HJEMLENGSEL Jeg har aldri vært plaget av hjemlengsel når jeg har vært ute på reise. Det går an å bli syk av hjemlengsel, men det har aldri jeg blitt. Hjemlengsel handler likevel ikke bare om et ønske om å være et annet sted enn der du befinner deg, det handler også om at du har et hjem som det er godt å komme tilbake til når du har vært borte. Etter 14 dagers ferie i Nordfjord da jeg var barn, var det alltid spesielt godt hver gang vi svingte inn i Camilla Collets vei i Oslo og hørte lyden av de velkjente brosteinene. Denne godlyden varslet om at vi snart var hjemme. Følelsen av like etterpå å svinge inn den kjente porten var alltid fantastisk. Selv om det var godt å komme hjem og kjenne på at hjemlengselen hadde ligget der inne et sted, hadde jeg jo ikke hatt det fælt der jeg hadde vært. Men jeg hadde nå engang et hjem der jeg hørte til, og da var alle andre steder bare plasser jeg besøkte. Dette er en god hjemlengsel som forutsetter at du har et sted hvor du hører til. SØNNEN SOM VENDTE HJEM I Lukasevangeliet kapittel 15 forteller Jesus en lignelse som på mange måter oppsummerer menneskenes historie og situasjon. Tradisjonelt har vi kalt lignelsen for «Den bortkomne sønn». Egentlig handler det om sønnen som vendte hjem, om han som fikk hjemlengsel og gjorde noe med det. Historien begynner med at sønnen ber sin far om å få den del av arven som tilfaller ham, for deretter å reise hjemmefra og sløse arven bort. For sønnen å be om å få arven utlevert, var det samme som å erklære at faren var som død for ham. Å reise hjemmefra med arven innløst i penger, var som å si at han ville gjøre med arven som han selv ønsket. Slik ser menneskene på dette livet og de ressursene vi har fått av Gud. Vi er langt hjemmefra. Livet vårt, med tilhørende verdier og ressurser, 11
er vårt eget og er til for vårt eget beste. De fleste menneskene har ikke et forhold til Far som har gitt oss alt. Enten stoler menneskene på andre guder, på seg selv eller på de verdiene de har. Flesteparten vet ikke engang at de befinner seg langt hjemmefra. Denne sønnen i Jesu lignelse endte opp med å miste alt og forsto at alt kom til å ende i katastrofe om han ikke foretok seg noe. I lignelsen står det at han på et punkt «kom til seg selv». Han begynte å lengte hjem til far, for hos far kunne han overleve. Der kunne han ha det godt selv om han ikke fortjente å ha det på samme måte som da han dro. Oppdagelsen og innrømmelsen av sin egen fortvilte situasjon skapte hjemlengsel, og hjemlengselen drev ham tilbake til faren med en bønn om tilgivelse. Historien har en overraskende slutt. Da faren fikk se at sønnen var på vei hjem, kom han løpende og kastet seg om halsen på sønnen sin og kysset ham. Sønnen ble gjeninnsatt som arving, og faren laget til en fest. For denne sønnen var død, men var blitt levende igjen. Slik er Gud. Dette er Guds frelsesplan. Jeg tør påstå at en slik hjemlengsel til Gud er sjelden vare i dag. Himmellengsel var noe de gamle snakket eller sang om. Vekkelser i tidligere tider handlet ofte om de store perspektivene, om den evige frelse eller den evige fortapelse, og hva man valgte av disse to mulighetene. I dag vet mange ikke hvor de er på vei. Stadig mer handler kristen tro og forkynnelse om å ha det bra der vi er. Har vi det bra, kan vi takke Gud. Har vi det vondt, kan Gud trøste eller hjelpe. I vår selvsentrerte kultur og tro står vi i fare for å miste den største gaven Gud har gitt oss: HÅPET. Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige. (Ef 1,18) BESTEMOR Da jeg var omkring 11 år, sto jeg en gang på kjøkkenet til bestemor. Jeg kan se det for meg som en film inni hodet mitt. Hun bøyde seg over 12
meg og snakket sakte og rolig, fordi det tydeligvis var noe viktig hun ville si: «Helge, jeg vil du skal vite at jeg er reiseklar.» Jeg forsto godt at hun snakket om det å dø. Helt fra barna hennes var små, hadde hun levd med svært dårlig helse. Hun kunne ikke vite sikkert om hun ville være i live dagen etter. Selv om hun hadde fått medisinsk hjelp og stadig ble bedt for, levde hun med døden tett innpå seg hver dag. Men hun var reiseklar. Tenk å si slikt til en 11-åring! For meg er dette et godt minne. Jeg var veldig glad i bestemor. Hun var et av de mest livsglade menneskene jeg visste om. Jeg opplevde henne som sterk. Både i seg selv og i sin tro. Og hun var reiseklar. Jeg har husket denne lille episoden ikke først og fremst for det hun sa, men heller for måten hun sa det på. Freden og lengselen hun uttrykte gjorde sterkt inntrykk på meg. Da jeg siden studerte teologi, var denne episoden med bestemor noe av det som drev meg til å finne mer ut av innholdet i det kristne håpet. Jeg fikk et behov for å studere hva Bibelen sier om det evige livet. Motivasjonen var først og fremst å finne fram til den samme freden som bestemor eide og uttrykte i forhold til døden og evigheten. Jeg fant den. Ja, jeg finner stadig nye ting som gjør min lengsel sterkere. Lengselen etter det Gud har i vente for oss, og håpet om det evige livet på den nye jorden er blitt det viktigste for meg både i mitt liv, min tro og min tjeneste. Jeg unner alle denne freden og lengselen. DER VI HØRER TIL Jeg var selv langt hjemmefra rent fysisk da min reise begynte for alvor. Jeg var 19 år og hadde egentlig ikke lest så mye i Bibelen før, selv om jeg var godt opplært i troen og var en kristen. På den tiden oppholdt jeg meg i USA og hadde mye tid til overs, så jeg grep tak i Bibelen jeg hadde fått til konfirmasjonen og begynte å lese. Johannesevangeliet ble en øyeåpner for meg, og jeg begynte å lengte hjem. Ikke hjem til Norge, men til det Gud har i vente for meg. Troen min falt på plass, og jeg forsto hvordan alt hang sammen. Ikke minst forsto jeg målet for Guds frelsesplan. Det 13
var som om alle troens puslespillbrikker som jeg hadde fått opp gjennom oppveksten, falt på plass og lagde et helt bilde. Jeg forsto hvorfor Jesus måtte dø, Guds sorg over syndefallet og hans plan for evig frelse på bakgrunn av hans opprinnelige skaperverk. Jeg hadde også tidligere lært at Jesus døde for mine synder og stod opp igjen fra døden. Johannes 3,16 er et kjernevers i Bibelen som de fleste kan: For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Joh 3,16) Grunnen til at Gud sendte sin eneste sønn, bunner ene og alene i hans kjærlighet til oss. Kjærligheten er drivkraften i alt Gud gjør. Gud er kjærlighet (1 Joh 4,8). I denne fullkomne kjærligheten ligger også smerten Gud kjenner på når vi vender ham ryggen og skaper avstand mellom oss og ham, når vi går oss vill og gjør det som er destruktivt og ødeleggende. Denne kjærligheten som han alltid har hatt til oss, fødte hans frelsesplan. Han måtte gjøre noe for å redde oss for å gjenopprette fellesskapet mellom oss og ham, det fellesskapet som han opprinnelig skapte oss til. Gud selv tok initiativet til dette, selv om det var vi som hadde forårsaket bruddet og stadig viser liten interesse eller evne til å gjenopprette fellesskapet med ham. Gud sendte sin sønn til verden. Vi må være klar over at dette på ingen måte var en impulshandling. Hans komme var bestemt fra verdens grunnvoll ble lagt (2 Pet 1,20). Gjennom hele historien gjennom hele Det gamle testamentet kan vi se løfter om at Jesus skulle komme. Og Jesus var ingen hvem som helst. I Jesaja 9 er Jesus beskrevet som «Fredsfyrsten», «Veldig Gud», «Evig Far». Alt er skapt ved ham, skriver Johannes (Joh 1,3). I Kolosserbrevet 1,15 20 får vi også en beskrivelse av hvem det er som kom til jorden for å ofre seg selv på et kors for vår skyld. Her beskrives han som opphavet. Han var før alt. Alt er skapt ved ham og til ham. Han er den usynlige Guds bilde. Da Jesus kom til jorden, var det Gud selv som tok bolig blant oss. 14
Gjennom dette kan vi se noe av herligheten fra Edens hage. Der vandret Gud i hagen i den svale kveldsbrisen (1 Mos 3,8). Det kan være vanskelig å forestille seg, men det samme skjedde da Jesus kom. Han vandret sammen med oss. Da Jesus kom, tok han med seg hele Guds rike inn i verden. For der Gud er der er Guds rike. En ny tidsalder startet. Fremdeles regner vi vår tid etter denne hendelsen med rette! De fleste kjenner historien om hvordan Jesus lider og dør. Ikke minst at han sto opp igjen fra de døde. For alle kristne er dette det sentrale i troen. Vi er kristne fordi vi tror at Jesus døde for våre synder og tok den straffen vi skulle ha. Deretter sto han opp som seierherre over døden. Hvorfor gjorde han det? Johannes 3,16 er soleklar på at det Jesus gjorde ved sin død og oppstandelse, hadde et mål. Jesu død og oppstandelse var ikke selve målet, men middelet vi kan benytte oss av for å nå målet: det evige livet og ikke fortapelse. Om du går i kirken, framsier du gjerne trosbekjennelsen som har vært uttalt av kristne over hele verden i snart 2000 år. Den apostoliske trosbekjennelse slutter slik: «Jeg tror på syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.» Målet for Guds frelsesplan er lagt inn i kirkens trosbekjennelse fra starten av. Slik at vi skal forstå det og huske på det. «Legemets oppstandelse og det evige liv.» Et slikt mål er utrolig og fantastisk. Det er satt foran oss for å gi oss glede, fred og jubel! Vi har et sted vi virkelig kan kalle for «vårt rette hjem». Et av hovedversene for meg når det gjelder håpet er: Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft. (Rom 15,13) Gud er håpets Gud. I den framtiden og det håpet som bare Gud kan gi ved Jesus, får du fred og glede. Rikdommen av håp er noe som i motsetning til annen rikdom stadig vokser og aldri blir borte. Ved Den hellige ånds hjelp er min bønn om at du skal få hjelp, blant annet ved det du leser her. Hjelp til å lengte etter det gode som Gud har i vente for deg i 15
det evige livet, slik at du her i dette livet får glede og fred, og ikke minst motivasjon til å gi det gode budskapet om Jesus til andre. VI ER FREMMEDE Det er vanskelig å lengte til noe vi ikke vet noe om. For mange er «himmel» og «evighet» svært udefinerbare begreper. «Himmel» høres jo veldig luftig ut, og vi kan sitte med mange uklare og rare forestillinger om det som kommer, slik at det blir vanskelig å lengte. Vi skal komme mer tilbake til hva håpet og framtiden vår helt konkret inneholder, og hvor håndfast «himmelen» er. Målet med denne boken er jo nettopp å gi deg et innhold i det håpet du får ved troen på Jesus. Men først må vi forstå at vi er hjemmefra. At vi faktisk ikke er der vi hører til. Vi må som den bortkomne sønnen «komme til oss selv». Bibelen sier at vi er fremmede i verden. Borgere av et annet rike. Slike tanker kan oppleves uvante for mange også kristne. For er det noe vi gjør her i verden, så er det å bygge hjem og tilhørighet. Mange lykkes så godt med det at frykten for å miste alt det gode som er bygget opp, og redselen for å savne alt vi har om vi mister det, hindrer all lengsel til det hjemmet som i virkeligheten er vårt sanne hjem. Jeg snakket en gang med en ung student om det evige livet. Spørsmålet hennes kom spontant: «Men er ikke dette livet viktig, da?» Hun målbærer en følelse som mange av oss har, kanskje spesielt unge. Flere unge bærer på en stille frykt for at Jesus skal komme igjen for tidlig. Vi har så mye vi skal utrette her i livet. Når vi så får en opplevelse av å utrette noe, og skaffer oss noe som vi får kjær, blir som regel vår oppmerksomhet og tid fanget av dette. Vi kan til og med begynne å tenke at en lengsel etter det evige livet kan få oss til å miste fokus på livet her, slik at vi blir virkelighetsfjerne. En slik oppfatning er svært vanlig. Den er også helt feil. Oppdager vi hva det evige livet dreier seg om, får vi riktignok et annet perspektiv på livet her, men samtidig blir vår bevissthet omkring måten vi lever vårt liv på enda klarere. Da vil vi se viktigheten av det livet vi lever nå, og av at vi er til stede der vi er med 16
hele oss. Men med en bevissthet om at vi er på reise på vei hjem og vil ha med oss så mange som mulig på veien. At vi er hjemmefra, betyr faktisk ikke at vi er langt borte fra der vi hører hjemme, eller fra Gud. Her handler det ikke om avstand, men om kvalitet. Peter oppfordrer oss til å leve i gudsfrykt den tiden dere ennå er her som fremmede. (1 Pet 1,17b) Ordet vi har oversatt med «fremmede» betyr: De som har midlertidig opphold uten å ta statsborgerskap der de bor. Men vi har vår borgerrett i himmelen, og derfra venter vi frelseren, Herren Jesus Kristus. (Fil 3,20) Den gangen Jesus ble forhørt av Pilatus, fortalte Jesus at hans rike ikke var av denne verden. Vi er fremmede i denne verden, men Guds rike er allerede i verden. Vi tilhører allerede Guds rike og er borgere av nettopp dette riket som vil bestå til evig tid. Å leve i gudsfrykt handler om at vi holder oss til ham. For den vi er redde for, løper vi bort fra, men den vi frykter, løper vi til. Guds rike kom med Jesus. Samtidig er dette riket ennå ikke åpenbart fullt og helt. I teologien snakker vi om et «allerede nå og ennå ikke». Vi er allerede borgere av Guds rike som er til stede her på jorden, men det er ennå ikke åpenbart i sin fullkommenhet. Vi har allerede nå mottatt arven og det evige liv ved troen på Jesus, men vi har ennå ikke fått se den den er gjemt i himmelen sier Peter (1 Pet 1,4). Men målet er satt og framtiden gitt. Å vite både hvor vi kommer fra og hvor vi skal, har alt å si for hvordan vi lever dette livet og hvordan vi selv har det. Å se på oss selv som fremmede i denne verden, handler ikke om å distansere oss 17
fra verden. Det dreier seg om at livet vi lever nå før døden ikke er selve målet, for målet ligger foran oss bak døden og oppstandelsen. Paulus er svært opptatt av håpet, og sier: Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus. (Fil 3,12 14) Vi har noe mer i vente! Og det som vi har i vente, er mer fantastisk enn noen av oss kan forestille seg. Likevel kan vi forestille oss noe av det. Og det skal vi forsøke å gjøre i denne boken. For vi trenger å se noe av det vi har i vente for å kunne lengte. Likevel er det en forutsetning å få troen på Jesus før du kan jage frem mot målet. Paulus sier at han begynte å jage etter målet fordi han var grepet av Jesus. Når du hører dette uttrykket, «grepet av Jesus», tenker du kanskje på noen spesielle kristne som er brennende og engasjerte i sin tro og tjeneste. Men her skriver Paulus faktisk ikke om følelser eller pasjon. Å være grepet av Jesus er et passivt verb. Uttrykket «grepet» betyr her faktisk «å bli tatt tak i og holdt fast». Fordi Paulus opplevde at Jesus tok tak i ham og holdt ham fast, begynte han å jage fram mot målet for å gripe det. Jesus tar alltid initiativet overfor oss. Og troen på ham er alltid grunnen til håp og lengsel i forhold til det som kommer. For å komme til seg selv og forstå at du både er langt hjemmefra og trenger å komme deg hjem for å overleve, må du la Jesus gripe tak i deg og holde deg fast. Det er ikke nok å forstå at du er langt hjemmefra. Det handler ikke bare om å lengte hjem, for alle mennesker lengter hjem. Bare Jesus kan ta deg hjem til Gud, og en del av det å komme til seg selv handler nettopp om å se Jesus som er veien, sannheten og livet (Joh 14,6). Når du tar imot ham som din Herre og frelser, da er du virkelig på vei hjem! 18
Min farfar hadde en personlig opplevelse som han brukte til å forklare hvordan evangeliet fungerer. En gang da han ikke var gamle gutten og hadde blitt med mor på blåbærtur, hadde han vært så opptatt av blåbærene at han ikke la merke til at mor hadde plukket seg så langt vekk fra ham at han ikke kunne se henne lenger. Det var bare én ting å gjøre. Den lille gutten ropte så høyt han kunne: Mor! Kom og leit meg opp! Slik er det også vi må rope til Jesus for at vi skal bli funnet av ham, og han ser at vi forstår at vi har gått oss vill og trenger hjelp til å komme hjem. ALLE LENGTER Noe av det artige jeg har oppdaget, er at alle har en slags hjemlengsel, om de tror på Jesus eller ikke. Egentlig handler det om en lengsel etter å ha det slik som menneskene hadde det før de ble kastet ut av Edens hage. Alle mennesker lider av en slags «Edens hage-nostalgi». En gang var det slik som Gud hadde tenkt at alt skulle være. Vi hadde fellesskap med ham. Vi levde i harmoni med hverandre og skaperverket som vi hadde ansvaret for. Alt var godt, og det fantes ikke noe ondt. I dag lever alle med en lengsel etter å skape seg et liv som er tilnærmet lik paradisisk. Alle, enten de tror på Jesus, er ateister eller tilhører andre religioner, forsøker å skape sitt eget paradis. Livet må for enhver pris inneholde mest mulig godt og minst mulig ondt. Definisjonen på hva som er godt og ondt, er ofte forvridd. Vi kan søke det gode livet i posisjoner, rikdom eller relasjoner både sunne og usunne. Ofte går det ut over andre når vi streber etter å skape vårt «paradis» på jord. Uansett vil døden gjøre slutt på all streben etter det som etter vår oppfatning er «det gode liv». Men lengselen etter dette paradiset, har vi alle. Vi lever ut drømmen så lenge vi kan. Noen gir opp andre ikke. Alle forsøk slår feil. For paradiset handler først og fremst om fellesskapet med Gud. I Edens hage var det nettopp dette fellesskapet som ble brutt. 19