HVOR ER ISRAEL I ENDETIDEN? Det er forskjellige meninger om hvordan vi skal forstå de gammeltestamentlige profetier om Israel. De får sitt ja i Jesus, sier Paulus. Har han rett? Det fortolkningssystem som en stor del av kristenheten i dag anvender når de leser profetiene om Israel i Det gamle testamente, kalles dispensasjonalismen. Man deler verdenshistorien inn i syv perioder eller husholdninger, og hevder at Gud handler forskjellig med menneskene alt etter hvilken husholdning de tilhører. Den kristne husholdning er en slags parentes, et avbrudd i den profetiske historie. Nådens husholdning måtte til for å bringe jødene på rett spor igjen slik at løftene for nasjonen skulle bli oppfylt. Opprettelsen av den israelske stat i 1948 tar man som en bekreftelse på at utvelgelsen og løftene står fast, og man forventer en bokstavelig oppfyllelse av de gammeltestamentlige profetier. For Gud angrer ikke sine nådegaver og sin utvelgelse. Det er riktig at Gud ikke angrer, men kanskje er han tro mot utvelgelsen på en annen måte? Peter har en annen tolkning Dispensasjonalistene erkjenner at gammeltestamentlige personer og Israels historie og institusjoner kan være bilder som møter sine motbilder i nytestamentlig tid. Motbildet, virkeligheten, er alltid større enn man kunne forestille seg. Men slik er det ikke med profetiene. De må tas bokstavelig, og man forventer nærmest hundre prosent samsvar mellom profeti og oppfyllelse. Men her overrasker Peter oss. I sin tale til jødefolket på pinsedagen forklarer han at Den Hellige Ånds gave er oppfyllelsen av en profeti (Joel 3). Profetien handler om åndsutgytelsen i de siste dager, etter at Gud har drevet bort Israels fiende fra nord, og den fortsetter med Guds dom over hedning folkene i Josjafats dal. Det bemerkelsesverdige er at Peter tar denne profetien, som unektelig handler om Israel, og anvender den på en særdeles viktig dag i den kristne menighets historie. "Dette er det som er sagt ved profeten Joel.'' Slik åpner han for en omtolkning av profetiene. Og han får støtte av Paulus: For så mange som Guds løfter er, har de fått sitt ja i ham" (2 Kor 1,20). Det er ikke tale om en åndeliggjøring eller bortforklaring, men om et nytt fokus, en utvidet forståelse. Betyr denne nytolkningen at menigheten har overtatt for nasjonen Israel? Står ikke Gud fast ved sin utvelgelse? Hva med utvelgelsen? Det er neppe noen tvil om at Gud valgte Abraham for å velsigne alle jordens slekter. Siden syndefallet har hans mål vært dette ene: Å søke og frelse det som er fortapt (Luk l9, 10).
Hensikten med utvelgelsen var altså misjon. Abraham og Israel skulle representere Gud på en slik måte blant folkeslagene at disse til slutt ville trygle om å få gå sammen med dem og tilbe Israels Gud (Sak 9,20-23). Men hva om Israel sviktet sitt oppdrag? Hvordan ville utvelgelsen fungere om hensikten aldri ble oppnådd? Det er viktig å forstå at Gud følger ikke prinsippet "den som ikke vil, han skal". Han valgte Israel for å åpenbare sin herlighet for alle jordens slekter. Men folket kunne nekte å samarbeide, selv om Gud hele tiden er trofast og ikke angrer utvelgelsen. De måtte også yte noe for at pakten skulle stå ved lag: Dersom dere er lydige mot disse bud og legger vinn på å leve etter dem, vil Herren din Gud holde fast ved sin miskunn og den pakt som han sluttet med dine fedre og bekreftet med ed." (5 Mos 7,12). Men var de ulydige, ville de gå til grunne, og Jerusalem ville bli til en forbannelse for alle folkeslag på jorden (Jer 26,4-6). Landet Gud hadde gitt dem ville bokstavelig talt spy dem ut. Dessverre fikk israelittene oppleve paktens forbannelser fordi de vendte seg bort fra Guds veier. Nord riket gikk til grunne, og Juda ble senere ført i babylonsk fangenskap. Var dette slutten for nasjonen Israel? Gud er trofasthet På tross av svik og utroskap var Gud innstilt på å ta sitt folk til nåde. Han ville hente dem hjem fra fangenskapet (se 5 Mos 30,1-5), selv før de omvendte seg (Esek 33). De mange løfter om Israels hjemkomst, Jerusalem, gjenoppbyggelse og nasjonens herlige framtid må vi forstå på bakgrunn av fangenskapet. Gud ønsket å gi dem en ny sjanse, og om de ville være tro mot pakten, tegner profetene et bilde av hvordan Gud ville ta et oppgjør med dem som ikke ville vende om fra sin ondskap. Til sist ville fredsriket være et faktum. Men Gud visste at det kom til å gå annerledes. Profetien i Dan. 9 åpenbarer betingelsene. Ifølge krønikerboken hadde jødefolket en prøvetid på 490 år for eksilet, og mens de var i Babylon, forkynte Daniel de gode nyheter om at de skulle få nye 70 uker (en dag for ett år i tolkning av profetisk tid) eller 490 år på seg til å innelukke frafallet. Perioden løp fra 457 f. Kr. til 34 e. Kr., og det er klart at nettopp i den siste år-uken opplevde nasjonen de sterkeste appeller fra Guds side. Aldri hadde noen talt mer inntrengende til folket enn Jesus gjorde. Likevel forherdet de seg, og valgte å stille seg avvisende til Guds kall og utvelgelse. Nå vil dispensasjonalistene på dette punkt protestere og hevde at den 70. uken i Daniels profeti hører framtiden til og at nasjonens prøvetid derfor ikke er utløpt. Men profetien presenterer de sytti uker som en sammenhengende tidsperiode. Hvis man flytter den siste uken fram i tiden, overser man den opplagte parallellisme mellom versene 26a og 27a og 26b og 27b. Det er den Salvede som skulle stå fram etter de 69 ukene, og det er også han som skulle stadfeste pakten med de mange. Etter ham kommer fyrsten som ødela byen og helligdommen, I korthet: Dobbel nåde var ikke nok for nasjonen Israel. Hvordan skal Gud nå være tro mot sin utvelgelse uten at hele frelsesplanen stanser opp? Tilbake til utgangspunktet Israels historie begynte med én mann, Abraham. Hva om den fortsetter med én mann? I Det gamle testamente leser vi gjentatte ganger om Guds dom over det frafalne folket. Etter tukt og straffedom lover profeten at bare en liten rest skal bli tilbake (Jes 10,22; 27,32). Hvor stor må denne resten være? Matteus innleder Det nye testamente med å tegne et bilde av Jesus
som den sanne rest. Han er det sanne Israel ved at han gjennomlever hele nasjonens historie. Han ble reddet fra den rasende Herodes akkurat som Israels førstefødte unnslapp da dødsengelen gikk gjennom Egypt. Som nasjonen Israel ble han omtalt som "Guds sønn" (se 2 Mos 4,22 og Mat 2,15), og han ble ført ut fra Egypt. Som Israel gikk han gjennom elven Jordan (dåpen) før han tok fatt på sin livsgjerning. Som Israel var han i ødemarken, 40 dager for folkets 40 år. Som Moses og Aron gjorde han tegn og under. I saligprisningene er han som Moses, profet og lovgiver. Senere gjør han manna-under i ødemarken når han metter store folkemasser. Og til sist går han som Moses opp på fjellet og inn i Guds nærhet, og der i herligheten åpenbares han ikke bare som det sanne Israel, men også som Israels Gud. Ja, Gud selv kom til jorden i Jesus Kristus og gjennomlevde hele Israels historie. Der nasjonen var troløs, var han trofast. Slik oppfylte han paktens velsignelser. De gode nyheter er at han vil dele dem med hver den som tror. Menigheten og jødefolket Slik er Gud tro mot sin utvelgelse. Etter at Jesus kom inn i verden, må alle forholde seg til ham som det sanne Israel, og det gjelder jøde såvel som greker. Han er den virkelige Guds Sønn, det sanne vintre, og hver den som vil, kan nå podes inn på stammen og få del i utvelgelsen og velsignelsen. Den troende er i Kristus, og slik kan vi si at i forlengelsen er han en del av Guds sanne Israel. Det kommer tydelig fram i Det nye testamente, tydeligst kanskje i Galaterbrevet: For dere er alle Guds barn i kraft av troen på Kristus Jesus. Alle dere som er døpt i Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet.'' (Gal 3,26-29). Den som er i Kristus har fått del både i utvelgelsen og arven - hvis altså Jesus er den trofaste rest av Israel. Men hva med apostelens fredshilsen til menigheten og "Guds Israel" (Gal 6,16)? Hvordan kan han lage et slikt skille på slutten av brevet, når han ellers har poengtert at i Kristus er vi alle én? Grammatisk kan og være en forklarende konjunksjon, noe flere kjente oversettelser antar, og dermed lyder hilsenen til menigheten: "Nettopp over Guds Israel". Hele Paulus' argumentasjon har ledet opp til denne konklusjonen: Den som er i Kristus, er Guds Israel. I et annet brev skriver han at Kristus har revet ned det gjerde som for skilte israelittene fra resten av verden (Ef 2,14). Siden Jesus har overtatt nasjonens særstilling, kan jøder og hedninger nå finne fred og forsoning hos ham, og han skaper ett nytt menneske av de to. I Pauli forståelse har menigheten og jødefolket samme borgerrett, de er samme familie, de er ett, de er begge bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, men hjørnesteinen er Kristus Jesus selv (Ef 2,11-22). Hva med jødefolket? På bakgrunn av profetien i Dan 9 er det klart at Israels tilmålte tid er utløpt. Jesus har overtatt den særstilling i Guds frelsesplan som de en gang hadde, og i forlengelsen også apostlene og den kristne menighet. "Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer dets frukter," sa Jesus til de skriftlærde (Matt 21, 43). Forut for dette hadde han omtalt templet som sitt hus, men noe senere uttalte han med gråtkvalt stemme: "Huset deres blir forlatt!" Som nasjon hadde de avvist Guds sterkeste og siste kall.
Konsekvensen var at det riket som hadde tilhørt nasjonen Israel, ble overdratt til disiplene. Men legg merke til Jesu ord: "Og nå overdrar jeg dere riket, likesom min Far har overdratt det til meg" (Luk 22,29), riket og løftene tilhørte Jesus som det sanne Israel, og i forlengelsen hans disipler. Den kristne menighet fortsetter der nasjonen Israel slapp. Utvelgelsen, løftene og oppdraget tilhører nå de troende: "Dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys. Før var dere ikke et folk, men nå er dere blitt Guds folk. Før hadde dere ikke fått barmhjertighet, men nå har dere funnet barmhjertighet" (1 Pet 2,9, 10). Paulus benytter bildet med oliventreet for å klargjøre hvilken stilling jødefolket har i dag (Rom 11). Gud har bare ett tre, ikke to. Som nasjon har Israel utspilt sin rolle, men likevel er veien til frelse åpen for det jødiske folk. Dersom ville oljekvister kunne podes inn på stammen, er det ingenting i veien for at de avhugne, opprinnelige kan podes inn igjen. De hører jo egentlig hjemme der. Men betingelsen er klar, og den gjelder både jøde og greker: "Tro på den Herre Jesus, så skal du bli frelst."paulus avslutter kapitlet med å tilkjennegi at like før verdens avslutning vil mange jøder vende seg til Kristus og finne frelse. Slik skal hele Israel (Ikke bare det etniske Israel, men alle troende jøder og hedninger) bli frelst (Rom 11, 25.26). Hva med landløftene? Landløftene er nøye forbundet med utvelgelsen, og de skal få en konkret oppfyllelse. Men denne oppfyllelse må ikke begrenses til bokstaven. Selv om landløftene i første omgang var knyttet til et lite område i Midtøsten, blir det allerede i Det gamle testamente klart at oppfyllelsen vil bli langt større. Egentlig dreide det seg om en ny himmel og en ny jord (Jes 65,17), og selv Abraham var klar over at han skulle bli arving til verden (Rom 4,13). Landløftene med disse dimensjoner ble videreført gjennom Jesus Kristus, Guds Israel. Han gjorde seg fortjent til hele arven ved sin troskap mot pakten, og han gjør dem som tror til medarvinger (Gal 3,29). Derfor kunne han si til de tålsomme at de skulle arve jorden (Matt 5,5). Og Peter og Johannes vitner om at det er sant som Jesaja profeterte: En dag skal Gud skape en ny himmel og en ny jord hvor rettferdighet bor (2 Pet 3,13; Åp 2 1,1-5). Løftene har fått sitt ja i Kristus, og blir vi i ham, skal vi også få oppleve fullendelsen. Og når det gjelder fullendelsen, skal vi merke oss Jesu ord: "Mitt rike er ikke av denne verden" (Joh 18,36). Fullendelsen har ikke noe i seg av det nåværende Jerusalem som lever i trelldom med sine barn. Nei, det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor (Gal 4, 26.27). Bibelens troshelter ventet på byen med de faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper, de lengtet etter det himmelske land og bekjente at de var fremmede og utlendinger her (Heb 11, 10.13). De var inderlig klar over at her på jorden har vi ingen by som består, derfor lengtet de etter den som skal komme (Heb 13,14). Fullendelsen Den dagen Gud oppfyller disse løfter, vil han samle sitt troende folk fra alle land. Han vil sende sine engler til jordens ender for å hente de utvalgte (Matt 24,3 l). Vi skal vende tilbake til Eden, som engang gikk tapt. Men allerede her kan vi nyte hjemlandets gleder, for med Jesus som
vår øversteprest i himmelens helligdom og som konge på Davids trone (Heb 8; Apg 2,34-36), er vi allerede "kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til titusener av engler, til en høytidssamling, til menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen" (Heb 12, 22.23). Thorgeir Sjøvold