GODKJENT Av Den russiske føderasjons Riksrevisjons Kollegium 1. juni 2007 (protokoll Nr. 25K (543), p. 4) RAPPORT om resultatene av ekspertanalysen 'Effektiviteten av utnyttelsen av kvoter på akvatiske biologiske ressurser tildelt for 2004-2005 til Den russiske føderasjon og Kongeriket Norge i samsvar med Den blandete russisk-norske fiskerikommisjonens bestemmelser' Innledning Denne rapporten er utarbeidet i overenssstemmelse med Vedtak om gjennomføring av parallell revisjon av utnyttelsen av kvotene for fiske av akvatiske biologiske ressurser 1 som ble tildelt Den russiske føderasjon og Kongeriket Norge i 2004 og 2005 i samsvar med vedtakene i Den blandete russisk-norske fiskerikommisjon. Følgende tjener som analytisk, informasjonsmessig og metodologisk grunnlag for rapporten: Rapport om resultatene av parallell revisjon av utnyttelsen av kvotene for fiske av akvatiske biologiske ressurser som ble tildelt Den russiske føderasjon og Kongeriket Norge i 2004 og 2005 i samsvar med vedtakene i Den blandete russisk-norske fiskerikommisjon. 2 Rapport om resultatene av forskningsarbeidet Metodologiske og praktiske aspekter ved statlig overvåking av akvatiske bioressurser og statlig kontroll på området fiske og bevaring av akvatiske bioressurser, gjennomført i henhold til Den russiske føderasjons Riksrevisjons plan for forskningsarbeider. Informasjon fra følgende instanser om de spørsmålene som er behandlet: Russlands føderale sikkerhetstjeneste (FSB), Russlands Landbruksministerium, det føderale Fiskeribyrået (Rosrybolovstvo), det føderale, statlige foretaket Det allrussiske forskningsinstituttet for fiskeri og oseanografi (heretter: VNIRO) og det føderale, statlige foretaket Det polare forskningsinstituttet for fiskeri og oseanografi (heretter: PINRO). Formålet med analysen: å bedømme hvor effektivt de bilaterale avtalene innrettet mot bevaring og rasjonell bruk av akvatiske biologiske ressurser, implementeres. Gjenstand for analysen var de akvatiske biologiske ressursene der reguleringen av fisket og ressursbevaringen utøves i henhold til bestemmelser vedtatt av Den blandete russisk-norske Fiskerikommisjonen. Ekspertbistand: B. N. Kotenjov, direktør for VNIRO, geograf. 1 Akvatiske biologiske ressurser tilsvarer i mange tilfeller det norske begrepet levende marine ressurser. Imidlertid kan man ikke alltid bruke levende marine ressurser i oversettelse til norsk, ettersom det russiske begrepet også omfatter arter som lever i ferskvann. For å slippe å bruke to ulike formuleringer, vil derfor akvatiske biologiske ressurser bli brukt gjennomgående i denne oversettelsen. O.a. 2 Det vises her til en tidligere versjon av den foreliggende, russiske revisjonsrapporten. Den første versjonen ble utarbeidet i perioden november 2005-februar 2006. O.a.
Kort karakteristikk av det eksisterende systemet for russiske organisasjoners bruk av akvatiske biologiske ressurser i Den russiske føderasjons Nordlige region, norsk økonomisk sone og området ved øygruppen Svalbard. Et spesielt trekk ved de russiske fiskeriene i Det nordlige fiskebasseng (først og fremst i områdene Barents- og Norskehavet) er nødvendigheten av interaksjon med andre fiskerinasjoner som utnytter de felles akvatiske biologiske ressursene (heretter: ABR). I første rekke gjelder dette i forhold til Norge. Ettersom Barents- og Norskehavet utgjør en økologisk enhet, og ettersom det i dette området finnes fiskeressurser som utnyttes i fellesskap, kreves det at man søker å finne frem til omforente bestemmelser med hensyn til hvordan disse ressursene skal forvaltes og bevares, samt utnyttes på mest mulig rasjonelt vis. De viktigste prinsippene for gjensidige forhold på fiskeriområdet mellom statene i Det nordlige fiskebasseng er bestemt av FNs Havrettskonvensjon av 1982, av Konvensjonen om fiske i Det nordøstlige Atlanterhav av 1982, samt av Avtalen om bevaring av vandrende og langtmigrerende fiskeslag av 1995. Fiskerisamarbeidet mellom Russland og Norge reguleres av følgende hoveddokumenter: Svalbardtraktaten av 9. februar 1920; Avtalen mellom Sovjetunionens regjering og Kongeriket Norges regjering av 11. april 1975 om samarbeid på fiskeriområdet; Avtalen mellom Sovjetunionens regjering og Kongeriket Norges regjering av 15. oktober 1976 om gjensidige forbindelser på fiskeriområdet; Avtalen mellom Den russiske føderasjons regjering, Republikken Islands regjering og Kongeriket Norges regjering av 15. mai 1999 angjeldende enkelte aspekter ved fiskerisamarbeidet. Av avtalene mellom Kongeriket Norges regjering og Sovjetunionens regjering av 11. april 1975 og av 15. oktober 1976, fremgår det at man skal utvikle og styrke de gode forbindelsene og det gode naboskapet mellom landene. Det fastslås også at en betydelig del av de levende ressursene i Barents- og Norskehavet utgjør et enhetlig økologisk kompleks som utnyttes av begge lands fiskere. Dessuten forutsettes det i disse avtalene at enhver virksomhet på fiskeriområdet skal være av en slik art at den ikke skader avtalepartenes rettigheter, eksisterende eller fremtidige krav, eller juridiske synspunkter. I overensstemmelse med paragraf 3 i avtalen mellom Kongeriket Norges regjering og Sovjetunionens regjering av 11. april 1975 om fiskerisamarbeid ble Den blandete fiskerikommisjonen etablert. Praksis har vist at prinsippene som er nedfelt i disse avtalene, ikke alltid overholdes. Først og fremst gjelder dette for barentshavlodda. Totalkvoten (heretter: TAC Total allowable catch) for lodde har siden 1978 blitt fordelt 40:60 i Norges favør, til tross for at denne bestanden utbredelsesmessig ikke er mindre (snarere mer) russisk enn norsk. Den opprinnelige årsaken til denne fordelingen ser ut til å være at det norske loddefisket historisk sett har vært stort. I perioden etter at det i 1992 ble innført forbud mot direktefiske på blåkveite har den russiske andelen av fangstene vært begrenset til uunngåelig bifangst, og denne andelen har i snitt i en tolvårsperiode utgjort 19 prosent i alt. 75 prosent av totalfangstene har tilfalt Norge, som i
løpet av alle disse årene ikke har innstilt det begrensede direktefisket for lokalbefolkningen, i størrelsesorden 14-15 tonn pr år. Tredjelandsfangstene har utgjort omtrent 6 prosent av totalen. Dersom Partene treffer en beslutning om fastsettelse av TAC for reker, sei og sild, må den russiske part sørge for å oppnå en likeberettiget fordeling av disse bestandene. Silda i Det nordøstlige Atlanterhav (atlanto-skandinavisk sild) er internasjonal eiendom og kan utnyttes av alle kyststater i hvis farvann silda har sitt utbredelsesområde. Norge streber mot å øke sin andel av TAC til 65-70 prosent gjennom en reduksjon av de andre landenes tradisjonelle andeler. Mens den russiske andelen av TAC (13,62 prosent) holdes konstant, blir det bestemt for Russland i hvilke områder og innenfor hvilke tidsrom landet skal få ta sin kvote. Norske og russiske fiskefartøyers fangster av akvatiske bioressurser i området ved øygruppen Svalbard (i 1000 tonn) 800 700 600 500 400 300 200 100 0 690,2 136,5 43 40 1980 2000 2003 2004 Som det fremgår av diagrammet har de norske og russiske fangstene i området ved øygruppen Svalbard gått sterkt ned i perioden fra 1980 til 2003, slik at de har nådd et nivå på 43 000 tonn. I dette området vedtar Norge spesielle forskrifter som legger begrensninger på utøvelsen av fisket. De siste årenes gjentatte, og stadig pågående, konfliktsituasjoner med russiske, spanske og portugisiske fiskere, samt fiskere fra andre land som driver fangst ved øygruppen Svalbard, har røtter tilbake til 1920, da Svalbardtraktaten ble undertegnet i Paris 9. februar. Sovjetrussland var på dette tidspunktet offisielt ikke-anerkjent av en rekke land, og deltok derfor ikke i undertegningen av avtalen. Den 2. mars 1920 forsikret den norske regjeringen likevel Russland om at traktaten ikke ville komme til å berøre, men snarere fremme, russiske interesser på øygruppen. Ved opprettelsen av diplomatiske forbindelser mellom Russland og Norge i 1924, som et svar på Norges anerkjennelse av SSSR, samt for å styrke det gode naboskapsforholdet mellom landene, gikk den sovjetiske regjeringen 16. februar med på å anerkjenne Norges suverenitet over Svalbard, samt Bergverksordningen som gjaldt på øygruppen. Etter etableringen av diplomatiske forbindelser mellom USA og SSSR 7. mai 1935 sluttet SSSR seg til Svalbardtraktaten, og det norske Stortinget vedtok 15. februar 1947 en resolusjon der det het at SSSR hadde særskilte økonomiske interesser på dette territoriet.
På det tidspunktet da traktaten ble inngått hadde Norge et territorialfarvann på 3 nautiske mil (5,56 km.) som senere ble utvidet til 6 mil. I samsvar med den generelle tendensen ble dette området i 2004 utvidet til 12 mil langs kysten. I 1976 opprettet Norge, som de fleste andre kyststater, en 200-mils økonomisk sone. Ett av hovedformålene med dette var bevaring og rasjonell utnyttelse av marine organismer. Dette medførte en grunnleggende endring i situasjonen med hensyn til regulering av fisket i områdene som støter opp til øygruppen Svalbard. For å forbedre kontrollen med fisket i Norges økonomiske sone ble Lov om Kystvakten vedtatt 13. juni 1997. Denne loven ga, gjennom spesielle forskrifter og kontroll med at disse ble oppfylt, Kystvakten ansvaret for å kontrollere fisket i Fiskevernsonen. I 1977 erklærte Norge at man opprettet en 200-mils fiskevernsone omkring Svalbard. Sovjetunionen innla protest mot dette vedtaket 15. juni 1977, ettersom det i Svalbardtraktaten av 1920 ikke var sagt noe om noen form for fiskeverntiltak utenfor territorialfarvannet. Begrensningene Norge innfører, fremkaller reaksjoner fra de andre statene som er parter i avtalen av 1920. Island anser at alle deltakerstatene i henhold til avtalen har fri tilgang til Svalbard, dets farvann og havnet, og at de har rett til å drive industri-, skipsfarts-, bergverksog handelsoperasjoner uten noen form for diskriminering. Imidlertid har det mellom våre land blitt etablert et spesielt forhold når det gjelder fisket i dette området. Begge parter har anerkjent behovet for å bevare torskebestanden i samsvar med avtalene - minstemål på maskevidde, fiskeredskap og fisk. Det eksisterer en forståelse av den viktige faktor at partene ved enhver avdekket overtredelse straks skal underrette hverandre, idet man har for øye at flaggstatens myndigheter vil treffe adekvate tiltak mot sine fiskere. Det viktigste problemet som må løses når det gjelder forholdet mellom Russland og Norge på fiskeriområdet, er spørsmålet om grensedragningen mellom ulike havområder i Barentshavet. Dette problemet oppsto etter at Russland og Norge hadde utvidet sin rett til å regulere fiske og fangst av ABR til sine 200-milssoner. Særlig vanskelig var spørsmålet om hvor grenselinjen skulle trekkes mellom Russlands og Norges økonomiske soner. Et område av fiskerimessig betydning for begge land kalles Det tilstøtende området eller Gråsonen. De to landene har sterkt avvikende syn i denne saken, og man har så langt ikke kommet frem til noen løsning.
Figuren viser soneinndelingen i området Barents- og Norskehavet. 84 82 80 78 Gråsonen 76 Fiskevernsonen ved Svalbard Smutthullet 74 72 70 Norges økonomiske sone Russlands økonomiske sone 68 5 0 5 10 15 20 25 30 35 40 45 50 55 60 65 70 For å løse problemet underskrev SSSR og Norge i januar 1978 en Protokoll om midlertidige regler for fisket i et tilstøtende område i Barentshavet, og protokollens gyldighet har jevnlig blitt forlenget. En del av Gråsonen 3 og tilliggende deler av Den russiske føderasjons eksklusive økonomiske sone (heretter: Russlands EØS) som etter en avgrensning kan komme til å havne under norsk jurisdiksjon, har stor betydning for russiske fiskerier. De årlige fangstene i Gråsonen er på om lag 90 000 tonn (ca. 18% av totalfangstene i Barentshavet), herunder 43 800 tonn torsk (19,5%), 5 600 tonn hyse (16%) og dessuten sei, kveite, uer, steinbit, flyndre, lodde, reker og en rekke andre arter av ABR. En eventuell reduksjon i nasjonale russiske kvoter etter en grensedragning vil forårsake en nedgang i de russiske fangstene, som i dag har en førstehåndsverdi (for råstoff) på ca 3 mrd. rubler. Under russisk-norske forhandlinger innen rammene av Den blandete russisk-norske fiskerikommisjonen (heretter: Fiskerikommisjonen), som ble avholdt 3. oktober 2005 i Oslo, berørte man visse aspekter ved en grensedragning i Barentshavet. På grunnlag av konklusjonene fra dette møtet ble det underskrevet et sett omforente anbefalinger fra en ekspertgruppe. Man tok utgangspunkt i et dokument som ble vedtatt i april 2003 i St. Petersburg. I disse anbefalingene ble partene enige om at etter en avgrensning av havområdene i Barentshavet skal ingen parts posisjon på fiskeriområdet bli dårligere. De ble også enige om å fastsette en overgangsperiode med en varighet på 2 år fra det øyeblikket en avgrensningsavtale trer i kraft. 3 I russisk versjon av rapporten brukes hovedsakelig betegnelsen det tilstøtende området. O.a.
1. Vurdering av ulovlig fiske av torsk, herunder uregistrert fiske av den nevnte arten akvatiske biologiske ressurser utover fastsatte nasjonale kvoter i 2004-2005 Med opprettelsen av Fiskerikommisjonen ble det en betydelig intensivering av aktiviteten knyttet til gjensidig akseptable former for regulering av fisket. Den viktigste reguleringen var fastsetting av TAC. Formålet med å fastsette slike totalkvoter er å holde den gytemodne delen av en gitt bestand på et nivå som sikrer at gjenproduksjonen av ABR ikke går ned. Tidlig på 90-tallet måtte Fiskerikommisjonen vedgå at de faktiske totalfangstene av torskefisk lå betydelig høyere enn kommisjonens TAC- anbefaling. I 2005 ble det i samsvar med vedtak på Fiskerikommisjonens 34. sesjon opprettet et underutvalg under Det permanente russisk-norske utvalg for forvaltnings- og kontrollspørsmål (heretter: DPU). Dette underutvalget skulle utarbeide tiltak for å forbedre kontrollen og anvendelsen av sanksjoner for brudd på fiskerireglene i Barents- og Norskehavet. Det internasjonale havforskningsrådets (ICES) arbeidsgruppe for arktiske fiskerier (AFWG) gjennomfører hvert år, på oppdrag fra ICES, en vurdering av torskebestanden. På grunnlag av dette har man registrert at det er manglende samsvar mellom offisielle opplysninger om torskefangstene i Barents- og Norskehavet og de faktiske fangstene. I tabell 1. presenteres data om den fiskbare delen av torskebestanden, om ICES' anbefalinger for TAC, samt om henholdsvis innrapporterte og faktiske fangster. Tabell 1 (fangster i 1000 tonn) År Fiskbar TAC iht. TAC iht. Innrap- Uregistrert fangst Total fangst bestand ICES Fiskeri- porterte kommisjonen fangster 1990 963 172 160 187 25 212 1991 1562 215 215 269 50 319 1992 1912 250 356 383 130 513 1993 2360 256 500 532 50 582 1994 2156 649 700 746 25 771 1995 1825 681 700 740-740 1996 1686 746 700 732-732 1997 1531 993 850 762-762 1998 1230 514 654 593-593 1999 1101 360 480 484-485 2000 1103 110 390 415-415 2001 1380 263 395 426-426 2002 1542 181 395 445 90 535 2003 1578 305 395 437 115 552 2004 1512 398 486 489 117 606 2005 1443 485 485 475 166 641 Fra 1990-1994 oppjusterte AFWG data om de faktiske torskefangstene med 25 000-130 000 tonn per år på grunnlag av data fra den norske Kystvakten og Fiskeridepartementet.
Data om overfiske fra russiske fiskeres side har blitt presentert i en rapport fra det norske Fiskeridirektoratet. I 2002-2004 har det norske Fiskeridirektoratet anslått overfisket til 90-117 000 tonn årlig. Havforskningsinstituttet i Bergen korrigerte overfiskeanslaget på torsk til 166 000 tonn i 2005. Denne oppjusteringen ble vedtatt av ICES arbeidsgruppe for arktiske fiskerier, og den lå til grunn for ICES rådgivende Komités anbefalinger for TAC i 2007. Dermed ble de russiske fangstene vurdert til 315 000 tonn torsk og 87 600 tonn hyse i 2005, og overfisket utgjorde 166 000 tonn torsk og 36 300 tonn hyse. Russiske eksperter anser at anslaget av det russiske fisket i 2005 til 315 000 tonn torsk og 87 600 tonn hyse er for høyt, og følgelig at anslaget av et mulig russisk overfiske i 2005 på 166 000 tonn torsk og 36 300 tonn hyse, er grunnløst. Ved beregningen av det mulige fisket har den russiske ekspertgruppen i sin analyse av trålfisket i 2005 brukt ulike, og i realiteten innbyrdes uavhengige, metodiske tilnærminger. 1) I henhold til data fra fiskeriovervåkingssystemet (heretter: overvåkingssystemet) deltok 277 fartøy i torskefisket i Barents- og Norskehavet i 2005; herunder 76 fartøy der hovedmotoren hadde en effekt lavere enn 225 kw. Fartøyenes fangstrater ligger fra 4 til 13,4 tonn torsk pr døgn, avhengig av effekten på hovedmotoren. Gjennomsnittet er 6,7 tonn/døgn. Ettersom gjennomsnittsfangstene av torsk varierer svært mye avhengig av hovedmotorens effekt, har det stor betydning for anslagene av torskeuttaket hvordan flåten fordeler seg på ulike fiskefelt. Ved fiske i Russlands EØS og Gråsonen er torskeandelen i bunnfisk-fangstene lavere enn i Norges økonomiske sone (heretter: NØS) og Fiskevernsonen ved Svalbard (heretter: FVS), og dette innvirker på resultatet av beregningen av uttaket. 4 4 Dette systemet omfatter bl.a. satellittsporing av fiskefartøyer. O.a.
På figuren vises artssammensetningen i fangstene fra ulike soner i 2005. Fangster i norsk økonomisk sone 0 % 11 % 1 % 0 % 2 % 3 % Fangster i Russlands eksklusive økonomiske sone og Gråsonen 62 % Fangster i området ved øygruppen Svalbard 1 % 4 % 1 % 0 % 5 % 9 % 67 % 16 % Sei Blåkveite Uer Flyndrer Steinbit Hyse Torsk 26 % 7 % 3 % 1 % 1 % 0 % Sei Blåkveite Uer Flyndrer Steinbit Hyse Torsk 80 % Sei Blåkveite Uer Flyndrer Steinbit Hyse Torsk Beregningene viser at med et totalt antall fartøy på 277, der disse fartøyene har vært på fiske i totalt 48 989 fartøysdøgn (iht. data fra overvåkingssystemet), vil det enkelte fartøy i gjennomsnitt ha vært på havet i fiske etter torsk i Barents- og Norskehavet i 176,8 døgn. Likeledes, i henhold til data fra overvåkingssystemet, brukte disse fartøyene 35 762 fartøysdøgn, eller 73 % av tiden de var på fiske, til direkte fiskeriaktivitet. 13 227 fartøysdøgn, eller 27 % av tiden, ble brukt til leting etter fiskeforekomster, transitt, reparasjon av fartøy og fangstredskaper og andre operasjoner. Tar man utgangspunkt i fartøyenes gjennomsnittlige fangstrate per døgn (6,7 tonn) og den tiden fartøyene har brukt til direkte fiskeriaktivitet (35 762 døgn), kommer man frem til et beregnet totaluttak av torsk i 2005 på 239 605 tonn.
2) Ved beregning av uttaket brukte man data fra overvåkingssystemet om den sammenlagte tiden fartøyene tilbragte til sjøs, en koeffisient for tiden fartøyene var i produktiv aktivitet, samt gjennomsnittlige fangstrater per døgn for fartøyer i fiske. Beregnet fangst for russiske fartøyer i NØS, FVS, Russlands EØS og Gråsonen ble da 233 139 tonn. Таbell 2 Sone Antall fartøy med effekt på Sammenlagt tid tilbragt til Fartøysdøgn etter justering med Gjennomsnittlige fangstrater i tonn Beregnet uttak hovedmotor havs iht over- koeffisient for tid (tall i over og under våkings- medgått i fiske kolonne 4 x 225 kw systemet (tall i kolonne 3 x tall i (fartøysdøgn) faktor 0,73) kolonne 5) 1 2 3 4 5 6 NØS/FVS 17 320 12 644 9,635 121 825 REØS, Gråsonen Totalt REØS og Gråsonen Totalt alle soner Over 225 kw: 201 Under 225 kw: 76 21 509 15 702 5,2 81 650 10 159 7 416 4 29 664 111 314 233 139 Omfanget av russiske fiskeres beregnede, mulige uttak av torsk var altså 233 139 tonn. 3) I henhold til offisielle data mottatt fra fra kontrollorganene i tredjeland ble det totalt landet 117 468 tonn fisk fra russiske transportfartøyer i tredjeland i 2005. Fra fiskefartøyer ble det landet 72 000 tonn i Norge, 13 400 tonn i Russland, 26 700 tonn i Spania og Portugal, samt 2 500 tonn til sammen i Polen, Litauen og andre land. Summerer vi leveransene av torsk (torskeprodukter) alle disse stedene, kommer vi til et totalkvantum på 232 068 tonn. 4) I 2005 hadde overvåkingssystemet registrert 37 transportfartøyer som drev frakt av torsk og hyse til Norge og tredjeland. Disse fartøyene gjennomførte 313 transportturer i 2005, hvorav 187 turer med torsk og hyse. På de øvrige turene ble det transportert fiskeprodukter av sild, makrell, kolmule, krabbe og polartorsk. I snitt gjorde hvert transportfartøy 8,5 turer i 2005. 15-20 døgn pr tur gikk med til transitten frem og tilbake fra havn (Europa) til fiskefeltet (Barentshavet), 10-15 døgn gikk med til til omlastingsoperasjoner til havs, avhengig av fartøyets lastekapasitet og værforholdene, og 3-5 døgn gikk med til havneopphold i forbindelse med lossing. Den enkelte tur kunne altså ta 30-40 døgn. Tar man utgangspunkt i transportfartøyenes lastekapasitet og antall turer de har gjennomført, kommer man til et mulig beregnet totalkvantum fisk på 105 000 tonn. Tar man i betraktning at fartøyene er 93% lastet med torsk og hyse, og at forholdet torsk/hyse er ca 82/18, kommer man til at de russiske transportfartøyene kan ha fraktet 80 000 tonn torsk til tredjeland, herunder Spania, Portugal, Polen, Litauen mfl. I levende vekt utgjør dette kvantumet (dersom man legger til grunn en filetandel på 7,7%) 130 000 tonn. Den norske part har dokumentert bare 123 500 tonn som er omlastet og levert til kontinentet.
I 2005 ble det registrert 8 transportfartøyer under bekvemmelighetsflagg som fraktet torsk og hyse til tredjeland. Går man ut fra en gjennomsnittlig lastekapasitet for transportfartøyene på 500 tonn og at totalt antall turer var 24, vil de ha kunnet transportere totalt 14 000 tonn torsk omregnet til rund vekt. Den norske part har registrert 28 tilfeller der russiske fiskefartøyer har transportert torsk og hyse til tredjeland. Beregninger viser at disse fartøyene i snitt er 50% fylt med torsk og hyse, og at forholdet torsk/hyse er 86/14. Ved en gjennomsnittlig lastekapasitet for slike fartøyer på 315 tonn, kommer man ved omregning til levende vekt til at fartøyene i løpet av 28 turer kan ha fraktet 6500 tonn torsk til kontinentet. Går man ut fra at russiske fartøyer har levert 72 000 tonn torsk til Norge, at transportfartøyene kan ha levert 130 000 tonn torsk til tredjeland, at fartøy under bekvemmelighetsflagg har levert 14 000 tonn torsk til tredjeland, at russiske fiskefartøyer har levert 6 500 tonn torsk til tredjeland, samt at det er levert 13 400 tonn torsk til Den russiske føderasjons territorium, utgjør det totale beregnede kvantum torsk 235 900 tonn. Beregningene viser at det faktiske russiske overfisket av torsk i forhold til den nasjonale kvoten (213 700 tonn) ikke kan ha vært på mer enn 20 000 26 000 tonn. Beregnet omfang av det russiske uttaket av torsk i 2005 Tabell 3 Nr. Betegnelse på indikator for uttak i 2005 1. Innrapporterte data fra Murmanrybvod om uttak av torsk (alle typer kvoter) 2. Beregnet omfang av uttaket av torsk med utgangspunkt i gjennomsnittlig døgnfangst for ett russisk fartøy, beregnet for alle soner 3. Beregnet omfang av uttaket av torsk med utgangspunkt i gjennomsnittlig døgnfangst for ett russisk fartøy, beregnet for de konkrete sonene 4. Beregnet omfang av uttaket av torsk med utgangspunkt i transportvirksomheten 5. Beregnet omfang av uttaket av torsk på grunnlag av leveranser av fiskeprodukter NØS/Vernesonen REØS/Gråsonen Totalt for Barents- og Norskehavet 121 202 79 151 200 353 84 715 154 890 239 605 121 825 111 314 233 139 - - 235 900 - - 232 068 6. Nasjonal russisk kvote for 2005 - - 213 700 Det årlige utkastet av yngel under fangstbar og salgbar størrelse kan ut fra russiske ekseperters vurderinger ligge på 15-20 millioner eksemplarer. Tar man i betraktning at gjennomsnittsvekten for et enkeltindivid ligger på 200-700 gram, kan omfanget av utkastet
svinge fra 3000 tonn til 14 000 tonn per år. Til tross for at utkastet av yngel utgjør ubetydelige mengder (i tonn), har neddrepingen av denne yngelen betydelig innvirkning på antallet eksemplarer av stor torsk (3-7 kg) som vil finnes i påfølgende årsklasser. I løpet av de 13 årene en torskeårsklasse er fangstbar kan effekten av yngelvern - herunder reduksjon av utkast, som i sin tur medfører en økning i andelen yngel som overlever utgjøre fra 208 000 tonn til 745 000 tonn i året, i form av en økning i den fangstbare bestanden av torsk. 2. Overholdelse av Den blandete russisk-norske fiskerikommisjonens bestemmelser Analysen av hvorvidt de fastsatte TAC på akvatiske bioressurser er velbegrunnet, herunder når det gjelder forskningsinstituttenes og ICES anbefalinger for ressurser som forvaltes i fellesskap. Systemet for vurdering av TAC er ikke rasjonelt, i den forstand at det gjennomføres statlig økologisk ekspertvurdering for de fiskbare bestandene av et svært stort antall arter. Russland fastetter i dag TAC for samtlige av de 250 artene ABR som det drives fangst på. Samtidig viser offisiell statistikk at bare 25 fangstobjekter oppfiskes med mer enn 50%. I Kongeriket Norge fastsettes det TAC for 10 av 65 objekter. Antall arter akvatiske biologiske ressurser som det fastsettes totalkvoter for 800 688 600 400 200 0 250 250 65 12 10 Russland Japan Norge Arter i alt Antall arter der det fastsettes TAC Det må bemerkes at det er mer enn 40 objekter i Barentshavet og tilliggende områder som regnes som fangstbare arter, og for disse artene gjennomføres det i dag statlige økologiske ekspertvurderinger. Den 30. september 2004 vedtok man i en statlig økologisk ekspertvurdering at man ikke skulle behandle fangstobjekter som hadde sitt utbredelsesområde utenfor Den russiske føderasjons jurisdiksjon. TAC for disse artene fastsettes i samsvar med internasjonale avtaler Russland er part i. Imidlertid ble bare torsk, hyse, lodde og atlanto-skandinavisk sild strøket fra ovennevnte liste. Bestander av soneoverskridende og grenseoverskridende arter av ABR (sei, blåkveite, uer) underlegges fortsatt økologisk ekspertvurdering.
En hel rekke arter, herunder sone- og grenseoverskridende (steinbit, ulike flyndrearter, blåkveite, uer og snabeluer, kloskate, brosme, håkjerring) er bifangstobjekter som det ikke drives direktefiske på, enten i REØS eller i det hele tatt. Fastsettingen av TAC, fordelingen av TAC på nasjonale kvoter, samt fastsettingen av reguleringstiltak, finner sted på Fiskerikommisjonens årlige sesjoner. Fiskerikommisjonens beslutninger vedrørende TAC og den videre fordelingen på nasjonale kvoter underlegges ikke noen statlig økologisk ekspertvurdering, og disse beslutningene regnes som endelige dersom det ikke er kommet innvendinger innen 2 måneder etter at protokollen er underskrevet. Ettersom Fiskerikommisjonen ved fastsettelsen av TAC streber mot den største nytte som er mulig å oppnå ved utnytting av en gitt art uten å hindre gjenproduksjon av arten, har det ofte blitt fastsatt en TAC på torsk som har atskilt seg betydelig fra ICES anbefalinger. Таbell 4 Torskefangster i perioden 1984-2005 og avvik mellom faktisk fangst og de fangstmengder som er fastsatt av Fiskerikommisjonen og anbefalt av ICES År Anbefalt av ICES TAC (i 1000 tonn) Avtalt Faktisk fangst Avvik mellom faktisk fangst og avtalt fangst (%) Avvik mellom faktisk fangst og anbefalt fangst (%) 1984 150 220 278 26,4 85,3 1985 170 220 308 40 81,2 1986 446 400 430 7,5-3,6 1987 645 560 518-7,5-19,7 1988 530 590 459-22,2-13,4 1989 335 300 351 17 4,8 1990 172 160 212 32,5 23,3 1991 215 215 319 48,4 48,4 1992 250 356 513 44,1 105,2 1993 256 500 582 16,4 127,3 1994 649 700 771 10,1 18,8 1995 681 700 740 5,7 8,7 1996 746 700 732 4,6-1,9 1997 993 850 762-10,4-23,3 1998 514 654 593-9,3 15,4 1999 360 480 485 1 34,7 2000 110 390 415 6,4 277,3 2001 263 395 426 8,1 62,4 2002 181 395 535 35,4 195,6 2003 305 395 552 39,8 81 2004 398 486 606 19,1 45,5 2005 485 485 475* - -2,1* * I følge en russisk rapport.
I de fleste tilfellene inntil de siste årene har TAC på torsk vedtatt av Fiskerikommisjonen vært betydelig høyere enn ICES anbefalinger (de eneste unntakene var årene 1986, 1987, 1989, 1990, 1996 og 1997), og de siste årene har de faktiske fangstene i følge ICES overskredet de i utgangspunktet høye TAC ene som har blitt vedtatt av Fiskerikommisjonen. Således overskred de faktiske fangstene fangstene som var avtalt på Fiskerikommisjonen med 48,4 % i 1991, 44,1 % i 1992, 35,4 % i 2002 og 39,8 % i 2003. Faktisk fangst var derimot 22,2 prosent lavere enn avtalt fangst i 1988 og 9,3 prosent lavere i 1998. Den faktiske fangsten var betydelig høyere enn ICES anbefalinger i årene 1992, 1993, 2000 og 2002, med avvik på henholdsvis 105,2 %, 127,3 %, 277,3 % og 195,6 %. I 2001 ble det vedtatt et prinsipp om treårige stabile TAC på torsk, med tillatte endringer fra år til år på inntil 10% (føre-var-tilnærmingen). TAC ble dermed i en treårsperiode fastsatt på samme nivå som i 2000 nærmere bestemt 395 tonn. For hysebestanden ble man enige om å anvende en tilsvarende beslutningsregel, men med et større tillatt årlig avvik 25% - på grunn av hysas naturlig større bestandssvingninger. I følge VNIRO kunne TAC for 2000 ha vært på 430 000 tonn. I perioden 2000-2001 så man en betydelig vekst i torskebestanden på 25,1 %. I 2001 kunne man derfor ha vedtatt en TAC på 538 000 tonn, dvs 143 000 tonn mer enn det som ble vedtatt på Fiskerikommisjonens sesjon. Imidlertid utgjorde den faktiske økningen av TAC fra 2000 til 2001 bare 5 tonn. I 2002 hadde bestanden vokst med 11,7 % i forhold til foregående år, og TAC kunne vært på minst 600 000 tonn. Imidlertid ble TAC stående stille på 395 000 tonn. Det samme skjedde i 2003, der samme type beregninger tilsier at TAC kunne vært på 615 000 tonn. Den nye beslutningsregelen for å stabilisere TAC, som ikke tok hensyn til den naturlige bestandsveksten, førte dermed til at de russiske fiskeriene tapte minst 280 000 tonn torsk på 3 år. I henhold til norske spesialisters vurdering, sørger stabile kvoter for en stor grad av stabilitet i råstoffleveransene, og man unngår de økonomiske problemene som følger av at både fiskeflåten og produksjonskapasiteten må bygges opp med jevne mellomrom. Den markedsorienterte fangststrategien som man har utarbeidet i Norge forutsetter at man holder kvotene lave i perioder da bestanden er i vekst, idet man regner med at den fisken man ikke fanger i de fete årene vil dekke underskuddet i de årene da tilveksten er dårlig. Etter russiske eksperters mening tar ikke denne økonomiske strategien hensyn verken til torskens biologiske særegenheter eller til den reelle økologiske situasjonen i havet. Den fisken som ikke fanges, må ha tilstrekkelig næring. Dersom det er mangel på annen foretrukken mat, feks lodde, beiter torsken i økende grad på sin egen yngel, og dette kan gi en negativ effekt på den fangstbare bestanden 2-3 år senere. Videre har den synkende interessen for fangst av sjøpattedyr ført til at disse bestandene har bygget seg opp og fortsetter å øke. Sjøpattedyrenes uttak av en del fiskearter er sammenlignbart med og overstiger ikke sjelden det uttaket som fiskeriene står for. Torskens overlevelse fra rogn til fangstbar ungfisk avhenger 90-95% av havmiljøet, og tilveksten avhenger bare 5-10 % av størrelsen på gytebestanden. En tallrik gytebestand er derfor ingen garanti for betydelig tilvekst. Kvotefordelingen mellom landene På 3. sesjon i Den sovjetisk-norske fiskerikommisjonen ble det oppnådd enighet om hvordan torsk og hyse skulle deles. I henhold til denne enigheten skulle både SSSRs og Norges andeler
utgjøre 50% av TAC. Fordelingen på lodda ble vedtatt på den 7. sesjon i 1978. SSSR skulle ha en andel på 40% av TAC og Norge en andel på 60%. Prinsippene for kvotefordeling er ikke angitt i protokollene, og de tidligere vedtatte fordelingsnøklene har blitt brukt frem til i dag. Таbell 5 Betegnelse på ressursen Data om TAC fastsatt på sesjonene og kvotefordeling mellom Russland, Norge og tredjeland for årene 2004-2006. TAC Tredje land Totalkvote Norge Russland Overført fra Russland til Norge Fastsatte nasjonale kvoter Norge Russland (i 1000 tonn) De nasjonale kvotenes andel av TAC i % 2004 Torsk 466,0 68,8 198,6 198,6 6,0 204,6 192,6 14,8 43,9 41,3 Norsk kysttorsk 20,0-20,0 - - 20,0 - - 100,0-3. land Norge Russland Murmanskkysttorsk 20,0 - - 20,0 - - 20,0 - - 100,0 Torsk i alt 506,0 68,8 218,6 218,6 6,0 224,6 212,6 13,6 44,4 42,0 Hyse 130,0 6,0 62,0 62,0 4,5 66,5 57,5 4,6 51,2 44,2 Totalt 636,0 74,8 280,6 280,6 10,5 291,1 270,1 11,8 45,7 42,5 2005 Torsk 450,0 66,6 191,7 191,7 6,0 197,7 185,7 14,8 43,9 41,3 Norsk kysttorsk 21,0-21,0 - - 21,0 - - 100,0 - Murmanskkysttorsk 21,0 - - 21,0 - - 21,0 - - 100,0 Torsk i alt 492,0 66,6 212,7 212,7 6,0 218,7 206,7 13,5 44,5 42,0 Forskningskvote 14,0 - - - - 7,0 7,0 - - - på torsk Torsk i alt 506,0 66,6 219,7 219,7 6,0 225,7 213,7 13,2 44,6 42,2 Hyse 117,0 5,4 55,8 55,8 4,5 60,3 51,3 4,6 51,6 43,8 Totalt 623,0 72,0 275,5 275,5 10,5 286,0 265,0 11,6 45,9 42,5 2006 Torsk 436,0 64,4 185,7 185,7 6,0 191,7 179,7 Norsk kysttorsk 21,0-21,0 - - 21,0 - - 100,0 - Murmanskkysttorsk 21,0 - - 21,0 - - 21,0 - - 100,0 Torsk i alt 478,0 64,6 206,7 206,7 6,0 212,7 200,7 13,5 44,5 42,0 Forskningskvote 14,0-213,7 213,7 6,0 7,0 7,0-50,0 50,0 på torsk Torsk i alt 492,0 64,6 213,7 213,7 6,0 219,7 207,7 13,1 44,7 42,2 Hyse 120,0 5,4 57,3 57,3 4,5 61,8 52,8 4,5 51,5 44,0 Totalt 612,0 70,0 271,0 271,0 10,5 281,5 260,5 11,4 46,0 42,6 I 2004-2006 utgjorde Russlands nasjonale kvote følgende andel av av den fastsatte TAC: I 2004: 212 600 tonn (42%) av torsken og 57 500 tonn (44,2%) av hysa I 2005: 213 700 tonn (42,2%) av torsken og 51 300 tonn (43,5%) av hysa I 2006: 207 700 tonn (42,2%) av torsken og 52 800 tonn (44%) av hysa De tre siste årene har Norges nasjonale kvote på torsk og hyse vært 63 000 tonn - eller 8 % - større enn Russlands kvote, herunder 36 000 tonn (5,7 %) større for torsk og 27 000 tonn (16,7 %) større for hyse. I protokollene fra Fiskerikommisjonens sesjoner i 2004-2006 har det
årlig blitt fastsatt kvoter til Russland på norske bestander i Norges økonomiske sone og kvoter til Norge på russiske bestander i Russlands økonomiske sone. Omfanget av ABR som årlig er overført til Norge var på 16 500 tonn, herunder 6 000 tonn torsk, 4 500 tonn hyse, 3 000 tonn reker, 1 500 tonn steinbit, 1 000 tonn flyndre, og 500 tonn andre arter. Den russiske føderasjons kvoter i NØS var på 67 000 tonn, herunder 50 000 tonn kolmule (74,6 % av Den russiske føderasjons kvote), en art som har liten markedsverdi. I 2004-2006 kunne Russland og Norge i henhold til Fiskerikommisjonens vedtak fiske 160 000 tonn av sine respektive nasjonale kvoter i den andre partens økonomiske sone, herunder 140 000 tonn torsk og 20 000 tonn hyse. Dette gjorde det mulig for russiske fartøy å drive fiske etter de viktigste artene ABR (torsk og hyse) i NØS. Tiltak for regulering av fisket og seleksjon i fiskeredskaper I mangel på omforente fiskeriregler har man på de årlige sesjonene vedtatt tekniske reguleringstiltak for fisket som har vært obligatoriske for begge parter. Samtidig finnes det eksempler på at fiskerireglene har blitt endret uten at dette har blitt omforent mellom partene. I 1981 ble det således vedtatt en omforent bestemmelse angående minstemål for maskevidde, torsk og hyse, men i 1983 økte Norge uten at det var grunnlag for det, minstemålet på maskevidde og på fangstbar torsk og hyse i NØS, og også i Gråsonen og området ved øygruppen Svalbard. Russland har fortsatt å fiske i Russlands EØS, Gråsonen og området ved øygruppen Svalbard i samsvar med de tidligere avtalte tekniske reguleringene for trålfiske. Den manglende enigheten når det gjelder regelverket har ført til problemer i de to landenes gjensidige fiskeriforbindelser, som det gjenstår å løse. Den norske part fører forhandlinger med Russland med tanke på at de tekniske reguleringstiltakene for fisket som Norge har vedtatt skal gjelde også for russiske fartøy. Det er tale om en økning av maksimal tillatt maskevidde til 135 mm og en økning av minstemålet på torsk og hyse til henholdsvis 47 cm. og 44 cm. I følge data fra PINRO er disse forslagene ufunderte, tatt i betraktning de særegenheter som preger torske- og hysebestandene i Russlands EØS, der man finner blandete konsentrasjoner av disse artene, bestående av ulike aldersgrupper. Disse farvannene er et sentralt beiteområde for disse artene. Skulle de eksisterende reguleringstiltakene for fangst av torsk og hyse i NØS bli utvidet til å gjelde for andre områder der det drives trålfangst, vil dette medføre begrensninger i fisket i Russlands EØS og Gråsonen. I år der antallet mellomstor fisk er høyt vil fisket kanskje måtte stanses helt. Fangstratene vil dessuten kunne falle med 30-40%. Når man skal treffe beslutninger om utvidelse av minstemålet på maskevidde og fisk, må man ta i betraktning visse særegenheter ved de to landenes fiskeriteknologi. I Russland tas mer enn 95% av torsken med trål. I Norge leverte trålerne i 2002 27% av torskefangstene, og tendensen er at denne andelen er synkende. Norske fiskere driver torske- og hysefiske hovedsakelig med passive redskaper. De fisker etter skrei om våren, først og fremst i norsk territorialfarvann.
Norske fiskeres torskefiske i gyteområdene påfører hele torskebestanden skade. I henhold til offisielle norske data svingte dette fisket i årene 1995-2004 fra 28 000 til 57 000 tonn, og resultatet av dette var 52 000 tonn uoppfisket torsk. De årlige tapene i konsumfiskproduksjonen var på 35 000 tonn til en verdi av 63 millioner dollar, eller 1 732,5 millioner rubler. Kongeriket Norges Fiskeridepartement har med hjemmel i saltvannsfiskeloven av 3. juni 1983 gitt tillatelse til at personer som ikke står i fiskarmanntallet kan levere inntil 2000 tonn torsk i rund vekt til omsetning i løpet av et kalenderår. Denne forskriften trer i kraft hvert år. I henhold til 2 i forskriften kan en hvilken som helst person fange den mengde fisk som behøves til egen husholdning og fôr til egne dyr. Beregninger viser at personer som ikke er registrert i fiskarmanntallet (10 000 personer) tar ut minst 20 000 tonn ABR fra fellesbestandene. Dette er sammenlignbart med Russlands og Norges årlige kystfiskekvoter som vedtas på møtene i Fiskerikommisjonen. Muligheten for å ta ut verdifulle ABR utenom de nasjonale kvotene gir Norge visse fordeler i uttaket av de bestandene som forvaltes i fellesskap, ettersom det med det norske systemet for fiske og rapportering praktisk talt alltid vil bli et overfiske. I 2004, da Norge etter tildeling av kvoter til tredjeland hadde en torskekvote på 224 480 tonn, ble det i følge PINRO fisket 232 160 tonn torsk, i henhold til data fra FAO ble det tatt 226 780 tonn, og i følge Arbeidsgruppen for arktiske fiskerier 226 000 tonn. Data fra ulike kilder viser altså et overfiske av den norske kvoten på mellom 1 520 og 7 680 tonn i 2004, uten at fritidsfisket er medregnet (omfanget av fritidsfisket på torsk i 2003 skal ifølge offisielle data ha vært på mer enn 11 000 tonn). I henhold til norske anslag utgjør dessuten utenlandske turisters årlige fiske ca. 12 000 tonn, og en del av dette er torsk. Ifølge andre uavhengige anslag kan det årlige norske torskefisket utenom nasjonale kvoter være på 40-50 000 tonn. I Bjørnøya-Svalbard-området oppfyller russiske fiskere i praksis de norske kravene når det gjelder minstemål på maskevidde på 135 mm og minstemål på torsk på 47 cm. Det må imidlertid bemerkes at reduksjonen i fangstratene som følge av dette ikke er på mer enn 5-15 %, ettersom stor fisk dominerer i dette havområdet, og reduksjonen kompenseres ved at fiskerne får bedre priser på fisken. Implementering av andre bestemmelser vedtatt av Den blandete russisk-norske kommisjonen I samsvar med protokollene fra Fiskerikommisjonens 32, 33 og 34 sesjon har partene utvekslet aggregert informasjon. PINRO har sammenfattet data om russiske fartøyers fiske av ABR i ulike ICES-områder, og de har skilt data om forskningsfangst ut fra data om fangst i NØS. Informasjonen har blitt omforent med Murmansk bassengdirektorat for bevaring og gjenproduksjon av akvatiske, bioloogiske ressurser, samt organisering av fisket (heretter: Murmanrybvod ) og deretter oversendt til Fiskeribyrået, slik at dette har kunnet utarbeide materiale til Fiskerikommisjonens sesjoner. Registrering av utenlandske fartøyers kvoteuttak i samsvar med internasjonale fiskeriavtaler, samt kontroll med uttaket av alle kvotebelagte arter i det nordøstlige Atlanterhav, herunder norsk fiske i Russlands økonomiske sone, har vært Murmanrybvods ansvar. I 2006 ble imidlertid dette arbeidet gjennomført av Rosselkhoznadzors Murmanskavdeling.
Russiske fartøyer som driver fiske i NØS sender i samsvar med norske fiskeriregler ukentlige rapporter om fisket til Fiskeridirektoratet. Ved landing av fisk i Norge rapporterer de om dette til det ansvarlige salgslag. Informasjon om russiske fartøyers landinger sendes i samsvar med Fiskerikommisjonens vedtak elektronisk fra Fiskeridirektoratet til fiskerikontrolletatene i Murmansk. I tillegg sender skipperne, uansett hvor de fisker, i samsvar med russiske regler daglig rapport om hva som er fisket til de russiske myndighetene som har ansvar for kontrollen med fisket. Dermed har den norske part full informasjon om fisket og om landinger av fisk, og også om norske og russiske fartøyers opphold i havn. Samtidig viser revisjonen at det russiske Landbruksministeriet og Fiskeribyrået ikke har gitt Fiskeribyråets representasjon i Kongeriket Norge informasjon om fisket, landinger og havneopphold. Dette har gjort det vanskelig for sistnevnte i fullt monn å gjennomføre sine oppgaver, tildelt av Fiskeribyrået, og det fremmer ikke implementeringen av Fiskerikommisjonens vedtak. Innen rammene av fiskerisamarbeidet har arbeidsgruppene på Fiskerikommisjonens sesjoner og Det permanente utvalg for kontroll- og reguleringsspørsmål fått konkrete oppdrag om å utarbeide utkast til ulike dokumenter. I samsvar med protokollen for 32. sesjon fikk Det permanente utvalg således i oppdrag å legge inn endringer i den eksisterende instruksen for kontroll av sorteringsinnretninger, der det skulle tas hensyn til nye spesifikasjoner. Videre fikk utvalget i oppdrag å utarbeide et utkast til omforente tiltak for å bedre systemet for regulering og kontroll på fiskeriområdet, samt å fortsette arbeidet med å fastsette omregningfaktorer (for hyse). Ifølge PINRO har det nevnte vedtaket fra fiskerikommisjonens 32. sesjon blitt delvis oppfylt. Ifølge punkt 4. i protokollen fra Det permanente utvalgets møte i perioden 27. september 1. oktober 2004 i Kirkenes, ble det avholdt et møte 19. oktober 2004 der det ble utarbeidet forslag til endringer i den gjeldende, felles instruksen for kontroll av sorteringssystemer, og det ble oppnådd enighet om at disse forslagene skulle behandles på fiskerikommisjonens 33. sesjon. I følge protokollen fra den 33. sesjon fikk Det permanente utvalg i oppdrag å fortsette arbeidet med dokumentet Omforente tiltak for forbedring av systemet for kontroll og regulering i Barents- og Norskehavet, men spørsmålet om endringer i instruksen ble ikke behandlet. Likevel ble utvalgets arbeid erklært for tilfredsstillende. Først på fiskerikommisjonens 34. sesjon bemerket partene at oppdraget formulert i punkt 5.2 i protokollen fra 32. sesjon var blitt gjennomført i fullt monn. Dermed kan man trekke den konklusjon at Fiskerikommisjonens vedtak i enkelte tilfeller ikke oppfylles i fullt monn, og at sesjonsprotokollene ikke alltid inneholder full informasjon om arbeidet som er gjennomført. 3. Effektiviteten av den statlige kontrollen på området vern av marine biologiske ressurser. Avdekking, forebygging og hindring av brudd på nasjonal lovgivning og internasjonale avtaler på området fiskeri og bevaring av marine biologiske ressurser. I 2005-2006 fikk det russiske Landbruksministeriet ikke fastsatt fiskeriregler som tar hensyn til særegenhetene ved kommersielt fiske, fritidsfiske og forskningfiske i det Nordlige,
Fjernøstlige og øvrige fiskebassenger, samt i indre sjøfarvann, elver og vassdrag, territorialfarvannet, kontinentalsokkelen og Den russiske føderasjons eksklusive økonomiske sone. Fisket på ABR i Barentshavet reguleres av Regler for fangst av levende ressurser for russiske borgere og juridiske personer i Den russiske føderasjons indre sjøfarvann, territorialfarvann, eksklusive økonomiske sone og på kontinentalsokkelen i Barentshavet (heretter Fiskerireglene i Russlands EØS), som ble fastsatt i det sovjetiske Fiskeriministeriets dekret nr. 356 av 1. juli 1986 (med senere endringer og tillegg), samt av Regler for fiske i Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonens (heretter: NEAFC) virkeområde, fastsatt i det sovjetiske Fiskeriministeriets dekret nr. 354 av 25. juni 1987. Så langt har heller ikke Den russiske føderasjons regjering nedfelt endringer i lovverket som tilsier en omfordeling av ansvaret for utforming, utstedelse og registrering av fisketillatelser, samt innføring av endringer i disse dokumentene, mellom føderale utøvende myndighetsorganer. I 2004 og første halvår av 2005 ble fiskeritillatelser for russisk sone utstedt av Murmanrybvod, og fra mai 2005 av Rosselkhoznadzors murmanskavdeling. Murmanrybvod har i samsvar med telegram nr. 47 av 20. jauar 2004 fra den statlige Fiskerikomitéen utstedt tillatelser til fiske av ABR på grunnlag av avtaler om enkel sammenslutning. Dette har skjedd i strid med punkt 2.4 i vilkårene i avtalene om tildeling av kvoteandeler for kommersielt fiske av ABR på kontinentalsokkelen, i Russlands økonomiske sone og i områder der fisket reguleres av Den blandete russisk-norske fiskerikommisjon. Utstedelse av fiskeritillatelser til slike sammenslutninger var også i strid med pkt. 2.4.5 i avtalene om tildeling av kvoteandeler for kommersielt kystfiske av akvatiske, biologiske ressurser. De nevnte avtalene forplikter kvoteinnehaver til å fiske de tildelte kvotene med egne eller innleide fartøy. I 2004 var totalt 145 avtaler om samfiske i funksjon i Det nordlige fiskebasseng, og på grunnlag av disse ble det utstedt 235 tillatelser til å fiske totalt 78 900 tonn ABR. I 2005 var 151 avtaler i funksjon, og det ble utstedt 180 tillatelser til å fiske 65 200 tonn ABR. Frem til 17. januar 2005 hadde Murmanrybvod ansvar for statlig vern og rasjonell bruk av ABR, havmiljøet og av det biologiske mangfoldet på dette området. Dette i henholdt til en forordning som ble stadfestet gjennom Fiskerikomitéens ordre nr 246 av 6. august 2001. Arealet av havområdet som skal kontrolleres er på 5 913 000 kvadratkilometer, herunder: Barentshavet 1 484 000 km 2 og Norskehavet 1 383 000 km 2 (herunder Russlands økonomiske sone i Barentshavet 862 500 km 2, Gråsonen i Barentshavet 66 400 km 2 området ved øygruppen Svalbard 812 600 km 2 ); områder som omfattes av Konvensjonen om fiske i Det nordøstlige Atlanterhav (heretter: NEAFC): Smutthullet i Baretshavet 79 800 km 2 Smutthavet i Norskehavet 310 000 km 2, Irmingerhavet 669 800 km 2, og andre områder som reguleres av NEAFC (Rockall-banken, Hutton-banken, Reykjanesområdet etc) 1 741 000 km 2, og områder som omfattes av Konvensjonen om fremtidig multilateralt fiskerisamarbeid i Det nordvestlige Atlanterhav (heretter: NAFO) 244 900 km 2.
Dette området kan deles inn i 5 hovedgrupper: 1. Russlands EØS, Den russiske føderasjons indre sjøfarvann og territorialfarvann, Den russiske føderasjons kontinentalsokkel. 2. Det tilstøtende området for fiskeri i Barentshavet. For russiske fartøy gjelder de samme reglene som er vedtatt for Russlands økonomiske sone i Barentshavet. Det mangler fiskeriregler for tredjelandfartøy som har fått tillatelse fra Den russiske føderasjon til å drive fiske i det tilstøtende området innen rammene av internasjonale avtaler (Færøyene, Island, Grønlad, Hviterussland mfl.). 3. Området ved øygruppen Svalbard. Her ligger Svalbardtraktaten, inngått på Verdenskonferansen i Paris i 1920, til grunn for fiskeriregimet for norske og utenlandske fartøys fiske. Russiske fartøys virksomhet i dette området reguleres ikke av bestemmelser i det eksisterende russiske lovverket, og dette skaper vanskeligheter for kontrollen. 4. Områder som omfattes av internasjonale konvensjoner på fiskeriområdet NEAFC og NAFO. Russiske fartøys fiske og kontrollen med dette fisket utøves i samsvar med tiltak for regulering og kontroll vedtatt av NEAFC- og NAFO-kommisjonene. Samtidig mangler det russiske lovverket bestemmelser som gjør russiske fiskere ansvarlige for brudd på regelverket i disse områdene. 5. Andre lands økonomiske soner og fiskerisoner der russiske fartøy driver fiske i henhold til bilaterale internasjonale avtaler (Norge, Færøyene, Grønland). I disse områdene gjelder nasjonal lovgivning, altså landenes egne regulerings- og kontrollbestemmelser. Imidlertid foregår fisket innen rammene av de russiske totalkvotene, og dermed hender det at enkelte rederier driver overfiske på bekostning av andre. Russisk lovgivning har ingen bestemmelser om sanksjoner mot slike foretak. I den senere tid er det fra internasjonale fiskeriorganisasjoner - NEAFC, NAFO og på Fiskerikommisjonens møter - ofte kommet anklager mot Den russiske føderasjon om manglende overholdelse av fiskerireguleringstiltak som er vedtatt innen rammene av internasjonale overenskomster. I hovedsak er dette forbundet med mangel på rettslige virkemidler i det russiske lovverket som kunne tvunget russiske fiskere til å overholde overenskomster på fiskerireguleringsområdet. I lovverket til andre land (EU, Norge, Canada mfl.) som deltar på linje med Den russiske føderasjon i utnyttelsen av fellesbestandene, finnes det bestemmelser som tilsier at man skal kunne anvende straffetiltak mot egne fartøyer som har overtrådt internasjonale reguleringer eller reguleringer som gjelder i andre staters soner. Manglene i det russiske lovverket på dette området vanskeliggjør kontrollen med kvoteuttaket i områder der internasjonale avtaler gjelder.
I tabell 6 vises resultatene av inspeksjoner av fiskefartøy i Norges økonomiske sone i 2002-2005 (kilde: Fiskeridirektoratet). Тabell 6 Land Intet å merke Advarsel Anmeldt til politiet Oppbrakt Totalt Norge 801 50 20 2 873 Russland 434 37 1 7 479 Storbritannia 117 7 1 6 131 Danmark 193 10 8 0 211 Frankrike 6 2 0 0 8 Færøyene 21 4 1 1 27 Sverige 17 3 0 0 20 Grønland 12 0 0 1 13 Spania 13 0 0 0 13 Portugal 11 1 0 0 12 Island 6 1 0 0 7 Tyskland 34 4 0 0 38 Belgia 3 0 0 0 3 Nederland 0 1 0 1 2 Irland 3 0 0 0 3 Litаuen 0 1 0 0 1 Totalt i 2005 1671 121 31 18 1841 Totalt i 2004 1755 141 28 22 1946 Totalt i 2003 1832 177 21 15 2045 Totalt i 2002 1867 61 32 3 2115 Det finnes mer enn 8000 norske fiskebåter, og disse ble kontrollert 873 ganger i 2005. I den økonomiske sonen er det hvert år 150-200 russiske fartøy som driver fiske, og de ble kontrollert 479 ganger i 2005. Altså inspiseres kun 1 av 10 norske fartøy pr år, mens hvert av de russiske må regne med å bli inspisert minst 2 ganger per år ved fiske i den økonomiske sonen. I fiskevernsonen ved Svalbard er tallet enda høyere hvert russisk fartøy underlegges inspeksjon 3-4 ganger i løpet av fiskesesongen i dette området (tabell 7).