OSLO TINGRETT DOM Avsagt: Saksnr.: Dommer: Saken gjelder: 02.06.2014 i Oslo tingrett, 13-103468TVI-OTIR/01 Tingrettsdommer Heidi Heggdal Fastsettelsesdom for brudd på EMK artikkel 8, subsidiært krav om erstatning Saksøker Advokat Frode Sulland Advokatforeningen (Partshjelper) Advokat Bendik Falch-Koslung mot Staten ved Justisdepartementet Advokat Marius Kjelstrup Emberland Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse
DOM: Saken gjelder krav om fastsettelsesdom for brudd på EMK artikkel 8 og EMK artikkel 14 jfr. artikkel 8, samt krav om erstatning for lidt tap på kr. 540,- og oppreisning. Kravene er begrunnet i at "saksøker" ble pågrepet og satt i politiarrest i Sentralarresten ved Oslo politidistrikt ved to anledninger i 2013. Saken gjelder også spørsmålet om saksøkers krav på fastsettelsesdom for krenkelse av EMK artikkel 8 skal avvises. Framstilling av saken: "Saksøker" ble pågrepet den 15.02.13 og satt i politiarrest (glattcelle) i Sentralarresten ved Oslo politikammer kl. 11.32. Det fremgår av pågripelsesbeslutningen av 15.02.13 at det var skjellig grunn til mistanke for besittelse av 2 stk. rivotril og at pågripelsen var antatt påkrevd på grunn av gjentakelsesfare. Ved tiltalebeslutning av 14.02.13 ble "saksøker" tiltalt for ved for ved to anledninger å ha bestilt 5 liter GBL fra Nederland, for oppbevaring av 4 gram amfetamin og oppbevaring av 2, 99 gram amfetamin, 1, 25 gram hasj og 6 rivotril, for å ha kjørt bil med falske skilter, for å ha kjørt stjålet bil, for besittelse av to stjålne visa-kort, for kjøring i påvirket tilstand og for kjøring uten førerkort. Han ble den 17.02.13 siktet for kjøring i påvirket tilstand, kjøring uten gyldig førerkort, uaktsom kjøring, besittelse av 2 stk. Rivotril, for å ha unnlatt å stanse for kontroll og kjørt mot innkjøring forbudtskilt. Alle forholdene i siktelsen ble begått den 15.02.13. Den 18.02.13 kl. 1300 ble "saksøker" fremstilt for varetektsfengsling. Han ble varetektsfengslet i 4 uker på grunn av gjentakelsesfare. Under fengslingsmøte forklarte "saksøker" seg om hvordan han opplevde å være på glattcelle. Det fremgår av rettsboken på s. 3: ( ) han har sittet på glattcelle siden den tid det har vært helt forferdelig å sitte på glattcelle. Han er redd for å utvikle psykoser. "Saksøker" ble ført tilbake til Sentralarresten etter fengslingsmøtet. Den 19.02.13 sendte adv. Sulland begjæring om løslatelse av "saksøker" til Oslo tingrett. "Saksøker" ble løslatt den 20.02.13 kl. 09:08. Den 08.04.13 ble "saksøker" dømt til 1 år og 10 måneders fengsel for forholdene i tiltalebeslutningen og siktelsen. Straffen var fellesstraff med tidligere dom i Oslo tingrett. "Saksøker" tilstod alle forholdene bortsett fra post I a) og b). Etter anke ble "Saksøker" den 10.02.2014 frifunnet for tiltalebeslutningens post I a) og b) og straffen ble redusert i forhold til tingrettens dom med tre måneder. - 2-13-103468TVI-OTIR/01
"Saksøker" ble pågrepet på nytt den 22.04.13 ca kl. 05.18 og satt i Sentralarresten igjen. Pågripelsen var begrunnet med skjellig grunn til mistanke for oppbevaring av narkotika, kjøring i påvirket tilstand og kjøring uten gyldig førerkort. Han ble fremstilt for retten den 23.04.13. Det fremgår av rettsboken at "Saksøker" forklarte at han hadde store problemer med opphold i politiarresten, både som følge av manglende medisinering og som følge av at et var svært psykisk belastende for ham. "Saksøker" ble varetektsfengslet i 4 uker. Varetektsfengslingen var begrunnet med gjentakelsesfare. I kjennelsen fremgikk følgende vedrørende forholdsmessighetsvurderingen: Retten legger til grunn at politiet umiddelbart sørger for en vurdering av om siktede skal få den (hjerte)medisinen siktede opplyser å være avhengig av. I tillegg legger retten til grunn at siktede ikke blir sittende på glattcelle fremover. "Saksøker" anket kjennelsen. Han ble ført tilbake til Sentralarresten etter rettsmøtet. Den 26.04.13 avgjorde Borgarting lagmannsrett anken med det resultat at "Saksøker" ble løslatt mot meldeplikt. Det fremgikk følgende av kjennelsen: Krav om forholdsmessighet skal vurderes ut fra sakens alvor, faren for gjentakelse og siktedes livssituasjon. Etter en samlet vurdering, der det også er sett hen til at siktede ennå ikke er overført fra politiarrest til ordinær fengselscelle, er lagmannsretten kommet til at fengsling i fire uker vil være et uforholdsmessig inngrep overfor siktede. "Saksøker" ble løslatt den 26.04.13 kl. 13:17. "Saksøker" har høyt blodtrykk og bruker blodtrykksregulerende medisiner hver dag. Han hadde ikke medisiner på seg da han ble pågrepet. Det fremgår av loggen at "Saksøker" fikk fysiske helseplager under oppholdet i politiarresten. Retten kommer nærmere tilbake til "Saksøker" sin helsetilstand under og etter holdet i politiarresten under rettens bemerkninger. "Saksøker" tok ut søksmål den 12.07.13 med påstand om at han rettigheter etter EMK artikkel 8 var krenket og krevde erstatning begrenset oppad til kr. 540 og oppreisning etter rettens skjønn. Advokatforeningen erklærte partshjelp den 30.07.13. Det ble gitt tillatelse til partshjelp. Tilsvaret er datert den 03.09.13 og Staten påstod prinsipalt at saken avvises, subsidiært at Staten ble frifunnet og tilkjent sakens omkostninger. I prosesskrift av ble "Saksøker" sin påstand presisert og utvidet til også å gjelde krenkelse av EMK artikkel 14, jfr. artikkel 8. Senere "Saksøker" fikk den 19.12.13 innvilget fri rettshjelp etter klage til Statens sivilrettsforvaltning. - 3-13-103468TVI-OTIR/01
Hovedforhandling ble holdt 3.-7. mars. Det ble holdt befaring i Sentralarresten i Oslo. Det ble ellers ført slike vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Saksøkerens påstandsgrunnlag: Det bestrides at det er grunnlag for avvisning av kravet om fastsettelsesdom for krenkelse av EMK artikkel 8. "Saksøker" har rettslig interesse i både å kreve fastsettelsesdom for de påståtte krenkelser av hans rettigheter etter EMK, og for å fremme krav om erstatning og oppreisning, jfr. tvisteloven 1-3. Det faktiske grunnlag for påstanden er at "saksøker" var innsatt i politiarrest fra 15.02.13 kl. 1130 til 20.02.13 kl. 0922, og fra 22.04.13 kl. 0607 til 26.04.13 kl. 1317. Under disse oppholdene ble han holdt fullstendig isolert, innsatt i enecelle og avskåret fra samvær med andre innsatte. Det vises til at Høyesterett i RT - 2005-1718 har slått fast at innsettelse i politiarrest de facto skal anses som fullstendig isolasjon. Et slikt inngrep kan bare forsvares dersom det har tilstrekkelig hjemmel i nasjonal rett, og dersom staten godtgjør at bruken av isolasjon - i hvert enkelt tilfelle - har vært "nødvendig i et demokratisk samfunn". Kan staten ikke påvise at disse vilkårene er oppfylt, foreligger krenkelse av EMK artikkel 8. Retten til privatliv favner vidt. Retten gjelder også etter pågripelse. EMK artikkel 8 gjelder også isolasjon. EMK artikkel 8 kan anvendes når artikkel 3 ikke får anvendelse. Konklusjonene er at plassering av "Saksøker" i isolasjon på glattcelle var et inngrep etter EMK artikkel 8. Lovskravet er krenket. Så lenge retten ikke hadde avsagt kjennelse om isolasjon, manglet politiet hjemmel i nasjonal rett for å holde "Saksøker" fortsatt isolert i perioden etter at han hadde vært fremstilt for fengsling. For tiden før fremstilling for fengsling gir forskriften til straffegjennomføringsloven 4-2 en viss analogisk hjemmel for bruk av isolasjon. Men bestemmelsen er begrenset etter sin ordlyd. Den gjelder bare samkvem med andre innsatte. Dessuten gjelder bestemmelsen bare anstalter som hører under kriminalomsorgen, altså ordinære varetektsceller, jfr. straffegjennomføringsloven 8. Den gjelder ikke direkte for opphold i politiarrestene. Utformingen av 4-2 er i strid med lovskravets "rule of law"-aspekt idet bestemmelsen gir påtalemyndigheten en "unfettered discretion" med hensyn til om siktede skal isoleres eller ikke, og det uten at skjønnsmyndigheten ledsages av basale rettssikkerhetsgarantier. For tiden etter kjennelse for varetekt er det ikke hjemmel for isolasjon. Hjemmel i "praksis" er ikke tilstrekkelig lovsgrunnlag. Det vises også til straffeprosessloven 186a - 4-13-103468TVI-OTIR/01
som trådte i kraft i 2002, hvor det i forarbeider og rundskriv til bestemmelsen er uttalelser om skadevirkningene av isolasjon og at isolasjon et svært inngripende tiltak som må benyttes med stor forsiktighet. Det vises også til straffeloven 60 om ekstra fradrag i dommen for varetekt utholdt i fullstendig isolasjon. Formålet med å holde "Saksøker" varetektsfengslet var "prevention of disorder of crime". Forhindre gjentakelse av kriminalitet. Det var ikke nødvendig å holde han isolert. Det var kun ressurshensyn som gjorde at han ble isolert i glattcelle. Det var ingen forhold ved "Saksøker" sitt individuelle tilfelle som tilsa at det forelå tilstrekkelige tungtveiende og konkrete grunner for å holde nettopp ham isolert. Bruken av isolasjon var derfor ikke "nødvendig i et demokratisk samfunn". Staten har heller ikke angitt hva som gjorde det nødvendig å holde "Saksøker" isolert. Isolasjon i glattcelle har ingen demokratisk forankring. Den nasjonale skjønnsmargin i forhold til EMK er snever når det er en historisk tradisjon som begrunner praksisen og den ikke er forankret i lov. Det bestrides at anvendelsen av EMK artikkel 8 i denne saken vil innebære at den nasjonale rett foretar en dynamisk tolkning av EMK som er forbeholdt EMD. Det anføres at det også foreligger en krenkelse av EMK art. 14, jfr. art. 8. Staten bruker ved innsettelse i politiarrest isolasjon på en systematisk måte som ikke ville vært tillatt overfor soningsinnsatte. For en krenkelse av artikkel 14 er det tilstrekkelig at bruken av isolasjon faller inn under det saklige virkeområdet for art. 8 ("within the ambit" av artikkel 8). Det er ikke tvilsomt at det er tilfelle her. Varetektsinnsatte i ordinære varetektsceller og varetektsinnsatte i politiarrest er ulike grupper som likevel er i en tilstrekkelig sammenlignbar situasjon til at artikkel 14 får anvendelse (relevantly similar situation). Det foregår en forskjellsbehandling av disse to gruppene. Forskjellsbehandlingen forfølger ikke et "legitimate aim" og er ikke "objectively justified". "Saksøker" er som følge av de to oppholdene i glattcelle blitt påført en skade i form av sterke psykiske reaksjoner. Han måtte fremstilles to ganger for lege. Som følge av det første oppholdet i politiarrest hadde "Saksøker" et økonomisk tap i form av utgifter til egenandeler for legebesøk og medisiner. Erstatningskravet forankres i EMK artikkel 13, jfr. artikkel 41. Den som er utsatt for krenkelse av EMK har krav på "just satisfaction". Retten til "just satisfacion" omfatter både - 5-13-103468TVI-OTIR/01
oppreisningserstatning for krenkelse og erstatning for økonomisk tap. Det er Staten som er erstatningsansvarlig. Kravet om oppreisning for belastningen ved å sitte isolert gjelder begge oppholdene i politiarrest. Belastningen "Saksøker" er påført strekker seg i ubestemt tid utover selve perioden for isolasjonen. Selv om ansvarsgrunnlaget for oppreisningserstatning er grov uaktsomhet, er dette oppfylt i denne saken. Det vises til at Staten bevisst har benyttet glattceller til varetekt på tross av gjentatte advarsler og internasjonal kritikk over mange år. Erstatningskravet kan også forankres i arbeidsgiveransvaret, jfr. skadeserstatningsloven 2-1. Det bestrides at det foreligger unnskyldelig rettsvillfarelse hos Staten dersom retten skulle komme til at "Saksøker" rettigheter etter EKM art 8 eller EMK art 14, jfr. art 8 er krenket. Staten har over mange år hatt god informasjon om problematikken rundt den utstrakte bruken av glattceller. Saksøkerens påstand: 1. Bruken av isolasjon overfor "Saksøker" i Sentralarresten i Oslo politidistrikt 15. til 20. februar 2013, og 22. til 26. april 2013, krenket hans rettigheter etter EMK artikkel 8. 2. Bruken av isolasjon overfor "Saksøker" i Sentralarresten i Oslo politidistrikt 15. til 20. februar 2013, og 22. til 26. april 2013, krenket hans rettigheter etter EMK artikkel 14, jfr artikkel 8. 3. "Saksøker" tilkjennes erstatning oppad begrenset til kr. 540,- og oppreisning fra staten etter rettens skjønn. 4. "Saksøker" tilkjennes sakens omkostninger. Rettshjelperens påstandsgrunnlag: Det faktiske grunnlag for påstanden er at "Saksøker" var innsatt i politiarrest fra 15.02.13 kl. 11:32 til 20.02.13 kl. 09:22, og fra 22.04.13 kl. 06:07 ti126.04.13 kl. 13:17. Under disse oppholdene ble han holdt fullstendig isolert, innsatt i enecelle og avskåret fra samvær med andre innsatte. Innsettelse i politiarrest anses som fullstendig isolasjon. Bruk av fullstendig isolasjon er et meget alvorlig inngrep overfor individet, som bare kan brukes når det er strengt nødvendig. Internasjonale menneskerettsorganer har gjentatte ganger reist alvorlig kritikk mot bruken av isolasjon i politiarrest i Norge, senest ved FNs torturkomite sin behandling i november 2012. Selv om mye av kritikken mot Norge kommer fra organer som har til formål å håndheve det menneskerettslige torturforbudet, medfører ikke dette at ikke kritikken ikke er relevant for vurderingen om det bruken av glattceller er en krenkelse av EMK art 8. Forhold som - 6-13-103468TVI-OTIR/01
ikke når opp til terskelen etter EMK art 3, kan vurderes etter artikkel 8. Det vises til omfattende praksis fra EMD. Det er ikke tvil om at isolasjon på glattcelle utgjør et "inngrep" jf. EMK art 8. EMD har uttalt at begrepet "privat life" skal undergis en vid fortolkning og at det blant annet innebærer en rett til å etablere og utvikle relasjoner med andre mennesker. EMK artikkel 5 er lex spesialis i forhold til frihetsberøvelsen, men ikke i forhold til isolasjonen. Isolasjonen av "Saksøker" i de to aktuelle periodene kan ikke på noen måte anses som en implisitt følge av selve frihetsberøvelsen. Et slikt inngrep kan bare forsvares dersom det har tilstrekkelig hjemmel i nasjonal rett. Det er ikke noen hjemmel i norsk rett for å holde "Saksøker" fortsatt isolert i perioden etter at han hadde vært fremstilt for fengsling. For tiden før fremstilling for fengsling gir forskriften til straffegjennomføringsloven 4-2 en viss analogisk hjemme for bruk av isolasjon. Imidlertid er utformingen av 4-2 i strid med lovskravets "rule og law"- aspekt idet bestemmelsen gir påtalemyndigheten en ufettered discretion med hensyn til om siktede skal isoleres eller ikke, og det uten at skjønnsmyndigheten ledsages av basale rettsikkerhetsgarantier. Konvensjonen krever at norske myndigheter godtgjør at bruken av isolasjon i hvert enkelt tilfelle har vært "nødvendig i et demokratisk samfunn". Kan staten ikke påvise at disse vilkårene er oppfylt, foreligger krenkelse av EMK artikkel 8. Det var ingen forhold ved "Saksøker" sitt individuelle tilfelle som tilsa at det forelå tilstrekkelige tungtveiende og konkrete grunner for å holde nettopp ham isolert. Faren for nye forbrytelser var avverget alene ved at "Saksøker" ble holdt fengslet. Bruk av isolasjon var således både uegnet og helt unødvendig som middel for å hindre gjentagelse. Bruken av isolasjon var derfor ikke "nødvendig i et demokratisk samfunn". Staten har heller ikke angitt hva som gjorde det nødvendig å holde "Saksøker" isolert til tross for at en slik begrunnelse har vært etterlyst av saksøker og partshjelperen en rekke ganger. På denne bakgrunn kan det konstateres at staten ikke har noen begrunnelse for hvorfor bruken av isolasjon er nødvendig. Det påpekes dessuten at denne praksis ikke bare rammer "Saksøker", men enhver som blir innsatt i politiarrest i Oslo. Staten bryter sin egen plikt til å stille tilstrekkelig varetektsplasser innen 48 timer fra pågripelse. Unntaket for tilfeller der "praktiske forhold gjør det umulig" kan ikke gi grunnlag for en systematisk underdekning av varetektsplasser, og gir ikke dekning for uregelmessige brudd på overføringsfristen slik vi ser det i dag. - 7-13-103468TVI-OTIR/01
Oversittingsproblemet skyldes at Kriminalomsorgen velger ikke å prioritere varetektsplasser. I stedet brukes politiarrestene som ordinær varetektskapasitet i strid med intensjonene i regelverket. Inngrepet i forhold til EMK artikkel 8 er selve isolasjonen som den innsatte de facto utsettes for ved innsettelse i politiarresten i Oslo. Det skal ikke mange timer til før oppholdet er i strid med EMK. Det anføres at også at EMK art. 14, jfr. art. 8 er krenket. Begrunnelsen er at Staten ved innsettelse i politiarrest bruker isolasjon på en systematisk måte som ikke ville være tillatt overfor soningsinnsatte. For en krenkelse av art.14 er det tilstrekkelig at bruken av isolasjon faller inn under det saklige virkeområdet ("scope") for art. 8. EMK artikkel 14 gir uttrykk for et aksessorisk forbud mot diskriminering og ikke en selvstendig rettighet. Forholdet må falle inn under virkeområdet for artikkel 8 ("the ambit" eller "the scope"). Det er ikke krav om at det foreligger "inngrep" i denne rettigheten eller at den må ha blitt krenket. Det skal ikke mye til for at forholdet skal anses innfor "the ambit". Isolasjon og det strenge regimet som politiarrest innebærer er et forhold som åpenbart omfattes av virkeområdet for EMK artikkel 8. Det anføres at det foreligger forskjellsbehandling. Det vises til at "Saksøker" i politiarrest utsettes for isolasjon på en systematisk måte som ikke ville vært tillatt overfor andre innsatte. Den automatiske bruken av isolasjon overfor alle i politiarrest innebærer en forskjellsbehandling sammenlignet med innsatte i kriminalomsorgens fengsler. Andre innsatte skal ikke utsettes for isolasjon med mindre det foreligger et kontret behov og dessuten en hjemmel for isolasjon. Det strenge regimet i politiarresten er en klar forskjellsbehandling i forhold til soningsinnsatte. Soningsansatte og varetektsinnsatte ulike grupper, men er i en tilstrekkelig sammenlignbar situasjon til at art. 14 får anvendelse. Forskjellsbehandlingen av disse to gruppene forfølger ikke et "legitimate aim" og er ikke "objectively justified". Dersom det ikke er noe formål med forskjellsbehandlingen innebærer det i seg selv en krenkelse. Man kan ikke ut fra ressurshensyn spare på innsatte i politiarrest når man ikke bruker de samme ressurshensyn for å isolere soningsinnsatte. - 8-13-103468TVI-OTIR/01
Forskjellsbehandlingen er uforholdsmessig og da gjelder helt generelt uavhengig av grunnen til at personen er frihetsberøvet. Uskyldspresumpsjonen tilsier også at en antatt uskyldig ikke kan behandles dårligere enn en som er dømt. "Saksøker" og partshjelperen har rettslig interesse i å kreve fastsettelsesdom for de påståtte krenkelser av hans rettigheter etter EMK artikkel 8 og EMK artikkel 8 sammenholdt med EMK art 14 jfr. tvl, 1-3,jfr EMK art 13 og art 41. Advokatforeningen støtter "Saksøker" krav om erstatning/oppreisning. Rettshjelpers påstand: 1. Bruken av isolasjon overfor "Saksøker" i Sentralarresten i Oslo politidistrikt 15. til 20. februar 2013, og 22. til 26. april 2013, krenket hans rettigheter etter EMK artikkel 8. 2. Bruken av isolasjon overfor "Saksøker" i Sentralarresten i Oslo politidistrikt 15. til 20. februar 2013, og 22. til 26. april 2013, krenket hans rettigheter etter EMK artikkel 14, jfr artikkel 8. 3. Den norske advokatforening tilkjennes sakens omkostninger. Saksøktes påstandsgrunnlag: Staten anfører prinsipalt at saksøker har ikke "reelt behov" for fastsettelsesdom for krenkelse av EMK iht. tvisteloven 1-3 (2). Saken gjelder et avsluttet forhold og saksøker har dermed ikke behov for rettens bistand med å avvikle et eventuelt pågående konvensjonsstridig forhold. Saksøker har fremsatt parallelle krav om erstatning og oppreisning på grunnlag av anført konvensjonsstridige forhold. Retten vil måtte ta stilling til spørsmålet om EMK er krenket i sin vurdering av kravene om erstatning og oppreisning. Behandlingen av disse kravene vil ivareta saksøkers behov for en "moralsk oppreisning", som angis å være et hovedformål med kravet om fastsettelsesdom for krenkelse av EMK. I et slikt tilfelle er det ikke adgang til også å kreve fastsettelsesdom for krenkelse av EMK. Det vises til tvisteloven 1-3, annet ledd og praksis fra Høyesterett. Staten påstår subsidiært frifinnelse for kravene om fastsettelsesdom for krenkelse av art 8. Staten gjør prinsipalt gjeldende at EMK artikkel 8 ikke kommer til anvendelse. - 9-13-103468TVI-OTIR/01
Oppholdene på arrestcellen utgjør ikke inngrep i "Saksøker" ' rett til respekt for privatlivet i hen hold til EMK artikkel 8 nr. 1, som er en forutsetning for at bestemmelsen kommer til anvendelse. Det vises til selve ordlyden i bestemmelsen. Saksøkers anliggende hører hjemme under EMK artikkel 5, eventuelt under EMK artikkel 3, ut fra lex specialis-betraktninger, men disse er ikke påberopt. Praksis fra EMD om varetektsfengsling og EMK artikkel 8, som saksøker viser til, er ikke sammenlignbar med vår sak, og kan ikke legges til grunn ved tolkingen av om saksøkers "privatliv" er grepet inn i. Det ville innebære en utvikling av rettstilstanden under EMK artikkel 8 dersom retten kommer til at bestemmelsen er anvendelig. Det er i første rekke EMD, ikke norske domstoler, som skal forestå slik rettsutvikling. Det vises til norsk høyesterettspraksis og EMD praksis. Det er ingen EMD praksis som gjelder vår type forhold direkte. Uttalelser fra ulike overvåkningsorganer er ukjente kilder i EMDs praksis. Dersom retten skulle komme til at EMK artikkel 8 får anvendelse gjør Staten gjeldende at EMK artikkel 8 ikke er krenket. Lovskravet som oppstilles i EMK artikkel 8 nr. 2, er oppfylt jf. straffegjennomføringsforskriften 4-2 og lang og sikker praksis. Formålskravet er videre oppfylt, jf. "the prevention of disorder or crime" i EMK artikkel 8 nr. 2. Saksøkers to opphold kommer heller ikke i konflikt med det forholdsmessighetskrav som er innfortolket i EMK artikkel 8 nr. 2 jfr. "necessary in a democratic society". En samlet vurdering av forholdene på saksøkers og statens side er avgjørende, herunder oppholdenes varighet, tilgjengelige fasiliteter og faktisk oppfølging av saksøker samt saksøkers eget forhold. En forutsetning for brudd på diskrimineringsforbudet i EMK artikkel 14, er at EMK artikkel 8 kommer til anvendelse. Dette fordi diskrimineringsforbudet i EMK er aksessorisk. Bare diskriminering av konvensjonsbeskyttede rettigheter forbys etter EMK artikkel 14. Staten gjør prinsipalt gjeldende at EMK artikkel 14 ikke kommer til anvendelse. Det vises til at Staten har hevdet at EMK artikkel 8 ikke kommer til anvendelse. Subsidiært gjør staten gjeldende at EMK artikkel 14 ikke er krenket. Staten gjør for det første gjeldende at det ikke er påvist et diskrimineringsgrunnlag, som er en forutsetning for konvensjonsstridig diskriminering. Det må foreligge en forskjelligartet behandling av "Saksøker" og forskjellsbehandlingen må være begrunnet i "other status". - 10-13-103468TVI-OTIR/01
Staten mener at "Saksøker" ' situasjon, som plassert i politiarrest, ikke utgjør en "other status" iht. EMK artikkel 14. Det vises til EMDs praksis. For det tilfelle at retten skulle komme til at saksøkers tilfelle utgjør en "other status", gjør staten gjeldende at vilkårene fastsatt i EMDs praksis ikke er oppfylt for at staten kan dømmes for å ha diskriminert saksøker. En antatt relevant forskjellsbehandling mellom saksøker og soningsinnsatte har en saklig og rimelig begrunnelse. Den forfølger videre et legitimt formål og ivaretar kravet om rimelig forholdsmessighet. Erstatningsansvar kan ikke bygges direkte på EMK artikkel 41 eller EMK artikkel 13. Staten anfører at det ikke foreligger brudd på EMK artikkel 8 og/eller EMK artikkel 14 jf. artikkel 8, som er en forutsetning for ansvar. Subsidiært gjør staten gjeldende at vilkårene for ansvar etter skl. 2-1 og 3-5 ikke foreligger. Staten gjør også gjeldende at en eventuell rettsvillfarelse fra statens side er unnskyldelig og kan ikke aktualisere ansvar etter skl. 2-1. Staten har heller ikke opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt, jf. skl. 3-5. Saksøker har under enhver omstendighet ikke påvist årsakssammenheng mellom anførte tap og anført rettsstridig adferd. Saksøktes påstand 1. Prinsipalt: Saken avvises 2. Subsidiært: Staten v/justis- og beredskapsdepartementet frifinnes. For så vidt gjelder krav om erstatning og oppreisning (saksøkers påstandspunkt 3): 3. Staten v/justis- og beredskapsdepartementet frifinnes. I alle tilfelle: 4. Staten v/justis- og beredskapsdepartementet tilkjennes sakens omkostninger. Rettens vurdering: 1. Innledning. Staten har anført at "Saksøker" ikke har tilstrekkelig rettslig interesse i å få fastsettelsesdom for krenkelse av EMK art 8 og at dette kravet må avvises. Hvorvidt kravet om fastsettelsesdom for krenkelse av EMK artikkel 8 skal avvises, henger sammen med rettens vurdering av erstatningskravet. Retten vil derfor ta stilling til avvisningsspørsmålet etter å ha tatt stilling til kravene om erstatning og oppreisning. Både under saksforberedelsen og under hovedforhandlingen har prosessfullmektigene på saksøkersiden foretatt en bred dokumentasjon av norsk praksis når det gjelder bruk av - 11-13-103468TVI-OTIR/01
politiarrest og den nasjonale og internasjonale kritikk som har vært reist mot Norge i den anledning. Videre har det vært både skriftlig dokumentasjon og vitneførsel rundt virkninger av isolasjon. Det har fra Statens side vært reist spørsmål om all dokumentasjonen som har vært fremlagt er relevant for saken, som tross alt gjelder to enkeltstående opphold i politiarresten i februar og april 2013. Etter rettens oppfatning er det behov for en generell beskrivelse av hva politiarrest/glattcelle er, bruken av politiarrest i Norge og den kritikk, både nasjonalt og internasjonalt, som denne praksisen har blitt utsatt for. Staten har bl.a påberopt seg unnskyldelig rettsvillfarelse dersom retten finner at det foreligger krenkelse av EMK artikkel 8 og/eller EMK artikkel 14 jfr. artikkel 8 i denne saken. Statens kunnskap om de forhold som kan lede til konvensjonskrenkelse er derfor etter rettens oppfatning relevant i denne saken. Retten finner det også hensiktsmessig å gå gjennom det faktum som er presentert i saken når det gjelder virkningene av isolasjon og internasjonale regler for fangebehandling. 2. Politiarrest/glattcelle I politiarresten oppholder det seg personer som er innbragt av politiet. Oppholdet i politiarrest varer til den arresterte løslates eller overføres til ordinært fengsel. Politiarresten forvaltes av det lokale politidistrikt. En person som er mistenkt for en straffbar handling kan pågripes og bringes til politiarresten. Hjemmel for innbringelse til politiarresten fremgår av politiloven 8 og 9. Oslo politidistrikt, Arrest og påtaleseksjonen, disponerer et arrestbygg inneholdende totalt 100 celler. Cellene i sentralarresten i Oslo er like. De inneholder en brisk, drikkevannsfontene og et toalett. På grunn av den sparsomme innredningen kalles cellene i politiarresten ofte for glattceller. De innsatte får en plastmadrass og teppe. Cellene har et vindu, hvor man ser himmelen og en klokke montert utenfor vinduet. Det er et callinganlegg i hver celle, hvor den innsatte kan ta kontakt med vaktrommet og vise versa. Fra dette calling-anlegget kan man også få musikk. Det er den samme musikken for alle. Lyset kan ikke slås av, men har nattinnstilling, slik at belysningen om natten er svakere enn om dagen. Ved befaringen under hovedforhandlingen fikk retten vite at mange av klokkene ikke virker. Det er uomtvistet at glattcellene ikke er ment for annet et kortvarig opphold. Frem til 1. juli 2006 var fristen for å fremstille en pågrepet person for retten "snarest mulig og så vidt mulig dagen etter pågripelsen". Var denne dagen en lørdag, helligdag eller dag som er likestilt med helligdag, ble fristen forlenget til den først påfølgende virkedag, jf. dl. 149 første ledd. Etter lovendring som trådte i kraft 1. juli 2006 ble fremstillingsfristen utvidet til senest "den tredje dagen etter pågripelsen". I medhold av straffeprosessloven 183 første ledd, siste punktum, er det gitt forskrift om bruk av politiarrest av 30.06.06 (Arrestforskriften). I arrestforskriften 3-1 fremgår det at - 12-13-103468TVI-OTIR/01
Den innsatte skal overføres innen to døgn etter pågripelsen, med mindre dette av praktiske grunner ikke er mulig. I forskrift om straffegjennomføring av 22.02.02, som er gitt i medhold av straffegjennomføringsloven 5, fremgår det i 4-1 at kriminalomsorgen skal stille fengselsplass til disposisjon innen to døgn etter pågripelsen. I politiets arrestinstruks av 15.12.08 pkt. 9.3 Oversitting, er det gitt instruks for det tilfellet at en person sitter i politiarrest mer enn 48 timer: Med oversitting menes her at en arrestant har opphold i sentralarresten utover 48 timer. I god tid før en arrestant har vært 48 timer i sentralarresten skal vaktsjefen ta kontakt med registreringskontoret ved Oslo fengsel for å avklare om arrestanten kan overføres til fengsel Hvis det ikke er mulig å få overført arrestanten til fengsel skal dette nedtegnes i arrestjournalen sammen med en redegjørelse for årsaken til manglende overføring. Saksansvarlig jurist varsles. Det finnes ingen offisiell statistikk over hvor mange som settes i politiarrest i Norge, men noen tall ble fremlagt under saksforberedelsen. Det fremgår av Politidirektoratets statistikknotat 1/2012: Oversittere i politiarrest, at det i Oslo politidistrikt var 11 629 arrestforhold (personer innom politiarresten) i 2011. «Oversittere» er personer som har sittet i over 48 timer i politiarrest. På side 4 i notatet (tabell 2) fremgår det at det i 2011 var til sammen 1107 oversittere i Oslo politidistrikt. Det er ikke spesifisert hvor mange døgn de har sittet. I epost av 06.01.14 fra Lars Kruse til adv. Sulland ble det oversendt en statistikk for Oslo politidistrikt fra 2013 utarbeidet av politiet selv. Der fremgår det at det i 2013 var 1417 oversittere, hvorav 772 hadde sittet en dag over, 437 hadde sittet t dager over, 214 tre dager over, 57 fire dager over, 22 fem dager over, fem personer hadde sittet seks dager over og en person hadde sittet syv dager over 48 timers fristen. På landsbasis er antall oversittere i 2011 opplyst å være 3 461 personer (Politidirektoratets statistikknotat 1/2012). 3. Isolasjon 3.1. Norske regler om isolasjon av innsatte Utgangspunktet er at en varetektsfengslet kan ha fellesskap med andre fanger, motta besøk, sende og motta brev, lese aviser, se på TV etc. Eventuelle begrensninger i dette må bestemmes av retten. Etter straffeprosessloven 186 annet ledd kan retten: - 13-13-103468TVI-OTIR/01
i den utstrekning hensynet til etterforskingen i saken tilsier det, ved kjennelse bestemme at den fengslede ikke skal kunne motta besøk eller sende eller motta brev eller annen sending, eller at besøk eller brevveksling bare kan finne sted under kontroll av politiet. ( )Retten kan også bestemme at den fengslede ikke skal ha adgang til aviser eller kringkasting eller at han skal utelukkes fra samvær med bestemte andre innsatte (delvis isolasjon). Retten kan overlate til påtalemyndigheten å bestemme hvilke innsatte den fengslede skal utelukkes fra samvær med. Kjennelsen skal angi på hvilken måte etterforskningen vil bli skadelidende om ikke den fengslede blir underlagt forbud eller kontroll etter bestemmelsen her. Det skal også gå frem av kjennelsen at bruken av forbud eller kontroll ikke er et uforholdsmessig inngrep Det anses som særlig belastende å ikke ha fellesskap med andre innsatte. Dersom den fengslede utelukkes fra fellesskap med alle andre innsatte, er dette betegnet som fullstendig isolasjon, jfr Ot.prp nr. 66 (2001-2002), pkt. 20.2. Straffeprosessloven 186a først ledd første punktum lyder som følger: Retten kan ved kjennelse beslutte at den fengslede skal utelukkes fra fellesskap med de andre innsatte (fullstendig isolasjon) når varetektsfengsling er besluttet etter 184 annet ledd, jf 171 første ledd nr. 2, og det er nærliggende fare for at den fengslede vil forspille bevis i saken dersom han ikke holdes isolert. Straffeloven 186 ble endret og 186a ble tilføyd ved lov av 28. juni 2005 nr.55. Det fremgår av forarbeidene at formålet med lovendringen var å etablere en praksis som gjorde at Norge ikke lenger fikk kritikk fra internasjonale kontrollorganer for omfanget og varigheten av bruken av isolasjon. I Ot.prp. nr 66 (2001-2002), punkt 1. Proposisjonens formål, fremgår det følgende: ( )Viktigst er forslaget til endringer i reglene om varetekt i isolasjon, som dels skal sikre en mer betryggende behandling av spørsmålet om hvorvidt varetektsinnsatte skal undergis hel eller delvis isolasjon, og dels skal begrense bruken og varigheten av isolasjon. De gjeldende reglene om varetekt i isolasjon og praktiseringen av dem har vært kritisert av internasjonale kontrollorganer. Ved utformingen av utkastet til nye regler har departementet lagt stor vekt på de anbefalinger som kontrollorganene har gitt. Med hjemmel i straffegjennomføringsloven 37 kan også kriminalomsorgen utelukke en innsatt helt eller delvis fra fellesskapet med andre innsatte på nærmere bestemte vilkår. - 14-13-103468TVI-OTIR/01
Etter 38 kan kriminalomsorgen i spesielle tilfeller i bruk sikkerhetscelle, sikkerhetsseng eller annet godkjent tvangsmiddel. Ingen av bestemmelsene regulerer forholdene for innsatte i politiarrest. For innsatte i politiarrest er utgangspunktet når det gjelder fellesskap med andre at det ikke skal være slikt fellesskap. I forskrift og straffegjennomføring 4-2. Fellesskap heter det: Innsatte som av retten ennå ikke er besluttet fengslet skal bare ha adgang til samkvem med andre innsatte dersom påtalemyndigheten forhåndssamtykker. Det er imidlertid ikke tvil om at utelukkelse fra fellesskap med alle andre innsatte anses som "fullstendig isolasjon" også for en som sitter i politiarrest. Ot.prp. nr 66 (2001-2002), punkt 20.1 under kommentar til endringene i straffeloven 60, om ekstra fradrag i straffen for den delen av varetekten som er utholdt i isolasjon, fremgår følgende: Med fullstendig isolasjon siktes det først og fremst til isolasjon etter utkastet til ny 186 a i straffeprosessloven. Men innsettelse i politiarrest innebærer også ofte i praksis at den siktede blir holdt fullstendig isolert. I tilfelle skal også slik isolasjon gi krav på fradrag. Høyesterett har i Rt-2005-1718 uttalt følgende: Med fullstendig isolasjon menes at den innsatte er utelukket fra fellesskap med andre innsatte, jf straffeprosessloven 186a. Ved innsettelse i politiarrest vil dette normalt være situasjonen for personer som vil bli begjært varetektsfengslet. Jeg viser til forskrift til straffegjennomføringsloven der det i 4-2 heter: «Innsatte som av retten ennå ikke er besluttet fengslet, skal bare ha adgang til samkvem med andre innsatte dersom påtalemyndigheten forhåndssamtykker.» Ofte vil i praksis utelukkelse fra slikt samkvem også gjelde for personer som innsettes uten at varetektsfengsling er aktuelt, jf. sitatet fra Ot.prp.nr.66. Hvis den innsatte er isolert på enecelle og avskåret fra å kommunisere med andre innsatte, vil vedkommende være i fullstendig isolasjon etter 60 første ledd annet punktum. Det er dermed den faktiske situasjon som den innsatte er i som er avgjørende for om vedkommende anses for å være underlagt fullstendig isolasjon, ikke om isolasjonen er kortvarig eller i politiarrest, jfr. også Rt-2005-1899. 3.2 Internasjonale regler om isolasjon av fanger FNs standard minimumsregler for behandling av fanger (FNs minimumsregler) er et forsøk på å beskrive hva som er omforente gode prinsipper og praksis når det gjelder behandling - 15-13-103468TVI-OTIR/01
av fanger, jfr art 1. Kapittel C gjelder varetektsfanger. Det fremgår av art 84 (1) at det ikke skilles mellom personer innsatt i politiarrest og personer i varetektsfengsel: Persons arrested or imprisoned by reason of criminal charge against them, who are detained either in police custody or in prison custody (jail) but have not yet been tried and sentenced, will be referred to as untried prisoners hereinafter in these rules. I artikkel 90, 91 og 92 fremgår det at "untried prisoners" skal tilgang til bøker, aviser, skrivesaker etc. De skal ha muligheten for behandling av egen lege og tannlege hvis det er rimelig grunn for det. Videre skal de ha muligheten til umiddelbart å kunne informere sin familie, samt gis rimelige muligheter til å kommunisere med familie og venner og motta besøk fra disse uten annen overvåkning enn nødvendig for rettspleien eller av sikkerhetshensyn. FNs prinsipperklæring av 1988 gjelder også for alle fanger og innsatte i politiarrest. Det fremgår av selve navnet på erklæringen: 43/173: Body of Principles for the Protection of All persons under Any Form of Detention of Imprisonment. I «Principle 19» er det uttalt at en anholdt eller fengslet person skal ha rett til å få besøk og korrespondere med familiemedlemmer og få mulighet til å kommunisere med omverdenen på visse rimelige vilkår og restriksjoner som har hjemmel i lov. FNs prinsipperklæring av 1990 (45/111. Basic Principles for the Treatment of Prisoners) har i et tillegg (Annex) pkt. 7 uttalt et prinsipp om at medlemstatene bør gjøre en innsats for eller oppmuntres til avskaffelse av isolasjon som straff eller å begrense bruken isolasjon. De europeiske fengselsreglene av 2006 gjelder bare for personer som varetektsfengslet av en rettsmyndighet eller som er fratatt friheten gjennom domfellelse (jfr. art. 10.1). Reglene gjelder dermed ikke for personer i politiarrest. Varetektsfengsledes rett til kontakt med omverdenen er regulert i Del VII, art. 99. Selv om reglene ikke gjelder innsatte i politiarrest, er det verd å nevne at med mindre uttrykkelig forbud er nedlagt av rettsmyndighet for et nærmere angitt tidsrom i en bestemt sak, skal varetektsfanger bl.a motta besøk og tillates å kommunisere med familien og andre personer på samme måte som dømte innsatte. De skal også ha adgang til bøker, aviser og andre nyhetsmedier. Gjennomgangen av de internasjonale reglene for behandling av fanger, både for de som er innsatt i politiarrest og de som er varetektsfengslet etter kjennelse fra retten, viser at den innsattes kontakt med omverdenen er vektlagt. Det er lagt særlig vekt på mulighet til å - 16-13-103468TVI-OTIR/01
kommunisere og motta besøk fra familien. Videre er det også ansett som viktig at den innsatte gis adgang til bøker, aviser, TV etc. I Istanbul samlet en gruppe på 24 internasjonale eksperter seg den 9. desember 2007 om «The Istanbul statement om the use and effects of solitary confinement». Blant ekspertene var sakkyndig vitne under hovedforhandlingen, Peter Scharff Smith, fra det danske Institutt for Menneskerettigheter og Manfred Nowak, FNs daværende spesialrapportør om tortur. Uttalelsen var en reaksjon på økning i bruken av streng og forlenget isolasjonspraksis i fengslene i ulike jurisdiksjoner over hele verden. Isolasjon ble definert som fysisk isolasjon av individer som er innelukket i sine celler 22-24 timer i døgnet. Se side 1, Definition: Solitary confinement is the physical isolation of individuals who are confined to their cells for twenty-two to twenty- four hours a day. Ekspertgruppen mente at det var overbevisende dokumentert at isolasjon kunne ha alvorlige fysiske og psykiske virkninger. Det ble vist til at forskning indikerte at 30-90% av innsatte opplevde uønskede symptomer under isolasjon. Listen over symptomer er lang og varierer fra søvnløshet og forvirring til hallusinasjoner og psykoser. De negative helseeffektene kan oppstå etter bare noen få dager i isolasjon og helserisikoen øker for hver dag tilbrakt i isolasjon. Ekspertgruppen viste også til at bruken av isolasjon kan medføre et psykologisk press for å tilstå. Ekspertgruppen avsluttet uttalelsen med å anbefale at isolasjon bare bør benyttes unntaksvis og så kortvarig som mulig: As a general principle solitary confinement should only be used in very exceptional cases, for as short a time as possible and only as a last resort. 4. Internasjonal kritikk Norge har gjennom de siste 20 år fått kritikk fra flere internasjonale organisasjoner for bruken av politiarrest. Kritikken er særlig rettet mot den omfattende bruken og problemet med "oversitting" 4.1. Europarådets torturkomite. European Commitee for the Prevention of Torture and Inhuman or Degrading Treatment or Punishment (CPT) besøkte Norge i perioden 27.06-06.07.93. Rapport ble avgitt 21.09.94. Forholdene i politiarresten ble tatt opp i rapporten. På s. 17 I rapporten fremgår følgende: - 17-13-103468TVI-OTIR/01
As states above (cf paragraph 10) a person arrested by the the police in Norway must be brought before the prosecuting authority as soon as possible for confirmation of the arrest, which must then be reviewed not later than the following day by the competent court. However, it emerged during the visit that it was quite common for persons remanded in custody to be kept for some time on police premises for want of places in remand prisons. This state of affairs was corroborated by an examination of police custody registers. På s. 20 hadde CPT noen generelle kommentarer til forholdene i politiarrestene. Noen av forholdene er ikke så aktuelle i dag og spesielt ikke for politiarresten i Oslo, som denne saken gjelder. Det gjelder for eksempel utlevering av madrasser og tepper, callinganlegg og en utforming av cellene som gjør det mulig å hvile. Disse forhold er ivaretatt i politiarresten i Oslo. Men en av kommentarene har fortsatt interesse. Fra andre avsnitt på s. 28 siteres følgende: Finally, the CPT would like to stress that while the police cells visited were, in principle, adequate for short stays, the physical environment and the regime (including, for example, the absence of outdoor exercise facilities and reading matter) fell distinctly short of what a detainee held for a prolonged period is entitled to expect. In this respect, the delegation found that persons on remand could be held for a week or more at Police headquarters at Oslo and Romerike. It accordingly recommends that the Norwegian authorities take steps to ensure that persons remanded in custody are not kept for prolonged period in police establishments CPT konkluderer på s. 51: The CPT has also expressed concern about the practice observed of remand prisoners being held for a week or more in certain police establishments. Although the police cells in question were, in principle, adequate for short stays, the physical environment and regime offered fell distinctly short of what a detainee held for a prolonged period is entitles to expect. CPT anbefaler bl.a at det settes i gang tiltak for å sikre at arresterte personer ikke blir sittende for lenge i politiarrest (se Appendix I, A, 2 på s. 58 i rapporten.) Norske myndigheter svarte på rapporten bl. a med å understreke at statistikk viste betydelig forbedring og at det var veldig sjelden at arresterte satt i politiarrest i over lengre tid. Imidlertid fikk CPT informasjon fra ulike kilder i 1996 om at arresterte personer kunne bli sittende i politiarresten i lengre periode, særlig i Bergen fengsel, og at ved ett tilfelle hadde en person sittet i opptil en måned. CPT henvendte seg til norske myndigheter i juni 1996 for å få en rapport om situasjonen. I svar av 08.10.96 uttalte norske myndigheter at retningslinjene som ble fulgt av Justisdepartementet i disse sakene var at personer holdt i - 18-13-103468TVI-OTIR/01
polilitarrest skulle overføres til fengsel så fort som mulig og ikke holdes i politiarrest lengre en maksimum fem dager. Likevel ble det innrømmet at i noen måneder på våren og sommeren i 1996, var antallet personer som ble holdt i politiarrest for lengre periode høyere enn det som normalt var ansett akseptabelt av Justisdepartementet. Norske myndigheter opplyste at situasjonen var ekstraordinær og midlertidig. Problemene i Oslo skyldes oppussing av 87 celler i Oslo fengsel (jfr. informasjon innledningsvis i CPT/Inf(97)11, del II A) CPTs neste besøk i Norge var i perioden 17.-23.03.97. Rapporten er datert 05.09.97 (jfr ovenfor nevnte rapport CPT/Inf(97)11). CPT anbefaler følgende på side 10: The CPT recommends that the Norwegian authorities take urgent step to ensure that the policy defined by the ministry of Justice not to keep a person in detention in police establishments longer than five days be invariably applies in practice in the Bergen Police Headquarters and in all the other police establishments in Norway. I svaret fra norske myndigheter på rapporten, ble det opplyst om tiltak som var/ville bli iverksatt. Blant annet ble det opplyst at Justisdepartementet ville ha som mål at overføringer av arrestanter fra politiarrest til fengsel skal skje innen ett døgn etter fengslingskjennelse er avsagt. Videre ble det opplyst at etter straffeprosessloven 183 skal en pågrepet person fremstilles for forhørsretten med begjæring om fengsling snarest mulig og så vidt mulig dagen etter pågripelse. CPT besøkte Norge igjen i 1999 i perioden 13.09-23.09. Når det gjaldt innsatte i politiarrest fant CPT at i de fleste sakene klarte norske myndigheter å få overført innsatte til fengselscelle innen 24 timer etter at retten hadde avsagt kjennelse. Likevel uttalte CPT i sin rapport av 09.10.00 (CPT/Inf(2000)16) på side 12: This significant reduction in the average length of time which remand prisoners spend on police premises is a positive development. However, the CPT tends to agree with the view expressed by the Parliamentary Ombudsman on this issue, namely that there is every reason why police cells should not be used for detention at all after a remand order has been made. Holding persons on police premises after they have been remanded in custody should be the exception and not the rule. In those cases where it is unavoidable, the CPT recommends that the Norwegian authorities continue to make efforts to ensure that such persons are held on police premises for the shortest possible period of time. Neste besøk fra CPT var 3.10-10.10.05. Rapporten er datert 11.04.06 (CPT/Inf(2006)14. Fra s. 12 siteres: - 19-13-103468TVI-OTIR/01
During the 2005 visit, the delegation was informed that, under the terms of Section 4.1 of the Regulations to the Execution of Sentences Act, the transfer of a prisoner from a police cell to a prison must be effected without undue delay once the remand decision has been taken, and that the Norwegian authorities aimed - as in 1999 - to carry out the transfer within 24 hours following this decision ( 24-hour rule ). ( ) At Oslo Police District Headquarters, the average time that elapsed between a person s arrival there and being transferred to a prison was approximately two days; normally, the appearance before the judge competent to order remand in custody occurred within 24 hours following arrest, and the transfer to a prison was made within 24 hours following the remand decision. During the first half of 2005, the 24-hour rule had not been respected in 73 cases. The CPT welcomes the efforts made by the Norwegian authorities to reduce the time of detention in police establishments for remand prisoners. It must nonetheless emphasise that the objective should be to put an end, except in exceptional circumstances, to the practice of accommodating remand prisoners in police establishments. I norske myndigheters svar til rapporten heter det under punkt 10: The use of police establishment to accommodate remand prisoners is almost due either to a lack of space in ordinary prisons or to an impractically long distance between the court where the proceedings are taking place and the nearest prison. The general principle is that police establishments should only be used where no alternative is available and it is absolutely necessary in the interests of the proper and efficient conduct of proceedings. On 29 june 2006, The Norwegian Supreme Court ruled that housing a defendant in a police establishment for two nights during proceedings did not constitute a breach of relevant domestic legislation or Article 6 of the European Convention for the Protection of Human rights and Fundamental Freedoms (right to a fair trial) Siste besøk var i 2011 fra 18.05-27.05. Rapporten er datert 21.12.11 (CPT/Inf(2011)33). Fra s.11siteres: It remained the case that, in all the police establishments visited, a considerable number of persons remanded in custody were kept in police detention facilities beyond the 48-hour time limit, in some cases (as observed at Bergen and Oslo Police Headquarters) even up to nine days, reportedly due to lack of capacity in remand prisons. Such a state of affairs is of particular concern, given that the police - 20-13-103468TVI-OTIR/01