For helhjertede Guds barn er det to vidt forskjellige kilder til sann glede og fryd: 1. Det som Gud allerede har gitt og gjort. All vår synd er utslettet og kastet i forglemmelsens hav, og vårt navn er skrevet i livsens bok osv, osv, osv. 2. Alt det han ennå ikke har gitt oss og fått gjort i oss, alt det han har lovt i sitt ord, all frelse og forvandling og nyskapning, her i nådetiden, og i oppstandelsen og evigheten! Så sant som håpet på dette er levende, er det umulig å la være å glede seg storlig over dette, og til at dette skal skje! Det bedrøvelige er at det i alminnelighet er lite glede i de troendes liv. Man hører sjelden noe glede og fryd, verken fra den ene kilden eller fra den andre. Forklaringen er denne: Når det levende håpet om at Gud skal fullføre sin påbegynte gjerning i oss, ikke er til stede, så vil sorgen over nederlag og ufullkommenheter og mangler overgå gleden over det som allerede er skjedd. Derfor merker man ikke noe til den. Og fordi håpet ikke er levende, mangler gleden i håpet. Altså er man så å si konkurs på himmelsk glede. Den lille gleden man da kan ha, den er jordisk, kortvarig og omskiftelig. Da Gud utvalgte oss, og kalte oss, og begynte sin gjerning i oss, da visste han fullt ut hvor vanskelig det var for oss å bli fullkomment frelst. Just derfor har han ordnet frelsen slik at den skrider frem, og blir fullkommen, gjennom gleden i håpet. Og når denne er virksom i oss da overgår den i høy grad sorgen over det som ennu ikke er kommet i rette skikk i vårt liv. Men ikke bare det, for da utfoldes også gleden over alt det Gud allerede har gjort i vårt liv! Summen av gleden fra begge gledeskildene blir umåtelig stor! Gleden blir fullkommen! slik som Skriften tydelig vitner om det. For med rette å kunne si at gleden er blitt fullkommen, må den tilfredsstille to fordringer: 1. Den må være svært stor! 2. Den må være tilstede uavbrutt! Da Gud utvalgte oss, visste han fullt ut hvor vanskelig det var for oss å bli fullkomment frelst Da har man en stadig stor drivkraft i sitt liv. Ikke slik som det er med en bil. Tanken er snart full, snart halv og snart tom. Våre hjerter fylles automatisk, slik at vi alltid er fylt med glede like så sant som vårt håp om fullendelse og evig herlighet er levende i vårt hjerte! Ære være Gud! 1 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org
Dette er igjen det samme som at vi alltid er rede til all god gjerning. Og da har vi også denne visdom, at vi i tilfelle vi ville henvende oss til noen om en tjeneste, en håndsrekning, til en eller annen, ikke snakker til en motløs eller gledeløs sjel om dette, men heller til en som stråler av glede. Da går det nok med fornøyelse i lås, både kvikt og grundig. «Tjen Herren med glede...!» Salme 100, 2. Når gleden ikke er tilstede, kan man jo ikke det. «Gud elsker en glad giver.» Og ikke bare det. Det står meget skrevet om å gjøre både dette og hint med glede. F. eks. gjøre barmhjertighet med glede, Rom. 12, 18. Takke med glede. Kol. 1, 12. «Øse vann med glede av frelsens kilder», Esaias 12, 3. De nøt sin mat med fryd. Ap. gj. 2, 46. Akkurat som vi er kalt til å tjene Gud med takknemlighet, således er i sannhet vårt rette og sunne livselement også glede. I alt hva vi formanes til er disse ord «med glede» alltid underforstått. Når vår tjeneste blir gjort med glede, blir den lettere mottatt. Og når gleden driver oss, da blir det også meget mere tjeneste. Når den som gir noe, gjør det med glede, er han for det første tekkelig og velbehagelig både for Gud og for mennesker. For det annet gir den glade meget oftere, og meget mere, enn den gledeløse og motløse. Det ligger i selve sakens natur! Dette er på ingen måte vanskelig å skjønne, Da blir det slik at du ikke bare kan glede deg i håpet, men da kan du ikke unngå det! og når denne herlige glede i Gud fyller vårt hjerte og sinn, da er det like så lett å gjøre som det er lett å forstå. Formaningen til å glede seg i håpet lyder: «Vær glade i håpet!» Rom. 12, 12. Men se dette er som alt annet godt lettere sagt enn gjort. Hvorledes kan man uten videre være det? Når mitt håp kun er teoretisk (og dermed i seg selv dødt), da er dette like så umulig som å hoppe til månen. Derfor kunne ovennevnte formaning også være skrevet slik: «Se til at ditt håp blir levende (d.v.s. virksomt)!» For da blir det slik at du ikke bare kan glede deg i håpet, men da kan du ikke unngå det! Glede i håpet har nok stort sett vært «mangelvare» over hele linjen. Dette kommer tydelig for dagen, når man setter prøve på det. Man har simpelthen ikke forstått det. Ja, ikke engang forstått at det kunne være riktig, at det sømmet seg, å være glad, og vise seg glad, når man fremdeles forsynder seg eller kommer til kort både på den ene måten og på den andre måten, all den tid man ikke er fullkommen, og enda mindre fullendt. Når man dertil anklages av Satan, og kanskje også av mennesker, både for dette og hint, ja da har de fleste ifølge sin skrikende mangel på Guds visdom funnet ut at det passer best å gå i sørgeklær, helt svarte, med stram mine. Og Satan tuter trofast i ørene på dem som tar det slik: «For deg å være glad, det er bare hykleri, og du vet hyklerne kommer ikke inn i Guds rike.» Hva er det for en kolossal bommert man gjør, når man tar det slik? Svar: Håper noen på det han ser, eller allerede har, eller på det som allerede er i orden? Rom. 8, 24 25. Når vi formanes til å glede oss i håpet, må dette altså være både riktig og i høy grad sømmelig, og være noe helt annet enn hykleri. Vi formanes altså til å glede oss over noe 2 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org
vi ikke har fått enda, noe som ikke er skjedd enda, noe som ennu ikke er som det bør, just fordi det er helt sikkert at det kommer, at det blir som det bør være. Om vi gjør Ordet i Rom. 7, 24: «Jeg elendige menneske!» til våre ord, så blir da dette å glede seg midt i elendigheten nettopp det riktige! Ja, gleden i håpet skal hjelpe meg ut av elendigheten! Det er da klart at vi ikke gleder oss over elendigheten men tvert imot i håpet, det som sier at Gud selv skal fri og frelse meg fra den. Hvis jeg virkelig er bedrøvet over min elendighet, da må jo nødvendigvis det pålitelige håp om å bli den kvitt, gjennomtrenge meg med himmelsk glede! Hvilken kolossal bommert har man altså gjort? Jo, at det å glede seg i håpet, det betød å glede seg over at jeg allerede har fått alt. Og siden jeg jo ikke har fått alt i rette skikk enda, kan jeg ikke glede meg i håpet. Karakteren for dette regnestykke blir: «Ikke tilfredsstillende. Regn om!» Vi har et meget betegnende uttrykk i 1. Pet. 1, 3: «gjenfødt oss til et levende håp.» Vi er altså ikke gjenfødt til et fullkomment liv, men til et levende håp om å nå et så herlig liv. Det riktige, og det meget virkningsfulle, er altså å gå omkring å glede seg storlig over alt det Gud skal gjøre i oss og ved oss, og over det endelige, herlige resultat, og over den forestående evige herlighet sammen med Faderen og Sønnen og alle de hellige! For en fremtid, for et håp, for en evig tilværelse! Hvem skulle ikke glede seg? Når vi i håpet ser dette så usigelig stort som det i sannhet er, ja da blir all verdens trengsler, og all verdens «herlighet» verre enn intet, og av absolutt ingen som helst betydning! Denne veldige glede er en kraft så usigelig stor, at de tyngste ting her i verden ikke føles som noen tyngsel, slik som profeten skriver: «I all deres trengsel var det ingen trengsel.» Betegnende er det også at det er tale om å avlegge regnskap for det håp som er i oss. 1. Pet. 3, 15, og likeså at jødene ville dømme Paulus for det håp som var i ham, Ap. gj. 26, 6. Det er altså som om alt sammen dreier seg om dette vårt håp! Og når det kommer til stykket, viser det seg også at dette stemmer. «Ettersom vi har et sådant håp (så veldig stort, så veldig herlig), går vi frem med stor frimodighet!» 2. Kor. 3, 12. Motløs og gledeløs, og stor frimodighet hører ikke sammen! Motløs og gledeløs, og stor frimodighet hører ikke sammen! Nei, men et sådant herlig håp avføder straks stor glede og stor frimodighet! Ære være Gud! Det levende håp er selve nøkkelen til dette herlige liv! I håpet ser fremtiden himmelblå og lys ut! Det skal lykkes, det skal nåes, det skal fåes, det skal oppnåes, det som Gud har lovet! Og hva han har lovet, det kan vi bl. a. se i Kol. 1, 22, 23, 27, 28, og betingelsen er at vi ikke lar oss rokke fra det håp evangeliet gir! Vi er allerede frelste i håpet, Rom. 8, 24! Og denne rike frelse som vi allerede har i håpet, den sørger Gud selv for at vi virkelig når. 3 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org
«Håpet gjør ikke til skamme», Rom. 5, 5. Hva betyr egentlig dette? Ganske enkelt at vi oppnår alt dette som Gud har lovet, og som vi håper på. Helt avgjort!!! «Og gav oss en evig trøst og et godt håp i nåde,» 2. Tess. 2, 14 17. «Forat vi skal ha håp ved det tålmod, og den trøst som Skriften gir.» Det er ingen trøst at vi ikke kan nå det Gud har lovet, og det er ikke sann trøst, at vi kan slippe. Men den herlige, sanne trøst som alltid er for hånden, det er just at det skal lykkes. Og hva er så det gode håp? Akkurat det samme, nemlig at det skal lykkes! Høylovet være Herren!! Den herlige, sanne trøst som alltid er for hånden, det er just at det skal lykkes «Men vi ønsker at enhver av eder må vise den samme iver for den fulle visshet i håpet inntil enden!» Hebr. 6, 11. Her ser vi igjen at det er livet om å gjøre å få del i, samt bevares i, den fulle visshet i håpet inntil enden. Full visshet i håpet er det samme som at håpet er levende og virksomt. «Og hans hus er vi såfremt (dersom, hvis) vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av fast inntil enden.» Hebr. 3, 6. Ellers er vi altså ikke en sten i hans hus eller et lem på hans legeme. Det er således just dette levende håp som avgjør det hele. Det utgår veldige krefter fra dette håp, i første rekke en kolossal glede og fryd, og en veldig frimodighet, ja så stor at vi roser oss av dette håp. Kan vi ikke rose oss av det, da mangler det nødvendigvis mere eller mindre på at vissheten i håpet er fullstendig. «Vi tror, derfor taler vi.» Ja, vi tror, derfor taler vi rosende om dette levende håp! Hele Guds verk og hele Guds frelse består av to deler: I. Alt det han har gjort. II. Alt det han heretter skal gjøre. Begge deler gir stor grunn til stor glede og fryd og takknemlighet. Ære være Gud og Lammet! Når dette er blitt levende for deg, da er i sannhet en ny tid opprunnet for deg! Da kjenner ikke folk deg igjen! Når dette er blitt levende for deg, kjære bror eller søster, da er i sannhet en ny tid opprunnet for deg! Da kjenner ikke folk deg igjen! Og du kjenner heller ikke deg selv igjen. Ja, da går Salme 30, 12 og 13 i oppfyllelse på deg: «Du omskiftet min klage til dans for meg, du løste mine sørgeklær av meg, og omgjordet meg med glede forat min ære skal lovsynge deg, og ikke tie. Herre, min Gud! jeg vil prise deg evindelig.» Ord. 24, 16: «For 7 ganger faller den rettferdige og står opp igjen...» Akkurat som i det naturlige, så i det åndelige. Er man mot sin vilje falt, skynder man seg opp igjen, og det er en selvfølge at man håper på å unngå å falle. Man kan falle 7 x 70 ganger, og stå opp igjen, og deretter få del i et herlig, alltid seirende liv. Men når det varer og rekker er det rimelig at man fristes til å gi opp, til å 4 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org
tvile, til å bli motløs. Og just derfor er det livet om å gjøre å gripe det levende håp som Skriften gir, og den tålmodighet som Skriften gir, den som fører oss til fullkommen gjerning. Når man har fått del i dette levende, fullvisse håp at det helt sikkert skal lykkes, da tar man det slik når man er falt, eller er kommet til kort, eller ser sin mangel på Gud: ja dette er bare foreløbig, bare midlertidig! Bare vent snart er dette for evig slutt! Herlige, fullvisse håp! Håpet gjør ikke tilskamme! Å rose seg av det, er ikke å bramme! Håpet er en lysende Herrens flamme! Både for hyrden, fåret og lammet! 5 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org