OSLO TINGRETT KJENNELSE Avsagt: Saksnr.: Dommer: Saken gjelder: 10.02.2014 i Oslo tingrett, 12-040689TVI-OTIR/04 Tingrettsdommer Torbjørn Breistrand Krav om sikkerhetsstillelse Steingrim Wolland mot Arnt Lauritz Angell Staten v/justisdepartementet Jens Halvard Bachke Advokat Karl Otto Thorheim Advokat Karl Otto Thorheim Advokat Karl Otto Thorheim Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse
KJENNELSE Saken gjelder saksøktes krav om sikkerhetsstillelse etter tvl. 20-11. Saksøker har motsatt seg kravet. Kort om saksforholdet Den 1. mars 2012 reiste Steingrim Wolland sak mot to advokater ved Økokrim og staten v/justisdepartementet med krav om erstatning. I forhold til advokatene er kravet begrunnet under henvisning til skl. 3-6 jf strl. 246, 247 og 248, og i forhold til staten med hjemmel i skl. 2-1. Det er ikke lagt ned påstand om straff. I tilsvaret nedla de saksøkte påstand om frifinnelse og sakskostnader. På vegne av de saksøkte ble det også fremmet krav om sikkerhetsstillelse etter tvl. 20-11. Ved rettens kjennelse 19. juni 2012 ble saken stanset i medhold av tvl. 16-18 annet ledd. Etter begjæring fra Wolland av 10. desember 2013 ble saken satt i gang etter tvl. 16-18 nr. 4 ved rettens brev 17. desember. Kravet mot Jens Bachke er begrunnet med at han den 9. mars 2010 i egenskap av politiadvokat under Økokrim underskrev to siktelser. I den ene er Wolland siktet for grovt bedrageri overfor DnB, eller medvirkning til dette, i forbindelse med at banken ytet et lån for kjøp av en eiendom. Han ble også siktet for dokumentfalsk i den forbindelse. Denne saken er omtalt som "lånebedragerisaken" i saksdokumentene. Den andre siktelsen gjaldt medvirkning til grovt bedrageri i forbindelse med omsetning av bilder malt av kjente kunstnere. Denne saken er omtalt som "kunstbedragerisaken" i dokumentene. Begrunnelsen for kravet mot Arnt Angell er at han som førstestatsadvokat i Økokrim utferdiget en tiltale datert 10. januar 2012 mot blant annet Wolland for grovt bedrageri eller medvirkning til dette om påstått straffbare forhold omtalt i en av siktelsene nevnt over. I "lånebedragerisaken" ble Wolland frifunnet av Oslo tingrett, men dømt for grovt uaktsomt bedrageri ved Borgarting lagmannsretts dom 12. juni 2013. Anken til Høyesterett ble ikke tillatt fremmet. "Kunstbedragerisaken" ble henlagt etter bevisets stilling. - 2-12-040689TVI-OTIR/04
De saksøktes anførsler i hovedtrekk Når vilkårene for sikkerhetsstillelse er oppfylt, og ingen av vilkårene foreligger, skal kravet innvilges. Det er ikke adgang til å frita saksøker ut fra rene rimelighets- eller hensiktsmessighetsbetraktninger. Konvensjoner er ikke til hinder for sikkerhetsstillelse. Storbritannia er ikke tilsluttet sivilprosesskonvensjonen av 1. mars 1954, og heller ikke sivilprosesskonvensjonen mellom Norge og Storbritannia av 30. januar 1931 er til hinder for å kreve sikkerhetsstillelse. Kravene i saken vedrører ikke EØS-avtalen, og avtalens likebehandlingsprinsipp kommer derfor ikke til anvendelse. Tvisteloven 20-11 første ledd annet punktum annet alternativ er heller ikke til hinder for sikkerhetsstillelse. Av forarbeidene framgår at unntaket særlig tar sikte på tilfeller hvor kravet om sikkerhetsstillelse vil være et hinder for saksøkerens rett til domstolsbehandling av kravet som strider mot EMK artikkel 6 nr. 1, se forarbeidene og teori. Den klare hovedregel er at krav om sikkerhetsstillelse ikke kan antas å krenke retten til domstolsbehandling. Proporsjonalitetsvurderingen vil nødvendigvis være konkret. Søksmålet gjelder ulike utsagn i i henholdsvis tiltalebeslutning og siktelser, som pretenderes å være rettsstridige ærekrenkelser. Søksmålet er ikke sammenlignbart med det i Rt 1999 side 961, som gjaldt erstatning og oppreisning etter fem års sikring. Det har videre betydning at "normalsporet" etter straffeprosesslovens kapittel 31 hva gjelder "kunstbedragerisaken" samt i tillegg utsagn i tiltalebeslutningen i "lånebedragerisaken", som altså munnet ut i en rettskraftig fellende dom, ikke benyttes av Wolland. Det må ha betydning at Wolland velger et helt annet spor, og at han også trekker inne to tjenestemenn. Det skal etter forarbeidene også ses hen til risikoen for at omkostningskravet vil inntre, og for at det vil bli stående uoppgjort. De saksøkte kan vanskelig se det prosedable i Wollands søksmål, og staten er for sin del ikke kjent med at noe tilsvarende søksmål har vunnet fram i rettssystemet. Hva gjelder risikoen for omkostningskravet, påpekes at Wolland gikk konkurs i 2009, og at han også ble idømt et betydelig erstatningskrav i straffesaken knyttet til lånebedrageriet. Det kreves sikkerhet i form av et beløp på kr. 60 000. Uten sikkerhet risikerer de saksøkte tap og ulempe fordi fullbyrdelsen må skje i Storbritannia. - 3-12-040689TVI-OTIR/04
Det legges ned slik påstand: 1. Steingrim wolland pålegges å stille sikkerhet for mulig omkostningsansvar i sak 12-40689TVI med kr. 60 000. 2. Jens Bachke, Arnt Angell og staten v/justisdepartementet tilkjennes sakskostnader. Wollands anførsler i hovedtrekk Retten bør ikke ta kravet om sikkerhetsstillelse tilfølge. Siktelsene og tiltalebeslutningen er utformet på en måte som har ødelagt eller svekket Wollands omdømme, og han har hatt betydelige tap på grunn av de saksøktes håndtering av saken. Sikkerhet kan ikke kreves når det foreligger en folkerettslig forpliktelse til likebehandling. De saksøkte kan kun kreve sikkerhet av utenlandsboende, og ikke av saksøkere som bor i Norge. Dette utgjør en åpenbar forskjellsbehandling av saksøker, ut fra bostedsadresse. Vern av omdømme er en rettighet etter EMK artikkel 10 (2) og artikkel 8 om "respekt for sitt privatliv". Saken gjelder indirekte også EMK artikkel 6 (2) om retten til å anses uskyldig inntil skyld er bevist i retten. De saksøktes stadige beskyldninger om angivelig straffbare handlinger som "..kan bevises utover enhver rimelig tvil.." er en krenkelse av Wollands vern etter artikkel 6 (2) EMK artikkel nr. 13 fastsetter retten til et effektivt rettsmiddel. Tvisteloven 20-11 inneholder en uttrykkelig begrensning i forhold til folkerettslige forpliktelser. Sikkerhetsstillelse i denne saken vil innebære en svekkelse av Wollands rett til et effektivt rettsmiddel i forhold til om han hadde vært fast bosatt i Norge. EMK`s forpliktelser for Norge gjelder enhver person på norsk territorium uavhengig av statsborgerskap eller bosted. Staten dekker åpenbart de saksøktes saksomkostninger. Realiteten i kravet er derfor at staten krever sikkerhet for egne omkostninger. Det er ikke en slik situasjon det er tenkt på med tvl. 20-11. Sikkerhetsstillelse vil være uforholdsmessig. Både sakens art og forholdet mellom partene tilsier dette. Kravet om sikkerhet er uansett "uforholdsmessig" etter tvl. 20-11 første ledd. Her må det legges avgjørende vekt på at saken dreier seg om at statens tjenere retter direkte usanne beskyldninger mot Wolland. Da bør ikke den samme staten høres med et krav om sikkerhet for at han skal kunne imøtegå beskyldningene i retten. Det er heller ikke behov for sikkerhet. Det erstatningskravet som ble idømt er dekket av et forsikringsselskap, og Wolland er i dag gjeldfri. Statens Innkrevingssentral krever årlig inn store beløp både i Norge og i utlandet. Det kan blant annet benytte seg av inkassofirmaer - 4-12-040689TVI-OTIR/04
som innfordrer i Storbritannia, og Luganokonvensjonen kan også benyttes. Kostnader dekkes av skyldneren. Rettens vurdering. Etter tvl. 2011 har en saksøkt krav på at det gis pålegg om sikkerhet dersom ingen av unntakene i første ledd kommer til anvendelse. Retten skal altså ikke foreta noe fritt hensiktsmessighetsskjønn, men er bundet av vilkårene for unntak i loven. Et første unntak er hvis sikkerhet vil ".. stride mot en folkerettslig forpliktelse til å likebehandle parter bosatt i utlandet og parter bosatt Norge." Det er åpenbart at anvendelse av bestemmelsen vil føre til forskjellsbehandling. Spørsmålet er om en slik forskjellsbehandling vil stride mot en folkerettslig forpliktelse. Sivilprosesskonvensjonen av 1. mars 1954 kan ikke anvendes, da Storbritannia ikke er tilsluttet denne. Sivilprosesskonvensjonen mellom Norge og Storbritannia artikkel 11 er til hinder for sikkerhet, men bare når dette medfører en forskjellsbehandling mellom borgere av landene. I nærværende sak er kravet framsatt av en nordmann bosatt i Storbritannia. Det er på det rene at tvl. 20-11 også omfatter krav fra en britisk borger bosatt i Storbritannia. Det skjer derfor ingen forskjellsbehandling. Retten viser for øvrig også til rettspraksis vist til i Schei side 761 nederst om rettstilstanden når et krav for norsk domstol blir framsatt av britisk borger bosatt i Storbritannia. Det er også på det rene at kravene i saken ikke hører inn under EØS-avtalen, og diskrimineringsbestemmelsen i artikkel 4 får derfor ikke anvendelse. Wolland anfører ikke at sikkerhet roker ved rettssikkerhetsgarantien i EMK artikkel 6 nr. 1, men derimot artikkel 13 om et effektivt rettsmiddel: Enhver hvis rettigheter og friheter fastlagt i denne konvensjon blir krenket, skal ha en effektiv prøvningsrett ved en nasjonal myndighet uansett om krenkelsen er begått av personer som handler i offisiell egenskap. Retten har ikke funnet avgjørelser i EMD eller Høyesterett som gjelder artikkel 13 og krav om sikkerhetsstillelse. Det nærmeste måtte være Rt 1999 side 961. Denne gjaldt vernet etter artikkel 6 nr. 1, som Wolland ikke påberoper seg. Retten kommer tilbake til denne. Møse har i Menneskerettigheter side 95 oppsummert rettstilstanden slik. På det nasjonale plan skal det være tilgjengelig en prøvningsinstans som kan håndheve konvensjonsrettighetenes innhold, uansett i hvilken form de er sikret i den interne rettsorden. Prøvningen skal gjøre det mulig for den nasjonale myndighet både å ta standpunkt til innholdet i klagen over at konvensjonen er krenket, og å gi egnet beskyttelse (relief) mot krenkelsen. Statene har et visst spillerom når det gjelder hvordan de skal gjennomføre disse forpliktelsene. Omfanget av plikten etter artikkel 13 avhenger av hvilken - 5-12-040689TVI-OTIR/04
type klage som foreligger, men prøvningen må være effektiv, både rettslig og faktisk. Den innklagede stat må ikke uberettiget ved handlinger eller unnlatelser, hindre utøvelse av prøvningsretten. Tvisteloven 20-11 har generelt et saklig og fornuftig formål. Den fastsetter bare at en part som bor i utlandet, på forhånd skal måtte stille sikkerhet for et omkostningsansvar vedkommende kan bli idømt etter vanlige regler, for å sikre at inndriving av kravet ikke blir unødig byrdefullt. Retten kan ikke se at bestemmelsen i seg selv krenker artikkel 13. En slik bestemmelse må klart ligge innenfor statens skjønnsmargin ved fastsettelse av prosessregler. Et neste spørsmål er om det konkret i denne saken vil virke uforholdsmessig ut fra sakens art, partsforholdet og forholdene for øvrig. I forarbeidene er dette unntaket særlig begrunnet med hensynet til EMK artikkel 6 (1) og likhetsgrunnsetningen i SP artikkel 14 (1). Det er også vist til avgjørelsen i Rt 1999 side 961. Høyesterett la til grunn at krav til sikkerhet ikke grep inn i selve kjernen i retten til domstolsbehandling, men kom etter en konkret begrunnelse til at sikkerhet ikke kunne kreves i den saken. Wolland har ikke påberopt EMK artikkel 6 (1), men derimot artikkel 13 om "..retten til et effektivt rettsmiddel". Retten kan vanskelig se at tvl. 20-11 rent generelt krenker artikkel 13 på en slik måte at bestemmelsen må anses konvensjonsstridig. Her vises det til Høyesteretts avgjørelse nevnt over. Pålegg om sikkerhet innebærer at Wolland på forhånd må stille sikkerhet han vil kunne bli idømt i saken. Wolland anfører at de saksøktes handlinger har ødelagt hans omdømme, og også påført ham tapte inntektsmuligheter. Etter rettens oppfatning var allikevel saksforholdet beskrevet i Rt 1999 side 961 mer alvorlig, da det gjaldt erstatningskrav etter to års uberettiget frihetsberøvelse ved Ila landsfengsel og sikringsanstalt. Det ble også lagt vekt på at saksøkeren var en ressurssvak enkeltperson. I denne forbindelse må det ha betydning at beløpet som kreves ikke er meget stort, og Wolland selv hevder at han i dag er gjeldfri. Vilkårene etter tvl. 20-11 skal vurderes ut fra situasjonen da stevning ble tatt ut. Retten er enig med saksøkerne i at det også må legges noe vekt på at søksmålet var prematurt, ved at de to anførte straffbare forhold da ikke var avgjort. Retten har etter dette kommet til at heller ikke unntaket i tvl. 20-11 (1) annet punktum annet alternativ kommer til anvendelse. Det er krevd sikkerhet med et beløp kr. 60 000. Advokat Thorheim og Wolland antar foreløpig at det må settes av to til tre dager til hovedforhandlingen. Legges dette til grunn kan retten ikke se at kravets størrelse er urimelig stort, jf tvl. 20-11 fjerde avsnitt. - 6-12-040689TVI-OTIR/04
Fristen for å stille sikkerhet settes tilsvarende ankefristen til fire uker etter at denne kjennelse er forkynt for Wolland. Retten gjør oppmerksom på at søksmålet vil bli avvist dersom det ikke stilles sikkerhet innen fristen, og dersom det ikke ankes. Rent praktisk bør videre saksforberedelse stilles i bero til ankefristen er utløpt. Advokat Thorheim har på vegne av de saksøkte lagt ned påstand om sakskostnader. De saksøktes krav har vunnet fram, og de har da krav på dekning av sakskostnadene, jf tvl. 20-2. Retten kan ikke se at unntakene i tredje ledd kommer til anvendelse. Advokat Thorheim har ikke lagt ned påstand om noe bestemt beløp. Retten setter beløpet til kr. 2 000. SLUTNING 1. Steingrim Wolland pålegges etter tvl. 20-11 å stille slik sikkerhet som omtales i tvfl. 3-4 første ledd for et beløp stort 60 000 sekstitusen norske kroner innen 4 fire uker etter forkynnelse av denne kjennelse. 2. Steingrim Wolland dømmes til å betale sakskostnader til staten v/justisdepartementet, Jens Chr. Bachke og Arnt Angell med at samlet beløp på 2 000 totusen kroner, som forfaller til betaling 2 to uker etter forkynnelse av kjennelsen. Retten hevet Torbjørn Breistrand Rettledning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges. - 7-12-040689TVI-OTIR/04
- 8-12-040689TVI-OTIR/04
Rettledning om ankeadgangen i sivile saker Reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 om anke til lagmannsretten og Høyesterett regulerer den adgangen partene har til å få avgjørelser overprøvd av høyere domstol. Tvisteloven har noe ulike regler for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger. Ankefristen er én måned fra den dagen avgjørelsen ble forkynt eller meddelt, hvis ikke noe annet er uttrykkelig bestemt av retten. Den som anker må betale behandlingsgebyr. Den domstolen som har avsagt avgjørelsen kan gi nærmere opplysning om størrelsen på gebyret og hvordan det skal betales. Anke til lagmannsretten over dom i tingretten Lagmannsretten er ankeinstans for tingrettens avgjørelser. En dom fra tingretten kan ankes på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen, eller den saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen. Tvisteloven oppstiller visse begrensninger i ankeadgangen. Anke over dom i sak om formuesverdi tas ikke under behandling uten samtykke fra lagmannsretten hvis verdien av ankegjenstanden er under 125 000 kroner. Ved vurderingen av om samtykke skal gis skal det blant annet tas hensyn til sakens karakter, partenes behov for overprøving, og om det synes å være svakheter ved den avgjørelsen som er anket eller ved behandlingen av saken. I tillegg kan anke uavhengig av verdien av ankegjenstanden nektes fremmet når lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. Slik nekting kan begrenses til enkelte krav eller enkelte ankegrunner. Anke framsettes ved skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Selvprosederende parter kan inngi anke muntlig ved personlig oppmøte i tingretten. Retten kan tillate at også prosessfullmektiger som ikke er advokater inngir muntlig anke. I ankeerklæringen skal det særlig påpekes hva som bestrides i den avgjørelsen som ankes, og hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse eller nye bevis. Ankeerklæringen skal angi: - ankedomstolen - navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger - hvilken avgjørelse som ankes - om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den - det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir det resultatet den ankende parten krever - de feilene som gjøres gjeldende ved den avgjørelsen som ankes - den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil - de bevisene som vil bli ført - grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det har vært tvil om det - den ankende parts syn på den videre behandlingen av anken Anke over dom avgjøres normalt ved dom etter muntlig forhandling i lagmannsretten. Ankebehandlingen skal konsentreres om de delene av tingrettens avgjørelse som er omtvistet og tvilsomme når saken står for lagmannsretten. - 1-12-040689TVI-OTIR/04
Anke til lagmannsretten over kjennelser og beslutninger i tingretten Som hovedregel kan en kjennelse ankes på grunn av feil i bevisbedømmelsen, rettsanvendelsen eller saksbehandlingen. Men dersom kjennelsen gjelder en saksbehandlingsavgjørelse som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, kan avgjørelsen for den skjønnsmessige avveiningen bare angripes på det grunnlaget at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig. En beslutning kan bare ankes på det grunnlaget at retten har bygd på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelsen, eller på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig. Kravene til innholdet i ankeerklæringen er som hovedregel som for anke over dommer. Etter at tingretten har avgjort saken ved dom, kan tingrettens avgjørelser over saksbehandlingen ikke ankes særskilt. I et slikt tilfelle kan dommen isteden ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen. Anke over kjennelser og beslutninger settes fram for den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt ved kjennelse etter ren skriftlig behandling i lagmannsretten. Anke til Høyesterett Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgjørelser. Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Slikt samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken behandlet av Høyesterett. Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling. Høyesteretts ankeutvalg kan nekte å ta til behandling anker over kjennelser og beslutninger dersom de ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggende saken, og heller ikke andre hensyn taler for at anken bør prøves, eller den i det vesentlige reiser omfattende bevisspørsmål. Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse i lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett. Anke over lagmannsrettens kjennelse og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig behandling i Høyesteretts ankeutvalg. - 2-12-040689TVI-OTIR/04