Et folk som ber. Bønnens visjon, nødvendighet og mulighet

Et folk som ber. Bønnens visjon, nødvendighet og mulighet Tale Årsmøte i Agder, 6.april 2013 Jeg vil først få overbringe en hilsen fra landsstyret og takke for anledningen til å være sammen med dere her på årsmøtet i Agder. Vi skal bruke denne dagen til å rette fokuset mot forskjellige sider ved misjonsarbeidet vårt, vi skal se både bakover og framover. Årsmøtetid er tid for å forsøke å få overblikk over virksomheten og trekke noen lange linjer, å se fortid og framtid i perspektiv. Og jeg opplever at det temaet jeg har fått til denne bibeltimen er et tema som handler om Guds store perspektiver både for våre liv og for det misjonsarbeidet vi er engasjert i. Temaet er: Et folk som ber. Bønnens visjon, nødvendighet og mulighet. Bønn er pulsslaget i vår tro, det har med det innerste og det dypeste i vårt liv med Gud å gjøre. Og det er knytta mange ulike følelser til bønn. Det er vel ingenting som er så trosstyrkende som å oppleve at Gud hører og svarer bønn. Det gir en sterk bekreftelse på å bli sett og hørt av Gud og kan fylle oss med glede og takknemlighet. Men det er heller ikke noe som kan være så anfektende og skape så mye tvil og fortvilelse, som når bønnesvaret ser ut til å utebli og vi synes Gud er taus. Er det jeg som ber feil? Bryr ikke Gud seg om meg? Ber jeg for lite, er jeg ikke utholdende nok? Har jeg for svak tro? De fleste av oss har vel vært innom disse smertelige spørsmålene når livet er krevende og Gud ikke griper inn slik vi ønsker. Temaet i dag setter fokus på et grunnleggende spørsmål ved bønn, som ofte ligger under de anfektende spørsmålene jeg nevnte, og det er spørsmålet: hvorfor skal vi egentlig be? Det står jo i Salme 139,4: før jeg har et ord på tungen, Herre, kjenner du det fullt ut, og i Matt 6, sier Jesus Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. 8 Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Hvorfor er det da så viktig at vi ber? Hva er bønnens visjon? Det som er drivkraften i bønn? Det kan iallfall ikke være å informere Gud om hva jeg trenger, for står det her at han vet allerede. Det kan heller ikke være å overtale Gud til å gi meg det jeg har behov for. Et slikt gudsbilde stemmer ikke med det bildet Bibelen tegner av Gud. Gud er ikke en motvillig og gjerrig Gud som må overtales og bearbeides for at han skal høre våre bønner. Det bildet Bibelen tegner av Gud er helt motsatt. Det er et bilde av den gode far som gir villig og med glede det barnet hans trenger. Det har ingen hensikt å prøve å overtale Gud, for han er allerede på vår side, han er for oss og vil oss vel. Han som ikke sparte sin egen sønn, men gav ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham? sier Paulus i Rom 8,32. Men hvorfor skal vi da be? Hva er bønnens visjon? Jeg gikk til den gamle klassikeren av Ole Hallesby Fra bønnens verden, og fant et godt svar hos ham. Han sier at bønnens hensikt og mål er at Guds navn skal bli herliggjort. Det er et viktig perspektiv som hjelper meg å løfte blikket oppover. Det hjelper meg til å se hva som er viktigst: Ikke at jeg til enhver tid får dekket alle mine behov, men at Guds navn blir herliggjort gjennom det som skjer og at Guds rikes krefter får slippe til i de situasjoner og menneskers liv som jeg ber for. Når jeg har dette perspektivet med meg i bønn, da vet jeg at jeg ber etter Guds vilje. For det er alltid Guds vilje at hans navn skal herliggjøres på jorda og at hans rike skal komme. Og da vet jeg at noe vil skje som også blir til velsignelse for meg og dem jeg ber for, for Gud vil oss jo bare vel. Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham! sier Jesus i Matt 7,11. 1

Dette perspektivet samsvarer godt med Fader Vår, eller Vår Far, som bønnen kalles i ny oversettelse. Det er nok ikke tilfeldig at bønnen Jesus lærte disiplene, starter med: la ditt navn helliges, la ditt rike komme, la din vilje skje. Jesus ville hjelpe oss til å se at bønnen starter der, det er bønnens utgangspunkt og overordna visjon. Av naturen er vi mennesker uhelbredelig selvopptatte. Gjennom Fader Vår får vi hjelp til å løfte blikket oppover, istedenfor å gå rett inn i alle kjære Gud, hjelp meg og kjære Gud, gi meg - bønnene. Jeg merker at mitt fokus i bønn så ofte automatisk dras til alt som har med meg og mitt og mine å gjøre. Og det er i og for seg ikke noe galt i det. Gud ønsker jo at jeg skal komme med alt mitt til ham. Etter de tre bønnene som har med Gud å gjøre i Fader Vår, kommer tre bønner som omfatter mine behov: bønn om daglig brød, syndenes forlatelse og frelse fra det onde. Gud har omsorg for alle mine behov. Men Jesus vil gjennom Fader Vår hjelpe meg til å starte et annet sted. Til å starte med å løfte blikket og se hvem jeg ber til og hva som ligger på hans hjerte. Når jeg har med meg bønnen om at Gud skal bli herliggjort som en overordnet drivkraft og visjon, får jeg et større perspektiv på livet og en hjelp til å forstå at Guds svar av og til kan være annerledes enn jeg tenker. For Gud er ofte mer opptatt av å forandre våre hjerter enn av å forandre situasjoner, selv om han også kan gjøre det siste. Bønnens visjon er Guds ære, at Gud skal bli stor i verden, at hans vilje skal skje og at hans rike skal komme. Men bønnens visjon er også fellesskap, at vi som er hans barn skal ha fellesskap med vår himmelske Far. Gjennom bønnens fellesskap med Gud lukker jeg Gud inn i alt det jeg er opptatt av, og jeg blir involvert i det som ligger på Guds hjerte. Og da skjer det noe. DHÅ trer i aksjon. Gjennom bønnens fellesskap blir jeg stadig bedre kjent med Gud, og jeg blir involvert i det som Gud er opptatt av. Jeg blir Guds medarbeider i verden. Dette skjer ikke av seg selv. Det skjer bare når vi ber. Derfor er bønn nødvendig. Gjennom bønn blir vi kjent med Gud og Gud får mulighet til å arbeide med oss Det er ikke den som grubler som kjenner Gud, men den som ber, har en sagt. Det er veldig sant. I alle menneskelige relasjoner er den gjensidige kommunikasjonen avgjørende for at vi skal bli kjent med hverandre, og slik er det også i forhold til Gud. Bønn er nødvendig hvis vi vil bli kjent med ham. Når vi tømmer ut for Guds ansikt alt det som fyller hjertet og lytter til hva Gud har å si, da skjer det noe med oss. DHÅ arbeider med hjertene våre. En del av DHÅs arbeid består i å hjelpe oss til å gi slipp på vårt eget og å ha tillit til Gud. En har sagt det sånn at det dypeste i bønnens vesen er overgivelse. Vi overgir våre synder, våre bekymringer, de menneskene vi er glad i, det vi er redd for, det arbeidet vi er engasjert i, de menneskene vi så gjerne vil at Gud skal frelse alt overgir vi gjennom bønn i Guds sterke armer og til hans barmhjertighet og så ber vi hans velsignelse ned over oss selv og andre. Og da handler Gud, noen ganger der og da, men ofte gjennom livslange læringsprosesser i vår vandring med Herren. Vi lærer å be la din vilje skje, ikke som noe skummelt og truende, men fordi vi vet at vår Himmelske far bare vil oss det beste. Bønn har også et element av å lytte i seg. Gud har også noe på hjerte som han vil formidle til oss. Det kan være et ord til trøst, oppmuntring eller veiledning i den situasjonen vi er i. Det kan være Guds nød for den verden vi lever i, en påminnelse om å be for et menneske som akkurat nå trenger vår forbønn. Gud kan tale på mange måter, for eksempel ved at DHÅ gir oss en tanke som blir til hjelp, en påminnelse om noe han vil vi skal gjøre, et ord fra Skriften som blir levende eller han kan tale gjennom andre mennesker. I Salme 32,8 står det: Jeg vil gjøre deg vis og lære deg den veien du skal gå, jeg vil la mitt øye hvile på deg og gi deg råd. Slik beskrives det nære og fortrolige forholdet Gud gjerne vil ha til oss. Hans øye hviler på oss, han ønsker å bistå oss i alle livets små og store utfordringer, og involvere oss i det som ligger på Hans hjerte. 2

Jeg lærte en viktig lekse når det gjelder dette en gang jeg var på ferie i utlandet og ble frastjålet en del penger. Jeg ble både sint på Gud og full av selvmedlidenhet: Alltid skulle nå jeg være så uheldig. Tilbake på hotellet kom jeg på den gode tanke at jeg kunne åpne Bibelen og se om Gud hadde noe han ville si meg i denne situasjonen. Det tror jeg var en Åndens tilskyndelse. Jeg ba Gud gi meg et ord, og der formelig hoppet et bibelvers ut av sida det stod på og talte rett inn i min situasjon: Vær ikke glad i penger, men vær fornøyd med det dere har. Ganske klar tale Og så fortsetter bibelordet: For Gud har sagt: Jeg slipper deg ikke, og svikter deg ikke. På ett øyeblikk var selvmedlidenheten og selvopptattheten strøket bort og erstattet av takknemlighet og glede. Plutselig så jeg at Gud hadde lært meg en viktig lekse gjennom denne erfaringen: Jeg må passe meg for å bli glad i penger, og det viktigste i livet er at Gud er nær og har omsorg for meg. Den erfaringen av å være sett av Gud ble mye mer verdt for meg enn de pengene jeg mistet. Jesus er selv et eksempel på hvordan bønnens fellesskap med Gud både var en kilde til fellesskap, styrke og til og med forandring. Det står et interessant vers i Hebr 5,7 som gir oss et glimt inn i Jesu bønneliv: 7 Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Jesus utøste hjertet sitt for Gud, han la ikke skjul på noe, han tømte ut smerten, angsten, sorgen og ensomheten for Guds ansikt, med høye rop og tårer. I Getsemane hagen ba han om å få slippe å gå veien til korset. Og så står det denne merkelige setningen: og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Hvordan ble Jesus bønnhørt? Han måtte jo dø. Jesus ble frelst fra døden, ikke ved å gå utenom, men ved å gå gjennom døden og ut til livet. Han ble bønnhørt ved å seire over døden. Han lærte lydighet gjennom det han led, skriver Hebreerbrevets forfatter videre, og slik ble han opphav til evig frelse for dem som adlyder ham. Gjennom fellesskapet med sin Far i bønn fikk Jesus kraft og styrke til å fullføre sitt oppdrag og gå korsets vei. Og på påskedags morgen ble Gud herliggjort og æret på en måte som ingen hadde forestilt seg mulig! Det som så ut som det totale nederlag ble snudd til en fantastisk seier. Siden den langfredag da Jesus frivillig lot seg korsfeste til skammens tre, er djevelens makt knust. Det finnes ikke lenger noen synd som er så grov og så forferdelig at Gud ikke kan tilgi og sette i frihet. For alt er sona. Alt er gjort opp for. Himmelen er åpen for den som omvender seg og bøyer hjerte i takk og tilbedelse for tilgivelsens gave. Og hver gang det skjer, blir Jesus æret og herliggjort i verden og Guds rike går fram. Bønn handler også for oss om fellesskap med Gud, noen ganger om nødrop og høye skrik og tårer, andre ganger om takk og lovsang og tilbedelse. Noen ganger griper Gud inn og endrer en vanskelig situasjon, andre ganger gir han styrke til å gå videre, ved å gi trøst, håp og fred. Noen ganger må vi som Jesus lære lydighet. Når vi overgir vår frykt og våre bekymringer til Gud, og fyller sinnet med Guds løfter, da kan frykten vike plass for Guds fred, slik Paulus skriver i Fil 4.6 og Guds fred som overgår all forstand skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. Dette skjer fordi DHÅ virker i oss når vi ber. Han hjelper oss å løfte blikket oppover. Vi får hjelp til å se hvem Gud er, og se våre liv i Guds perspektiv. Bønn kan forandre oss fra å være motløse og nedslåtte, til å bli fylt med håp, trøst og glede. Se, til fred ble meg det bitre, det som var så bittert for meg, sier kong Hiskia i Jes 38,17 etter at han har klaget over sin tunge skjebne til Gud og blitt bønnhørt. Noen ganger endrer Gud omstendighetene, slik han gjort for kong Hiskia. Men andre ganger endrer han hjertet vårt, slik at det fylles med fred på tross av omstendighetene. Noen ganger gir han oss styrke til å være utholdende og vente i tro og tillit. Hensikten er alltid at Guds herlighet skal bli synlig gjennom oss. Gjennom bønn blir vi også Guds medarbeidere. Gud har en plan for denne verden. Den planen går ut på at Guds rike skal komme, ved at mennesker blir frelst og Guds menighet bygges opp. Han har en plan om at evangeliet skal nå ut til alle folkeslag. 3

Til dette trengs vår forbønn. For det pågår en åndelig kamp i verden, og vi kan gjennom forbønn engasjere oss på Guds side i kampen. I Ef 6 sier Paulus: 12 For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Åndskampen mellom Gud og den onde er ikke en kamp mellom to likeverdige parter. Djevelen er en slagen fiende, men inntil Gud setter en endelig sluttstrek har han fortsatt stor makt. Kampen står på mange områder. Den står om enkeltmenneskers frelse. Den står om barna og ungdommen i landet vårt. Den står om våre kristne fellesskaps åndelige kraft. Den står om evangeliets utbredelse og folkeslagenes frelse. Den står om tilliten til Guds ord, som er under angrep både utenfra og innenfra i kirken i vårt eget land. Kampen står også om oss kristne, om våre hjerter, at vi ikke lar dette livs bekymringer og rikdommens bedrag kvele ordet, så vi ikke bærer frukt, slik Jesus beskriver det i Matt 13,22. Paulus gir oss i Ef 6 oppskriften på hvordan denne kampen skal kjempes: 14 Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, 15 stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. 16 Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. 17 Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. 18 Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be alltid i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige, 19 også for meg. Be om at de rette ordene må bli gitt meg når jeg skal tale, så jeg frimodig kan gjøre evangeliets mysterium kjent, 20 det som jeg er sendebud for også mens jeg er i lenker. Be om at jeg ved evangeliet får frimodighet til å tale slik jeg skal. Paulus levner ingen tvil om at det er nødvendig å be. Det er nødvendig for at vi skal være beskytta i åndskampen og både være i stand til å forsvare oss og til aktivt å møte de brennende piler som kommer. Vi trenger både troens skjold og åndens sverd. Vi trenger både bønnen og Ordet. Har vi som Guds folk en aktiv bevissthet om den kampen vi står i? Våk og be, sa Jesus gang på gang, så dere ikke skal komme i fristelse. Vi utsettes for fristelser hele tida, fristelser til åndelig latskap, til å lytte til de stemmene som undergraver tilliten til Guds ord, til ikke å ta det så nøye med måten vi innretter våre liv på. Det er djevelens listige angrep. Derfor sier Paulus: Våk og hold ut i bønn for alle de hellige. Be for misjonsarbeidet, både det som skjer lokalt og det som skjer globalt. Hvis ikke Herren bygger huset, arbeider vi forgjeves. Be for våre ledere, at de rette ordene må bli gitt dem når de skal tale, så de frimodig kan gjøre evangeliets mysterium kjent som Paulus sier. Uten bønn blir det arbeidet vi driver bare menneskeverk. Vi kan gjøre mye godt, vi kan holde liv i mye virksomhet og mange aktiviteter. Men uten bønn arbeider vi forgjeves. Bare DHÅ kan skape åndelig frukt i form av frelste mennesker og levende kristne fellesskap. Derfor trengs vår bønn. Gjennom bønn kan vi forandre verden. Det er bønnens mulighet Bønn er den sterkeste forandringskraft som finnes. Gjennom bønn rører vi ved den hånd som beveger verden, har en sagt, og det er sant. Jesus har knytta store løfter til bønn: Be, så skal dere få, let så skal dere finne. For den som ber, han får, og den som leter han finner, og for den som banker på skal det lukkes opp. Den som ber han får, det er bønnens mulighet. Ikke alltid ser vi svaret med en gang. Og vi kan ikke foreskrive Guds bønnesvar. Men før eller sider, om ikke før så i evigheten, skal vi få se at Gud handlet når vi ba. Han satt aldri uvirksom på sidelinjen. Ingeborg Skjervheim, som var misjonær i Nepal i mesteparten av sitt yrkesaktive liv, fortalte meg en gang en sterk historie om hvordan hun fikk se Guds svar på sine bønner. Hun avsluttet sin tjeneste i Nepal på slutten av 80-tallet, men reiste tilbake igjen på besøk i 1991. Da opplevde hun en underlig ting, fortalte hun meg. I alle år mens hun var der som jordmor fra slutten av 50-tallet og fram til slutten 4

av 80-tallet, hadde hun en praksis: Når et barn var født, løfta Ingeborg alltid dette barnet mot himmelen før foreldrene kom med sine hinduofringer, og ba til Jesus for barnet, om hans velsignelse og beskyttelse og frelse. Hun sa: jeg tenkte mange ganger: Jeg lurer på om det nytter, disse bønnene? Jeg lurer på om det har noen betydning sett i evighetsperspektiv det arbeidet jeg gjør? Da ryktet om at Ingeborg var kommet tilbake på besøk begynte å gå i landsbyen i 1991, kom folk en etter en for å besøke henne. Hun bodde på Misjonens gjestehus, hvor hun hadde en åpen dør. Og i løpet av den tida hun var der, kom jeg tror det må ha vært minst 30 stykker sa hun, unge nepalesere i slutten av tenårene, begynnelsen av 20-årene, og det rare var at de uavhengig av hverandre sa omtrent det samme: Mor har fortalt at det var du som tok i mot meg da jeg ble født, og at du ba til Jesus for meg den gangen. Nå er jeg kommet for å fortelle at jeg er blitt en kristen. Ingeborg hadde spurt seg selv om de hadde noen virkning, de bønnene hun hadde bedt som jordmor 30 år tidligere. Nå fikk hun se frukten av det Gud hadde gjort gjennom hennes ganske praktiske jordmortjeneste og bønner. Det er lett å la seg friste til å bli motløs av djevelens løgn, når han hvisker i våre hjerter: Det nytter ikke likevel, det har ingen hensikt å be. Da trenger vi å gjøre som Paulus sier: møte løgnen med Guds ords sannhet og ta fram løftene. Jesus knytter noen særlige løfter til bønn i fellesskapet: Matt 18,19-20 Også dette sier jeg dere: Alt det to av dere her på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem. To eller tre og Jesus midt i blant oss. Det gir oss grunn til å ha forventning til felles bønn. Det er styrke i bønnefellesskapet, i det å bære hverandres byrder og støtte hverandre i bønn når livet er tungt, i det å hjelpe hverandre til trofast forbønn for misjonsarbeidet både lokalt og globalt. Et folk som ber. Jeg tror det er mye kraft og velsignelse å hente ved i å praktisere bønn i møtene våre. Det kan være så enkelt som å sette fram et par stoler bakerst i lokalet slik at de som ønsker forbønn kan gå dit. Det kan være å sette fram en bønnekrukke som det kan legges bønneemner i og som kan løftes fram i bønn i møtet. Det kan være at en i fellesskapet ber for konkrete bønneemner fra det misjonsarbeidet som en særlig ønsker å ta et medansvar for i bønn. Slik blir vi Guds medarbeidere i bønn. Slik er vi med å engasjere oss på Guds side i den åndskampen som pågår i verden. Slik kan Gud bli herliggjort og hans rikes krefter forløses. Gjennom dåpen og troen er vi blitt en del av Guds folk. Et folk som ber. Noen ganger er vi selv for slitne til å be. Noen ganger er de smertefulle spørsmålene jeg nevnte innledningsvis så sterke at vår bønn bare blir et stumt rop til Gud. Da kan vi få hvile i andres bønner. En nær venninne av meg som døde av kreft for tjue år siden, og som selv var en aktiv forkynner, sa ofte den siste tida hun levde: Jeg har bønner i banken. Men det mente hun at når hun ikke selv orket å be, hvilte hun i alle de bønnene mennesker hadde bedt for henne opp gjennom tidene. De var satt inn i Guds bank for henne, og nå tok hun ut kraft og styrke fra disse bønnene. Slik kan vi også få hvile i andres bønner når vi trenger det. Vi tilhører et folk som ber til mulighetenes Gud, en Gud som alltid er trofast og som hører når vi ber. Else Kari Bjerva 5