Kjære bruker Denne pdf-filen er lastet ned fra Illustrert Vitenskap Histories hjemmeside (www.historienet.no) og må ikke overgis eller videresendes til en tredje person. Av rettighetshensyn er noen av bildene fjernet. Med vennlig hilsen Redaksjonen
VIKINGTIDEN Vikingene skapte Europas største rike Mens de norske og danske slektningene deres herjet i Vest- Europa, dro svenske vikinger mot øst. Langs elvene i Øst-Europa etablerte de driftige handelsbyer der det fløt med rikdommer. Og snart vokste vikingenes nye rike både i storhet og makt. Gjennom handel og plyndringer underla vikingene seg slaviske stammer i Øst-Europa, og grunnla en rekke velfungerende handelsbyer. BRIDGEMAN 14 Historie 13 2009
Elvene var vikingenes veier De store elvene var livsnerven i vikingenes mektige rike i Øst-Europa. Alle de viktigste handelsbyene lå strategisk plassert ved vannveiene, som transporterte både krigere og handelsvarer. SIGTUNA 1 Til Vest-Europa Daugava POLOTSK 5 Lovat 2 3 Dnepr KIEV LADOGA NOVGOROD 6 7 8 Volga GNESDOVO JAROSLAVL 4 Don TSJER NIGOV Til Silkeveien Vikingenes rike: Rus-riket i omtrent år 800-1000 Rus-riket på 1100-tallet Større bosetninger fra år 900-1000 Større bosetninger fra år 1000-1150 Handelsruter 8 Kiev På 900-tallet ble Kiev sentrum i rus-folkets storrike. Byen var hjemsted for et stort antall håndverkere og handelsfolk, og utviklet seg med tiden til Europas nest største by etter Konstantino- pel med rundt 50 000 innbyggere. d Til Samarkand THE ART ARCHIVE 1 Sigtuna Mange rus-vikinger kom opprinnelig fra Mälar-området i Sverige. Her lå vikingbyen Sigtuna, som ble grunnlagt på 900-tallet. Funn i området, som denne Buddha-statuen, tyder på at vikingene hadde kontakt med Østen. Til Konstantinopel S V A R T E H A V E T Til Arabia BRIDGEMAN 7 Tsjernigov I den sørlige delen av Rus-riket var Tsjernigov en av de viktigste byene. Her har arkeologer blant annet funnet en gravhaug med en vikingkriger. ANCIENT ART & ARCHITECTURE 2 Ladoga Byen Ladoga var vikingenes første større bosetning i øst. Funn av blant annet sko tyder på at skandinavene var i byen allerede på 700-tallet. 3 Novgorod Den svenske vikinghøvdingen Rurik valgte Novgorod som sentrum for sitt rike da han i 862 ble leder av de slaviske stammene i området. 4 Jaroslavl Byen Jaroslavl ble bygd på 1000-tallet for å kontrollere den østlige delen av riket. Tidligere lå en rekke vikingbosetninger i området. 6 Gnesdovo Byen Gnesdovo lå på den viktige handelsruten mellom Novgorod og Kiev. Her er det gjort flere vikingfunn enn andre steder i Russland, blant annet en sølvskatt. THE STATE HERMITAGE MUSEUM 5 Polotsk Arkeologiske funn i byen Polotsk viser at vikingene også seilte langs elva Daugava,, selv om denne ruten var vanskeligere enn de nordlige vannveiene.
VIKINGTIDEN AV ELSE CHRISTENSEN Det er rus-kongens skikk å ha 400 av de tapreste mennene som han har tillit til, hos seg i palasset sitt. Sammen med ham sitter 40 slavinner. Nå og da har han seksuelt samkvem med en av dem i nærvær av de vennene jeg omtalte, uten å tre ned fra tro- nen. Dersom han blir trengende, gjør han sitt fornødne i en skål. Ibn Fadlan, arabisk diplomat Som diplomat og oppdagelses- reisende i 920-årene hadde arabiske Ibn Fadlan både sett og hørt om mange viktige menn. Men få fascinerte ham så mye som rus -vikingenes mektige fyrste. Og det med god grunn, for vikingenes leder var en av sin tids mektigste menn og besatt et gigantisk rike som det ikke fantes maken til i Europa. Fyrstens besittelser strakte seg vidt og bredt over steppene; fra Svartehavets bredd, østover langs elva Don og nordover helt opp til området sør for Finland. Mot vest nådde vikingriket langt inn i dagens Ukraina. Gjennom det gikk tidens viktigste handelsveier; mot sør til sølvet og krydderet i Det bysantinske ri- ket og Arabia. Mot nordøst til Silkeveien og mot sørøst til markedene i Samar- kand, der handelskaravaner fra India, Persia og Kina møttes. Vikingenes rike var ikke bare Europas mektigste, men Munken Nestor spilte en stor rolle i nedfellingen av Nestor- krøniken. Forskerne er uenige om hvorvidt han skrev den eller bare samlet og redigerte den. BRIDGEMAN også det rikeste et imperium etablert på en blanding av handelstalent og diplomati, erobringstokt og rå makt. Vikingene handlet i øst Vikingene i Øst-Europa ble kalt rus. Ordet muligens en avledning av det finske ruotsi, som betyr Sverige dukker første gang opp i både europeiske og arabiske kilder rundt år 840. Men skan- dinavenes historie i øst går enda lenger tilbake enn dette. Allerede et par hundre år tidligere hadde svensker seilt over Østersjøen for å handle i området som i dag er Latvia og Litauen. For å finne gode handels- plasser seilte de oppover elva Volkhov til byen Ladoga, som ble grunnlagt i 760-årene. Byen, som før rus-folkets tid bare var en rekke spredte hus og gårder, lå ved bredden av den grå elva, omgitt I første omgang ble vikingene jaget bort. Men slaverne klarte ikke å administrere frihe- ten, og gikk i krig innbyrdes. av bakker og mørkegrøn- ne barskoger. Byen ble snart en populær handelsog transittplass for skandinavene. Her la de til ved bredden med sine klinkbygde skip, bunkret opp med fisk og tørket kjøtt, og stuet handelsvarer i skipene. Sølvporten til Østens skatter Vikingenes ankomst forvandlet snart Ladoga til en livlig handelsby. Varer fra fjern og nær fløt inn i byen; fra de slaviske stammene i sør og øst kom pelsverk, honning, rav, våpen, voks og treller. Fra Det bysantinske riket og Arabia kom gull, sølv, silke og dyrebart krydder. I gatene summet det av skandinavisk, slavisk og andre mer eksotiske tungemål når handelsfolk møttes og kjøpslo om varene sine. En del skandinaver slo seg ned som håndverkere i byen. Her levde de av å selge treskjærerarbeid, fottøy, glassperler og smedarbeider til lokalbefolkningen. Til gjengjeld kjøpte de mat og råvarer som bein, horn og voks til verkstede- ne sine. Vikingene kjøpte også pelsverk som de solgte videre på markedene i by- en mot arabiske sølvmynter. Med tiden nådde Ladogas ry som sølvporten til Østens skatter skandinavenes gamle land, og det fikk enda fle- re vikinger til å vende båtene mot øst i håp om å få del i rikdommene. Det do- minerende rus-folket var imidlertid klar over at posisjonen deres var sårbar. Sla- vere, steppestammer og rivaliserende grupper av skandinaver utgjorde en kon- stant trussel mot handelen som ga byen dens makt og velstand. For å sikre makten over handelsveiene og kreve inn skatt fra lokalbefolkningen dro rus-folket på angreps- tokt mot sør. De vikingskipene som før brakte fredelige handelsfolk frem til stammene langs elva, spydde nå ut hor- der av rasende krigere bevæpnet med sverd, spyd og økser. Raske overraskelsesangrep samme teknikk som viking- slektningene deres brukte i Vest-Europa fikk de lokale til å flykte i redsel. I løpet av kort tid hadde rus-folket under- lagt seg de slaviske og finske stammene som levde langs Volkhov-elva, og sikret
seg kontrollen over trafikknutepunktet der byen Novgorod ligger i dag. Rurik ble stamfar til rus-folket I to år herjet vikingene, helt til slaverne fikk nok av plyndringer og skatter og gjorde opprør. I 862 jagde de væringene (vikingene, red.) bort over havet og ga dem ikke skatt, forteller Nestorkrøniken, en beretning nedskrevet av en eller flere munker i Kiev på 1100-tallet. Ifølge krøniken klarte imidlertid ikke slaverne å administrere friheten de hadde vunnet: De begynte å herske over seg selv, men det var ingen rett blant dem, og slekt reiste seg mot slekt; det var feider blant dem, og de begynte å føre krig innbyrdes. De sa til hverandre: Vi vil søke oss en fyrste som kan herske over oss og dømme rett. Og de dro over havet [og sa] til rus: Vårt land er stort og fruktbart, men det er ingen orden i det. Kom derfor dere, og vær konger og hersk over oss. Helt så fredelig har det imidlertid neppe gått for seg. Ifølge dagens historikere var slaverne trolig plaget av indre splid, helt til en av stridens parter sendte bud etter en gruppe vikinger som kunne hjelpe ham med å ta makten. Skandinavene utnyttet dyktig striden til egen vinning og tok makten. Vikingene ble både hyllet og hetset De østeuropeiske vikingene kunne være både utrolig skitne og ytterst renslige, skriver observatører som møtte skandinavene. Vikingenes ferd i øst er beskrevet av flere observatører fra fremmede land. Bildet av skandinavenes utseende og oppførsel er imidlertid blandet og motsetningsfylt. For den arabiske diplomaten Ibn Fadlan, som møtte vikingene ved Volga-elva, var rus-folket både fascinerende og avskyelige. Han beundret det prektige hoffet deres, men vemmet seg over mangelen på personlig hygiene. De er de skitneste av Allahs skapninger. De vasker seg verken etter å ha skitt, urinert eller etter seksuelt samkvem, og de vasker ikke hender etter å ha spist. De er i sannhet villfarne esler, skrev Ibn Fadlan i 920-årene. Ibn Rustah, en persisk geograf og oppdagelsesreisende, levde noenlunde samtidig med Ibn Fadlan og møtte vikingene i byen Novgorod. Perseren var helt uenig med Ibn Fadlans karakteristikk av rus-folket: De er renslige i klærne, og mennene pryder seg med armbånd av gull. De behandler trellene pent, og de bærer utsøkte klær, fordi de går inn for handelen med stor iherdighet, skrev Ibn Rustah. Men han understreket samtidig at det ikke bare var ro og harmoni i vikingriket, for om en mann eier bare det aller minste, så trakter hans bror og hans kamerat som er med ham bare etter å drepe og plyndre ham. Vikingenes begravelser fascinerte både Ibn Fadlan og Ibn Rustah, som begge beskrev sermoniene. GETTY IMAGES Historie 13 2009 17
VIKINGTIDEN I år 988 ble kristendom Rus-rikets offisielle religion. Før dette hadde mange vikinger konvertert for å kunne handle med kristne kjøpmenn. GETTY IMAGES Den ene av disse vikingene het Rurik, forteller Nestorkrøniken, og han skulle komme til å bli stamfar til Rusrikets herskere. Rurik bosatte seg i Ladoga, der han fikk bygd en tre meter høy og tre meter brei mur av stein og leire. Den skulle holde konkurrerende vikinger ute, mens han sammen med lokale stormenn satte sitt preg på byen. På elvebredden fikk Ladoga en havn etter skandinavisk forbilde, og inne i byen ble det bygd et felleshus, der tilreisende handelsfolk kunne overnatte. Tors hammer ble kristent symbol Selv om rus-folket med tiden gikk over til kristendommen, beholdt de både symbolene og gudene fra sitt gamle hjemland. Odin, Tor og resten av de norrøne gudene fulgte med da de første vikingene reiste oppover elvene i Øst- Europa. Før de brakte varene sine til markedsplassen, ofret de skandinaviske handelsfolkene til gudene og ba dem sende en handelsmann med mange dinarer, forteller den arabiske oppdagelsesreisende Ibn Fadlan. Muslimske og kristne handelsfolk hadde imidlertid ikke særlig sans for å handle med hedninger. For å få lov til å utveksle varer med de fremmede lot noen nordiske kjøpmenn seg derfor primsigne ved å bli undervist i kristendom og love at de senere ville bli døpt. På den måten kunne vikingkjøpmennene ha fullt samkvem med kristne og hedninger og ha som sin tro det som tiltalte dem mest, som den islandske Egil Skallagrimssons saga formulerer det. Selv om mange vikinger holdt på sin gamle tro, vant kristendommen imidlertid smått om senn innpass i vikingsamfunnet først blant eliten, senere også blant vanlige folk. Fyrst Vladimirs dåp i 988 markerte vikingrikets offisielle overgang til kristendommen. Torshammeren og andre velkjente norrøne symboler forsvant imidlertid ikke fra den ene dagen til den andre. Lenge ble torshammeren brukt som religiøs dekorasjon side om side med det kristne korset det er for eksempel tilfellet på en kam funnet i nærheten av den russiske byen Susdal. Med tiden fikk torshammeren også status som kristent symbol, og Tor og den kristne guden smeltet sammen i rus-folkets bevissthet. Hos rus-folket ble norrøne symboler som torshammeren brukt side om side med kristne symboler. AKG-IMAGES Eksklusive varer På et tidspunkt trakk Rurik sørover og slo seg ned i den slaviske byen Gorodishche. Her ved elva Volkhovs øvre løp møtte vannveien fra Østersjøen vikingenes to viktigste handelsruter: elveveiene til henholdsvis de arabiske landene og Det bysantinske riket. Byen lå på en høyde noe som gjorde den lett å forsvare og var perfekt som residensby for en fyrste. Funn av smykker med runeinskripsjoner, draktnåler med dragehoder og armringer med torshammere bekrefter at byen var bebodd av rus- folket på Ruriks tid. Gorodishche ble snart populær blant innflytelsesrike slaviske familier, som flyttet dit for å være nær handelens og maktens sentrum. Slaverne bygde gårdene sine et par kilometer nord for Gorodishche og kalte den nye bosetningen sin for Novgo- rod. Byen overtok gradvis Gorodishches rolle og ble stedet skandinavene reiste til når de dro mot øst. Her kunne både den slaviske og skandinaviske eliten kjøpe de mest eksklusive varer. Det var for eksempel nettopp i Novgorod at kong Olav Haraldsson senere kalt den hellige i be- gynnelsen av 1000-årene fikk kjøpt de fine silkestoffene og gjeve pelsene han gikk kledd i. Novgorod vokste jevnt og trutt under rus-folket ledelse, og det ble blant annet lagt et gatenett av furuplanker. Gateløpene var de samme helt frem til siste halvdel av 1700-tallet, da keiserinne Katari- na 2. fikk innført en ny byplan i mange russiske byer, blant dem Novgorod. Kiev ble hovedstad På handelsruten mot sør benyttet rus- folket seg av små, lette skip med plass til 18 Historie 13 2009
10-20 mann. Skipene var så lette at de kunne løftes opp og trekkes fra den ene elva til den andre. Et av stedene der vikingene slepte skipene over land, var ved byen Gnesdovo, som lå noen kilometer vest for dagens Smolensk. Herfra kunne vikingene seile uhindret nedover Dnepr til Kiev og videre til Svartehavet. Trakk de skipene over til en elv i nærheten, Daugava, kunne de seile nordover til Rigabukta. For å sikre seg adgang til dette viktige knutepunktet inntok rus-høvdingen Oleg i år 880 Gnesdovo. Rurik var død året før, og fordi sønnen hans, Igor, fremdeles var mindreårig, ble høvding Oleg en slektning av Rurik satt til å forvalte riket. Oleg gikk utvilsomt opp i rollen som erobrende vikingfyrste med liv og sjel, for rike krigergraver med rester av hester og bronsedekorert rytterutstyr avslører at Oleg hadde et velutrustet følge av kampklare menn med seg. Men Gnesdovo var bare et stopp på veien mot sør. I år 882 kom Oleg til Kiev, en bosetning som hadde eksistert i et par hundre år. Byen lå på grensen til de store steppeområdene, og var dominert av en nomadestamme. Olegs krigere underla seg byen, som snart ble den nye hovedstaden til rus-folket, og rikets prektigste by. Rundt den lå en uinntakelig festningsmur, 14 meter høy og over tre kilometer lang, og ifølge den tyske krønikeskriveren Thietmar av Merseburg var det i Kiev rundt årtusenskiftet hele åtte markedsplasser og 400 kirker. Overtok lokale skikker Rus-folkets makthavere brukte ikke mye tid på å dvele ved erobringene. De stille vintermånedene ble brukt til å reise rundt i riket dels for å kreve inn skatter, dels for å besøke slaviske stormenn som de inngikk handelsavtaler og politiske allianser med. Da Ruriks sønn Igor ble gammel nok til å overta makten etter Oleg, var de mektigste sjiktene hos skandinavene og slaverne smeltet så mye sammen at overklassen samlet gikk under betegnelsen rus. Allerede med den unge Igor forsvant skikken med å gi fyrstene nordiske navn, og sønnen Svjatoslav, som hersket over Rus-riket frem til år 972, later til og med til å ha overtatt mange av skikkene til slaverne og steppefolkene som holdt til i området. I motsetning til sine forfedre brakte han verken med seg telt eller kokeutstyr på krigstoktene mot øst og sør, forteller Nestorkrøniken. I stedet for å koke Vikingene satte spor etter seg i språket Rus-folket etterlot seg mer enn jordfunn og runesteiner. Russiske navn og lånord vitner om områdets forbindelse til Skandinavia. NAVN ORD RUSSISK Oleg Olga Jakun Igor Stjag (Banner) Jakur Knut Krjuk Sholk Sneg Tiun Schneka Hákall SKANDINAVISK Helge Helga Håkon Ingvar Stang Anker Knut (en pisk av lærreimer med knuter) Krok Silke Snø Tjener Snekke (langskip) Hai (urnordisk hákall ) Langs elvene i rus-folkets rike foregikk livlig handel mellom kjøpmenn fra nord og sør, og varer som silke, sølv og slaver skiftet eiere. GETTY IMAGES Historie 13 2009 19
VIKINGTIDEN kjøttet som en skandinav, skar han det i strimler og stekte det, slik skikken var på steppene. Når han skulle sove, la han seg ganske enkelt til rette under åpen himmel og brukte salen sin som hodepute. Rus-mennene tok nordiske koner Også når det gjaldt klesdrakt og frisyre lot Svjatoslav seg inspirere av slaverne. I motsetning til sine skjeggete og langhårete slektninger var Svjatoslav glattbarbert, forteller den bysantinske historieskriveren Leo Diaconus, som i 971 møtte rus-fyrsten ved Donau: Hodet hans var helt bart bare på den ene siden hang en hårlokk som tegn på hvor fornem slekten hans var. Halsen var tykk, skuldrene breie, og hele skikkelsen ganske velskapt. Han virket dyster og vill. I det ene øret hang en gullring, smykket med to perler og i midten en rubin. Klærne hans var hvite og BRIDGEMAN skilte seg fra de andres simpelthen ved sin renhet. Selv om Svjatoslav tok mye av slavernes kultur til seg, glemte ikke Ruriks slekt sin gamle hjemstavn. Da Svjatoslavs etterfølger prins Vladimir, ble utfordret av en av brødrene sine, reiste han straks til Sverige for å hente hjelp. I 980 vendte Vladimir tilbake med en tallrik vikinghær, som snart fikk innsatt prinsen som ubestridt rus-hersker. De rutinerte vikingene seilte i mindre, lette båter som enkelt kunne transporteres over land til nye vannveier. Tiden i landflyktighet hadde styrket Vladimirs for- bindelser til Norden. Han giftet seg med en skandinavisk høvdingdatter, og parets sønner fulgte fa- rens eksempel. En av dem ble til og med gift med en svensk kongsdatter. Skikken med giftermål mellom rusfolkets fyrstefamilie i øst og de nordiske kongehusene holdt seg til langt opp på 1100-tallet. Svenskene til unnsetning Tiden etter Vladimir var preget av intern strid og rivalisering i de nordiske fyrstefamiliene, men også andre farer truet. På steppene sør for Kiev bodde Vikingfortiden var politisk ukorrekt Verken keisertidens Russland eller det kommunistiske Sovjetunionen ville vedkjenne seg arven fra vikingene. Selv i dag er forskning i skandinavenes innflytelse i Russland ytterst kontroversielt. Som offisiell historiograf for Det russiske imperiet og medlem av Det keiserlige vitenskapsakademi var Gerhard Friedrich Müller vant til at tilhørerne lyttet andektig når han snakket. Slik gikk det imidlertid ikke 6. september 1749, da Müller reiste seg i det keiserlige selskap for å holde en jubileumstale om Russlands opprinnelse. Talen førte til oppstandelse. Müllers betraktninger om at Russland var grunnlagt av tilreisende vikinger ble for sterk kost for de strengt nasjonalistiske mennene i salen. At et fremmed folk skulle ha æren for nasjonens grunnleggelse, kunne de ikke akseptere. En deltaker reiste seg og ropte anklagende og det på formfullendt latin: Tu, clarissime auctor, nostrum gentem infamia afflcis Du, infame forfatter, vanærer vår nasjon! Høvding Rurik grunnla Europas største rike, men arven hans ble senere fornektet av det offisielle Russland. POLFOTO/TOPFOTO Müllers sak ble innbrakt for en egen komité som skulle undersøke om forfatterskapet hans skadet det gamle keiserrikets ære. Resultatet var ødeleggende for Müller. Bøkene og artiklene hans ble tilintetgjort, og han selv ble degradert til adjunkt og fikk forbud mot å forske i det tidlige Russlands historie. Den miskjente og rystede forskeren konsentrerte seg etter dette om et mindre eksplosivt emne Sibirs historie. Senere tok også det offisielle Sovjetunionen avstand fra Russlands nordiske arv. Nå var begrunnelsen at påstanden om at Russland skulle være grunnlagt av vikinger, var politisk skadelig fordi den frakjenner de slaviske nasjoner evnen til selv å skape uavhengige stater. Selv i dag er forskning på vikingenes innflytelse i Øst-Europa et kontroversielt tema, og møter særlig motstand fra nasjonalistiske miljøer i Russland. Derimot har nasjonalistisk-orienterte ukrainere, som ønsker å distansere seg fra det slaviske Russland, tatt områdets skandinaviske fortid til seg med stor begeistring. 20 Historie 13 2009
nomadestammen petsjenegerne, som gjentatte ganger angrep Kiev og forsøkte å kjempe med skandinavene om herredømmet over den rike byen. I 1036 satte de inn nok et stort angrep. Det var petsjenegere uten tall, beretter Nestorkrøniken. Men vikingfyrsten Jaroslav, som var gift med den svenske kongens søster, visste råd. Han tilkalte leiesoldater fra Sverige, og stilte opp sine nå tallrike og slagkraftige styrker for å verne byen. Petsjenegerne begynte å rykke nærmere, og hærene støtte sammen på det stedet der Den hellige Sophia, den russiske bykirken, nå står; det var den gangen et jorde utenfor byen. Det ble et stygt slag, og endelig mot kvelden fikk Jaroslav overtaket. Og petsjenegerne flyktet til alle kanter. De visste ikke med seg selv hvor de skulle flykte. Noen druknet under flukten i Setoml, andre i andre elver; resten løp sin vei og har ikke vist seg igjen til denne dag, heter det i Nestorkrøniken. Historikerne kjenner ikke identiteten til de svenske leiesoldatene som slo petsjenegerne tilbake. Men i Midt-Sverige er det reist 26 runesteiner over menn som dro mot øst med høvding Ingvar den vidfarne. Ifølge de islandske sagaene reiste Ingvar østover til Jaroslavs hoff i år 1036, samme år som petsjenegerne angrep. Steinenes geografiske spredning tyder på at det har vært snakk om en såkalt leidang, der bøndene i en region på kongelig ordre stilte med en kampstyrke på et visst antall skip og menn. Runesteinene er sannsynligvis reist som et minne over de av Ingvars menn som døde i kampen i Rus-riket. Mongolene utslettet rus-folket Under Jaroslav nådde vikingenes rike sitt høydepunkt som Europas største og mest velstående. Handelen gikk livlig, og velstanden var stor. Etter fyrstens død i 1054 begynte Rus-rikets nedgangstid. Mens Jaroslavs sønner og sønnesønner sloss om makten, dukket det opp en ny og sterk nomadestamme, kumanene, som begynte å fortrenge rus-folket. I 1132 døde den siste mektige fyrsten i Kiev, Mstislav. Deretter mistet byen snart sin betydning, og Rus-riket ble oppdelt i mindre fyrstedømmer. Det endelige nådestøtet for vikingenes rike kom fra mongolene, som dro på plyndringsferd gjennom området på 1200-tallet. Under rus-folkets ledelse blomstrer handelen, og byene i riket summer av aktivitet. GETTY IMAGES Først flere hundre år senere ble det området som senere skulle bli til Russ- land, igjen fritt fra mongolenes styre. På den tiden var de fleste sporene etter vikingene for lengst gjemt dypt i den rus- siske jorda. Men funn av gjenstander som beltespenner, ringer og store sølv- skatter snakker sitt tydelige språk om folket som ga Russland navn. Det samme gjør runesteinene som er reist til minne om dem som søkte rikdom og ære østpå. På en stein i Väster- götland i Sverige taler de lavmælt om sorgen og savnet etter de falne: Gulle reiste denne steinen etter sin hustrus brødre, Asbjørn og Jule, gode og flotte gutter, men de ble drept i krigstog østpå. LES MER Mats G. Larsson: Han for österut till Gårdarika, Gotab, 1994 Wladyslaw Duczko: Viking Rus,, Brill, 2004 Jørgen Bæk Simonsen: Vikingerne ved Volga Ibn Fadlans rejsebeskrivelse, Wormianum, 1981 www.kievanrus.tk Denne runesteinen ble reist til minne om Harald muligens Ingvar den vidfar- nes bror som falt i kamp i Rus-riket. IBL BILDBYRÅ