Rapport fra faglig studietur til Palestina fra 8. januar til 17. januar.

Rapport fra faglig studietur til Palestina fra 8. januar til 17. januar. Palestinekomiteen arrangerer studietur for norske fagforeninger årlig. Turen 8. -17 januar 2010 var spesialtilpasset fagforeninger innen transportsektoren. Deltakerne hadde flere møter i forkant av reisen hvor turen ble planlagt sammen med Palestinakomiteen. Sverre Kringtrø og Kjell Næss deltok fra Norsk Jernbaneforbund. Forbundet finansierte hoveddelen av turen gjennom studiestøtte fra NJF studiefond. Studiestøtten var på kr. 15.000 for begge. Målet for turen var å se og møte Palestinske fagbevegelsen (PFGTU), Veolias ulovlige byggingen av Jerusalem Light Rail linje på okkupert palestinsk jord i Jerusalem og oppleve hvordan den Israelske okkupasjonsmakta behandler befolkningen i vestbredden. Vi har hørt, sett og lest hvordan det er å leve der under den Israelske okkupasjonsmakta, nå hadde vi en mulighet å danne oss et bilde av virkeligheten.. Turene var besøk til forskjellige organisasjoner, PFGTU, flyktningeleirer, arbeidsplass besøk, arbeidsministeren for Vestbredden og møte med ordfører i forskjellige byer i Palestina. Det ble lagt opp mye turer med en lokal guide, Abu Hassan, PFGTU og PACE. Det var lagt inn en fridag for å gjøre noe annet. Det var et stramt program som var lagt opp, det var fra tidlig om morgenen til seine kvelden. Dette resulterte med mer romslige bukser. Vi bodde i Ramallah, hotellet som vi bodde var et meget bra valg, vi bodde bra og spiste bra. Men starten på turen var knall tøft, Sverre satte seg toget nedover til Gardermoen den 7. Januar. Gradestokken viste minus 26 grader i Trondheim, og Sverre så fram til ei god og varm komfortvogn ned til Oslo, men den det viste seg at Signatur toget har ikke noe varme, så det ble en kald tur ned til Oslo. Det ble ikke bedre når det var like kaldt i Oslo. Vi (Sverre og Kjell) møtes på Gardermoen for avreise. Vi var 8 personer fra fagbevegelsen og 3 fra Palestinakomiteen som guider, den 3. person fra Palestinakomiteen kom noen dager etter på, totalt ble vi 11 stk på denne turen. Det ble flytur nedover til Frankfurt først med et fly bytte der for videre fly til Tel Aviv. Når vi kom fram der var det en mer behagelig temperatur, med dette kunne vi kaste fra oss, luer, votter, ullklær og ta på oss sommer klær. Turen fra Tel Aviv ble besørget med en innleid minibuss med sjåfør, som ble vårt framkomst middel på hele turoppholdet og vi ble godt kjent med både buss og sjåfør. Turen til Ramallah tok rundt 2 timer, men turen dit fikk vi de første inntrykkene hvordan det var, langs veien innover ble vi møtt med den berømte muren, fikk se den «Palestinske» veien, og ikke minst fikk vi se fengslene som var beregnet for palestinere. Etter vært kom vi fram til Ramallah. Der fikk vi se vår første store checkpoint, men det var ikke noe problem å komme inn til Ramallah, det er verre å komme ut fra Ramallah, det fikk vi erfare senere på turen. Til slutt kom vi fram til hotellet, sjekket inn og kom oss i orden. Den første kvelden var en bli kjent kveld med en bedre middag og en bedre god lokal ølsort. Det hører med at Ramallah har en majoritet av kristne, derfor hadde en kristen ordfører. Det innebar at det var mulig å få seg en øl eller et glass vin til maten, og hvis noen skulle ønske seg en pizza med skinke var heller ikke det noe problem. Ankommet Tel Aviv Veien til Ramallah, separasjons murene langs veien

Fengsel Fellesmiddag første kveld Arbeidsministeren for Palestina: Den første dagen ble det møte med den Palestinske arbeidsministeren. Han fortalte hvordan situasjonen i Palestina, vi ble fortalt om den politiske situasjonen i Palestina. Det var vanskelig å oppnå en varig fred når forhandlingene er stoppet opp, han ønsket en to stats løsning med grensene som ble satt etter den grønne -linje etter krigen i 1967. Navnet den grønnlinje er kommet etter fargen på pennen de brukte på kartet når de tegnet grensene. Det var en økende trakassering av Palestinere. Ble fortalt det var en etnisk rensing i Jerusalem, og øking av nybygging i Jerusalem. Det var en systematisk utbytting av gatenavn i Jerusalem, fra Palestinske navn til Israelske navn. Alt er satt i system av Israelske myndighetene. Det var besøk av en minister fra SørAfrika året før, han ble sjokkert hvordan det var i Palestina, han utdypet at det var verre apartheid regime fra Israels side enn det var i under apartheid styre i Sør-Afrika. Vi ble fortalt at det lever i overkant av 4 mill Palestinere på Vestbredden og i Gaza. 46% av disse er under 16 år, så det er en ung befolkning. Dette fører til 45000 nye arbeidssøkere hvert år, og det finnes arbeid bare til 25% av disse. Forskjellen mellom Vestbredden og Gaza var stor. I Gaza var arbeidsledigheten minst 60%, mens den var kun 20% på Vestbredden. Han fortalte om minimumslønna i offentlig sektor som lå på rundt 1200 shekel (i underkant av 2000 kr) i mnd. Det var omtrent som gjennomsnittslønna i privat sektor. Det var en del forsøk i gang for å etablere bedre forhold for arbeidere. Bl a skal det nå etableres en arbeidsrett for 1.gang. Det var også etablert forsøk på en sosial dialog, med myndigheter, arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgivere. Her bruker de ILO( den internasjonale arbeiderorganisasjonen) som rådgivere. Det skal etableres et råd for arbeidslivet, og kvinnerettigheter skal på agendaen. Målet er bl.a å heve statusen til kvinnelige arbeidere og å øke minstelønna. Offentlig arbeidsformidling er også under etablering og det er startet en del fagopplæring og opplæring i lover og regler, og noe arbeid med rehabilitering. De erkjenner at arbeidskraft er deres viktigste kapital. Det er etablert et arbeidstilsyn, som skal kunne foreta inspeksjoner. 800 000 mennesker er avhengig av sosialhjelp, hovedsakelig pga den store arbeidsledigheten. Gjennomsnittstøtten fra palestinske selvstyremyndigheter lå på 6-700 shekel i mnd. for en hel familie. Og det er godt under fattigdomsgrensen i Palestina. Kooperativer i Palestina har 55000 ansatte, og skal utvikles videre, bla i samarbeid med fagbevegelsen. 6 forbund organiserer de ansatte her. Det Palestinske LO heter PGFTU Palestinian General Federation Trade Unions. Til slutt ble det diskutert boikott. Offisiell palestinsk politikk er at man ønsker boikott av alle produkter som kommer fra de ulovlige bygde koloniene (kalles settlerments), og av Veolia som bygger den nye bybanen i Jerusalem, som skal binde sammen koloniene. Denne byggingen er klart ulovlig etter internasjonal rett, ettersom Øst-Jerusalem er okkupert land.

Kontorlokalene til arbeidsministeren Gave overlevering PACE: Vi fikk en interessant ettermiddag med bl.a PACE, Palestinian Assosiation for Cultural Exchange. Adel informerte oss først om deres arbeid, så fikk vi en liten rundtur i Ramallah. Fyren var proppfull av historisk informasjon. PACE jobber bl.a med å ivareta den nasjonale kulturarven. Det dreier seg først og fremst om historiske minnesmerker. Mye forfaller og ødelegges, da det ikke finnes midler. Og selvsagt pga den ustabile situasjonen under okkupasjonen. Men også palestinske myndigheter fikk betegnelsen inn effektive. I tillegg blandet Israel seg bort i alt mulig. At Palestinske historiske steder ble erklært som Israelske nasjonalparker skapte mye harme. Et annet problem var ulovlige utgravinger utført av fattige Palestinere for å finne objekter som kan selges på det illegale antikvitetsmarkedet. De mangler midler til å sikre og bevare viktige historiske steder. Men noe har de fått til selv med meget små midler. Det dreier seg om opplæring og informasjon til lokalbefolkningen, slik at disse, på dugnad, tok vare på og gjenoppbygget noen steder. Vi fikk flere eksempler på dette. Kontorlokalene til PACE Stop the wall: Litt senere på dagen fikk vi møte Dawood fra Stop the wall - Stopp muren kampanjen. Han proppet oss med fakta og informasjon, som det bare er mulig å gjengi noe av her. Kampanjen ble startet i 2002 som en koalisjon av 11 forskjellige grasrotorganisasjoner. Aksjonen er bygget på lokal organisering i de landsbyene som blir berørt av byggingen av muren. Redselen for at jødene skal bli i mindretall i Israel om 15 år, pga høyere fødselsrater blant palestinerne, førte til storstilt plan fra Israels regjering i 2000. En viktig del av denne planen er Muren. Resultatet er at 61% av Vestbredden nå er kontrollert av Israel. Vestbredden er gjennomboret av et nettverk av veier omgitt av gjerder, og Palestinerne er i ferd med å bli isolert i gettoer omgitt av muren. Dawood mente dette førte til at det nå ikke lenger var mulig å bygge en egne stat basert på Vestbredden og Gaza. Fra 2011 må man ha spesialtillatelse (visa)for å besøke Vestbredden, slik som det allerede er i Gaza. Andre metoder som brukes for å splitte opp Palestina er etableringen av industrielle soner på Vestbredden og langs grensene etter modell av bla Kina. Samme prinsipp brukes også i avlønningen. I Israel er minimumslønna rundt 5000 kr pr mnd. I industri sonene er lønna 1500 kr i mnd. Ingen lover gjelder i disse sonene og dermed har arbeiderne heller ingen rettigheter. Palestinerne kan få turistvisum for å jobbe i disse sonene, som da selvsagt kan trekkes tilbake dersom man gjør noe som Israel ikke liker. Disse sonene kommer i tillegg til mange og store militære soner som er etablert, og naturreservater anlagt på palestinsk område, der det ikke kan bygges noe som helst.

Det er flere typer soner. Landbrukssonene er laget for eksport av jordbruksvarer. Palestinske bønder som må oppgi sine gårder kan ta jobb i sonene. Sonene fører til økning i barnearbeid, da lønna er så lav at hele familien ofte må hjelpe til. I Turistsonene bygger israelerne egne hoteller for å ødelegge all palestinsk turistindustri. I Betlehem, som er helt omringet av murer, busses turistene inn i byen for å se på severdigheten, så busses de ut igjen til de israelske hotellene. Slik sørger de for at minst mulig penger legges igjen i palestinske områder. Snart skal turistene få egne kontrollpunkter, slik at de slipper å se trasseringene som foregår av palestinerne på dagens kontrollpunkter. Israel kontroller nesten all vann og strømforsyning til Palestina bl.a. Nå ønsker man å innføre betalingsautomater på vann og strøm, der palestinerne må forhåndsbetale. Dersom du bruker mer enn du har betalt for stenges vann eller strøm automatisk. Ellers er jo vannforsyningen til for eksempel Ramallah allerede sterkt regulert. Vannet settes som regel på bare en gang i uka, og gjerne kun et par timer. Da gjelder det for palestinerne å fylle opp de sorte vanntankene de har på takene sine, slik at de har vann for resten av uka. Er du ikke hjemme når vannet settes på i ditt område, kan du risikere å gå tom for vann.tenk deg tanken på å leve en uke eller to totalt uten vann i springen???? De israelske ulovlige settlementene har ingen restriksjoner på bruk av vann. 1100 palestinere er politiske fanger i Israel i dag. Palestinerne kan holdes i fengsel i 9 mnd. uten rettssak, og denne administrative fengslingen kan fornyes flere ganger. Dette fører til at mange sitter i årvis uten lov og dom. Faktisk er også flere barn politiske fanger, helt ned til 8 års alder. Dawood mente at det var en illusjon å tro at det gikk an å få til en effektiv boikott kun av varer som er produsert i koloniene. Det er nesten umulig å kontrollere merkingen av varer fra Israel. Han mente, som de fleste andre vi har truffet, at en total boikott av Israel, etter mønster av kampen mot apartheid, var eneste virkemidlet som kunne ha en virkning. Fra foredraget til Stop The Wall Kart som viser egne veier for det palestinske folket Besøk til graven til Yasir Arafat: Delegasjonen gjennomførte et besøk til graven til Yasir Arafat(ved president boligen i Ramallah), et mausoleum med æresvakter. I tilknytning var det bygget et museum og moske med et tårn som skal vise graven. I dette tårnet var det tidligere et lys som lyste mot Jerusalem. Det er et ønske blant Palestinske folket at han blir gravlagt i Al-Aqsa-moskéen i Jerusalem. Men lyset ble slukket av Israelske hæren. Sverre og Kjell ved graven. Her var lyset montert

Politisk tur med Abu Hassan : For å komme oss til Jerusalem denne dagen, tok vi lokalbussen. Det medførte at vi måtte gjennom de forhatte checkpointene som Israel har satt opp for å kontrollere palestinerne. Over 600 slike checkpoints er satt opp på et område av vestfolds størrelse. Det var ikke en behagelig opplevelse, krøtter er bedre behandlet en dette. Denne dagen var det politisk tur med Abu Hassan, vi ble guidet rundt i Jerusalem med minibussen vår. Turen gikk rundt i forskjellige bydeler av Jerusalem. Der fikk oppleve hvordan organiseringen og oppbyggingene av settelementene i okkupert område, mange av disse var oppsatt etter krigen 1967, og det blir forsatt bygget nye. Vi fikk se hvordan byen ble delt mellom Vestbredden og Jerusalem med den muren. Vi fikk fortalt hvor lang muren skal bli, den skal bli på 740 km, bare i Jerusalem skal den bli rundt 100 km. Muren er forklart med den er satt opp for sikkerhetsgrunner, men den virkelige sannheten er for å skille det palestinske folket og begrense antall palestinere i Jerusalem ved å skille ut palestinske områder fra Jerusalem. Med muren har blitt vanskelig for den vanlige palestiner å besøke slektninger, turer som man tidligere brukte 5 min på, var det vanlig å bruke 45 min. til 1 time på samme ærend på, pga omveier etter muren kom opp. Vi ble vist flyktningeleirer isolert på små områder av muren, på disse områdene bodde det rundt 15000 i kummerlige forhold. Vi fikk se hus på palstinske områder som er revet flere ganger av israelske myndigheter, revet de pga av manglene byggetillatelse som grunn. Men nå sender de regning til de pårørende for rivingen av huset. For å få byggetillatelse av israelske okkupasjonsmyndigheter tar det opp til 10 år for å få svar, stort sett er det nei de får. Vi fikk fortalt man bygger egne veier for palestinere og israelere, bilene ble skilt ut med fargen på skiltene på bilene, palestinske innbyggere hadde hvite skilt og israelske hadde gule skilt. Veiene som ble bygget for palestinere var «omveier» hvor israelske myndigheter hadde full kontroll på ferdselen, og muligheten for å kunne stenge veiene på kort varsel. På denne rundturen ble vi vitne til mest ubarmhjertige hva en stat kan finne på, vi møtte familier som er kastet ut på gata av israelske soldater, de kaster alt de eide på gata, mens utkastelsen ble utført, flyttet en settler familie inn i det samme huset som de bodde. Det er 28 familier som har fått utkastelse ordre, og vi så resultatet av to av disse utkastelsene, den første ble gjennomført i august 2009. Den andre familien kastet ut like før vi kom nedover. Familiene bodde i telt utenfor sine hjem nå. Vi fikk fortalt at en eldre dame på 70 år ble banket opp av ungdommer fra settler miljøet, hun fikk et sykehusopphold på 3 dager p.g.a dette. Det var organisert systematisk trakassering av de igjenboende familier. Det var organisert ved at israelsk settlerungdom kom med lastebiler med høyttaler på taket og spilte høy «musikk». Vi fikk oppleve dette på nært hold under vårt besøk hos de utkastede. Vi fikk se flere hus Jerusalem som er blitt tatt over, også i gamlebyen i Jerusalem. Bl.a fikk vi se Benjamin Netanyahu nyervervelse, han har også okkupert et hus. På hjemturen fra Jerusalem til Ramallah fikk vi oppleve den trakasseringen og makta israelerne utøver, bussen vi satt på ble stoppet og to soldater kom inn å sjekket om vi hadde id, det viste seg at en av passasjerene ikke hadde det, og han ble eskortert ut av bussen. Vi ble fortalt han ble fengslet over natta og slapp fri dagen etter på. Det var ikke en behagelig opplevelse når soldater kommer med våpen inn på bussen, og den eneste sikringen de har er fingeren på avtrekkeren. I verste fall kunne det innebære 6 mnd. fengsel for ulovlig opphold i Jerusalem. Mulighetene til å få id for palestinere på Vestbredden og inn til Jerusalem er ikke store, det er tre ting de må oppfylle for å kunne søke: 45 år, gift og to barn, men det var ikke garanti for å få det. Som vi fikk opplyst var det 46% av befolkningen under 16 år.

Hus i flyktningeleiren Jerusalem Okkupert hus Muren Og her bor familien som eier huset Oss en familie som er kastet ut Inne i oppstandelse kirken Nabulus: Første del av denne dagen besøkte vi flyktningeleiren Balata, den ligger i nærhetene av byen Nabulus. Vi ble møtt av Mahmoud fra kultursenteret. Han hadde forøvrig fødselsdag som vi feiret med kake og allsang. Vi sang bursdagssangen både på engelsk og norsk. Han fortalte at Balata er den største flyktningeleiren på Vestbredden, meste parten av folket kommer fra byen Haifa, og de flyktet i 1948, etter den første krigen som startet den 15. mai, da Israel erklærte seg som selvstendig stat. Balata ble opprettet i 1950, området som Balata som disponerer er 1 km2. Dette skulle romme 5000 flyktninger, i begynnelsen bodde de i telt. I følge FN resolusjon 149 skulle de vende hjem med det første. Men i 1960 ble teltene erstattet med små leiligheter, men først i 1975 kom det vannforsyninger og strøm til Balatra. Men i dag bor det ca 25000 personer, fordelt på 850 hus. Balata var en av de viktigste stedene for oppblomstringen av Intifadaen som palestinere startet. Med den 2. intifadaen ble det ca drept 230 personer og over 480 fengslet. FN har ansvaret for Balata, men tilskudd til skoler, renovasjon osv skrudd ned, mange trur at UNRWA blir snart avviklet. Med at tilskuddene blir reduser er matforsyningene blitt dårligere, gratis skoletilbud er falt bort, slik de må betale for det. Mahmoud mener en to stats-løsning blir mer og mer urealistisk, vi ble fortalt hvordan Oslo avtalen har innvirket på de palestinske områdene, Vestbredden ble delt i 3 deler, A, B og C områder. A områder er områder der palestinske myndigheter har kontroll, dette utgjør ca 12 % av Vestbredden, B område er områder som er kontrollert mellom palestinske og israelske myndigheter, men i virkeligheten er det israelere som kontrollere alt, dvs strøm, vann, eteren osv. Og C område er ikke tilgjengelig for palestinerne. Dette utgjør ca 62 prosent av Vestbredden. Som vi fikk opplyst er Oslo avtalen en meget dårlig avtale for Palestina. Totalt får vi opplyst at 930 000 palestinere har vært i fengsel. Det betyr at så godt som alle familier er berørt. Det er også slik a folk som har vært fengslet er utestengt fra en god del jobber. Mange i Balata jobbet i Israel før intifadaen, ca 60 % av de arbeidsføre. Nå er det nesten ingen, ca 10 %. Nesten alle mistet tillatelsen til å jobbe i Israel etter intifadaen. Leiren ble nesten hermetisk lukket. 80% lever under fattigdomsgrensen. Arbeidsledigheten er 45-50%. De føler seg sviktet av alle. 70% av innbyggerne er under 18 år. Helsesituasjonen er dårlig. Etter besøket i Balata fikk vi en visitt hos ordføreren i Nabulus, Ordføreren ble valg inn på en koalisjonsliste mellom Hamas og andre islamske grupper. Ved valget i 2005 fikk han mer en 74 % av stemmene, og valgdeltagelsen var mellom 70-80%. Viseordføreren er fra Fata, følge ordføreren er det et godt samarbeid mellom de. Vi fikk litt om historien om byen, Nabulus var en av de rikeste byene på Vestbredden fram til år

2000, men i 2000 ble byen totalt avstengte og ikke før etter intifadaen, i juni 2009 ble restriksjonene lettet på. Men nå har det blitt en fattig by. Til opplysning er Nabulus en vennskapsby ned Stavanger. Etter møtet med ordføreren ble vi vist rundt i gamlebyen i Nabulus, der fikk vi besøke en organisasjon som hjalp barn med krigs traumer, dette var en frivillig organisasjon, de var avhenging av pengestøtte og frivillige for det skal gå rundt. Men der fikk vi møte en ung mor med sin datter, hun fortalte hun blitt forlatt av barnets far, hun har startet på en utdanning, men er forhindret pga økonomiske årsaker og ikke hadde råd til å sende ungen til barnehage. Men hun ga ikke opp for å bli ferdig med studiene. Dette med førte en spontan innsamling fra oss, slik hun kunne komme litt videre med studiene.. Senere på dagen fikk vi et særdeles sterkt møte med to familier som har mistet sine menn i en aksjon som israelske soldater gjorde i nattens mørke. I Nabulus har palestinske sikkerhetstyrker kontroll i byen fra 06:00 til 24:00, men må trekke seg tilbake om natten da den israelske hæren overtar ansvaret, realiteten er at den israelske hæren har kontrollen. De utfører spontant aksjoner mot tilfeldige familier, i to aksjonene et par uker før vårt besøk i Nabulus drepte soldatene to menn i hjemmene deres om natten mens de sov med familien rundt seg. Vi fikk møte enken til den ene, og ble vist hvor drapene fant sted, så skudd hull og blod på veggene, og andre familien ble vi møt med broren og moren til den drepte. Flyktningeleiren Presentasjon av frivillig organisasjon Bursdagsbarnet Et sterkt møte med familie Ordføreren i Nablus En engasjert mor Hebron: Denne byen ble besøkt to ganger, første turen ble vi guidet av Abu Hassan. Vi møtte en by som var delt i to, byen var delt mellom palestinske kontrollert del og israelsk delt. Vi skulle besøke en familie som bodde i den israelske kontrollerte delen, det som møtte oss i denne delen av byen var en død by, det var ikke noe handel eller liv og røre i gatene. For å komme til familien måtte vi igjennom en kontrollpost. Vi ble møt av Hashem al-'aza som bodde et hus nedenfor et nybygget settelment. 0mrådet var stålet fra palestinerne. Det var ikke lov for palestinerne å bruke gatene i området, så det å komme fram til hans hus var ikke enkelt. Vi fikk omvisning der han bodde, vi fikk se hans avlinger av Oliven og druer var ødelagt av gift som «naboene» har gitt plantene. Det var en evig trakassering av denne familien. Vold mot barna og hans kone, volden som de har utøvet har resultert til to spontane aborter for konen. Kutting av vanntilførsel og strøm var en del av hverdagen. Familien kan ikke dra sammen ute, det må være en voksen til stede til en vær tid, dette er for å unngå at huset blir okkupert av settlere. Familien og naboen har fått tilbudt å bli kjøpt ut av en rik Brooklyn jøde, men de har takket nei til tilbudet.

Etter besøket hos Hashem al-'aza, ble vi guidet rundt i Hebron i den palestinske kontrollerte delen. Vi gikk igjennom markedet, markedet var dekket av et tak av gitter og presenning over handle budene. Det ble fortalt at der settlere okkuperte hus over markedet og har de kastet stein, flasker etc. på de som var på markedet for å trakassere palestinerne. Mot tiltak var å sette opp et tak av gitter. Dette hjalp mot ting som ble kastet ned av settlerne. Stein- og flaskekasting flasket ble da avløst med kasting av poser med avføring. Da ble det satt opp presenning som tiltak mot dette. Til slutt fikk vi besøke Ibrahim moskeen, 1994 ble det 39 muslimer som ble drept av en israeler. Vi kunne ikke forstå hvordan man kunne komme inn med et våpen der. For å komme inn til selve moskeen måtte vi igjennom to kontrollposter.. Vi fikk vite etter den massakren ble moskeen stengt i 9 mnd. Når den ble åpnet var islamske moskeen delt i to, den minste delen ble moskè og den største delen ble synagoge. I denne moskeen er Abraham kiste, den er står mellom synagogen og moskeen. Israelske okkupasjonsmyndigheter kontrollerer palestinernes tilgang til sine helligdommer, moskeene. Den andre dagen vi var i Hebron, var det med PTGFTU, vi fikk møte ordføreren i Hebron. Han fortalte om den delte situasjonen i Hebron. Han fortale at muslimer kunne leve med andre religioner, det var også kristne og gresk ortodokse som bodde der. Han mente det var en god attest at det gikk fint å bo sammen. Han fortalte han satset på ungdommen i byen. Brukte mye midler for å bygge idrettsanlegg og parker for å sysselsette ungdommen, Fortalte også at man sattes på utdanning. Men det var ikke nok skoletilbud for alle, men det løste man ved å gå to skift på skolene. Fra 06:00 til 13:00 på det første skiftet og 13:00 til 18:00 på det andre skiftet. Etter møtet ble det bedriftsbesøk, det første besøket var hos en lokal skofabrikk, vi fikk se produksjon av sandaler og se på arbeidsmiljøet der. Arbeidsmiljøet var ikke det beste. Og etter dette besøket var vi innom en glassfabrikk. Der laget de keramikk og glass. Alt ble håndlaget. Vi fikk muligheten å kjøpe varer fra fabrikkutsalgene. Ødelagte avlinger, settler hus i bakgrunn Gripende historie fra han. Viser bilde av sin nevø, som er skutt Datteren i huset Inne i Ibrahim moskeen Beskyttelse over markedet Medarbeider på Glassfabrikken

PFTGU: Vi fikk møte PGFTU i flere anledninger på denne turen. Vi fikk møte organisasjonen i Hebron, Jerusalem og Betlehem og transportarbeiderforbundet i byen. PGFTU er Palestinsk LO og består av 13 forbund. PGFTU var glad for besøket. Det ble fortalte om 70-80% arbeidsledighet i transportsektoren. Også var innom på den israelske fagbevegelsen Histadrut. Disse var fiender og ingen fagbevegelse. De var et regjeringsorgan mente de. Ellers snakket de mest om okkupasjonen og de vanskeligheten den førte til. Det var trakassering ved checkpointene, det var å ødelegge varer, ved å la bilene stå over flere døgn, slik de ble ødelagt. Den israelske hæren brukte tanks for å ødelegge lastebiler ved å kjøre på de. Kollektivtrafikken var preget av små private selskaper og gamle busser. Det var ønskelig med et stort busselskap for hele Vestbredden og et parkeringshus i sentrum. Det siste var de i ferd med å bygge. Tidligere var det ca 1000 lastebiler som kjørte inn og ut av Israel hver dag, nå var dette nede i 200-250. Transportarbeiderforbundet er medlem i ITF, og de har vært i Palestina og rapportert om situasjonen. De fortalte at de hadde et meget dårlig forhold til den Israelske fagbevegelsen Histadrut. De ville at vi skulle boikotte dem. De ville gjerne samarbeide med oss, og de trengte hjelp. Når så mange medlemmer er arbeidsledige, blir det ikke mye penger i forbundskassen. De trengte støtte til kontorer, utstyr, opplæring og de nevnte sjåførsentrene. I Betlehem kan ikke kvinner være sjåfører. Sjåførskolene er private, og en time kostet ca 100 sh. Det eksisterte noen få tariffavtaler, men ingen i transportsektoren. Gjennomsnittslønna var på 1500 shekel, men da var det ingen begrensninger i arbeidstiden. I Israel lå lønna på ca 3800 sh. Disse arbeidsforholdene førte selvsagt til mange ulykker og mye sykdom. På hjemveien fra Betlehem fikk vi demonstrert noe av den daglige trasseringen som sjåfører opplever. På checkpointet inn til Jerusalem ble vi stoppet. Soldaten påstod at vi ikke kunne slippe inn da vi hadde kommet fra Betlehem. De tok sjåførens ID kort og forsvant. Etter en telefonsamtale, der en offiser tydeligvis mente vi kunne slippe gjennom, bestemte soldaten som stoppet oss at det var han ikke enig i. Vi fikk ikke slippe gjennom. Etter litt frem og tilbake fikk sjåføren tilbake sitt ID kort, men vi måtte snu og kjøre til et annet checkpoint. Hvilket påførte oss en lang omvei og mye ekstra tidsbruk. Hele greia var bare et påfunn fra soldatenes side. Det eksisterer ikke noe slikt forbud. Dette er hverdagen for sjåfører i Palestina. I Jerusalem ble vi vist rundt i nye lokaler, men det var nyinnflyttet så det var meget spartansk innredet, det var mangel på alt til å drive effektiv fagbevegelse arbeid. Mangel på det meste av kontorutstyr. Etter møtet i kontorlokalene, ble det en visitt på møtelokaler som de disponerte. Dette lokalet ble brukt til fagforeningsmøter og ble leiet ut til de som trengte det til sportsaktiviteter, ungdomstiltak og fester etc. Lokalene var meget nedslitt, vi ble presentert et overslag hvor mye det vil koste å oppgradere dette lokalet. Kontoret i Hebron Kontoret i Betlehem Kontoret i Jerusalem

Guvernøren i øst Jerusalem og Al-ram Vi fikk møte med den lokale ledelsen i bydelen/landsbyen Al-ram i Øst-Jerusalem. De forteller om de 28 settler byene i og rundt Jerusalem, og om den etniske rensinga som foregår. I dag utgjør palestinerne 35% av befolkningen i Jerusalem. Israel har ganske åpent uttalt at de ønsker å få andelen ned mot 12%, for å være sikker på palestinerne blir et lite mindretall. Al-ram er en bydel med 65000 innbyggere palestinere. Meget tett befolket og en fattig bydel. De er et slags knutepunkt mellom øst og vest. Muren deler palestinerne i to avskilte områder i mange bydeler/landsbyer, for på den måten å definere ut de som havner på utsiden av muren. Disse mister da sin status som borgere i Jerusalem, og overføres til Vestbredden. Det er også blitt så vanskelig for palestinerne å få lov til å jobbe i Jerusalem, at det har utviklet seg et svart arbeidsmarked. I et svart marked har du ingen rettigheter overhodet, og må ta til takke med et som du tilbys. Slik blir folk enda fattigere. Bydelslederen understreket at dagens israelske politikk med muren og da andre måtene å dele landet opp på, ville ødelegge muligheten for en to-stats løsning. Det blir ikke noe land igjen som palestinerne kan få til å fungere på normal måte. Vi fikk også et kort møte med den palestinske guvernøren i Jerusalem (PLO). Han sa at de hadde store forhåpninger etter Osloavtalen, som jo legger opp til stans i byggingen av settlerments og skulle gi en egen palestinsk stat. Men de venter ennå sa han. Okkupasjonen bare øker i form av at stadig mer palestinsk land blir okkupert og at det kommer stadig flere settlere/okkupanter. Muren er nå 181 km lang i og rundt Jerusalem, så snart er hele byen innringet. Slik som muren nå bygges, vil den skille ut over 100 000 palestinere fra Jerusalem, og da er Israel et godt stykke på vei til å nå sine mål. Jerusalem har i dag ca 300 000 innbyggere. Tar vi med de nærliggende områdene er det over 500 000. Hos guvernøren i Al-Ram Samlet gjeng rundt guvernøren i øst Jerusalem «Fridagen» Denne dagen fikk vi til fri utnyttelse, flere av oss tok turen til Dødehavet, vi måtte benytte sjansen å bade der. Turen gikk med minibuss. Vi kjørte igjennom en av de tørreste områdene på jorden, og endte til slutt med at vi var så lavt som 435 meter under hav overflata. På turen tilbake til Ramallah la vi merke til at den israelske hæren satt opp et mobilt checkpoint på veien til Dødehavet, Dette gjorde de at for palestinere ikke har adgang til Dødehavet på fredager og lørdager. Men vi kom oss ned til Dødehavet. Etter bading og noe for å slukke tørsten etter det saltevannet, gikk turen videre til Jerico. Dette er den eldste byen i verden, de mener at den 10 000 år gammel. Vi beså Jerico's murer. Vi fant ut det må ha vært en meget kraftig trompet blåser for å rive disse murene. Murene er bygget over flere epoker. I forbindelse med Jerico har israelske myndighetene bygget en turist maskin. Etter vi kom tilbake fra denne turen ble det en tur inn til Jerusalem for en felles middag. Men før vi dro til middag, fikk vi anledning å oppleve at israelere gjennomførte en ulovlig demonstrasjon i sympati for de palestinske familiene som er kastet ut fra sine hjem. Disse demonstrasjonene ble gjennomført ukentlig. Vi møtte flere organisasjoner som støttet denne saken, også israelske organisasjoner. De ble gjort en del arrestasjoner i forbindelse med dette. De arresterte bl.a den mest kjente demonstrant i Israel, det er en tidligere pilot i den israelske hæren. Palestinere kunne ikke delta i disse demonstrasjonene, det var forbudt og medførte 6 mnd. fengsel

Bading i Dødehavet Jerikosmurer Fra demonstrasjonen i Jerusalem Klagemuren og Al-Aqsa-moskéen og andre kirkelige bygg: Vi tok turen innom klagemuren i Jerusalem, Muren var delt i to, en kvinne del og en for de mannlige. Jødene mener at klagemuren er en del av den gamle Salamons tempel. Vi fikk fortalt at muren ikke har noe historiske sammenheng med Jødedom. Dette var visst bevist i en rettsak i Nederland på 30 tallet. For å bevise sin tilhørighet driver Israel med utgravinger under gamlebyen. Dette har med ført en uthuling under gamlebyen. I gamlebyen står Al-Aqsa-moskéen. Denne moskeen er den 2. helligste sted for muslimer, nå er de redd at utgravingene vil medføre at alt raser sammen. Vi prøvde å komme inn til Al-Aqsa-moskéen, men vi ble stoppet i et checkpoint. Vi fikk forklaringen, vi var ikke muslimer. Men for å komme ned til klage muren måtte man ha en kalott på hodet, hvis man ikke hadde en tilgjengelig fikk man utlevert en i papp. Vi besøkte Oppstandelse kirken i Jerusalem, der er det 4 forskjellige religioner som har tilhørighet, de ble aldri enig hvem som skal åpne og stenge kirken. For å unngå bråk fikk muslimene æren av å åpne og stenge kirken, dette ble gjort p.g.a. de ikke har noe tilhørighet til denne kirken. Vi var også innom Fødselskirken i Betlehem, vi fikk betrakte den utenfor, vi kom for seint for å komme inn i den. Inngangen til fødselskirken Templene som står over utgravingene Kjell som er klar til klagemuren Kvinnekollektivene: Siste dag fartet vi rundt i traktene rundt Ramallah. Besøkt flere landsbyer og bl.a snakket med kvinnegrupper som jobber for å bedre forholdene for kvinnene, og hadde dannet såkalte kvinnesentre. Utrolig hva de får til med små midler. De satser på å produsere lokale saker, som håndarbeid, mat og lignende, for at kvinnene kan skaffe seg noen inntekter. I tillegg driver de helseundervisning og opplæring av forskjellig slag. Sosiale etaters fagforening i Oslo (Fagforbundet) har støttet et av disse sentrene med midler til oppussing. Enkle og ikke så store prosjekter, som de fleste fagforeninger kan ta initiativ til. Vi hadde Adel fra PACE som guide, og han er dyktig og utrolig kunnskapsrik. Vi var også innom flyktningleiren han var født og oppvokst i, like utenfor Ramallah. Han fortalte bl.a at husprisene og husleiene i Ramallah området er blitt så høye, at flere familier var tvunget til å flytte tilbake til leiren, selv om de hadde flyttet ut tidligere. Slik vokste befolkningen i leiren, i stedet for å minske.

I byen Taybeh, besøkte vi et anlegg for produksjon av olivenolje, som de laget masse produkter ut av. Alt basert på lokale råvarer. Vi besøkte også bryggeriet, som heter det samme som byen. De produserer det beste ølet i Midtøsten. Det kan vi garantere, for vi har smakt det sjøl mange ganger i løpet av turen. Taybeh betyr deilig. Vi stoppet også på hovedveien innad i Palestina gjennom flere tusen år, som nå er sperret av Israel, med de vanlige problemene det skaper for folket. På det stedet vi stoppet hadde det vært stor opptøyer under Intifadaen, og ca 40 barn ble skutt og drept her under intifadaen. For å ha kastet stein på fienden. Killing fields kalte de området. Fremdeles ligger den største militærleiren og de israelske okkupasjonsmyndighetene for Palestina her, hvor alle søknader om bevegelse ut og inn av Palestina og behandling av identitetskort for palestinere blir behandlet. Hjemreisen dag ni var vemodig. Vi forlot Ramallah i vårsol og busset til Tel Aviv. På ny ble vi minnet om segresjonsmuren som et siste inntrykk. I passkontrollen ble flere av oss verbalt trakassert fordi vi hadde med oss gaver fra palestinsk fagbevegelse og organisasjoner. Det var tydeligvis ikke legitimt å bo og ha kontakt med palestinere på Vestbredden. Det hadde vært en flott tur og reisefølget var blitt til en fin sammensveiset gjeng gjennom de mange opplevelsene turen medførte. Vår sympati for det palestinske folkets streben etter fred, frihet og bestemmelsesrett over eget land, har blitt styrket. Den israelske okkupasjon av Palestina må opphøre snarest. Kjell Næss Sverre Kringtrø