Derfor er nettopp lyset over Kristus åpenbaret i kjød nøkkelen til et helt igjennem seirende liv.

Innledning. Ved tro på Kristi forsoning får vi syndenes forlatelse. Det er oss da nok å vite og tro fullt og fast at han efter Skriftene døde for våre synder. 1. Kor. 15, 3. Dermed er også gitt at han levde her i verden uten å synde; for ellers ville han jo selv være blitt skyldig til døden, og hans død kunne i så tilfelle umulig være noen forsoningsdød for oss. Men vi er ikke bare kalt til å få syndenes forlatelse, men også til å seire over all synd, til å efterfølge ham som ikke gjorde synd. 1. Pet. 2, 20-24. Og da er det nettopp Kristus åpenbaret i kjød - Menneskesønnens tilstand, fristelser, vanskeligheter, kamp og seier - som har all levende interesse og betydning for oss. Derfor er nettopp lyset over Kristus åpenbaret i kjød nøkkelen til et helt igjennem seirende liv. For å trøste og glede og styrke alle som har en inderlig lengsel og trang efter å vandre i Jesu fotspor, er det da denne lille bok blir skrevet. Måtte mange få sine øyne opplatt for Kristi storhet og skjønnhet under hans dype fornedrelse i hans kjøds dager! Måtte mange få skue dypere inn i hans mesterlige s t o r v e r k! og derved bli kraftig styrket i troen på at det også skal lykkes for dem, under alle skiftende omstendigheter, å seire over all synd! Dette er min inderlige bønn til Gud. 1. «Kvinnens ætt.» Mennesket hadde ikke før falt, før Gud selv forutsa Kristus åpenbaret i kjød, idet han sa: «Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt, d e n skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» 1. Mos. 3, 15. Kvinnens ætt skulle knuse Satans makt. Kraftigere vidnesbyrd om hvem og hvorledes Kristus var efter kjødet, kan vi ikke ønske oss. Det var jo om Kristus Faderen talte, da han sa: «hennes ætt». Han var efter kjødet virkelig av kvinnens ætt. Rom. 1, 3 og 4. Det var ikke bare «såkalt», eller «på lissom». Dette er - som vi her skal se en hel del av - Skriftens samstemmige vidnesbyrd. Og disse vidnesbyrd må vi tro. 2. «Likesom meg.» Således profeterte Moses om Kristus åpenbaret i kjød: «En profet av din midte, av dine brødre, likesom meg, skal Herren din Gud oppreise deg; på ham skal I høre.» 5. Mos. 18, 15. Ap. gj. 3, 22. Det var en med kjød og blod som oss, en av kvinnens ætt, som skulle seire! Det var en likesom Moses, en som virkelig var vår bror, ikke en som «på lissom» var vår bror, en som bare kaltes bror, men ikke var det. 1 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

3. «En kvist av Isais stubb.» Kristus åpenbaret i kjød «Men en kvist skal skyte frem av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt.» Es. 11, 1. Slik profeterte og vidnet Esaias om Kristus åpenbaret i kjød, åpenbaret i det kjød som Isai hadde. Han så menneskeslekten som et tørt, ufruktbart tre som var omhugget, og opp fra denne stubb og dens røtter skulle en kvist skyte frem: Kristus åpenbaret i kjød. Han skulle makte - tross samme kjød - å bære frukt: å seire! «Hedningefolkene skal søke til Isais rotskudd.» Es. 11, 10. 4. «Som et rotskudd av tørr jord.» «Han skjøt opp som en kvist for hans åsyn og som et rotskudd av tørr jord...» Es. 53, 2. Efter ånden kom han jo ingenlunde av tørr jord. Rom. 1, 4. Altså måtte det være efter kjødet han kom av tørr jord. Rom. 1, 3. Hvis han hadde hatt et eller annet slags hellig kjød, ville det ha vært meget upassende, ja helt ut formastelig, å betegne dette som tørr jord. Men just fordi han i like måte som oss fikk del i samme kjød, Hebr. 2, 14, det kjød som loven stod maktesløs overfor, Rom. 8, 3, så passet det utmerket å profetere som Esaias gjorde: «Som et rotskudd av tørr jord.» Intet menneske hadde i dette kjød formådd å «bære frukt», d.v.s. fullt ut å gjennomføre Guds vilje. Men selveste Guds Sønn skulle en dag åpenbares i dette kjød - i denne tørre jord - og for ham skulle det lykkes! Dette rotskudd fra menneskeslektens stamme skulle bære frukt! Ære være hans hellige navn! 5. «Min tjener Spire.» «For se, jeg lar min tjener Spire komme». Sak. 3, 8. Her profeterte Sakarias om Kristus åpenbaret i kjød, om spiren, kvisten, rotskuddet av Davids ætt, av Isais stubb, som skulle gjøre dette store, gudfryktighetens mesterverk: Fullt og helt, fra ende til annen, i tanke, ord og handling å leve et seirende liv, skjønt delaktig i samme kjød og blod som oss! 6. Unnfangelsen og fødselen. «Men med Jesu Kristi fødsel gikk det således til: Da hans mor Maria var trolovet med Josef, viste det seg, før de var kommet sammen, at hun var fruktsommelig ved den Hellige Ånd». Matt. 1, 18. «For det som er avlet i henne er av den Hellige Ånd.» Vers 20. «Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulle føde.» Luk. 2, 6. 2 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

Han ble unnfanget av den Hellige Ånd og født av jomfru Maria. Underet lå i unnfangelsen. Fødselen var naturlig. Vi får i Rom. 1, 1-4 kort og grei beskjed. Guds evangelium om hans Sønn inneholder to hovedpunkter: I. «Hans Sønn som efter kjødet er kommet av Davids ætt, (Marias kjød ifølge fødselen). II. som efter hellighets ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre.» (Hellighets ånd ifølge unnfangelsen.) På samme måten står det i Rom. 9, 5: «De som fedrene tilhører, og som Kristus er kommet fra efter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen.» Det er just dette som er det usigelig store og gåtefulle, at han påtok seg vårt kjød, og dermed vår synd, for aldeles å beseire og tilintetgjøre den. Eller, om du vil: han gikk inn i den sterkes hus, som hverken loven eller profetene kunne rå med, og overvant den sterke! Halleluja! Slik som det står så tydelig og dyrebart i Hebr. 2, 14: «Eftersom da barnene har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri, forat han ved døden kunne gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen.» O, hvor stort og herlig og vidunderlig dette er! At han som lekte for Faderens åsyn, og som da ikke visste av synd, fornedret seg så dypt at han ikledde seg dette kjød som vi har del i, slik at synden kunne bli fordømt der! Dette skal vi høylove ham for alle vårt livs dager og gjennom evigheten lang! 7. Gav avkall på å være Gud lik. «Han som, da han var i Guds skikkelse, ikke aktet det for et rov å være Gud lik, men av seg selv gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, og ble mennesker lik*) (dansk overs.), og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv, så han ble lydig inntil døden, ja korsets død. Derfor har og Gud høyt opphøyet ham...» Fil. 2, 6-9. Sønnen var Faderen lik fra evighet av, og ved Sønnen var det at alle ting ble til. Kol. 1, 15-17. Men for å frelse oss, for å sone for vår synd, og for å bane en vei for oss like inn i helligdommen, gav han avkall på å være Gud lik, og ble i stedet «i alle ting sine brødre lik.» Hebr. 2, 17. I sine kjøds dager var han altså ikke lik Faderen, men lik sine brødre. Da han til slutt ble fullendt, Hebr. 5, 9 og 10, ble han igjen lik Faderen. *) Dette ord, som både her og i Rom. 8, 3 er oversatt med «lignelse», er i Rom 5, 14 og 6, 5 overs. med «likhet». 3 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

8. I syndig kjøds lignelse «For det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet.» Rom. 8,3. Sådanne som ikke har fått lys over denne store og herlige og virkningsfulle hemmelighet, Kristus åpenbaret i kjød, og som mente de skulle gjøre Gud en stor tjeneste ved å stå denne sannhet imot, har forsøkt å støtte sin motstand til ordet «lignelse» i den norske overs. av Rom. 8, 3 og Fil. 2, 7, idet de har ment at dette skulle bevise at Kristi kjød ikke var likt vårt kjød, men at det bare så slik ut. (Det skulle m. a. o. bevise at Hebr. 2, 14 og 17 var vranglære.) Men man har tatt grundig feil. I den danske bibel står det i Rom. 8, 3: likhet. Ordet betyr også: det som erassimilert,*), men ikke: imitert.** ) For øvrig fremgår det jo med all tydelighet av alt det øvrige i samme vers, både av det som står foran ordet likhet (lignelse) og av det som står efter dette ord, hva det betyr for noe: Loven kunne ikke formå å få bukt med dette kjød. Derfor sendte Gud sin egen Sønn og lot ham ikle seg dette kjød, for derved å få bukt med det, for derved å få fordømt synden i kjødet. Synden måtte fordømmes (dødes), der den var. Og dette stemmer jo fullkomment med Hebr. 2, 14 og 17 og med alle de andre ord om Kristus åpenbaret i kjød, selv om det ikke stemmer med religiøse predikanters mening, eller rettere sagt med deres mangel på mening. Ordet er greit nok. Det er bare det at man ikke kan tiltvinge seg forståelse av det med sin «kloke» hjerne. Men hvis man er gudfryktig, får man lys over detved å tro Ordet, ved åpenbaring. Hebr. 2 taler sitt språk om likhet efter kjødet i den grad tydelig, at det fra Skriftens side ikke finnes den aller ringeste grad av grunn til tvil. Skulle man her få ordet «lignelse» (i betydningen: ulikhet) til å passe, da måtte det heller ha stått således: «Fikk også han på en lignende måte del i et kjød som nok så slik ut, men som dog var helt ulikt dette.» «Derfor måtte han i alle ting «på lissom» bli sine brødre lik.» Men Kristi kamp og seier, fordømmelsen av synden i kjødet, var nok ikke «på lissom». Det var ikke skuespill, men virkelighet! Lovet være hans hellige navn! *) Assimilert: opptatt i seg og gjort til ett med seg. **) Imitert: etterlignet, men ulikt. 9. Marias renselse. «Og da åtte dager var til ende, og han skulle omskjæres, ble han kalt Jesus, det navn som engelen hadde nevnt før han ble unnfanget i mors liv. Og da deres renselsesdager efter Mose lov var til ende, førte de ham opp til Jerusalem for å stille ham frem for Herren... 4 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

og for å gi offer, efter det som er sagt i Mose lov, et par turtelduer eller to dueunger. Luk. 2, 21-24. «Når en kvinne får barn og føder en gutt, så skal hun være uren i syv dager.. Derefter skal hun holde seg inne i tre og tretti dager under sitt blods renselse; hun skal ikke røre ved noe hellig og ikke komme til helligdommen før hennes renselsesdager er til ende. Når hennes renselsesdager er til ende... skal hun komme med et årsgammelt lam til brennoffer og en dueunge eller en turteldue til syndoffer... Men har hun ikke råd til et lam, så skal hun ta to turtelduer eller to dueunger, en til brennoffer og en til syndoffer. Og presten skal gjøre soning for henne; da blir hun ren.» 3. Mos. 12. Når Maria ikke hadde kjent mann, og Jesus var unnfanget av den Hellige Ånd (dette var jo underet!), og så Jesus også hadde hatt et hellig kjød - hvilken meningsløshet og bespottelse ville det da ikke ha vært om Maria efter denne fødsel skulle aktes som uren, at det skulle frembæres syndofferfor henne av denne grunn, at presten skulle gjøre soning for henne!!! Dette stykke av Skriften har antagelig gått deg forbi, kjære leser? akkurat som det hadde gått meg forbi. Tenk - at det ble frembåret syndoffer for Maria, fordi hun fødte Guds Sønn til verden! Hun fikk av den grunn ikke lov til å røre ved noe hellig, før efter tre og tretti dagers forløp! For en underfull Gud!!! Ja, som enhver må bekjenne: S t o r er denne gudsfryktens hemmelighet! 1. Tim. 3, 16. Og dog er det ganske liketil! Han fikk del i Jomfru Marias kjød og blod: Han fikk «i like måte del deri.» Hebr. 2,14. Og derved tok han vår ætt og vår synd på seg. Og således blir det da allikevel mening i Marias renselse, hvor meningsløst det enn kan se ut. Å tyde det slik at det bare skulle være for ikke å vekke oppsikt, at det var hykleri, det ville minst av alt passe med Guds makt og ære. 10. Kristus skal annen gang åpenbare seg uten synd. «Således skal også Kristus, efter å være ofret én gang for å bortta manges synder, annen gang åpenbare seg uten synd, til frelse for dem som venter på ham.» Hebr. 9, 28. Dette ord er ganske enkelt og liketil, i full harmoni med det som er skrevet lenger foran i samme brev, i 2net, 4de og 5te kap. Annen gang skal han åpenbare seg uten synd, uten synd i kjødet, uten å være oss lik i alle ting. Første gang ble han åpenbaret med synd i kjødet: da påtok han seg for vår skyld kjødet slik som det var og er i Davids ætt, forat synden skulle bli fordømt i dette kjød. Annen gang kommer han for å hente førstegrøden av dette s t o r-v e r k! 5 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

11. Han ble gjort til synd. «Ham som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, forat vi i ham skal bli rettferdige for Gud.» 2. Kor. 5, 21. Hvor og når var det han ikke visste av synd? Hos Faderen, før han gav avkall på å være Gud lik. Når ble han gjort til synd? Da han ikledde seg kjød av Davids ætt, i like måte som oss. Dette viser også Joh. 1, 29 på det aller tydeligste; «Se der Guds lam, sombærer verdens synd!» Dette var jo lenge før han kom til Golgata. Og det stemmer også med 1. Pet. 2, 24: «Han som bar våre synder i sin kropp(svensk overs.) opp på treet.» Han bar altså synden før han kom på treet! Den tanke og tale at vår synd ble lagt på Kristus mens han hang på treet, har intet grunnlag i Skriften. Fordi man ikke har forstått gudsfryktens store hemmelighet, har man forsøkt å finne en forklaring, og så har man da ifølge sin frie fantasi tenkt seg til noe sådant som at vår synd likesom plutselig ble lagt på Kristus mens han hang på korset, samtidig som man nok må bekjenne at det er et stort mysterium. Nettopp fordi det absolutt ikke var slik, derfor står det ikke ett ord i Bibelen om noe slikt. Det er fri fantasi som man har grepet til p.g.a. manglende forståelse. - Når Jesus ropte: «Det er fullbragt!» da var både hans eget løp og hans verkfullendt, da var han ferdig med det som han hadde holdt på med hele tiden, da var all synd i kjødet fordømt, veien inn til helligdommen var banet, all verdens synd ble sonet, det lyteløse lam, den rettferdige og uskyldige døde for oss, vi som var urettferdige og skyldige. Så nu har vi anledning til både å få vår synd tilgitt, og til å overvinne synden i vårt kjød. - Ære være Gud! 12. Jesu utvikling, hans eget løp. «Og Jesus gikk frem i visdom og alder og yndest hos Gud og mennesker.» Luk. 2, 41-52. «Han gikk frem i visdom og yndest!» Han fikk større lys, mer visdom. - Om han således syndet? Nei, absolutt ikke! Men i og ved det kjød som han hadde ikledd seg, hadde han fått en menneskelig vilje, som han etterhvert fikk mer og mer lys over, og som etterhvert ble fornektet og fordømt, inntil det tilslutt ikke fantes noe mere som han ikke var prøvd i, noe som han ikke hadde overvunnet. Da kan vi også finne mening i dette uttrykk i Hebr. 5, 8, at han lærte lydighet. Ellers blir det jo både meningsløst og ufattelig, at han skulle trenge til å lære lydighet. Og likeså finner vi da mening i uttrykket i Hebr. 12,2 om at Jesus var troens opphavsmann og fullender, at han også gjennomgikk en utvikling på troens vei. Til sist ble han fullendt, og hadde da ved troens lydighet opptatt i seg igjen den guddommens fylde som han for vår skyld gav avkall på. Han er vårforløper! Gjennom forhenget, som er hans kjød! Hebr. 6, 19 og 20, samt 10, 20. Vi løper efter samme vei! 6 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

For et løp!!! 13. Ha synd = ha egenvilje. Være syndig = synde = gjøre synd = gjøre egen vilje. Det vesentlige av all begrepsforvirring på det kristelige område, kommer av at man ikke kan skille mellom å ha synd og å gjøre synd. Men man har ingen unnskyldning for denne sin uvitenhet og sammenblanding. Man må slippe sine egne tilvante uttrykk og begreper og tro på, samt venne seg til å bruke, Skriftens egne uttrykk, så blir man bibelsk, som man så gjerne vil gjelde for å være. «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.» 1. Joh. 1, 8. Dersom sannheten er i oss, så sier vi altså, som rett er, at vi har synd. Lenger ute i samme brev står det at den som gjørsynd er av djevelen. Altså er det himmelvid forskjell på å ha synd og på ågjøre synd! Den ene er av sannheten, av Gud - mens den annen er av djevelen, av løgnen! Forskjellen på å ha synd og på å gjøre synd, er den samme som på å ha en egenvilje og på å gjøre sin egen vilje. Den som er av sannheten, av Gud, som lever et seirende liv, han har synd, men gjør ikke synd, han har en egenvilje, men istedenfor å gjøre den, så fornekter han den, hvilket er en ære og ikke en skam, ja det er mere verd enn om man ikke hadde noen egenvilje. For da var det ikke så stort at man maktet å gjøre Guds vilje. «Og han gikk et lite stykke frem, falt på sitt ansikt og bad og sa: Min Fader! er det mulig, da la denne kalk gå meg forbi! Dog, ikke som jeg vil, men som du vil! Atter gikk han annen gang bort, bad og sa: Min Fader! kan ikke dette gå meg forbi, uten at jeg må drikke det, da skje din vilje! Og han lot dem være, og gikk atter bort og bad 3dje gang og talte de samme ord.» Matt. 26, 39, 42, 44. Jesu Kristi motto var å gjøre Faderens vilje. Hele sitt liv fornektet han trofast - mange ganger under svære kamper - den menneskelige vilje som han frivillig hadde påtatt seg for vår skyld, for å døde den. Dette var fordømmelsen av synden i kjødet. Det er så langt ifra at det å ha synd og det å gjøre synd (være syndig) er det samme, at det nærmest er rake motsetninger! Jesus hadde kjød som oss, egenvilje som oss, men han var derfor ikke syndig. Han hadde ikke syndig kjød. Hadde han levd etter synden i kjødet,da hadde det blitt syndig. De som har et slikt misvisende og forvirrende lære begrep om at de ikke engang selv har synd i sitt kjød, de avskjærer seg derved aldeles fra både å ville og kunne begripe hva det skulle kunne menes med at Gud fordømte synden i Kristi kjød. 7 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

14. Menneskesønnen. Jesus hadde flere herlige navn, men det navn - den betegnelse - han selv yndet og brukte mest, det var «Menneskesønnen». Fra evighet av var han Guds Sønn. Men det som nu var det store og vidunderlige, det var at han for å frelse oss var blitt menneskesønn, var blitt «sine brødre lik i alle ting», var blitt et menneske. Han kaller seg stadig vekk «Menneskesønnen». Det var for ham selve hedersnavnet!! 15. Jesus fornektet seg selv. «Og han sa til alle: Vil noen komme efter meg, da må han fornekte seg selvog hver dag ta sitt kors opp og følge meg.» Luk. 9, 23. Det var den vei Jesus selv gikk. Det var fotsporene. Vil noen vandre i Lammets spor, så skal han vite at dette er fotsporene! Han tok hver dag opp det kors, hvortil hans egen menneskelige vilje ble naglet. Som det var i Getsemane, slik var det hele tiden. Nettopp derfor gjorde han aldri synd. Han sa alltid «nei» til den menneskelige vilje som han frivillig hadde påtatt seg for vår skyld. 16. «Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv.» Dette var Jesu eget vidnesbyrd om seg selv i hans kjøds dager. Joh. 5, 19 og 30. Hvorfor kunne han ikke gjøre noe av seg selv? Fordi han hadde del i samme kjød som oss, fordi han hadde egenvilje som oss, et selv som oss, fordi han hadde gitt avkall på å være lik Gud. - Derfor var han i alle deler helt avhengig av Faderen, og kunne i dypeste og fulleste forstand ikke stole på seg selv. Kun hva han hørte og så hos Faderen, sier han, det talte og gjorde han. Den gang fariseerne kom med kvinnen som var grepet i hor, ser vi et eksempel på dette. Jesus skrev i sanden på bakken, mens han ventet på det rette svar fra Faderen. 17. «Jeg søker ikke min vilje.» Dette var også Jesu eget vidnesbyrd om seg selv. Joh. 5, 30. «Ikke for å gjøre min vilje.» Joh. 6, 38. Han hadde altså en egen vilje som han ikke skulle eller kunne søke, hvis han alltid skulle få gjort Guds vilje. Derfor var hans slagord: «ikke min vilje, men din.» 8 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

18. Kristi lidelsessamfunn. Kristus åpenbaret i kjød «Så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død.» Fil. 3, 10. «Guds arvinger og Kristi medarvinger såfremt vi lider med ham.» Rom. 8, 17. Å lide for hans navns skyld, er noe annet. Å lide med ham, å ha samfunn med hans lidelser, det er å lide slik som han led. Og han led idet han ble fristet, Hebr. 2, 18, idet han sa: «Skje ikke min vilje, men din.» Her er det vi har anledning til å få samfunn med ham i hans lidelser, de som oppstår derved at vi fornekter oss selv efter kjødet. Alle brødrene har de samme lidelser, og Jesus Kristus er den førstefødte og den ypperste blant mange brødre. På denne måte lider vi alle, mens vi lever, døden efter kjødet, og blir levendegjort efter ånden. Med disse Kristi lidelser kunne vi umulig ha hatt noe samfunn, hvis han ikke i like måte som oss hadde hatt del i samme kjød. 19.«Av eders brødre.» «Moses har jo sagt: En profet, likesom meg, skal Herren eders Gudoppreise eder av eders brødre...» Ap. gj. 3, 22. «Og han rakte sin hånd ut mot sine disipler og sa: Se, det er min mor ogmine brødre! For den som gjør min himmelske Faders vilje, han er min brorog søster og mor». Matt. 12, 49 og 50. «For både den som helliggjør (Kristus) og de som helliggjøres (vi), er alle av én (Faderen); derfor skammer han seg ikke ved å kalle dem brødre, når han sier: Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre, midt i menigheten vil jeg lovsynge deg.» Hebr. 2, 11 og 12. «Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik.» Hebr. 2, 17. «For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns billede, forat han skulle være den førstefødte blant mange brødre.» Rom. 8, 29. Overfladisk sett hefter man seg vel ikke ved betydningen av disse ord, idet man nærmest tar dem for noen pene uttrykk, eller som et pent navn (uten noen som helst mening). Men om vi er overfladiske, så er det dog ikke slik med Gud og hans ord! Når han sier at vi er hans brødre, da mener han det, brødre i sannhet. Om vi virkelig er født på ny, da er vi av samme ånd og har samme Fader. Og da Jesus ble født av jomfru Maria, fikk han del i samme kjød som oss. Samme ånd og samme kjød: ekte brødre. 9 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

20. «Og de to skal være ett kjød.» Kristus åpenbaret i kjød «Denne hemmelighet er stor! men jeg tenker hermed på Kristus og menigheten.» Ef. 5, 31 og 32. Om vi virkelig er korsfestet med Kristus, Gal. 2, 20 og 5, 24 og 6, 14, da er vi både én ånd med ham og ett kjød med ham. På korset er det vi blir ett med ham! Der lider samme kjød samme død, og så blir det samme levendegjørelse efter ånden. Rom. 6, 5. Til tross for at det er enkelt og liketil nok, er det altså efter Pauli ord en s t o r hemmelighet, som Gud åpenbarer for hvem han vil. 21. «Kjødet er skrøpelig.» «Våk og bed forat I ikke skal komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig.» Matt. 26, 41. Hvorfor sa ikke Jesus: «Men eders kjød er skrøpelig.» Så hadde han jo derved tilkjennegitt at det ikke var således med hans kjød? Og hvorfor våket han selv og kjempet og bad så iherdig? Fordi han selv hadde påtatt seg samme kjød, samme egenvilje; han hadde «i like måte» fått del «deri». Ellers kunne han jo ha tatt det med knusende ro og sovet trygt som de andre, ja ha tatt det som ingenting. Men han har på det aller tydeligste vist oss at han selv trengte til å våke og be! Ja tre ganger var han borte og bad de samme ord, og vant så seier. - Man må søke mange kunster for å komme utenom dette. Og Gud må i så tilfelle ikke ha tillatt en å få sine øyne opp for hvilket s t o r - v e r k Kristus gjorde i sitt kjøds dager. 22. «At Jesus er Kristus.» Hva menes det med at Jesus er Kristus? Det betyr ganske enkelt at han som efter kjødet kom av Davids ætt, han som ble født av en kvinne, og som i like måte fikk del i samme kjød som henne og som oss, at han var Guds hellige og veldige Sønn, Guds salvede, at dette var han som hadde vært fra evighet av. 1. Joh. 5, 1. Det menes at denne veldige Guds Sønn, ved hvem alle ting ble til, for vår skyld var kommet i kjød, forat synden skulle bli fordømt (andre oversettelser; domfelt, overvunnet) i dette. «På dette skal I kjenne Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud.» 1. Joh. 4, 2 og 2, 22 samt 2. Joh. 7. 10 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

23. «Mennesket Kristus Jesus.» Kristus åpenbaret i kjød «For det er én Gud og én mellommann imellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus.» 1. Tim. 2, 5. Tidsånden forandrer seg! I hans kjøds dager kjente gudsdyrkerne ham som menneske, men de dømte ham til døden, fordi han sa at han var Guds Sønn. I våre dager hylder de ham som Guds Sønn, men kjennes ikke ved ham som mennesket Kristus Jesus! Og de som tillater seg å prise ham både som Guds Sønn og som mennesket Kristus Jesus, som Davids rotskudd og ætt, hvilket han i sannhet både var og er, Åp. 22, 16, de fordømmes også. Og det passer jo godt nok: som Mesteren, så hans svenner! Gudhengivne brødre, fulle av den Hellige Ånd, seirende kristne, blir idag forkastet av mange religiøse ledere fordi de tillater seg å tro Skriftens ord om at synden ble fordømt i Kristi kjød, Skriftens ord om at han ble fristet som oss, Skriftens ord om at han ble oss lik i alle ting, Skriftens ord om at han kjempet med høye skrik og nødrop for å overvinne og fornekte sin egen vilje, uten noensinne å synde. For å bli en trofast og miskunnelig og forståelsesfull mellommann mellom Gud og mennesker, «måtte han i alle ting bli sine brødre lik.» Høylovet være Gud i tid og evighet forat denne elskelige Guds Sønn, som trivdes i herlighet for Faderens åsyn, for vår skyld ville fornedre seg så dypt! All ære til Gud og Lammet! Ære være mennesket Kristus Jesus! Å, hvor det skal synges om ham gjennom evigheters evigheter! Og hva er det som er det store? Kan du gjette? Alt hva i meg er lover og priser ham for dette hans usigelig oppofrende s t o r-v e r k!!! 24. «Et menneske.» Det stod for noen tid siden å lese i et julehefte, utsendt av et kjent kristelig blad, et helt stykke om at Skriften nok kalte Jesus Kristus for «Mennesket», men at det ikke noe sted i Skriften stod at han var «et menneske». Og det var da både forfatterens og bladets mening at dette skulle bevise at Kristus ikke «i like måte» som oss hadde del i kjødet, eller m.a.o. at Hebr. 2, 14 m. fl. skriftsteder er misvisende. Men man må nok selv se nøye efter i Skriften, slik som Ap. gj. forteller at brødrene i Berøa gjorde det. Her har vi et utmerket eksempel på at kristelige blad ikke er til å stole på. For Skriften bruker også uttrykket «et menneske» om Guds Sønn i hans kjøds dager. Ja, det er til og med Jesus selv som taler slik: «Men nu står I meg efter livet, et menneske som har sagt eder sannheten, som jeg har hørt av Gud». Joh. 8, 40. Også apostelen Johannes (som i sine brev meget sterkt betoner Kristus åpenbaret i kjød) bruker samme uttrykk og kaller ham «et menneske». 11 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

«Men Jesus selv betrodde seg ikke til dem, fordi han kjente alle, og fordi han ikke trengte til at noen skulle vidne om et menneske; for han visste selv hva som bodde i mennesket». Joh. 2, 24 og 25. Det ligger tydelig i dagen at det menes at det var av egen erfaring han visste hva som bodde i mennesket, og ikke i egenskap av Gud som ser og vet alle ting - i full harmoni med Hebr. 4, 15. Efter dette har altså vedkommende person, og vedkommende blad, bevist det stikk motsatte av hva de ønsker å bevise. 25. Som Adam før fallet? Adam før fallet var udødelig! Så det er ikke nok med at Kristus «i like måte»hadde del i samme kjød, men «han måtte i alle ting bli sine brødre lik»; han var nødt til det for i det hele tatt å kunne dø. For uten denne hans død, var det jo ingen forsoning eller frelse blitt. I beste harmoni med både versene foran og versene efter lyder både den engelske og den amerikanske bibeloversettelse av Hebr. 2, 16: «For sannelig, han tok ikke på seg englenatur; men han tok på seg Abrahams sæd (ætt).» Det var ikke for englenes skyld at Jesus kom til verden. Hadde det vært så, da hadde han iført seg englenatur («engle-kjød»). Ei heller var det for «Adam før fallet»s skyld. Det ville ha vært for sent. Men han kom for alle deres skyld som er kommet ut av Adams lend efter fallet. Derfor iførte han seg kjød og blod som oss, som Moses, Abraham, Isai og David, som jomfru Maria. Kvinnens ætt var det som skulle knuse Slangens hode! Det måtte være en med kjød og blod som oss som skulle seire! Ellers hadde del ikke i sannhetvært hennes ætt som hadde knust Satans makt. Det hadde bare vært «på lissom». Men hva Gud sier og gjør, det gjør han i sannhet. 26. «Skjønt han var Sønn» Hebr. 5, 8. I dette «skjønt» - enskjønt, til tross for - ligger nettopp svaret på det tvilende spørsmål om Kristus åpenbaret i kjød. Dette «skjønt» viser at apostelen er oppmerksom på at man kunne komme til å tenke at Kristus, fordi han var Guds Sønn, og fordi han var unnfanget av den Hellige Ånd, muligens ikke hadde vår synd i sitt kjød, slik at han ikke skulle trenge til å kjempe så hårdt, og ikke trenge til å lære noe. For å rydde denne misforståelse av veien, skriver han: «Og han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frembåret bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt, og således lærte han, skjønt han var sønn (dette er den store gudsfryktens hemmelighet), lydighet av det han led, og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham.» Hebr. 5, 7-9. 12 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

27. «Oppstanden fra de døde, av Davids ætt.» «Kom Jesus Kristus i hu, som er oppstanden fra de døde, av Davids ætt, efter mitt evangelium.» 2. Tim. 2, 8. At Kristus var oppstanden fra de døde, det hadde stor interesse, det er klart. Men hva interesse hadde det i denne forbindelse at han efter kjødet var av Davids ætt? Jo, det hadde den veldig store interesse at det egnet seg til kraftig å styrke alle dem som hadde del i samme kjød, i troen på at det ved den samme Hellige Ånds kraft, hvorved Kristus beseiret kjødet, også skulle lykkes for dem å beseire det samme kjød! De skulle komme i hu at Jesus ikke hadde tatt på seg englers natur eller Adams kjød før fallet, men at han efter kjødet kom av Abrahams ætt (sæd), av Isais stubb, av Davids ætt, av tørr jord som Esaias med rette kaller det! Dette skal vi komme i hu for derved å bli kraftig styrket i troen på at det også fra vår tørre jordbunn skal skyte en kvist som skal bære dyrebar og velsignet frukt! Ære være Gud og hans Sønn Jesus Kristus, det velsignede Guds lam! Han har gjort stort og underfullt verk! Hans navn er også Under. 28. «Av Davids lends frukt.» «Av hans lends frukt ville han sette en på hans trone.» Ap. gj. 2, 29-31. «Jeg fant David, Isais sønn, en mann efter mitt hjerte; han skal gjøre all min vilje. Av hans ætt førte han efter sitt løfte en frelser frem for Israel, Jesus.» Ap. gj. 13, 22 og 23. «Og atter sier Esaias: Det skal komme det Isais rotskudd, han som reiser seg for å herske over hedninger.» Rom. 15, 12. Jesus kom efter kjødet virkelig av Davids lends frukt. Han fikk sitt kjød og blod fra jomfru Maria. 29. «Davids rotskudd har seiret!» «Løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret.» Åp. 5, 5. Ja, det er det store, det vidunderlige, det herlige, det ærefulle, det for oss så trøstefulle, håpefulle og trosstyrkende! At Gud i guddommelig og himmelsk majestet kunne vandre seirende gjennom verden, det er for det første ikke på langt nær så stort, og for det annet ville det ikke hjelpe oss, ikke gi oss noe rimelig håp om å kunne seire. Tvert imot! Det ville kun enn mere minne oss om hvor meningsløst det ville være for oss å tenke på å kunne seire, eller å tenke på å kunne følge efter i hans fotspor. 13 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

30. «Jeg er Davids rotskudd og ætt.» Da Jesus var her i sitt kjøds dager, lot Gud barna lovprise Kristus åpenbaret i kjød, idet de ropte: «Hosianna Davids Sønn!» Matt. 21, 15 og 16. Hvorfor lot ikke Gud dem heller rope: «Hosianna Guds Sønn!» for han var jo også i sannhet Guds Sønn!? Fordi dette, at han for vår skyld hadde ikledd seg kjød og blod «i like måte» som oss, var det som nu var det særdeles store og gledelige og betydningsfulle! Når Jesus fra sin høye himmel og trone åpenbarte seg for apostelen Johannes på øen Patmos, da var dette noe av det aller siste han sa: «Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vidne dette for eder om menighetene; jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne.» Åp. 22, 16. Det var det store for vår frelses Høvding, idet han satt på sin Faders trone, efter fullendt løp her i verden! Og det er det store for alle gudfryktige og hellige som ennu er her i sitt kjøds dager, kjempende den samme kamp, underveis til samme trone! Høylovet være Herren! Det store og herlige, det håpefulle og trøstefulle, for alle hellige i deres utlendighet, det er at den veldige Guds Sønn som nu sitter på sin Faders trone som seierherre, han sitter der som Davids rotskudd og ætt, som den som i sitt kjøds dager hadde del i samme kjød som oss, og derfor hadde de samme fristelser som oss, de samme vanskeligheter å overvinne. Derfor har vi nu det aller beste håp om, ved samme Ånd og kraft, og ved samme gudsfrykt og troskap, å seire likesom han seiret, slik som Jesus selv sier i Åp. 3, 21: «Den som seirer, han vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg og har seiret og satt meg med min Fader på hans trone.» 31. Det ubesvarte spørsmål. «Men mens fariseerne var samlet, spurte Jesus dem: Hva tykkes eder om Messias? hvis sønn er han? De sier til ham: Davids. Han sier til dem: Hvorledes kan da David i Ånden kalle ham herre, når han sier: Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender under dine føtter! Kaller nu David ham herre, h v o r l e d e s kan han da være hans sønn? Og ingen kunne svare ham et ord, og heller ikke vågde noen å spørre ham mere fra den dag.» Matt. 22, 41-46. Dette spørsmål er nok for de flestes vedkommende fremdeles ubesvart, bortsett fra ethvert overfladisk «på lissom» - svar. Den gang ville man ikke tro at han var Guds Sønn, men nu vil man ikke tro at han virkelig var menneskesønn, av Davids ætt. Når man tror begge deler, finner man gåtens løsning. Svaret blir da: Han var Guds Sønn fra evighet av, ved hvem alle ting var blitt til. Således var hanefter ånden i sannhet hans Herre. Han ble i tidens fylde unnfanget av den Hellige Ånd i jomfru Marias indre og efter kjødet født til verden av henne, av Davids ætt. Således ble han da også Davids sønn. 14 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

32. Ingen er god uten èn, det er Gud Og en rådsherre spurte ham: Gode mester! hva skal jeg gjøre for å arve evig liv? Jesus sa til ham: Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten èn, det er Gud! Luk. 18,18 og 19. Her har vi et kraftig vitnesbyrd av Jesu egen munn, til stadfestelse av at han hadde gitt avkall på å være Gud lik, Fil. 2, og til stadfestelse av at han i alle ting var blitt sine brødre lik. Hebr. 2. Just derfor nektet han mannen å kalle ham god - og det til tross for at han, om han ville, godt kunne ha tatt imot det skussmål at han var god med atskillig større rett enn den hvormed det ble sagt om Barnabas at han var en god mann. Ap. gj. 11,24. Fordi han for vår skyld hadde fått del i samme kjød som oss, og fordi Gud ikke var ferdig med å fordømme all synd i dette kjød, derfor ville han ikke la seg kalle god. For en troskap!!! Så lenge Jesus vandret omkring her nede, i sitt kjøds dager, var det i dypeste og sanneste forstand bare èn som var god, og det var Faderen. Men da Jesus var fullendt, ble han atter lik Faderen. 33. Forhenget var Jesu kjød. «Da vi altså, brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, som han har innvidd oss en ny og levende vei til gjennom forhenget, det er hans kjød...» Hebr. 10, 19 og flg. I templet var det et forheng mellom det Hellige og det Allerhelligste. Dette forheng var en skillevegg. 2. Mos. 26, 33. Det som skiller mellom oss og Gud, det er synden. Es. 59, 2. Når da Skriften sier at forhenget var Jesu kjød, sies det dermed tydelig at Jesus hadde vår synd i sitt kjød. Og dette stemmer jo fullkomment med det som står i Rom. 8, 3, at Gud fordømte synden i Kristi kjød. Han kunne jo ikke fordømme den der, hvis den ikke var der. At Jesus ble fullendt, det vil si at all synd i kjødet ble fordømt, så det ikke fantes mer igjen. Idet Jesus ropte: «Det er f u l l b r a g t!» revnet derfor det synlige forheng i templet i to stykker, fra øverst til nederst, ja for å tilkjennegi at det nu ikke fantes noen skillevegg lenger, men at veien var banet og innvidd helt inn i helligdommen, revnet endog klippene og gravene åpnes! Matt. 27, 51. For et verk!!! Veien er banet gjennom Jesu kjød, ved fordømmelse av synden i kjødet, ved fornektelse og dødelse av den menneskelige egenvilje. Altså, så lenge Jesus var her i sitt kjøds dager, helt til han selv var fullendt, og verket var fullbragt, var det hans kjød som var skilleveggen, som stengte veien til helligdommen, fordi han for vår skyld bar vår synd i sitt kjød. 15 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

Hvilken forunderlig vei Gud i sin visdom, i sitt frie råd, hadde uttenkt til vår frelse! Vi kan nok rope med høy røst: «Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!» Vi har nok god grunn til å falle ned på vårt ansikt og tilbede Gud og si: «Amen! Velsignelsen og prisen og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen.» Åp. 7, 10-12. 34. Jesu veldige kamp for å bli frelst ifra «døden». «Og han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frembåret bønner ognødrop til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.» Hebr. 5, 7. Dette er et av de sterkeste, største, herligste og ærefulleste skriftsteder vi har, om hva Jesus Kristus påtok seg, ofret og led for vår skyld! Et vidunderlig skriftsted om hans dype fornedrelse! Og fordi han fornedret seg så d y p t, derfor er han så h ø y t opphøyet! Ære være hans hellige navn! Han ble ikke bønnhørt fordi han var Guds Sønn (Faderen var helt upartisk), men han ble bønnhørt for sin gudsfrykt!!! Hvor betegnende! Når man spør om Jesus i sitt kjøds dager kunne ha falt, da spør man riktig som en dåre. Enten kan man da slett ikke kjenne Skriften, selv om man har lest endel i den, eller så må man tenke seg muligheten av at hans veldige kamper var skuespill eller hykleri, eller så må det være tankeløshet, tomt prat. Det store er jo nettopp at han var tro, at han aldri falt i én eneste fristelse. Hadde han falt, så var han blitt skyldig til døden, han som vi. Men han utkjempet, som vi ser av ovennevnte skriftsted en veldig kamp i troskap inntil døden. Han kjempet under sterke skrik og nødrop for å bli frelst fra døden!han ble frelst fra den død som er en følge av å ha syndet. For fra korsdøden for vår skyld ble han jo ikke frelst! Altså kjempet han veldig for ikke å falle i fristelsene, for ikke å synde. Dette bekrefter igjen alt det øvrige. Å utbryte i sterke skrik og nødrop, å kjempe så svetten faller som blodsdråper, for å bli frelst fra å gjøre sin egen vilje, å bli frelst fra å synde, og så ha det slik at man ingen egenvilje har, at man i det hele tatt ikke kunne falle, det henger ikke i minste måte sammen. Det er totalt meningsløst! Og hvorledes skulle man få noe slikt til å stemme med å være prøvd i alt i likhet med oss? Hvor usigelig stor og elskelig denne Velsignede Guds Sønn er, just fordi han har løpet en slik risiko, og kjempet slik en veldig kamp, for vår skyld!!!! - - Og vi kan således så godt forstå at han setter en umåtelig stor pris på alle de gudhengivne og trofaste sjeler, som av hjertet hengir seg til å kjempe den samme kamp, til å vandre i de samme fotspor, ja at han beiler til sådanne, trolover seg med sådanne. 2. Kor. 11, 2. For et elskovs-forhold! For en likhet! Kristus danner seg en brud: en «make». 16 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

35. «Prøvd i alt i likhet med oss.» Kristus åpenbaret i kjød «For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter (nei, takk og lov og pris!), men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd (en dansk overs.: uten å synde).» Hebr. 4, 15. Fristelse er ikke synd. Altså ble han fristet akkurat som vi fristes. «Men hver fristes idet han drages og lokkes av sin egen lyst.» Jak. 1, 14. Vi har alle en lyst til å gjøre vår egen vilje, og fristes til dette. En sådan lyst hadde også. Jesus, fordi han selv frivillig hadde fått del i samme kjød som oss. Hvis han ikke hadde del i samme kjød, hvis han ikke hadde en slik menneskelig lyst og vilje, da er Hebr. 4, 15 aldeles feilaktig. Da måtte Hebr. 4, 15 og 16 lydt som så: «Men han er dog ikke prøvd i noe som helst i likhet med oss; for med ham var det på en helt annen måte enn med oss; for han hadde hverken kjød eller egenvilje som oss. Og d e r f o r nytter det heller ikke for oss å tenke på noe sådant som å få nåde til å følge i hans fotspor, men vi må heller så meget mere hvile i forsoningen, i den fulle visshet om syndenes forlatelse.» Enten - eller. Enten er det riktig som Skriften sier, at han ble sine brødre lik i alle ting, og så kan og skal vi - som Skriften alle vegne tydelig uttrykker - ved tro, i tidens kraft, følge efter i de samme fotspor, og seire over synden likesom han seiret over synden, eller så var det på en helt annen måte med ham, så det er umulig for noen av oss å seire over synden, eller å følge i hans fotspor, og skriftens mangfoldige og allsidige ord om dette må da være feilaktige! Disse dyrebare ord må da bare være noen pene «glansbilleder»! Men sannheter er det! Lovet være Gud! 36. «Mitt kjød som jeg vil gi for verdens liv.» Joh. 6, 51-56. Dette er dobbelt. Hans kjød, som han stadig ofret og gav for å bane den nye og levende vei, og for til slutt å bli en soning for all verdens synd, det var hans egen vilje som menneske, det var den vilje som han påtok seg i og ved det at han ble født av en kvinne, den vilje som han stadig fornektet for alltid å kunne gjøre Faderens vilje. Men da han til sist hang på Golgata kors, og hans løp var fullendt og hans verk fullbragt, og hans blod ble utgydt - da var all egenvilje fornektet og dødet, all synd i kjødet fordømt, og da var det hans legeme og blod som han gav for verdens liv. 37. «Et ulastelig og lyteløst lam». «For I vet at I ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, ble løsekjøpt fra eders dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyre blod, som blodet av et ulastelig og lyteløst lam.» 1. Pet. 1, 18 og 19. 17 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

Kristus levde hele sitt liv ulastelig og lyteløst. Vi også er med tydelige ord kalt til å oppnå å leve et ulastelig liv i denne verden, og til å bli fremstilt for Guds åsyn uten lyte. Kol. 1, 22. Judas 24. Åp. 14, 5. 2. Pet. 3, 14. Men dette betyr ingenlunde at vi ikke har synd i kjødet. 1. Joh. 1, 8. Det betyr derimot som Johannes' brev tydelig og klart sier med mange ord, at vi - tross synden i kjødet - holder hans bud, så vi ikke gjør synd. Dog, hva Kristus angår, da ble han også fremstilt lyteløs i den betydning at det heller ikke fantes mer synd i hans kjød: All synd var fordømt! Derfor revnet både forhenget i templet og klippene, og gravene åpnes! Høylovet være hans hellige navn! 38. Hans kjød så ikke tilintetgjørelse. Ap. gj. 2, 30-32. Hvorfor så ikke hans kjød tilintetgjørelse? Fordi all synd var fordømt i dette kjød. Rom. 8, 3. (Faderen fordømte den, og Sønnen gav alltid dommen medhold.) Fordi all Guds vilje var skjedd fyldest. Det fantes ingen som helst grunn eller rett til tilintetgjørelse av hans kjød.denne Jesus - han som efter kjødet var av Davids lends frukt, men som også ved troskap og lydighet inntil døden fikk all synd i dette kjød fordømt - han oppreiste Gud derfor fra de døde. Halleluja! 39. «Hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere.» «For en sådan yppersteprest måtte vi og ha, hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene... For loven innsetter til yppersteprester mennesker som har skrøpelighet, men edens ord, som kom efter loven, innsetter Sønnen, han som er blitt fullendt for all evighet.» Hebr. 7, 26-28. For det første er det jo tydelig at det her tales om Sønnens tilstand efter at han var blitt opphøyet over himlene, efter at han var blitt fullendt her nede. Og for det annet var han også i sitt kjøds dager - rett forstått - hellig, uskyldig, ren, og skilt fra syndere. I et religiøst blad, som skrev mot Kristus åpenbaret i kjød, stod for en tid siden dette skriftsted helt falskt gjengitt. Istedenfor «skilt fra syndere», så stod det: «skilt fra synden». Og dette skulle da bevise at Jesus ikke bar vår synd i sitt kjød. Det var altså en dobbelt-feil. Bladet skrev som om skriftstedet taler om Jesu tilstand i hans kjøds dager, mens det er tydelig å se at det taler om hans tilstand efter fullendelsen. Dernest er skriftstedet falskt sitert. Igjen et bevis for at religiøse blader ikke er til å stole blindt på, ikke engang når de citerer skriftsteder. Nei, man må nok selv undersøke hva skrevet står. 18 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

40. «Derfor skal også det hellige som fødes kalles Guds Sønn.» Luk. 1, 35. Fordi Jesus ble unnfanget av den Hellige Ånd, var han hellig fra fødselen av. Vi kalles hellige fra gjenfødelsen av, og er også virkelig hellige om vi er tro i vårt kall. Men dette betyr ikke at vi ikke har noen egenvilje, men det betyr at vi ikkegjør denne vår egen vilje. Det betyr ikke at vi ikke har synd, men at vi ikkegjør synd. Om vi nu, ved utroskap, skulle komme til å gjøre synd, så har han som aldri var utro, som aldri gjorde synd, både rett og makt til å tilgi oss syndene, fordi han den rettferdige døde for oss urettferdige, fordi han har sonet for all synd, fordi han har kjøpt oss med sitt blod. 1. Joh. 2, 1-3. 41. «Dog uten synd.» De fleste troende er dessverre overfladiske. De tar fort vekk x for y eller 6 for 7. Således gjør man også den bommert å anbringe et uttrykk fra ett skriftsted i et helt annet skriftsted, hvor det hverken står skrevet eller passer inn. Sitatet «dog uten synd» finnes ikke i Hebr. 2, 14 eller i Hebr. 2, 17. Se efter! Og hvorfor ikke? Fordi det ikke passer der. Det ville i tilfelle bli feil. Men vi finner det i Hebr. 4, 15. Og hvorfor? Fordi det passer der. Ja, hva mere er: det er nødt til å stå der, ellers ble det skriftstedet feilaktig. Hadde ikke «dog uten synd» stått der, så ville det jo ha stått at han også var blitt prøvd i det å synde. Og det er jo nettopp dette han ikke er prøvd i! Halleluja! 42. «Og synd er ikke i ham.» «Og I vet at han er åpenbaret for å bortta våre synder, og synd er ikke i ham.» 1. Joh. 3, 5. Når man er så unøyaktig at man leser x for y eller «bærer» for «skal en gang komme til å bære», eller «er» for «var», da er det nok ikke lett å finne den sanne mening. Har dessverre mange ganger vært utsatt for den slags lesning. Da Johannes skrev sitt brev, var Kristus oppstanden og befant seg ved Faderens høyre hånd. Der er det ikke synd i ham. Men i hans kjøds dager, da var det slik at han bar vår synd i sitt kjød, i sin kropp. Rom. 8, 3. - 1. Pet. 2, 24. 43. Den store hemmelighet. «Og som enhver må bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som ble åpenbaret i kjød, rettferdiggjort i ånd...» 1. Tim. 3, 16. 19 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

«Ett kjød. Denne hemmelighet er stor.» Ef. 5,31 og 32. At denne hemmelighet er stor, det må alle bekjenne, sier apostelen. Vær nu ærlig, kjære leser, og bekjenn! Hvis du ikke er istand til å forstå det (tro det!), da gjør ikke som noen dessverre har gjort, idet de har advart mot og fordømt både denne vidunderlige og kraftig oppbyggelige sannhet og dem som denne sannhet ved Guds nåde og godhet er blitt åpenbaret for. Når Paulus sier at dette er en stor gudsfryktens hemmelighet, da bør enhver især, som ikke forstår denne hemmelighet, være så ydmyk at han erkjenner at grunnen til at han ikke kan (eller vil) begripe den, må være at han er for lite gudfryktig. - Ved Herrens frykt viker man fra det onde. Man er ikke så levende. interessert i å vike fra det onde, at man har bruk for den ekstra store trøst og hjelp dertil, som åpenbaringen av denne store og dyrebare hemmelighet gir så rikelig. Derfor behager det ikke Gud å åpenbare den for sådanne. Det vil de bli en feilaktig husholdning. Men Guds husholdning feiler nok ikke. De fleste vil så allikevel ikke vandre efter i Kristi fotspor, og hva skulle de da med et sådant lys? Åpenbarelsen av denne store hemmelighet er nøkkelen til et seirende liv. I og ved dette lys forstår man klart helliggjørelsens vei. 44. Mon vi er større enn Kristus? Skriften sier oss med all tydelighet at vi både kan og skal seire over synden. I Åpenbaringens bok leser vi om fremtidige ting, om de som hadde nådd målet, om de som i denne verden hadde fulgt Lammet overalt. De hadde seiret over synden og var uten lyte. Når vi kan seire med synd i kjødet, 1. Joh. 1, 8, hva skulle vi da tenke og si om Kristus hvis han uten synd i kjødet måtte kjempe så forferdelig for å unngå å synde! Hebr. 5, 7. I så tilfelle måtte vi da (de som det står om i Åp. 14, 5) gjøre det bedre enn han, og således være større enn han. Hvilken meningsløshet!!! Hvor meningsløst å be oss om å følge efter i hans fotspor, hvis han i sitt kjøds dager hadde hatt et eller annet slags hellig kjød, hvis han ikke hadde hatt noen menneskelig vilje å overvinne, hvis han ikke den gang var sine brødre lik i alle ting. Da måtte vi - når vi seiret - nødvendigvis ha gjort det bedre enn han. Hvis en svak vinner samme seier som en sterk, da er den svake størst ære verd. At en kjempe kan knuse en mygg, det er intet mesterverk! Og det behøver han ingen voldsom kamp for å greie! Menneskene kan nok tale og handle meningsløst, men Guds ord, og hans verk, er det full mening i! Denne fulle mening er: Samme Åndens kraft (derfor har han sendt Ånden) til med det samme kjød å vandre i samme spor,samme Åndens kraft til å overvinne samme vanskelighet. 20 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org