Samenes Venn Organ for Norges Samemisjon nr. 11 2010 Årgang 85 Til kirken samle seg fra hver gård og grend de unge, gamle av kvinner og av menn. Vi ønsker eder så glad en julefest, Guds rikes gleder, Guds fred i Jesus best. På sorgens steder vår Herre selv vær gjest! (Norsk Salmebok nr 59, vers 2) Velsignet jul! Buressivdniduvvon juovllat!
Møtetur til Finnmark sommeren 2010 Tekst: Bøye Vigdal Foto: NSMs arkiv Bøye Vigdal er både predikant og håndtverker når han er i Finnmark. Øde skogstrekninger så langt øyet når. Innlandsvegen i Nord-Sverige byr på variasjoner, fra store øde ømråder til et og annet huset liggende lunt til i skogkanten, og innimellom mindre og større tettbebyggelser og småbyer. Mye å se og glede seg over, men også vemodig å se de mange der tomme og falleferdige. Tidene forandrer seg på godt og vondt, noe vi alle blir dradd inn i om vi liker det eller ikke. Tenk bare at der satt jeg i bilen på vei nordover, for å være med i misjonens Fredrikstad til Finnmark på et par dager. Bilen fylt opp med verktøy som jeg regnet med å få bruk for på leirstedet Karalaks, som jeg tenkte å bruke som base for tiden der oppe. Jeg gledet meg til å komme til Finnmark igjen og hadde god tid der i bilen til å tenke gjennom mange ting. Tenk hvilken nåde det er av Gud, at jeg får være hans sendebud synger vi i en sang. Ikke bare ved å forkynne Guds ord, men ved å bruke alle våre evner og gaver til å tjene Gud og våre medmennesker. For et previlegium, - for en nåde! Fremme ved Svappavarra deler veien seg, og jeg valgte å kjøre om Kiruna og videre over Bjørnfjell, hvor det var harde kamper under siste krig i forbindelse med kampen om Narvik, og ned til Rombakfjorden, en vei jeg ikke hadde kjørt før. Det var blitt lørdag og jeg skulle være med på husmøte på Sekkemo i Kvenangen på ettermiddagen, - hadde god tid og kunne ta det med ro gjennom indre Troms. Valgte å kjøre veien gjennom Tamokdalen, en vei som også var ny for meg, et frodig ved Sekkemo møtte jeg Klemet J.O. Hetta som jeg skulle være sammen med, og vi fant frem til huset til Anne og Johan Sara. Det var ikke den store forsamlingen da møtet begynte, men det var godt å synge sammen, be og dele Guds ord. Klemet ledet det hele, og tolket så møtet var det tid for kaffe og mat, og god tid til å samtale. For oss gjekk så turen videre østover til Langfjorden der vi skulle være i Sopnes kirke på søndag. Som vanlig overnattet jeg i bilen, like ved kirken, og med Langfjorden liggende som et speil i det strålende været. været og folket kom, ikke full kirke, men om lag tjue stykker både barn, unge og voksne. Organisten spilte opp og snart fyltes kirkerommet med orgeltoner og salmesang både på samisk og norsk. Da vi ikke hadde prest tilstede var det Klemet som ordnet det som skulle til, ledet oss i bønnene, trosartiklene, delte Guds Ord og tolket. For meg var det godt i all enkelhet å dele Ordet med en lydhør forsamling. Og så takker vi Gud for at hans ord er levende og kraftig. Ikke fordi at budbæreren er noe, som Paulus sier, men fordi Herren selv gir det liv så det skaper hva det nevner, - trenger igjennom og kløver ånd og sjel, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd. (Hebr. 4.12.) Gunnhild Buljo til middag, kaffe og en god prat, før turen gjekk videre Isnestoften ble det tid til, for å se hva de hadde å by på, som driver butikk på veikanten der. Klemet og jeg hadde blitt enig om å stikke innom på Sennalandet kapell da Nils B. Teigen skulle ha gudstjeneste der kl 19.00, og jeg likevel skulle den veien over til Porsanger. Alta, og noen av fjellets folk var samlet da klokkeklangen fra tårnet tonet utover vidda, for å rope enda fellesskapet om, - også det synlige høre de saliggjørende ordene. For meg gjekk så turen videre mot Porsanger og Lakselv der jeg tok inn hos Arne og Kari Isaksen. Veldig kjekt å møte de igjen, mimre om tidliger tider da jeg bodde en tid hos de, høre nytt og planlegge hva som skulle gjøres på Karalaks. Der ble det travle dager med mange utfordringer, da det alltid er behov for vedlikehold og omgjøringer for å ta godt vare på et slikt sted. Flokken som står ansvarlig for driften er ikke stor og det gjør det ekstra kjekt å få gi en hjelpende hånd. Mange nye ansikter ble det og anledning til å bli kjent med da det denne uken var Sommerdager på Karalaks med bibeltime på formiddagen og møte på kvelden. Samtidig drives stedet som Vandrerhjem og mange var de som benyttet seg av det. Sommerens store høydepunkt ble med Anders Sokki til Sørøya. Noen sommerbeite på øya, og derfor er det blitt vanlig at Samemisjon reiser ut og har samlinger der. Vi tok ferja lørdagsmorgen over til Hasvik og kjørte hele veien ut til Sørvær, - et fasinerende landskap, som viste seg fra sin beste side med strålende vær. Det ble husbesøk og husmøte på Ikke mange kom, men når det står skrevet at en sjel er mer verdt enn hele verden er det godt å gi Ordet ut til den enkelte som hungrer og nærvær. Søndag var det kunngjort friluftgudstjeneste i Sandvika, - et Fortsettelse side 7.
Møte/arbeidstur til Finnmark i sommar 2 På lederplass Herren er vår glede Kvanne smf som feira 90-års jubileum 7 Sigfred P. Giskegjerde på besøk i øst og vest 8-10 Basar på Hegrestad, Jæren 11 Ragnhild Aastorp Walles liv nr. 2 (fra boka Fire liv) 12-13 Sangen som aldri kan dø 14 Loppemarked på Skjervøy 15 Høstmøte på Nordlys ved Stavanger 16 Forsidebildet er tatt av Thor Henrik With og viser Lade kirke Det er adventstid nå. Vi har tent de første adventslysene, og vi kjenner en glede i oss ved å ta fram adventsstaken og tenne lysene. For vi vet at lysene taler om Jesus vår frelser. De taler om Herren, vår glede. som vi gjør rett i å stanse ved. Vi minnes han som kom til jord i tidens fylde for å frelse oss fra synd, død og satans makt. Vi tenker på Ham som en dag skal komme igjen med himmelens skyer for å holde dom over levende og døde, og opprette sitt herlighets rike. Og vi tenker på Jesus, han som møter oss i sin kirke på jord, gjennom ord og sakrament. Den kirke vi tilhører kan være både svak og skrøpelig, men den Herren vi tror på er både stor, sterk og mektig. Men når vi har stanset ved disse 3 sidene ved adventstida, kan det noen ganger skje at det begynner å boble inni oss. Det er gleden som bryter fram på terskelen til julehelga, gleden over Jesus. Vi får bokstavelig talt oppleve at Herren er vår glede. Mot slutten av 1600-tallet kjempet presten og salmedikteren Thomas Kingo for å få til et utkast til en ny salmebok i Danmark og Norge. I har blitt stående gjennom de 311 år inneholder dette verset: Opp, gledes alle, gledes nu Med fryd la fylles sinn og hu I Herren, deres glede! For Jesus han er nå så nær Og vil fordi han har oss kjær Nå i vårt kjød seg klede L.R. nr 100 v. 1 Salmeverset rommer en sterk oppfordring til å glede seg i Herren i vandringen på veien mot julehelga. La fryd og glede fylle sinn og hu, i Herren, vår store glede! Nå kan det hende at noen av oss har problem med å kjenne på den store glede i forkant av julehøytiden. Det har kanskje hendt noe i din nære familie eller vennekrets, som har kastet skygger over de siste uker og måneder. Vi gjør rett i å ha et realistisk forhold til det som skjer rundt oss, på godt og vondt. Men samtidig skal vi som kristne vite at gleden i Herren er en dyrebar skatt under alle livets forhold. Apostelen Paulus har lært oss en lekse om det, - en lekse som Apostelen satt bundet i lenker i Filippi fengsel. Vi kunne tenke at han satt der med nederlagsstemning og tunge tanker. Men han gjorde ikke det. Han var fylt av seierstro og glede, og han skrev disse vers i Fil 4, 4-7: - Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har å be om fram for Gud i bønn og påkallelse med takk! Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. Gleden i Herren er som en gyllen stein i våre liv. Og den er helt annerledes enn den gleden vi kan vinne oss på denne verdens vis. Den er tuftet på Guds gjerning i Kristus Jesus, og den har en veldig bærekraft. Den har kraft til å bære oss helt inn i Herlighetens rike. Og så vil vi takke Thomas Kingo for den påminnelsen han gav oss i den siste delen av salmeverset vi siterte. Herren er helt nær oss. Og han er inderlig glad i oss. Og i julehelga skal vi få minnes og glede oss over at Han i tidens fylde ikledte seg kjød og blod, til vår frelse og evige gavn. Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! God adventstid! Gledelig jul! Magne Gamlemshaug
Rohkos Matteus 11.2-10 Go Johanas gulai giddagasas maid Kristus dagai, de son vuolggahii muhtumiid máhttájeddjiinis jearrat sus: «Leat go don dat guhte galgá boahtit, vai galgat go mii vuordit muhtun eará?» Jesus vástidii sidjiide: «Mannet muitalit Johanassii maid gullabehtet ja oaidnibehtet., lápmásat ja bealjeheamit gullet, ja evangelium sárdniduvvo guhte mus ii vearrán.» Go sii ledje olbmuide Johanasa birra: «Manne dii šloahtain. Manne de manaidet dohko? Oaidnit profehta? Áibbas riekta, ja mun cealkkán didjiide:. Johannes lea stuorámus gii nissonis lea riegádan, cealká Jesus 11. vearssas. Dát teaksta muitala Johannesa birra gii lea giddagasas go Antipas (Mark.6.25-28). Herodesa bilkideapmi dáiddii leat heajumus dahku maid Johannes sáhttii dahkat, ja áinnas go dáhpáhuvai Johannes ollašuhtii su bálvalusa ná. Herodes áinnas guldalii Johannesa eallimis go soai sártnodeigga, ja son liikui suinna ságastallat. Muhto go Johannes su sivahalai go lei vielja eamida náitán, de dan ii sáhttán Herodes gierdat ja Johannes biddjui giddagassii. Dát muitala Johannesa eallima ja bálvalusa loahpaheami eatnama alde. Jesusa. Johannes gullá boares lihtu áigái, ovdalgo Jesusa dagut álget. buot olbmuide. de mii máhccat dan áigái go dát álggahuvvui Jesusiin ja Johannesiin. alla agis. Sakárja ii oskon dáidda sániide, ja nu son bisui gielaheapmin Johannes, nu movt vierru lei. Maiddái Maria, Jesusa eadni, bokte ahte son galgá riegádahttit lea sahkanahttojuvvon! Maria oskkui dáidda sániide ja vurkii daid váibmosis. Josef ii dáhtton heahpášuhttit su ja lei gearggus lohpádaddan dalle go Maria šattai ahpeheapmin ja galggai riegádahttit oinnii Maria buorástahttima, de lihkastii ohki (gii lei Johannes) olu dáhpáhusat. Ovdagihtii lei mearriduvvon ahte soai galggaiga dahkat stuora daguid dán eallimis. Soai galggaiga gudnejahttit Ipmila ja goappašagat bijaiga earáid ovdalii boahtá son gean gámavuoddagiid son ii leat dohkálaš nuollat. Jesus celkkii 11.a vearssas: «Sin gaskkas go gásttašeaddji Johannes.» Johannesa dilli ii lean ollinge buorre. Son lei giddagasas ja sus fargga, mii máhttit áddet makkár dilis Johannes lei giddagasas. Áidna su máhttájeaddjit muitaledje sutnje iskat buot maid sii gulle Messiasa daguid birra. fortsettelse side 6
Andakt Matteus 11.2-10 I fengselet fekk Johannes høyra om alt Kristus gjorde. Han sende bod den som skal koma, eller skal vi venta ein annan?» Jesus svara: «Gå og fortel Johannes kva de høyrer og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske blir reine, og, opp, og den gode bodskapen blir forkynt for fattige. Sæl er den som ikkje vender seg bort frå meg!» Då dei gjekk bort, tok Jesus til å tala til folket om Johannes: «Kva gjekk de som svaiar i vinden? Nei! Kva gjekk til i slotta hos kongane. Kva gjekk seier dykk: Meir enn ein profet! Det er om han dette er skrive:, han Johannes var den største fødd av ei kvinne seier Jesus i vers 11. Teksten vi har framom oss beskriv Johannes som er i fengsel for å ha spotta Herodes Antipas offentleg (Mark.6.25-28). Å spotta kong Herodes var svært sannsynleg noko av det minst taktfulle Johannes kunne ha gjort, og særleg offentleg. Men når Herodes trengte å høyre kva sanning var, oppfylte på denne måten Johannes si teneste. Herodes høyrte gjerne på Johannes og kom i tvil om mange ting i sitt liv medan dei tala saman, men han likte å tale med han. Då Johannes kritiserte han for å ha gifta seg med sin brors kone, var det likevel dråpen som fekk det til å renne over for Herodes, Johannes vart fengsla. Dette innleiar avslutninga på Johannes sitt liv og teneste på jorda. Johannes var bodberaren som kom før Jesus. Johannes høyrte heime i den gamle pakt, før Jesu gjerning hadde byrja. Jesus var starten på den nye til alle menneskjer. Før vi går vidare inn i denne teksten vil eg ta dykk med til der det heile starta mellom Jesus og Sakarja at han skulle få ein son i godt Fordi han ikkje trudde på dette vart han stum heile svangerskapet. Heilt til Johannes vart fødd og faren sjølv ga guten namnet Johannes, slik skikken var. Maria, Jesu mor fekk kort tid etter også beskjed av ein engel at ho skulle verta med barn - ved Den Heilage Ande! Maria trudde og grunna på det i hjarta sitt. Josef ville ikkje bringe skam over henne og var klar til å gå frå henne i det stille. Dei var bare trulova då ho og Maria var nære slektningar, og Maria legg av stad for å besøkje auge på kvarandre, hoppar Johannes i magen til mora fordi han vert rørt av Den Heilage Ande. Desse to gutane fekk ein utruleg spanande start på sitt jordiske liv. Det var på førehand bestemt at dei skulle gjera store ting i dette livet. Dei skulle gje Gud ære og begge kom til å setje den andre høgare enn seg sjølv. Johannes sa at det vil komma ein som eg ikkje er verdig til å løyse sandalreimane til. Og Jesus sa i vers 11a: Noen større enn døyparen Johannes er ikkje oppreist blant dei som er født av kvinner. Situasjonen var ikkje akkurat god for Johannes. Han sat i fengsel og hadde meir enn nokon behov for informasjon. I vårt informasjonssamfunn kan vi levande sette oss inn i korleis Johannes måtte ha det i fengselet der han berre fekk høyre det disiplane hans fortalde når dei besøkte han. Han sendte straks bod med dei at dei skulle sjekke alt dei høyrte at Messias gjorde. Messias vart fort kjent, spesielt fordi han gjorde mange under! Ryktet om dette spreidde seg raskt gjennom landet. Det var likevel ikkje det som var det viktigaste. Johannes sine disiplar lurte på om det var Han som skulle komma, eller om dei skulle venta ein annan? Hadde Johannes byrja å tvila på Jesus? kva grunn kunne Johannes ha for å stille eit slikt spørsmål gjennom fortsettelse side 6
Samisk Rohkos (fortsettelse fra side 4) Norsk Andakt (fortsettelse fra side 5) Messiasa birra sáhka manai fargga, dasgo son dagai olu oavdudaguid! Miehtá riikka manne ságat su birra. Dát ii almmatge lean deháleamos. Johannesa máhttájeaddjit jearahedje leigo son dat guhte galgá boahtit, vai galget go sii vuordit muhtin eará? Leigo Johannes eahpidišgoahtán Jesusa geat eahpidedje, vai lei go Johannes ieš eahpádusas? Jáhkkimis Johannes ii eahpidan, muhto son áinnas hálidii birra. 5-6). Profehta Jesajas cealká: «Son boahtá ieš ja beastá din.» Ipmil min mielde, ieš Immanuel galggai boahtit ja beastit máilmmi. Son galggai dahkat veagalaš daguid maid mii eat máhte ipmirdit jus eat oskko. Ii leat logihkka oskut Jesusa oavdudaguide, muhto evangeliuma sáhka Ipmila bestojumi birra mas midjiide lea ealli doaivva Son lea alfa ja omega, álgu ja loahppa. Mii sáhttit ollásii luohttit dasa ahte Su sátni bissu nanusin agálaš áigái. Mii jogat dan ávdin meahcis» (Jes. 35,6b). ávdin guovlluide.» Israelii! gudnin ja Israelii ávkin. Sii galge máttarváhnema Jakoba árbbi doalvut viidáset. Johannes beasai jalget geainnu badjelasas ja lei gulolaš gitta jápmimii, velá ruossa jápmimii! Dan dihtii lea Ipmil alidan Su ja addán su nama badjel buot eará namaid Jesus Kristus lea Hearrá! Mánná gii Betlehema stáljás riegádii láibeviesus. Son Slavaboga Ipmilii gudni. Sáván buressivdniduvvon adveanta- ja juovlabasiid. disiplane sine? Var det disiplane til Johannes som tvilte eller var det Johannes sjølv som tvilte? Mest sannsynleg var det ikkje Johannes som tvilte, men han hadde kanskje eit varmt ynskje om at Messias skulle stå fram med kven Han verkeleg var. Legg merke til at forfattaren brukar namnet Messias om Jesus. I vers 5 understrekar Jesus at han gjer dei gjerningar Faderen har lagt på Han å gjera i frelsa si tid (Jes.35.5-6). Profeten Jesaja proklamerer at: Han kommer sjølv og frelser dykk (Jes.35.4b). Gud med oss, Immanuel i eigen person skulle komma for å frelse verda. Han skulle gjera mektige gjerningar som vi ikkje kan fatte om vi ikkje trur. Det er ikkje logikk å tru på Jesu undergjerningar, men det er ein underbar kronologi i oppbygginga av evangeliet om Guds frelsesplan og eit levande håp gjennom Jesu Kristi oppstading frå dei døde. Han er alfa og omega, byrjinga og enden. vi kan fullt og fast sette vår lit til at Hans ord står urokkeleg til evig tid. Vi vil stemme i med Jesaja at kjelder bryter frem i ørkenen, og bekker i øydemarken (Jes.35.6b). Som det også står i Jes.43.19: Nå skaper eg noko nytt. Det spirer allereie fram. Merker de det ikkje? Ja, eg legger vei i øydemarken og stiger i ørkenen. Det som braut fram av kjelder i øydemarka møtte skrinn jord. Det braut fram mellom eit stridlynt folk, eit folk som ikkje likte å forhalde seg til Guds lover og Guds bod. Gud kunne valt å gje dei opp, men kjærleiken var for stor til paktsfolket, eigedomsfolket, demonstrasjonsfolket - Israel! Han kunne laga eit nytt Sodoma, men han valte å sende sin einaste Son til jorda til Guds ære og Israels gagn. Dei skulle bære arven vidare frå deira stamfar Jakob. Johannes fekk gå framom i øydemarka og leve ein nøktern livsstil som oppfordra til omvending. Han viste vegen for korleis Jesus ville vi skulle leve våre liv. I kjærleik til Gud og vår neste. Han brukte døme frå Johannes sitt liv for å forklare storleiken i sitt eige verk. Han let seg døype i Jordan av Johannes, for å vise at han tok på seg ein tenars skikkelse og vart lydig til døden, ja, korsets død! Derfor har Gud høgt opphøgd Ham og gitt ham namnet over alle namn - Jesus Kristus er Herre! Barnet som vart fødd i stallen i Betlehem - brødhuset. Han som sjølv vart livets brød er verkeleg Guds son! Slavabogo - Ære til Gud Med ynskje om ei velsigna advents og julehelg
90-årsjubileum for Kvanne Samemisjonsforening lørdag 30. okt. 2010 Foto: Odd Jarle Osborg Vi var ca 30 samla i Bedehuset til fest da vi stemte i lovsongen åpninga leste formannen Johanne Rodal, 90-årsmeldinga som viste at foreninga har vore i kontinuerlig drift sidan starten i 1920. Det var mange medlemmer i starten, men no er vi berre 5 (og gjennomsnittsalderen er nokså høg). I 2006 arrangerte foreninga Samemisjonsforening, og dei deltok også ved jubileet. Foreninga har ca 7-8 møter i året, dessutan nokre få opne møter ved besøk. Dei siste 10 åra har foreninga samla inn til saman noko over 140 000 kr til misjonen. På jubileumsfesten hadde vi besøk av kretssekretær Odd J. Osborg som Hans helsing til foreninga var Jes. 54, 10. Han var også festtalar. Han bruka ei kjent tekst fra Joh. 4 om den samaritanske kvinna som kom til Sykars brønn for å henta vatn. Jesus kom i samtale med henne. Han har omsorg for den enkelte, han fordømte henne ikkje, men ville gi henne det levande vatnet. Sverre Hatle frå Surnadal har vore han song 2 vers av Samefolkets sang på samisk. servering hadde Odd J. Osborg misjonsinformasjon, og viste ein problemer der, og det er fortsatt 4 av medlemmene i Kvanne smf. behov for forbønn. Johanne Rodal, som hadde vore formann i foreninga i 34 år, fekk velfortjent blomster og takk for trufast tjeneste. helsingar til foreninga. O.J. Osborg bar fram helsing og takk frå kretsstyret og generalsekretær Magne Gamlemshaug. Til slutt song Osborg: Det enda som bær og lyste velsigninga. Møtetur til Finnmark (fortsettelse fra side 2) om været var litt mer utrygt kom folket, - prest og organist. Organisten var fra Danmark men hadde bodd der i 10 år. Han hadde med seg et lite tråkke-orgel så her ble det orgeltoner til salmesangen. Solen kom frem, folket koste seg og det var en fryd å få dele Guds Ord, med Anders som bare undres over hvordan Gud virker under de forskjelligste forhold. Før vi tok ferja tilbake på ettermiddagen samtale og be sammen med en mor og en datter. I strålende vær stimet ferja tilbake til Øksfjord, og vi kunne beskue den irrgrønne Stjernøya som vi passerte, og Øksfjordjøkelen i horisonten. Ukedagene ble igjen brukt på Karalaks, men søndag den 8. aug. gjekk turen til Øvre Stilla og møte hos Marit og Aslak Sara. Dette stedet ligger oppe på vidda med en fantastisk utsikt så i øst kunne vi se Vourjegaisa reise seg mot himmelen. Her ble det mye folk i alle aldre fra smårollingen i vogna til de godt tilårskomne, så det var en fryd å oppleve en forsamling på over tretti stemme i de gamle kjære salmene og bønnene, som er formet gjennom lange tider, og som er gode å ty til under alle livets forhold. være med på kanoleir i Passvikdalen, sammen med norske og russiske del i. Dermed var ukene i Finnmark til ende og en kan se tilbake på mange velsignede stunder, i møte med enkeltmennesker og i forsamlinger. Det fyller en med takk og tilbedelse over å få være med, en sår, en vanner, men det er Gud som gir vekst, - all ære til HAN. «Direktesendte møter» - Radio DSF 08.12. Trøndelag krets, Inderøy 15.12. Trøndelag krets, Rennebu (Opptak 9.12)) 22.12. Karasjok kirke, (Opptak 12.10) 29.12. Opptak 05.01. Sørlandet krets Flekkerøy 12.01. Stavanger krets, Øvre Vats 19.01. Menighetshuset, Tana Bru 26.01. Indre Billefjord kapell
KOLASEKRETÆR SIGFRED P. GISKEGJERDE var på besøk i Oslo og Romerike krets og i Bergen krets de to første ukene i november. I Oslo og Romerike krets: Vi hadde gledet oss lenge. Allerede Østfold, et til Sarpsborg til bedehuset Betlehem foreninger. Etter en sang til ble ordet gitt ord. Arbeidere fra alle samfunnslag Etter pausen fortsatte Sigfred øte med en kultur og et politisk system så annerledes enn det vi er vant til, og samtidig Sigfred forkynte, viste bilder og fortalte fra arbeidet på Kola - her på Opheim kyrkjestove å. M for.
I Bergen krets i tiden 8.-14.11 Vi ble godt tatt i mot og ble tatt med seanse for alle. Etter to timer om samenes situasjon i dag og det Blåsere på Norheimsund bedehus. På Jondalen bedehus, fra venstre Sigfred P. Giskegjerde, Ingebjørg Kråkevik (mor til Herborg) Inge Augestad, Børge Sjælland Schmidt forsamling. samarbeid med Samemisjonen be for de som arbeider i tjenesten utan.
seier Sigfred. bed ho for Samemisjonen og dei i Det var sang av Magne Strandheim og Leif Egil Kalstad på Hafslo bedehus Minnerik misjonsfest i Hafslo Bedehus. Fredag 12. november var det stelt i stand til misjonsfest på bedehuset i Hafslo, der Kolasekretær Giskegjerde var talar og orienterte frå arbeidet i Russland. Mange av misjonsvenene i nabobygdane hadde funne vegen til Hafslo denne kvelden Tema for talen: TRE TRE I TRE: kunnskapens tre inn til Gud stengt. Krossens tre Forbanninga sitt tre: Livsens tre. Johs.openb. 22. Etter matpausen orienterte og han orienterte om arbeidet i den rette personen. Misjonsofferet Mat og fellesskap er viktig, Hafslo bedehus
SÅ KOM DAGEN Minneord om Berta Slagstad (1928-2010) Berta og Albert, Albert og Berta, desse to hadde Samemisjonen som arbeidsområde, utan betaling i form av pengar, men som eit kall. Bare slik kan me forstå alt arbeid dei la ned for misjonen i bygda og på Nordlys. Det var ikkje lenge sidan Albert blei henta heim. Så kom dagen til Berta. 28. okt. var gravferdsdagen. Berta var eit menneske med tak i, og eit menneske med meiningar. Me såg henne på kjøkkenet på Nordlys og i foreningen for leirplassen. Berta hadde meiningar om det meste. Me visste kvar me hadde henne. Berta var også engasjert i Riska menighet, spesielt i arbeid for eldre, tidlegare også i barne- og ungdomsarbeid. Den nye Riska kirke var fullsett 28.okt. Mange var med til minnemøte. Det var gripande å høyra Olaug, Ingvar Kalviknes hadde også minneord og krans fra Samemisjonen. På minnemøtet etterpå vart det sagt at barna hadde vakse opp i ein god heim, der venner kunne ta inn, og der kristenlivet var synleg. Første salme i kyrkja var Blix-salmen Det heiter i andre strofa Lær oss livsens veg å velja medan det er enno tid! Sokneprest Hans Olav Westen trekte fram i talen kva han trudde Berta ville sagt til den store forsamlingen. Det måtte vera noko slik som at me alle måtte velja livsens veg. Med desse orda lyser me fred over Berta sitt minne. SAMEMISJONSBASAR på Hegrestad forsamlingshus 23. sept. 2010 Forsamlingshuset på Hegrestad tok en pause i oppussinga denne torsdagskvelden, slik at Samemisjonen kunne ha basar. Jeg talte 42 mennesker i salen, og stort ikke lenge før det ble tungt å puste, og vinduer og dører kom opp. Godt med frisk luft. Primus motor Sollaug Gjengedal ønsket velkommen. De hadde et emne å synge om, om synden som forsvant i nådens hav, om en himmel der det ikke er tårer. De sang om en frelser rik og stor, og ham ville de ære. De konkluderte Det var trangt om plassen i det gamle klasserommet. med at det var godt å elske Gud, og ba: Vær meg nær når dagen gryr. Det var moro å se og høre hvordan både vertskap og gjester trivdes i hverandres selskap. talte om Sakkeus, den kortvokste mannen som tilhørte en uglesett yrkesgruppe. De hadde ord på seg for å svindle folk. Sakkeus ville se Jesus, og fant seg en godt gjemt utkikksplass i et stort tre. Der ble han selv sett av Jesus. Jesus ville besøke Sakkeus, og det reagerte folk på. Men Jesus bryr seg om alle, også dem ingen andre bryr seg om. 1. Tim. 2,4. Sakkeus ble så glad for å få besøk at han bestemte seg for å ordne opp i svindelen han hadde drevet med. Liv og røre ble det i pausen. beverte enn vanlig, men det var nok Praten gikk livlig i benkeradene. Det var ganske enkelt godt å være der. De to som skulle rigge til PC og Det var veldig trangt, og de kunne ikke trekke seg bakover i salen. trekning. Både små og store misjonsdamer var med på å levere gevinster. Mange havnet hos kveldens gjester, og det var moro. Det ble et svært godt resultat denne kvelden. Basarfolket hadde lagt igjen rundt 13000 kr. Vigrestad Musikklag deltok på basaren med frisk og god sang
Ragnhild og Kai Aastorp bodde i Finnmark (Lakselv) fra 1964 og i 17 år framover. Mange av disse årene var de arbeidere i Norges Samemisjon. De sto ellers bl.a for oppbyggingen av Karalaks Ungdomssenter. Kai døde i 1991. Ragnhild ga i 2009 ut boka Fire liv, og vi gjengir her noen bruddstykker fra del 2 i boka, om årene i Finnmark Boka kan bestilles hos Ragnhild Aastorp Walle, tlf 69 92 00 96 eller mail: raghwa@online.no. Prisen er kr 350,- (frakt vil betales av selger) Fra boka Fire liv av Ragnhild Aastorp Walle (Del 2, mitt andre liv Finnmark) Finnmark. Fra Samemisjonen eller Lakselv. Da Lakselv hadde stedet. Samemisjonen het på den tiden Finnemisjonsselskapet, og kommunen het Kistrand, ikke Porsanger, som nå. Far med sin utferdselstrang, var svært oppmuntrende til vår avgjørelse. Det var bare ett stort problem, Den kalde krigen. Finnmark var i høy beredskap militært, med stadige store utbygginger av forlegningen på Porsangmoen og Banak nest lengste i Norge med sine 3200 meter, og fra fortet på vestsiden av Porsangerfjorden ble det holdt kontinuerlig vakt. Hva om russerne tok Finnmark for å komme til våre isfrie havner? Ja, så vil vi ikke få se dere igjen, gråt mor. At det var nære Ankomst Lakselv "God morgen. Dette er kapteinen. Vi går snart inn for landing på Stabbursdalen. Snart vil dere se Porsangerfjorden på deres venstre over Lakselv mot Skoganvarre før vi snur og går ned mot nord. Vennligst spenn sikkerhetsbeltene og slå opp bord- og seteryggene." Vi strakte hals så langt det gikk. mo med bjørkebusker og sand. Sola sto høyt på himmelen, og varmen slo 5 om morgenen 22. juli 1964. Vårt nye, ukjente liv få foran oss. For en vakker morgen! Ingen søvn. Vi måtte bare ut og lete etter Helsehuset, hvor vi skulle bo. Med drakt, hatt og sko med snellehæler og barnevogn begav vi oss oppover Meieriveien. Fra hotellrommet hadde vi sett tre hus og ei brakke, delvis malt. Ved enden spurt oss fore. "Dokker kommer fra hotellet? Gå tilbake. Helsehuset er det lille huset bak S-laget." Helsehuset var "brakken" fra hotellvinduet. Det sto skilt på huset: Norske kvinners Sanitetsforening. Døra var åpen. Inne var det rundvask. "Kommer dokker alt nå? Hjertelig velkommen!" Åse Berntsen og fru Clemens, kona til distriktslegen, ga oss det gode, varme møte med fremtiden. Huset hadde ca. 50 m 2 Oppe stue 15 m 2, to soverom á 10 m 2, kjøkken, spiskammers, gang, yttergang og WC som var frosset i stykker. På kjøkkenet var det en hjemmelaget oppvaskbenk, utslagsvask og en stor svart komfyr til matlaging. gang hadde det nok vært en stolthet for Lakselv. Lakselv Folkebad. Ragnhild klar for å reise til Finnmark (Brudekjolen solgt, stoff kjøpt for pengene og denne drakten sydd) Badstuerom med benker i etasjer. Den digre ovnen var innemurt mellom badstuerommet og fyrrommet. Isen sto i vannrørene overalt nede og WC i stykker som oppe. Med hjelp fra Alf Kr Tellefsen skulle vi etter hvert komme i orden. Velkomst Mange kom etter hvert innom for å hilse på oss. Familien Sivertsen hadde nærmest adoptert oss. Det var jo fru Ingeborg som hadde fått Samemisjonen til å satse i Lakselv. Johannes Bieska kom syklende ens ærend fra Karasjok, 75 km, for å ta oss i øyesyn og bli kjent. Han kunne sykle helt til Kvalsund for å hilse på nye sykepleiere der, i Samemisjonens sykestue. Det vanskeligste besøket i den første tiden var "Høvdingen" i Samemisjonen. Jacob B. Børretsen, far til Odd Børretsen. Han hadde mørke, buskete øyebryn, skarpt blikk, og direkte og noe hardt språk. Han satte meg på en hard
prøve. Vasken på soverommet var luksus. Og det var ikke nødvendig å skifte kjøkkenbenk. Han åpnet skapdøra til benken, stakk armen i dressjakka på en lang spiker. "Du," sa han og så strengt på meg. "Du skal stoppe dette slik at det ikke synes." Jeg ble som lammet. Jeg kunne jo ikke stoppe, men dette måtte jeg klare. Fra jakkas indre dro jeg ut tråder fra stoffet ved sømmene, satte meg ned og gjorde mitt beste. Det ble godkjent. Siste gang jeg var sammen med Børretsen fortalte jeg ham hvor redd jeg hadde vært den gangen, og han ga meg en klem. Gunnar Brustad holdt til i Tromsø. Han reiste rundt og forkynte og besøkte folk. Ingen var glemt av vitnet om ekte kjærlighet til Gud og mennesker. Leder for læstadianerne, Peder oppsøkte oss etter en gudstjeneste i Lakselv kirke. Det ble en hel dag med mye lærdom, om læstadianismen og deres lutherske tro. Utpå ettermiddagen måtte kona gå hjem for å "ta fjøsen". Jeg trodde at hun ville bruke deres felles sykkel, men den måtte han ha, når han skulle hjem, senere. Jeg husker ennå at Berit hadde solide spasersko med tykke sokker oppi, strikkejakke og samelue. Peder ble igjen, sammen med sykkelen, som de hadde felles. Fremkomstmidler Det var bare noen få i Lakselv som hadde bil. Noen voksne hadde sykkel. I skolegården hadde lærerne sine sykler parkert. Presten, lensmannen, banksjefen, meieribestyreren, Bjørn Lillebo, trygdesjefen, distriktslegen, vanlig at Kai ble spurt om å kjøre hit og dit, blant annet av ordfører Hans A. Opstad når han skulle på oppdrag. Vinterstid gikk det på sparkstøtting, og mødrene dro barna på kjelker når de skulle på Samvirkelaget for å men innlagt vann. Som diakon reiste Kai mye rundt og besøkte folk. Fra samemisjonsforeninger i Sør-Norge og lignende. Godt ment, men det meste ubrukelig. Ofte lå det lapper oppi: Til fattige samer i Finnmark. sukkerbiter, kaffe og lignende i pakkene. Dette var før barnetrygd ble utbetalt til mødrene, og det var mye alkohol blant mennene. Barne- og ungdomsarbeid Behovet meldte seg fort for et eget sted å være for barne- og ungdomsarbeid. Allerede første året i Helsehuset slo vi ned vegger, skar ut varmtvannstanken, dro ut badstueovnen gjennom vinduet og rev ned badstuebenkene. Disse ble senere brukt som sofabenker i peisestua. Vi prøvde forskjellig for å skaffe midler til peisestua. Ikke alt var like vellykket. Før jul tenkte jeg at juledekorasjoner måtte være tingen. Alle jentene i jenteklubben ble sendt ut for å samle kvister, mose, einer og tyttebærlyng. Med iver og iherdighet ble det produsert i mengder. S-laget hadde salgsbord til låns. Det merkelig var at det bare var søringer som kjøpte. Vi satt der med et stort lager. Så begynte einerkvistene å kaste nåler. Som byjente var dette ukjent for meg. Jeg mener at noen syntes synd på oss og kjøpte. Jeg hadde ikke tenkt på at læstadianerne ikke brukte julepynt. var nok løsningen på økonomien til peisestua.. De mange basarene på Samvirkelaget og samfunnshuset var en sikker inntekt, og det første loppemarkedet i Nord-Norge så dagens lys i Lakselv i 1969. Dette var et arrangement som samlet folk fra hele Finnmark. Folk i som var brukt. Jeg husker spesielt en mann som kjøpte seg en lite sa følgende. "Denne skal jeg bruke i fjøsen." Søndagen etter ser jeg ham i kirken med dressen. De beste årene Våre 17 år i Finnmark var de beste i Kais og mitt liv. Varmen fra en åpen og inkluderende befolkning, slik vi møtte den er ennå dypt forankret i meg. Helt spesielt var det at formann i skolelaget i 1965-66 sendte meg disse ordene i 2008: Du og Kai var det beste som kunne skje Lakselv på den tiden dere var her. Vi er nok mange som ofte tenker på deg, Ragnhild! Det var derfor godt å se reportasjen i Sagat for et par år siden der dette gikk frem Helsehuset i Lakselv, bolig for familien Aastorp og her ble det etter hvert peisestue/ungdomslokale i kjelleren
Sangen som aldri kan dø trenger å få opplyst at det er julesangen det her tenkes på, gledens himmeltone, sjelens glade pilgrimssang. Dette er sangen som aldri kan dø. Kan den ikke dø? Nei, evig er englenes sang. ikke noe julebud. Det var vi, menneskene på jorden som trengte julens glade budskap. Og dette budskap kom til oss gjennom englemunn: Ære være Gud i det høyeste, fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag. Men så ble den vår sang. Kan den ikke dø? Nei, ingen jordisk trengsel, ingen jordisk smerte skal bringe den til taushet. Det hendte en gang at de to Herrens apostler Paulus og Silas ble kastet i fengsel. Først ble de hudstrøket, så kastet i fengslets innerste rom. Der ble de lagt i bolt og jern. Ryggene deres var et eneste åpent sår, og kanskje skulle de samme natt bli hentet til retterstedet, de kunne ikke vite. Men midt på natten holdt Paulus og Silas bønn og sang Gud lovsanger. Jo, de sang Gud lovsanger! Og hva mer? Det skjedde at mens de sang, så falt lenkene av dem og fengselsportene åpnet seg. Alt dette skjedde til stor forferdelse for fangevokteren, som straks kastet seg ned for Paulus og ropte: Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? Nei, tror noen at sangen kan dø bare ved at noen som tror på Jesus blir hudstrøket og så kastet i fengsel, så tror de feil. Det har hendt så mang en gang at kristne i trengselstider har sunget lenkene både av seg selv og sine medfanger. Hva skjedde f.eks med Hans Nielsen Hauge i fengslet for over 200 år siden. Som straff for at han forkynte Guds ord satt han i fengsel som en kjeltring og lovbryter, men der i fengslet ble denne julesalmen til: Jeg er hos Gud i nåde, hva skader verden meg om den en stund får råde og stenge meg min vei. om den mitt legem binder i fengslets mørke skjul dog ånden overvinner og holder glad sin jul! Nei, aldri forstummer tonen fra himlen i sjelens glade pilgrimssang, Aldri? Kan det ikke tenkes at vondskapen i verden blir så stor at Guds rike blir borte? Ser vi kanskje ikke tegn på at den store menneskemengde mer og mer glir vi prøver å se på kristendommens stilling i vår tid? Nei, la oss ikke nære noen bekymring for Guds rike! Det er ingen krise i himmelen. Gud er fortsatt på tronen. Vi kan forholde oss ganske rolige i forvissningen om at Gud er like mektig i dag som fordum, og at han nok skal ta vare på sitt rike -. La være at de som sår Guds rikes sæd ut, må så med gråt. La være at det går et rop om at riket er lagt øde. Det så også mørkt ut den gang Jesus var blitt hengt på korset midt i mellom to røvere. Mengdens rop hadde fått overhånd, står det. Hvor var englene med sin sang? Men akkurat da mengden spottet og hånet ham, da det så ut som han hadde utspilt sin rolle akkurat da var Jesus i ferd med å frelse en røver inn i sitt rike. Det han trengte, var blott et sukk ei mer. Det sukk ble en himmelsang. Sannelig i dag skal du være med meg i Paradis. Så var den der likevel, englesangen. Den var endog meget nær. Aldri forstummer tonen fra himlen. Men hvorfor sier vi ikke mer om emnet for denne sang? I dag er det født dere en frelser.. Slik lød det først for markens hyrder. Og siden lød det deg og meg. Han la i min munn en ny sang, står det i salmen. I munnen? Nei, i hjertet. Det hendte se sine synder og ropte til Gud om frelse for sin sjel. Og da skjedde det at den Hellige Ånd kom og forklarte Kristus for synderen. Vi kan si det med forskjellige ord, men egentlig kan det ikke forklares, vi vet bare at Jesus er vår Frelser vi har møtt ham, sett ham og opplevd hans nåde. Navnet Jesus ble tonen fra himlen for oss. Vi ble borgere av himlenes rike, og gjester og fremmede på jorden. Og på vei til vårt himmelske hjem er navnet Jesus vår pilgrimssang. stakkarslig ut med oss når de har lagt oss i kisten og bærer oss bort. Men: Da synger jeg for tronen glad et bedre kvad og svinger palmegrener! Nei, sangen kan aldri dø.
Hjerte for Kola, - aktive kvinner på Skjervøy Det er oktober måned, den første snøen er kommet, det er snøslaps på veien utover til Skjervøy. Vel gang med å selge lopper, kaffe og hjelp på Kola. Synnøve Reiersen var den som tok initiativ til å starte med loppemarked for 10-12 år siden etter sin tur til Kola. Hele veien har hun hatt trofaste medarbeidere med seg, både til å organisere salget og til å ordne med kaffe og kaker. Det har heller ikke vært problemer med å få lopper, som til tider har vært av meget høy kvalitet. forteller Synnøve. Loppemarkeddamene fra venstre Synnøve Reiersen, Evy Edvardsen, Rigmor Myrseth og Ruth Boberg Olsen. understreker Synnøve. Det er en klar oppfatning av at det arbeidet Hjelp Kola` er med på i Russland vinner gjenklang hos befolkningen i Nord- Troms. I løpet av de år Karoline Tromsø-området vært med. Også personer fra Alta-distriktet har de senere år viser seg at mange som har vært til Kola har engasjert seg spesielt i arbeidet. Dette gjelder både unge og eldre deltakere. De som reiser ser at hjelpen nytter, barn og eldre får mat, og livskvaliteten hos den enkelte øker. Resultatet av være med på å mette mange sultne mager på Kola - varme måltider mat tre ganger i uka. Bli med på: Landsmøte på Øytun folkehøgskole, Alta 30.juni 3. juli 2011 Turer til Kolahalvøya i forbindelse med landsmøtet: Stavanger Oslo St.Petersburg Kola Alta hjem Turen er under planlegging i samarbeid med Fokus Reiser. Turen vil vare noe over 14 dager og prisen ca 15 000 kr Alta/Karasjok Kirkenes Murmansk Lovozero retur I forkant evt. etter landsmøtet. Pris ca 5000 kr. Tur med buss / evt. minibuss Følg med i Samenes Venn i 2011! Samenes Venn Ansvarlig redaktør: Generalsekretær Magne Gamlemshaug Redaktør: Jon Amundal Samenes Venn Norges Samemisjon Vestre Kanalkai 20 7010 Trondheim Tlf. 47 47 61 61 Fax: 73 51 25 05 hovedkontoret@samemisjonen.no Internett: 11 nr. pr. år Ordinær årspris: kr. 295,- Til utlandet: kr. 350,- For kontingent: Konto nr.: 3000.15.18565 For offer og gaver til misjonsarbeidet (også skattefrie): Konto nr.: 3000.15.18530 Norges Samemisjon er en uavhengig organisasjon med samme bekjennelsesgrunn som Den norske kirke. Samemisjonens mål er: På bibelsk og evangelisk-luthersk grunn å utføre indremisjonsarbeid blant den samiske befolkning. Siden 1993 har Samemisjonen også startet opp arbeid blant samer på Kolahalvøya. Samemisjonen ser det som en oppgave å støtte samisk språk og kulturarv. Støttevirksomheten omfatter 7 kretser. Landsstyrets formann: Sven Sunnset 4588 Kvås Tlf. 993 98 871 Trykk: Wennbergs Trykkeri AS
B-PostAbonnement RETUR: NORGES SAMEMISJON, VESTRE KANALKAI 20, 7010 TRONDHEIM Høstmøte på Nordlys 25. sept. 2010 Tre generasjoner kretssekretærer var til stede under høstmøtet 2010. ønsket velkommen og åpnet møtet. Stein Ingvar Kalviknes er i midten. Han hadde ansvar for Nordlysbasaren tidligere i år. Sigmund Hauge er eldst, og røpet at han skulle fylle 80 år 31. oktober. I katalog over alt Herren har gjort for å få se oss i Himmelen. Salme 103,1-14. Holger Kjølvik har allerede sunget en lovsang og en vekkelsessang, og fellessangen. Nå holder han fram for oss hvor viktig det er å høre Det er viktig å lese det hjemme, men å høre det i forsamlinga, det er selve livpulsåra i kristenlivet. Bibelen har mange fortellinger Familien Lie har kommet med CD igjen, med tittelen Det ventar ein himmel. CD- en inneholder 13 nye sanger med tekst/melodi skrevet av Mathias Lie. Det er Bente og Mathias Lie sammen med dei fem borna sine som også syng på denne fjerde utgivelsen. Det er 8 år sidan dei kom ut med Jeg vil ære Herren, og familien meinte no at det var på tide med en ny utgivelse. Totalt er det snart blitt skrevet 200 sanger av den ivrige skribenten frå Lie, som har gjort Karmøybu av seg. Dei siste 10 åra har familien Lie budd på Karmøy,med adresse Åkrehamn. om kamp og strid. Kamper mellom Satans rike og Guds rike. Åp. 12,7. Kristenlivet har også sine kamper, og det mest makelige er å være verdslig. For den kristne venter en seierspris, sier Paulus i Filipperbrevet. Om den kristne er i strid, er han like fullt på den seirendes side. Kjølvik peker på ordet om korset, som er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. 1. Kor. 1,18. Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Salme 40,4. I nyter vi bordets mange gleder, og slår av en prat med noen vi kjenner, eller hilser på andre vi ikke kjenner. har pågått siden i sommer. Lotterisjef Aud Norunn Strømsvik har sammen med Astrid DET VENTAR EIN HIMMEL! Med en dikters ord og til trekkspillets toner synger Holger om å ha lest i Bibelen om mange store under, og om at ingenting er for vanskelig for Gud hatt det praktiske arbeidet med å skaffe gevinster, pakke loddbøker, oppmuntre loddselgere. I dag er det åresalg med tilhørende trekning, og kunngjøring av hovedtrekningen. Det økonomiske resultatet var ikke klart da møtet sluttet. CD- en inneheld god evangelisk sang, med variert arrangement. En flott cd som inneheld titler som: Det ventar ein himmel, Pris Herren, Jeg kan ei glemme Golgata, Ut av Egyptens land, og avslutningssangen. Takk for Faderhanda. Det er ein CD som heile familienkan ha glede av. Denne CD- en ønsker familien Lie skal være til velsignelse for folk, misjon og land, derfor vil den bli solgt av Bergen Samemisjon, til inntekt for leirstaden Fagertun som Samemisjonen eig i Eksingedalen. Ved å kjøpe denne cd- en gjennom Samemisjon Bergen krins er du med å støtta leirstaden Fagertun. Tlf. 55316506. E-postadresse. bergen@samemisjonen.no Pris pr CD Kr. 180 pluss porto.