Terje Bodin Larsen Konsulatvesenets historie i Arendal 1
Konsulatvesenets historie i Arendal Av Terje Bodin Larsen Vi kommer sent hr. Kunsel! Men vi kommer godt! Skipper Worse til konsul Garman ved den lenge etterlengtede hjemkomst av seilskuten som skal redde handelshusets vaklende finanser. Fra Alexander Kielland: Skipper Worse, Kristiania 1882. 1. Innledning Arendal 2013 Særtrykk av Sånn var det, Arendal Historielags årsskrift 2013 Trykk: Tvedestrand Boktrykkeri AS, Tvedestrand Forsideill: Kungl. Svenska Vicekonsulatet, skilt fra Kirkegaten, Arendal. 2 Mange mener at den såkalte konsulatsaken striden om innføringen av eget norsk konsulatvesen under unionstiden med Sverige var det som ble den formelle årsaken til unionsoppløsningen i 1905. Det viser i så fall hvilken betydning konsulatvesenet hadde for Norges interesser innen skipsfart og handel og generelt når det gjeldt forholdet til andre nasjoner og landets stilling som selvstendig stat. Men konsulatsaken gjaldt altså Norges konsulære representasjon i utlandet. Andre nasjoner, først og fremst land som også hadde sterke interesser i skipsfart og handel, hadde også konsulær representasjon i Norge, i dobbeltmonarkiet Danmark-Norges tid, gjennom unionstiden med Sverige, og i tiden som selvstendig nasjon etter unionsoppløsningen i 1905. I denne artikkelen skal vi gjøre et historisk overblikk over denne delen av konsulatvesenets historie i handels- og sjøfartsbyen Arendal, fra tidlig 1800-tall og frem til i dag. Det er innledningsvis viktig å skille mellom diplomatiske og konsulære forbindelser mellom stater. Diplomatiske Postkort fra 1904. Det var røster i Norge i tiden frem til 1905 som var villige til å kjempe militært for eget konsulatvesen og selvstendighet. 3
forbindelser med det selvstendige Norge ble først opprettet av fremmede stater i årene etter unionsoppløsningen i 1905, og legasjoner og ambassader ble opprettet i Oslo, eller Kristiania som byen fortsatt het frem til 1925. I dobbeltmonarkiet Danmark-Norge og under unionstiden med Sverige ble utenriksanliggender og representasjon i utlandet gjennom sendemenn og legasjoner ivaretatt henholdsvis fra København og Stockholm 1. Norge fikk sin egen utenriks-tjeneste og konsulatvesen etter 1905, mens fremmede land altså lenge før den tid hadde sett seg tjent med å ha konsulær representasjon i Norge, i takt med fremveksten av internasjonal handel og skipsfart hvor Norge spilte en stor rolle uavhengig av fellesskapet med Danmark eller Sverige. Konsulatvesenet kan historisk føres tilbake til handelsmenn fra Sør-Europa, som etter middelalderens korstog slo seg ned i Øst-Middelhavet og Midt-Østen, og brakte med seg en institusjon som hadde utviklet seg i deres egne handelsbyer: handelsmennene valgte blant sine egne en vel ansett mann til å være voldgiftsdommer i tvister dem i mellom uavhengig av det lokale rettsvesen, og en slik dommer ble betegnet som konsul (juge consul eller consul marchand). Selve betegnelsen konsul kommer fra en høy embetsstilling i den romerske republikk på 500-tallet, og tittelen ble også brukt av Napoleon Bonaparte som diktator før han utropte seg til keiser av Frankrike i 1804. Konsulvesenet i vår betydning bredte seg etter hvert til Vest- og Nord-Europa, og fra slutten av middelalderen fant man i mange land fremmede staters konsuler som utøvde sivil og strafferettslig jurisdiksjon over sine landsmenn som var bosatt på stedet. Blant annet som følge av forandringen i disse jurisdiksjonsforholdene tapte konsulinstitusjonen i løpet av 1600- og 1700-tallet en vesentlig del av sin betydning. Imidlertid fortsatte statene å beskikke konsuler som hadde til oppgave å vareta landets og sine landsmenns næringsinteresser, mens det profesjonelle diplomatiet hadde sitt virke hovedsakelig på det politiske felt. Danmark-Norges første konsuler kom naturlig nok i de landene som var viktige for handelen og sjøfarten, og som også sendte konsuler til Norge: England, Holland, Frankrike, Spania og Portugal. Det første norske konsulat vi kjenner ute er det dansk-norske konsulat i Amsterdam, opprettet 1683, deretter følger de franske havnebyene Nantes i 1685 og 4 Hans Kongelige Majestæts fornyede naadigste Instruction for de Svenske og Norske Consuler paa udenrigske Steder. Gitt av kong Karl XIV Johan på Stockholms Slot den 10de December 1830, trykket i Christiania året etter. Med i Instructionen er eksempler på «Regning over forskudt Understøttelse til trængende Sømænd», «Fortegnelse over de Svendske Fartøier, som ere ankomne til N.N. eller derfra afgaaet Aar 0000», «Expeditions Tarif» osv. Bordeaux i 1691, Cadiz i Spania og London i 1692. Dette er også de samme landene som etter hvert oppretter konsulater i Arendal. I våre dager varetar det profesjonelle diplomatvesen også det meste av sitt lands økonomiske interesser overfor utlandet. Men det finnes fortsatt konsulater som ivaretar mer lokale gjøremål, og som bistår borgerne fra det land hun eller han representerer. Det skjelnes i så måte mellom utsendte konsuler og valgte eller honorære konsuler. De utsendte er fastlønnede tjenestemenn fra senderstaten. De honorære oppnevnes blant næringsdrivende eller andre på stedet som kan være skikket til vervet, og får som regel ikke lønn, men iblant et kontorbidrag og/eller de har rett til å kreve såkalte sportler avgifter ved utstedelse av pass osv. Det skjelnes også mellom forskjellige grader av konsulær representasjon: generalkonsul, konsul, visekonsul og konsularagent. Arendal har i likhet med andre norske byer med unntak av Oslo aldri hatt utsendte konsuler, og heller ikke generalkonsulater. Til gjengjeld har byen som vi skal se hatt en lang rekke av konsuler, visekonsuler og konsularagenter. De forskjellige staters konsuler i et land danner det såkalte Corps Consulaire, hvis formann, doyen, er den eldste konsul i gruppen. Dette er tilfelle også i Norge, og konsulene på Sørlandet har i tillegg sin egen avdeling av Corps Consulaire. De enkelte lands konsuler, der hvor disse er ett visst antall, har ofte også en egen nasjonal konsulforening. Konsulære tjenestemenn nyter ikke godt av eksterritorialrett i samme utstrekning som diplomatiske tjenestemenn, men i henhold til Wien-konvensjonen av 24. april 1963 om konsulære forbindelser har også konsulater en del rettigheter i vertslandet, som for eksempel ukrenkelighet vedrørende kontor og arkiver, kommunikasjonsfrihet, og tidligere også frihet for visse skatter og avgifter osv. Konsulen har rett til å føre senderstatens våpen og flagg og skal i sine embetsfunksjoner være fritatt for innblanding av mottagerstatens myndigheter. Konsulen må for øvrig rette seg etter loven i det land hvor han utøver sine funksjoner og unngå innblanding i landets politikk, mens hans gjøremål bestemmes ved lovgivningen i det land han representerer. Når et land oppnevner en ny konsul, må han eller hun anerkjennes av myndighetene i det landet konsulvirksomheten skal utøves. Dette gjøres gjennom et såkalt eksekvatur. I Norge meddeles eksekvatur av Utenriksdepartementet. Bestemmelsene om eksekvatur er nedfelt i den før nevnte Wienkonvensjonen. I unionstiden fikk konsulene sin eksekvatur fra Utenriksdepartementet i Britisk konsul George Pritchard, Western Samoa, omkring 1845. Vi vet ikke om den første engelske konsul i Arendal, Peder Thomassen hadde konsuluniform, men skikken var utbredt på 1800-tallet. 5
Stockholm, men forholdt seg også i noen grad til norske myndigheter, og da den samme avdelingen i det daværende Departementet for det Indre som til enhver tid styrte med Norges egne konsuler. Ikke overraskende er det England, en av datidens viktigste handelsforbindelser og bank- og finanssentrum for mange av byens redere, som trolig etablerer det første konsulatet i Arendal, med storkjøpmann og skipsreder Peder Thomassen (1755 1809) som konsul. Regner vi med de tyske småstatene som etter hvert ble samlet i Tysklands Konsulat, har byen til sammen hatt omkring 20 konsulater på det meste. Nærmer vi oss 2. verdenskrig er de fleste konsulatene igjen avviklet, og i dag er det bare to stater (Danmark og Sverige) som opprettholder konsulater med kontorsted i Arendal. At konsulatvesenet var nært knyttet til handel og skipsfart, og at konsultittelen i tillegg var knyttet til stor anseelse, ser vi klart av rekken av personer som innehadde vervene som konsuler. Byens konsuler, særlig i dens storhetstid på 1800-tallet, var ledende medlemmer av byens førende handels- og rederfamilier som Dedekam, Kallevig, Herlofson og Thommesen, og vervene gikk nærmest i arv til deres sønner og svigersønner. Etter hvert som dette storborgerskapet svekkes utover 1900-tallet kommer nye navn til, men fortsatt er konsulvervene nært knyttet til byens næringsliv. Og oppfatningen av at konsulkorpset tilhørte øvrigheten, kommer til uttrykk så sent som i den offisielle byhistorien utgitt ved Arendals byjubileum i 1923: I bokens «Embedsmandslister» listes «Fremmede Magters Konsuler» opp etter byens sogneprester, amtmenn i Nedenes Amt og byfogder, til tross for at det er nokså klart at konsulene formelt sett aldri var embetsmenn 2. Mange av personene som skal omtales her vil derfor være godt kjent fra byhistorien i andre sammenhenger, så de biografiske opplysningene som gjengis her er begrenset. Det denne oversikten søker å vise, er sammenhengen mellom personer, næringsliv og konsulatvesen i byen Arendal og hvordan de sterke handelsforbindelsene og kontakter internasjonalt, særlig gjennom skipsfarten, representeres gjennom konsulatinstitusjonen. 2. Daglig liv i konsulatet 6 Det er enhver Consulsembedsmands Pligt at virke med Nidkjærhed og Redelighed til Fremme af de forenede Rigers Tarv overhoved og specielt af deres Handel og Søfart, samt at antage sig de forenede Rigers Undersaatter i Anliggender, hvori disse maatte tiltrænge deres Bistand eller Raad i Egenskab af Consuler. Denne bestemmelsen, nærmere bestemt 29, fra Instruxen for de Svenske og Norske Consuler gitt av kong Oscar I på Stockholm Slott den 20. april 1858, gjelder riktignok norske konsulers virke i utlandet, men kan like gjerne stå som gjeldende for fremmede staters konsuler her hjemme. Bistand i saker vedrørende handel og sjøfart, samt til borgere av det land man representerte som konsul, var hovedoppgaven for konsulene og konsulatene både ute og hjemme, inklusive fremmede staters konsulater i Arendal. Vi skal i det følgende se litt på hvordan de daglige oppgaver i Arendals konsulatkontorer kan ha artet seg i den mest aktive perioden under byens storhetstid som sjøfartsby. Konsulatene holdt stort sett til i handelshusenes og rederienes kontorer, alt etter hvem som innehadde konsulvervene til enhver tid. Vi har før nevnt at konsulatetnes dokumenter og arkiver hadde en viss beskyttelse. Dette fremgår av avtalene med de enkelte stater om konsulatvirksomheten, som for eksempel traktaten mellom Sverige- Norge og Nordamerica, som USA betegnes, av 4. juli 1827 art. 13: «Archiver og Documenter, der vedkomme Consulatets Forretninger, skulle være fritagne for al Undersøgelse og omhyggeligen forvares under ovennevnte Consulers, Viceconsulers eller Handelsagenters Segl, samt af vedkommende Embedsauthoritet paa det Sted, hvor de ere ansatte». Konsulatet hadde sitt eget segl, og hadde rett til å henge sin stats riksvåpen på synlig sted på bygningen hvor konsulatets kontor lå. På 1800-tallet ble det videre båret uniform ved statsbesøk og andre offisielle anledninger, mens for eksempel den franske konsul var pålagt å bære uniform ved enhver offentlig utøvelse av sin embetsfunksjon. Vi må vel kanskje tro at påbudet fra Paris dog ikke alltid ble overholdt i vår lille kystby, langt fra den franske hovedstaden. Skipspapirene måtte alltid straks forevises flaggstatens lokale konsul ved anløp i byen, og skipsfører og konsul ordnet post og dokumenter, av- og påmønstringer av mannskap og andre anliggender vedrørende skip og last der konsulatets medvirkning var nødvendig. Anløp av marinefartøy var en hyppig og nok sosialt viktigere foreteelse enn anløp av ordinære handelsfartøy i kystbyene på 1800-tallet. 3 Da var besøk om bord av vedkommende lands konsul en selvfølge, med etterfølgende gjenvisitt, og det var lange reglementer om rangorden, saluttering osv. konsuler hadde rett til 7 skudds salutt ved ankomsten, mens visekonsuler måtte nøye seg med 5. Hovedregelen var selvfølgelig at vedkommende lands konsul også var vert for selskapelighet ved marinebesøk eller annet offisielt besøk fra utsenderlandet. Dette var naturlig nok ikke så lett når det gjaldt besøk fra unionsriket Sverige. Så for eksempel da daværende kronprins Oscar, senere kong Oscar II, besøkte byen i de første dagene av august 1851 om bord på et svensk marinefartøy var det den hollandske konsul Søren A. Dedekam som måtte være vertskap. Etter velkomst med kanonsalutt og mottagelse i byens rådhus med skåler og hilsener til konge, fedreland og den svenske marine, rapporterer Den vestlandske Tidende» at «Om aftenen beærede Hs. kgl. Høihed med sin nærværelse et Bal hos den hollandske Consul Hr. S.A. Dedekam». Og om det var fjordene på Vestlandet den tyske keiser Wilhelm II besøkte under sine årvisse reiser til Norge med den keiserlige yacht «Hohenzollern», fulgt av ett stor antall marinefartøy, besøkte andre medlemmer av den keiserlige familie, det vil si først og fremst keiserens yngre bror prins Heinrich, også Arendal. S.H.Finne-Grønn skriver i Eydenes familiehistorie følgende om besøkene i Arendal i Samuel Eydes tid som tysk konsul i byen, det vil si perioden 1875 til 1893: «Under den voldsomme udvikling, den tyske marine og handelsflaade gjennemgik efter krigen i 1870, og som førte frem til Tysklands stormagtsstilling også paa sjøen, anløb tyske skoleskibe og krigsskibe jevnlig Arendal, og i konsul Eydes hjem mødtes deres officerer med aaben og hjertelig gjestfrihed. Mange af marinens senere spidser, deriblant prins Heinrich af Preussen, har i sine yngre dager været gjester hos konsul Eyde, og det ridderkors af Preussiske Kroneorden, som den gamle herre modtog i 1892, var et synlig bevis på anerkjendelse af den udmerkede maade, hvorpaa Eyde varetog sin stilling som Tysklands konsulære representant». 4 7
Også på lystgårdene i byens omegn markerte byens storborgere sin status som konsuler: På Anders Dedekams lystgård Sophienlund på Tromøy stod det fire flaggstenger nede i vannkanten og hilste gjester og forbipasserende: en med det amerikanske konsulatets flagg, en med det nederlandske, en med norsk flagg samt en med et flagg «af egen Composition for Landstedet». Den allesteds nærværende Conrad Nicolai Schwach (1793 1860), som bodde i Arendal fra 1821 til 1830, setter stemningen i sin omtale av flaggstengene i ett av sine mange leilighetsdikt, fremført under selskapelighet på Sophienlund en sommerdag i 1827 slik 5 : 8 Fire skjønne Blomster staae I en Have nær ved Stranden; Og for hver av dem vi maae Tømme Bægret, fyldt til Randen Utover selskapelighet og representasjon var håndtering av havarister og priser en viktig oppgave og inntektskilde for konsulene. Seilskipene som trafikkerte Nordsjøen og kysten var ofte utsatt for havarier, og måtte søke havn for reparasjon og annen bistand. Det ble da opptatt en sjøforklaring for byens magistrat, Prins Heinrich av Preussen (1862 1929), marineoffiser og bror av keiser Wilhelm II. Heinrich var vel ansett og betraktet som adskillig mer omgjengelig enn sin bror keiseren, og som ivrig seiler kan vi vel anta at han også deltok i seilaser i Arendals skjærgård under sine besøk her. hvorpå kapteinen overdro til en kommisjonær, det vil si ett av byens store handelsfirmaer, å besørge skipet reparert. Det lå stadig slike fartøyer i byen og uthavnene omkring russiske, svenske, danske, tyske, hollandske, og der var derfor heller ingen mangel på fremmede sjøfolk som på denne måten kom til å ta lengere opphold i byen. Når skipet skulle seile, møtte man igjen opp i retten. Skipperen fremla kommisjonærens regning, som fikk en påtegning om, at den var «saa vidt Retten bekjent, utstedt av Mænd, der bruge den Handel og Næring hvorom Regningerne ere udgivne, saa at disse derfor tilkomme Troværdighet». Men hvor mye enn formalia på dette vis ble holdt i orden, skriver Fredrik Scheel i Arendals byhistorie, er det nok ingen tvil om at de regninger som ble fremlagt, og som skipets eier langt borte i St. Petersburg, Rostock eller København måtte betale, kunne være lovlig drøye. Den danske generalkonsul i Kristiania innberettet således at de første og største handelshus langs kysten levde av å ta hånd om havarister, og «ved at give Vice-Consulaterne til disse, faldt man vist i de uriktige Folks hænder.» De kunne endog få kapteinen til å gjøre felles sak med dem «..og da ere Assurandeurene eller Eieren, udsatte for det største Bedragerier, som drives uforhindret paa allehaande Manerer. I Arendal gaae de underligste Ting af denne Sort i Svang, hvor, mang en riig Ladning er bleven reduceret til Intet og Vedkommende endnu have maattet lagt Penge til». 6 En prise er et kapret fartøy, som bemannes med et prisemannskap, slik at skipet kunne seiles til nærmeste havn. Kaperfarten, som den gjerne kalles, var stor på sørlandskysten under Napoleonskrigene, og flere borgere i Arendal løste kaperbrev som gav dem rett til å oppbringe utenlandske skip og ta dem som priser. I dag ville vi vel kalle dette organisert og statsautorisert sjørøveri. En erobret prise kunne bli solgt ved en såkalt prisedomstol, som fastsatte verdi på skip og last. Private spekulanter kjøpte ofte opp prisefartøyer, solgte lasten videre med fortjeneste, og eventuelt også skipet. Skipet kunne også bli satt inn i kjøpers egen flåte, som handelsfartøy eller som et kaperfartøy. Kjøpesummen ble fordelt etter bestemte regler blant mannskapet på kaperbåten, eller eventuelt marinefartøyet som hadde erobret prisen. Normalt gikk også en viss andel av pengene til staten, dersom prisen var et resultat av kaperfart. Offiserer fikk størstedelen av prisepengene, som så ble fordelt nedover på mannskapet etter rang. Kaperfarten var som sagt stor på Sørlandet under Napoleonskrigene, men ble forbudt rundt 1850. Den første prise som ble brakt inn til Arendal skal ha vært det engelske krigsskipet Delphin, som ble ført inn til Arendals havn den 5. november 1807 og dømt som prise ett halvt år etter. I mars 1808 ble atter ett engelsk skip The Ann bragt inn på havnen. Åtte dager etter The Ann hadde ankret på havnen, kom en fransk kaperkaptein inn med ytterligere tre erobrede, engelske skip og lot Isaac Leth, det franske keiserrikes representant, overlevere tretten engelske sjøfolk til myndighetene for videreforsendelse til interneringsleirer for krigsfanger. 7 Utferdigelse av dokumenter og bekreftelser ved kjøp og salg av skip var en annen viktig og mer fredelig oppgave for konsulatene, i de tilfelle skipet førte flagget til landet vedkommende konsul representerte. Konsulene hadde som nevnt også en viktig rolle i forhold til skipenes kaptein og mannskaper: av- og påmønstring skjedde gjennom konsulatene, og konsulen kunne dømme i tvistigheter mellom kaptein og mannskap. Konsulen kunne endog avsette skipets kaptein «.naar det om ham godtgjøres, at han enten paa Grund af en høi Grad af Drikfældighed, eller formedelst Sindssvaghed eller andre lignende Omstændigheder er bleven fuldkommen udskikket til at forestaae Skibets Førelse.» 8 Disse vide fullmaktene må sees på bakgrunn av datidens kommunikasjonsmuligheter: kontakt med skipets rederi pr brev kunne ta uker eller måneder og flaggstatens representant måtte kunne handle i eierens og statens interesser der og når det var nødvendig. «Reclamation af deserterede Matroser» var en annen kanskje ikke så lys side av dette: konsulene hadde rett til å besørge mannskaper som brøt sine hyrekontrakter og gikk i land i «hans» havn pågrepet og levert tilbake til skipet. Igjen var hensynet ivaretagelse av skipet og eiernes interesser, men dette er også en påminnelse om de harde vilkår sjøfolk arbeidet under i tidligere tider. Som sagt har moderne kommunikasjoner for lengst ført til at den viktige rollen som mellommann og representant for eiere av skip og last og forbindelsesledd til hjem- 9
landet har opphørt. Borte er forevisning av skipspapirer, mønstring av mannskapet og stempling av reisepass, samt rollen som del av byens øvrighet. Nedgangen i antall konsulater etter hvert som seilskutetiden ebber ut forteller oss det samme, og selv med de oppgaver byens gjenværende konsulater har i dag kan det vel være at de etter hvert heller går over til å bli en del av byhistorien. Desto viktigere er det å dokumentere disse institusjonenes tilstedeværelse og virke i byen gjennom mer enn 200 år. 3. Konsulater i Arendal 1800 2013 9 Det følgende er en oversikt over de konsulater som har vært eller er etablert i byen i perioden fra ca 1800 til i dag. Fremstillingen er delvis kronologisk og delvis er enkelte konsulater samlet, som for eksempel de forskjellige tyske småstater som med årene ble avløst av Tysklands Konsulat. Englands Konsulat (1800 1952) Den første vi kjenner med konsultittel i Arendal er trelasthandler og skipsreder, legatstifteren Peder Thomassen (1755 1809). Peder Thomassen var byens ledende forretningsmann, «Commissionær samt befuldmægtiget for de Hamburgske og Kjøbenhavnske Assurandører og i flere Aar Captein ved Arendals borgerlige Infanteri». Peder Thomassen og hans velstående hustru Lovise Groos (1754 1815) førte et stort hus, skriver Foss, og «levede meget selskabeligt og havde Omgang med alle Honoratiores saavel i Byen som Omegnen..Peder Thomassen var forøvrigt en for sin Tid usædvanlig dannet Mand med mangesidige Interesser. Af disse sees hans Pietet for Byens Fortid at have indtaget en fremragende Plads. Han anvendte megen tid paa at samle og optegne Bidrag til Byens Historie. Han havde et for en Privatmand paa den Tid forholdsvis stort Bibliothek paa omtrent 600 Bind, foruden en Mængde løse Hefter og Karter.De vare fordelte i Huset i Byen og paa Landstedet Lovisenlyst. Ligesaa havde han en stor Samling af Mynter og Medailler». 10 I Peder Thomassen ser vi for alvor de første konturene av Arendals storborgerskap gjennom det kommende hundreår, med sin velstand basert på skipsfart, trelast og handel, men også med sterke kulturelle interesser, ikke minst knyttet til hjembyens historie og fortid. Det var også blant disse personer og familier vi finner byens konsuler og visekonsuler. Peder Thomassens etterfølger Hans Ellefsen Dedekam ble anerkjent som engelsk visekonsul i 1816, eller visekonsul for Det forente kongerike Storbritannia og Irland, som var Storbritannias offisielle navn fra 1801 til delingen av Irland i 1927. Hans Ellefsen Dedekam (1772 1848) var medinnehaver av handelshuset Anders & Hans Dedekam ett av byens førende handelshus og rederier i perioden og i likhet med sin forgjenger Captain i Arendals Borgervæbning. Firmaets og visekonsulatets kontorer, sjøbod og familiens bolig var det såkalte «Dedekams hus» på Langbryggen, hvor handelshusets seilskip ofte var fortøyd. Etter hans enke Dorothea f. Fürsts (1777 1857) død ble eiendommen overtatt av den franske og hanseatiske konsul Isaac Kallevig. Huset gikk deretter tapt i den store bybrannen i 1868. Hans Dedekams svigersønn Emil Kallevig (1807 1889), gift med datteren 10 Dedekams hus på Langbryggen før bybrannen 1868. Margrethe Dedekam (1809 1883), ble etter svigerfarens bortgang anerkjent som visekonsul i 1848, og fungerte som konsul frem til 1872. Emil Kallevig var en av stifterne av Arendals Sparebank, og stod sammen med Julius Stephansen bak etableringen av Arendals Dampskibsselskab i 1857. Han kjøpte Tangen Gaard og Reberbane i 1851 og familien forble eiere av Tangen frem til 1931. Emils sønn Morten Michael Kallevig (1842 1936), oppkalt etter rådhusbyggeren, overtar som visekonsul i 1872, og har vervet frem til 1913. Morten M. Kallevig lederfirmaet Morten M. Kallevig AS som driver kommisjonshandel og havariforretning, samt Tangen Gaard og Reberbane. Han virker også som dansk visekonsul i årene 1881 til 1907. Den siste engelske visekonsul i Arendal er Morten M. Kallevigs sønn Emil (1869 1952), utnevnt i 1913. Frankrikes Visekonsulat Den første omtale vi finner av Frankrikes konsulat i Arendal er kaperepisoden på Arendal havn i mars 1808, hvor «det franske keiserrikets representant», stadthauptmann 11 og kjøpmann Isaac Leth (1757 1831) på Høgedal gård overleverer en gruppe engelske krigsfanger til franskmennene. Napoleon hadde utropt seg til keiser av Frankrike i 1804, og Danmark-Norge og England stod på hver sin side i Napoleonskrigene som preget så mye av norsk historie og samfunnsliv de første tiårene av 1800-tallet. En følge av Napoleonskrigenes slutt var at keiserdømmets konsul i Arendal skifter embete for å bli byens første konsul for «den tapende part» Danmark, etter av-ståelsen av Norge til Sverige i 1814. 11
Det er sin svigersønn Isaac Leth overdrar konsulvervet til. Svigersønnen, gift med datteren Kitty (1783 1869), er byens ledende mann ved Napoleonskrigenes slutt, skipsreder og kjøpmann Morten Michael Kallevig (1772 1827). Han blir utnevnt som konsul av kong Louis den 18., etter huset Bourbons gjeninnsettelse på tronen etter Napoleons fall i 1815. Morten M. Kallevig ble anerkjent som fransk visekonsul i 1820, og virket frem til sin død i 1827. I tillegg til embetet som fransk visekonsul, var Morten M. Kallevig også konsul for Det Hanseatiske Forbund, som omfattet de viktige tyske handelsbyene Hamburg, Lübeck og Bremen. Det var med andre ord en betydelig posisjon Morten Kallevig inntok også som konsulær representant. Morten M. Kallevig var sønn av skipsreder og trelasthandler Salve Johannessen Kallevig (1732 1794), som i 1792 hadde grunnlagt handelshuset Salve Kallevig & Søn. Morten M. Kallevig var en svært foretaksom forretningsmann som tjente gode penger på virksomheten faren startet og som han selv etter hvert overtok. Han tok borgerskap i Arendal i 1794 som trelast- korn- og krambodhandler, og handelshuset og rederiet Salve Kallevig & Søn var i 1815 det største i Arendal med sine 15 seilskip. Det ble drevet lisensfart til England og Irland og emigrantfart til USA. Handelshuset ble for øvrig først oppløst da siste innehaver, konsul Johannes Salve Kallevig, (født 1879) døde i Arendal i 1962. Morten M. Kallevig kjøpte Ellef Thomassøns hus (Nå kjent som Sjømannsforeningens hus) i Nedre Tyholmsvei 9 i 1807. Her bodde han frem til 1815, da han var ferdig med å bygge «Det Kallevigske palé» (Arendal gamle rådhus) i Rådhusgaten. Paleet ble bygget som privatbolig og kontorer for rederivirksomheten og konsulat. Den franske konsul hentet hele skipslaster hjem fra Frankrike på rederiets egne skip med møbler og annet utstyr kjøpt på auksjoner fra Napoleons bo etter keiserdømmets fall, til sitt nybygde palé i Arendal. Senere franske konsuler i byen var blant annet Morten M. Kallevigs sønn Isaac Leth Kallevig (1805 1887), som ble utnevnt til visekonsul i 1865 og hadde stillingen frem til 1880. Som sin far var han også konsul for Det Hanseatiske Forbund. Etter Isaac Leth Kallevig fulgte Anders Dedekam Geelmuyden (1832 1912), skipsreder og en periode ordfører i Arendal. Han ble anerkjent som visekonsul i 1880 og virket frem til 1888. Den franske representant i Arendal gikk fra 1888 over til å bli titulert konsularagent. Hans Holst Lassen (1862 1922), trelasthandler og teglverkseier, ble anerkjent som fransk konsularagent dette år, og innehadde vervet frem til sin død i 1922. Han ble etterfulgt som konsularagent samme år av skipsreder og banksjef i Den norske Creditbanks Arendalsavdeling, Axel Christian Rosenkrantz Smith (1856 1935) på Storeng gård på Tromøy. Axel Smith var representant til Stortinget fra Arendal og Grimstad for Høyre, og satt på Stortinget fra 1899 til 1900. Han var også ordfører i Arendal fra 1902 til 1907. Det Hanseatiske Forbunds Vicekonsulat (1817 1867) Hanseatene (Hansa Bund) var et tysk handelsforbund mellom 1200-tallet og frem til 1500-tallet. Forbundet besto av de nordtyske byene Hamburg, Lübeck og Bremen, som slo seg sammen for å styrke kontrollen med handelen med fisk, salt, korn og ull i områdene rundt Nordsjøen og Østersjøen. Hansaforbundet opprettet mektige 12 handelsstasjoner Kontorer blant annet i Bergen (Tyskebryggen), Brügge i Belgia og i London. De hadde også konsulater og representasjon i andre viktige havner og handelsbyer. Hanseatene dominerte på denne måten mye av handelen i Nord-Europa i flere hundre år, og Kontorene hadde stor grad av selvstyre og uavhengighet fra myndighetene i landene forøvrig. Men Hansaforbundet ble etter hvert splittet internt og på 1600-tallet gikk det mer eller mindre i oppløsning. I Bergen ble flere og flere av bygningene på Tyskebryggen således kjøpt opp av norske kjøpmenn. Norske myndigheter hadde vokst seg sterkere, og byens øvrige handelsborgere konkurrerte nå med Det Tyske Kontor. I et forsøk på å motvirke denne utviklingen ble i 1754 Det Norske Kontor etablert. Denne nye organisasjonen ble styrt omtrent slik Det Tyske Kontor hadde blitt styrt tidligere, og flertallet av medlemmene var tyske. Likevel var det nå offisielt slutt på hanseatenes 400-årige dominans på Bryggen. Det Norske Kontor i Bergen ble formelt oppløst i 1899. Arendal var en av skipsfarts- og handelsbyene hvor Det Hanseatiske Forbund opprettet konsulat. Den før nevnte storkjøpmann og reder Morten M. Kallevig, som også var fransk konsul, ble anerkjent som visekonsul for Det Hanseatiske Forbund i Arendal i 1817, og innehadde vervet frem til sin død i 1827. Skipsreder og kjøpmann Isaac Leth Kallevig (1805 1887), sønn av Morten M. Kallevig ble anerkjent som hanseatisk visekonsul i 1831. Han innehadde vervet til Hansaforbundets konsulat opphørte å fungere ved Hansabyenes inntreden i det Nordtyske Forbund i 1867. Som sin far var han samtidig også fransk konsul i Arendal. Storhertugdømmet Mecklenburgs Konsulat (1841 1867) Storhertugdømmet Mecklenburg omfattet de viktige Østersjøbyene Rostock, Wismar og Schwerin. Konsulatet i Arendal ble etablert i 1841 med skipsreder Peder L.J. Lund (1810 1892) som konsul. Peter L.J. Lund var innehaver av rederiet Lund & Co, senere Chr. Th. Boe & Søn AS. Lund var konsul for Mecklenburg frem til konsulatet opphørte ved Mecklenburg s inntreden i Det Nordtyske Forbund i 1867. Han var i perioden 1852 til sin død i 1892 også konsul i Arendal for keiserdømmet Russland. Kongeriket Preussens Konsulat (1821 1867) Kongeriket Preussen var den ledende tyske stat etter oppløsningen av Det tyskromerske rike i 1806. Via Det Tyske Forbund og Det Nordtyske Forbund ble Det tyske rike dannet i 1871, med den preussiske konge Wilhelm I som keiser. Skipsreder og kjøpmann Peter Didrich Storhertugdømmet Mecklenburgs riksvåpen. I midten staten Schwerins våpen, omgitt av byvåpnene for Rostock, Schwerin, Ratzeburg, Stargard og Wenden. 13
Stelling Steen Herlofson (1777 1842) på Strømsbu gård, gift med jernverkseier Jacob Aalls yngre søster Constance (1778 1842), ble utnevnt som visekonsul for Kongeriket Preussen av kong Fredrik Wilhelm III i 1821. Han skal først ha søkt å få stillingen som Danmarks konsul i byen, men dette vervet gikk som vi har sett til Morten M. Kallevig. Peter Herlofson hadde embetet som preussisk konsul frem til 1837, i tillegg til stillingen som stadthauptmann, var ivrig medlem av Arendals Læseselskab og Det kgl. Skydeselskab og stortingsrepresentant 1821 1823. Han ble etterfulgt av sønnen, Hans Herlofson (1805 1874), i 1847. Hans Herlofson drev Strømsbu Dampsag. Han bygget Langsæ gård i 1858, og brakte for øvrig med denne sveitserstilen til Arendal. I 1850 ble representasjonen i Arendal oppgradert til konsulat, og Hans Herlofson ble preussisk konsul, en stilling han hadde frem til 1868, da Preussen gikk inn i Det Nordtyske Forbund og Hans Herlofson ble Forbundets representant i Arendal. Tysklands samling må i parentes bemerket ha forårsaket en viss uro på enkelte hold, ved at flere av byens ledende borgere måtte gi fra seg sine ettertraktede konsultitler fra de tyske småstatene som etter hvert opphørte å eksistere. Det Nordtyske Forbunds Konsulat (1868 1871) På 1800-tallet besto det vi i dag kjenner som Tyskland av en rekke selvstendige bystater, hertug-, fyrste- og kongedømmer. Flere av disse hadde som vi har sett konsulær representasjon i Arendal, som Kongeriket Preussen, Storhertugdømmet Mecklenburg, Det Hanseatiske Forbund osv. Det Nordtyske Forbund (Norddeutscher Bund), som var ett viktig skritt i prosessen som til sist samlet Tyskland, etablerte konsulat i Arendal i 1868. Det Nordtyske Forbund var en union av stater som eksisterte i perioden 1867 1871 mellom oppløsningen av Det Tyske Forbund og den tyske riksgrunnleggelse. Det Nordtyske Forbund var først og fremst en handelsunion dominert av Kongeriket Preussen, og omfatter alle nordtyske stater med kyst mot Østersjøen og Nordsjøen, inklusive de viktige hansabyene Hamburg, Bremen og Lübeck. Hans Herlofson hadde vært konsul for Kongeriket Preussen siden 1837. Ved etableringen av Det Nordtyske Forbund, hvor Preussen var den dominerende makt, ble Herlofson anerkjent som konsul for Forbundet i 1868 og Kongedømmet Preussens Konsulat ble samtidig avviklet. Også Storhertugdømmet Mecklenburg gikk nå inn i Det Nordtyske Forbund, og hertugdømmets konsulære representasjon ble overtatt av det nye Forbundskonsulatet, sammen med representasjonen for Det Hanseatiske Forbund. Ved Tysklands samling i 1871 fortsatte Hans Herlofson som den tyske representant i Arendal. Tysklands Konsulat (1871 1940) Det Nordtyske Forbund ble under Tysklands samling avløst av Det tyske keiserrike etter Forbundets seier i Den fransk-prøyssiske krig 1870 1871. Dette skjedde ved at Kongeriket Bayern, Kongeriket Württemberg, Storhertugdømmet Baden, sammen med de delene av Storhertugdømmet Hessen som ikke allerede hadde sluttet seg til Forbundet, gikk sammen med Forbundet og dannet Det tyske keiserrike. Konsulatet for Det Nordtyske Forbund gikk da over til å bli Det tyske keiserrikets Konsulat. Hans Herlofson hadde vært konsul for Preussen siden 1837, og deretter for Det 14 Nordtyske Forbund fra 1868. Også Storhertugdømmet Mecklenburg gikk inn i Det Nordtyske Forbund, og hertugdømmets konsulære representasjon ble overtatt av det nye Forbundskonsulatet, sammen med representasjonen for Det Hanseatiske Forbund. Ved etableringen av Det tyske Keiserrike ble Hans Herlofson anerkjent som konsul for dette i 1871, og hadde stillingen frem til han døde i 1874. Skipsreder Samuel Eyde (1819 1902), far til industribyggeren Sam Eyde, ble deretter anerkjent som konsul i 1875 og hadde stillingen frem til 1892. Samuel Eyde, som hadde overtatt svigerfaren Christian Stephansens betydelige rederivirksomhet, var også amerikansk konsularagent. Konsulatet hadde kontor i Eydes hus på Malmbryggen, oppført etter bybrannen i 1863, men revet omkring 1980 for å gi plass til gården hvor bl.a. Vinmonopolet ligger i dag. Etter Samuel Eyde fulgte en rekke utnevnelser av kortere varighet: Frithjof Nicolaysen 1892 1894 Paulus Nicolai Holst Dannevig 1896 1900 Carl Oscar Smith 1900 1907 Joseph Gustav Emil Hammer 1910 1917 Jørgen Smith fungerte deretter som midlertidig konsul fra 1918 for den nye Weimarrepublikken etablert etter verdenskrigens slutt og keiserdømmets fall og som konsul fra 1923 til 1936. Den siste tyske konsul i Arendal var Oscar Lundegaard (1887 1971), som i 1918 hadde startet AS Arendals Margarinfabrik i Kuviga øst for byen, og som i 1938 ble disponent i etterfølgeren Argus Margarinfabrikk AS. Han ble utnevnt til tysk konsul i 1936. Lundegaard hadde god forbindelse til byens skipsfartsmiljø gjennom ekteskapet med Marianne Caroline Sørensen (1889 1978) datter av skipsreder C.H.Sørensen, og hadde mange politiske og andre verv i byen. Blant annet var han byens ordfører 1926 1931, medlem av styret i Arendals Dampskibsselskab AS, Arendals Bryggeri, Den Norske Creditbanks filial i byen osv. Familien Lundegaard bodde på Tyhomen, men det er vel mest sannsynlig at konsulatet hadde sitt kontor i margarinfabrikkens lokaler i Kuviga. Ved den tyske okkupasjonen i 1940 opphørte konsulatets virksomhet, og det ble ikke gjenåpnet etter krigen. Kgl. Dansk Konsulat (1820 i dag) Etter avståelsen av Norge til Sverige, etablerte Danmark konsulær representasjon i det gamle tvillingriket i årene etter 1814. I Arendal ble det etablert visekonsulat i 1820. Representasjonen ble oppgradert til konsulat i 1992. Danmarks første visekonsul i Arendal var stadthauptmann og kjøpmann Isaac Leth (1757 1831), den tidligere franske konsul i byen. Han ble utnevnt som visekonsul i 1820, og innehadde vervet til sin død i 1831. Isaac Leth var eier av Høgedal gård, og hans datter Catharine (Kitty) var gift med byens ledende forretningsmann og reder, fransk og hanseatisk konsul Morten Michael Kallevig. Isaac Leth drev en omfattende handelsvirksomhet,og hadde feste på utskipningsplass på Norodden på Hisøy. Han var aktiv i kaperfarten i krigsårene 1807 1814. Leths kaper, sluppen «Admiral Tordenskiold», ført av kaptein Kittel Ugland, hadde en besetning på 22 mann, og var armert med 15
Statdhauptmann og konsul Isaac Leth (1757 1831). 16 to haubitser og to kanoner. Som vi har sett tidligere var han heller ikke fremmed for direkte deltagelse i krigens hendelser gjennom eksempelvis utlevering av krigsfanger. Konsulvervet ble etter Leths død overtatt av skipsreder Wittus Juell Fürst (1790 1866) i 1831 og også Fürst hadde stillingen til sin død i 1866. Morten M. Kallevigs sønn Emil (1807 1889) ble i 1866 utnevnt til visekonsul etter Wittus Fürsts død. Stillingen som dansk konsul skulle deretter være knyttet til denne grenen av Kallevigfamilien i nærmere 100 år. I denne perioden hadde familien bolig og kontorer i Ellef Thomassøns hus (Sjømannsforeningens hus), nåværende Nedre Tyholmsvei 9, som Morten Michael Kallevig hadde kjøpt i 1807. Vi må anta at konsulatet hadde kontor samme sted. Emil Kallevig hadde stillingen frem til 1881. Morten Michael Kallevig (1842 1936), sønn av Emil og altså barnebarn av rådhusbyggeren med samme navn,ble så anerkjent som visekonsul i 1881, og virket frem til 1907. Emil Kallevigs sønn Adolf Skrike Kallevig (1870 1913) ble utnevnt til visekonsul i 1907 og hadde vervet frem til sin død i 1913. Adolf S. Kallevig overtok ledelsen av farens firma Morten M. Kallevig AS, var skipsreder og medlem av representantskapet i Arendals Dampskibsselskab AS. Etter Adolf S. Kallevigs bortgang ble hans bror, Johannes Salve Kallevig (1879 1962), utnevnt som visekonsul fra1913. Johs Salve Kallevig var cand.jur., trådte inn i farens firma i 1904 og var disponent i Tangen Reberbane AS. Johs Salve Kallevig virket som dansk visekonsul til 1954, eller altså sammenhengende i mer enn 40 år! Etter John. Salve Kallevig virket grosserer Niels A Fløystad (1905 1984) som visekonsul fra 1954 til 1970, etterfulgt av administrerende direktør i Arendals Forsikringsselskab og Assuranceforeningen Gard, h.r. advokat Nicolai Benjamin Herlofson (1935 1996) på Strømsbu gård. Thor Thommesen (1936 ), adm. dir. i Rygene Smith & Thommesen AS ble utnevnt til visekonsul i 1980, med kontor i familiens og handelshuset Smith & Thommesens gamle gård i Kirkegaten 5, deretter på Rygene Smith & Thommesens anlegg på Rygene. I 1992 ble representasjonen i Arendal oppgradert til konsulat, og Thor Thommesen utnevnt til konsul. Tollef Darre-Knudsen, adm.direktør i Chr. Th. Boe & Søn AS etterfulgte Thor Thommesen som konsul i 2003. De Forente Amerikanske Staters Visekonsulat Det var Anders Dedekam (1771 1843), medinnehaver av handelshuset Anders & Hans Dedekam og premierløytnant i Borgervæbningen, som var den første amerikanske visekonsul i byen. Anders Dedekam bodde langs Pollen i dagens Kirkegaten, mens firmaets kontorer, sjøbod og brygge var Dedekams hus på Langbryggen, hvor hans eldre bror og forretningspartner, den engelske visekonsul Hans Dedekam også bodde. I tillegg var Anders Dedekam også konsul for Nederland. Det er vel derfor mest trolig at konsulatenes kontor var i samme hus som firmaets. Av senere amerikanske konsuler i byen kan nevnes skipsreder Christian Samuel Eyde (1850 1931), som virket som konsularagent i årene 1882 1905. Christian Eyde var sønn av den tyske konsul skipsreder Samuel Eyde og gift med Christiane Augusta Lund (1855 1919), datter av den russiske konsul i Arendal, skipsreder Peter Lund. Christian Eyde var også nederlandsk konsul, så også her var mange konsulverv samlet på få hender. Christian Eyde fortsatte farens rederivirksomhet fra kontorene på Malmbryggen, og opprettet også egen kommisjonsforretning under navnet Eyde & Hein. Det er trolig at konsulatvirksomheten ble avviklet i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905 og etablering av amerikansk legasjon i Oslo. Russlands Konsulat (1852 1920) Russlands konsulat i Arendal ble opprettet av tsar Nikolai II i 1852 og skipsreder Peter Lorenz Jessen Lund (1810 1892) ble utnevnt til konsul 7. april samme år. Peter L.J. Lund var innehaver av rederiet Lund & Co, senere Chr. Th. Boe & Søn AS og svigerfar til banksjef Axel Nicolai Herlofson (1845 1910) i Arendals Privatbank, gjennom Herlofsons giftermål med datteren Johanne Sophie («Hanne») Lund (1849 1937). Axel Herlofson var for øvrig hovedmannen bak Arendal Privatbanks fallitt og det etterfølgende økonomiske krakk i Arendal i 1886. Peter Lund hadde allerede fra 1841 virket som konsul for det tyske storhertugdømmet Mecklenburg, med sine viktige handels- og sjøfartsbyer i Østersjøen som Rostock, Wismar og Schwerin. Denne funksjonen opphørte ved Mecklenburgs inntreden i Det Nordtyske Forbund i 1867. Konsulatet hadde sitt kontor i familiens gård på Torvet (nåværende Torvet 5). Det var som vi har sett ikke uvanlig at konsulene ble dekorert med ordener fra staten de tjenestegjorde for. For sin fortjeneste som russisk konsul mottok for eksempel Peter Lund ridderkorset av den keiserlige St. Stanislaus-ordenen. Hans andre svigersønn Chr. T. Boe, (1838 1927), gift med Johanne Amalie Lund (1843 1919), overtok både rederivirksomheten og stillingen som konsul. Han ble utnevnt som konsul av tsar Nikolai II i 1893. Forretningene utviklet seg sterkt som meglerfirma og partrederi og under Chr. Th. Boes Det keiserlige, russiske riksvåpen, i bruk frem til tsardømmets fall i 1917. 17
Ridderkors av St. Stanislausordenen. 18 ledelse ble det også satset på dampskip. I 1909 ble forretningen omorganisert under navnet Chr. Th. Boe & Søn AS med sønnen Peter Lund Boe som partner. Hans yngste sønn, Olaf Chr. kom så inn i firmaet og overtok ved bestefarens død i 1927. Rederiet ble i 1928 skilt ut fra meglerforretningen under navnet Olaf Boe & Co, med skipsmegler Ole Schrøder i Oslo som medinnehaver. Konsulatet overlevde den russiske revolusjon og tsardømmets fall i 1917, men opphørte å fungere i 1920, under borgerkrigen som resulterte i dannelsen av Sovjet-Unionen i 1922. Sveriges Konsulat (1907 ) Etter unionsoppløsningen måtte Sverige opprette diplomatisk og konsulær representasjon i Norge. Theodor Bentzen (1854 1930) administrerende direktør i Arendals Forsikringsselskab AS ble anerkjent som visekonsul i det nyopprettede konsulatet i Arendal den 22. august 1907. Visekonsulatet ble for øvrig oppgradert til konsulat i 1965. Han ble etterfulgt både som adm.dir. for selskapet og som konsul av Kristian Lindqvist. Som for de øvrige gjenværende konsulatene lå virksomheten nede i okkupasjonsårene, men i 1946 ble skipsreder Arnt J. Mørland (1888 1957) utnevnt til visekonsul. Han var innehaver av Arnt J. Mørlands Rederi AS og Agdesidens Rederi AS, stortingsrepresentant for Kristelig Folkeparti 1953 1957 og var ridder av 1. klasse av den svenske Vasaordenen. Konsulatet fikk da sine kontorer i ADS gården i Langbrygg 21 hvor også rederikontorene holdt til, inntil Mørlandgården sto ferdig på den gamle kulltomten ved siden av ADS kontorer i 1957. Arnt J. Mørland ble etterfulgt av skipsreder Alfred Thommesen (1914 1988), som var visekonsul 1954 1965 og konsul 1965 1980. Han ble ridder av 1. klasse av den svenske Vasaorden i 1969. Thommesen var også aktiv i lokalpolitikken, og var Kgl. Svenska Vicekonsulatet skilt fra Kirkegaten i Arendal. dessuten stortingsrepresentant for Høyre 1958 1973. Skipsmegler Nils H. Thommesen Kgl. Nordstjärne-orden ble innstiftet i 1748 for belønning av blant annet statsborgerlige fortjenester, embets- og tjenestevirke, og tildeles gjerne Sveriges konsuler i Norge. Konsul Nils H. Thommesen var kommandør av Nordstjerne-ordenen, mens dagens svenske konsul i Arendal er ridder av 1. klasse. Konsul Alfred Thommesen var ridder av 1. klasse av Kungliga Vasaorden, innstiftet 1772. (1938 2012) ble utnevnt til konsul i 1980, og hadde stillingen frem til 2000. Konsulatet holdt i denne perioden til sammen med Thommesen Shipping Agencies i familiens gård Thommesengården (Kirkegaten 5), sammen med Danmarks Konsulat med Nils eldre bror Thor som konsul. Nils Thommesen var en ildsjel i Arendals kulturliv og la i en årrekke ned et stort arbeid innen byens og distriktets kulturhistorie. Han var hovedpersonen bak arbeidet med å sikre Lille Torungen som kulturminnesmerke i innseilingen til Arendal, var med å stifte Arendal Bymuseum i Kløckers hus og var sentral i å sikre Bomuldsfabriken for byen. Han var også en av ildsjelene bak etableringen av Arendals Tidende, der han var styreformann fra etableringen i 2005 og inntil 2009. I 2000 ble Nils Thommesen tildelt Arendal kommunes kulturpris for sitt kulturvernarbeid i byen og i 2008 ble han av Stiftelsen Kjæmpestaden og Agderposten kåret til «Årets kjæmpe» for sin innsats innen kulturminnevernet. Han ble utnevnt til kommandør av Nordstjärneordenen i 1998. Terje Bodin Larsen, adm. direktør i Arendals Dampskibsselskab AS, ble utnevnt til svensk konsul etter Nils Thommesen i 2000. Han er ridder av 1. klasse av Nordstjärneordenen. Finlands Vicekonsulat (1920 1999) Frem til Finland erklærte seg som uavhengig republikk som følge av den russiske revolusjon i 1917, var landet et storfyrstedømme innenfor det russiske tsarriket uten egen konsulær representasjon i utlandet og da heller Finlands Konsulats skilt på veggen på O. B. Sørensens tidligere rederikontorer på Brattekleiv på Tromøy. Konsulatet ble nedlagt i 1999, men skiltet har fått lov til å henge som en del av det historiske miljø på Brattekleiv. 19
ikke i Arendal. Diplomatiske forbindelser mellom Norge og Finland ble inngått i april 1918, og på høsten samme år begynte Finlands legasjon sin virksomhet i Christiania. Finlands første representant i Arendal var disponent og skipsreder Bertrand Jacobsen (1858 1940), som ble anerkjent som finsk visekonsul den 2. juli 1920. Hans sønn skipsreder Petter I. Jacobsen (1893 1987) fungerte deretter som konsul i krigsårene 1940 1945, etterfulgt av Thorleif Thorsen 1946 1964 og Sverre Lindquist 1965 1973. Skipsreder Birger F. Smith Sørensen (1924 ), innehaver av O. B. Sørensens Rederi på Brattekleiv på Tromøy, var den siste finske konsul i Arendal, utnevnt som visekonsul Sverre Lindquists etterfølger i 1973. Representasjonen ble oppgradert til konsulat i 1995. I 1999 gikk Smith Sørensen av for aldersgrensen, og konsulatene i Arendal og Grimstad ble slått sammen med Grimstad som kontorsted og med Carsten S. Due som konsul. Nederlands Vicekonsulat Vi må anta at Nederlands Konsulat i Arendal var ett resultat av dannelsen av Kongeriket Nederlandene, som inneholdt de tre Benelux-landene, i 1815. Inntil da hadde landene vært en del av Napoleon Bonapartes franske keiserdømme. Konsulatet i Arendal ble opprettet i 1816, med handelsborger og reder Anders Dedekam som visekonsul. Anders Dedekam har vi allerede møtt som amerikansk visekonsul med kontorer i Dedekams hus på Langbryggen. Med konsulater for Nederland, USA og England delt mellom de to brødrene Anders og Hans Dedekam må den konsulære aktiviteten i handelshusets kontorer vært betydelig! Anders Dedekam innehadde konsulvervet til sin død i 1843, for deretter å bli etterfulgt av sin sønn skipsreder Søren Andersen Dedekam (1804 1898), som virket frem til 1854. Simon Christian Hammer (1797 1855) ble anerkjent som visekonsul i 1855, og virket frem til sin død i 1863. Han ble etterfulgt av nevøen Joseph Hammer (1830 1911) som var konsul frem til 1887. Deretter var trelasthandler og ordfører Claus Bomhoff Evensen (1848 1926) konsul i årene 1887 1907, hvoretter han ble etterfulgt av skipsreder Christian Eyde i 1908. Spanias Visekonsulat (1896 1939) Den første konsul for kongeriket Spania vi støter på, er Ditlef Lundgreen (1827 1911). Lundgreen hadde startet sin karriere som sjømann, men var nå ansatt på kontoret til sin arbeidsgiver skipsreder Anders Dedekam. Lundgreen ble anerkjent som visekonsul i 1896 og hadde vervet til sin død i 1911. Etter ham overtok Olaf Thommesen (1875 1922). Olaf Thommesen var sønn av innehaveren av handelshuset Smith & Thommesen, skipsreder Jens T. Thommesen, og arbeidet i familiens forretningsvirksomhet. Olaf Thommesen var svært bereist det sies blant annet at han, som den første europeer bortsett fra britiske utsendinger i embeds medfør, var i audiens hos Dalai Lama i Darjeeling i Himalaya i mars 1910. Olaf Thommesen ble etterfulgt av kontorsjefen ved familien Thommesens industrivirksomhet AS Rygene Træmassefabrikker, Smith & Thommesen, Frederik (Fred.) Barth (1880 1959). Fred. Barth virket som konsul så sent som i 1937, men det er 20 grunn til å tro at konsulatvirksomheten opphørte ved den spanske republikkens fall og innføringen av Franco-diktaturet i 1939. Portugals Visekonsulat Det er sparsomt med opplysninger om kongedømmet Portugals visekonsulat i Arendal. Det vi vet, er at det var den preussiske konsul, skipsreder og kjøpmann Peter Herlofson (1777 1842) på Strømsbu gård, som også var kongeriket Portugals konsul i Arendal i årene 1829 til 1836. Etter Herlofson overtok skipsreder Jacob Thue (1793 1875) vervet, som han hadde frem til sin død i 1875. Jacob Thue var en mann med brede kulturelle interesser ved siden av sin forretningsvirksomhet, og var blant annet en av stifterne av Arendals Museum i 1832. Italias Konsulat Det er også lite spor etter kongeriket Italias konsulat i byen. Det vi vet er at Olaf Chr Boe (1898 1984), skipsreder og innehaver av Chr. Th. Boe & Søn AS var italiensk konsul i Arendal i 1930-årene, men konsulatet opphørte sannsynligvis under 2. verdenskrig. 4. Avslutning Paradoksalt nok har endringene i Europa de siste tiårene ført til nye etableringer av konsulater i Norge, ettersom nye selvstendige stater som har kommet til i denne tiden har ønsket å være representert med konsulater. Siste tilskudd i så måte med betydning for Arendal er etableringen av Latvias Konsulat for Agderfylkene i 2005, med kontorsted i Kristiansand. Dette og andre konsulater med kontorsted utenfor Arendal faller imidlertid utenfor denne fremstillingen. Det vi har vist, er noen trekk av konsulatvesenets historie i selve Arendal. Den viser til fulle at byens internasjonale forbindelser var sterke og at konsulatvesenet var en viktig måte byen og dens borgere var knyttet til hovedstrømninger i europeisk handel og politikk på 1800-tallet og frem til 1900-tallets midte. Slik sett kan vi si at konsulatene og konsulene den gang representerte verden i Arendal, både i hverdagen og i de mer høytidelige anledninger, på samme måte som det norske konsulatvesenet representerte Norge der ute. I tillegg er dette en del av en 200-årig historie om rederog handelsborgerskapets posisjoner, deres familie- og vennskapsbånd og hva vi må anta var en viktig del av deres selvforståelse gjennom det vi på mange måter kan kalle Arendals storhetstid som handels- og sjøfartsby. Kilder Arendal fra Fortid til Nutid Utgit ved byens 200-års jubileum som kjøbstad 7. mai 1923. Kristiania 1923. Chr. Ihlen: «Ellefsen» og «Dedekam». Christiania 1898. Conrad Nicolai Schwach: Erindringer af mitt Liv Et tidsbilde fra Norge 1790 1830. Red. Arild Stubhaug. Arendal 1992. Av De Hvite Seils Historie Lund & Co Chr. Th. Boe & Søn 1836 1936. Oslo 1936. 21
Kongl. Canzli-Styrelsens Samt Kongl. Maj:ts och Rikets Commerce-Collegii Kungörelse, Angående Hwad iakttagas bör af Swenske Undersåtare, som wilja emottaga Consuls-Befattningar i Swenska Hamnar för Utländske Makter. Gifwen Stockholm den 29 October, tryckt i Kongl. Tryckeriet, Stockholm 1818. S.H.Finne-Grønn: Genealogisk-personalhistoriske Meddelelser om Slegten Eyde af Arendal. Trykt som manuskript privat for slegtens medlemmer, Christiania 1916. O.A. Aalholm: Handelshuset Thommesen-Smith T. Thommesen & Søn Smith & Thommesen. Arendal 1983. Frithjof Foss: Arendal Byes Historie udarbeidet ved Bidrag af offentlige Midler efter opbevarede Protokoller, Aktstykker og Optegnelser. Arendal 1893. C.F. Hambro: Det norske Consulatvæsen tillige med de for svenske Consulers givne Anordningers vigtigste Indhold. Christiania 1859. Norges Statskalender. H.T.Gram: Familien Kallevig, Oslo 1988. E.Diesen: Slekten Herlofson gjennom 400 år. Oslo 1973. Neumann, Leira: Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905 2005. Oslo 2005. Noter 1 Da Norge som følge av Napoleonskrigen ble overført fra Danmark til Sverige i 1814, var det kun en nordmann som foretok flytting fra det danske diplomatiske korps til det svenske. Dette var pussig nok en person med sterk tilknytning til Arendal, nemlig Andreas Dedekam Gyldenpalm (1777 1832), bror av sognepresten i Holt Hans Hagerup Gyldenpalm (1774 1827). Deres mor Aasille Andrea Dedekam (1752 1793) tilhørte reder- og konsulfamilien Dedekam i Arendal. 2 Arendal fra Fortid til Nutid, s.743 744. 3 Konsultittelens tilknytning til sjøfarten vistes også gjennom konsulenes rangordning der de fleste land benyttet marinens offisersgrader: den franske konsul rangerte på linje med en «Linieskibs-Capitain» og visekonsulen «Fregat-Capitain». Generalkonsuler hadde samme rang som «Contre-Admiral». 4 Finne-Grønn s. 79 80. 5 Schwach s. 193. 6 Arendal fra Fortid til Nutid s. 409. 7 Samme s. 410. 8 Hambro s 235. 9 Årstallene angir den omtrentlige periode konsulatet var i virksomhet. 10 Foss s 28. 11 Nærmest en slags politimester. Ill.: s. 37 Nasjonalbiblioteket, Billedsamlingen. s. 38 Alf G. Dannevig. s. 45 AAks, Arendal. s. 50 AAks, Arendal. s. 52 Alf G. Dannevig. 22 23
24