Ruth Burrows Bønnens innerste vesen Oversatt av Gunnar Wicklund-Hansen Efrem Forlag 2009
Efrem Forlag 2009 Forsidemotiv: Bebudelsen av Fra Angelico (1387-1455) Sats og omslagsdesign: Øyvind Lerø Trykk: Framnes Tekst & Bilde as ISBN 978-82-92922-14-9 Satt med Minion Pro 11/14 Papir: 100 g Multi design 1,3 Originalens tittel: The Essence of Prayer Copyright Ruth Burrows ocd, 2006. The work published in arrangements with Burns & Oates An imprint of Continuum International Publishing Group. The Tower Building, 11 York Road, London SE1 7NX Efrem Forlag, Follese post@efremforlag.no www.efremforlag.no
Innhold 7 Forord 9 [1] Noen refleksjoner over bønn 19 [2] Vekst i bønn 33 [3] Tro, tillit, overgivelse til Gud: Dette er bønn 39 [4] Bønn som er Jesus 45 [5] «Hvis du kjente Guds gave» 55 [6] Bønn i Treenigheten 65 [7] Amen: Det menneskelige svar til Gud 83 [8] Distraksjoner i bønnen 87 [9] Veien til fullkommenhet 93 [10] Den mørke natts doktor 99 [11] Thérèse av Lisieux og Det hellige barn 109 [12] Tanker om Thérèse som kirkelærer 117 [13] Elisabeth av Treenigheten 127 [14] Karmel, en Åndens drøm 133 [15] Opprettholdt lidenskap 153 [16] Alene med Ham alene: Teresas kreative forståelse av eremittlivet 159 [17] Karmelittisk bønn 165 [18] Karmel, et sterkt møte med de menneskelige rammebetingelser 179 [19] Konsekrert liv
Forord Når kristne snakker om bønn, synes de å tenke på noe de selv skal gjøre. Sett på denne måten stiller bønnen oss overfor spørsmål, problemer, forvirring, motløshet og skuffelser. Ruth Burrows er overbevist om at det er viktig å rette på denne oppfatningen. Hun insisterer på at troen forsikrer oss om at bønn i virkeligheten er hva Gud gjør hvordan Gud henvender seg til oss og ser på oss. Det Gud gjør for oss i bønnen er intet annet enn å gi seg selv til oss i kjærlighet. Da streber vi ikke etter en «vellykket» bønn som kan gi oss den sikkerhet vi krever. Snarere gir vi oss selv over til den guddommelige kjærlighet og finner all den sikkerhet vi behøver i å leve for Gud, ikke for oss selv. I denne enkle, men dype innsikten finner vi rikdommen i en kontemplativ nonnes visjon av et mottagende liv i Gud. Hennes budskap går imot tendensen i så mye fremstilling av det åndelige liv som nærmest går ut på at vi når frem til Gud ved å løpe raskere. Hun har akseptert å leve ved det som Jesus er, med alt det innebærer. Troen hennes blir opprettholdt av Herren alene. Vi støtter opp om den ved lesning, gjennom sakramenter, ved for alvor å prøve å leve
den. Men dette livet avhenger bare av Jesus, og ikke av oss selv. Ruth Burrows har skrevet en rekke kjente bøker om det åndelige liv. Mest lest i Norden er nok Riktlinjer för mystisk bønn, utkommet i serien Karmel, Karmelitarna, Tågarp och Glumslöv. Gunnar Wicklund-Hansen
Kapittel 1 Noen refleksjoner over bønn Å starte på riktig fot Bønn. Vi tar dette ordet for gitt, men burde vi gjøre det? Hva mener vi med bønn? Hva betyr ordet i den kristne sammenheng? Nesten alltid når vi snakker om bønn, tenker vi på noe vi gjør, og ut fra det oppstår det all verdens spørsmål, problemer, forvirring, skuffelser og illusjoner. For meg er det av største viktighet å korrigere denne oppfatningen. Vår kristne visdom forsikrer oss at bønn vesentlig er hva Gud gjør, hvordan Gud henvender seg til oss, ser på oss. Det er ikke først og fremst noe vi gjør for Gud, noe vi gir til Gud, men hva Gud gjør for oss. Og hva Gud gjør for oss, er å gi oss sitt guddommelige Jeg i kjærlighet. Gud total Kjærlighet, total Gave Enhver tale om bønn, hvis vi skal stå i sannhetens klare og rene atmosfære, må begynne med å reflektere i fast tro over hva Jesus viser oss om Gud. La oss gå rett til sakens kjerne. Hva er selve det sentrale budskap i Jesu åpenbaring? Uten tvil er det Guds betingelsesløse kjærlighet til oss, til hver av oss: Gud, det uutsigelige og ufattelige Mys- b ø n n e n s innerste vesen
terium, all virkelighets Virkelighet, alt livs Liv. Og dette betyr at guddommelig Kjærlighet ønsker å kommunisere sitt Hellige Jeg til oss. Intet mindre! Dette er Guds ugjenkallelige vilje og hensikt; grunnen til at alt som er er, og hvorfor hver av oss eksisterer. Vi er her for å motta denne uutsigelige, alt omdannende og alt velsignende Kjærlighet. Godt informerte kristne vet dette teoretisk, men dessverre er det få som virkelig forstår det. Og her må jeg minne om noe viktig: «Virkelig» å forstå det, innebærer ikke «å føle for det». Virkelig å vite betyr å leve ut denne kunnskapen, å ha den som grunnlag for livet. Det betyr at vår måte å se tingene på, våre holdninger og handlinger, springer ut av denne kunnskapen. Om denne virkelige kunnskapen bruker vi ordet tro. Dette må få oss til å stanse opp, og gjøre oss meget forsiktige når noen bruker ordet tro. «Naturligvis har jeg tro!» Vi kan føle oss helt indignerte hvis noen antyder noe annet. Min erfaring forteller meg at virkelig tro er sjelden, og at det er best at vi erkjenner dette, slik at vi virkelig kan arbeide med vår tro. Gud eller ego? Når vi derfor har som vårt grunnlag hva Jesus viser oss av Gud (og vi kristne har bare én lærer, Jesus Kristus, som er vår Vei), må vi innse at det vi må gjøre, er å tillate at vi selv blir elsket, å være til stede slik at Kjærligheten kan elske oss. Det kan ikke dreie seg om å finne en måte å kontakte Gud på, å gjøre Gud virkelig for oss ved å få tak i en hemmelig nøkkel som kan åpne den mystiske døren. Heller ikke er denne troen på Jesus vår Vei forenlig med slike skuffede meninger som: «Jeg kan ikke be» eller «min bønn er håpløs» eller «jeg har aldri hatt noen til å lære meg hvordan jeg skal be, og derfor ber jeg ikke.» Hvis vi finner oss selv mis- 10 b ø n n e n s innerste vesen
fornøyd eller engstelig når det gjelder vår bønn, bør vi stille oss selv spørsmålet: «Hva ønsker jeg virkelig?», og prøve å lytte ærlig til svaret. Vi kan være ganske sikre på at det vil være en eller annen art av ego-tilfredsstillelse. Jeg kan ønske å føle at jeg gjør fremskritt, at min bønn «virker», eller at jeg er en åndelig ekspert. Jeg kan ønske at jeg må få noe igjen for min innsats! Sann bønn betyr å ønske GUD, ikke ego. Den store tingen er å slutte med denne ego-driften. Dette er det «liv» vi må tape. Dette er det «jeg» vi må forlate hvis vi skal ha sant liv og bli det jeget Gud ønsker vi skal være. Dette jeget er det bare Gud som kan kjenne, og som Gud alene kan få til å eksistere. Vi må erkjenne at mye av det som oppfattes som interesse for og lengsel etter bønn, er en subtil form for å søke seg selv. Å gi oss selv på alvor i bønn, er å innse dette og avfinne oss med det valg det representerer: Vil vi gi avkall på vår selvopptatthet, tillate Guds kjærlighet å rense den mer og mer, uansett hva det vil koste, eller vil vi kamuflere saken, gi den andre og mer spirituelle navn, og se oss om etter såkalte åndelige veiledere som vil tilby oss teknikker som lover oss en «erfaring». Kanskje gir vi opp hele dette bønneprosjektet, og forsikrer oss selv om at når det kommer til stykket, dreier det hele seg om å leve, å elske og tjene vår neste. En annen meget populær form for omgåelse er å fortsette å engste seg og stille endeløse spørsmål om bønn, med det illusoriske mål at en vakker dag vil vi bli vist «hvordan vi skal gjøre det». Det vi bør gjøre, er selvfølgelig ganske enkelt å be! Det vil besvare våre spørsmål. Kom deg ut av båten; gå på vannet med Jesus La oss anta at vi ønsker Gud, eller i det minste at vi ønsker å ønske Gud, selv om vi vet at vi er ustøe og svake. «Herre, n o e n refleksjoner over bønn 11
er det virkelig deg, så si at jeg skal komme ut til deg på vannet» (Matt 14,28). Det er Herren, og Han sier: «Kom!» Så kan vi tillitsfullt gå inn i det Mysterium som er Gud, bare stole på Jesus, og slett ikke på oss selv. Å gå inn i virkelig bønn, bønn som åpner oss for den mystiske dimensjon, er på en måte å gå inn i et fremmed element. I det minste blir det erfart på den måten, skjønt hvis vi er trofaste, vil vi oppdage at det i virkeligheten er vårt sanne hjem. Men vi må være villige til å droppe vårt eget kriterium på hva bønn er, og hva vekst i Ånden kan bety. Det er mengder av måter å be på, og det er en overflod av bøker som leder oss til dem. Men i bunn og grunn holder disse oss i båten. Båten kan gynge litt og til tider føles ukomfortabel. Men i det minste når vi har vår metode til å lede oss, kan vi bemanne den og ha en viss kontroll. Virkelig bønn gir avkall på kontrollen, eller rettere sagt river den fra oss, og hvor ofte erfarer vi ikke dette, når vi til og med kan bli ført ut i en stormbyge. De fleste av oss oppfatter dette som en ulykkelig hendelse, noe som aldri må bli gjentatt. Så reparerer vi båten vår, og forbedrer vårt sjømannskap, for å sikre oss at vi igjen har kontroll. Metoder er ikke Bønn Hva betyr det i praksis å si at vi må være der for Gud, og la Gud kontrollere vår bønn, la Gud handle? Betyr det at vi ikke skal gjøre noe, være fullstendig passive? Nei, avgjort ikke! Den helt vesentlige ting vi må gjøre, er å tro på Guds Kjærlighet som omgir, nærer og omdanner oss. Den er selve Virkeligheten den Virkelighet som absolutt og totalt er der, enten vi vender oss mot den eller ikke. Bønn er fra vår side en veloverveid avgjørelse om å vende oss mot den, å svare på den så fullstendig som vi kan. For å gjøre 12 b ø n n e n s innerste vesen
dette, må vi avsette tid til utelukkende å si «Ja» til troen. Gud av Din godhet, gi meg Deg selv: For Du er nok for meg, og jeg kan ikke be om noe som er mindre enn full tilbedelse av Deg; og hvis jeg ber om noe som er mindre, vil det alltid mangle noe men bare i Deg har jeg alt 1. Hvis vi er overbevist om at dette er bønnens kjerne, denne grunnleggende avgjørelse om stadig å være åpen for innstrømmingen av guddommelig kjærlighet, vil vi forstå at vi kan velge enhver metode som vi liker for å hjelpe oss å opprettholde denne grunnleggende lengsel og intensjon. Våre vanskeligheter og plager oppstår fordi vi instinktivt antar at metoden er bønnen, og derfor måler bønnens ekthet og suksess gjennom hvor godt metoden har virket. Guds hemmelighet Vi må huske at bønnen finner sted på det dypeste nivå i vår person, og unnslipper vår direkte oppmerksomhet. Derfor kan vi ikke bedømme den. Dette er Guds hellige domene, og vi kan ikke tilrane oss det. Vi må fullstendig betro det til Gud. Dette er en av de viktigste måtene vi overgir kontrollen på, og «går på vannet». Vi må være rede til å tro at «intethet» er den guddommelige Virkelighets nærvær. Tomhet er et hellig tomrom som guddommelig Kjærlighet fyller. Husk at vi kaster oss selv fullstendig over til Jesus når Han sier «Kom»! Vi må slutte med å ønske forsikringer innenfra eller utenfra. For vi kan ikke ha det på begge måter! 1 Julian av Norwich, Åpenbaringer av guddommelig Kjærlighet, kap. 5 n o e n refleksjoner over bønn 13
Bønn streber ikke etter å oppnå noe Å opprettholde denne enkle, tillitsfulle utsatthet for guddommelig Kjærlighet, betyr uunngåelig å motstå fristelsen til å ville gjøre bønnen til en «suksess». Vi kunne for eksempel (avhengig av vårt temperament) gjenta et mantra med slik konsentrasjon at tankene våre ikke begynte å vandre, eller kanskje kunne vi gå inn i en nærmest hypnotisert tilstand, eller til og med oppnå en form for «erfaring». Men en erfaring av hva? Vi kan begi oss inn i fascinerende refleksjoner over et avsnitt i Bibelen tankene så grepet, så høyt løftet opp at de ikke vandrer. Dette er ikke bønn. Her berører vi noe som i praksis er et vanskelig emne. Å gjenta et mantra (det vil si en kort bønn) kan være en utmerket måte til å hjelpe oss til å fokusere på å motta Guds kjærlighet. Det samme kan en refleksjon over en bibeltekst. De fleste av oss trenger sikkert noe støtte for å holde oss der. Men vi må lære å skjelne mellom å gjøre bruk av en støtte og å la støtten komme i stedet for bønnen. Holder vi vårt dypeste hjerte åpent og blottlagt gjennom å nekte å tilrane oss Guds plass ved å gjøre oss selv til den handlende, givende, vil dette som oftest bety at vi ikke har noen forestilling om å ha bedt godt, eller å ha bedt i det hele tatt. Jeg er overbevist om at hvis vi er oppriktige i vårt ønske om Gud, og er villige til å betale prisen for det, kan vi lytte til vårt dypeste hjerte og vite at det fungerer riktig, og så rolig fortsette i full tillit. Mange ganger er det blitt sagt til meg av dem som har kommet til å forstå sann bønn: «Hvor forskjellig den er fra hva jeg trodde, og hva folk i alminnelighet tror den er!» Jesus, Guds åpenbaring, har snudd våre rent menneskelige og verdslige forventninger opp/ned. Å lære sann bønn, betyr å lære å dø i den mening Jesus fremholdt: å dø fra selvopptatthet, selvbestemmelse 14 b ø n n e n s innerste vesen
og egne prestasjoner, og la Gud gjenskape oss i kjærlighet, på en måte bare Gud kan anvende. Forening Å hengi oss til denne trosfylte, utsatte og uselviske bønn, sikrer at den guddommelige Kjærlighet kan arbeide i oss i en dyp forenings velsignede arbeid. En dyp, obskur kunnskap om Gud vil bli inngydt i oss, og med den en kjærlighetens lidenskap. Dette har i seg selv ikke noe med følelser å gjøre, men det betyr at Gud virkelig blir vårt livs lidenskap: at vi virkelig i sannhet lever for Gud og gjennomfører vårt guddommelige kall til å lovprise hans herlige kjærlighet (jfr Ef 1,6). At Gud strømmer inn i våre hemmelige dybder, må ifølge sakens natur forbli hemmelig. Dette insisterer Johannes av Korset utrettelig på: «( ) det skjer hemmelig i mørket, skjult for våre sjelsevner ( ) så skjult at sjelen ikke kan snakke om det.» Men virkningen på vårt liv vil være markert, og det dekkende ordet her kan være uselviskhet. Den Hellige Ånds frukter er det rikelig av i det uselviske hjertet. Å gi troen på Ordet næring Hvis vi skal stå fast i en stadig tro, trenger vi næring. Ordet er den normale kilden til næring, og Ordet over alle andre er Jesus-Ordet: hva Han gjorde, hvordan Han var, hva Han sa. Her og i brevene til Paulus og andre er det vi lærer hva Gud, den uutsigelige Skjønnhet og Kjærlighet som vi overgir oss selv til, virkelig er lik. Skriften er ikke alltid lett å forstå. Vi må nærme oss den med tro, og vi må arbeide med den for å få meningen frem. Det finnes naturligvis utmerkede bøker fra bibelforskere som kan hjelpe oss i vår n o e n refleksjoner over bønn 15
forståelse. Men det krever at vi har tid, kapasitet og mulighet til å anvende dem. Men en rik kilde av teologi og bønn som er til stede for hver av oss, er messeboken 2. Her finner vi teologi på sitt reneste, teologi som blir bedt, som er bønn. Hvis vi kunne absorbere messebokens hele innhold, ville vi ikke trenge mye mer. Studér de fire eukaristiske bønnene, prefasjonene gjennom de forskjellige årstidene og den store lovprisningen «Ære være Gud i det høyeste». Se omhyggelig på bønnene som skifter gjennom kirkeåret: kirkebønn, bønn over offergavene (ofte oversett!), slutningsbønn. Så har vi naturligvis de daglige lesningene fra Det gamle og Det nye testamente, med vers fra Salmene: en rikdom av bedt teologi. Dette er Kirkens forståelse på sitt reneste, og består av både gamle og nye skatter. Messen: bønnen som er Jesus En annen stor fordel ved dette studiet av messeboken er at det vil fordype vår forståelse av messen, den sentrale handling i vårt gudstjenesteliv. Dette er den høyeste bønn, siden den er Jesu fullkomne bønns sakrament. Dette sakramentet er Ham selv når Han overgir seg på korset i lidenskapelig kjærlighet til sin Far. Uttrykt i dette sakramentet er alt vi mener med mystisk bønn. Det er vår dyrebare katolske arv å innse at selve kjernen i tilbedelse og bønn alltid må ligge i Guds kommunikasjon av seg selv til oss, og at vår andel består i å svare på den. Vi som kjenner Jesus er ikke avhengige av våre egne bønner, vår egne måter å komme i kontakt med Gud på, gjøre Ham tilfreds, sone våre synder og så videre. Vi vet at alt dette er blitt gitt oss i Jesus. Men vi 2 Den Katolske Kirke har en egen Messebok for den enkelte troendes eie. Den inneholder kirkeårets tekster for søn-, helgen- og helligdager, samt kirkeårets ulike liturgier mm. 16 b ø n n e n s innerste vesen
må gjøre krav på det. Kilden er der for oss. Den flyter over, og alt vi har å gjøre er å drikke. Vi merker i messens bønner hvordan vi stadig «blander oss» med Jesus, dykker ned i det Han gjør. Vår ofring av oss selv skal bli ett med Jesu fullkomne offer. Også vi skal gå inn i det fullkomne offer som først og fremst er Guds egen gave til oss. En vidunderlig utveksling! n o e n refleksjoner over bønn 17