Fiskeriaktiviteten i Norskehavet

Fiskeriaktiviteten i Norskehavet Delrapport til det felles faktagrunnlaget for Forvaltningsplan Norskehavet

INNHOLDSLISTE 1 INNLEDNING... 3 1.1 Organisering av arbeidet... 3 2 SAMMENDRAG... 4 3 GENERELT... 4 3.1 Generelt om fiskeriene i området... 5 3.2 Datagrunnlag/usikkerhet... 5 3.3 Samiske interesser... 5 3.4 Antall norske fartøy i drift... 6 3.5 Kvotefastsettelse og kvotefordeling... 7 3.6 Reguleringer... 10 3.7 Totalkvoter (tonn i rundvekt) i perioden 2003 til 2007... 11 3.8 Ressurskontroll/IUU (Ulovlig, urapportert og uregulert) fiske... 13 4 FISKERIAKTIVITETEN I OMRÅDET... 15 4.1 Fiskerisoner... 15 4.2 Hovedområder og lokasjoner... 16 4.3 Valg av arter... 18 4.4 Oppfisket kvantum... 20 4.5 Verdi av oppfisket kvantum... 21 4.6 Sei (Pollachius virens)... 22 4.7 Makrell (Scomber scombrus)... 24 4.8 Norsk Vårgytende (NVG) Sild (Clupea harengus)... 28 4.9 Kolmule (Micromesistius poutassou)... 32 4.10 Fiskeri på andre arter... 35 4.11 Hvalfangst... 37 4.12 Selfangst... 37 5 SATELLITTSPORING AV FISKEFARTØY... 38 6 FISKEFELT / TRÅLFELT... 46 2

1 Innledning Gjennom behandlingen av St.meld. nr. 12 (2001-2002), Rent og rikt hav, sluttet Stortinget seg til vurderingen av behovet for en mer helhetlig forvaltning av norske havområder basert på økosystembasert tilnærming. Regjeringen signaliserte i St. melding nr. 8 (2005-2006) Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (forvaltningsplan) at denne vil danne utgangspunkt for arbeidet med helhetlige forvaltningsplaner for andre norske havområder. Stortinget har gjennom behandlingen av denne første forvaltningsplanen gitt sin tilslutning til dette. Det skal nå utarbeides en helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet. Helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet skal geografisk dekke områdene utenfor grunnlinjen i norsk økonomisk sone fra 62 N og nord til 80 N, inkludert dyphavsområder i Norsk økonomisk sone vest for Barentshavet og i Fiskerivernsonen ved Svalbard, samt Fiskerisonen ved Jan Mayen og Smutthavet (se figur 1). Det faglige arbeidet skal dekke hele området, mens tiltak i planen kun vil omfatte områder under norsk jurisdiksjon. Formålet med forvaltningsplanen for Norskehavet er å etablere rammebetingelser som gjør det mulig å balansere næringsinteressene knyttet til fiskeri, skipstrafikk og petroleumsvirksomhet innenfor rammen av en bærekraftig utvikling. Planen vil etablere rammer for påvirkning i de enkelte deler av Norskehavet og på den måten gi føringer for hvilke krav som må stilles til virksomhet i de ulike delene av havområdet. Den helhetlige forvaltningsplanen skal baseres på flere delutredninger, hvorav den ene skal omhandle konsekvenser av fiskeriaktivitet i Norskehavet. Utredningene skal, så langt det er mulig, baseres på det samme datagrunnlaget. Dette skal bestå av en miljø- og ressursbeskrivelse, en samfunnsbeskrivelse og statusbeskrivelser for petroleumsvirksomhet, skipstrafikk og fiskeri. Denne rapporten utgjør en del av det felles faktagrunnlaget for delutredningene. Geografisk skal rapporten dekke hele utredningsområdet som er definert over. I tillegg vil Lofoten/Vesterålen og Vestfjorden inkluderes. 1.1 Organisering av arbeidet Denne rapporten skal inneholde en beskrivelse av fiskeriaktiviteten for noen av de viktigste fiskeslagene, og er et resultat av arbeidet i en arbeidsgruppe med representanter fra Fiskeridirektoratets ressursavdeling, Fiskeridirektoratets statistikkavdeling, og Havforskningsinstituttet. Runde Miljøsenter v/nils-roar Hareide har også bidratt med tekst. Norges Fiskarlag har lest gjennom utkastet og kommet med kommentarer. Beskrivelsene er foretatt med utgangspunkt i fangsttall og med eksisterende kunnskap om flåtens hoveddriftsområder. Videre tas materialet fra satellittsporing inn som grunnlag for å beskrive flåtens aktivitet i de ulike delområdene. Det er viktig her å ta hensyn til at satellittsporing bare gjelder for fartøy over 24 meter, og at data kun foreligger for en kortere periode. 3

2 Sammendrag Rapporten om fiskeriaktiviteten i Norskehavet gir en beskrivelse av de ulike fiskeriene som foregår i dette området. Hovedfokus i rapporten vil være fiskeriene på sei, makrell, NVG (norsk vårgytende)-sild og kolmule. Disse fire artene, i tillegg til tobis, er valgt ut som hovedartene av fisk i arbeidet med den helhetlige forvaltningsplanen. For disse fire hovedartene vil fiskeriaktiviteten bli beskrevet i forhold til redskapstyper og fangstområder. I tillegg til dette vil rapporten gi en kort oversikt over andre viktige fiskerier i Norskehavet. Rapporten vil dessuten presentere kart basert på satellittsporing av fiskefartøy, fangstkart over internasjonale fangster i utredningsområdet, og skissere hovedtrekkene i dagens fiskeriforvaltning. 3 Generelt Utredningsområdet for forvaltningsplanen er vist i kartet under. Fiskerisektoren vil i tillegg inkludere Vestfjorden og Lofoten/Vesterålen-området, fordi dette er viktige områder for de norske fiskeriene, og det vil være vanskelig å gi et helhetlig bilde av aktiviteten uten å inkludere disse områdene. Figur 1. Avgrensningen av området som omfattes av Forvaltningsplan Norskehavet. 4

3.1 Generelt om fiskeriene i området Fiskeriene i utredningsområdet har vært og er i stadig utvikling. Bedre utstyr gjør at det er mulig å fiske på nye områder med ulike redskaper. Et eksempel på redskap som er i stadig utvikling med hensyn til bruksområde er snurrevad. På grunn av at fangstinnsats og driftsform vil avhenge av fiskens vandringsmønster, tilgjengelighet, økonomiske driftsbetingelser, reguleringer, markedsmuligheter osv., vil forholdene i fiskeriene endres fra år til år over tid. Likevel finnes det en del typiske sesongfiskerier. Eksempler her kan være: Storseifiske på Mørebankene i februar/mars Sildefiske fra Lofoten, Vestfjorden til Mørebankene fra desember til medio mars. Seigarnfiske på Haltenbanken og Mørebankene. Seinotfiske på kysten av Trøndelag og Møre og Romsdal. Skreifisket i Lofoten og tilstøtende områder i tiden januar april. Skrei-/torskefiske utenfor Vikna og i Borgundfjorden mars/april Fisket etter rognkjeks vår sommer. 3.2 Datagrunnlag/usikkerhet Statistikken i rapporten er basert på opplysninger om fangst- hovedområde og lokasjon fra to typer dokumenter. Det ene er sluttsedler som fylles ut når fangsten omsettes. Det andre er landingssedler som fylles ut ved landing uten omsetning. Landings- og sluttsedellregisteret inneholder detaljert informasjon om hver enkelt transaksjon/landing. Minimumskrav til hva slags informasjon som skal være med er fastsatt i forskrift. Ved landing av fangst kan fiskeriet ha gått over flere hovedområder, lokasjoner og økonomiske soner. Fisker er da pålagt å minimum skille mellom økonomiske soner, men innenfor økonomisk sone er han bare pålagt å angi viktigste hovedområde. Dette betyr at kvaliteten på detaljeringsgraden i rapporteringen fra fiskerier som foregår over flere hovedområder kan være mangelfull. 3.3 Samiske interesser En stor andel av den samiske befolkningen bor i Finnmark, men en del av den sjøsamiske befolkningen er tilhørende i Ofotfjord og Tysfjordområdet, og i mindre utstrekning videre sørover til Sør-Salten. Fiske, gjerne i kombinasjon med andre næringer, er et sentralt element i den samiske kulturen. Det tradisjonelle sjøsamiske bosettingsområdet strekker seg fra kyst- og fjordområdene i nordre Nordland til den russiske grensen i nordøst. Det sjøsamiske fisket skiller seg i liten grad fra det norske kyst- og fjordfisket i måten dette drives på. Fisket drives i hovedsak med mindre fartøy i nærområdene og er svært sesongavhengig. Fisket er ofte avhengig av at både fisken er til stede i nærområdet og at det er leveringsmuligheter. I mange områder er fisket basert på fisk som er på gyte- eller beitevandring. Fisket på de lokale bestandene i fjordene varierer sterkt, delvis pga. både fiskens beskaffenhet og tilgjengelighet. Nasjonal fiskeripolitikk tar på flere områder særlig hensyn til samiske fiskerier, bl.a. i manntallsforskriftene. 5

3.4 Antall norske fartøy i drift Ved utgangen av 2006 var det registrert i alt 7.305 norske fiskefartøy. Antall fiskefartøy er nesten halvert siden 1996. Kvalitetssikring for å slette fiskefartøy som ikke er aktive, innføring av årlige gebyr samt strukturtiltak er viktige årsaker til reduksjonen i antall fiskefartøy. Tabellen nedenfor viser totalt antall registrerte fartøy og totalt antall fartøy innenfor fylkene som ligger i tilknytning til utredningsområdet, Nordland, Trøndelag og Møre og Romsdal. Tabell 1. Registrerte fartøy totalt og fordelt på fylker i de områder kartleggingen omfatter. 1996 1999 2002 2005 2006 Totalt antall fartøy 13 932 13 196 10 640 7 722 7 305 Fordelt fylkesvis Nordland 3 575 3 342 2 729 2 010 1 884 Nord-Trøndelag 434 422 335 199 198 Sør-Trøndelag 547 488 365 293 307 Møre og Romsdal 1 595 1 499 1 171 883 814 Totalt Nordland, Trøndelag, Møre og Romsdal 6 151 5 751 4 600 3 385 3 203 Kilde: Fiskeridirektoratet, Merkeregisteret per 9.3.2007. Mer enn 40 prosent av de registrerte fartøyene er hjemmehørende i de fylkene som ligger innenfor utredningsområdet som inngår i denne fiskerikartleggingen. I 2005 er 3.075 av alle fartøyene som er registrert med fangst i Norskehavet hjemmehørende i fylkene innenfor utredningsområdet. Dette er i overkant av 90 prosent av alle fartøy som er registrert i disse fylkene. Bare en del av de registrerte fartøyer brukes i helårsfiske. Av den totale massen på 7.722 fartøy i 2005, hadde 5.649 fartøy fangstinntekt på mer enn 10.000 kroner. I 2006 har 5.336 fartøy mer enn 10.000 kroner i fangstinntekt. Totalt 1.678 fartøy er definert som helårsdrevne fiskefartøy i størrelsen 8 meter største lengde og over i 2005. Dette er fartøy som oppfyller krav både til driftstid (antall måneder med landet fangst) og fangstinntekt for å oppnå helårsdrift 1. Tabellen nedenfor viser antall helårsdrevne fiskefartøy i størrelsen 8 meter største lengde og over fordelt på størrelsesgrupper og geografisk tilhørighet. Antall helårsdrevne fartøy fra de områdene som inngår i fiskerikartleggingen utgjør 50 prosent av totalt antall helårsdrevne fartøy i 2005. 1 For nærmere opplysninger om krav til helårsdrift se lønnsomhetsundersøkelse for fiskeflåten, 2005. 6

Tabell 2. Helårsdrevne fiskefartøy fordelt på størrelsesgrupper og geografisk tilhørighet, samt fartøyets gjennomsnittsalder, 2005 8-9,9 m Størrelsesgruppe st.l. 10-14,9 m st.l. 15-20,9 m st.l. 21-27,9 m st.l. 28 m st.l. og over Totalt Antall 243 823 198 189 225 1 678 Gjennomsnittsalder 24 20 32 21 17 Fylkesvis fordelt: Finnmark 50 142 28 16 14 250 Troms 44 127 30 19 14 234 Nordland 77 252 90 62 27 508 Trøndelag 19 65 7 7 3 101 Møre og Romsdal 19 90 7 27 85 228 Sogn og Fjordane 7 20 7 22 16 72 Hordaland 6 28 1 6 44 85 Rogaland 5 29 9 17 19 79 Agder/-Østlandet 16 70 19 13 3 121 3.5 Kvotefastsettelse og kvotefordeling Den Nordøstatlantiske Fiskerikommisjon (NEAFC) er den regionale fiskeriorganisasjonen som har forvaltningsansvar for fiskeriene i havområdene utenfor de nasjonale økonomiske sonene i det nordøstlige Atlanterhav. Ansvarsområdet strekker seg fra Gibraltar i sør og avgrenses i vest av 42 W (Sydspissen av Grønland) og i øst av Novaja Zemlja. Medlemslandene i NEAFC er Russland, Norge, Island, EU, og Danmark på vegne av Færøyane og Grønland, dvs. de landene som er kyststater i det nordøstlige Atlanterhav. Figur 2 viser NEAFCs forvaltningsansvarsområde. 7

Figur 2. NEAFC`s forvaltningsansvarsområde. (Orange felt) ICES det internasjonale rådet for havforskning koordinerer havforskning rundt Nordatlanteren.. I tillegg til å være en møteplass for forskere, gjennom en rekke arbeidsgrupper, gir ICES forskningsbaserte vitenskapelige råd om forvaltning av de marine ressursene. Disse rådene brukes av de 20 medlemslandene, som støtter og finansierer ICES, i deres forvaltningsarbeid. Det grunnleggende prinsippet for norsk forvaltning av levende marine ressurser er at denne skal være bærekraftig og basert på best tilgjengelig vitenskaplig rådgiving. En bestandsberegning gir tall for bestandens størrelse og består i å kombinere tilgjengelig informasjon fra fisket og andre påvirkningsfaktorer. Viktig er fangststatistikk, målinger fra fisketellingstokt, tilstanden i økosystemet, blant annet tilgangen av mat for de enkelte bestandene. Summen av denne kunnskapen gir grunnlag for beregning av anbefalte kvoter. I Norge har Havforskningsinstituttet ansvar for overvåkingen av fiskebestandene og de øvrige levende marine ressursene. For de fleste bestander av interesse for Norge gjøres bestandsberegningene i fellesskap med forskere fra flere land i arbeidsgrupper innenfor ICES. Beregningsverktøyet er matematiske modeller. Valget av modell vil avhenge av bestandens egenskaper og hvilke data som er tilgjengelige. 8

Et viktig element i forvaltningen er totalkvoter for fiske av en enkelt bestand (TACs total allowable catches). Selv om TAC er gjenstand for politisk påvirkning, er denne basert på vitenskapelig råd som kommer fra arbeidet til nasjonale forskningsinstitutter. Utvikling av råd om TACs skjer i ICES i flere trinn: - Forskere i de forskjellige landene innhenter grunnlagsdata fra fiskelandinger, utkast og forskningstokt. - Denne informasjonen brukes i arbeidsgruppene i ICES for å vurdere tilstanden til bestandene - Resultatene fra arbeidsgruppene gjennomgås av den rådgivende komiteen for fiskerier (ACFM advisory committee on fishery management). ACFM bestemmer hva ICES` offisielle råd på forvaltningen av bestandene skal være. Etter at Norge har ført forhandlinger med andre land, og det er klart hvilke kvantum Norge disponerer av de enkelte fiskeslag, skal det fastsettes bestemmelser om hvordan fisket på de norske kvotene skal gjennomføres. Fiskeridirektoratet fremmer da forslag om hvordan de norske kvotene skal fordeles på norske fiskere og hvordan fisket skal utøves. Forslagene bygger på en grundig behandling av det enkelte fiskeslag hvor det foretas en gjennomgang av fordelingen og reguleringen for inneværende år, samt forslag fra næringen om fordeling på grupper og regulering av neste års kvote. Erfaringer fra gjeldende og tidligere reguleringer er viktige elementer i dette arbeidet. Ikke alle bestander deles imidlertid med andre land, nordøstarktisk sei er for eksempel en nasjonal bestand. Fiskeridirektoratets forslag ble tidligere behandlet i Reguleringsrådet, som blant annet bestod av representanter fra fiskeriorganisasjoner både på sjø- og landsiden, arbeidstakerorganisasjoner, miljøforvaltningen, Sametinget og Kommunenes Sentralforbund. Rådet ble imidlertid avviklet i 2006, og erstattet med Reguleringsmøte. Møtet skal ivareta alle offentlige og private institusjoner og organisasjoner sine behov og ønsker for å komme med innspill til fiskerireguleringer. Reguleringsmøtet er således en viktig arena for Fiskeridirektøren til å drøfte sine forslag til reguleringer. Det avholdes to reguleringsmøter i året, et i juni, og et i slutten av november. På bakgrunn av behandlingen i Reguleringsmøtet fremmer Fiskeridirektøren forslag til det kommende års regulering av fisket overfor Fiskeri- og kystdepartementet som fastsetter de ulike reguleringsforskriftene. Reguleringsmøtet erstatter en ordinær høringsprosess og fungerer som et rådgivende organ for Fiskeri- og kystdepartementet. Fordelingsprosessene er skjematisk fremstilt i figur 3 og 4. 9

Det internasjonale system for kvotefastsettelse Livet i havet vårt felles ansvar HAVFORSKNING RÅD FRA ICES/ACFM INTERNASJONALE FORHANDLINGER FASTSATT TAC NORSK KVOTE ANDRE NASJONERS KVOTE Figur 3. Det internasjonale systemet for kvotefastsettelse Livet i havet vårt felles ansvar Det norske systemet for kvotefordeling Norsk kvote Fiskeridirektørens reguleringsforslag Åpent høringsmøte Fiskeri- og kystdepartementet Kunngjøring og iverksettelse Figur 4. Det norske systemet for kvotefordeling. 3.6 Reguleringer Bestemmelser om den årlige fordelingen av kvoter på norske fiskere og gjennomføringen av fisket fastsettes gjennom årlige forskrifter for det enkelte fiskeslag reguleringsforskrifter. Disse fastsettes for et år av gangen. 10

Bestemmelser om adgangen til å delta i fisket fastsettes dels gjennom ulike tidsuavgrensede konsesjonsordninger og dels gjennom ett-årige deltakerreguleringer. Sistnevnte kan enten være i form av egne deltakerforskrifter eller som en del av innholdet i reguleringsforskriftene. De enkelte reguleringsforskrifter gir bestemmelser om fordeling av kvoter på ulike fartøygrupper, fordeling av kvoter på fartøynivå, periodisering av fisket, bifangstbestemmelser, eventuelle utskiftings- og dispensasjonsadganger etc. De årlige nasjonale reguleringsforskriftene gjelder for ett kalenderår om gangen, men kan endres i løpet av året. Større endringer i reguleringen av et fiske søkes foretatt i forarbeidet til kommende års regulering, mens justeringer som endring av maksimalkvoter, bifangstbestemmelser, endring av periodekvoter osv. foretas gjennom året. Det nasjonale reguleringsarbeid foregår i det vesentligste ved å følge utviklingen i fiskeriene, samt å forberede endringsforslag fra næringen og fra Fiskeridirektoratet for politisk behandling. Det legges videre til rette for at politiske prioriteringer kan omsettes til reguleringsendringer. I tillegg til de årlige nasjonale reguleringsforskriftene foreligger også en rekke permanente forskrifter, både nasjonale og lokale. Utøvelsesforskriften gir blant annet bestemmelser om redskapsbruk, redskapstype, minstemål på fisk, utkastforbud, sorteringsristpåbud, maskeviddebestemmelser etc. Et eget program for lukking og åpning av fangstfelt med for høy innblanding av undermåls fisk, Fiskeridirektoratets overvåkingstjeneste, har i tillegg vært i funksjon siden 1984. Hovedhensikten med denne tjenesten er å hindre at småfisk og småreker blir fisket. Det er ikke bærekraftig å fiske på yngel og småreker, verken med hensyn på ressursforvaltning eller økonomi. 3.7 Totalkvoter (tonn i rundvekt) i perioden 2003 til 2007 En oversikt over totalkvotene i årene 2003-2007 på de fire hovedartene i arbeidet med forvaltningsplanen for Norskehavet (norsk vårgytende sild, makrell, kolmule og sei) vil bli gitt i det følgende. Norsk vårgytende sild I årene 2003 2006 oppnådde en ikke enighet om forvaltningen av norsk vårgytende sild mellom de fem kyststatene, EU, Færøyene, Island, Norge og Russland. I 2003 inngikk Norge bilaterale avtaler med alle de fire kyststatene. I 2006 inngikk Norge bilaterale avtaler med EU og Russland om forvaltningen av norsk vårgytende sild. Januar 2007 oppnådde en enighet mellom kyststatene om forvaltningen av norsk vårgytende sild for 2007. Tabellen under viser allokering av TAC etter overføringer i perioden 2003-2007. Tabell 3. Allokering av TAC (tonn i rundvekt) for norsk vårgytende sild i perioden 2003-2007. Etter overføringer. 2003 2004 2005 2006 2007 Norge 433 100 470 250 578 500 564 200 780 800 Andre 279 038 357 140 436 455 396 806 499 200 Totalt 712 138 827 390 1 014 955 961 006 1 280 000 11

Makrell Makrell forvaltes av kyststatene EU, Færøyene og Norge. Totaluttaket av makrell fastsettes i trepartsavtalen om forvaltningen av makrell. Trepartsavtalen omfatter Færøyenes andel, det kvantumet som avsettes til internasjonalt farvann samt den sørlige komponent. Resterende makrellkvantum fordeles mellom EU og Norge i den bilaterale avtalen mellom partene. Tabellen under viser allokering av TAC (inkludert den sørlige komponent) etter overføringer fra avsetningen til internasjonalt farvann, men før kvotebytte med andre land. Tabell 4. Allokering av TAC (tonn i rundvekt) for makrell i perioden 2003-2007.Før kvotebytte med andre land. 2003 2004 2005 2006 2007 Norge 155 191 144 687 111 476 116 043 131 668 Andre 438 323 402 675 310 389 327 822 370 197 Totalt 593 514 547 362 421 865 443 865 501 865 Kolmule Etter kyststatsmøter mellom EU, Færøyene, Island og Norge i perioden 2000-2005 ble det i desember 2005 inngått en firepartsavtale mellom EU, Færøyene, Island og Norge om forvaltning og fordeling av kolmule i nordøst-atlanteren. Partene var enige om å fordele 2.000.000 tonn mellom seg. Utover dette ble det avsatt 110.000 tonn til fordeling i regi av NEAFC og Russland. I 2007 var kyststatene enige om å fordele 1.700.000 tonn mellom seg. Partene i NEAFC var for første gang enige om et forvaltningsregime for kolmule, som innebærer at alle partene i NEAFC må fiske innenfor en totalkvote på 1.847.000 tonn i 2007. Tabellen under viser allokering av TAC etter overføring fra EU til Norge for de årene kyststatene er enige om forvaltningen og fordelingen av kolmule. Tabell 5. Allokering av TAC (tonn i rundvekt) for kolmule i 2006 og 2007.Etter overføringer fra EU til Norge. 2006 2007 EU 600 000 510 000 Færøyene 522 500 444 125 Island 352 600 299 710 Norge 524 900 446 165 Totalt kyststater 2 000 000 1 700 000 NEAFC 110 000 147 000 TAC 2 110 000 1 847 000 Tabellen under viser norske kolmulekvoter i perioden 2003-2005. 12

Tabell 6. Norske kolmulekvoter (tonn i rundvekt) i perioden 2003-2005. År EU sonen Færøy sonen Int. farvann, NØS nord for 62 N, JM-sonen Industritrålerne Sum 2003 120 000 36 200 250 000 80 000 486 200 1) 2004 120 000 36 200 Fritt fiske Fritt fiske 156 200 2005 120 000 36 200 Fritt fiske 2) Fritt fiske 890 000 2) 1) Kolmuletrålernes maksimalkvoter i int.farvann, NØS og fiskerisone ved Jan Mayen ble opphevet den 21. mars 2003. 2) Fritt fiske frem til 12.mai. Fisket ble gjenåpnet 18. juli, da ble det også fastsatt en norsk totalvkote. Sei nord for 62 N Fiskeri- og kystdepartementet fastsetter totalkvote for sei nord 62 N. Av denne totalkvoten avsettes et kvantum til dekning for kvoter til tredjeland. Tabellen under viser allokering av TAC i perioden 2003-2007. Tabell 7. Allokering av TAC (tonn i rundvekt) for sei nord 62 N i perioden 2003-2007. 2003 2004 2005 2006 2007 Norge 154 000 154 000 200 000 175 500 201 975 Andre land 10 000 15 000 15 000 18 000 20 550 Totalt 164 000 169 000 215 000 193 500 222 525 3.8 Ressurskontroll/IUU (Ulovlig, urapportert og uregulert) fiske Ressurskontrollens primæroppgave er å gi informasjon om det faktiske uttaket av fisk og fangst innenfor områdene for norsk jurisdiksjon gjennom registreringsordninger og kontroll, og å bidra til etterlevelse av de til enhver tid gjeldende reguleringer av fisket. Ressurskontrollen retter seg mot hele kjeden fra fisken tas opp av havet, lagres, omsettes og til den er eksportert til utlandet. Det er Fiskeri- og kystdepartementet som har ansvaret for at norsk og utenlandsk fiske i farvann under norsk jurisdiksjon i norsk økonomisk sone, i fiskerisonen ved Jan Mayen og i vernesonen rundt Svalbard utøves i samsvar med norske lover og forskrifter. Fiskeridirektoratet, Kystvakten og salgslagene står for den utøvende del av kontrollarbeidet. Toll- og skattemyndighetene er viktige samarbeidspartnere. Fiskeridirektoratets ansvar for ressurskontroll omfatter ulike oppgaver som kaikontroll, omsetningskontroll, inspektører på sjøen, annen sjøkontroll og satellittovervåking, Overvåkningen for fiskefelt, generell saksbehandling m.v. Direktoratet har også ansvaret for kvotekontrollsystemet av både utenlandske og norske fartøy. Utenlandske styresmakter har etter overenskomst kontrollansvaret når norske fartøyer leverer fangst i utlandet. Det finner sted en gjensidig utveksling av informasjon mellom de samarbeidende etatene på dette området. Det er Fiskeridirektoratets 7 regionkontor som står for den praktiske gjennomføringen av kontrollarbeidet. Salgslagene er tillagt eneretten for førstehåndsomsetning av fisk og har med det ansvaret for å registrere all fisk som omsettes i Norge. All informasjon videreformidles til Fiskeridirektoratet og danner grunnlaget for kvotekontroll og fiskeristatistikk. Ved siden av dokumentkontroll utfører salgslagene til en viss grad kontroll på kaikanten. 13

Overvåking med fiske i havområdene underlagt norsk fiskerijurisdiksjon (tilsvarende et samlet areal på seks ganger fastlands-norge) norsk økonomisk sone, fiskerisonen ved Jan Mayen og vernesonen rundt Svalbard er Kystvaktens viktigste og høyest prioriterte oppgave. Det er et omfattende samarbeid mellom Kystvakten og Fiskeridirektoratet. Særlig gjelder dette utveksling av informasjon knyttet til ressurskontroll. Kystvaktens ressurskontroll er i hovedsak rettet mot den norske og utenlandske havgående fiskeflåten. Oppmerksomheten har for en stor del vært rettet mot utvalgte problemområder. For eksempel er det en prioritert oppgave å kontrollere at det ikke fiskes i områder som er stengt, og kontrollere ulovlig fiske i grenseområdene. Det er videre en prioritert oppgave å påse at det ikke rapporteres fangst fra andre soner og områder enn der den er tatt. Kystvakten bidrar også til bekjempelsen av det ulovlige, urapporterte og uregulerte fisket (IUU-fisket). Virkemidlene i dette arbeidet er fra ordinær forvaltningsmessig kontroll av fiskeaktivitet til etterforskning og eventuell oppbringelse av fiskefartøy for videre rettsforfølgning av Påtalemyndigheten. Kystvaktens kontroll av kystfiske (Indre Kystvakt) er begrenset, med unntak av visse sesongfiskerier. Denne kontrollen utføres ofte i samarbeid med Fiskeridirektoratet. De siste årene er det gjennomført i underkant av 3 000 inspeksjoner av norske og utenlandske fartøy pr. år. Over 60 prosent av inspeksjonene gjelder utenlandske fartøyer. Kontroll med ressursuttaket på felles fiskebestander forutsetter et nært samarbeid mellom de berørte statene. Det er inngått avtaler om samarbeid på kontrollområdet med England, Skottland, Irland, Færøyene, Island, Sverige, Danmark, Nederland, Frankrike, Tyskland, Canada, Polen og Russland. Det er Fiskeridirektoratet som forvalter avtalene. Under FAO (Food and Agriculture Organization, FNs matvareorganisasjon) sitt fiskeriministermøte i mars 2005 var det bred enighet om å intensivere arbeidet med å bekjempe IUU-fisket, med særlig vekt på tiltak som fangstsertifisering, handelsrestriksjoner, eliminering av økonomiske insentiver til å drive IUU-fiske, utvikling av et globalt register for fiskefartøy, styrking av kyst- og havnestatskontroll, og krav om at alle fartøy som fisker på det åpne hav skal kunne spores innen desember 2008. FAOs handlingsplan om IUU-fisket redegjør nærmere for begrepet (se www.fao.org). Offentliggjøring av lister med fartøy som er involvert i IUU er et viktig tiltak mot IUU-fiske. NEAFC (North East Atlantic Fisheries Commision) og NAFO (Den nordvest-atlantiske fiskerikommisjon) har i flere år offentliggjort lister over fartøy som er involvert i IUU-fiske. 1. mai 2007 ble havnestatskontrollen innført, samtidig som det ble etablert nødvendige hjemler for å føre en egen liste i Norge over fartøy som har vært involvert i IUU-fiske. Innføringen av havnestatskontroll innebærer et langt skritt fremover. Det skal ikke tillates landing av fisk som ikke har fått flaggstatens bekreftelse på at den er lovlig. Dette skjer på et eget dokument som arkiveres i NEAFCs egen database. 1. mai 2007 ble IUU-listen opprettet. Denne inneholder alle fartøy det er rettet forbud mot, og fartøy som kan nektes adgang til norsk territorialfarvann og dermed norsk havn. Fartøy på listen vil ikke bli tildelt lisens for fiske i Norges Økonomiske sone. 14

4 Fiskeriaktiviteten i området 4.1 Fiskerisoner Den geografiske avgrensingen av forvaltningsplan Norskehavet omfatter flere fiskerisoner, både Norges Økonomisk Sone (NØS), Fiskerivernsonen ved Svalbard, Fiskerisonen ved Jan Mayen og Smutthavet er inkludert. Norge har opprettet tre soner på 200 nautiske mil: -en økonomisk sone rundt det norske fastland (NØS) -en fiskevernsone ved Svalbard -en fiskerisone ved Jan Mayen I den økonomiske sonen har kyststaten suverene rettigheter over naturressursene både i og på havbunnen og i havområder over. Dette innebærer at kyststaten har suveren rett til å utnytte, bevare og forvalte f.eks. olje, gass og fiskeressurser. Fiskevernsonen ved Svalbard ble opprettet i 1977. Formålet med opprettelsen var først og fremst å oppnå kontroll med og begrense fisket i området for å bevare ressursene og unngå et uregulert fiske. For dette formål fant man det tilstrekkelig at fisket ble regulert ved bestemmelser som ikke innebærer noen forskjellsbehandling av norske og utenlandske fiskere. Fiskevernsonen ved Svalbard er altså ikke-diskriminerende, og fiskeadgangen i sonen er fastsatt på grunnlag av tradisjonelt fiske som et objektivt kriterium. Fiskerisonen rundt Jan Mayen ble opprettet i 1980, uten de begrensninger som gjelder for fiskevernsonen ved Svalbard. Fiskerisonen rundt Jan Mayen er likevel, i likhet med fiskevernsonen ved Svalbard ikke en full økonomisk sone, men en sone avgrenset til fiskeriformål. Regelverket for utlendingers fiske og fangst i NØS gjelder i utgangspunktet tilsvarende i fiskerisonen ved Jan Mayen. Fisket i Smutthavet er regulert gjennom FN-avtalen om fiske på det åpne hav/fiske i internasjonale farvann i Nordøstatlanteren. Avtalen trådte i kraft i 2001, og gir en folkerettslig ramme for bevarings- og forvaltningsregimer for vandrende arter. Den får i hovedsak bare anvendelse på det åpne hav. Figur 5 gir en oversikt over fiskerisonene i Nordøstatlanteren. 15

Figur 5 Kart over fiskerisoner i Nordøstatlanteren. Kilde: Havets ressurser og miljø 2006, Havforskningsinstituttet. 4.2 Hovedområder og lokasjoner For å kunne føre kontroll med fiskeriaktivitet og kvoter er norske farvann delt inn i en rekke såkalte hovedområder, som hver er gitt en tallkode. Hvert av disse hovedområdene er delt inn i mindre områder, såkalte lokasjoner. Både hovedområder og lokasjoner har ulik størrelse. Typisk størrelse for en lokasjon er en lengdegrad i øst-vest retning og en halv breddegrad i nord-sør retning. 16

Fig. 6 Viser hovedområder og lokasjoner for fangststatistikk i Norskehavet. 17

Figur 7. Viser hovedområder og lokasjoner for fangststatistikk i Barentshavet. 4.3 Valg av arter De fire parallelle sektorutredningene (Skipstrafikk, Petroleum, Fiskeri og Ytre påvirkning) som skal danne grunnlaget for forvaltningsplanen skal alle fokusere på de samme artene når det gjelder påvirkning. Når det gjelder fisk er artene sei, makrell, NVG (norsk vårgytende)- sild, kolmule og tobis valgt ut som hovedarter. Artene er valgt ut fordi de er godt egnet til å synliggjøre relevante miljø- og samfunnspåvirkninger i området. Hovedfokus i denne faktabeskrivelsen vil derfor være fiskeriene på disse artene, med unntak av tobis, som det ikke blir fisket på i Norskehavet. For disse fire hovedartene vil fiskeriaktiviteten bli beskrevet forholdsvis detaljert, i forhold til redskapstyper og fangstområder. I tillegg til dette vil rapporten gi en kort oversikt over andre viktige fiskerier i Norskehavet. For en oversikt over fiskebankene, se figur 25. Hovedområdene 00, 05, 06, 07, 21, 25, 26, 27, 30, 34, 35, 36, 37, 38 og 39 representerer i store trekk utredningsområdet for forvaltningsplanen for Norskehavet. Følgende tabeller viser oppfisket kvantum (rundvekt i tonn) av de fem artene det ble fisket størst mengde av i disse hovedområdene i 2002 og i 2005 (norske fangster). 18

Tabell 8. De fem artene med størst norske fangster (rundvekt i tonn) i hovedområdene 00, 05, 06, 07, 21, 25, 26, 27, 30, 34, 35, 36, 37, 38 og 39 i 2002. Art Rundvekt i tonn 1 Norsk vårgytende sild 486 866 2 Torsk 116 409 3 Sei 103 571 4 Kolmule 80 221 5 Hyse 25 396 Tabell 9. De fem artene med størst norske fangster (rundvekt i tonn) i hovedområdene 00, 05, 06, 07, 21, 25, 26, 27, 30, 34, 35, 36, 37, 38 og 39 i 2005. Art Rundvekt i tonn 1 Norsk vårgytende sild 582 156 2 Sei 121 320 3 Torsk 93 625 4 Hyse 19 912 5 Strømsild/Vassild 17 061 19

4.4 Oppfisket kvantum Tabell 10. Fangst av kolmule, makrell, NVG (Norsk VårGytende)-sild og sei fra norske fiskere i hovedområdene 00, 05, 06, 07, 21, 25, 26, 27, 30, 34, 35, 36, 37, 38 og 39 i årene 1996, 1999, 2002 og 2005. Kvantum oppgitt i rundvekt tonn. Art Redskap Årstall 1996 1999 2002 2005 Totalt Kolmule Konvensjonelle 8 102 110 Not 77 358 1 192 1 536 3 163 Trål 1 041 5 199 79 021 14 912 100 173 Totalt Kolmule 1 118 5 557 80 221 16 549 103 445 Makrell Konvensjonelle 80 352 605 143 1 180 Not 47 917 53 470 22 064 13 101 136 551 Trål 1 1 Totalt Makrell 47 997 53 822 22 670 13 244 137 732 NVG-sild Konvensjonelle 6 1 7 14 Not 611 793 634 480 437 606 521 741 2 205 620 Trål 61 717 73 793 49 260 60 408 245 177 Totalt NVG-sild 673 516 708 274 486 866 582 156 2 450 811 Sei Konvensjonelle 38 661 35 239 38 714 31 741 144 355 Not 6 523 7 876 6 194 20 727 41 320 Trål 52 498 31 758 58 663 68 852 211 771 Totalt Sei 97 682 74 873 103 571 121 320 397 445 Totalt 820 312 842 525 693 328 733 269 3 089 434 20

4.5 Verdi av oppfisket kvantum Tabell 11. Fangst av kolmule, makrell, NVG (Norsk VårGytende)-sild og sei fra norske fiskere i hovedområdene 00, 05, 06, 07, 21, 25, 26, 27, 30, 34, 35, 36, 37, 38 og 39 i årene 1996, 1999, 2002 og 2005. Verdi oppgitt i tusen kroner. Art Redskap Årstall 1996 1999 2002 2005 Totalt Kolmule Konvensjonelle 0 2 2 Not 43 0 707 5 755 Trål 569 2 704 70 777 8 436 82 486 Totalt Kolmule 612 2 704 71 484 8 443 83 243 Makrell Konvensjonelle 352 1 138 3 282 1 094 5 866 Not 373 671 295 752 161 856 161 761 993 040 Trål 2 2 Totalt Makrell 374 023 296 890 165 140 162 856 998 908 NVG-sild Konvensjonelle 21 6 48 76 Not 1 190 925 918 577 1 593 827 2 168 426 5 871 755 Trål 60 995 79 210 202 745 246 074 589 024 Totalt NVG-sild 1 251 941 997 793 1 796 572 2 414 548 6 460 854 Sei Konvensjonelle 168 248 201 637 181 226 156 519 707 631 Not 14 704 23 558 15 298 59 905 113 465 Trål 211 124 176 322 289 497 382 875 1 059 818 Totalt Sei 394 076 401 517 486 022 599 300 1 880 915 Totalt 2 020 652 1 698 904 2 519 218 3 185 146 9 423 921 21

4.6 Sei (Pollachius virens) Det fanges sei både langs kysten og på bankene i NØS, grunnere enn 400 meter i utredningsområdet. Fisket foregår med varierende intensitet gjennom store deler av året, men med størst intensitet i første og andre kvartal. Dette har nær sammenheng med hvilket redskap som benyttes og hvilket område det fiskes i. Det ble landet ca. 230.000 tonn sei fra norske fiskefartøyer i 2005, og en vesentlig del av denne fisken (121 320 tonn) er fisket i utredningsområdet. Kystfiske Det fiskes etter sei med garn og snurrevad langs kysten gjennom store deler av året med varierende intensitet, men kysten av Møre og Romsdal synes å være det området hvor intensiteten er størst. De senere år har imidlertid snurrevad blitt mer benyttet av fartøyene som erstatning for garn. I sommermånedene fiskes det også med not. Fisket etter sei er og et meget viktig fiskeri for den mindre kystflåten som fisker med juksa. Gjennom hele året vil det i perioder være endel bifangst av sei i fiske etter andre arter. Havfiske Det norske havfiske etter sei foregår hele året fra Lofoten-området og videre sørover, hovedsakelig fiskes det med trål og garn. Intensiteten synes generelt å være størst på Mørebankene, Haltenbanken og tildels Sklinnabanken (se kart over fiskebankene, figur 25). Sei blir i hovedsak fanget i et direktefiske, men også som bifangst i fiske etter andre arter. Det mest omfattende fisket på storsei foregår i tiden januar mars med trål og garn på Mørebankene. På Haltenbanken foregår det et trål- og garnfiske etter sei først på vinteren, i januar - februar. I områdene utenfor Møre drives det et visst trålfiske etter sei gjennom store deler av året. Det mest omfattende fisket foregår fra Storegga og innover mot Buagrunnen. Dette er et område som spesielt benyttes av seitrålere. En oversikt over totalkvoter de siste fem årene er gitt i tabell 7. Figur 8 viser norske fangster i de hovedområdene som utgjør utredningsområdet for årene 1996, 1999, 2002 og 2005. Figur 9 viser de totale norske fangstene av sei i 2005. 22

Figur 8. Norske fangster av sei i 1996, 1999, 2002 og 2005 i hovedområdene 00, 05, 06, 07, 21, 25, 26, 27, 30, 34, 35, 36, 37, 38 og 39. 23

Figur 9. Totale norske fangster av sei i 2005. 4.7 Makrell (Scomber scombrus) Makrellen forvaltes som èn bestand, den nordøstatlantiske bestanden som består av tre gytekomponenter, sørlig, vestlig og nordsjømakrell. Nordsjøen, området vest av De britiske øyer samt vest av Portugal utgjør oppvekstområde. Nordsjøen og Norskehavet utgjør beiteområde. Den norske fiskeflåten utøver makrellfiske i perioden august til november. Den overveiende andelen av norsk makrellkvote fiskes med not i Nordsjøen, mens trålgruppen (pelagiske trålere) fisker utelukkende sin andel i Nordsjøen. I notfiske etter makrell berører noten vanligvis ikke bunnen. Norge har ingen tradisjon for å benytte beiteområdene i Norskehavet til fangst av makrell. Først ultimo juli og primo august når vandringsmønsteret berører kysten utenfor Møre startes fiske av kystnotflåten, samt dorgefiske videre sørover langs kysten. Slik fangstmønsteret har tegnet seg de senere år er det bare unntaksvis at ringnotflåten påbegynner fisket før den er tilgjengelig i fangstbare konsentrasjoner i Nordsjøen. Totalt sett er det marginale andeler av makrellkvoten som fiskes nord for 62 N. Årlig uttak av norske fartøy nord for 62 N har i perioden 2004 2006 variert mellom 8.000 12.000 tonn. Uttak fra utenlandske fartøy i samme periode betegnes som marginalt. Tabell 4 oppgir totalkvoter for de fem siste årene. Figur 10 gir en oversikt over norske fangster i hovedområdene som utgjør utredningsområdet for årene 1996, 1999, 2002 og 2005. Figur 11 viser de norske fangstene i 2005, mens figur 12 viser totale (norske og utenlandske) fangster av makrell for 2005. 24

Figur 10. Norske fangster av makrell i 1996, 1999, 2002 og 2005 i hovedområdene 00, 05, 06, 07, 21, 25, 26, 27, 30, 34, 35, 36, 37, 38 og 39. 25

Figur 11. Totale norske fangster av makrell i 2005. 26

Figur 12. Totale rapporterte norske og utenlandske fangster av makrell for 2005, kvartalsvis. Fangster oppgitt i antall tonn. Kilde: ICES. 2006. Report of the Working Group on the Assessment of Mackerel, Horse Mackerel, Sardine and Anchovy (WGMHSA), 5-14 September 2006, Galway, Ireland. ICES CM 2006\ACFM:36. 601 pp. 27

4.8 Norsk Vårgytende (NVG) Sild (Clupea harengus) Fisket etter sild har lange tradisjoner. Allerede i den eldre Edda som tidfestes til år 900-1000 kan vi lese diktet om Tors skryt av sild og bukkekjøtt. Diktet er 1000-1100 år gammelt, men en kan av skrivemåten tro at dette var en levemåte for nordmannen som går langt lengre tilbake i tid. I Håkon Jarls saga får vi inntrykk at det under Harald Hårfagres tid forgikk et betydelig sildefiske på Helgelandskysten. Der hører vi om Kveldulfsønnen Grim som driver notfiske vi kan dermed anta at det allerede for over 1000 år siden ble drevet notfiske på Helgelandskysten. Norsk vårgytende sild er den største sildebestand i verden og en av Norges viktigste fiskeressurser. Et karakteristisk trekk ved denne sildebestanden er at vandringsmønsteret varierer mellom perioder. Endringene i vandringsmønsteret kan være store og for eksempel har overvintringsområdet skiftet frem og tilbake mellom hav- og fjordområder opp gjennom historien. Endringene i vandringsmønster har hatt stor betydning for fiskeriene så lenge en har fisket sild i Norge og man snakker om skiftende sildeperioder med store konsekvenser for samfunnet. Vandringsmønsteret til silda har i de 20-30 siste år vært ganske stabilt, men fra 2003 og utover har silda i større grad overvintret i havet vest for Lofoten og Vesterålen og i mindre og mindre grad inne i fjordsystemene i Vestfjorden som har vært normalt i tidligere år. Fisket etter Norsk Vårgytende (NVG) sild foregår i dag i hovedsak med not og pelagisk trål. Det har for noen år tilbake også vært drevet et betydelig landnotfiske. I dag drives det kun unntaksvis med landnot. Flåten består av alt fra små kystfartøyer til trålere og store ringnotbåter. Lastekapasiteten varierer fra 10 tonn til over 1500 tonn. Fiskeriet er en svært viktig inntektskilde for fiskeflåten og det er mange som deltar. Det er i perioden før gytevandringen starter at tilgjengelighet og kvalitet er best. Det fiskes likevel ganske store kvantum mens fisken står i Norskehavet på sommeren og også mens den er på vandring til gytefeltene. Gyting foregår i hovedsak fra midten av mars utenfor Mørekysten før den igjen setter kursen mot Norskehavet. Hovedoppvekstområdet for sildeyngel er Barentshavet, men en kan til tider finne rikelig med sildeyngel i fjordene i Nord -Norge. Opp gjennom århundrene har silda hatt et vandringsmønster som har endret seg i sykluser på femti seksti år, der den etter en periode med rike fiskerier har forsvunnet, for etter noen år å komme tilbake igjen. Det har etter hvert også blitt akseptert at det finnes en del lokale stammer av NVG-silden som kan ha en mer lokal utbredelse. For eksempel sild som står mer eller mindre hele året i samme område/fjord/havområder. NVG-silden vandrer over store områder i Norskehavet og Barentshavet. Fisket blir utøvet over tilsvarende store områder, fra Svalbardsonen i nord, over store deler av Norskehavet, og sørover langst Norskekysten. Det meste av kvantumet som fiskes blir anvendt til konsum, og kun mindre kvanta som av forskjellige årsaker ikke holder kvalitetskravene, eller på grunn av kapasitetsproblemer i mottaksapparatet blir anvendt til mel og olje. Fisket i Norskehavet og den nordvestlige delen av Barentshavet starter som regel i juli - august. Det er da i hovedsak fartøyer fra Færøyene, Island og Russland som deltar i fisket. Fisket fra den utenlandske flåten foregår i all hovedsak med pelagisk trål og med størst aktivitet fra den russiske trålerflåten. Den utenlandske fiskeflåten følger silda inn i norsk sone. 28

I august - september får man som regel de første fangstene fra norske fartøy. I de siste to årene (2006-2007) har hovedfiskeriet etter sild pågått langt til havs vest og nord av Vesterålen og Lofoten. Det er da fartøyer som fisker med ringnot og flytetrål som starter fisket. Dersom silda vandrer inn i mer kystnære områder blir fisket mer og mer overtatt av norske fartøyer, herunder også den større kystfiskeflåten. Utenlandske fartøyer har ikke anledning til å fiske innenfor den norske 12-milsgrensen. Aktivitetsnivået av fiskefartøyer som fisker etter sild vil være stort. Etter at silda endret sitt vandringsmønster vil vi nå i hovedsak finne den største fiskeriaktiviteten etter sild i havområdene vest av Lofoten og Vesterålen. Fiskeriaktiviteten inne i Vestfjordsystemet er nå svært begrenset og er forbeholdt den mindre kystflåten. Innerst i fjordene foregår også et begrenset fiske med landnot. Kvaliteten på silda er i høstperioden regnet for å være av den beste til konsumformål. Fra medio januar foretar silda sin vandring sørover fra overvintringsområdene. Vandringen går i hovedsak over bankområdene sørøstover mot Mørebankene for gyting. Fisket pågår hele veien og fisket avsluttes rundt medio mars. I mars - april er silden utgytt. Tabell 3 oppgir totalkvoter for NVG-sild for de fem siste årene. Figur 13 viser norske fangster i hovedområdene som utgjør utredningsområdet for 1996, 1999, 2002 og 2005. Figur 14 viser de norske fangstene av NVG-sild i 2005, mens figur 15 viser de totale fangstene (norske og utenlandske) for 2005. 29

Figur 13. Norske fangster av NVG-sild i 1996, 1999, 2002 og 2005 i hovedområdene 00, 05, 06, 07, 21, 25, 26, 27, 30, 34, 35, 36, 37, 38 og 39. 30

Figur 14. Totale norske fangster av Norsk vårgytende (NVG) sild 2005. Figur 15. Totale rapporterte norske og utenlandske fangster av Norsk vårgytende Sild for 2005. Fangster oppgitt i antall tonn. Kilde: ICES. 2006. Report of the Northern Pelagic and Blue Whiting Fisheries Working Group (WGNPBW), 24-30 August 2006, ICES Headquarters. ICES CM 2006/ACFM:34. 294 pp. 31

4.9 Kolmule (Micromesistius poutassou) Kolmulebestanden i den nordøstlige delen av Atlanterhavet antas å bestå av to komponenter: en nordlig som har sin utbredelse i Norskehavet og sørover til vest av Irland, og en sørlig som holder til i Biscaya og videre sørover mot Gibraltar og Nord-Afrika. Det er uklart hvor mye disse komponentene blander seg under gyting og beiting. Derfor betraktes all kolmule som en felles bestand i bestandsberegningene og rådgivingen fra ICES. Kolmule fiskes utelukkende med trål. Norge har 2 fartøygrupper som deltar i fiske etter kolmule. Den ene gruppen består av ca. 40 fartøy fra ringnotgruppen med kolmulekonsesjon Den andre gruppen som består av ca. 30 fartøy, er tidligere benevnt som industritrålere, men blir nå benevnt som pelagiske trålere i reguleringsforskriftene. Av den norske andelen av kolmulebestanden har førstnevnte gruppe anledning til å fiske inntil 78 %, mens den andre gruppen har den resterende andelen på 22 %. Felles for dem begge er imidlertid at den overveiende andelen fiskes sør for 62 N, altså utenfor området som forvaltningsplanen berører. I flere år har kolmulefiske vært utøvd uten at berørte nasjoner har vært enige om en fordelingsnøkkel av bestanden. I denne tiden har Norge blant annet utøvd et økt kolmulefiske også i Norskehavet. Nå som nødvendige avtaler om fordeling av bestanden både internasjonalt og nasjonalt er fastsatt har årlig uttak av norske fartøy stabilisert seg på ca. 16.000 tonn nord for 62 N. Uttak fra utenlandske fartøy i samme periode betegnes som marginalt. Kolmulefiske i Norskehavet beskrives på følgende måte. Et mindre antall fartøy fra gruppen pelagiske trålere utøver i kortere perioder av året fiske etter kolmule på trålfeltene utenfor Mørekysten (fortrinnsvis Holafeltet). Som fangstredskap benyttes vanligvis ordinær kolmuletrål som kjennetegnes med relativt stor trålåpning i relasjon til andre trålredskap samt at den kan brukes både på bunnen og pelagisk. Gearet (bunndelen av trålen) er konstruert relativt lett, vanligvis med kjetting i stedet for bobbins som er kjent fra andre trålfiskerier. Kolmulen er også en høyst relevant bifangstart i flytetrålfiske etter vassild (egen konsesjonsordning) som utøves langs kontinentalskråningen på strekning mellom 64 67 N. Informasjon fra Havforskningsinstituttet bekrefter økte registreringer av kolmule i den nordlige delen av Norskehavet og Barentshavet. Vandringsmønsteret for norsk vårgytende sild ble i 2006 betydelig endret og vi registrerer allerede at dette vil medføre økt bruk av trål som fiskeredskap i perioder av året da den oppholder seg på større dyp nordvest av Vesterålen. Det er derfor rimelig å anta at dette også vil medføre bifangst av kolmule. Tabell 5 oppgir totalkvoter for kolmule i 2006 og 2007. Tabell 6 oppgir kvoter for årene 2003-2005. Figur 16 gir en oversikt over norske fangster i hovedområdene som utgjør utredningsområdet for årene 1996, 1999, 2002 og 2005. Figur 17 viser de totale norske fangstene av kolmule i 2005, mens figur 18 viser de totale fangstene (norske og utenlandske) for 2005. 32

Figur 16. Norske fangster av kolmule i 1996, 1999, 2002 og 2005 i hovedområdene 00, 05, 06, 07, 21, 25, 26, 27, 30, 34, 35, 36, 37, 38 og 39. 33

Figur 17. Totale norske fangster av kolmule i 2005. Figur 18. Totale rapporterte norske og utenlandske fangster av kolmule for 2005. Fangster oppgitt i antall tonn. Kilde: ICES. 2006. Report of the Northern Pelagic and Blue Whiting Fisheries Working Group (WGNPBW), 24-30 August 2006, ICES Headquarters. ICES CM 2006/ACFM:34. 294 pp. 34

4.10 Fiskeri på andre arter Torsk (Gadus morhua) Fisket etter gytetorsk i utredningsområdet er et av de bunnfiskeriene som har relativ stor betydning for den stedbundne kystfiskeflåten. Fisket utøves hovedsakelig med garn, line, juksa og snurrevad. Det er store variasjoner i fisketrykket på bestanden gjennom året. Normalt finner vi det største fisketrykket på torsken på vestsiden av Lofoten og i de senere år i mindre grad i Vestfjordområdet. Fisket foregår i perioden fra februar til april, mens perioden mai til februar forholder seg rolig. Når fisket pågår på østsiden av Lofoten har dette fisket tradisjonelt blitt kalt for lofotfisket. For øvrig vil det være et visst fiskeri for den stedbundne kystflåten på gytetorsk på Helgeland- og Trøndelagskysten og på kysten av Møre og Romsdal innenfor samme periode. For den øvrige kystflåten og den havgående fiskeflåten vil torsk i hovedsak være bifangst i andre fiskerier gjennom året. Se også faktabeskrivelsen Fiskeriaktiviteten i området Lofoten-Barentshavet for en mer utfyllende beskrivelse av torskefisket i Lofoten området. Blåkveite (Reinhardtius hippoglossoides) Fisket etter blåkveite har tradisjonelt blitt drevet med line. Men på 1980 og 1990 tallet ble det utviklet fiske både med trål og garn. Siden 2002 har det også blitt drevet blåkveitefiske med snurrevad. Etter 1992 er det blitt iverksatt en del strenge forvaltningstiltak for å forbedre bestandssituasjonen for denne arten. Generelt er det nå forbud mot direktefiske etter blåkveite, men det er tillatt med bifangst av blåkveite i fiske etter andre arter. I to kortere perioder i sommermånedene er det åpent for fiske for den delen konvensjonelle fiskeflåten under 28 meter som har tilgang. Innenfor forvaltningsplanområdet blir blåkveitefisket drevet i Eggakanten fra ca 62 N og nordover. Fisket foregår med garn, line og snurrevad. Lange (Molva molva) og brosme (Brosme brosme) Det ble landet ca. 7 885 tonn lange og ca. 6 884 tonn brosme av norske fartøyer i 2006 i hovedområde 00, 05, 06 og 07. Viktige fiskeområder for lange og brosme er Eggakanten. Et særlig viktig fiskefelt er Storegga. Fisket etter disse artene foregår med line og har i dette området vært drevet siden 1600 tallet. Garnfisket startet i 1970 årene I Norskehavet drives linefisket i Eggakanten langs hele østre del av forvaltningsområdet i dybder på 150 til 400 meter. Garnfisket er hovedsaklig konsentrert i Storegga. I dette området er fisket regulert slik at garnfiske kan drives fra 1.mai til 31.august. Linefisket kan drives hele året. Blålange (Molva dypterigya) Fisket etter blålange har foregått med liner i fjordene og i Eggakanten i flere hundre år. På slutten av 1970 tallet startet et svært rikt garnfiske etter blålange direkte på gytefeltene i Storegga. Gytebestanden ble etter noen få år nedfisket til svært lavt nivå. Det er lite håp om 35