Face the Music face the Truth What you wanted to know about corruption in Norway but were too afraid to ask

Face the Music face the Truth What you wanted to know about corruption in Norway but were too afraid to ask Nigel Krishna Iyer er i tillegg til partner i Hibis grunnlegger av The Theatre of Corruption. Han har over 20 års erfaring fra etterforskning og oppdagelse av korrupsjon og misligheter. I mars i år satte han opp en musikal om temaet i Oslo sammen med Sigrun Merete Mongstad (sanger, komponist m.m.). Nigel gir oss en performance lecture hvor han bl.a. vil fortelle hvorfor det var viktig å produsere Corruption the Musical. Videre vil han kaste et skråblikk på alvorlige følger av svakt kontrollmiljø (korrupsjon i Norge sett fra en korrupsjonsjegers perspektiv, med eksempler fra offentlig og privat sektor) og dele sine tanker om hva som kan bidra til å øke motivasjonen til kontroll og hvordan revisorer kan bli bedre fraud detectives i fremtiden. Temaene utdypes og illustreres gjennom sanger fra musikalen av Sigrun Merete Mongstad. Nasjonal Fagkonferanse i offentlig revisjon 25 26 oktober 2016

VIRKSOMHETSSTYRING Ikke Redd for misligheter og korrupsjon Av NIGEL KRISHNA IYER, Partner i Hibis AS I en tidligere utgave av SIRK hadde jeg en artikkel med en forhåpentligvis provoserende tittel; Who s afraid of the red flags of fraud and corruption?. Den var rettet mot de ledere, direktører og ekstern revisorer som mener at misligheter og korrupsjon forekommer sjelden. Til alle de som opplever avdekking av slike forhold som dårlige nyheter og derfor foretrekker ikke å se etter det. Jeg ønsker å oppmuntre internrevisorer til å be ledere som foretrekker å stikke hode i sanden, om å reflektere over følgende: Hvis de typiske kostnader relatert til misligheter og korrupsjon ligger på mellom 1 5 % av salgsinntektene eller kostnader (noe de fleste undersøkelser indikerer), da er det trolig mye misligheter og korrupsjon som enhver kan oppdage der ute. Dermed kan både det å avdekke eller også å unngå misligheter og korrupsjon, ses på som en god måte å spare penger på. Og de fleste mennesker ønsker å spare penger, generelt sett! Jeg var glad for å kunne bistå NIRF med korrupsjonsdebatten «Hvem avdekker korrupsjon?» på Cinemateket i Oslo torsdag 26. mars. Det var et anselig oppmøte, trass i et formidabelt snøkaos og at Ruter innstilte alle busser. Debatten ble dekket av Aftenposten, Kapital og Fædrelandsvennen, noe som bidrar til å sette NIRF i søkelyset når det gjelder tematikken avdekking og håndtering av korrupsjon og misligheter. Ellen Brataas som er generalsekretær i NIRF sa selv dette om debatten: «Det var kjempegøy å oppleve et så engasjert publikum, selv om snøstorm og null offentlig kommunikasjon laget hindringer for oss, delta på premieren og bidra i debatten. Det var kun positive tilbakemeldinger å høste i etterkant og jeg har fått mange henvendelser fra medlemmer som ønsker å bruke filmene internt hos seg. På en litt utradisjonell måte har NIRF klart å sette et viktig tema på agendaen, og det var godt å se at også pressen syntes det samme. Tidsskriftforeningen, Fritt ord og Kulturrådet var av samme oppfatning og bidro med midler til å støtte arrangementet.» Et forventningsgap? En stor andel av deltakerne bidro, i tillegg til paneldeltakerne 1, til en viktig og konstruktiv debatt. Jeg telte over 30 spørsmål og svar på en time. Etter en liten meningsmåling i starten av debatten slo det meg, at selv i denne salen finnes det et forventingsgap. En tredjedel av publikum var ikke revisorer, og på spørsmålet mitt: «Hvis det var vesentlige 34 SIRK nr. 1 2015

VIRKSOMHETSSTYRING misligheter og korrupsjon i en organisasjon, ville du forventet at det var en revisors ansvar å finne det?», svarte de fleste «ja». De øvrige to tredjedeler av publikum besto av revisorer, og hoveddelen av disse mente at det ikke var revisors ansvar å avdekke dette. Spørsmålet var kun ment til å sparke i gang debatten, men resultatet er faktisk ganske typisk for de meningsmålingene jeg har gjennomført i Norge og flere andre land jeg jobber. Folk har ganske høye, og kanskje urealistiske, forventninger til revisor og kjenner lite til forskjellen på internog ekstern revisor, men ser på revisorer som en homogen gruppe. Jeg tror også at dette er en av de store forventingsgapene i samfunnet i dag, som det ikke snakkes om. Uansett hvordan man definerer samfunnet, er det en slags forventning til at revisor avdekker misligheter der ute. Samtidig hevder de fleste revisorer at avdekking av misligheter og korrupsjon ikke er deres hovedansvar. Det interessante og viktige problemet utkrystalliserte seg i debatten ved Erik Osmundsen i Norsk Gjenvinning, som selv har erfaringer med korrupsjon og misligheter som administrerende direktør. Erik opplevde at misligheter og korrupsjon kanskje var den mest alvorlige trusselen mot Norsk Gjenvinnings eksistensberettigelse, og han måtte foreta noen radikale og innovative grep for å bedre organisasjonen. På spørsmålet om hvorvidt han mente at revisor burde avdekket mislighetene, husker jeg at sa han svarte mere eller mindre «Nei, jeg tror ikke det. De leter ikke spesifikt etter misligheter, de har ikke verktøy og det er ledelsen som må lete.» Jeg antok at Erik i denne sammenhengen refererte til de eksterne revisorene? Under debatten viste vi også de tre kortfilmene «Samtalene vi helst ikke vil høre». Disse filmene 2, som jeg skrev manusene til, er historier basert på hendelser som jeg har opplevd i Norge. Filmene omhandler menneskelige følelser som oppstår ved misligheter og korrupsjon. Intensjonen er å skape reaksjoner hos publikum og innlede til konstruktive debatter. Anvendelsen av filmene, som omhandler korrupsjon fra topp til bunn i en organisasjon, er ikke ment kun for revisorer, men også ledelsen og øvrige ansatte. Faktisk er det ingen «revisor» med i filmene fordi revisorer vanligvis ikke er i nærheten når disse samtalene finner sted. Filmene er laget for å skape diskusjon, som eksempelvis: Er vi virkelig bevisst på hvor mange uetiske handlinger som foregår uten at det blir lagt merke til? Kan jeg havne i en slags moralsk felle, der jeg finner at jeg er en liten del av problemet? Hvor lenge er det klokt å vente før man varsler? Filmene er tilgjengelig for alle medlemmer av NIRF og kan gjerne brukes sammen med en kort opplæringspakke som snart er tilgjengelig hos NIRF. NIGEL JOBBER IN HIBIS AS (som har nylig byttet navn fra Septia AS), har eget film- og teaterselskap, «The Theatre of Corruption», er deltidslærer på bla. The University of Leicester School of Management og Handelshøyskolen BI. Han har i over 20 år arbeidet med å identifisere korrupsjon og misligheter. Nigel er også utdannet dramatiker, har skrevet mange bøker og avhandlinger og foreleser over hele verden. (https://vimeo.com/123597659) SIRK nr. 1 2015 35

VIRKSOMHETSSTYRING Wind of change? Over flere år har jeg «samlet på» grunner til at folk, inkludert revisorer, ikke er særlig ivrige etter å lete etter røde flagg. Det virker jo så fornuftig å gjøre det, men i virkeligheten står de som søker å avdekke misligheter i fare for å bli upopulær. Grunner for ikke å gjøre noe er mange, og de varierer fra «ledelsen mener det ikke er så viktig» og «det er veldig vanskelig å avdekke», til «det er så mange andre viktigere ting å ta tak i nå» eller «det er så mange lover og retningslinjer vi må etterleve, at det er ikke tid til så mye annet». Sammen med en professor på University of Leicester School of Management har jeg skrevet en artikkel om konsekvenser av for mange lover og reguleringer, kalt «Actions speak louder than rules». Våre undersøkelser av flere hundre hendelser av misligheter og korrupsjon og intervjuer viser at ledelsen opplever å bli oppslukt av en tsunami med økende lovkrav og reguleringer, og at det er liten Det skjer. Men for å kunne foregripe begivenheten, må du tørre å se. tid til praktisk utøvelse av arbeid relatert til misligheter og korrupsjon. Vi har også gjort oss noen tanker om hva er både formålet og konsekvensene av å blindt «huke av bokser». Som enkeltindivider gjør vi trolig dette ofte f.eks når vi kjøper flybillett eller laster ned produkter fra nettet ved å krysse av for at vi har lest vilkårene, uten faktisk å ha lest dem. Mens jeg ferdigstilte ovennevnte artikkel i påsken og forsøkte jeg å holde tritt med familiens skiturer på Ustaoset The Hazard of Rules by Professor Yuval Milo and Nigel Krishna Iyer (Fraud Intelligence April 2015) (Britiske-Indiere er vanligvis ikke født med ski på beina), ble jeg inspirert til å lage en tegning. Den har jeg kalt «The hazard of Rules» og er inkludert i artikkelen. Jeg har mottatt positive og interessante tilbakemeldinger på tegningen og styreformannen for The Institute of Management Accounting i UK, har rammet inn en kopi og hengt den opp på kjøkkenet sitt! Jeg snakket med Erik Osmundsen etter debatten 26. mars, og opplever at han har tiltro til revisorer. Han virker å være en av de sjeldne typene toppledere som har skjønt at misligheter og korrupsjon er ganske vanlig i organisasjoner. For ham er det ingen risiko, det er fakta! Det skjer. Men for å kunne foregripe begivenheten, må du tørre å se. Jeg tror heller ikke det er vanskelig å finne røde flagg. Det kreves bare tiltro, lidenskap, evnen til å lære og å bruke de rette teknikker for å finne røde flagg. Det som virkelig har oppmuntret meg de siste månedene i samarbeidet med NIRF, er kurset vi holder kalt Fraud Wizard og den pågående debatten og fruktbare samtaler med medlemmer. Jeg føler at en «wind of change» er over oss. Videre, refererte Media til debatten som viktig og den viser at internrevisorer i Norge har noe viktig å komme med og bør bli lyttet til. Mitt råd til medlemmer av NIRF er å bruke alle verktøy du har til disposisjon (bruk filmene og egne eksempler til å Actions speaks louder than rules. trene på bevisstgjøring, finn røde flagg m.m.) for å overbevise ledelsen om at misligheter og korrupsjon er noe vi kan GJØRE noe med, og at å identifisere det TIDLIG faktisk er gode nyheter. Gode nyheter for alle! Folk trenger å få vite om hvem internrevisorene er og kanskje de vil assosiere bokstavene «IR», ikke bare med «internrevisjon», men også frasen Ikke Redd? 1 Panelet besto av Tor Steenfelt-Foss (DNB), Frank Alvern (Forsvarsdepartementet) og Erik Osmundsen (Norsk Gjenvinning) 2 Produsert av Snöball AS for Aftenposten TV, finansiert av Finansmarkedfondet i samarbeid med NIRF, NKRF, Advokatfirma Selmer, NTNU og Septia AS. 36 SIRK nr. 1 2015

Penger på avveie? Av Øystein Windstad - 14/07/2016 Olemic Thommessen. FOTO: Vidar Ruud/NTB scanpix Stortingsrepresentant Olemic Thommessen ønsket å få flere hundre millioner ut av skatteparadiset Guernsey. Dette stoppet millionutbetalinger som var ment for kultur og hjemmehjelp for eldre i Storbritannia. Over 12 millioner kroner gikk fra en stiftelse til veldedige formål som hjemmehjelp til funksjonshemmede og kronisk syke og tiltak for barn og unge fra vanskeligstilte hjem. Dagens Næringsliv er blant dem som har skrevet om stortingspresident Olemic Thommessens (H) ønske om å få kontroll over flere hundre millioner kroner etter ARTIKLER IGJEN x designeren 1 Maria Bjørnson. Det ingen foreløpig har tatt opp, og som Ny Tid nå kan ABONNER LOGG INN avdekke, er følgende konsekvenser av Thommessen søksmål for å få pengene ut av

Guernsey og lage en ny stiftelse: Barnesykehus, funksjonshemmede, kronisk syke, eldre pleietrengende og aktivitetstiltak for barn i Storbritannia får ikke lenger støtte fra stiftelsen. Alt dette kommer frem som følge av det nitide arbeidet til en musikalproduserende korrupsjonsjeger og hans reise inn i glemt historie om pengekamp og skatteparadiser. Millioner i skatteparadis. På en konto i skatteparadiset Guernsey står mange millioner urørte kroner. Ifølge Dagens Næringsliv dreier det seg trolig om over 200 millioner. Penger fra denne kontoen gikk tidligere til en rekke veldedige formål men nå er det bare banken Butterfield på Guernsey som nyter godt av verdiene. Pengene stammer fra scene- og kostymedesigner Maria Bjørnson, Bjørnstjerne Bjørnsons oldebarn. Hun hadde blant annet stor suksess i London i forbindelse med oppsetningen av musikalen Phantom of The Opera på slutten av 1980-tallet. Pengene hun tjente, satte hun inn i fond som skulle gå til veldedighet. Maria Bjørnson ønsket at pengene skulle gå til teater og scenekunst, men også til flyktninger, utsatte barn og syke. Hennes mor var selv flyktning fra Romania under andre verdenskrig. Etter at Bjørnson tjente mye penger som følge av suksessen med The Phantom of The Opera, fikk hun hjelp av sin firmenning og farens advokatvenn i Norge Olemic Thommessen til å sette opp fondet The Mischca Trust i skatteparadiset Guernsey i 1987. I 2001 dannet Maria Bjørnson en stiftelse, Mia Trust, som årlig sendte penger til veldedige formål. Stiftelsen Mia Trust fikk alle sine penger fra hovedfondet, The Mischca Trust. Mia Trust delte ut alle summene som kom inn årlig fra hovedfondet. I desember 2002 døde Maria Bjørnson, men pengene fortsatte å gå ut av stiftelsen hvert år frem til 2006. Det ble satt en stopper for utbetalingene til de veldedige formålene da Olemic Thommessen gikk til rettssak. Thommessen fikk dekket kostnadene for rettssaken av Christopher Moore samt Robert og Olivia Temple. Alle tre bor i England og var venner av Maria Bjørnson. 1 ARTIKLER IGJEN ABONNER LOGG INN x

Nigel Lyer. FOTO: Øystein Windstad Gikk til funksjonshemmede barn. På et kontor i Oslo sitter korrupsjonsjegeren og skaperen av musikalen Corruption The Musical Nigel Iyer. Han har i flere år jobbet for å avdekke og forhindre korrupsjon, underslag og at penger havner i skatteparadiser. Iyer har blant annet funnet at før rettssaken til Olemic Thommessen, gikk penger fra Maria Bjørnson og hennes Mia Trust til blant annet The Princess Royal Trust for Carers i Storbritannia. Dette er en organisasjon som tilbyr hjemmehjelp til eldre, funksjonshemmede og kronisk syke. The Princess Royal Trust for Carers fikk over én million kroner i 2003, 1,3 millioner kroner i 2004, 1,3 millioner kroner i 2005 og til slutt 1,3 millioner kroner i 2010, da stiftelsen gikk tom for penger og ble oppløst. En annen veldedig organisasjon som fikk penger, var Great Ormond Street Hospital, som er et sykehus for barn i Storbritannia. De fikk rundt 200 000 kroner i støtte i 2003. Nigel Iyer begynte med å gå inn i historien og arven etter Maria Bjørnson i 2010. «Motivasjonen kommer innenfra. I de tusenvis av dokumentene jeg har gått gjennom, så jeg et genuint ønske fra Maria Bjørnson om å hjelpe folk. Men noen år etter hennes død, stopper denne prosessen opp. Kall meg naiv, men mitt ønske er at pengene skal begynne å flyte ut igjen fra Guernsey, der det nå ser ut som pengene står frosset,» sier Iyer. ARTIKLER IGJEN x 1 Støttet britisk ABONNER kultur. LOGG I tillegg INN til å gi penger til barnesykehus og hjemmehjelp til eldre og

funksjonshemmede, ga Maria Bjørnsons veldedige Mia Trust penger til en rekke kulturformål. Teateret The Young Vic, som skal dyrke unge talenter, fikk 2,5 millioner kroner over to år. Dokumenter fra årsrapporten til Mia Trust viser at de hadde vedtatt å gi Young Vic 7,5 millioner til, men at grunnet rettssaken til Thommessen fikk de aldri disse pengene. David Lan er direktør ved The Young Vic Company. «Dette er overraskende, og vi er jo selvsagt interessert i de pengene vi skulle få fra Mia Trust,» sier Lan. «Det vil bety svært mye for arbeidet vi gjør og for prosjektene våre.» Penger fra Maria Bjørnson ble blant annet brukt til å pusse opp en teatersal hos Young Vic, og salen ble oppkalt etter henne. Thommessen vil ha norsk kulturfond. Da Olemic Thommessen stiftet fondet Mischca Trust på Guernsey i 1987, jobbet han som advokat på Lillehammer. I dag er han stortingspresident for Høyre. Det gikk penger fra Mia Trust til en rekke veldedige formål i Storbritannia. Hva tenker du om at pengene til disse formålene stoppet opp etter at det ble startet rettssak i 2006 og 2009, Thommessen? «Jeg kjenner ikke til disse tildelingene, men jeg kan uansett ikke se at eventuelle tildelinger rettferdiggjør måten trusten på Guernsey forvaltes på. Min sak er basert på en rekke forhold, som dessverre karakteriserer den type økonomisk forvaltning man finner i skatteparadisene der banker og forvaltningsselskaper profiterer grovt på midler som er under deres kontroll.» 1 ARTIKLER IGJEN ABONNER LOGG INN x

Olemic Thommessen. FOTO: Vidar Ruud/NTB scanpix Du har nevnt tidligere at du ønsker at pengene i Mischca Trust, som nå er plassert på Guernsey, skal gå til veldedighet og kulturelle formål. Hvor ønsker du at disse pengene skal gå, og til hvilke formål? «Det er det for tidlig å si noe om. Midlene vil bli brukt til veldedige formål men om dette blir i Norge eller England, vet jeg ikke ennå. Det jeg måtte få innflytelse over, er målsettingen om å opprette en stiftelse i Norge som vil gi støtte blant annet til kulturformål.» Tidligere gikk penger fra Mia Trust til flere veldedige formål i Storbritannia. Er tanken din at pengene skal fortsette å gå til formål i Storbritannia? «Noen av midlene vil gjøre det, men hvor stor andel er det for tidlig å si noe om.» Hva er situasjonen for den rettslige prosessen nå? «Jeg avventer avklaringer knyttet til etterforskning og skattemessige forhold før saken kan bli endelig avklart. Jeg forventer at dette kan ta tid,» sier stortingspresidenten. «Maria ønsket ikke pengene til Norge». Ny Tid har vært i kontakt med flere i kretsen rundt Maria Bjørnson i London som uttrykker bekymring over at arven etter Bjørnson vil gå til steder hun selv ikke ønsket. Nigel Iyer forteller at han har brukt flere hundre timer på å gå gjennom Bjørnsons historikk og dokumenter rundt hennes fond og stiftelser. ARTIKLER IGJEN x 1 ABONNER LOGG INN

Hva tenker du om at pengene som gikk til veldedige formål, stoppet opp på grunn av søksmålet til Olemic Thommessen? «Jeg tror at det ikke var Thommessens intensjon at disse pengene skulle stoppe opp. Jeg tror han er en god mann med gode intensjoner som respekterer sin slektning Maria Bjørnson. Men ut fra det jeg kan se, er konsekvensene av hans søksmål i 2006 og 2009 at penger til veldedighet stoppet opp,» forteller Iyer. Er det noe i din research og granskning som tyder på at Maria Bjørnson ønsket at hennes penger skulle gå til Norge? «Jeg har ikke funnet noe som tyder på det. Jeg spurte Thommessen, og han har heller ikke sagt noe til meg som kan tyde på dette. Jeg tror ikke Maria ønsket at noe skulle gå til Norge da ville hun i så fall ha satt opp en stiftelse eller et fond. Hun hadde allerede dannet veldedige IFAS og Mia Trust. Basert på dette kan man si det var presedens på hvem hun ønsket å gi til,» sier han, og legger til: «Jeg er enig med Thommessen i at det er galskap å ha pengene låst i Guernsey. Slike steder vil bare beholde pengene, de betaler ingen eller svært liten rente, og kommer til å tømme fondene med blant annet administrasjonskostnader. Jeg er også enig med Thommessen i at det rette er å gjøre noe med pengene og få dem til å gå dit Maria ønsket,» sier Iyer. I tillegg til å skrive musikaler eier og driver Iyer selskapet Hibis i Oslo. Hibis driver blant annet med etterforskning og avdekking av svindel og korrupsjon. Han har også skrevet flere bøker og artikler om korrupsjon, svindel og skatteparadiser, og han underviser jevnlig på handelsskoler og universiteter i Norge og Storbritannia. Uklart hva som skjer med pengene. Mia Trust ble oppløst i 2011, da de ikke lenger fikk noen penger å dele ut. Siste donasjon og rest av fondet ble delt ut i 2010. Hva som skjer med de 200 millioner kronene i hovedfondet Mischa Trust som nå er er låst på Guernsey, er ukjent. Nigel Iyer ønsker å bidra til at folk slutter å plassere penger i skatteparadiser. I tillegg ønsker han å gjøre noe med at penger som skulle ha gått til veldedige formål, blir værende slike steder: «Dette er ARTIKLER veldig viktige IGJENprinsipper. Jeg xkunne gjerne ha tenkt meg å gi til veldedighet. Men 1 ABONNER LOGG INN jeg tror at om jeg bruker mine ferdigheter og får med meg Olemic, kan det hende vi kan få til et mye større bidrag enn bare penger i en innsamlingsbøsse. Både jeg og Olemic mener

at de store summene som er i skatteparadiser, bør gå til veldedighet og bedre formål,» sier forfatteren, og fortsetter: «Problemet er lovene og personene som beskytter verdiene i skatteparadiser. Vi snakker ikke bare om arven etter Maria Bjørnson. Vi snakker om milliarder av kroner som er plassert i fond og stiftelser i skatteparadiser, der eieren av pengene er død og pengene ikke går noe sted lenger,» sier han. «Dette problemet er enormt, og noen må peke på det og gjøre noe med det. Her er Olemic godt med på laget. Han kan si at han ikke visste om at pengene ble stoppet. Han kan rette denne feilen nå. Hvis han innrømmer at han har gjort en feil og viser vilje til å rette opp ting, kan han også sette en standard andre nordmenn kan følge.» Olemic Thommessen selv utdyper hva som driver ham i kampen om arven etter Maria Bjørnson. Du har tidligere presisert at de tiltakene du har gjort i forbindelse med Mischa Trust, ikke har vært til personlig vinning for deg. Hva er visjonen din, hva er det du ønsker å få til? «Da jeg tok tak i denne saken, var det først og fremst fordi Mischca Trust vegret seg for å gjøre utbetalinger til Maria Bjørnsons pleietrengende mor. Da ble jeg kjent med hvordan forvaltningsselskapet forvaltet Mischca Trust, og fant flere forhold jeg mener er kritikkverdige og som gir inntekter til forvalteren snarere enn til formålene. Min målsetting er å få flyttet i det minste noe av pengene til Norge, og opprette en ideell stiftelse som særlig skal brukes på kulturområdet som jo var Maria Bjørnsons felt,» sier Olemic Thommessen. Stoppet penger til Røde Kors Røde Kors fikk også stoppet innkommende midler, men ga opp å kreve inn pengene siden de ikke har anledning til stille i retten. I rettsdokumenter fra skatteparadiset Guernsey fra 2009 kommer det også frem at Røde Kors var ARTIKLER satt opp som IGJEN x én av fire som skulle få penger fra det store fondet The Mischca 1 ABONNER LOGG INN Trust. De tre andre var The International Foundation for Arts and Sciences (som i sin tur ga

penger til The Mia Trust), Maria Bjørnson selv og hennes mor. Moren døde i 2004. Dermed ble Røde Kors stående igjen som eneste mottaker av penger fra The Mishca Trust. Videre viser rettsdokumentene fra 2009 at det ble startet en rettssak mellom Olemic Thommessen og Røde Kors, der Thommessen ikke ønsket at Røde Kors skulle få penger fra fondet. Røde Kors var også inne i bildet og mente at de var satt opp som mottaker fra Mischca Trust. Kan det være aktuelt for deg å vurdere om Røde Kors skal få noen av ressursene fra Mischca Trust, Olemic Thommessen? «Røde Kors støttet aktivt mitt initiativ, og var lenge med i forhandlingene som gikk forut for den planlagte rettssaken. Røde Kors har som prinsipp å ikke gå i retten, og de var derfor på et tidspunkt ikke villige til å gå videre,» sier Thommessen. Dokumentene fra retten i Guernsey viser at Røde Kors var interessert i å motta penger som de var satt opp til å arve, men at de trakk seg fra rettssaken. Yuri Shafarenko fra Røde Kors internasjonalt forteller: «Vi bekrefter at Den internasjonale komitéen for Røde Kors aldri fikk penger fra Mischca Trust, og at Røde Kors bestemte seg for å trekke seg fra prosessen for noen år siden.» Det kommer frem i rettsdokumentene fra Guernsey at Røde Kors trakk seg fra rettssaken og ga opp å kreve pengene, fordi de som organisasjon ikke har lov til å delta i rettslige tvister og søksmål som dreier seg om pengekrav. I saksdokumentene står det at rettssaken var mellom Røde Kors internasjonalt og Olemic Thommessen. Del artikkel: 41 Svart millionsluk Kommentar: Edle dråper Ja, vi trenger småbruk 30/11/2006 i "arkiv" 03/05/2013 i "kommentar" 23/05/2014 i "kommentar" 1 ARTIKLER IGJEN ABONNER LOGG INN Øystein x Windstad Undersøkende journalist i Ny Tid.

1 ARTIKLER IGJEN ABONNER LOGG INN x

Risikostyring / Internkontroll Who s afraid of the red flags of fraud and corruption? By Nigel Krishna Iyer, Partner Septia Group and a Fellow of the University of Leicester School of Management Anna (Internal Auditor) I think we may have found... quite a bit of... er... fraud John (CEO) WHAT!?$!! That s BAD or maybe it s GOOD? Should someone, whether its Internal Audit, or anyone else for that matter, actively be looking for the red flags of fraud and corruption even when there are no current suspicions? And when the red flags are discovered, is this good or bad news for management?. Nigel Iyer reflects. Nigel Iyer (BSc, MA, ACA) is a Partner in the Septia Group and a Fellow of the University of Leicester School of Management where he has just launched a new Defense against the Commercial Dark Arts Masters module for management. Today he works both practically with the investigation and detection of fraud and corruption, as a teacher on how to prevent and defend against of fraud and corruption, and as a dramatist. Recently I have been putting these questions, to senior management, internal auditors, external auditors, other risk professionals as well as members of the public. The answers always intrigue me. When I first came to work in Norway in April 1989 in Norsk Hydro Internal Audit they definitely knew about fraud (we had just had a rather big one in Metals Trading), but I can t say it was a topic on management s or internal audit s agenda. Fraud and Corruption was seen as an isolated incident, a oneoff rarity. We most certainly did not go out there looking for it. Today, I think in Norway, and most other countries there is an acceptance that fraud and corruption is pretty commonplace. Most people, especially internal auditors, know it happens. Fraud is an ever present factor in most organisations. And depending on which surveys and studies you want to believe, the true cost of fraud and corruption can be measured and lies somewhere between 1 and 5% of sales. As Michael J Comer 1 remarked: S**t happens and so does fraud. At a recent Nordic conference in Oslo a colleague and I were holding a session for a group of IT-risk professionals on how to detect the red flags of fraud and corruption in transaction payment streams. It was an interactive session and the 40 or so participants were constantly challenged to be able to spot fraud in realistic data-files of payments and on documents. In this competitive atmosphere I thought that they managed rather well. At the end I asked them the question How many of you think there should be someone in your organisations looking for red flags like you have just done now? I was a little surprised when only ONE person put his hand up. Later 1 Michael J Comer - a practitioner who wrote some of the first books on corporate fraud over 30 years ago https://www.ashgate.com/default.aspx?page=4688 12 SIRK nr 1. 2014

Risikostyring / Internkontroll on it dawned on me that they were probably afraid of the next question should it then be them? When I ask this question answers vary from Yes we should really do it, but the management won t be so pleased, we are aware of it and should be able to spot it if we come across it (which is not really the same thing), to it s not our job to poke our noses around people may think we are the police.. To be fair, I can sympathise with all of these responses. I mean, who really wants to have the job of delivering bad news? Would the conversation at the start of this article ever really happen? Would John, the top guy really be able to see that the discovery of potential fraud and corruption in their own organisation, by his own organisation was good news? for the senior management? Just before Christmas I worked with Internal Audit in a pan-scandinavian financial company. They wanted to study where internal controls were being abused and along the way we discovered (together with them) about 30 examples, big and small, where it looked like they were being defrauded - suppliers overcharging them, deals with front companies and conflicts of interest. These were all serious enough incidents but nothing that would sink the company. The Internal Audit manager s immediate reaction was how these 30 or so findings should be used (if at all) when they reported back to the senior management on the state of internal controls. At some point I asked them you re not scared of the senior management are you? Oh no she answered somewhat ironically. we re not scared of the senior management we re TERRI- FIED of them! Put yourself in management s shoes. How would YOU react if some auditor came up to you and told you: We have found a supplier which seems to have no virtually other customers than ourselves; they were started by a group of ex-employees a few years ago, there have been no public tenders, and the people behind the company could have friends in your division. We are paying quite a bit money to a consulting company which is a local branch of a British Virgin Islands company - in other words we don t really know who owns them. One of our maintenance managers seems to have recently started his own consulting hiring out equipment and vehicles it s been an active company since last autumn. Right now we are not sure why but there seems to be an indication that he is renting out our own equipment and vans. One of your senior staff seems to buy quite a lot of what appears to be private goods on trips and we are not even that sure where he is going and why on these trips. We suspect that some of these trips are private - probably the person approving the expenses does not have time to look at the underlying vouchers. Oh, and these are just some examples from a small study. There are lots more but we simply do not have the resources to look in any more depth at the moment. SIRK nr 1. 2014 13

Risikostyring / Internkontroll Bad news or Good news? If YOU were the senior manager receiving this sort of news would you be genuinely pleased that someone had found all these things and told you that there was probably a lot more. Would you immediately THANK the internal auditor? Or how would you actually feel? Ambushed? Angry? Defensive? Would you feel uncomfortable that someone else had interfered in your affairs. Anyway if there was something going on then of course you would have found it? In reality when someone tells us something which does not match up with what we want and expect to see, we experience what psychologists call dissonance. We are not hearing pleasant news and it does not agree with what we WANT to believe, so we need to find ways to deal with it. What happens is that we try to find ways to rationalise that there must be some logical explanation, or that the auditor is wrong, or that it can t be true because no one has ever spotted it before. The list of possible excuses we could find can go on and on. If we don t want to see something and if we are not looking for it, then we will most probably NOT see it. There is this famous experiment called The Monkey Business Illusion by Daniel Simons 2. It s been used hundreds of times to demonstrate that people tend to focus on what they think they SHOULD be looking for. You are asked to watch a basketball game and are supposed to count the passes made by the team in WHITE. It s just under a minute long and most people come up with the right answer, which is SIXTEEN passes. Excellent. But then the presenter asks you Did you spot the gorilla? About half of the audiences I have seen are rather surprised by this question, but when we replay the video we see that this HUGE GORILLA actually walks onto the court waves at everyone and walks off. It s not a real Gorilla of course, it s someone in a gorilla suit, but the point is over half of us don t even SEE IT. And there are several other things that happen around the game which we don t notice either. The message is, if you are not specifi - cally looking for the gorilla (or fraud for that matter) then you probably won t see it. When I ask senior management the question if there was big fraud, then they would expect the auditors to find it? the almost overwhelming answer is yes, I would expect my auditors to spot it. When I ask them if they mean internal or external auditors, then they often reply any auditors. Try asking your management the same question. I believe that there is a simple paradox: We are all much more aware that fraud and corruption happens around us, but we would like to believe that it does not happen to us. So why should anyone bother to look? Over the past 2 years I have been recording in my notebook some of the very valid reasons why companies prefer not to go out and look for the red flags. Here are my top seven reasons: 1. We are so swamped by a tsunami of new rules and regulations which we have to comply with, we don t have time for much else. 2. We have established a hotline or whistle blower line as our detection apparatus. 3. It s not the job of the internal auditor to go out and detect fraud (even if we know that it happens) it s our job to ensure that there are controls to detect fraud. Management are aware of fraud and corruption, we have a code of conduct and have developed procedures. If there were fraud, then management should be detecting it. 4. It does not feel comfortable going out and detecting fraud people would see us as if we were the police, or even worse Sherlock Holmes. 5. We do not have the skills to look for fraud and corruption, we have tried but we did not find it last time. 6. If we found lots of red flags, we would feel that we were compelled to investigate them- that would just swamp the organisation and cause lots of fuss and disruption. 7. It may, as you say, be easy to find red flags finding hard evidence is virtually impossible. Given these valid reasons it s not difficult to understand why over the past 25 years I feel I have seen an actual decrease in the desire to look for fraud and corruption - it s just not a job worth taking! Getting started looking for red flags is, in fact, rather easy. When I start looking for fraud in any organisation, one of the first things I do is to sketch out a picture of where I think the simplest frauds will be and how I could find them. Sometimes just letting your imagination fly is best way. Here is an example of one of these pictures. Please excuse the fact that it s hand-drawn. Sometimes I like to be a little more free from the constraints of technology. And while there isn t an easy answer to the conundrum since there is probably lots of fraud out there how should we look for the red flags of fraud?, I think there is a way to get there, one which will both enhance the standing and reputation of Internal Auditors with management and also protect them from being seen as the bringers of bad news or worse the secret police. But first some common ground rules need to be established. 2 https://www.youtube.com/watch?v=igqmdok_zfy 14 SIRK nr 1. 2014

Risikostyring / Internkontroll Illustrasjon: Nigel Iyer As Internal Auditors we should revisit the topic with management; fraud and corruption happens all the time, and we are not particularly different to other organisations. Fraud and Corruption should not be seen as scary words! Finding the red flags is not about hunting down people and finding offenders; the primary goal is to prevent waste now and significant costs in the future. Align expectations: It s everyone s job to spot red flags and Internal Audit can help. The process of looking for red flags when no previous suspicions exist, helps in identifying where policy and internal controls are being undermined so we take action to rectify things. Red flag detection should not be confused with that more frightening and costly word investigations. Whilst the views in this article are my own, shaped by experiences, I think the most important next step is to reinvigorate the debate, both amongst internal auditors (do we really want to look for fraud?) and just as importantly with management (how would you like us to look for the red flags of fraud and corruption?). I would take the challenge to management rather than waiting for them to come to you. Doing this will only increase respect for and enhance the reputation of Internal Audit. An ounce of prevention is worth a pound of cure. I think we can all today agree with Benjamin Franklin, one of the founding fathers of the USA s famous quote about fire prevention. Surely Benjamin did not just equate fire prevention with rules and procedures but also early warning systems like smoke detectors. SIRK nr 1. 2014 15