OSLO BYFOGDEMBETE KJENNELSE Avsagt: 1. februar 2013 Saksnr.: Dommer: Saken gjelder: I 2-083299TVA-OBYF/2 dommer Rune Klausen Klage over utlegg Bygdøy Alle 53 AS Advokat Magnus Hellesylt mot Carita AS Advokat Hans Christian Steenstrup Ingen begrensnlnger i adgangen til offentlig gjengivelse
Bygdøy Allé 53 AS (heretter benevnt BA53) innga den 17. april 2012 klage over namsmannen i Oslo sin beslutning av 10. april 2012 om å fremme utleggsbegjæring fra Carita AS (heretter benevnt Carita). Saken ble oversendt fra namsmannen til retten den 18. mai 2012. Partene har derefter utvekslet flere prosesskriv. BA53 begjærte saken overført til allmennprosess, men retten tok ikke begjæringen til følge. Retten besluttet å innkalle partene til muntlige forhandlinger som, efter at retten forsøkte å få de muntlige forhandlingene berammet i september, oktober og november 2012, ble gjennomført 11. desember 2012. Sakens faktiske side i korte trekk: Carita innga utleggsbegjæring mot Aleides AS (nå BA53) den 1. mars 2012. Som tvangsgrunnlag ble påberopt dom avsagt av Oslo tingrett 29. juni 2011. Dommen gjelder uttreden av et aksjeselskap ved innløsning etter aksjeselskapsloven 4-24 samt fastsettelse av innløsningsvederlaget. Domsslutningen lyder slik: 1. Carita AS krav om innløsning tas tilfølge. 2. Alcides AS betaler innen to uker innløsningsvederlagfor samtlige av Carita AS aksjer i Alcides AS med kr. 40 millioner f ørtimillioner i samsvar med aksjeloven Ç 4-24 (3). Fraforfallstidspunktet til betaling skjer svares rente etter forsinkelsesrenteloven. 3. Alcides dømmes til å betale til Carita AS sakskostnader med kr. 769.320,- sjuhundreogsekstinitusentrehundreogtjuekroner. I tillegg betaler Alcides AS et beløp tilsvarende kostnadene knyttet til defagkyndige meddommerne etter rettens senere fastsettelse. Dommen er påanket til lagmannsretten, og partene er uenige om dommen er tvangskraftig i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven 4-12 annet ledd. Namsmannen har, etter begjæring fra BA53, gitt klagen oppsettende virkning. BA53 har overfor Borgarting lagmannsrett begjært utsatt fullbyrdelse av dommen fra Oslo tingrett (tvangsgrunnlaget)jf. tvisteloven 19-13 tredje og fjerde ledd. Lagmannsretten besluttet 19. desember 2012 å ikke ta begjæringen til følge. Klageren har i det vesentligste anfort: Sakens hovedtema er forholdet mellom utleggsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven og kapitalnedsettelsesreglene i aksjeloven. -2-12-083299TVA-OBYFf2
Prinsipalt anføres at det ikke er adgang til tvangsfulibyrdelse ved utlegg fordi den ikke rettskraftige domsslutningens pkt. 2 er tvetydig, jf. tvangsfulibyrdelsesloven 4-2 første ledd bokstav b første alternativ. Slutningen i tingrettsdommen angir ikke utgangspunktet for to uker fristen og dette strider mot tvisteloven 19-7 første ledd. Det er derfor uklart om kravet er forfalt, og det er et vilkår for tvangsfullbyrdelse at kravet er forfalt j f. tvangsfullbyrdelsesloven 4-4jf. 4-12 annet ledd. Det følger av forarbeidene (Ot. prp. nr. 65 1990-91 side 106 at namsmyndighetene ikke må legge mer i en avgjørelse enn det som med sikkerhet kan anses for avgjort Forfallstidspunktet kan ikke fastslås med sikkerhet. Det er økt krav til klarhet i domsslutninger med hensyn til tvangsfullbyrdelse. Tvisteloven 19-6 syvende ledd fastsetter at dommer skal inneholde en slutning som nøyaktig angir resultatet for de avgjørelser som treffes. Det anføres dessuten at det i den alctuelle dommen ikke er fastsatt en oppfyllelsesfrist i henhold til tvisteloven 19-7 første ledd og tredje ledd. Det er ikke mulig å slå fast på grunnlag av dommen når opp~lle1sesfristen begynner å løpe. Opp&llelsesfrist for pengekrav følger ikke av tvisteloven 19-7, men bestemmelsen er et direktiv til retten ved utformingen av slutningen. Heller ikke betingelsen (motytelsen) er tilstrekkelig angitt i domsslutningen. Det kan ikke legges til grunn at ordene fra dommens forkynnelse bare er uteglemt i tingrettens domsslutning. Det vises her til at Caritas påstand i saken ikke var en oppfyllelsespåstand. Domspremissene forutsetter gjennomføring etter kapitalnedsettelsesreglene, for øvrig gir premissenes omtale av oppfyllelsesfristen ingen veiledning. Tingretten gikk dessuten i sin dom utover Caritas påstand det var kun anlagt et fastsettelsessøksmål men tingretten utformet sin slutning som om det var et fullbyrdelsessøksmål. Kapitalnedsettelsesreglene i aksjeloven kap. 12 forutsetter en prosess i flere ledd med kreditorvarsel mm og eventuell utdeling til aksjonærene som siste steg je alcsjeloven 12-6 nr. 4. Utbetaling av innløsningssummen innen to uker er forbudt etter aksjeloven. Klagemotparten har selv anført at kravet ikke kan gjøres opp lovlig innen 14 dager. Konklusjonen på dette punkt er at kravets forfallstidspunkt er uklart, og da er det ikke adgang til tvangsfullbyrdelse. Subsidiært anføres at hvis et tolkningsalternativ i forhold hvordan domsslutningen skal forstås likevel skal velges, må utgangspunktet for 14-dagers fristen være eventuell ikrafttredelse av kapitalnedsettelse ener aksjeloven 12-6 nr. 4, som stiller ikrafttreden -3-12-083299TVA-OBYF/2
som vilkår for utbetaling til aksjonærene. Det eksisterer da intet forfalt krav, opp~llelsesfristen er iklce oversittet og utlegg kan ikke tas. Det anføres at det ved en tolkning av domsslutningen må velges det ovennevnte tolkningsaltemativ i forhold til saksokte, som er det minst vidtrekkende for klageren. Dette tolkningsalternativ er dessuten mest i samsvar med klagemotpartens påstand i saken for Oslo tingrett, og medfører at domsslutningen kommer i samsvar med aksjelovens regler for gjennomføring av innløsning. Dermed unngås en regelkollisjon. Utbetaling av innløsningssummen innen to uker er forbudt efter aksjeloven. Aksjeloven ~ 3-6 og 3-7 har ingen unntak for dom på innløsning, og uenigheter mellom aksjonærene på dette punkt skal ikke gjøre inngrep i kreditorvemet. En slik tolkning av domsslutningen forhindrer samtidig en rett til avkastning både i form av aksj eutbytte og i form av morarenter. Atter subsidiært anføres at, dersom retten kommer til at domsslutningen må tolkes slik at det foreligger en opp~llelsesfrist på 14 dager etter forkynnelse av dommen, slutningen etter sitt innhold ikke lovlig kan fulibyrdes, jf. tvangsf ullbyrdelsesloven 4-2 første ledd bokstav siste alternativ. Innløsning av aksjer gjennom kapitalnedsettelse kan ikke lovlig gjennomføres på 14 dager og avhenger dessuten av organer og prosesser som domstolen og namsmyndigheten ikke styrer. Forutsatt at innløsning skal skje efter reglene om kapitalnedsettelse, jf. aksjeloven 4-24 fjerde ledd hvilket ikke er omtvistet mellom partene kan ikke Caritas hav tvangsfiillbyrdes uten debitors medvirkning. Namsmyndighetene kan ikke tre i selskapsorganenes sted kapitalnedsettelsesreglene gjelder fullt ut. Det vil være en ulovlig og potensielt ansvarsbetingende handling å utbetale det aktuelle pengebeløpet til aksjonæren. Tvangsfullbyrdelseslovens bestemmelser kan ikke forstås og praktiseres slik at de tvinger selskapets tillitsmenn til å foreta selskapsrettslig ulovlige disposisjoner. Spørsmålet om tvangsfullbyrdelse kan ikke utsettes til dekningsstadiet. Ved tvangsfullbyrdelse av pengekravet, vil Carita oppnå å ha fått innløsningssummen og samtidig være eier av aksjene namsmannen har ikke kompetanse til å foreta seg noe med hensyn til aksjene. Tvangsfiillbyrdelse er uansett betinget av tilstrekkelig fri egenkapital, hvilket BA53 ikke har. I denne sak skaper ikke Caritas motytelse betalingsplikt for BAS 3 før kapitalnedsettelsen etter aksjeloven er trådt i kraft. Aksjeloven 12-1 annet alternativ regulerer uttømmende når aksjeloven ~ 12-1 til 12-7 ikke skal gjelde. -4-12-083299TVA-OBYF/2
Konklusjonen på dette punkt er at tingrettsdommen ikke etter sitt innhold kan fullbyrdes. Det anføres videre at tvangsfulibyrdelse vil dessuten stride mot tvangsfulibyrdelsesloven 4-4 annet ledd. Utbetaling av innløsningssummen er betinget av en samtidig motytelse, nemlig at aksjene overdras til klageren. Klagemotparten kan imidlertid ikke tilby aksjene før fulibyrdelsen gjennomføres fordi innløsningssummen ikke kan utbetales før eventuell kapitalnedsettelse har trådt i kraft efter aksjeloven kap. 12. BA53 har heller ikke muligheten til å kjøpe aksjene. Et tilleggsproblem er det også at Caritas aksjer er pantsatt, hvilket underbygger at motytelsen ikke kan stilles til disposisjon før kapital nedsettelse er gjennomført. Namsmannens analogi fra aksjeloven 4-26 om at aksjonærrettighetene går over i kraft av morselskapets beslutning, bestrides. Tilfellene kan ikke sammenlignes idet aksjeloven 4-26 ikke påvirker kreditorene. Å fremme utleggsbegjæringen mot Carita vil videre stride mot tvangsfullbyrdelsesloven 5-10. Carita har alle aksj onærinteresser i behold, og dermed allerede sikkerhet for sitt krav i de aksjene de eier, og ingen beskyttelsesverdig interesse i ytterligere sikkerhet. Inntil innløsning har skjedd er Carita As å anse som aksjonær, og ikke som alminnelig kreditor for et rent pengekrav. Fullbyrdelse skal ikke foretas i større omfang enn nødvendig, jf. tvangsfullbyrdelsesloven 5-10. Klageren har nedlagt slik påstand: 1. Namsfogdens beslutning av 10.04.2012 oppheves. 2. Bygdøy Allé 53 AS tilkjennes sakskostnader. Klagemotparten har i det vesentligste anført: Klagen kan ikke tas til følge. Saken gjelder utlegg med grunnlag i et pengekrav fastsatt ved dom avsagt av en norsk domstol. Pengekravet er klart fastsatt i dommen Pengekravet er betinget av en motytelse som er tilbudt. Carita slutter seg i det vesentligste til namsmannens vurdering av saken, som er korrekt. De fremsatte innsigelser mot utleggsbegjæringen er i realiteten grunnet i innsigelser mot tingrettsdommen som sådan, et forhold som ligger utenfor namsmyndighetenes prøvelsesadgang. Når det gjelder BA53 s anførsel om at domsslutningen er tvetydig, viser Carita til at det som utgangspunkt ikke under tvangsfullbyrdelsesloven kan fremsettes andre innsigelser -5-12-083299TVA-OBYF/2
enn hva som er direkte fastsatt i loven. Utgangspunktet for oppfyllelse og oppf~ llelsesfristens lengde for pengekrav følger direkte av tvisteloven 19-7 første ledd. Det er ikke påkrevet at dette er inntatt i slutningen. Dommens forfallstidspunkt er dermed klart, i hvert fall når domsslutningen leses sammen med premissene. For så vidt gjelder fortolkning av oppfyllelsesfristen, anføres at å fortolke domsslutningen slik at forfall er ved gjennomføring av selskapsrettslige disposisjoner, er i strid med ordlyden i slutningen og premissene. Når det gjelder BA53 s innsigelse om at tingrettsdommen på grunn av sitt innhold ikke kan flillbyrdes, vil Carita anføre at domsslutningen lovlig kan oppf~ lles. Det er fremsatt et innløsningskrav som er tatt til følge,jf. tvisteloven 19-13. Retten skal ikke her prøve om slutningen materielt er riktig eller ikke. Det er med sikkerhet avgjort når forfalistidspunktet er, og det kan tvangsfùllbyrdes at selskapet gjør sitt for å gjennomføre en kapitalnedsettelse ved innløsning av aksjonær. Alcsjonærenes sikringsbehov er her et vesentlig moment. I forhold til innsigelsen knyttet til tvangsfullbyrdelsesloven 4-4 annet ledd, anføres at lovens krav er at motytelsen stilles til disposisjon og det har Carita gjort. Carita har ingen annen motytelse å tilby enn de aktuelle aksjene. At BA53 eventuelt ikke lovlig kan ta imot aksjene, endrer ikke at motytelsen er tilbudt. At aksjene er pantsatt er dessuten uproblematisk så lenge panthaverne har samtykket. Oppgjør skal dessuten skje gjennom Caritas prosessfullmektig som har avgitt inneståelseserklæring. Carita har anført at tvangsfùllbyrdelse som begjært er i strid med tvangsfiillbyrdelsesloven 5-10. Dette bestrides. Bestemmelsens anvendelsesområde er først og fremst ved valg av utleggsgjenstand, ikke hvorvidt utlegg skal foretas. Tilbakeholdsrett i egen ytelse er irrelevant så lenge det foreligger et selvstendig tvangsgrunnlag i pengekravet etter tingrettsdommen. Carita er i kreditorposisjon med de rettigheter dette innebærer, og utleggssaken har betydning for BA53 på sikringsstadiet. Det anføres at sentrale momenter ved rettens vurdering også vil være innløsende aksjonærs beskyttelse, selskapets plikt til å besørge opp~lling av dommen, at utlegg er en lite belastende situasjon idet fullbyrdelse ikke kan gjennomføres før tingrettsdommen er rettskrafiig. Klagemotparten har nedlagt slik påstand: 1. Namsmannens beslutning stadfestes. 2. Carita AS tilkjennes sakens omkostninger for namsmannen og byfogden. -6-12-083299TVA-OBYF/2
Rettens vurdering: Klagen gjelder hvorvidt det etter Oslo tingretts dom av 29. juni 2011 er adgang til å tvangsfullbyrde det pengekrav som fremgår av domsslutningen pkt. 2 og som lyder slik: Alcides AS betaler innen to uker innlesningsvederlagfor samtlige av Carita AS aksjer i Aleides AS med kr. 40 millioner førtimillioner i samsvar med alcsjeloven Ç 4-24 (3). FraJorfallstidspunktet til betaling skjer svares rente etter forsinkelsesrenteloven. På side 22 i dommen er det uttalt følgende om oppfyllingsfrist: Det fastsettes en formell opp~llingsfrist på to uker. Fra dette forfallstidspunktet og inntil betaling finner sted, påløper renter etter forsinkelsesrenteloven. Adgangen til å fremsette innvendinger under tvangsfullbyrdelsen mot et alminnelig tvangsgrunnlag er begrenset jf. tvangsfullbyrdelsesloven 4-2. Hovedregelen er at det ikke kan fremsettes innvendinger mot et alminnelig tvangsgrunnlag. Unntak finnes i bestemmelsens første ledd bokstav a og b. I forhold til bokstav b må retten tolke tvangsgrunnlaget og kan i den forbindelse sammenholde slutningen med domsgrunnene. Retten kan etter bestemmelsen ikke legge mer i en avgjørelse enn det som med sikkerhet kan anses for avgjort Retten skal generelt bemerke at det materielle innholdet i tingrettens dom generelt, og domsslutningen spesielt, ikke er gjenstand for overprøving eller ny vurdering heller ikke prejudisielt - i denne sak. BA53 har prinsipalt anført at tvangsgrunnlaget (domsslutningens pkt. 2) er tvetydig, og dette er en innvending som kan fremsettes under tvangsfullbyrdelsenjf. tvangsfiillbyrdelsesloven 4-2 første ledd bokstav b første alternativ. BAS3 har vist til at tvangsfullbyrdelse av et krav ikke kan begjæres før kravet er forfaltjf. tvangsfullbyrdelsesloven 4-4 første ledd. Tvangsfullbyrdelsesloven 4-12 annet ledd bestemmer at det i forhold til en dom på betaling av penger kan begjæres utlegg når opp&llelsesfristen er oversittet, selv om dommen ikke er rettskraftig. Den aktuelle domsslutningen har klart fastsatt oppfyllelsesfristen til to uker. BA53 har imidlertid anført at domsslutningen er tvetydig fordi det ikke er fastsatt fra hvilket tidspunkt opp~llelsesfristen begynner å løpe. -7-12-083299TVA-OBYF!2
Tvisteloven 19-7 har bestemmelser om opp~llelsesfrist og lyder slik: (1) Kan avgjørelsenfulibyrdes når den er avsagt, skal retten sette en fristfor å oppfylle forpliktelsen. Fristen settes til en bestemt dato eller til et bestemt tidsrom regnetfraforkynnelsen. For pengeforpliktelser skalfristen være to ukerfra forkynnelsen når ikke kravetforfaller senere. (2) For øvrigfastsetter retten en frist regnetfra avgjørelsen er rettskraflig, dersom rettsmiddelfristen ikke gir tilstrekkelig tid til å oppfylle pålegget. (3) Hvis en forpliktelse er betinget, fastsetter retten hvilken betingelse som må inntre før avgjørelsen kan fullbyrdes. Det følger av bestemmelsens første ledd annet punktum at opp~llelsesfristen settes til et bestemt tidsrom regnet fra forkynnelsen. Tredje punlctum presiserer på samme måte at fristen for pengeforpliktelser skal være to uker fra forkynnelsen når ikke kravet forfaller senere. Domsslutningen har fastsatt opp~llelsesfristen til to uker. Det står ikke i slutningen når opp~1lelsesfiisten på to uker begynner å løpe. Etter rettens syn er dette heller ikke nødvendig, idet tvisteloven 19-7 første ledd definerer oppfyllelsesfristens utgangspunkt til å være forkynnelsen. Retten tolker den aktuelle bestemmelsen slik at det ikke er påkrevet å ha med i domsslutningen at opp~llelsesfristen løper fra forkynnelsen. Retten er ikke i tvil om at opp&llelsesfristen ener lovbestemmelsen alltid skal begynne å løpe fra forkynnelsen med mindre noe annet er fastsatt i slutningen. Unntaket i 19-7 første ledd tredje punktum kommer ikke til anvendelse. Retten er således ikke enig med BA53 i at bestemmelsen er et direktiv til hvordan retten alltid må utforme slutningen for å være tilstrekkelig klar. Det vises her til Sehei; Tvisteloven Kommentarutgave Bind i side 803 hvoretter følgende hitsettes: For pengekrav er oppfrllelsesfristen direkte fastsatt i Ç 19-7første ledd tredje punktum til to ukerfraforkynnelsen. Dette svarer til tvistemålsloven Ç 146 annet ledd A tfristen regnesfraforkynnelsen svarer til den alminnelige regel om fristberegning i domstolloven Ç 147 Reservasjonen for senere forfall tar sikte på de sjeldne tilfeller da det er adgang til å reise sak medpåstand omfullbyrdelsesdom før kravet erforfalt... Forholdet til aksjeloven kap. 12 om kapitalnedsettelse som betingelse for å innfri pengekravet ved innløsning av aksjene, er etter rettens syn ikke avgjørende ved tolkningen av tvisteloven 19-7 første ledd og om domsslutningen er tvetydig i tvangsfullbyrdelseslovens forstand. Retten er etter dette kommet til at tvangsgrunnlaget Oslo tingretts dom av 29. juni 2011 pkt. 2 - ikice er tvetydigjf. tvangsfullbyrdelsesloven 4-2 første ledd bokstav b. - 8-12-083299TVA-OBYF/2
Tvangsfiullbyrdelse er dermed ikke begjært før innløsningskravets forfallstid,jf. tvangsfiullbyrdelsesloven 4-4 første ledd. BAS3 har subsidiært anført at hvis et tolkningsalternativ skal velges, må utgangspunktet for to ukers fristen være eventuell ikrafttredelse av kapitalnedsettelse etter aksjeloven 12-6 nr. 4. Det følger av det ovennevnte at anførselen ikke kan føre frem. Det vises til begrunnelsen ovenfor og særlig til tolkningen av tvisteloven 19-7 første ledd. Det er ener rettens syn ikke grunnlag for å tolke tingrettsdommen, herunder slutningen sett i sammenheng med domspremissene, på annen måte enn at det er fastsatt en oppfyllelsesfrist på to uker som løper fra forkynnelsen av dommen. BA53 har atter subsidiært anført, dersom retten legger til grunn at oppfyllelsesfristen er to uker etter forkynnelse, at domsslutningen etter sitt innhold ikke lovlig kan fullbyrdes, jf. tvangsfullbyrdelsesloven 4-2 første ledd bokstav b siste alternativ. Det er anført at innløsning av aksjer gjennom kapitalnedsettelse ikke lovlig kan gjennomføres på to uker og dessuten avhenger av organer og prosesser som domstolen og namsmyndigheten ikke styrer. Det er videre anført at dette medfører at BA53 er ute av stand til å oppfylle innløsningskravet etter dommen, og at det ikke er mulig å tvangsfullbyrde kravet uten debitors medvirkning. Retten er enig i at innløsning etter kapitalnedsettelse i henhold til aksjeloven kap. 12 ikke lar seg gjøre innenfor en oppfyllelsesfrist på to uker. En slik prosess vil normalt ta flere måneder. Imidlertid er ikke dette avgjørende for rettens vurdering. Det avgjørende for retten er at Carita i tingsrettens domsslutning pkt. 2 har fått fùllbyrdelsesdom for et pengekrav med en oppfyllelsesfrist på to uker fra forkynnelsen av dommen. Når oppfyllelsesfristen er utløpt, er kravet forfaltjf. tvangsfiillbyrdelsesloven 4-4 første ledd og utlegg kan begjæresjf. tvangsfhllbyrdelsesloven 4-12 annet ledd første punktum. BA53 har valgt å anke dommen, og dermed ikke starte prosessen med kapitalnedsettelse, med de konsekvenser dette kan ha i forhold til tvangsfiillbyrdelse og forsinkelsesrenter. Imidlertid kan tvangsfullbyrdelsen uansett ikke gjennomføres med tvangsdekning før det foreligger en rettskraftig dom, hvilket er egnet til å begrense de negative konsekvenser av at pengekravet sikres før kravet er endelig avgjort. Videre vil dette hindre at Carita rar tilført den aktuelle pengesummen fra BA53 før tingrettsdommen er rettskraftig. Formålet med utleggsadgangen etter tvangsfullbyrdelsesloven 4-12 annet ledd før dommen er rettskraftig, er nettopp at kravshaveren på dette stadium i rettsprosessen skal kunne sikre kravet for det tilfellet at det skulle bli endelig fastslått. Lovgiver har dermed villet at kravshaveren skulle sikre sin plass i køen med de konsekvenser dette har for andre kreditorer og debitor. -9-12-083299TVA-QBYF!2
Domsslutningen pkt. i at havet om innløsning tas til følge innebærer en plikt til å gjennomføre innløsningsprosessen, i dette tilfellet ved å beslutte og gjennomføre kapitalnedsettelse. Denne plikten kan alle i tilfelle først tvangsfullbyrdes når det eventuelt foreligger rettskraftig fullbyrdelsesdom for innløsningskravet j f. tvangsfùllbyrdelsesloven 4-12 første ledd, dersom det i det hele tatt er adgang til tvangsfullbyrdelse. Etter rettens syn kommer ikke tvangsfullbyrdelseslovens regler i konflikt med aksjelovens regler om kapitalnedsettelse, slik BA53 anfører. BA53 har vist til at det i juridisk litteratur er tatt til orde for at innløsningskravet neppe kan inndrives etter reglene om tvangsfullbyrdelse av pengekrav. Retten oppfatter at det her tales om innløsningskravet slik det er gitt dom for i den aktuelle domsslutningens pkt. 1, eventuelt med tillegg av et punkt i slutning som fastsetter innløsningsvederlaget. Det særskilte pengekravet etter tingrettens domsslutning pkt. 2 i denne sak oppfatter ikke retten at er sammenfallende med innløsningskravet i den forstand dette har vært gjenstand for drøftelse i juridisk litteratur. Pengekravet i slutningens pkt. 2 kan etter rettens syn tvangsfiillbyrdes uavhengig av debitors medvirkning. Selv om innløsning skal skje etter reglene om kapitalnedsettelse, har Carita Mtt fiillbyrdelsesdom for et pengekrav hvis oppi~ llelsesfrist er utløpt. Dette må Carita kunne sikre ved utlegg dersom havet ikke inufris på annen måte eller det stilles frivillig sikkerhet. Retten finner intet urimelig ved at en kreditor på denne måten sikrer sitt krav, når kreditoren har fullbyrdelsesdom for kravet. Retten er ikke enig i at Carita her sniker i køen av kreditorer. Tvert i mot oppfatter retten at Carita rettmessig sikrer sin posisjon i forhold til det tilkjente pengekravet i tingrettsdommen. Retten er heller ikke enig med BA53 i at det er galt å skille mellom sibingsstadiet og dekningsstadiet. Lovgiver har valgt å gi en part muligheten til å sikre sitt pengekrav i henhold til en dom før dommen er rettsbaftig. Dersom ankesaken medfører et endret domsresultat, har BA53 full anledning til eventuelt å begjære utlegget slettet eller få rettmessigheten av utleggsforretningen vurdert på nytt. Det er etter dette rettens vurdering at Oslo tingretts dom av 29. juni 2011 lovlig kan fullbyrdes ved utlegg for pengebavet som følger av slutningens pkt. 2, og således ikke er i strid med tvangsfullbyrdelsesloven 4-2 første ledd bokstav b siste alternativ. BA53 har videre anført at tvangsfiillbyrdelse uansett strider mot tvangsfhllbyrdelsesloven 4-4 annet ledd som lyder slik: Er kravet betinget av en samtidig motytelse fra saksøkeren, er det tilstrekkelig at saksøkeren tilbyr motytelsen førfullbyrdelsen gjennomføres. Retten ser at det generelt kan reises spørsmål ved om et krav på innløsningsvederlag kan heves ubetinget av om motparten yter sin motytelse i form av aksjene. Retten skal - 10-12-083299TVA-OBYF/2
imidlertid i denne sak forholde seg til den aktuelle tingrettsdommen som tvangsgrunnlag. Domsslutningen pkt. 2 er fullbyrdelsesdom for et pengekrav, j f. rettens vurdering ovenfor, og det er ikke fastsatt i dommen at pengekravet er betinget av en motytelse. Domsslutningen kan efter rettens syn heller ikke fortolkes på en annen måte. Under enhver omstendighet vurderer retten at Carita har tilbudt sin motytelse ved klart å gi uttrykk for at aksjene stilles til rådighet ved betaling av pengekravet. Retten skal bemerke at Carita heller ikke synes å ha noen annen måte å sikre sitt krav på. Retten er etter dette kommet til at tvangsfullbyrdelse ikke vil stride mot tvangsfullbyrdelsesloven 4-4 annet ledd. BA53 har dessuten anført at å fremme Caritas utleggsbegjæring vil gi Carita ytterligere sikkerhet som strider mot tvangsfullbyrdelsesloven 5-10 annet ledd annet og tredje punlctum som lyder slik: Det skal tas hensyn til saksøktes interesser og ønsker i den utstrekningforholdene tillater det. Fullbyrdelse skal ikke foretas i større omfang enn nødvendig. Det er på det rene at fullbyrdelse ikke skal foretas i større omfang enn nødvendig. Bestemmelsen tar først og fremst sikte på å hindre at det tas utleggspant for større verdier og i flere formuesgoder enn nødvendig for å sikre kravet. Dette er ikke tilfellet i nærværende sak. I nærværende sak anfører BA53 at Carita allerede har sikkerhet i de aktuelle aksjene som er gjenstand for innløsningskravet, og at aksj enes verdi nettopp er tilstrekkelig sikkerhet i så måte. Retten er ikke enig i dette. Som nevnt over har Carita fått flillbyrdelsesdom for et pengekrav som er forfalt. Etter BA53 s egne anførsler kan selskapet i prinsippet trenere den aktuelle kapitalnedsettelsen til et fremtidig tidspunkt da de aksjer som skal innløses potensielt kan ha en betydelig lavere verdi enn lagt til grunn i tingrettsdommen, og BA53 kan ha færre eller ingen formuesgoder som kan tjene som alternativ sikkerhet. Retten er etter dette kommet til at å fremme Caritas utleggsbegj æring ikke er i strid med tvangsfullbyrdelsesloven 5-10 annet ledd annet og tredje punktum. BA53 s innsigelser mot at Caritas utleggsbegjæring fremmes, har etter dette ikke ført frem. Retten har konm~et til at både de materielle og formelle vilkår for tvangskraft er oppfylt for, slik at utleggsbegjæringen skal fremmes. Klagen tas ikke til følge. Carita har krevd dekket sine sakskostnader, og har i utgangspunktet krav på dette etter hovedregelen i tvisteloven 20-2 første leddjf. tvangsfullbyrdelsesloven 3-3. Retten finner etter en konkret vurdering at unntakene etter tvisteloven 20-2 tredje ledd eller 20-4 ikke kommer til anvendelse. Carita har krevd dekket sakskostnader med til sammen kr. 150.612,- som utgjøres av salær til prosessfullmektig med kr. 105.000,-, utlegg med kr. 9.671,- (inkludert rettsgebyr for utleggsbegjæringen med kr. 1.591,-) samt mva med kr. 26.270,-. - 11-12-083299TVA-OBYF/2
Det er ikke fremkommet innsigelser til kostnadsoppgaven. Retten skal imidlertid bemerke at kostnader påløpt forut for klagen ikke er en del av klagesaken for retten. Namsmannen har ikke ennå tatt stilling til kravet om kostnadsdekning i forbindelse med behandlingen av utleggsbegjæringen for namsmannen, og kravet må derfor fremmes for namsmannen i forbindelse med namsmannens avslutning av utleggssaken. Namsmannens avgjørelse av kostnadsspørsmålet kan eventuelt bringes inn for retten gjennom klage. Det fremkommer av kostnadsoppgaven at den omfatter 4 timers arbeid å kr. 2.500,- forut for klage samt rettsgebyr for utleggsbegjæringen med kr. 1.591,-. Disse beløp tilkjennes derfor ikke. Kostnadsoppgaven inneholder dessuten en summeringsfeil som retten har korrigert for. For øvrig har ikke retten bemerkninger til kostnadskravet og tilkjenner sakskostnader med til sammen 126.850,-, herav salær til prosessfizllmektig med kr. 95.000,-, utlegg med 8.080,- samt mva med kr. 23.770,-. SLUTNING 1. Klagen tas ikke til følge. 2. Bygdøy Allé 53 AS betaler til Carita AS sakskostnader med kr. 126.850,- - etthundreogtjuesekstusenåttehundreogfemti - innen to uker etter forkynnelse av denne kjennelsen. Retten hevet Rune Klausen Rettledning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges. - 12-12-083299TVA-QBYF/2