77 KRISTI KAMP OG SEIER De tre bildene! Om Johannes, etter presentasjonen av det Sataniske trekløveret, hadde fortalt oss om sin sinnstilstand, da hadde han nok avslørt både sjokk og forferdelse. Før han dog får summet seg til å gi uttrykk for følelsene sine, så åpenbares et nytt syn for ham, - et syn som er mer enn oppløftende. Lammet og dets følge. 14.1 "Og jeg så, og se Lammet sto på Sions berg sammen med 144.000 som hadde Lammets navn og dets fars navn skrevet på pannen..."! Allerede her er der flere ting vi må stoppe opp ved og stille i sammenheng med andre tekster, for å kunne se bildet i rett sammenheng. Det Johannes her ser, er på en måte en fortsettelse av det vi opplevde i kap.7.3 hvor det ble sagt at de fire englene ikke måtte utrette noen skade før de 144.000 var beseglet. Mellom det som sies i kap.7.3 og her i 14.1-5, oppfatter vi det tidsintervall hvori beseglingen har funnet sted. Teksten sier oss ikke noe om når, eller hvordan dette skjedde, men nå ser Johannes altså de beseglede stå på Sions berg - sammen med Lammet. Dermed er det også gjort klart at de fire englene har sluppet løs de fire vindene. 14.2-5 Denne scenen med de 144.000 stående på Sions berg, sammen med Lammet, blir av mange tolkere utlagt som et rent himmelsk syn, og da med henvisning til at det ble sunget en ny sang foran tronen og at de beseglede er løskjøpte fra jorden (vers 3). Rett nok peker disse uttrykkene mot himmelen, men dette er på ingen måte noe entydig - selv på jorden kan vi stå for tronen (Hebr.4.16), og uttrykket "frikjøpt fra jorden" innebær nødvendigvis ikke at de også er tatt bort fra jorden. Å være frikjøpt, det vil si å være frigjort i Kristus, - fra det jordiske. På denne bakgrunnen er det ikke avgjort at scenen foregår i himmelen, og i så fall blir den jo blott en ren gjentakelse av synet i kap.7.9-17 og der så vi jo nettopp hvordan de som bukket under i den store trengsel ble omtalt som "den store hvite skaren". Når det dertil sies at de beseglede, er de som følger Lammet hvor det går (v.4), så peker dette jo absolutt på jordiske forhold. Der er i Bibelen aldri tale om en Kristi etterfølgelse i himmelen, og da blir det også naturlig å se Sions berg som uttrykk for det jordiske, nemlig berget hvorpå Jerusalems tempel lå.
At det er på Sions berg Johannes skuer dette oppløftende synet, er ikke vanskelig å forstå. Det er nok å vise til det som sies i Jes.24.23 og videre i Jes.35.10 og 59.20 Sak.8.3 og Rom.11.26 78 Hvem er de beseglede - de 144000? Kjente tolkere utlegger ofte denne teksten som et rent symbolsk bilde på hele Guds frelste menighet, - et trøstebilde for den forfulgte menigheten på jorden, som hva enten den er på flukt eller er gått i dekning, gjennom bildet likevel fornemmer å leve i Guds nærhet. Enkelte tolkere mener også, at gjennom dette trøstebilde, får de forfulgte oppleve sannheten i Jesu ord om at Han er med dem alle dager, (Mat.28.20). Det er selvfølgelig ikke noe galt i et slikt trøstebilde, men - det er galt kun å se teksten som sådant, til det er ordene i 7.1-8 for konkrete. Det kan heller ikke være rett uten videre, å omtolke det som konkret er beskrevet i teksten. Heller ikke er det rett å redusere det konkrete i teksten, til kun å være av symbolsk art. Det sies jo klart i kap.7 hvem de 144000 er, nemlig 12000 fra hver av Israels tolv stammer. Det sies også at det spesielle ved disse er at de er u-besmittet av kvinner, (skjøge). De er jomfruelige i den forstand at de aldri har gjort den minste innrømmelse til avgudsdyrkelse, (se brevet til menigheten i Tyatira, kap.2.18-29 og 2.Kor.11.2). De er daddelfrie og uten løgn i deres munn, og - de er både beseglede og løskjøpte. Løskjøpte ut av menneskeslekten som en førstegrøde for Gud og Lammet (v.4), og ingen andre enn disse kunne lære den nye sangen som Johannes her hører bli sunget foran tronen, de fire livsvesener og de eldste (v.3). De 144000 skiller seg altså klart ut fra Den store skaren som ingen kunne telle, og som var av alle folkeslag og stammer, folk og tungemål" (7.9). Dertil kan et uttrykk som førstegrøde (v.4), ikke uten videre omgjøres til å gjelde som betegnelse på hele avlingen, - den avling som senere i kap.14 beskrives som jordens høst (kornhøsten). Alt det som så klart sies om disse 144000, gjør at vi ikke må redusere dette til kun å være av symbolsk betydning, - eller et vakkert trøstebilde. Virkeligheten i bildet er jo at Jesus, ikke som den tronende himmelkonge, men som det seirende Lammet, står på Sions berg, sammen med de løskjøpte fra jorden (7.22ff) - de som er Guds og Lammets førstegrøde (14.4). Heller ikke må vi la oss forlede til å tro på de som selv påberoper seg å være de utvalgte 144000. Alle slike selvgjorte utvelgelser og beseglinger, har ikke noe med Guds besegling å gjøre, - tvert om (7.3).
Forstemmende er det også å se hvor liten vekt mange tolkere legger i det som både de gamle profeter, Jesus selv og siden apostlene, sier om Israel-folkets rolle og betydning her i profetien om de siste tider. Som Elias trodde han var alene igjen (1.Kong.19.14), så lot Gud ham vite at Han hadde latt 7000 mann bli igjen i Israel. 7000 som ikke hadde bøyd kne for Ba'al - eller kysset ham. - Slik taler Paulus i Rom.9.27 og 11.57 også om en rest som er nåde utvalgt i Israel. 79 De tre englene! 14.6 " Og deretter så jeg en engel flyge midt under himmelen..."! Engelen hadde et evig evangelium å forkynne for alle på jorden. 14.7 "Og han ropte med høy røst..."! Det er ikke bare en sterk og inntrengende oppfordring, denne engelen lar lyde når evangeliet for siste gangen forkynnes - for alle folkeslag og tungemål. - Det er en siste advarsel om, at nå er Hans domstime kommet. (Her kan det være godt å minnes hva engleskaren, hin jule natt, sang for hyrdene på Betlehems mark.) 14.8 I motsetning til det forrige synet, så fornemmes det nå et hastverk - en fornemmelse som forsterkes ved at den andre engelen forkynner at det store Babylon allerede er falt. Det er ikke lenger tid til lange funderinger, - evangeliet har lytt for siste gangen og nå krever Gud at det gjøres et valg. Enten Ham - eller Dyret. 14.9 Den tredje engelen forkynner kort og godt konsekvensen av de to valgmuligheter, - enten å tilbe Ham som skapte himmel og jord, havet og alle kildevell (v.7), - eller Dyret og dets bilde (v.9). 14.10 Konsekvensen av å velge det siste, kan ikke uttrykkes tydeligere. Ja så tydelig er det skrevet, at mange helst tar solbrillene på for ikke å se enkelthetene klart. Så fintfølende og edle er vi mennesker altså blitt, at vår sarte sjel kan få varige skader, dersom sannheten blir fortalt uten omsvøp. Det er i misforstått hensyn til dette, at det gjøres fantasifulle tolkninger for å bortforklare det dødsens alvorlige budskapet denne engelen bringer. Når konsekvensen av å tilbe Dyret, uttrykkes så klart, da skal ikke vi bortforklare det hele med å si at så ond kan Gud umulig være, - at han lar de fortapte pines for øynene av de hellige engler og Lammet. Gud ønsker at alle mennesker vil ta imot frelsen, men ikke ved tvang. Alle får ta sitt valg - frivillig. At det så betyr evig pine for de som sier nei til frelsen, er vel ikke mer u-humant enn at det betyr evig liv for de som sier ja til frelsen, men som må ofre sitt jordiske liv.
Vi kan undres på om en slik tåkelegging i humanismens navn, gjøres for å tjene Guds sak, - eller Satans. At forvirringen blir stor i endetiden, og presset fra Satans trekløver enda større, er der ikke tvil om. Vi husker hvordan Dyret forlangte enten full tilbedelse - eller å dø. 14.12 Derfor lyder det, at nå gjelder det for de hellige å holde ut, - ikke la seg rokke, - ikke frykte for ham som slår legemet i hjel, men for ham som slår sjelen i hjel. (Se brevet til menigheten i Efesus.) Legg i dette verset merke til beskrivelsen av de hellige. "De er de som holder fast ved Guds bud, og troen på Jesus Kristus". Vi må spørre om dette er en enhetlig beskrivelse, eller om der pekes både på Den gamle - og Den nye Pakten? Ligger der igjen en dobbelthet i teksten som peker, både på Israel og på kristenheten (se kap.12.). Kan de to hornene til Den falske profeten sees i sammenheng med dette, - at han vender seg mot to grupper? 14.13 Etter dette synet får Johannes en meget klar ordre.: "Skriv"! Og ordene i dette verset er vel noe av det mest trøstefulle et menneske kan høre når det hverken vil, eller kan, ta på seg Dyrets merke (6.11 og Hebr.4.10). Ja - så viktige er ordene, at de må gjengis ordrett. 80 De to høster - sener! Synet som nå rulles opp for Johannes, inneholder to forskjellige høstsener, jordens høst og Druehøsten. Dette bildet er en direkte fortsettelse av de to forrige bildene, hvor det første viste at i himmelen er alt gjort klart når evangeliet lyder for siste gangen, og menneskene har fått en siste advarsel. Vi ser altså hvordan alle tre bilder, fra en høyere synsvinkel, viser og peker på det Johannes siden beretter om, - selve fullbyrdelsen (kap.19). Det første vi i dette bildet får del i, er presentasjonen av to personer som begge har et høstredskap, en sigd, i hånden (v.14 og 17). 14.14 Om den første sies at han sitter på en hvit sky, og at han ligner en menneskesønn. Han har en gyllen krans (ikke krone) på hodet. 14.15 Til ham roper en engel med høy røst: "Ta din sigd og høst; for høsttiden er inne og jordens frukt er overmoden"! Engelen som roper dette kommer fra templet, altså fra samme stedet som den andre personen med høstredskap (v.17).
81 14.16 "Og han som satt på skyen, svang sigden over jorden, og jorden ble høstet". Ut fra det som Jesus, bl.a. i Mat.13.37-42 og i Mark.4.29 sier om "høsten", så må det være klart at det med "jordens frukt menes "kornhøsten", Guds folk, i motsetning til "druehøsten" som er et bilde på de som har pådratt seg Guds vrede ved å tilbe Dyret, - det som vers 9 advarer mot. 14.17 Den andre personen med høstredskap i hånden, sies det ikke mye om. Han benevnes kun som "en annen engel", og at han kom ut fra templet. 14.18 Derimot sies det mer om den engelen som nå, med høy røst, byr ham med sigden å skjære klasene av jordens vintre, for treets druer er modne. Det fortelles at denne engelen kommer fra selve alteret, og at han har makt over ilden. Vi husker fra 8.3 at det var fra alteret engelen lot røkelse stige opp sammen med de helliges bønner, og - at samme engel kastet ild over jorden. Fra 6.9 huskes hvordan sjelene til de myrdede ropte fra alteret: "Hvor lenge Herre? Det er altså herfra engelen nå stiger fram og byr igangsettelse av Druehøsten. 14.19 Det er på en underlig talende måte, det ikke sies noe om hva som videre skal skje med det høstede kornet fra jorden. Det er som en videre forklaring om dette er unødvendig, - i motsetning til det som sies om druene (v.19 og 20). For selv om det ikke sies mer om, hvem eller hva, denne høstengelen er, så framgår det jo at han samvittighetsfullt utfører jobben - etter ordre fra engelen som kom fra alteret - stedet hvor martyrenes sjeler er samlet. At denne engelen nettopp kommer herfra, sier oss utvilsomt noe om at dette er Guds endelige svar på de helliges bønner (kap.8.4-5). 14.20 Selve innhøstingen av druene fra jordens vintre, er altså å se som et bilde på Guds Vredes dom over de ugudelige og har således verdensomspennende karakter, (v.15-16 og 18-19). Dette synes dog ikke umiddelbart å forenes med teksten i v.20 hvor vi får forståelsen av at persekarret står utenfor en bestemt by. Vi legger også merke til at et bestemt og eksakt mål er gitt, 1600 stadier, (1 stadie = ca. 190 meter). Selv om dette målet ofte sees som et produkt av 4 x 4 (4 = verdens tall) og 10 x 10 (fullstendighetens tall), så bekrefter dette dog kun det vi har sagt om det verdensomspennende omfanget. Likevel står de 1600 stadier som et tall der angir en bestemt strekning, en strekning hvorpå det også sies å være hester, - men hvilke? Når vi leser teksten i kap.19.11-16 så ser vi egentlig den samme hendelsen, men fra en annen vinkel, og da kan vi undres på om hestene her i 14.20 og de i 19.14 er de samme.
Uansett, så peker begge tekstene på ett og samme slag. I begge tekstene tales det om det samme persekaret, og de to tekstene faller således sammen i tid. Og tiden er den som vi på vårt endetidsskjema kaller "Vredens Dag", - altså skillet mellom den siste år-uken og perioden på de tusen år. Når vi dertil ser hva som sies i Joel 3.6-26 Jes.63.1-6 og Sak.14, så kan det ikke være tvil om at byen hvor persekaret er plassert utenfor, er og blir Jerusalem. Denne byen hvori de to vitnene blir drept, - den byen hvori helligdommen vannæres av Dyrets trone. Tre u-ungåelige spørsmål! Hvem er det som svinger sigden over jorden og kornhøsten? Hvem er det som høster jordens vintre? Hvem er druene bilde på? De fleste tolkere ser den første personen - han på skyen - som Kristus. Dette ut fra at det sies han lignet en menneskesønn, og utsagnet underbygges med ordene fra Mat.24.30-31 og 26.64 For, selv om vers 15 sier "En annen engel" og derved leder tanken inn på at han som sitter på skyen, er den første, så synes det likevel rett at det her er tale om Kristus. Dette er dog ikke ensbetydende med at det er han som skal utføre selve innhøstingen. Jesus sier jo selv i Mat.13.41 og 24.31 at han skal sende sine engler ut for å samle de utvalgte. Det er likevel viktig å lese teksten i Mat. 24.29-30 for der sier Jesus også hvilke tegn som skal skje forut for Vredens Dag, (se også åpb.8.12 - Den fjerde basunen). Er det så også Kristus som høster jordens vintre? I vers 17 sies det "en annen engel", og i vers 19 gjentas denne benevnelsen, men kan dette forenes med det som sies i kap.19.15? Eller er den som høster druene og den som trår persekaret, to forskjellige? Vi skal ikke her gå mer inn på disse spørsmålene, men la dem stå åpne til vi ser hva teksten i kap.19 forteller oss. Heller ikke vårt spørsmål om hvem druene er, kan besvares helt før vi har sett hva de neste kap. Forteller. 82 Ett er i alle fall klart. Når kornhøsten betegner Guds menighet, og druene de ugudelige, så kan disse to begreper likevel ikke omfatte alle mennesker, noen er ikke med i disse to innhøstningene. Se også under 15.1-4
83 Et himmelsk introduksjonsbilde Forberedelsen til De sju Vredesskåler! 15.1 Mens senen rundt innhøstingen var rettet mot jorden, så flyttes igjen oppmerksomheten inn i det himmelske. Det er der dette nye synet åpenbares for Johannes, - synet som er det femte i rekken av sju, men det siste av de tre sjufoldige rekker av plager. Det første, var de sju seglene. Den andre, de sju basunene og så dette tredje og siste, de sju vredesskålene. Mønstret i disse tre rekkene er lik. Først forberedelsen i himmelen og dernest selve iverksettelsen av det forut bestemte. Vi ser at hele kap.15, utelukkende omhandler den himmelske forberedelsen, mens kap.16 omhandler selve iverksettelsen av de sju vredesskålers plager som blir de siste. Med disse er Guds harme fullbyrdet. 15.2 Det som først fanger oppmerksomheten til Johannes i dette synet, er noe han har sett før, nemlig det han kaller glasshavet. Det var noe av det første han la merke til, i sitt første blikk inn i det himmelske (4.6). Den gang var glasshavet krystallklart, - men det var før Lammet åpnet boken med de sju seglene! Nå ser han at glasshavet er ispedd ild, og i tillegg ser han alle de som er gått seirende ut av kampen mot Dyret. Disse er også kommet til etter han så glasshavet første gangen. Disse opplysninger gir oss forståelsen av det tidsintervall som er mellom 4.6 og 15.2, og når det sies at de som står rundt glasshavet er de som har seiret over Dyret, så vil det si at Johannes igjen blir vist resultatet av hendelser som ennå ikke er blitt fullbyrdet på jorden. 15.3 I dette verset sies det noe vi bør legge spesielt merke til. Det presiseres først at det synges, og at det er Moses' sang (2. Mos.15.1f og 5. Mos.32.1f) som høres. Men - Johannes sier også det er Lammets sang (Åpb.5.9-10). Er dette så å forstå som én, eller to sanger? Er det én sang som lyder, da er med andre ord Moses sang og Lammets sang lik. Dette synes dog ikke å underbygges andre steder i Bibelen. Er det derimot to sanger som lyder, så peker dette tilbake på det vi tidligere har berørt, nemlig at det hele tiden er tale om både Den Gamle Paktens menighet - Israel, og den nye, - den kristne menigheten. Slik forstått, da er det ikke bare kristne, men også lovtro jøder som skal gå seirende ut av kampen mot Dyret.
Det som imidlertid uttrykkes i sangen (slutten av v.4), gir oss en forståelse av at det etter disse siste plagene - etter Vredens Dag, hvor altså både kornhøsten og druehøsten har funnet sted, likevel skal komme en periode hvor folkene skal tilbe Gud. Uten å foregripe handlingen i kap.20, så la oss her nøyes med å spørre om det i dette verset ligger en antydning om den tusenårige perioden mellom Vredens Dag og Dommens Dag? 84 Templet! 15.5 Etter at sangen har lytt, så ser Johannes at Templet - vitnesbyrdets telt i himmelen - bli åpnet. 15.6 Og ut fra Templet, iført skinnende rent linklede og med gullbelter om brystet, kommer nå de sju englene med hver sin plage. 15.7 Ett av de fire livsvesner gir derpå englene hver sin gullskål, inneholdende Guds harme. Englene hadde altså hver sin plage med seg ut fra Templet, og det er først utenfor Templet, de blir overrakt skålene med Guds vrede 15.8 Derpå fylles Templet med røyk fra Guds herlighet og kraft, og før noen igjen kan komme inn i Templet, så skal vredesskålenes plager fullbyrdes. I GT. Ser vi flere eksempler på at røyk er brukt i forbindelse med Guds umiddelbare nærhet, og ordene Johannes hører (16.1), forteller at Gud er i Templet og det er hans røst som beordrer englene til å tømme skålene over jorden.