VEDTAK I STATENS HELSEPERSONELLNEMND, 25.10.2011 Saksnummer: 11/81 Klager: A, født 196x. Advokat: Viktoria Holmen Saken gjelder: Klage over Statens helsetilsyns vedtak 30. november 2010 om å tilbakekalle klagerens autorisasjon som lege, jf. lov av 9. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) 57. Statens helsepersonellnemnd behandlet klagen i nemndmøte 25. oktober 2011 og traff enstemmig følgende VEDTAK: Statens helsetilsyns vedtak av 30. november 2010 stadfestes. Saksforholdet: Statens helsetilsyn fikk oversendt tilsynssak mot klageren ved telefaks 17. desember 2007 fra Helsetilsynet i V. Tilsynssaken gjaldt påstand om seksuell omgang med en kvinnelig pasient under en konsultasjon på W sykehus 14. juni 2007. Pasienten var henvist sykehuset for en nevrologisk undersøkelse på grunn av smerter i et kne. I avhør 14. juni 2007 fortalte pasienten at klageren under konsultasjonen skal ha bedt henne kle av seg bukse og genser, selv om undersøkelsen ikke påkrevde dette. Klageren skal så ha onanert slik at pasienten fikk sæd fra klageren i ansiktet. Pasienten hadde tatt vare på klær hun opplyste var brukt under konsultasjonen, og disse ble sendt inn til analyse ved Rettsmedisinsk senter. Saken ble anmeldt til politiet av Helsetilsynet i V ved brev av 21. juni 2007, og etterforskning ble igangsatt. Analyseresultat av 7. november 2007 viste at det var sæd på genseren. I politiavhør 20. desember 2007 benektet klageren at pasientens forklaring om konsultasjonen var riktig. Klageren samtykket initialt ikke til at politiet tok en referanseprøve til DNAanalyse av ham. Han samtykket imidlertid til slik prøve senere, og svar fra DNA-analyse datert 22. februar 2008 viste at sæd på genseren var fra klageren. I politiavhør 10. mai 2010 endret klageren sin forklaring og opplyste at han hadde hatt frivillig seksuell kontakt med pasienten, i sin bil, på X, ca. en uke forut for konsultasjonen 14. juni 2007. Klageren fastholdt at han ikke hadde onanert i forbindelse med konsultasjonen 14. juni 2007. Klageren har erkjent at han, ved flere tilfeller, kontaktet pasienten i etterkant av hendelsen for å forsøke å få henne til å endre sin forklaring. Det fremgår av påtegningsark datert 26. mars 2008 fra Politimesteren i Y at pasienten var usikker på om hun ville forklare seg for politiet, og at politiet hadde grunn til å tro at dette skyldtes påvirkning fra klageren i form av trusler og/eller bestikkelser og/eller gaver. Det fremgår også at pasienten hadde opplyst til politiet at hun var redd. Klageren ble 26. mars 2008 ilagt et besøksforbud.
Klageren ble, i Statens helsetilsyns brev av 11. mars 2008, orientert om at tilbakekall av hans autorisasjon som lege ville bli vurdert. Klageren uttalte seg til saken i brev av 28. mars 2008, klageren opplyste at han ønsket et møte med Statens helsetilsyn. Med bakgrunn blant annet i tiden som var forløpt og de forklaringer klageren hadde gitt i politiavhør, kom Statens helsetilsyn til at det ikke var nødvendig å avholde et slikt møte for å opplyse saken. Pasienten ble funnet død i sin leilighet 14. november 2008. I leiligheten ble det blant annet funnet notater/lapper, dagbok og mobiltelefoner, og av notater og lydopptak fremgikk det at klageren hadde oppsøkt pasienten for å få henne til å endre sin forklaring til at den seksuelle kontakten hadde funnet sted forut for konsultasjonen. I materialet fremkommer også opplysninger om at pasienten skal ha følt seg truet av klageren og at hun var redd ham. I brev av 4. juni 2009 ble klageren orientert om at Statens helsetilsyn avventet politiets etterforskning i saken. Straffesaken ble ferdig etterforsket og oversendt Z statsadvokatembete med forslag om tiltalebeslutning 23. september 2010. I Statens helsetilsyns vedtak av 30. november 2010 ble klagerens autorisasjon som lege tilbakekalt. Statens helsetilsyn la til grunn at klageren var uegnet til å utøve virksomhet som lege på grunn av uforsvarlig virksomhet, grov mangel på faglig innsikt og atferd som anses uforenelig med yrkesutøvelse som lege, jf. helsepersonelloven 57. Vedtaket ble påklaget ved klagerens brev av 20. desember 2010. Begrunnelse for klagen ble utdypet i advokat Anette Barlinns brev av 21. desember 2010. Her ble det også anmodet om utsatt iverksettelse av vedtak om tilbakekall. Anmodningen ble avslått i Statens helsetilsyn brev av 19. januar 2011. Statens helsetilsyn kom til at hensynet til pasienters sikkerhet og samfunnets tillit til helsetjenesten veide tyngre enn hensynet til klageren. I U tingretts dom 15. februar 2011 ble klageren dømt til fengsel i ett år. Det fremgår i dommen på side 12 at rettens flertall var overbevist om at klageren begikk et seksuelt overgrep mot pasienten under konsultasjon 14. juni 2007. Retten fant også at klageren hadde erkjent at han hadde forsøkt å påvirke pasienten til å endre forklaring for retten. Retten kom til at handlingen innebar rettsstridig motarbeidelse av retten, jf. straffeloven (strl.) 132a annet ledd. Statens helsetilsyn kom til at det ikke fremkom nye opplysninger i klageomgangen som ga grunn til å endre det tidligere vedtaket om tilbakekall av klagerens autorisasjon som lege. Saken ble oversendt Statens helsepersonellnemnd for klagebehandling ved Statens helsetilsyns brev av 11. mai 2011. Ved dom av 16. september 2011 i T lagmannsrett ble klageren frifunnet for overtredelse av straffeloven 193 første ledd. Avgjørelsen ble truffet av lagretten og det fremgår derfor ikke av dommen hvilke konkrete bevisvurderinger som er gjort. Ved brev av 29. september 2011 har klageren, ved advokat Viktoria Holmen, oversendt ytterligere dokumentasjon. Vedlagt dokumentasjonen fulgte også cd med lydopptak fra samtaler mellom klageren og pasienten, tatt opp med pasientens mobiltelefon. X politidistrikt har oversendt ytterligere dokumenter som var en del av saksdokumentene i straffesaken, herunder transkribert utskrift av mobilsamtaler, timelister for klageren den
aktuelle dagen samt bilder av undersøkelseslokale på W sykehus tilsvarende det som ble benyttet under konsultasjonen den 14. juni 2007. Klageren har møtt for nemnda to ganger i forbindelse med behandling av saken. Ved nemndas behandling av saken 27. september 2011, ble saken utsatt etter ønske fra klageren. Dette med bakgrunn i at saken skulle behandles i lagmannsretten kort tid etter, og at klageren til nemnda opplyste at det i forbindelse med ankebehandlingen ville bli fremlagt ny dokumentasjon av betydning også for nemndas vurdering i saken. Ved ny behandling i nemnda, den 25. oktober 2011, møtte klageren for nemnda sammen med sin kone. Han redegjorde på nytt for sitt syn i saken. Klageren fastholdt at den seksuelle kontakten mellom ham og pasienten fant sted før konsultasjonen den 14. juni 2007. Klageren kunne imidlertid ikke, så lang tid etter det aktuelle, huske eksakt når denne kontakten fant sted. Klageren ble gjort kjent med at nemnda ville høre på lydopptak på cd fra samtaler mellom klageren og pasienten. Klageren bekreftet i denne anledning at han sto inne for de samtaler som kan høres på lydopptaket, og at han vedkjente seg innholdet i disse samtalene. Klageren mener imidlertid at pasienten i tillegg har slettet deler av samtalen dem imellom, noe som etter klagerens oppfattning fremgår ved at det er flere pauser i opptakene. Statens helsetilsyn legger til grunn at klageren, under konsultasjonen 14. juni 2007, befølte pasientens bryster og onanerte slik at det kom sæd på hennes klær. Dette er i samsvar med pasientens forklaring om hendelsen. Det ble også vist til at det av svarrapport fra Rettsmedisinsk institutt fremgår at sædflekkene på pasientens klær stammer fra klageren. Videre vises det til at klageren, i perioden fra oktober 2007 og frem til han ble ilagt et besøksforbud, ved gjentatte anledninger skal ha oppsøkt pasienten for ved dette å forsøke å påvirke hennes forklaring til politiet. Klageren hadde også tilbudt pasienten penger. Forholdet ble ansett klart å bryte med kravet til forsvarlig og omsorgsfull hjelp. Statens helsetilsyn kom til at klageren hadde utøvd uforsvarlig virksomhet, utvist grov mangel på faglig innsikt og utvist atferd som anses uforenelig med yrkesutøvelse som lege, og kom til at han derfor måtte anses uegnet til å utøve legevirksomhet forsvarlig, jf. helsepersonelloven 57. Forholdet i saken ble ansett å være av en så alvorlig karakter at klagerens autorisasjon skulle tilbakekalles. Pliktbruddene, og da særlig bruddet på den allmenne tillit, ble vurdert å være så grove at det ikke ble ansett tilstrekkelig å begrense klagerens autorisasjon i dette tilfellet. Klageren har hovedsakelig gjort gjeldende at påstanden fra pasienten om seksuell kontakt under konsultasjonen 14. juni 2007 er uriktig. Den seksuelle kontakten fant sted før klageren ble kjent med henne som pasient og var dessuten frivillig også fra pasientens side. Klageren har vist til punkter i pasientens forklaring som han mener undergraver hennes troverdighet. Ved vurderingen av troverdighet må det vektlegges at pasienten hadde et omfattende rusmisbruk. Lydopptakene som ble funnet på pasientens mobil er arrangerte og manipulerte. Klageren benekter at han skal ha truet pasienten. Han mener for øvrig at tonen mellom dem, slik dette fremgår av lydopptakene, viser at dette ikke er riktig.
Statens helsepersonellnemnds vurdering: Nemnda har vurdert om klageren er uegnet som lege på grunn av uforsvarlig virksomhet, grov mangel på faglig innsikt og atferd som anses uforenelig med yrkesutøvelse som lege, jf. helsepersonelloven 57. Klageren ble dømt til fengsel i ett år ved U tingretts dom av 15. februar 2011. Han ble ved T lagmannsretts dom av 16. september 2011 frifunnet for overtredelse av straffeloven 193 for å ha skaffet seg seksuell omgang ved misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold. Når det gjelder betydningen av lagmannsrettens dom vil nemnda bemerke at det ikke fremkommer hva som er vektlagt i bevisvurderingen, slik at dommen har begrenset verdi for nemnda. For nemndas vurdering av tilbakekall av autorisasjon etter helsepersonelloven 57 er den klare hovedregel alminnelig sannsynlighetsovervekt. Dette er uttalt i dom inntatt i Rt. 2007 side 185. Nemnda ser ikke at det er grunn til å legge et annet beviskrav enn alminnelig sannsynlighetsovervekt til grunn i foreliggende sak. Det er ikke bestridt at det har vært seksuell kontakt mellom klageren og pasienten. Klageren bestrider imidlertid at den seksuelle kontakten fant sted i forbindelse med konsultasjonen 14. juni 2007, og anfører at pasienten frivillig utførte oralsex på ham, i hans bil, etter at han tilfeldigvis kom i kontakt med pasienten i X. Klageren har imidlertid gitt forskjellige forklaringer på når dette skjedde. I samtale med pasienten, spor 6 i lydfil nummer 2, sier han at han vil forklare til politiet at dette skjedde ca to til tre dager før konsultasjonen. I politiavhør 10. mai 2010 sier han at det skjedde en uke før, mens han senere, blant annet i forbindelse med tingrettens behandling av straffesak har vært noe mer usikker med hensyn til tidfesting av kontakten, og har opplyst at kontakten skjedde i begynnelsen av juni. Nemnda finner at disse avvikende forklaringene klart svekker troverdigheten av klagers påstand om at det seksuelle kontakten fant sted forut for konsultasjonen den 14. juni 2007, og ikke under denne. Nemnda legger videre vekt på fremlagte opptak fra mobiltelefon. Det er reist tvil om i hvilken grad disse er manipulerte eller ikke, og klageren har for nemnda opplyst at han mener at deler av opptakene fra samtalene er slettet. Det er imidlertid ikke bestridt at det dreier seg om flere samtaler mellom klageren og pasienten, og klageren har ved møte i nemnda opplyst at han vedkjenner seg innholdet i de deler av samtalene som faktisk fremkommer av opptakene. Nemnda har særlig merket seg ovennevnte opptak nummer 6. Etter å ha hørt på lydopptakene er det, slik nemnda ser det, ikke tvilsomt at klageren og pasienten her planlegger å forklare seg om et alternativt hendelsesforløp. Nemnda oppfatter videre at det er klageren som er styrende i samtalen, i forhold til å avtale en alternativ historie som han og pasienten kan enes om å fortelle til politiet. Nemnda tolker lydopptaket slik at klageren under samtalen er meget fokusert på risikoen for administrative reaksjoner fra tilsynsmyndighetene, herunder tap av autorisasjon ( lisens ). Nemnda legger til grunn at klageren bare hadde grunn til denne bekymringen dersom den seksuelle kontakten fant sted under konsultasjonen den 14. juni 2007. Nemnda har for øvrig merket seg at klageren på intet tidspunkt under samtalen anmoder om, eller oppfordrer pasienten til, å fortelle det klageren nå påstår er sannheten om den seksuelle kontakten mellom dem. Dersom klagerens forklaring om tidspunktet for den seksuelle kontakten er sann hadde det, etter nemndas syn, vært mer nærliggende om det av lydopptakene fremgikk at klageren oppfordret pasienten til å fortelle sannheten.
Når disse forholdene videre sammenholdes med at klageren, som påpekt ovenfor, har avgitt avvikende forklaringer om når den seksuelle kontakten faktisk fant sted, fremstår klagerens forklaring, etter nemndas samlede vurdering, som mindre troverdig. Samlet sett svekker således klagerens etterfølgende opptreden i saken tilliten til hans forklaring. Klageren har anført at pasientens forklaring i saken ikke er troverdig, og har vist til at det er flere motstridende forhold ved hennes tidligere forklaringer til politiet samt i fastlegens og pasientens søsters redegjørelse for hva pasienten har fortalt dem om forholdet. Nemnda fremholder imidlertid at kjernen i pasientens forklaring om hva som skjedde under konsultasjonen 14. juni 2007, at hun ble utsatt ved et seksuelt overgrep ved at klageren onanerte på henne, er den samme når hun senere har forklart seg om saken. De unøyaktighetene som knytter seg til pasientens forklaringer er, etter nemndas vurdering, ikke av en slik karakter at de gir grunn til å betvile pasientens forklaring om at det fant sted et seksuelt overgrep under konsultasjonen den 14. juni 2007. Pasientens forklaring styrkes dessuten av andre forhold i saken, herunder det faktum at pasienten kort etter hendelsen fortalte om dette til sin fastlege, B og til sin søster C. Pasientens fastlege hadde kjent henne gjennom seksten år. I advokat Holmens brev av 29. september 2011 er det fremholdt at fastlegen, ved lagmannsrettens behandling av straffesaken, skal ha forklart at pasienten kunne gå langt i å fare med løgn for å oppnå det hun ville, og som regel var dette legemidler. Nemnda legger i sin samlede vurdering vekt på at pasientens fastlege likevel festet lit til hennes forklaring om at det hadde funnet sted et overgrep, samt at han valgte å ta kontakt med Fylkeslegen i V og rapportere om pasientens opplysning om seksuelt overgrep, jf. lege Bs brev av 20. juni 2007 til Fylkeslegen i V. Det fremgår av Bs brev at pasienten fortalte ham om hendelsen 15. juni 2007, at pasienten var oppløst i tårer og fortvilelse og oppsøkte fastlegen for råd om hva hun skulle gjøre etter det som hadde skjedd under konsultasjonen hos klageren. I telefaks av 17. desember 2007 fra Helsetilsynet i V til Statens helsetilsyn er det opplyst at man gjennom samtaler med lege B har fått opplyst at bakgrunn for at pasienten ikke ønsket kontakt med politiet i saken, var at hun ikke regnet med å bli trodd på grunn av sin fortid som misbruker og tidligere kontakt med politiet som følge av dette. Det er videre opplyst at en av grunnene til pasientens sterke reaksjon etter hendelsen 14. juni 2007 er at pasienten tidligere i livet hadde blitt voldtatt. Det vektlegges også at pasienten hadde sikret sæd fra klageren på sin genser. Nemnda finner det lite sannsynlig at pasienten gjennom nærmere to uker skulle ha unnlatt å vaske genseren etter frivillig seksuell kontakt med klageren, for så å bruke genseren som bevis når denne saken kom opp, og etter at hun tilfeldigvis etterfølgende hadde vært til konsultasjon hos klageren. Nemnda vurderer pasientens forklaring om hvor, når og hvordan sæden havnet på genseren som mer troverdig enn den fremstilling klageren har gitt. Det er fra klagerens side blant annet vist til at pasientens forklaring om at han ikke undersøkte foten hennes, svekker hennes troverdighet. Nemnda kan ikke se at dette forhold kan tillegges betydning. Slik sakens faktum fremstår, er det meget uklart i hvor stor grad klageren i realiteten undersøkte pasientens fot. Nemnda har festet seg ved at klageren, i politiavhør 10. mai 2010 ved to tilfeller selv bekrefter at han ikke var spesielt opptatt av beinet til pasienten under konsultasjonen. Pasientens forklaring med hensyn til dette forhold kan således, slik nemnda ser det, godt tenkes å være korrekt. Nemnda finner heller ikke grunn til å legge avgjørende vekt på det forhold at pasienten opplyste til sin fastlege at hun fikk ytterligere legemidler av klageren enn Rivotril og
Neurotin, selv om det ikke foreligger resepter til pasienten som viser slik rekvirering. Dette forhold svekker ikke, slik nemnda ser det, troverdigheten av pasientens forklaring om det seksuelle overgrepet. Nemnda finner heller ikke grunn til å vektlegge klagerens påstand om at det svekker troverdigheten av pasientens forklaring at hun har opplyst at hun, etter at overgrepet fant sted, skal ha stormet ut i gangen og inn på toalettet og at hun brakk seg, samtidig som ingen skulle ha oppdaget det. Det er i saken fremlagt bilder av et tilsvarende kontor som det klageren benyttet ved undersøkelsen. Det fremgår av disse at selve kontoret har en kort gang hvor det er en dør inn til eget toalett før man kommer til legekontorets hoveddør, som leder ut i sykehuskorridoren (fellesarealene). Videre fremkommer det av disse bildene at kontoret kan låses fra innsiden slik at legen kan forhindre at tilfeldige forbipasserende kommer inn på legekontoret under konsultasjonen. Fremlagte timeliste viser også at det var et opphold på en time mellom tidspunkt for når pasienten hadde time og til neste pasienttime. Således muliggjorde også tiden at et overgrep kunne finne sted. Nemnda har vurdert det fremlagte materiale fra G i saken. Etter nemndas syn tilfører denne dokumentasjonen ikke saken vesentlige eller avgjørende nye opplysninger, og dokumentasjonen gir uansett ikke grunn til å trekke i tvil pasientens forklaring om at overgrep skjedde under konsultasjonen 14. juni 2007. Det vektlegges for øvrig at opplysningene er innhentet på initiativ fra klageren i forbindelse med ankesak for lagmannsretten, og at denne innhentingen av opplysninger har skjedd lenge etter konsultasjonen 14. juni 2007. Klageren har fremholdt at han fortalte både sin far, D, og vennen E, at han hadde hatt seksuell kontakt med pasienten forut for konsultasjonen 14. juni 2007, noe som angivelig skal styrke klagerens forklaring. Nemnda kan ikke se at disse omstendighetene kan tillegges noen særlig vekt i saken. Disse opplysningene fremkom etter at klageren var blitt gjort kjent med at det hadde blitt reist en alvorlig anklage mot ham, og kan derfor også være et resultat av at klageren ønsket å bygge opp en alternativ forklaring. Nemnda viser til klagerens brev datert 27. juni 2007, hvor det fremgår at klageren allerede 25. juni 2007 ble oppringt av divisjonsdirektør F ved sykehuset W, og at han da ble informert om pasientens anklager. Etter en samlet vurdering av samtlige omstendigheter finner nemnda at det er tilstrekkelig sannsynliggjort, ut i fra en alminnelig sannsynlighetsovervekt, at klageren begikk et seksuelt overgrep mot pasienten under konsultasjonen den 14. juni 2007. Forholdet er samlet sett alvorlig, og ligger langt utenfor det som må anses som faglig og etisk forsvarlig opptreden av en lege. Tilliten til klageren som lege anses svekket i betydelig grad, og klageren anses uegnet til yrkesutøvelse som lege på grunn av "uforsvarlig virksomhet" og grov mangel på faglig innsikt". I forhold til tapsgrunnlaget uforsvarlig virksomhet viser nemnda til uttalelse i forarbeidene til loven, hvor det fremgår at "Helsepersonell som innleder privat intimt forhold de har eller nettopp har hatt et pasientforhold til, driver også uforsvarlig virksomhet, i tillegg til at dette kan være et utslag av grov mangel på faglig innsikt", jf. Ot.prp. nr. 13 (1998-99) punkt 21.1.1.7 side 175. Uttalelsen dekker, slik nemnda ser det, også et tilfelle som i aktuelle sak, hvor det er snakk om et rent seksuelt overgrep mot pasienten. I tillegg anses forholdet også å innebære atferd som anses uforenelig med yrkesutøvelsen.
Klageren har erkjent at han, i forbindelse med konsultasjonen 14. juni 2007, skrev ut Rivotril til pasienten. Dette fremkommer imidlertid ikke av klagerens journalnotat for konsultasjonen. Klagerens forskrivning til pasienten må anses som uforsvarlig virksomhet. Nemnda viser til at det av lege Bs henvisning til undersøkelsen, datert 27. februar 2007, klart fremgår at pasienten var under Legemiddelassistert behandling (LAR), og at det ikke skulle rekvireres legemidler til henne: Skal ikke ha noen medisiner THMisbruk av medikamenter alkohol og stoff. Nemnda viser på dette punkt også til pasientens fastleges vurdering av dette forholdet, jf. dom i U Tingrett side 9, tredje avsnitt. Klageren hadde ikke behandlet pasienten tidligere, og han hadde ikke noe pågående behandlingsansvar for henne. I et slikt tilfelle anses rekvireringen samlet sett svært uforsvarlig. I forarbeidene til loven fremgår at tapsgrunnen "uforsvarlig virksomhet" som grunnlag for tilbakekall av autorisasjon kan være til stede for "leger som ukritisk rekvirerer (forskriver) narkotiske legemidler til legemiddelmisbrukere og narkomane uten noen behandlings- eller avvenningsplan", jf. Ot.prp. nr 13 (1998-99) punkt 21.1.1.7 side 175 inf. Rekvireringen anses uforsvarlig uavhengig av om klageren følte seg presset av pasienten til å skrive ut legemidlet. Det følger av helsepersonelloven 4 at det er klagerens selvstendige ansvar å påse at hans virksomhet er i samsvar med kravene til forsvarlig virksomhet. For øvrig vektlegges at det ikke fremgår noen opplysninger i klagerens journal fra konsultasjonen som gir grunn til å tro at pasienten presset klageren til å rekvirere legemidler til henne. Klageren har erkjent at han ved flere tilfeller, alene og sammen med en venn, oppsøkte pasienten for å få henne til å endre den forklaring hun hadde gitt politiet. I forbindelse med at klageren oppsøkte pasienten fikk hun også gaver og penger. Pasienten anmeldte klageren til politiet, og klageren ble pålagt besøksforbud i mars 2008. Selv om kontakten skjedde utenfor virksomhet, legger nemnda til grunn at bakgrunn for kontakten var hendelsene i konsultasjonen 14. juni 2007. Atferden anses derfor å være knyttet til pasientrelasjonen. Atferden inngir ikke tillit til klageren som autorisert lege, og samlet sett anses klagerens handlinger å innebære "atferd som anses uforenelig med yrkesutøvelsen", jf. helsepersonelloven 57. Etter en samlet vurdering har nemnda kommet til at klageren må anses uegnet til virksomhet som lege på grunn av "uforsvarlig virksomhet", "grov mangel på faglig innsikt" og "atferd som anses uforenelig med yrkesutøvelsen". Vilkårene for tilbakekall av klagerens autorisasjon som lege er etter dette oppfylt, jf. helsepersonelloven 57. I de tilfelle vilkårene for tilbakekall anses oppfylt, må det også foretas en vurdering av om tilbakekall skal foretas. Tilbakekall av klagerens autorisasjon som lege anses ikke som et uforholdsmessig inngrep i denne saken. Seksuelt overgrep mot pasient er et svært alvorlig forhold. Ved sin atferd satte klageren egne behov og ønsker foran pasientens, og forholdet vitner om alvorlig sviktende dømmekraft. Tilliten til klagerens som lege er svekket i betydelig grad. Det forhold at klageren etter overgrepet fortsatte å ta kontakt med pasienten, for å be henne endre sin forklaring ovenfor politi og domstol, skjerper alvorligheten i saken ytterligere. Av sakens opplysninger fremgår at pasienten følte kontakten ubehagelig, truende og skremmende, en oppfatning som, slik nemnda ser det, styrkes av opplysningene om at pasienten anmeldte klageren og at han ble ilagt besøksforbud. Samlet sett må saken anses svært alvorlig, og nemnda har kommet til at klagerens autorisasjon som lege skal tilbakekalles. Det er ved vurderingen også sett hen til at en administrativ reaksjon fra tilsynsmyndighetene skal ivareta andre hensyn enn straffesak for retten. Nemnda legger her vekt på at beviskravet etter helsepersonelloven er et annet enn beviskravet i en straffesak. Formålet med reaksjonen
tilbakekall er å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helsetjenesten samt tillit til helsepersonell og helsetjeneste, jf. helsepersonelloven 1 med merknader. Klagen har ikke ført frem og det påklagede vedtaket stadfestes. Hans Hugo Kristoffersen Kirti Mahajan Thomassen Wenche Dahl Elde Marte Kvittum Tangen Åse Senning Knut Dalen Atle Larsen Vedtaket er signert i felles protokoll for nemndmøtet 25. oktober 2011, og har derfor ingen egen signatur