Den 16. juni 2015 traff Statens helsepersonellnemnd i Saksnummer: 14/335 Klager: Født 1979 Saken gjelder: Klage over Statens helsetilsyns vedtak av 2. september 2014 om advarsel til lege, jf. lov av 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell mv. (helsepersonelloven) 56 under dissens følgende VEDTAK: Statens helsetilsyns vedtak av 2. september 2014 omgjøres. Saksforholdet: Klageren er utdannet i Polen i 2008, og fikk 2010 norsk autorisasjon som lege. Fra 1. juli 2010 til 31. oktober 2013 var han ansatt ved V legevakt. Han har fra 1. november 2013 vært ansatt som lege i spesialisering ved W avdeling på X sykehus. Tilsynssak ble opprettet etter at Fylkesmannen i Y mottok melding av 9. desember 2013 fra Y politidistrikt. Det ble underrettet om at klageren den 8. desember 2013 var ilagt et forelegg for å ha unnlatt å etterkomme pålegg fra politiet og for hindring av offentlig tjenestemann. Det ble i tillegg underrettet om at klageren hadde et uoppgjort forhold i Z politidistrikt som gjaldt legemsfornærmelse. Fylkesmannen i Y fikk i januar 2014 oversendt politidokumenter i forbindelse med straffbare forhold hos klageren fra U og T politidistrikt, Y politidistrikt og Z politidistrikt. Det fremgår av politidokumentene at klageren var innblandet i en hendelse i V natt til 17. februar 2013. Politiet har fått opplyst at det oppsto uenighet/ krangel i en minibankkø da en mann og en kvinne skal ha forsøkt å snike seg foran klageren og to av hans venner. Begge partene i konflikten mente at de var blitt utsatt for legemsfornærmelse, og det foreligger anmeldelse i saken fra både klageren og kvinnen. Det fremgår videre av politidokumentene at grunnlaget for forelegget klageren ble gitt 8. desember 2013 var at han var for beruset til å være på byen, men ikke etterkom politiets gjentatte formaninger om å forlate S sentrum. Omkring kl. 02.25 ble klageren pålagt å forlate
Side: 2 av 7 sentrum, men motsatte seg dette. Han dyttet en politibetjent lett i brystet, og ble tatt med for innsettelse i arrest. Da han skulle inn på cellen tok han tak i skinnjakken til en politibetjent, samt forsøkte å klype politibetjenten i låret. Klageren kom videre med et utsagn som ble oppfattet som truende. Klageren vedtok ikke forelegget. I brev av 21. februar 2014 til Fylkesmannen i Y uttalte klageren blant annet om hendelsen i V at han i minibankkøen, uten spesielt forvarsel, ble kastet i bakken og slått av en mann. Om hendelsen i S uttalte han blant annet at han aldri dyttet politibetjenten. Klagerens arbeidsgiver ved avdelingssjef/- overlege A, X sykehus kom i brev av 19. mars 2014 til Fylkesmannen i Y med bemerkninger i saken. A uttalte at klageren hadde fungert godt i stillingen, og at det ikke var noe spesielt å bemerke i arbeidssituasjonen. Fylkesmannen i Y oversendte 5. april 2014 saken til Statens helsetilsyn for vurdering av administrativ reaksjon. I brev av 13. mai 2014 fra Den norske legeforening til Fylkesmannen i Y ble det vist til at det under saksbehandlingen var begått brudd på taushetsplikten. Bakgrunnen var at Fylkesmannen i Y hadde oversendt blant annet utskrift av klagerens strafferegister til hans arbeidsgiver. Statens helsetilsyn var kopimottager for brevet, og kom i brev av 8. oktober 2014 til klageren med en generell redegjørelse for unntak fra taushetsplikten. Klageren kom i brev av 26. juni 2014 til Statens helsetilsyn blant annet med innvendinger til politiets beskrivelse av hendelsene den 8. desember 2013. Han mener politirapporten er upresis og at den ikke kan legges til grunn i vurdering av om det skal gis en advarsel. Klageren ble gitt en advarsel etter helsepersonelloven 56 andre ledd i Statens helsetilsyns vedtak av 2. september 2014. Statens helsetilsyn kom til at klageren har utvist en atferd som er egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten til hans yrkesgruppe. Vedtaket ble, etter utsatt klagefrist, påklaget 29. oktober 2014. Statens helsetilsyn kom til at det ikke fremkom nye opplysninger i klagen som ga grunn til å endre tidligere vurdering. Saken ble 19. november 2014 oversendt Statens helsepersonellnemnd for klagebehandling. I telefonsamtale med Y politidistrikt 5. mai 2015 fikk Statens helsepersonellnemnd opplyst at forelegget mot klageren av 8. desember 2013 er henlagt på grunn av lang liggetid. Z politidistrikt opplyste i telefonsamtale med Statens helsepersonellnemnd 12. mai 2015 at anmeldelsen mot klageren for legemsfornærmelse natt til 17. februar 2013 ble henlagt 21. mai 2014 på bevisets stilling. Det er tidligere ført tilsyn med klagerens virksomhet som turnuslege. Bakgrunnen var at han i T tingretts dom av 18. juni 2009 ble dømt for fartsovertredelse, for å ha kjørt bil uten å ha med førerkort og for erverv, oppbevaring og bruk av 18 gram hasjisj. Klageren var også tiltalt for å ha hindret eller søkt å hindre en offentlig tjenestemann i den lovlige utførelsen av tjenesten, men ble frifunnet for denne tiltaleposten på grunn av uklarheter vedrørende hendelsesforløpet. I Statens helsetilsyns vedtak av 7. desember 2009 ble klagerens lisens som turnuslege tilbakekalt. Han var uegnet til å utøve sitt yrke som turnuslege forsvarlig grunnet bruk av narkotika eller midler med lignende virkning og atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen, jf. helsepersonelloven 57. Vedtaket ble omgjort i Statens helsepersonellnemnds vedtak av 23. mars 2010. Nemnda fant at vilkårene for tilbakekall av turnuslisensen var oppfylt, men at det ikke var nødvendig å tilbakekalle den. Det ble vektlagt
Side: 3 av 7 at bruken av hasjisj skjedde over et begrenset tidsrom, at han ikke hadde benyttet rusmidler i tjenesten og at han hadde gode skussmål fra arbeidsgivere. Statens helsetilsyn viser til at vold mot offentlig tjenestemann er nevnt som mulig grunnlag for advarsel i forarbeidene til helsepersonelloven. Klageren er ilagt forelegg for dette i 2013, og han var i 2009 tiltalt for et tilsvarende forhold. Klageren ble i 2009 også domfelt for flere straffbare forhold, herunder for brudd på narkotikalovgivningen. Statens helsepersonellnemnd fant i 2010 at vilkårene for å tilbakekalle klagerens turnuslisens var tilstede på bakgrunn av de pådømte forholdene. Statens helsetilsyn legger derfor til grunn at klageren ved minst to anledninger har begått straffbare handlinger som kan gi grunnlag for en advarsel. Hendelsen fra 2009 er imidlertid vurdert og avsluttet i den tidligere tilsynssaken, og vil derfor ikke kunne legges til grunn nå. Ved vurderingen er det likevel sett hen til at hendelsesforløpet har likhetstrekk med hendelsene i denne aktuelle saken. Gjentatte straffbare forhold er i større grad egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten til klageren som helsepersonell, enn dersom det var en enkeltstående hendelse. Samlet sett er forholdene så alvorlige at klagerens atferd anses egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten til han som lege. Klageren synes ikke å ha tatt lærdom av den tidligere straffesaken, og Statens helsetilsyn vurderer at han i liten grad tar ansvar for sine handlinger. Det er nødvendig å reagere med en advarsel. Klageren er svært lei seg for, og beklager, hendelsen i S sentrum natt til 8. desember 2013. Han er enig i at hendelsen kan svekke allmenn tillit til både han som helsepersonell og helsetjenesten generelt, men ikke i betydelig grad. Vilkåret for å gi han en advarsel er derved ikke oppfylt. Han påpeker at det ikke er riktig som Statens helsetilsyn legger til grunn at han er anmeldt for, eller har utøvet, vold mot en offentlig tjenestemann. Klageren mener han ikke har noen skyld vedrørende situasjonen i minibankkøen, og at den ikke kan inngå i grunnlaget for å gi han en advarsel. Saken er uansett henlagt av politiet. Det kan ikke være slik at helsepersonell må tenke seg om to ganger før de anmelder noe, i frykt for at det senere kan bli brukt mot dem av tilsynsmyndighetene. Når det gjelder dommen fra T tingrett av 18. juni 2009 presiserer klageren at han hovedsakelig ble dømt til fengsel for å ha kjørt for fort. Oppbevaring og bruk av hasjisj alene ville kun ført til en bot. Klageren mener Statens helsetilsyn stiller for strenge krav i denne saken, noe som legger begrensninger i livsutfoldelsen utover det som er nødvendig. Det kan ikke være riktig å anvende regelverket så strengt. Det er ikke formålstjenlig å reagere med en advarsel i dette tilfellet. Han føler at advarselen innebærer at han blir straffet to ganger. Det påpekes at Fylkesmannen i Ys brudd på taushetsplikten er det momentet i saken som har påført klageren mest negative konsekvenser. Statens helsepersonellnemnds vurdering: Regelverk Etter helsepersonelloven 56 andre ledd kan klageren gis en advarsel dersom han har utvist en adferd som er egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten til leger som yrkesgruppe.
Side: 4 av 7 Det fremgår av forarbeidene til helsepersonelloven at det kan gis advarsel for adferd som ikke medfører brudd på plikter etter helsepersonelloven. Det er ikke et vilkår at den utviste adferden faktisk har ført til svekket tillit, men adferden må være egnet til å svekke denne. Helsepersonell er avhengig av stor grad av allmenn tillit i sin yrkesutøvelse, og det stilles strenge krav til helsepersonells adferd for å kunne opprettholde denne tilliten, jf. Ot.prp.nr. 25 (2007-2008) pkt. 9.5.2. Nemnda legger alminnelig sannsynlighetsovervekt til grunn for bevisvurderingen. Det følger av rettspraksis og langvarig forvaltningspraksis at det er det mest sannsynlige faktum som skal legges til grunn. I helt spesielle tilfeller, jf. Rt. 2007 side 1851, kan det likevel være forhold som gjør at hovedregelen skal fravikes. Slike omstendigheter foreligger ikke i denne saken. Straffesaker og saker vedrørende administrative reaksjoner er to systemer som i utgangspunktet løper parallelt og har ulike beviskrav, formål og vurderingstema. Utfallet av en straffesak har derfor ikke avgjørende betydning for nemndas vurdering. Ved vurderingen av om vilkårene for å gi klageren en advarsel etter helsepersonelloven 56 er oppfylt har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet bestående av Hans Hugo Kristoffersen, Leif Otto Østerbø, Anne Marie Due, Marte Kvittum Tangen og Øystein Kilander har kommet til at vilkårene for å gi klageren en advarsel ikke er oppfylt, og bemerker: Klageren ble 8. desember 2013 ilagt et forelegg for å ha unnlatt å etterkomme et pålegg fra politiet om å forlate S sentrum og for å ha hindret en offentlig tjenestemann. Forelegget ble senere henlagt av politiet. Det forventes at en lege evner å samarbeide godt med politiet i sitt arbeid, og flertallet mener at klagerens handlemåte den aktuelle kvelden var kritikkverdig. Det vektlegges imidlertid at hendelsen skjedde uten tilknytning til yrkesutøvelsen og ikke er av de meste alvorlige. Det er videre ikke holdepunkter for å anta at den kritikkverdige atferden har kommet, eller vil komme, til uttrykk i klagerens yrkesutøvelse. Forholdet er ikke i seg selv alvorlig nok til at tilliten til klageren er svekket i vesentlig grad. Forholdene klageren ble dømt for i 2009 ligger langt tilbake og tid og får derfor ikke betydning ved vurderingen av denne saken. Når det gjelder hendelsen i V natt til 17. februar 2013 er det ikke tilstrekkelige opplysninger i saken til å ta stilling til hendelsesforløpet. Heller ikke denne hendelsen hadde tilknytning til yrkesutøvelsen. Klagerens atferd er ikke egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten til leger som yrkesgruppe, og hovedvilkåret for å gi klageren en advarsel i medhold av helsepersonelloven 56 andre ledd er ikke oppfylt. Nemndas mindretall bestående av Ingunn Skre og Atle Larsen har kommet til at vilkårene for å gi klageren en advarsel er oppfylt og bemerker: For helsepersonell med betydelig og/eller individuell kontakt med pasienter, styrkes behovet for å forsikre seg om at helsepersonellet og yrkesgruppen har den nødvendige tillit. Dette vil derfor i særlig grad gjelde for leger som har et selvstendig og direkte ansvar for behandling og oppfølging av pasienter. Pasienter og deres pårørende skal kunne være sikre på at en autorisert lege opptrer på en tillitvekkende måte. Dette medfører at det er grenser for hva klageren som
Side: 5 av 7 lege kan gjøre også som privatperson, herunder å utføre handlinger som rammes av politiloven og straffeloven. For mindretallet har det avgjørende betydning at klageren i 2009 ble dømt for flere forhold, og at det i 2013 oppsto to nye forhold knyttet til hans atferd. Sett i sammenheng bidrar forholdene til å svekke tilliten til klageren. Det er sannsynlig at klageren har trekk ved sin generelle atferd som har medvirket til disse hendelsene. Det er i tillegg lite tillitvekkende at klageren ved begge anledningene i 2013 var beruset. Klageren har gjentagende utvist en atferd som ikke er forenlig med de krav som må stilles til en lege, og som også avviker fra normal akseptert atferd. Han har derved unnlatt å respektere det ansvaret som påligger han både på jobb og privat. Han har utvist en adferd som er egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten til leger som yrkesgruppe. Hovedvilkåret for å gi klageren en advarsel i medhold av helsepersonelloven 56 andre ledd er oppfylt. Det må da foretas en vurdering av om advarsel skal gis. Ikke ethvert forhold som er egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten til leger som yrkesgruppe vil kunne gi grunnlag for advarsel. Mindretallet viser til helsepersonellovens forarbeider som angir at formålet med advarsel etter annet ledd er å kunne reagere på sterkt kritikkverdig adferd utenfor yrkesutøvelsen, jf. Ot.prp.nr.25 (2007-2008) punkt 9.5.2. Videre uttales det i forarbeidene at en administrativ reaksjon i denne type saker også vil kunne ha en preventiv effekt. På bakgrunn av at klageren også tidligere har hatt en sak for tilsynsmyndighetene i forbindelse med sin atferd er det naturlig å forvente at klageren viser særlig aktsomhet i sine handlinger. Ved at det på ny i 2013 inntraff to forhold som svekket tilliten til ham, fremstår han som lite korrigerbar. Hensynet til allmennhetens tillit til helsevesenet må veie tyngre enn hensynet til klageren i denne saken. Det er nødvendig å reagere med en advarsel, og dette er ikke en uforholdsmessig streng reaksjon. * Saksbehandlingen Nemnda bemerker at Statens helsetilsyn i vedtaket av 2. september 2014 har vist til at klageren i 2013 ble ilagt forelegg for vold mot offentlig tjenestemann, og at han i 2009 var tiltalt for det samme. Det som fremgår av saksdokumentene er at han i 2013 ble ilagt et forelegg for, og i 2009 var tiltalt for, å ha hindret eller søkt å hindre en offentlig tjenestemann i den lovlige utførselen av arbeidet. Feilen er rettet ved nemndas behandling av saken, og har uansett ikke hatt avgjørende betydning for resultatet. I tråd med flertallets syn har klagen ført frem, og det påklagede vedtaket omgjøres. Statens helsetilsyns vedtak av 2. september 2014 er endret til gunst for klageren. Etter forvaltningsloven 36 skal klageren tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendig for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes klagerens eget forhold eller forhold utenfor klagerens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det. Søknad om dekning av slike kostnader må fremsettes overfor Statens helsepersonellnemnd
senest tre uker etter at melding om vedtaket har kommet frem. Alle kostnader det søkes dekning for, må dokumenteres. Side: 6 av 7
Side: 7 av 7 Ovenstående innebærer ikke at det er tatt stilling til om vilkårene for dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven 36 er oppfylt i saken. Hans Hugo Kristoffersen Leif Otto Østerbø Anne Marie Due Marte Kvittum Tangen Øystein Kilander Ingunn Skre Atle Larsen Vedtaket er signert i felles protokoll for nemndmøte 16. og 17. juni 2015, og har derfor ingen egen signatur.