Hans Nielsen Hauge (1771-1824) Jeg er hos Gud i nådehva skader verden meg? Om den en stund får råde og stenger meg min veg? Om den mitt legem binder i fengslets mørke skjul. Så skal dog Ånden vinne og holde glad sin jul.
Ovenfor ser du et portrett av Hauge malt av en ukjent kunstner trolig i år 1800. Under det står første vers av en salme han skrev julaften 1799, som han tilbragte i fengsel. Dette notatet om Hans Nielsen Hauge er utarbeidet av André R. S. Risholm, som et skoleprosjekt i 8. Klasse, Lagård Ungdomsskole, mai 2001. Barneår 1771-1796 I 1995 markerte vi 1000 års jubileum for kristendommens ankomst til Norge. 1996 var også et viktig åndelig tidsminne. Da var det nemlig 200 år siden haugianervekkelsen startet. Plogspissen bak denne vekkelsesbrannen var bondesønnen Hans Nielsen Hauge (1771-1824). Hans Nielsen Hauge ble født 3.april 1771 på Hauge gård, på Rolvsøy. Han levde i en stor familie, slik det var vanlig for ca. 200 år siden. Til gjengjeld levde ikke folk så lenge på den tiden. Søskenflokken var på ti, men Hans vokste bare opp med sju. Hverdagene bestod av slit på gården fra barna var små. Kun 8-9 uker i året kom det en lærer til bygda. Hans var usedvanlig skoleflink, og likte det godt. Hans ble mobbet av sine jevnaldrene på grunn av sin alvorlige tro. Hans hadde en streng far, og en dag glemte 9 år gamle Hans å lukke grinda. Dette resulterte i en ødelagt havreåker, faren ble sint og gav ham en ørefik. Hans slet mye med seg selv og egne tanker. Han lurte på om noen var glad i ham, og følte at den eneste som noenlunde forstod ham var hans mindre bror Mikkel. Hans holdt på å drukne i Glomma da han var 13 år gammel. Etter tre uår på rad rodde Ole, Hans og faren over på den andre siden av elva for å slå gresset. Båten kantret og alle falt i vannet. Ole og faren klarte seg godt, men Hans ble værende lenge under vann. Etter dette ble han enda mer alvorlig og tungsindig enn før, men var fortsatt aktiv og flink. Hans hadde to drømmer som gjenntok seg. Det var drømmen om helvete, og drømmen om himmelen. I konfirmasjonstiden la presten merke til at Hans var veldig begavet. Hans fikk komme på besøk på prestekontoret, og han fikk låne en bok om martyrene, Laurentsius og Polykarp. Han fikk etter hvert et stort ønske om å frelse andre. I 1787 ble Hans konfirmert i Tune kirke, ved kappelan Hammer. Etter konfirmasjonen begynte Hans å jobbe som lensmannsdreng for sin eldste bror Ole. Han drev ellers med snekkerarbeid, biavl, forpaktet jord, salg av hester og andre husdyr.
I 1795 begynte han som slaktersvenn for madam Kruse i Fredrikstad. Livet i byen gjorde et dårlig inntrykk på Hans. Det viste ham en hverdag med fyll og slagsmål, og dette likte han ikke. En dag da han selv hadde drukket, fikk han store personlige problemer. Han hadde brutt et bud, og dette trakk ham langt ned. Han reiste så tilbake til Hauge, for å hjelpe til på gården igjen. Gammelt bilde av Hauge gård Vandringsår 1796-1804 5. April 1796 ble et stort vendepunkt i Hans sitt liv. Han hadde nettopp fylt 25 år, og gikk bak hesten og pløyde åkeren som vanlig. Han sang alltid mens han arbeidet, det var salmer han sang, da det var mest fordi det var den type sanger man kunne på den tiden. Plutselig følte han at han ble løftet ut av seg selv og kom veldig nær Gud. Hans sa selv: "Engang jeg arbeidet under åpen himmel sang jeg salmen: Jesus din søte forening å smake. Da jeg hadde sunget annet vers: Meg og hva mitt er jeg gjerne vil miste, når du alene i sjelen kan bo så ble mitt sinn så oppløftet til Gud at jeg ikke sanset meg eller kan si hva som foregikk i min sjel, for jeg var utenfor meg selv. Nå syntes jeg at intet i verden var noe å akte, og angret på at jeg ikke mer hadde tjent den over alle ting gode Gud. Min sjel følte noe overnaturlig, guddommelig og salig. Det var en herlighet som ingen tunge kan forklare. Ingen kan ta fra meg dette, for jeg vet at fra denne stund var min ånd full av alt godt. Især kjente jeg en inderlig og brennende kjærlighet til Gud og min neste. Mitt sinn var
nytt, jeg sørget over alle synder og kjente en sterk trang til at menneskene skulle få del med meg i samme nåde. En inderlig lyst fylte meg etter å lese Bibelen og Jesu egen lære. Jeg merket et nytt lys for å forstå den og å kunne sammenbinde alle Guds menns lærdommer til det ene målet: Kristus er kommet som vår frelser, og vi skulle ved hans Ånd fødes på nytt, omvende oss, helliges mer og mer etter Guds egenskaper til å tjene den treenige Gud alene og foredle og berede vår sjel til den evige salighet. Hans bestemte seg altså for å reise rundt å forkynne Guds ord. Han snakket med familien om dette, og to av dem ble forandret samme dag, de fem andre fulgte senere etter. Han begynte fort å snakke også med naboer og andre i nærheten om dette. Etter at sommeren var over hadde han fått mange tilhengere i områdene rundt Fredrikstad, og mange ba ham hjem for å holde andakter hos dem. Folk likte den gløden Hans hadde når han snakket. På møtene samlet gjerne hele bygda seg og hørte på Hauge. Ryktet gikk på bygdene om han, og han fikk mange brev med spørsmål om han kunne komme. Dette mislikte prestene, og gjennom sitt liv ble Hans sittende i fengsel i tilsammen ca. ti år. Prestene prøvde ofte å stoppe ham. De prøvde å gi ham penger for å holde møter, og lignende, fordi dette var ulovlig. Sommeren 1796 skrev Hauge sitt første skrift, en plan for det han ville gjøre. Etter at skriftet kom ut fikk han mot til å gå løs på nye bøker. I 1797 drog han til fots nordover. Mens han gikk strikket han for å få tiden til å gå. I alle bygder på veien snakket han med folk og holdt møter. I Fredrikstad i 1797 ble han for første gang arrestert for brudd på konventikkelplakaten. Denne loven sa at religiøse møter i hjemmene måtte godkjendes av en prest. Denne gangen ble han bare sittende i fengsel i noen dager. I årene som fulgte reiste Hauge over hele landet, holdt møter og anla bedrifter over hele landet. Mange steder fikk han venner som selv samlet folk til møter for ham. I sine travleste år 1803-1804 gikk han ca. 6500 km. Det tilsvarer ca. 150 maratonløp i løpet av ett år. (Fra 1798-1804 reiste han tilsammen ca. 15000 km.) Hans hadde alltid vært flink med hendene, og drevet med salg, og det var viktig for ham at også tilhengerne hans arbeidet flittig. Sammen startet Hauge og tilhengerne tilsammen 16 bedrifter, over hele Norge, de fleste på Østlandet. Det begynte med Eiker papirmølle, og gjennom dette hjalp han også Norge fra å være et fattig u-land til å bli et rikt industriland. Etter hvert ble han kjøpmann og bosatte seg i Bergen, og kjøpte båt og utstyr for penger han fikk av tilhengerne sine. Han reiste fortsatt rundt som predikant over hele landet. Handelen gikk godt og han fikk mye fisk. Han kjøpte et gods for 1200 riksdaler, og ga jobb på godset til mange fattige, så de klarte seg.
Han la ut på reise igjen og i Trondheim kjøpte han et fiskevær som han gav til en god venn. Her ble han i 1799 fengslet, og skrev poesi om julen mens han satt i fengsel. Dommen falt på en måned i tukthus. Han reiste så videre til Tromsø. Her møtte han motstand, folket tok ikke imot ham. Prestene hadde gjort en god jobb. Han reiste så sørover igjen, til Bergen, han var jo kjøpmann også. (I april fikk han høre at hans søster Anne lå for døden, han skyntet seg hjem, men rakk ikke begravelsen, som var 18.april.) Han drev handel over hele Norge, men i Bergen ville en agent selge ham en fullrigger. Dette ville gi ham muligheten til å drive handel med utlandet. Han kjøpte den, men fant fort ut at den var pillråtten og ubrukelig. Han hadde kastet vekk mange penger på et ubrukelig skip, og han hadde nå mye gjeld. Han tok opp et stort lån og betalte all gjeld med dette. Han reiste til Danmark for å trykke opp bøker. Han ville hovedsaklig få trykt opp, sin bok, Den kristelige Lære, men han hadde også med seg sju andre bøker han ville få trykt opp. Fem boktrykkerier ble satt igang. For at dette skulle skje billigst og fortest mulig deltok Hauge i trykkingen, og sørget for innbindingen. Jo billigere han kunne selge bøkene i Norge, jo flere ville ha råd til å kjøpe dem. I oktober hadde han 60000 bøker som han reiste hjem til Norge med. Han var sårt savnet over hele Norge. På Hauge lå det mange brev og ventet. Han måtte reise rundt i Norge å ordne opp i feider mellom vennene, og gi folk ny motivasjon. Han tok med seg bøkene og solgte dem over hele landet mens han talte. Etter en lang rundtur i Norge reiste han tilbake til Bergen, og derfra videre til Kristiansand. Der han ble advart om at politiet og kirken pønsker på noe, og så til Danmark. Her blir han dårlig mottatt og vender tilbake til Hauge. Fra Hauge reiste han til Christiania, og så til Drammen der han igjen besøkte sin første bedrift, Eiker papirmølle. Den skjebnesvangre dagen, 24.10.1804, blir han hentet på fabrikken av lensmannen. Fogden ville snakke med ham. Fengselsår 1804-1814 Hos fogden ble han forhørt og lagt i jern. Han fikk sendt et brev til sine venner, før han ble ført under streng bevoktning til Christiania. Han ble først satt i fyllearresten i rådhuskjelleren, et fryktelig rom med jordgulv og slikt tilsig av vann at fanger til og med skal ha druknet der. Etter en stund ble han flyttet til et annet arrestlokale som ennå er å se på Bygdøy folkemuseum. Her hadde han et lite og dårlig rom som ble hans tilholdssted i mange år. Folk fikk streng beskjed om å levere inn Hans sine skrifter.
Fengselstiden ble beinhard for Hans, og han slet med seg selv og troen sin. En dag så Hans to menn komme mot fengselsbygningen fra det lille vinduet hans. Et øyeblikk etter fikk han besøk. Det var broren Mikkel, og stiftsamtmannen. Mikkel snakket med Hans om ikke han kunne søke om benåding. Han hadde sittet i fengsel i ca. et år, og hadde viet mye av sitt liv til Gud. Var ikke dette nok? spurte han. 10. Oktober 1805 søkte Hauge om benåding, men den ble avvist. De to første årene av fengselstiden ble de verste. På hele det første året kom han bare tre ganger ut i frisk luft, og dertil kom uvirksomheten som brøt ned. To år tok det før han fikk lov til å skrive og lese bøker igjen. De voldsomme påkjenningene knekket helsa hans. Han ble kjent med vaktmester Mikkelsen i fengselet. Mikkelsen kom innom hver uke, med bøker, garn, aviser og mat. Hans strikket mye i fengselet, og fikk bestillinger på vanter fra byens fineste fruer. En dag fikk han besøk av vennen Jon Sørbrøden. Han hilste fra Hauge, og de to diskuterte dype saker. Hans var inne i sitt fjerde fengselsår, og hadde vært igjennom 22 forhør. Over 600 vitner var blitt spurt ut i saken hans, men det virket som om ingenting skjedde. Lederne i Norge slet også på denne tiden. De var i krig med Sverige og England, to giganter på Europa-kartet, så de hadde det ikke så greit de heller. Mye av handelen til Norge ble derfor stengt, og landet manglet salt. Da tipset Mikkel, Hans om at han kunne tilby myndighetene sin hjelp. Det gjorde Hans og han fikk 300 riksdaler til å hjelpe Norge med. Han var ennå ikke en fri mann, men fikk komme seg ut til vennene. Vennene merket at Hans var forandret. Han holdt ikke møter, og brukte søndagen som reisedag. Han unnskyldte seg med at når folk sultet var det ingen tid å miste, men egentlig var Hans blitt forandret. Han slet med motivasjonen. Gløden var i ferd med å slukne. Han fikk startet sju saltkokerier før han sju måneder senere ble satt i fengsel igjen. Nye forhør ble satt igang, og nye vitner ble avhørt. Han ba om å få besøkt foreldrene i julen, og han ble glad da han fikk lov å dra på besøk i 14 dager. En dag på Hauge gikk han ned mot vannet, og der så han stubben der det hele begynte, der han fikk sitt kall. Han la seg ned ved stubben og ba. Så kom dagen da han igjen måtte tilbake til Christiania. Folk så ikke lenger på ham som en kjeltring, og han slapp lenkene. I Christiania slapp han fengsel, og fikk bo hos bypresident Bull. Der holdt han møter med vennene, og leste fra bibelen. En dag mens han talte fikk han igjen et kall. Han avsluttet talen med: "Vi må aldri glemme at tilgivelse for synder er det viktigste vi har å lære menneskene". Nå kjente vennene ham igjen. Hans var tilbake i fengselet da Mikkelsen en dag kom inn med en godbit. Han var i gått humør, og sa at dette gikk nok bra til slutt. Hans forstod at det foregikk noe. Noen dager
senere var Mikkelsen i kjempehumør. Han sa til Hans at vennene, med hans bror Mikkel i spissen, hadde kjøpt Bakke gård til ham for 10500 riksdaler, og at Hans kunne flytte dit og drive jordbruk som i gamle dager. Han flyttet dit og bygget ei mølle. Mange mente det var galskap å anlegge mølle uten et skikkelig vannfall, men da uåret kom i 1812, fikk man likevel mel og poteter på Bakke. Møter ble holdt i all hemmelighet på gården, med vaktpost. 4.desember 1813, fikk Hans beskjed om å møte i Christiania igjen. Dommen falt og Hans måtte gjøre to års slavearbeid, og betale 1750 riksdaler. Hans anket dommen til en høyere rett, og fikk en mye mildere dom på, 1000 riksdaler, og ingenting slavearbeid. Han sendte straks brev til sine venner og fortalte om den gode nyheten. Livskvelden 1815-1824 Den 27. Januar 1815 giftet han seg med Andrea Nyhus, som hadde vært hans husholderske i tre år. 12. Desember fødte Andrea et guttebarn, og de kalte ham Andreas. Andrea døde i barselseng. Hans kjøpte senere Bredtvedt gård på Aker, og samme året giftet han seg på ny, med Marie Olsdotter. Bredtvedt var en stor gård, 4-5 ganger så stor som Bakke. Hans og Marie fikk tre barn men ingen av dem vokste opp. Hans gikk ofte turer med sin nå åtte år gamle sønn, og turene endte ofte ved ei maurtue. Maurtua fikk Hans til å tenke, og en dag sa han:"følg mauren og bli vis!" Dette var den siste turen til Hans og Andreas. Etter sengeleie døde Hans i 1824, og de siste ordene Hans sa var: "Følg Jesus!" En stor mann var gått bort, bare 53 år gammel. Vekkelsen gjorde Hauges etterfølgere til landets beste borgere og flere av dem oppnådde betydelige stillinger innen stat og samfunn og kunne på den måten utøve en sterk og god innflytelse. I Eidsvollforsamlingen finner vi tre haugianere. Senere var det haugianere i hvert eneste Storting til langt ut på 1880 tallet og lederene for bondeopposisjonen var haugianere. Kilder: www.hitos.no, www.bokta.com, egne notater, notatark, og læreboka
Haugianerne, 1852, Adolph Tidemand.