Novene før høytiden for Jomfru Marias Uplettede Unnfangelse 1. Betraktning Barmhjertighetens trapp av p. Xavier Perrin OSB 2. Litani til Marias rene Hjerte 1. dag Den Uplettede Unnfangelse er et barmhjertighetens mysterium. Ifølge Bullen som definerte dogmet ble Jomfru Maria fra det første øyeblikket av sin tilblivelse, gjennom en enestående nåde og et særskilt privilegium fra Gud, Den Allmektige, med hensyn til Jesu Kristi hele menneskehetens Frelsers fortjenester, bevart fri fra hver flekk av arvesynden. Som alle utvalgte blir Jomfru Maria frelst gjennom Kristus. Hun blir frelst på en enestående måte. Barmhjertigheten har i henne allerede påbegynt frelsesverket, ikke bare ved å bevare henne fra synd men også ved å skille henne fra alt samvirke med syndens verden fra begynnelsen av. Gjennom idel barmhjertighet er Maria frelst fra synden og syndens verden fra første øyeblikk av sin unnfangelse. For bedre å kunne innføre dette i vår tro og bedre forstå denne store og vakre sannhet, kan hver og en av oss skape en slags barmhjertighetens trapp. Den består av tre trinn. På det første møter vi Maria Magdalena, synderinnen som fikk forlatelse og ble den elskede, øyenstenen. Med lille Thérèse stiger vi siden opp på det andre trinnet: det handler nå om uskyld, hvis dype forbindelse med den guddommelige barmhjertighet hun begrunner ved å relatere seg til den hun kaler Magdalena. På toppen av trappen kan så Den Uplettede Jomfru tre frem i hele sin stråleglans. På det øverste trappetrinnet viser hun oss hvordan hennes unike utvelgelse som Den Uplettede Unnfangelse plasserer henne i hjertet av Faderens barmhjertighet. Synderinnen og Den uskyldige leder så fram til Den Uplettede, som er lydhør for oss fattige syndere. 2. dag Til forskjell fra mange andre personer i Evangeliet som ble helbredet av Jesus og som vi ikke vet hvor de ble av etter at de ble helbredet, finnes det en fortsettelse av Maria Magdalenas historie og Evangeliene har varsomt ført den videre. Det er en vidunderlig kjærlighetshistorie i seg selv. Men ikke noen sensuell eller sentimental kjærlighetshistorie mellom Jesus og Magdalena, slik enkelte av samtidens forfattere lar oss å tro. Maria Magdalenas og Frelserens forhold var et åndelig kjærlighetsmøte, som ledet Magdalena mot en dyp, mystisk fortrolighet med Frelseren.
Dette er også hensikten med den videre beskrivelsen av Maria Magdalena. Om hun er den største synderinnen, som kan sies å representere synden selv, ble hun også befridd av Jesus og ført av ham opp til den mystiske foreningens fylde. Det betyr at alle syndere, hvor langt fra Gud de enn befinner seg, gjennom Herrens barmhjertige nåde ikke bare kan bli født på nytt til et guddommelig vennskap, men også bli kalt til den aller fortroligste foreningen med sin Gud. 3. dag Maria Magdalenas storhet ligger i hennes enorme evne til å elske. Hun er den som elsker. Om hun har nådd bunnen i den kroppslige kjærligheten, kjærlighetens elendighet som i sin fortvillelse hele tiden mister målet, er det for at hun av nåden skal kunne møte den virkelige kjærligheten og der få seg tildelt en hedersplass. Det er bare ett skritt fra syndens mørke til det åndelige bryllups herlighet. Maria Magdalena, hun som virkelig elsker, tar skrittet, båret av den guddommelige kjærligheten. Det er dette evangelisten Lukas uforglemmelige scene (Luk 7,36-50) illustrerer. En synderinne i byen finner Jesus når han sitter til bords med fariseeren Simon. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Fariseeren begynner å tvile på om Jesus virkelig er en profet, for ville han da ikke vite hvem som rørte ved ham. Jesus forteller ham historien om de to pengelånerne og vil at han skal forstå at den som får meget ettergitt, elsker desto mer. I denne liknelsen skal vi forstå kjærligheten som et resultat av tilgivelsen. Siden hører vi Jesu ord om kvinnen: du ga meg ikke, du ga meg ikke noe, du salvet ikke hodet mitt men hun har, med avslutningen: Derfor sier jeg deg: hun har fått tilgivelse for sine mange synder, fordi hun har vist stor kjærlighet. Denne kjærligheten som lovprises er den angerfulle kjærligheten. Kvinnen som angret sine mange synder, viste sin anger fylt av kjærlighet. Hun gikk til Jesus, han som gjorde Gud nærværende, den Gud som hun hadde såret med sine synder og den Gud hun ville vise sin kjærlighet. Her går kjærligheten forut for tilgivelsen. 4. dag Maria Magdalena befinner seg der to kjærligheter møtes, begge forbundet med syndenes forlatelse på ulikt vis.
Å elske med et sønderknust hjerte som teologien kaller den fullkomne angeren er den kjærlighet som går forut for forlatelsen. Under nådens innvirkning, vender hjertet seg mot Gud, fylt av smertefull kjærlighet som lider ved tanken på å ha gjort vondt mot den man elsker. Det er først og fremst denne kjærligheten Jesus lovpriser og som gir Maria Magdalena forlatelse for hennes synder. Men forlatelsen for hennes synder befrir og styrker kjærligheten som altså blir en kjærlighet merket av en særskilt takknemlighet mot den guddommelige barmhjertigheten. Disse to kjærligheter finner vi igjen i Maria Magdalenas gest: det er med et sønderknust hjerte fylt av kjærlighet at hun nærmer seg Jesus og med brennende kjærlighetsgester salver hans kropp, i botens og ydmykhetens ånd. Og ettersom hennes tiltro og håp om å få forlatelse vokser, går hun så gradvis til å uttrykke en takknemlig kjærlighet, som hun uttrykker med en overdådig feiring av den elskede. Det er i hvert fall slik man kan forstå utvekslingen: fra tårer til parfyme. Når Guds kjærlighet bøyer seg ned til mennesker som har falt ned i syndens dype elendighet, åpenbarer han sin kjærlighet etter en dynamikk som leder direkte til kjærlighetens fylde. Slik er Faderens barmhjertighet. Den tar imot det bortkomne barnet og gjenoppretter barnets fulle rett til å være sønn. Om han allikevel måtte gjøre bot, gjør han det som sønn, i frihet. Med kongeverdighet og fylt av kjærlighet forener han seg så med den evige Sønns kjærlighet, som av egen frie vilje har valgt å tjene Faderens barmhjertighet. 5. dag Maria Magdalena er et forbilde for alle kristne, ettersom de fleste vet at Gud har meget å tilgi dem. Det kan til og med virke som om Gud elsker synderne så høyt at han gir dem - mer enn dem som ikke behøver eller som har mindre behov for tilgivelse - den nåden å få elske med en brennende kjærlighet. En liknende hypotese var ikke noe lille Thérèse slo seg til ro med. I sitt ønske om å elske Gud mer enn alt, kunne hun konstatere at uskylden - som en skriftefar hadde bevist og bekreftet for henne at hun hadde, da hun aldri begikk en dødssynd kunne være et hinder på veien til kjærligheten. Dette gjør at hun på en særlig klar måte belyser et aspekt av den guddommelige barmhjertighetens mysterium, noe som man kunne kalle den forutgående
barmhjertigheten: Jeg erkjenner at jeg uten ham skulle kunne falle like dypt som Maria Magdalena, og Vår Herres uutgrunnelige ord til Simon gjenlyder i min sjel. Jeg vet det: den som får lite tilgitt viser lite kjærlighet men jeg vet også at Jesus har tilgitt meg mer enn Maria Magdalena ettersom han har tilgitt meg på forhånd ved å hindre meg fra all fall. Med et forbausende klarsyn plasserer den hellige Thérèse seg selv i den forutgående barmhjertighetens krets. Hun plasserer seg på ingen måte ved siden av de rettferdige som ikke behøver barmhjertighet, men hun vet at hun måtte gå til roten av sin egen rettferdighet (i sin uskyld) og forstå den som en gave fra Herrens barmhjertighet. Dette opptenner i henne en intensiv kjærlighet, en tørst etter å få elske den guddommelige barmhjertighet til dårskap. Thérèse er velvitende om at hun befinner seg i selskap med dem som kjenner Faderens barmhjertighet og som derfor kan elske ham mer. Denne vissheten om den forutgående barmhjertigheten er lite smigrende, men den påminner henne om at hun er et skapt menneske. Lite og fattig, i stand til å begå alle synder om ikke nåden hadde kommet forut for henne, lever hun i sin uskyld, ikke som et unntak som skiller henne ut eller setter henne over de andre, men som et helt vanlig utrykk for den guddommelige barmhjertigheten som heller tildeler henne en lavere posisjon enn de andre. Hun er liten, veldig liten. Hun gjentar stadig at hun er en liten sjel. Hun forblir i sin intethet, utblottelse, sin litenhet. Det som behager den gode Gud i min lille sjel, ( ) det er å se meg elske min litenhet og min fattigdom, det er det blinde håpet jeg har til hans barmhjertighet Dette er min eneste skatt. 6. dag Barmhjertigheten, det er Guds kjærlighet som blir ett med kjærlighetsløsheten, den gode hyrden som gir seg av sted for å finne det fortapte får, Guds Sønn som inntar en tjeners skikkelse og tar på seg våre synder. Thérèse lærer oss at den eneste måten å ta imot denne barmhjertigheten på og på denne måten tro på denne Kjærligheten som er Gud er å forbli i en litenhet som lar den barmhjertige Kjærligheten stråle frem i all sin kraft. Hun skriver i samme brev til sin søster: Å, la oss holde oss langt fra alt det som skinner! La oss elske vår litenhet, la oss elske å kjenne ingenting! Da blir vi fattige i ånden og Jesus skal komme og hente oss hvor langt borte vi enn er, for å omdanne oss til kjærlighets flamme Å, jeg skulle ønske jeg kunne få deg til å forstå hva jeg kjenner! Det er tillit og ikke noe annet enn tillit som skal føre oss frem til kjærligheten.
Som Synderinnen, senker Den uskyldige seg stadig lengre ned i sin litenhet, fattigdom og intethet. Hun følger presis ydmykhetens nedstigende kurve. Samtidig tar hun uopphørlige sprang med en kjærlighetsfull djervhet mot Jesus, der hun kommer i kontakt med både den skaptes intethet og Skaperens opphøyelse. 7. dag Synderinnen og Den uskyldige har så å si tatt oss ved hånden for i all enkelhet å lede oss til Den Uplettede. Jomfru Marias Uplettede Unnfangelse er den forutgående barmhjertighetens mesterverk, hun er det øverste trinnet i barmhjertighetens trapp. Som Synderinnen og mer enn henne har Den Uplettede Jomfru, som aldri står uberørt overfor den angerfulles tårer, også blitt tvettet i Kristi blod. Hun ble båret fram av barmhjertigheten til den barmhjertige Kjærlighetens fylde. Som Den uskyldige og mer enn henne blir Den Uplettede Jomfru ett med barmhjertighetens bevegelse, med dette Guds sprang mot menneskene, mot den minste, den fattigste, den mest syndige. Maria trekkes altså uimotståelig mot Magdalena og Thérèse, og til de sjeler som den levende Guds barmhjertighet forener. 8. dag Maria og Magdalena stod hverandre meget nær. Begge deltok i det minste delvis i Jesu offentlige liv. Det råder nok ingen tvil om at Maria delte Sønnens forkjærlighet for Magdalena. Den Aller Reneste kjente seg i dypet av sitt hjerte som en søster av hun som var Den Aller Syndigste. Oppfylt av barmhjertighetens mysterium, fulgte de Kjærlighetens veier. Marias kall var høyere, mer skjult, omgitt av større taushet. Magdalenas kall synes mer uvanlig, mer individuell. Marias er mer universell. Det er litt overraskende at begge de kvinnene finner hverandre igjen ved kilden, helt nær det gjennomborede Hjerte. Selv om de er helt forenet i kjærlighet og medlidenhet, skiller de seg imidlertid betydelig fra hverandre. Maria er Jesu mor. Hun er utvalgt og viet til å være mor for Kristi Legemes lemmer, de troendes mor, Kirkens mor. Hun trer frem i all sin opphøydhet. Hun er den første som har fått del i barmhjertigheten, den første av de som ble forløst, den første av de som fikk
forlatelse. Hun er mor til alle de sjeler som får del i barmhjertigheten. Hun er mor til Synderinnen og Den uskyldige. Nå forstår vi plutselig meningen med hennes utkåring. Den Uplettede er kalt til et universelt moderskap i Ånden slik som Faderens barmhjertige nåde ønsker. Hun er Barmhjertighetens Dronning. Og det er derfor hun er og forblir Barmhjertighetens Moder, en barmhjertighet inkarnert i hennes Sønn, Jesus. 9. dag For alle fattige syndere er Den Uplettede en kjærlighetsfull søster, men fremfor alt en mor full av barmhjertighet. All forløsende nåde kommer til oss gjennom henne. Maria står synderen nær, særlig den største synderen. Og det er ikke noe sentimentalt i at synderen skulle bli beveget av hennes moderlige gestalt. Takket være hennes Uplettede Unnfangelse, befinner den hellige Jomfru seg høyt oppe i barmhjertighetens orden. Hennes syndefulle brødre og søstre blir betrodd henne på en spesiell måte, som til en virkelig mor. Det er altså ikke overraskende at Thérèse, hvor nær hun enn står Magdalena, står Maria ennå nærmere. Det er lett å vise. Thérèse driver djervt sin kjærlighet, helt til et slags bytte med Maria, genialt formulert i følgende korte setning: Å Maria, om du hadde vært Thérèse og jeg Himmelens Dronning, skulle jeg ville være Thérèse for at du kunne være Himmelens Dronning. Thérèse har sannelig forstått og lyktes i å utrykke Den Uplettedes moderlige hjerte. For hvor nær vi enn står helgener, våre brødre og søstre, har Maria ennå, i egenskap av mor, en nåde som gjør hennes nærhet til oss unik. Til sist forener Synderinnen, Den uskyldige og Den Uplettede seg i stråler fra Den Barmhjertige og Den Allerhelligste Treenighetens herlighet. Takket være deres eksempel, deres søsterlige nærvær, deres moderlige omsorg som i Maria når sin fullendelse, innbyr og leder de oss alle arme syndere til barmhjertighetens Fader. Marias utkåring som Den Uplettede Unnfangelse plasserer henne i hjertet av frelsenådens skjønnhet blant menneskene, så nær Gud man kan komme, og nettopp derfor, som Magdalena og Thérèse, hjelper oss til å forstå bedre, nettopp mennesker.