomsløse proletar. (Ordet bie innført her etter revolusjonen i Russland). Kioreren forlangte av kjøreren at tømmeret skulle være godt å ta att, Det skulle ikke være bar på tømmeret., Det skulle ikke være bar på tommeret. Alle topper skulle ligge i kjøreretningen. Når tømmerkjøreren kom til hoggeren passet det som regel at de kvilte sammen.. Dette var dagens store feststund. Ved en god varme fikkk en tint de tæla kakuskivene opp att.når nista var ete og kaffen drukket opp, smakte pipa mad skråtobakk eller karva blad særlig godt. Nå ble alt. både det fjerne og det nære, kommentert. Ett var sikkert. Så dårlig hogst som det var her skulle det letes lenge etter. Omtrent bare kvistete staur. Slik var det når nøa var drivkrafta! Men har du hørt at borti der har døm kjøpt KiUpi seg radio? Kan du skjønne håss døm kain ha rå med di? Døm som itte ha hogge temmer på mange år. Å døm sie at døm ha arva i frå Amerika Nå er det visst så godt som sikkert at både han Ole og han Aksel bli med at Holmenkolla. Det skal sannelig bli artig om døm kain klare seg bra der. Men både Grøttumsbråten og Hoffs-bakken er i storform. Likedan både svenskan og finnan. Detta må bli spennende, særlig femtien. Vi tek på oss tommerdrifta hass Albert attåt, og så kjøper vi oss radio vi au. På lunneplassen, eller også direkte etter hoggere-'!, b!e tømmervendingene slått sammen. Som oftest 2 og 2 stokker etter hverandre i lange rekker. Tømmerlekkjene ble trett gjennom «auge» i stokkene og pjeksene i lekkjene ble slått i rotenden på stokkene foran, l en tømmervending var det ofte både 2 og 3 tylfter med tømmsrstokker. På Sveajordsjordet ble vendinga delt i to og kjørt til Bllæstervikstranda.. Det hadde mye å bety for tømmer-kjørerne at de hadde gode og lydige hester. En god tømmerhest visste ofte sjøl omtrent hvor langt den skulle gå fram når en ny tømmerlengde skulle slås til vendingen. Når det var kaldt om vintrene ble pjeksene i lekkjene ofte slått av når tømmevendinga "Dagens høydepunkt". skulle slås fra hverandre. Emil Nordstrøm og smed Sørum hadde mye arbeid med å holde tømmerlekkjene til folk i stand. Tømmermålinga. Til påske skulle tømmerdrifta være ferdig. Om påska kom seint eller tidlig. Da var det slutt. Tømmeret skulle etterpå snus til og legges fram til måling. Da var det mange som arbeidet på stranda ved nedkjøringsplassene. Det var helt fullt med tømmer etter flere plasser langs stranda. Endelig kom den store dagen. Tømmermålerne var i anmarsj. Lukas og Erik kom sammen kjørende til gards med pels og spiss-slede. Tømmerhoggerne var med og slo på øksa. Lukas var den strenge dommer. Han gikk langs rotenden på tømmer-flakan oq sa; at vi tar en på den, en på den, to på den. Erik slo på et eller to merker på stokken med ei knappøks ettersom Lukas befalte. Erik målte stokkene og var syngende i stemmen når han sa målene på stokkene til Lukas. Lukas gjentok syngende det som Erik hadde'sagt. Fagutrykk som peis og battens var gresk for oss Tømmermålingsdagen var en høytidsdag. Skogeieren visste at nå var renter og avdrag til Hypotekbanken sikret for i år. Tømmerhoggerne hadde hatt arbeide og tjent til livets opphold for seg og sine gjennom hele vinteren. At målerdrammen hørte med var en selvfølge. Det skulle også bare mangle. Det var sagt at målingen også ble bedre da. Tømmerdriftene om vintrene betydde mye i baklia. Jeg husker en gang i en geografitime på skolen. Geografiboka vi hadde var skrevet etter et bestemt mønster. For hvert sted var areal, folketall og de viktigste næringsveger nevnt. Plutselig en dag spurte Myhren: «Men kan du Per fortelle oss hva en næringsveg er for noe»? Svaret kom prompte: «Snei-vegen». Illustrasjoner: Ola T. Rybakken. 15

Dette innlegget fra Gerd Hausstätter skulle ha vært med i et tidligere nummer, men teknologien har spilt oss et puss. Red. Hvorfor Nidaros? Av Gerd Hausstätter Diskusjon mellom politikere og biskoper om hvor det kommende sete for den 12. biskop og preses i Den Norske Kirke skal ligge, har vært sentral utover våren 2010. Det virker som debatten ennå ikke har stilnet helt. Flertallet i de kirkelige organer mener at setet bør ligge i Oslo, men Stortinget ville det annerledes og vedtok 11.06.10 at stedet for administrasjon skulle være Trondheim. Nidaros som valfartssted og tidligere erkebispesete var nok utslagsgivende i den avgjørelsen. Council of Europe godkjente Olavsveiene som European Culture Route 03.06.10. St. Olav Ways to Trondheim/Nidaros er med dette sidestilt med Way of St. James to Santiago de Compostella og Via Francigena (Rom Canterbury). Nidaros blir dermed senter for pilegrimsledene gjennom Danmark, Sverige og Norge. Disse ledene er til sammen 5000 km, 2000 km bare her i Norge. Utnevnelsen setter lyset på pilegrimsvandringene i norden og kunnskapen om dem. Interessen for vår led vil dermed øke ute i Europa. Hans agenda var: Samle Norge til ett rike. Verge landet mot utenlandske makter. Omvende folket til den sanne tro. Straffe forbrytere og opprette en rettferdig lov. Etter at Olav Trygvason falt i slaget ved Svolder i 995, var landet delt mellom danskekongen, svenskekongen og ladejarler. Det hadde i tillegg vokst fram bygdesamfunn og småriker styrt av høvdinger og småkonger. Erik Jarls sønn, Håkon, ble tatt til fange og måtte forlate landet. Med slektningers hjelp ble han valgt til konge over Opplandene. Han ble hyllet som konge på tingene rundt om. Gjennom seieren over Svein Jarl i slaget ved Nesjar i 1016 befestet han sin stilling Hva er arven etter Olav Haraldson? Allerede som 12-åring dro han i viking. Som tenåring var det villskap og grusomhet som preget hans handlinger, men han viste også gode egenskaper i å styre og samle. Hans første tokt gikk til landene rundt Østersjøen. Sammen med jomsvikingen Torkjell Høge inntok han Canterbury i 1011. Senere drog han til Spania og Karlså (Cadiz?). Han overvintret hos hertug Rikard II i Normandi(1013-1014). Hertugen var kristen. Olav hadde liten tilknytning til Åsatroen og han lot seg døpe i Rouen. På vegen mot Norge hjalp han anglo-sakserkongen Adelred II (1014) med å gjenvinne London fra danskekongen.(barnesangen London Bridge is falling down henspeiler på denne bragden. ) Langskipene la han igjen her, og rikt belønnet av Adelred, reiste han heim med to handelsskip. 16

som konge over Viken og Agder. Etter dette ble han hyllet som konge i Trøndelag, Inntrøndelag og senere Hålogaland. Rikssamlingen var fullbyrdet. Olav gjorde ende på småkonger og selvrådige stormenn. Han sluttet fred med svenskekongen ved å gifte seg med hans datter. Landefreden var trygget. Gjennom dette ble han den viktige organisator av Norges rike. Kristendommen var kjent i Norge allerede før Olav kom til makta. Mange var kristne i navnet, men levde ikke etter det som ble forkynt. På lagtingene ble det besluttet at kristendommen skulle innføres. Noen steder mottok folk troen uten motstand, andre steder ble mennesker både drept og lemlestet fordi de motsatte seg å bli kristnet. Olav hadde tatt med seg fire biskoper fra England. Av disse ble biskop Grimkjell hans nærmeste i kirkesaker. Det ble det avholdt et kirkemøte i Moster. Der møtte biskopene og kongens menn for å vedta Kirkens lover. Loven av 1024 ble omtalt som kristenretten eller Det store sædskifte. Kirken ble knyttet til kongen, som statskirke. Dessuten ble det ulovlig å sette ut barn, inngifte ble ulovlig, treller skulle kjøpes fri og det ble strenge straffer for voldtekt og kvinneran. Fastetiden ble nedfelt i loven. Nyfødte skulle døpes og de døde som ikke var udådsmenn, skulle begraves i hellig jord. Kirker skulle bygges i hvert fylke. Biskopene hadde hovedansvaret, også for å tilsette prester. Alle skulle dømmes likt etter loven. Storfolk skulle straffes på like fot med bønder. Olav reiste mye rundt om i landet for å holde ting og for å lese opp kristenretten. Han skaffet seg mange fiender fordi lovene stred mot skikkene som ble praktisert. Motstanden møtte han ved å true både med død, lemlestelse og tap av eiendom. Det ble derfor en enkel sak for Knut Den Mektige, konge over Danmark og England, å kjøpe seg allierte blant stormennene i Norge. Han lovte dem makt og den fordums friheten de hadde mistet under Kong Olav. Da Olav også ble sviktet av sine hærmenn, måtte han i 1028 flykte til Gardarike (Russland). Olav vendte tilbake fra Gardarike i 1030. Han og hans hær møtte sine overmenn i salget ved Stiklestad, hvor Olav falt 29.jul, og bonden på Stiklestad tok med seg liket og gravla det ved Nidarosen. Etter hans død begynte det å versere historier om jærtegn og om undere som skjedde med hans levninger. Kong Olavs død ble fra begynnelsen regnet som martyrdød, og biskop Grimkjell kanoniserte han i år 1031. Ingen annen helgen i Skandinavia har oppnådd så stor populæritet som Sankt Olav i Norge. Nidarosdomen ble bygd som minnesmerke over hans grav. Olavskirker og monumenter ble snart etter 1030 reist i store deler av den kristne verden For sine bragder i England ble Southwark i London er virkelig Olavsland, hvor vi finner hans navn flere steder, deriblant også en skulptur i Southwark Chathedral. Den norske prinsesse Kristina lot oppføre en kirke i Valladoild i Spania til ære for Helgenkongen. Nidarosdomen, Ringsaker kirke og Avalsnes kirke er kjente olavskirker her i landet. Skt. Olai kirke ligger ved Kronborg slott i Helsingør på Sjælland. Olavskapellet i Konstantinopel skal ha oppbevart hans sverd, Bæsing. I Savonlinna, en liten finsk by nær grensa til Russland, finner vi Olofsborg (1475), byens symbol og hovedattraksjon. Inne i festningen møter det oss en mektig statue av helgenkongen, fredens beskytter. Ortodokse ikonmalere har utviklet en egen olavsikonografi, og flere av de ortodokse kirker i Oslo har Olavsikoner sentralt plassert. Den norske ambassaderesidensen i Moskva huser også et russisk olavsikon. I fødselskirken i Betlehem finner vi det eldste kjente olavsikonet i bysantisk stil (1200-tallet).Gotlendingene hevdet at det var Olav Haraldson som hadde kristnet øya, selv om det var kristne kirker der før han kom dit. Han ble i hvert fall dyrket som Gotlands nasjonalhelgen, og innbyggerne der påstod at også deres land hadde fått sin kristenrett av St. Olav. Snorre forteller at Olav en dag betror seg til sin biskop: Et stort syn så jeg nå. Jeg så utover Norge nå., da jeg så vestover fra fjellet. Da kom det meg i hug at jeg har vært glad mang en gang i dette landet. Da fikk jeg det syn at jeg så utover hele Trondheimen, og dernest over hele Norge. Og jo lengre dette syn var for øynene mine desto videre så jeg, inntil jeg så utover hele verden, både land og sjø. Jeg kjente igjen nøye de steder der jeg før hadde ferdes, og like tydelig så jeg de steder som jeg før aldri har sett- noen som jeg før har hørt om, og like vel dem som jeg aldri før har hørt om, både bygde og ubygde, så vide som verden er. Fortellingen om hva helgenkongens indre øye så, skaper refleksjoner. Han beskuet landet og verden ut fra Trondheimen. Vil vi gjennom valg av sete for Den Norske Kirke og godkjenning av St Olavs Way to Trondheim/Nidaros rette blikket mot katedralen og Nidaros 1000 år etter hans død? 17

10-års jubileum År 2001 ble Den norske Santalmisjon og Det norske lutherske Indremisjonsselskap fusjonert og fikk navnet Normisjon. 7.-9. januar var det 10-årsjubileum med storsamling i Oslo. Vi i Øyer har også ei Normisjonsforening. Her var det også i mange år både ei santalmisjonsforening og ei indremisjonsforening. Vi slo oss sammen til éi forening flere år før det ble fusjonert på landsplan så vi var altså forut for vår tid! Vi har møtene våre rundt om kring i hjemmene og møtes hver måned til sang,andakt,bevertning og gir vår gave til misjonen. Selv om vi ikke er så mange, så tror vi foreninga har en viktig funksjon. I adventstida inviterer vi de andre foreningene i bygda til adventsfest, og hver vår inviterer vi Normisjonsforeningene i nabobygdene til førsommerfest. Til denne festen leier vi Sørstua vårt gamle misjonshus. Det er fint å komme dit igjen! Vi har også noe samarbeid med Normisjonsforeninga på Lillehammer, bl. a. julemesse og nyttårsfest. Dette er til oppmuntring for begge foreningene. Ingrid Holtet Biskop Ole Chr. M. Kvarme Hilsen ved Normisjons og Actas 10-års-jubileum Radiogudstjeneste i Storsalen, 9 januar 2011 På vegne av Den norske kirke er det en glede å gratulere Normisjon og Acta med ti-års-jubileet. Det å være en kristen, det å være kirke er å være i bevegelse. Følg meg! sa Jesus, og han sa: Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler! I dag takker jeg dere for at Normisjon er en slik bevegelse i vår kirke og vårt folk, - i stadig bevegelse i Jesu fotspor for livets og det større fellesskapets skyld. Vi vil videre er overskriften for denne jubileumsfeiring. Det er et godt motto både for Normisjon og vår kirke. Det løfter blikket utover og fremover. Vi vil videre i Jesu fotspor for at det kristne fellesskap skal vokse og mennesker få møte ham som vil gå med oss i våre liv. I dag feirer vi et tiårsjubileum. Men da Indremisjonen og Santalmisjonen ble slått sammen for ti år siden, var det en lang historie med indre og ytre misjon som skulle føres videre. Samtidig ble barne- og ungdomsorganisasjonen Acta etablert. I dag gleder vi oss over en bevegelse i vekst med mange fellesskap rundt om i landet og over ung fornyelse blant barn og ungdom. Når jeg gratulerer dere med jubileet, vil jeg også takke for godt samarbeid mellom den offisielle kirke og Normisjon og Acta, og jeg vil gjerne si: vi trenger dere i vår folkekirke. Den bevegelsen dere representerer, har vært og er en velsignelse for vårt folk. I dag handler vårt samarbeid om misjon i land i Asia, Afrika og Latin-Amerika, det dreier seg om kristne fellesskap rundt om i vårt land, og det gjelder trosopplæring blant barn og unge i våre menigheter. I dag vil vi derfor sammen si: Vi vil videre i det å følge Jesus i våre liv, i våre fellesskap og i tjenesten med evangeliet. Og jeg ønsker dere Guds velsignelse, frimodighet og glede på veien videre i Jesu navn! 18

Odd Løvseth har skrevet dette diktet til ære for sin gode venn og turkamerat; Alfred Kråbøl. Det er vel få som er så godt kjent i Øyer fjellet som Alfred er, han har vært en fjellets mann fra barnsben av da han var med sin tante på sætra, til jakt og fiske og molteplukking m,v, For noen år siden var Alfred utsatt for en bilulykke slik at mobilteten hans er blitt noe bgrenset. Til Alfred I seinsåmmårkvelden ligg Våsjøen å blenkje mens sola sig ned bakom blåner og fjell. På Rostvangen sitt det en fjellkar å tenkje, å vart det tå såmmåran med dans og med spell. Å vart det tå tida med jakt og med fisjing, med storfisk på kroken og rupe i flukt. Nå sitt e å minnes den tida som var da myrulla lekte i vinden så smukt. E gikk der om såmmårn i Jogrimsli`n, e såg ette molte, e stelte med ku`n. E minnes ho tante som lokka så vakkert mens kveldsola strålte og brisen var lun. E minnes e gikk over Herratindan, med hagla på aksla og setter`n i band. Å vart det tå tida da e sleppte bikkja, det tok itte lenge før`n King hadde stand. Å vart det tå tida da`n Flink hadde fote og tok ut en hæra med jublende los. Nå er hagla lagt ned og losen har stilna, det greier seg lenge med kaffe og kos. Odd Løvseth 19

Kirken og staten I gamle utgaver av Klokkeklang kan en finne mye interessant stoff. Sokneprest Gustav K. Høyem var redaktør i mange år og en aktiv skribent. På 50-tallet skrev han en artikkel om kirkens forhold til staten. Der gir han uttrykk for skuffelse over at regjeringens forslag om ny kirkeordning ble stoppet i Stortinget. Og i overskriften stilte han et viktig spørsmål som også er aktuelt i dag. Nedenfor følger hans artikkel som stod i menighetsbladet i januar 1953: Er det maktsyke som driver oss? I sju år har vi venta på at forslaget til ny kirkeordning skulle gå igjennom i Stortinget. Under okkupasjonen viste det seg at det ikke var heldig at Statsmaktene hadde bukta og begge endene når det gjaldt ledelsen av Kirken. Dette går enda an når vi lever i en rettsstat som er positivt innstilt til de kristelige verdier. Men da landet vårt kom i hendene på nyhedenske tyske nazister, ble det som vi husker en kamp mellom Kirken og Staten. Det viste seg da at Kirken burde få større selvstyre i egne saker. Alle gode krefter var enige om det. Den norske regjering i London innbød til å utarbeide en ny kirkeordning. Kirkeministeren og den nåværende regjeringen har satt fram et forslag som Kirkens folk kunne godta som et skritt i riktig retning. Men så hender noe uventet. Regjeringens egne partimedlemmer i kirkekomiteen i Stortinget stemmer i mot sin egen regjerings forslag. Hvorfor gjør de det? Jo det er satt ut det ordet at det Kirken vil ha, er større makt. At det er maktsyke som driver Kirkens menn og kvinner når de vil ha større selvstyre i egne saker. Statskirkeordningen har nok sine mangler. Men den har også gitt Kirken mange fordeler, både åndelige og økonomiske. Men det sier seg jo selv at Stortinget ikke er den allerbeste til å styre Kirkens egne saker. For å bøte på de svake sider ved dette systemet skulle nå Kirken få sine egne organer som kunne være rådgivende overfor styresmaktene. Men dette skulle altså være et utslag av maktsyke! Det er sårt å bli møtt med slike argumenter av ansvarlige stortingsmenn. Vi får håpe at andre stortingsmenn vil gjøre uretten god igjen. Så håper vi fremdeles det beste. H. Offer i kirken I gamle utgaver av Klokkeklang kan en finne mye interessant stoff. Sokneprest Gustav K. Høyem var redaktør i mange år og en aktiv skribent. I juninummeret 1950 hadde han noen betraktninger om offer og kollekt i kirken. Dette temaet er like aktuelt den dag i dag. Her følger hans artikkel som stod i menighetsbladet den gang: Er pengeinnsamling i kyrkja ein uting? Det synet kjem fram av og til. Det er sørgeleg kor pengekjær kyrkja er! Ho tigg om penger støtt og stadig. Vi kan ikkje få gå i kyrkja ein einaste gong utan vi skal betale for det. Serleg ved dei store høgtider, når ein kan vente mykje folk, då er kyrkja om seg. Det heile er i ferd med å bli mammontjeneste! Hadde Jesus kome til oss i dag, ville han nok ha rensa templet enno ein gong. Kva skal vi seie til dette? Det er dei frivillige kristne organisasjoner som søkjer menighetsrådet om offer og kollekt. Det er altså det norske kristenfolket sjøl, kyrkjefolket sjøl, som bed om kollekt og offer. Ikkje til seg sjøl, men for å drive sitt 20 misjonsarbeid, sitt nestekjærlege arbeid mellom dei som har det vondt. Dette er ikkje noko dei har funne på av seg sjøl. Det er Jesus Kristus som har bede dei om å gjera det, og han har skapt kjærleik og offervilje til dette arbeidet. Enn om det ikkje var slik kjærleik og offervilje i verda? Misjonsarbeid og humanitært arbeid driv seg ikkje sjøl med gode ord. Det må syne seg i gjerning om det skal duge noko. Eg er einig i at det for mange organisasjonar. Men at kyrkja har vorte mammonstræl fordi den prøver å gjera vel mot andre menneske, det kan eg ikkje forstå. G.K.H.