Eldre innvandrere - myter og realiteter om innvandring 1

los/- Opprettet 08.01.2008 Sist endret: 03.07.08 Filnavn: H:\DATA\NSA Eldre innv-myter og realiteter-jan08-med fig i tekst.doc Eldre innvandrere - myter og realiteter om innvandring 1 Av forsker i Statistisk sentralbyrå, Lars Østby Mine kollegaer i Statistisk sentralbyrå og jeg har skrevet og snakket mye i noen år om innvandringen til Norge, og innvandrernes integrasjon (Daugstad (red) 2006, Henriksen 2007, Henriksen og Østby 2007, Østby (red) 2004, Aalandslid 2007, Aalandslid og Østby 2007,). Mye av den kunnskap vi har utviklet og brukt er, sammen med hele datagrunnlaget, tilgjengelig på http://www.ssb.no/innvandring/. Min bakgrunn er fra fire tiårs analyser av demografi og levekår, de siste årene mest inn- og utvandring. Utviklingen i antall eldre innvandrere og deres levekår har aldri vært sentralt i vårt arbeid, men nå nærmer vi oss en situasjon hvor også innvandrerbefolkningen vil ha et betydelig antall gamle. Temaet innvandring og innvandrere er preget av et meget sterkt engasjement og i overkant av sterke følelser. aftenpsten.no hadde i september 2006 103 000 innlegg under innvandring, 3900 under miljø og miljøvern og 510 under pensjonsreform. Dette er mye, men det er et godt uttrykk for at mange er stekt fokusert på de utfordringer innvandringen gir samfunnet. Det er neppe mange av disse 100 000 innleggene som har vært opptatt av eldre innvandreres rolle og situasjon. Hvem er innvandrer Innvandrerbefolkningen består i Statistisk sentralbyrås definisjon av personer født i utlandet av to utenlandsfødte foreldre (342 000 personer), og av de barna som slike innvandrerpar har fått etter ankomst til Norge ofte kalt etterkommerne, men som i SSB heter personer født i Norge av to utenlandsfødte foreldre (73 500 personer). Denne gruppen blir fortsatt av noen omtalt som andregenerasjonsinnvandrere, til tross for at de jo ikke har innvandret til Norge, men er født her. I alt gir det en innvandrerbefolkning på 415 000, 8,9 prosent av folketallet ved inngangen til 2007. Noen mener vi slipper taket i innvandrerne altfor tidlig, vi burde følge dem i hvert fall i trefire generasjoner, andre mener vi bare skal se på dem som selv er innvandret. Ren tredje generasjon, barn av et foreldrepar som selv er etterkommere av innvandrere, i den var det 1. jan 2006 100 personer. Kanskje størrelsen på gruppa er en myte? Noen mener også at det skulle være nok å ha en forelder som er innvandrer for selv å komme med i innvandrerbefolkningen. Det ville gi over 200 000 flere innvandrere, men blant disse ville langt over halvparten har den andre forelderen fra ett nordisk eller vest-europeisk naboland, mens bare 20 prosent ville hatt én forelder født i Asia, Afrika eller Latin-Amerika. Blant dem som har en norskfødt og en utenlandsfødt forelder er noen av de norskfødte foreldrene som selv har to utenlandsfødte foreldre, og som altså en etterkommer som får barn med en innvandrer. I alt utgjør barn av slike foreldrepar 2 000 personer, slik at 1 Dette er en artikkel skrevet for Norsk Selskap for Alderforskning, basert på innlegg holdt for dem 30. okt. 2007 1

innvandrerbefolkningens størrelse er ikke påvirket av om de inkluderes eller ikke. Grunnen til ikke å regne barn født av en norskfødt og en utenlandsfødt forelder med til innvandrerbefolkningen er at deres levekår og atferd ligger mye nærmere levekårene til dem med to norskefødte enn av dem med to utenlandsfødte. Innvandrebefolkningen Figur 1 viser veksten i innvandrerbefolkningen 1970-2005. Det er ikke tvil om at veksten har vært stor, og har hatt mye si for de endringer Norge har gjennomgått siden 1970. Dette er skjedd i løpet av mitt yrkesaktive liv! Innvandrerbefolkningen er seksdoblet på 36 år, tredoblet etter 1986. Figur 1. Innvandrerbefolkningen etter landbakgrunn. 1970-2007 I 1970 var 10 prosent av innvandrerne fra Øst-Europa (6 000), 6 prosent (3 500) fra land i den tredje verden, i 1986 var en tredel fra ikke-vestlige land, i 1990 var det blitt flertallet. I dag (inngangen til 2007) er det 55 prosent (230 000) fra land i den 3. verden, 19 prosent (80 000) fra det vi har vært vant til å kalle Øst-Europa, 13 prosent (55 000) fra Norden og 12 (50 000) prosent fra Vest-Europa ellers og Nord-Amerika og Oceania. Figur 2 viser de 20 største nasjonalitetene i Norge. Ser vi bare på første generasjon er det flest fra Sverige, så Polen, Danmark, Irak og Pakistan. Legger vi til etterkommerne, ser vi at de betyr mye for ikke-vestlige innvandrere og at Pakistan nå er på topp, foran Sverige, Irak, Somalia og Danmark. Får innvandrere fra land i den tredje verden barn i Norge, er det ofte med en med bakgrunn fra hjemlandet, og de bosetter seg i Norge. Svensker får barn enten med en annen svenske og slår seg ned i Sverige, eller med en norsk, og slår seg ned her eller der. Barn av blandede foreldrepar kommer som nevnt ikke i gruppen innvandrere. Innvandrere fra land i Asia og Afrika gifter seg gjerne med og får barn med andre innvandrere fra samme land. Deres barn kommer med i innvandrerbefolkningen som etterkommere. Mangfold er stikkordet for innvandringen til Norge: Innvandrerne kommer fra 213 land og selvstyrte regioner i verden, det er nesten ikke den prikk på kartet som ikke er representert. Her finner vi analfabeter, folk med doktorgrad, flinke bilmekanikere, rotete kunstnere, rike kakser, late slasker, vakre kvinner, staute karer, gamle gubber, sure kjerringer, ikke så mange gerontologer eller statistikere, kort sagt innvandrerbefolkningen omfatter alle typer som den 2

etniske norske befolkningen har, og i tillegg har de sin bakgrunn i alle verdens land. Det eneste de har felles er at foreldrene deres er født i ett av de 213 andre landene, og ikke i Norge. Gjennomsnittet Innvandrerne i Norge er like meningsløst som gjennomsnittstemperaturen for en som ligger med hodet i fryseboksen og beina i stekeovnen. Figur 2. De 20 største nasjonalitetsgruppene, etter innvandringsbakgrunn og landbakgrunn. 1. januar 2007 Den største tilveksten skjer ikke nødvendigvis i de gruppene som er de største. Det er ikke slik at de store gruppene har høy tilvekst i kraft av sin størrelse. Figur 3 viser hvilke nasjonaliteter som hadde størst netto innvandring til Norge i 2006. I 2006 lå Polen på en soleklar førsteplass, fulgt av Tyskland, Sverige, Litauen, så Somalia. Pakistan kommer omtrent som nr 15, som de pleier. De fire landene som topper listen er alle land hvor mange kommer til Norge for å søke arbeid. Det samme gjelder også i noen grad Nederland, Storbritannia og India. Det første flyktninglandet på listen er Somalia, og fra Irak, Afghanistan, Burma og i noen grad Russland er det også mange flyktninger. Fra Russland kommer det dessuten en god del kvinner som gifter seg med norske menn uten innvandrerbakgrunn. Enda flere kvinner kommer fra Thailand og Filippinene. Det nye de siste par årene er den store innvandringen av Figur 3. Nettoinnvandring 2006 etter statsborgerskap 3

arbeidskraft, i 2006 var det flere som fikk opphold på grunnlag av arbeid enn av noen annen grunn. Foreløpige tall for 2007 viser en enda større dominans av arbeidsinnvandrere fra de nye EU-medlemmene i det tidligere Øst-Europa. Figur 4. Befolkningspyramide for hele befolkningen og innvandrere 1. 1. januar 2006. Prosent Jeg skal ha fokus på eldre innvandrere. Da er aldersfordelingen gjerne av større betydning enn antallet innvandrere. Figur 4 viser, kanskje til noens overraskelse, at innvandrerbefolkningen har samme andel barn som gjennomsnittet i Norge, at det er langt flere unge voksne og tilsvarende færre eldre og gamle. Ser vi som i figur 5 med vestlige og ikke-vestlige Figur 5. Befolkningspyramide for vestlige og ikke-vestlige innvandrere 1. 1. januar 2006. Prosent 4

innvandrere for seg, får vi fram klare forskjeller. Blant de ikke-vestlige innvandrerne er det langt flere barn enn blant de vestlige, men det er færre voksne og særlig er det få gamle blant ikke-vestlige innvandrere. Som det kommer fram av tabell 1, er det dobbelt så mange vestlige som ikke-vestlige innvandrere over 67 år, og at andelen de ikke-vestlige innvandrerne utgjør av alle i landet synker meget raskt med økende alder. Dette er en følge av at ikke-vestlig innvandring er et nytt fenomen i Norge (vi så at slik innvandring egenlig startet etter 1970). Det er ikke et uttrykk for at ikke-vestlige innvandrerne har høy dødelighet, og det er heller ikke resultat av tilbakeflytting til opprinnelseslandet. Eldreomsorg er i stor grad et kommunalt ansvar. Innvandrerne er ikke på noen måte jevnt fordelt over landet, og særlig de ikke-vestlige innvandrerne er konsentrert om noen få kommuner, og det store flertallet av kommuner har få innvandrere, og nesten ingen gamle innvandrere. Figur 6 viser andelen ikke-vestlige innvandrere i kommunene i Norge. Alle kommuner unntatt Osen i Sør-Trøndelag og Beiarn i Nordland har ikke-vestlige innvandrere. Vi ser av kartet at de store gruppene befinner seg i og nær hovedstaden. Det er særlig arbeidsrelatert innvandring som er et hovedstadsfenomen, men Oslo har også relativt sett flere flyktninger enn andre fylker. Flyktningene blei utgangspunktet forsøkt bosatt over hele landet, det gjelder også de gamle blant dem. Noen flyktninggrupper har i stor grad blitt boende på eller nær deres første bosted (mest typisk for flyktninger fra Bosnia og Vietnam), mens andre, som dem fra Somalia, har en tendens til å søke seg mot Oslo. Figur 6. Innvandrerbefolkningen i kommunene 2007. Ikke-vestlige land. Prosent 5

Innvandrernes integrasjon Før vi ser mer detaljert på eldre innvandrere, skal jeg så vidt gi noe generelle trekk om integrasjon, som er viktig også for eldre innvandrere og deres levekår. Jeg møter ofte på ulike myter om hvordan innvandringen og integrasjonen er. Den viktigste myten er etter min oppfatning myten om den mislykkede integrasjonen, at integrasjonspolitikken skal ha spilt fallitt og er et kriseområde. Det er slik at integrasjonen går langsomt og at den er vanskelig, men den er på rett vei. Denne myten om at integrasjonen er så dårlig, treffer jeg overraskende ofte, og jeg tror den er skadelig fordi den kan føre til at en ikke tar de rette grepene i integreringspolitikken. Under dette perspektivet om integreringens krise, blir innvandring og integrering et entydig problem, mulighetene kommer aldri i fokus. Myten er felles for dem som er meste skeptiske til vår innvandringspolitikk og vil ha den strammet inn betydelig og for dem som synes innvandringspolitikken er altfor restriktiv og kontrollerende. Men myten er ikke riktigere selv om den deles av to yttergrupper som ellers ikke har mange felles standpunkter i innvandringspolitikken. I den videre utviklingen av integreringspolitikken er det viktig å ivareta de positive elementene som tross alt er mange. Min forståelse av integrasjonen er slik at den vil være vellykket om urimelige og ikke selvvalgte forskjeller mellom minoritet og majoritet minker, over tid og mellom generasjoner. Slik sett likner min oppfatning på FNs ulike konvensjoners definisjon av diskriminering det er forskjellene i levekår og i muligheter det legges vekt på, ikke intensjonene bak disse forskjellene. Integrasjonen er mislykket om forskjellene på viktige områder øker, og om innvandrerne utgjør en økende permanent underklasse. Dette mener vi å ha belegg for ikke skjer, se for eksempel Østby (red) 2004, Østby 2005 og Henriksen og Østby 2007. Vi har særlig analysert utviklingen på fire arenaer: Demografi, Utdanning, 6

Arbeidsmarked, Inntekt. Vi legger altså til grunn et ganske atferdsorientert og økonomisk integreringsbegrep, og vi (eller andre) har ikke tilsvarende data som kan beskrive hvordan holdninger og verdier utvikler seg. Forskjellene i arbeidsledighet mellom innvandrerne og gjennomsnittet i Norge, og internt i innvandrerbefolkningen er store og vel kjente. Mellom 1989 og 2006 har arbeidsledigheten for innvandrer i gjennomsnitt ligget nær tre ganger over gjennomsnittet i Norge, og for innvandrere fra Afrika har tallene lett for å bli fem ganger gjennomsnittet i Norge. Utviklingen for de enkelte gruppene i figur 7 er ganske parallell med landsgjennomsnittet, innvandrernes ledighet går parallelt med ledigheten i landet, men med sterkere utslag. Selv om figur 7 viser store forskjeller, er det også verdt å se på det samlede nivået på innvandrernes arbeidsledighet. Når er det omtrent sju prosent av innvandrerne som er arbeidsløse, mange land i Europa hadde vært veldig fornøyd om nivået for hele landet kom så lavt. 7

Figur 7. Registrert helt arbeidsledige i alderen 16-74 år etter landbakgrunn. Prosent av arbeidsstyrken. Utgangen av november 1889-2006 1 Andelen som er sysselsatte i en gruppe er nok på flere måter viktigere enn andelen som er arbeidsløse. Særlig i et arbeidsmarked som i samtidens Norge, er det å være registrert som arbeidsledig et nødvendig skritt på vei inn i arbeidsmarkedet. Andelen som verken er sysselsatte eller registrert som ledige sier nok mer om gruppens forhold til arbeid (og dermed inntekt). Det er dobbelt så stor forskjell mellom menn og kvinner i andelen sysselsatte blant ikke-vestlige innvandrere enn i gjennomsnittet i Norge. Blant innvandrere fra Asia og Afrika er forskjellen i sysselsetting om lag 15 prosent. For noen land, særlig slike med et muslimsk flertall, er forskjellene enda større. For eksempel er 60 prosent av voksne pakistanske menn sysselsatte, mot under 30 prosent av kvinnene. Sysselsettingen øker gjennomgående med økende botid, men den gjennomsnittlige botiden for innvandrere fra Pakistan er såpass land at andelen sysselsatte blant innvandrerkvinner fra Pakistan neppe vil øke med lengre botid. Norge har høyere sysselsetting enn de fleste andre land, og er neppe realistisk å vente at innvandrere fra Asia og Afrika skal nå dette sysselsettingsnivået, men deres etterkommere bør kanskje forventes å kunne gjøre det. Nivået blant dem nå tilsvarer Norge på 1970-tallet eller dagens Sør-Europa. Mange gamle innvandrere kan nok ha dårlig utdanning, men det har ikke deres etterkommere. Andelen som er under utdanning er noe lavere for innvandrere enn andre, men forskjellen for etterkommere er ikke store (se figur 8). Etterkommere fra Pakistan f.eks. har tall omtrent som gjennomsnittet, og mindre forskjell mellom gutter og jenter enn de fleste andre. Det er flere problemer knyttet både med prestasjoner, avbrudd og tiden det tar å bli ferdig i innvandrerbefolkningen, men gitt forutsetningene er dette kanskje ikke så rart? Andelen blant etterkommerne i alder 19-24 som studerer ved universitet eller høgskole er høyere enn gjennomsnittet for ungdommer i Norge i denne aldersgruppen. 8

Figur 8. Andel under utdanning høsten 2006 I figur 9 viser vi inntekten for grupper som er noenlunde godt sammenliknbare. Vi ser der at innvandrere fra land i Øst-Europa, og i Asia, Afrika og Latin-Amerika har en yrkesinntekt omkring halvparten av gjennomsnittet i Norge. De har noe mer overføringer (for eksempel barnetrygd, bostøtte og sosialhjelp), men ikke nok til på noen måte å utjevne forskjellene i yrkesinntekt. Igjen ville det være nødvendig å følge de samme gruppene over tid for å se om Figur 9. Inntektsposter for familier, etter landbakgrunn. Referansepersonens alder 25-55 år. Gjennomsnitt. 2003. Kroner dette er permanente forskjeller eller ikke. Gjennom slike analyser vet vi at innvandrernes inntektsvekst følger den gjennomsnittlige inntektsveksten i landet, og at overføringens andel av samlet inntekt minker mye med tiden, mens yrkesinntektens andel øker tilsvarende. Det er altså innvandrernes forhold til arbeidsmarkedet som bestemmer deres inntektsutvikling. For den aldersgruppen vi brukte i figur 9, vil også uføretrygd utgjøre en viss andel av overføringene. Figur 10 viser hvor mye andelen uføretrygdede varierer mellom landene. Det er innvandrere fra de tradisjonelle arbeidsinnvandringslandene Marokko, Tyrkia og Pakistan 9

Figur 10. Uførepensjon blant førstegenerasjons innvandrere 18-66 år. 31.12. 2006. Prosent som har de høyeste andelene uføretrygdede, i alle aldersgrupper. Andelen uføretrygdede fra disse landene er to-tre ganger høyere enn gjennomsnittet i tilsvarende aldersgrupper i Norge. I noen grad kan nok de høyeste andelen forklares med at de har hatt tunge og kanskje doble jobber i Norge i perioder, men det forklarer ikke hele forskjellen (Bratsberg et. al. 2006). Vi ser også grupper, som dem fra Sri Lanka, som også har vært her lenge, men som har langt lavere andel uføretrygdede enn gjennomsnittet, og de fra Bosnia som kommer enda lavere, men som ikke har bodd her like lenge. Eldre innvandrere Vi skal så se mer i detalj på antallet og fordelingen av eldre innvandrere fra ikke-vestlige land. Tabell 1 viser at det er flere vestlige enn ikke-vestlige innvandrere i alle aldersgrupper over 60 år. Vi ser også at antallet ikke-vestlige innvandrere over 67 år bare er 7 000, men at dette tallet nok kommer til å vokse meget raskt. I befolkningen i Norge er som vi så knapt 7 prosent innvandrere fra ikke-vestlige land. Blant de eldre er andelen langt mindre som tabell1 viser, og mindre jo eldre grupper vi ser på. Dermed kan det bli vanskelig å samle store nok grupper fra ett eller svært likeartede land til at den enkelte kommune kan etablere omsorg rettet mot dem. Det er nok lett å tenke seg at etter hvert som kognitiv kapasitet minsker kan det være de sist ervervede kunnskapene som faller bort, som for eksempel kunnskapene i norsk. Tabell 1. Befolkningen, og innvandrerne etter alder. 1.1. 2007 Alder Innvandrere Alle Vestlige land Ikke-vestlige land Antall Prosent Antall Prosent 50-59 602 261 16 133 2,7 23 810 4,0 60-69 442 893 12 397 2,8 9 007 2,0 70-79 286 602 6 760 2,4 3 699 1,3 80-89 186 299 3 355 1,8 1 143 0,6 90+ 31 863 556 1,7 141 0,4 67+ 609 747 13 332 2,2 7 020 1,2 Totalt 4 681 134 105 468 2,2 309 850 6,6 Kilde: Statistisk sentralbyrå 10

Det er nok mange grunner som taler for at mange eldre innvandrere vil være under omsorg av og med personer med felles språk og erfaringsrammer. Ideelt sett burde man kunne snakke med andre på ungarsk, polsk, vietnamesisk eller hva ens morsmål var. Innvandrerbefolkningens felles språk, i den grad norskkunnskapene noen gang var gode nok til å være felles språk, kan nok forvitre eller forsvinne. I likhet med andre under omsorg vil ønsket om å bo nær familie, barn og barnbarn være minst like sterkt som hos resten av befolkningen. Dette ønsket om nærhet til barn og barnebarn kan være en viktig grunn til at så få flytter tilbake til gamlelandet på eldre dager. Ofte bruker vi aldersgrense på 67 år når den eldre befolkningen skal beskrives, men det er nok noe usikkert om dette er en passende grense også for beskrivelse av innvandrerbefolkningen. Mange har bakgrunn fra land hvor det aksepteres at en trekker seg ut av aktivt arbeid ved lavere alder, og enkelte erfaringer fra Oslos flerkulturelle eldresentra tyder også på at noen innvandrere anser seg som gamle ved en lavere alder. På den annen side vet vi at dødeligheten i innvandrerbefolkningen er lavere enn i befolkningen ellers (Østby 2004), slik at en innvandrer på 60 år har flere forventede leveår igjen enn en gjennomsnittsperson i Norge. I tabell 1 ser vi at andelen i befolkningen 50-59 år med ikke-vestlig bakgrunn er mye større enn andelen med vestlig bakgrunn. Vi vet også at tilbakeflytting over denne alderen er ytterst sjelden, slik at det store flertallet av de mellom 50 og 59 i dag vil bo i landet og være mellom 60 og 69 om ti år. Den gruppen (og i de andre ti-årsgruppene i tabellen) vil da være godt over dobbelt så mange som de er i dag. Vi står altså foran en ganske sterk vekst i antallet eldre innvandrere, en vekst som skyldes at de som bor i Norge vil bli eldre, og den vil være lite påvirket av innvandringen det kommende tiåret. De største gruppene eldre innvandrere er fra vestlige land (se figur 11). Særlig mange eldre er det fra Danmark, som følge av den store innvandringen vi hadde fra Danmark de første tiårene etter krigen. Utfordringene knyttet til vestlige innvandreres eldreomsorg er sikkert ikke ubetydelige de heller, men de tas altså ikke opp her. Figur 11. Antall som er 60-69 år og 70 år og over fra de største landene. 1.1. 2007 For ikke-vestlige innvandrere er de største gruppene egentlig ganske små. Det er bare fra Bosnia, Pakistan og Vietnam det er flere enn 1000 personer over 60 år, og antallet over 70 år 11

overstiger 500 bare for dem med bakgrunn fra Bosnia. Når det blir såpass mange fra Bosnia og Vietnam har det å gjøre med at vi i noen grad har tatt mot hele familier som flyktninger herfra, og at en del enslike eldre foreldre fra Vietnam etter hvert har fått lov å flytte til sine barn i Norge. Polakkene har lite med dagens arbeidsinnvandring å gjøre, men er knyttet til de flyktningene som fikk bli i Norge etter andre verdenskrigs avslutning. Av store innvandringsland mangler figuren tall for Somalia og Tyrkia, fordi tallene er for små, foreløpig, og det er heller ikke mange eldre fra Irak. Med et kommunalt ansvar for omsorg er det ikke lett å få til en etnisk basert omsorg om det skulle være ønskelig. Det vil kreve et utstrakt samarbeid kommuner mellom, og en intern arbeidsfordeling kommunene imellom. Det største antallet over 60 år kommer fra Bosnia, 823 personer, De er fordelt mellom så mange som 149 kommuner(!). Flest er det i Oslo med 100, så Bergen med 50. Drammen er kjent for sin store innvandrerbefolkning fra Tyrkia, likevel er det bare 25 over 70 år i denne gruppen. Sammenlikner vi med kommunene i Norge, finner vi at bare to har færre personer enn 50 over 70 år, og det er ti som har færre enn 100 eldre. Tilsvarende er det bare åtte kommuner som har flere enn 100 ikke-vestlige innvandrere over 70 år, og 16 kommuner har flere enn 50 personer i denne gruppen. I hver av disse kommunene fordeler de eldre innvandrerne seg mellom flere titalls land, som har lite til felles. Vi skal i figur 12 se litt nærmere på Oslo og Bergen, som de to største kommunene i landet. Oslo har 1 700, Bergen 270 ikke-vestlige innbyggere over 70 år. Hele 50 kommuner i Norge har flere enn 1 700 innbyggere som er eldre enn 70 år! I Oslo er det 200 over 70 år med bakgrunn fra Pakistan, og hele 1 000 i alderen 60-69 år. Om ti år er de aller fleste (kanskje 800?) fortsatt i live, og de er over 70 år. Denne situasjonen har Oslo litt tid til å forebrede seg på, og det er sikkert at den kommer. I Oslo er det så mellom 100 og 150 over 70 år fra Vietnam, Bosnia, Kina og Polen. Dette er grupper som har svært lite annet enn alderen felles. Fig. 12. Antall 70 år og over, de største ikke-vestlige landene i Oslo og Bergen. 1.1. 2007 Tallene for Bergen er selvfølgelig mye lavere enn Oslos, med 50 fra Bosnia og Vietnam, og deretter om lag 20 over 70 år fra Chile og Sri Lanka. Det blir altså ganske små grupper å forholde seg til, selv i de største kommunene. Selv av bosniere, som er den største gruppen gamle innvandrere fra ikke-vestlige land, er det bare fem kommuner som har flere enn 30 personer i denne gruppen. 12

Mange synes å ha den oppfatningen at eldreomsorg blant innvandrere vil være helt annerledes enn for resten i Norge, under en forventning om at de fleste blir gamle i en storfamilie, omgitt av mange mulige omsorgspersoner. Det er heldigvis noen som har det slik, men det er ikke flertallet. Vi har ikke gode tall for innvandreres familiestruktur i Norge, den siste pålitelige kilden skriver seg fra Folke- og Boligtellingen 2001. Det er selvfølgelig blitt mange flere gamle siden den gang, men vi har ikke grunnlag for å tro at husholdningsstrukturen er fundamentalt annerledes nå. I tabell 2 ser vi at det er mange flere innvandrere enn ander i alderen over 65 år som bor sammen med 3 eller flere personer, men det er omtrent like vanlig å bo alene blant innvandrerne som det er i befolkningen under ett. For menn er andelen som bor alene eksakt den samme. Det er derfor ikke gitt at innvandrerbefolkningen har større familiebaserte omsorgsressurser å trekke på enn andre i Norge. Tabell 2. Antall personer 65 år og over i husholdningen. 2001. Prosent I alt 1 person 2 personer 3 personer og over Norge Menn 100 25 65 10 Kvinner 100 52 42 6 Ikke-vestlige Menn 100 25 50 25 Kvinner 100 45 33 22 Kilde: Statistisk sentralbyrå Konklusjon Vi hører noen ganger at vi vet for lite om innvandring og innvandrernes integrasjon i Norge. Dette mener jeg å ha vist ikke er riktig. Vi vet mye om innvandring og integrering i Norge, men selvfølgelig ikke nok. Vi vet imidlertid nok til å kunne si at integrasjonen er under ganske langsom bedring. At den er på rett vei ser vi særlig når vi sammenlikner de som selv har innvandret med de som er født i Norge av to innvandrede foreldre, de vi ofte nå kaller etterkommere. Etterkommernes levekår likner mer på gjennomsnittet for alle i Norge enn de likner på levekårene til første generasjon i tilsvarende aldersgrupper. Det er likevel klart dårligere levekår for innvandrerbefolkningen enn i gjennomsnittet av Norges befolkning, og forskjellene er større jo fjernere land vi ser på, og større for flyktninger enn for andre innvandrere. Innvandringen til Norge har vært raskt økende de siste årene, med oppgang særlig i antallet innvandrere fra de nye medlemslandene i EU i tidligere Øst-Europa, og fra resten av EØSområdet. Innvandringen fra land i Asia, Afrika og Latin-Amerika her sunket noe de siste årene. Det er foreløpig ikke mange eldre personer blant ikke-vestlige innvandrere til Norge, men dette vil endre seg raskt, når mange av innvandrerne fra 1970-tallet kommer i de eldres rekker. Eldre innvandrere har lite tendens til å flytte tilbake til opprinnelseslandet på sine gamle dager, og de har noe lavere dødelighet enn befolkningen ellers. Innvandrernes eldrebølge er derfor noenlunde lett å forutse. 13

Til nå har det vært omtrent like vanlig at eldre innvandrere og andre eldre bor alene. Det er altså ikke gitt at de innvandrerne som blir gamle i Norge vil ha et husholdningsbasert omsorgsapparat som tar omsorgen. Fra hvert enkelt land er det svært få gamle innvandrere i nesten alle kommuner med unntak av Oslo. Det er derfor ikke mulig å kombinere en modell med kommunalt basert omsorg med en modell som fører til at eldre innvandrere får dele sin alderdom med personer fra det samme land, med samme språk og med samme livserfaringer, og helst med omsorgsytere som kan kommunisere med dem på deres eget språk. For å få en omsorg basert på ulike nasjonaliteter vil det være nødvendig at de enkelte kommunene samarbeider, men uten at det fører til at eldre fjernes altfor langt fra sine slektninger og venner. For innvandrerne vil det vil nok vise seg vanskeligere enn for andre gamle samtidig å ta tilbørlig hensyn til nasjonale omsorgsgrupper, kommunalt organisert omsorg og nærhet til familien. 14

Referanser: Bratsberg, B. et. al. (2006): The Rise and Fall of Immigrant Employment: A Lifecycle Study of Labor Migrants to Norway. Frischsenteret. Notat juli 2006 Daugstad, G. (red) (2006): Innvandring og innvandrere 2006. Statistiske analyser 83. Statistisk sentralbyrå, Oslo-Kongsvinger Henriksen, K. (2007): Fakta om 18 innvandrergrupper i Norge. Rapporter 2006/29. Statistisk sentralbyrå, Oslo-Kongsvinger Henriksen, K. (2007): Ingeniører fra India og flyktninger fra Afghanistan: Ny rapport om de største innvandrergruppene. Samfunnsspeilet 4/2007. Statistisk sentralbyrå, Oslo-Kongsvinger Henriksen, K. og L. Østby (2007): Etterkommerne Integreringens lakmustest. Plan nr 5/2006 Østby, L. (red) (2004): Innvandrere i Norge - Hvem er de, og hvordan går det med dem? Del I Demografi og Del II Levekår. Notater 2004/65 og 66. Statistisk sentralbyrå, Oslo- Kongsvinger Østby, L. (2005): Myter og virkelighet om innvandring og integrering. Plan nr 6/2005 Aalandslid, V. (2007): Fakta om 18 innvandrergrupper i Norge Rapporter 2007/24. Statistisk sentralbyrå, Oslo-Kongsvinger Aalandslid, V. og L. Østby (2007): Innvandrermangfold i kommune-norge: Få har mange, mange har få. Samfunnsspeilet 4/2007. Statistisk sentralbyrå, Oslo-Kongsvinger 15