Ekteskap for alle Fagstoff EINAR GJÆREVOLD En ny lov om ekteskap trådte i kraft i Norge 1. januar 2009. Med den kom en rekke nye bestemmelser som regulerer samlivet mellom mennesker som velger å gifte seg. Den viktigste nyheten er at også homofile og lesbiske nå kan inngå ekteskap. Listen [1] 1. januar 2009 trådte en ny lov om ekteskap i kraft i Norge. Med den fikk vi en rekke endringer i bestemmelsene som regulerer samlivet mellom mennesker som velger å gifte seg. Egentlig er det feil å si at vi har fått en «ny» lov. Alle lover blir endret med ujevne mellomrom for at de skal holde tritt med utviklingen i samfunnet. Dagens versjon av ekteskapsloven er i grunnen en oppdatering av en lov vi allerede hadde, nemlig ekteskapsloven som ble innført i 1991. Når det blir mange endringer i teksten, kaller vi loven en endringslov. Forandringene denne gang har vakt oppsikt og skapt debatt. Loven er kjønnsnøytral. Den likestiller heterofile og homofile par. For første gang har personer av samme kjønn fått samme rett til å gifte seg som personer av motsatt kjønn. I tillegg kan de nå bli adoptivforeldre og få hjelp til å få barn gjennom kunstig befruktning. En historisk lov Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt (Arbeiderpartiet) nølte ikke med å kalle det en historisk begivenhet da regjeringen presenterte lovforslaget for Stortinget våren 2008. Loven er et historisk skritt i arbeidet for likeverd. Den er et framskritt på linje med innføringen av allmenn stemmerett og likestillingsloven. Homofilt og heterofilt samliv har like stor verdi. Derfor må homofile få samme mulighet til å inngå ekteskap som heterofile. Men ikke alle er like begeistret som statsråden. Lovendringen har ført til sterke protester, spesielt fra kristne organisasjoner og miljøer. De mener at loven svekker ekteskapet som institusjon. Gjennom å godta at personer av samme kjønn gifter seg, går samfunnet bort fra verdier som vår kristne kultur bygger på. I stedet aksepterer vi verdier som mange kristne tar avstand fra. Ekteskapet blir ikke mindre verdt fordi om flere kan ta del i det, svarer barne- og likestillingsminister Huitfeldt. Ekteskap er en menneskerett Retten til å inngå ekteskap er en av de grunnleggende rettighetene i FNs menneskerettighetserklæring fra 1948. I erklæringen heter det at voksne menn og kvinner har rett til, frivillig og uten noen innskrenkning på grunn av rase, nasjonalitet eller religion, å inngå ekteskap og å danne familie. I tillegg finnes det bestemmelser om ekteskap i FNs konvensjon om samtykke til ekteskap (1962), FNs kvinnekonvensjon (1979), Den europeiske menneskerettskonvensjonen (1950), FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (1966), FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (1966) og FNs konvensjon om barnets rettigheter (1989).
LESBISK LYKKE: Hildur Hauksdóttir (t.v.) og Ellisiv Stifoss-Hanssen giftet seg hos byfogden i Oslo i mars 2009. De er et av de første lesbiske parene som inngår ekteskap etter den nye ekteskapsloven i Norge. Gammel urettferdighet Giftelystne mennesker av samme kjønn har lenge følt seg diskriminert av lovverket. For å gi lesbiske og homofile samme juridiske og økonomiske rettigheter som heterofile ble partnerskapsloven innført i 1993. Men denne loven avvek fra ekteskapsloven på tre sentrale punkter: Den tillot ikke at lesbiske og homofile kunne vurderes som adoptivforeldre. Den ga ikke lesbiske adgang til assistert befruktning. Den aksepterte ikke en fødende kvinnes likekjønnede partner som barnets forelder. Disse og andre unntak gjorde at partnerskap ble oppfattet som noe mindreverdig i forhold til et ekteskap. De som levde i samboerskap og partnerskap, opplevde det som urettferdig at loven ikke ga dem de samme rettighetene som ektepar. Hvorfor skulle for eksempel ikke homofile kunne få barn, egne eller adopterte, når heterofile fritt kan bli foreldre uten at deres omsorgsevne noen gang blir testet? Loven var i utakt med den moderne livsførselen. Flere rikspolitikere og de homofiles egen interesseorganisasjon, krevde et oppgjør med det de mente var gammelt tankegods. I 2003 fremmet representanter fra Sosialistisk Venstreparti et privat lovforslag i Stortinget om en felles ekteskapslov. Partiet valgte senere å trekke forslaget, men saken ble likevel fulgt opp av daværende barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem, som gjorde lovforslaget til en kampsak for regjeringen Stoltenberg. Endringene Formålet med en kjønnsnøytral ekteskapslov er å sikre homofiles og lesbiskes rettigheter i samfunnet, og å støtte deres rett til å leve åpent. De viktigste endringene i loven er at Personer av samme kjønn kan gifte seg. Kirka og andre trossamfunn har rett, men ikke plikt, til å vie likekjønnede par. Registrerte partnere kan få omgjort partnerskap til ekteskap. Omsorgsevne, ikke kjønn, skal avgjøre om foreldre er gode
foreldre. Homofile ektepar har rett til å bli vurdert som adoptivforeldre. Lesbiske og homofile kan adoptere hverandres barn. Lesbiske ektepar og samboere kan få assistert befruktning. Barn av et lesbisk par får to juridiske foreldre. Mors lesbiske ektefelle eller samboer får foreldreansvar. Gifte homofile har rett til pappapermisjon, svangerskapspermisjon og omsorgspermisjon. Barn av lesbiske par får samme arverett som barn av heterofile. Lovverket er et konglomerat av lover, forskrifter og forordninger som henger sammen. Når en gammel lov skal endres på vesentlige punkter, må andre lover tilpasses disse endringene. Justeringene i ekteskapsloven førte til etterjusteringer i bioteknologiloven, adopsjonsloven, straffeloven, barneloven, folketrygdloven, loven om pensjonsordning for sykepleiere, loven om foretakspensjon og barnetrygdloven. Utenom ekteskapsloven ble barneloven særlig berørt. Her er de viktigste endringene: Barn av homofile gis trygge juridiske rammer og får rett til å arve foreldrene. Mor har rett til å ha med barnets far eller medmor ved fødselen. Den mannen som mor er gift med ved fødselen, regnes som far til barnet. Kvinnen som mor er gift med ved fødselen, regnes automatisk som medmor til barnet og får underholdsplikt overfor barnet. Et barn kan ikke ha både en far og en medmor. Det offentlige skal avgjøre farskapet eller medmorskapet hvis ingen vedkjenner seg det. Samtidig ble partnerskapsloven opphevet. Eksklusivt selskap En kjønnsnøytral ekteskapslov er en radikal oppfinnelse, også internasjonalt. Den bryter med tusen år gamle tradisjoner og forestillinger om hva et ekteskap er. Norge er tidlig ute. Vi er den sjette nasjonen i verden som gir likekjønnede par lov til å gifte seg. Først ut var Nederland i 2001. Siden har Belgia, Canada, Spania og Sør- Afrika fulgt etter. I tillegg er homofilt giftermål tillatt i de amerikanske delstatene Massachusetts, Connecticut og Iowa, men ikke i det øvrige USA. Flere land vurderer nå å innføre lover som likner på den norske. Både Danmark og Sverige, samt Finland og Storbritannia, tilbyr allerede assistert befruktning (sæddonasjon) til lesbiske par på lik linje med heterofile. Verdier på spill Mange har reagert på lovendringen. Særlig frykter kristne at ekteskapet er på vei ut. Loven rokker ved et verdi- og moralsyn som har vært fundament for kulturen vår i mer enn tusen år. Kritikken har især dreid seg om at ekteskapet er en institusjon som Gud har innstiftet. Ifølge Bibelen er den forbeholdt et forhold mellom en mann og en kvinne. Ved å vedta en kjønnsnøytral ekteskapslov opphever Staten denne institusjonen og setter seg til
herre over Gud. Ekteskapet blir bare stående igjen som en praktisk ordning, som gir to mennesker en del økonomiske og juridiske fordeler. Etter motstandernes mening er ekteskapet til for at mennesker skal stifte familie og beskytte barna. Siden homofile og lesbiske ikke kan få barn sammen, har de heller ingen grunn til å gifte seg. Samtidig protesterer kritikerne mot at lesbiske skal få adgang til assistert befruktning. De hevder at alle barn har rett til å kjenne sin biologiske mor og far, og til å vokse opp med dem. Dessuten er det diskriminerende for mannen at han blir redusert til en leverandør av sæd. Lovens tilhengere mener på sin side at omsorgsargumentet er feil. Psykologisk forskning har vist at barns utvikling først og fremst avhenger av at de blir maksimalt verdsatt. Det har lenge vært tillatt for enslige å adoptere barn. Når én person kan gi barnet trygghet, virker det logisk at to personer kan gjøre det i enda større grad. Barn med likekjønnede foreldre har et godt utgangspunkt i livet, nettopp fordi de er så sterkt ønsket av begge. Ikke alle barn i samfunnet er like mye ønsket. Andre støtter loven samtidig som de mener at «ekteskap» har et spesielt kulturelt innhold. De hevder derfor at loven bør omdøpes til en samlivslov. Hittil har Den norske kirke avvist å vie par av samme kjønn som ønsker å gifte seg. For kirka er ekteskapet et trosspørsmål. Staten ønsker at kirka og andre trossamfunn skal styre seg selv og handle i samsvar med sin teologi. Derfor sier ekteskapsloven at kirka ikke har noen plikt til å vie homofile og lesbiske. Det er kirka selv, ved Kirkemøtet, som må ta stilling til om det skal utvikles en liturgi for likekjønnede par. Det samme gjelder for andre trossamfunn. Den norske kirke er i dag imot loven. Biskopene ønsker ikke å endre liturgien slik at prestene kan vie par av samme kjønn. Det har fått også kristne homofile og lesbiske til å kritisere staten. De mener at loven ikke er streng nok, og at staten må pålegge kirka å vie likekjønnede par. Innad i Den norske kirke rår det uenighet i spørsmålet om likekjønnsekteskap. Mer liberale teologer mener at kirka må respektere ulike seksuelle legninger og tillate homofil vigsel. Disse kreftene arbeider for tida med å reformere den kirkelige liturgien. Hvorfor må vi regulere samlivet vårt med lover? Vi mennesker er sosiale vesener. Når vi finner noen som vi passer bedre sammen med enn andre, velger vi å flytte i lag og stifte eget bo. Noen gifter seg, andre velger samboerskap. Et parforhold oppfyller flere grunnleggende menneskelige behov: behovet for nærhet til andre behovet for sex behovet for å reprodusere seg behovet for trygghet De første månedene etter at to mennesker har flyttet sammen, er alt bare fryd og gammen i forholdet. Forelskelsen blomstrer, og det fins ikke en sky på himmelen til å skygge for lykken. Etter som tida går, avtar den stormende forelskelsen. Kjærligheten står igjen, men samtidig melder hverdagen seg med trivielle krav og utfordringer. I den situasjonen trengs det noen kjøreregler.
Å inngå et parforhold er på mange måter å starte en bedrift. Samtidig som ekteskapet er en bekreftelse på kjærlighet og trofasthet, er det også en grei forretningsavtale mellom to parter. Avtalen har regler for hvordan «bedriften» skal drives, hvordan økonomiske forhold skal ordnes, og hvordan man sikrer gode livs- og oppvekstvilkår for «de ansatte» (ektefellene og barna). Juridiske forhold Et ekteskap er en formalisering av forholdet mellom to parter. Ekteskapsloven er til for å sikre rettighetene til personene som gifter seg, og til de barna som måtte komme til. Den har også regler for hvordan et ekteskap skal inngås, og for hva som skal til for at en av partene skal kunne kreve det opphevet. Loven skal sikre at begge personene er den de gir seg ut for å være at partene ikke er i nær slekt med hverandre at partene ikke er gift fra før at partene ikke er mindreårige at partene er mentalt skikket til å gifte seg at partene er voksne nok til å forstå forpliktelsene som ekteskapet innebærer at ingen av partene har smittsomme sykdommer som den andre ikke vet om at rettighetene til partenes barn blir ivaretatt Loven har dessuten en rekke regler om hvem som kan gifte seg hvordan vigsel skal foregå straff mekling ved et samlivsbrudd hvordan skilsmisse skal gjennomføres hva som skjer dersom en av partene dør skifte (fordeling av formue og eiendom) ansvar for gjeld og andre økonomiske forhold deling av formue og eiendom ved skilsmisse gaver mellom ektefeller ektepakter bruksrett til bolig Økonomiske forhold Å leve sammen i et mangeårig fellesskap medfører kompliserte økonomiske problemstillinger. Hvis ekteskapet ender i skilsmisse, skal ekteskapsloven sørge for at eiendeler og formue blir rettferdig fordelt. Ikke minst ivaretar den barnas interesser og sikrer at den parten som skal ha den daglige omsorgen for barna, mottar underholdsbidrag av den andre. Regelverket i ekteskapsloven sikrer at ektefellene har felles ansvar for å forsørge familien ektefellene har felles råderett over eiendom og innbo de har kjøpt sammen (sameie) ektefellene har rett til å beholde råderett over personlige
eiendeler og formue ektefellene har rett til å unnta eiendeler fra deling etter en skilsmisse (særeie) ektefellene har fordelt ansvaret for gjeld seg imellom den ene ektefellen ikke kan selge eller forpakte bort felles eiendom den ene ektefellen ikke kan stifte gjeld som får virkning for den andre eiendeler og formue blir rettferdig fordelt etter en skilsmisse felles gjeld blir rettferdig fordelt etter en skilsmisse bruksretten til bolig etter en skilsmisse er avklart parten som skal ha den daglige omsorgen for barn etter en skilsmisse, mottar underholdsbidrag (barnebidrag) fra den andre ektefellene mottar omsorgspenger for å være hjemme med syke barn ektefellene etter en skilsmisse beholder retten til ektefellepensjon fra eventuelle andre pensjonsordninger enn folketrygden barn har rett til å arve foreldrene I tillegg inneholder ekteskapsloven regler om arv, skatt og trygd hvordan størrelsen på barnebidrag skal regnes ut hvordan formue og eiendom skal gjøres opp når en av partene dør (her tas det hensyn til den gjenlevende ektefellen og avdødes arvinger) Jusprofessor Peter Lødrup ved Universitetet i Oslo skriver i Store norske leksikon at formuesforholdet mellom ektefellene har vært ordnet på forskjellige måter opp gjennom tidene. I gammel norsk rett var særeie det normale. Det vil si at hver ektefelle beholdt eiendomsretten til alt de tok med inn i ekteskapet, eller alt de skaffet seg i løpet av ekteskapet. Etter hvert gikk utviklingen i retning av at ektefellenes formue smeltet sammen. I Christian 5s Norske Lov av 1687 gikk dette formuesfellesskapet over i et fullstendig sameie. I realiteten var det mannen som disponerte over det hele. Disse reglene ble stort sett beholdt helt opp til vår tid. Først etter at en ny lov om ektefellers formuesforhold ble vedtatt i 1927, ble dette prinsippet forlatt. Fra da av var det rettslig likestilling og felleseie mellom ektefellene. Felleseie inntrer automatisk når partene gifter seg, det vil si at alt ektefellene eier går inn i felleseiet. Ektefellene kan imidlertid bestemme at de i stedet skal ha helt eller delvis særeie.