Peter Walker Historien om Det hellige land En beretning i bilder Til norsk ved Asbjørn Bjornes og Dagfinn Stærk Lunde Forlag
FORESTILL DEG hvordan det må ha vært for Abraham å vandre inn i Kanaans land for rundt 4000 år siden.
Ut fra geografien kan han ha fått en anelse om at dette kuperte landskapet kunne bli strategisk i fremtiden. Vi finner det massive Hermon-fjellet i nord og den store Negev-ørkenen i sør
Dette området så ut til å være rikt på muligheter, for i øst lå elven Jordan med sitt friske vann, og i vest lå Middelhavet.
Men Abraham trodde også at den Gud han hadde satt sin lit til, kalte ham til å vandre inn i dette landet. Slik ville Herren vise ham den viktige rollen landet skulle spille på verdensscenen i fremtiden. Gud sa til Abraham: «I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» Det skulle skje gjennom Abrahams etterkommere. Herren ville på en eller annen måte bruke dette landet til sitt formål for å fortelle sin historie.
I så fall er ikke dette bare et land med store muligheter, men det er også et løftets land. Vi snakker ikke bare om et bestemt område, men om et land det er knyttet en guddommelig plan til. Det er ikke bare et håpets sted, men underlig nok også Guds eget land. Dermed kan det gjøre krav på sannhet og selvstendighet i både ord og gjerning. I så fall: For en spennende historie det kan bli! HISTORIEN OM DET HELLIGE LAND
HISTORIEN OM DET HELLIGE LAND EN BERETNING I BILDER fortalt i syv kapitler og med hovedvekt på syv sentrale århundrer 2000 f.kr. 1900 1. Kanaanitter og israelitter (1950 1050 f.kr.) Patriarkenes tidsalder 14 Erobringenes århundre (1260 1180 f.kr.) 22 Nybyggere 28 2. Stammer og konger (1050 587 f.kr.) Samuel og Saul 36 Kroningens århundre (1020 930 f.kr.) 40 Vekst og fall 46 3. Flyktninger og grekere (587 40 f.kr.) Eksiltiden 54 Tilbakevendingens århundre (530 430 f.kr.) 58 Grekere og romere 62 4. Det avgjørende århundret (40 f.kr. 70 e.kr.) Herodes den store 72 Jesus fra Nasaret 78 Urkirken og Jerusalems fall 86 1800 1700 1600 1500 1400 1300 1200 1100 1000 900 800 700 600 500 400 300 200 100 0 1950 1050 40 1050 587 587 40
5. Romere og bysantinere (70 630 e.kr.) Etterspillet 96 Det konstantinske århundret (310 410 e.kr.) 100 Det bysantinske styret 108 6. Muslimer og korsfarere (630 1291) Islam gjør inntog 118 Korstogenes århundre (1099 1184) 126 Saladin og slutten på korstogene 132 7. Osmanere og folk fra vest (1291 1948) Mamelukkene og osmanerne 142 Tilbakevending (1820 1917) 146 Det britiske mandatet 154 Og deretter 164 For videre lesning og takk...172 Kart over Det hellige land...174 2000 e.kr. 100 200 300 400 500 600 700 800 900 1000 1100 1200 1300 1400 1500 1600 1700 1800 1900 70 70 630 630 1291 1291 1948
KAPITTEL 1 KANAANITTER OG ISRAELITTER (1950 1050 f.kr.) En mann vandrer sørover inn i et ukjent land. Han er ikke alene. Med seg har han kona og hele følget sitt. Og hva mer er, han har troen sin troen på en Gud som har lovet å lede ham på reisen, og som vil la etterkommerne hans slå seg ned i det landet i fremtiden.
Patriarkenes tidsalder Slik begynner Bibelen sin egen historie om «Det hellige land» landet som vil stå i sentrum for all den dramatikken som utspiller seg i boken. I likhet med alle gode historier, blir den formidlet til oss slik ett menneske og familien hans opplevde det i dette tilfellet Abraham og hans kone Sara. Slik får vi en levende skildring av disse gamle begivenhetene. Vi kan lett identifisere oss med disse menneskenes håp og kamper. De kom inn i landet fra byen Haran (rundt 45 kilometer mot nord), men slekten deres hadde sine røtter i øst i byen Ur i Kaldea. Den lå på en av slettene i Mesopotamia, ved den store elven Eufrat. Hvordan var dette nye landet i forhold til stedet de forlot? De første inntrykk Svar: Det var helt annerledes på nesten alle måter. Da Abraham og følget hans vandret nedover åsene, ble de sannsynligvis slått av det bølgete landskapet (som den gangen var dekket av skog) og, fremfor alt, av det faktum
kanaanitter og israelitter (1950 1050 f.kr.) 15 at dette området ikke først og fremst fikk sitt vann fra en elv (slik det var på besteforeldrenes hjemtrakter), men fra himmelen. I seks måneder hvert år gikk spredte regnbyger over landskapet. Bygene kom med en mild vind fra sørvest, fra skyer som drev inn fra Middelhavet. Dette var et grønt og fruktbart land som ble vannet fra himmelen! Da Abraham senere oppholdt seg ved Dødehavet, ble han nok fort klar over at de hyppige vindene fikk tunge skyer til å samle seg. Der hvor bakkene forsvinner i øst, ville skyene som oftest fordampe, og med tiden ble lavlandet forvandlet til en karrig ørken. Abraham var både nomade og gjeter. Han forsto nok raskt at det var best å ferdes på åskammene, for der var det rikelig med gress for sauene og geitene. Og ble han værende en stund, kunne han dyrke jorden og høste inn grøden. Venstre: Det karrige landskapet sørvest for Dødehavet forbindes gjerne med historien om Sodoma og Gomorra (1. Mosebok 19). Høyre: Et stort tempel (innviet til guden Nanna) bygd ca. 2100 f.kr. i byen Ur i det nåværende Irak eller gamle «Mesopotamia» (det vil si landet «mellom elvene» Eufrat og Tigris). Under: I sin tid ble Abraham hilst velkommen av det fruktbare og kuperte landskapet. Terrassene ble bygd i det tredje årtusen f.kr.
16 historien om det hellige land Fortellinger om små steder Det er grunnen til at nesten alle byene som nevnes i 1. Mosebok, er å finne på landets sentrale «ryggrad»: Abraham bygger altere i Sikem og Betel; når Lot, nevøen hans, velger å bosette seg i Jordan-dalen ved Dødehavet (i området ved Sodoma og Gomorra), tilbringer Abraham mye tid i Mamre og Hebron (hvor han og Sara senere blir gravlagt). Det samme mønsteret gjentas i fortellingen om sønnen Isak og barnebarna Jakob og Esau. De befinner seg tidvis i Sikem, Betel og Betlehem. Både Abraham og Isak besøker også Beer-Sjeba (som også ligger på denne ryggraden, men lenger sør). Historien skifter fra disse sentrale høydedragene først når Abraham og Jakob etablerer kontakter i Haran, for å finne koner blant sitt eget folk (Rebekka blir ført til Isak, og Jakob må arbeide i mange år for å få Rakel til kone). For Abraham må disse byene ha sett små ut i forhold til byer i Mesopotamia (som allerede den gangen hadde vært sentrum for mektige sivilisasjoner i rundt tusen år). Hasor (se s. 44 45) var den største byen i hele området, så langt som til Damaskus. Det var også flere handelssentre langs kysten, med forbindelser til flere steder rundt Venstre: Abraham (og Sara i bakgrunnen) i Mamres eikelund. Deres gjestfrihet overfor tre gjester (1. Mosebok 18) er av kristne blitt tolket som et bilde på Treenigheten (fra en freske i San Vitale i Ravenna, Italia). Under: Byen Sikem forbindes med Abraham og Jakob, og Josef ble gravlagt der (se 1. Mosebok 12,6; 33,18 20; Josva 24,32). Sikem ble en viktig by i det 19. århundret f.kr.; disse murene (og byporten) ble bygd rundt 200 år senere.
Over: 1. Mosebok 32 33 beskriver to viktige hendelser i Jakobs liv. Begge hendelsene skjedde ved eleven Jabbok (øst for Jordan) mens Jakob reiser bort fra og tilbake til Israel: Først hans møte med Gud i Betel, og deretter hans gjenforening med storebroren Esau. Middelhavet og, fremfor alt, til Egypt. Det kuperte landskapet lå imidlertid langt unna de største handelsrutene. Dette grønne og fruktbare landet var nærmest en avkrok. Moderne arkeologisk forskning har konkludert med at dette landet (kjent som «Kanaan» før år 2000 f.kr.) opplevde en betydelig reduksjon i befolkningstilveksten; det snakkes om en tilbakegang fra kanskje 150 000 innbyggere i år 2700 f.kr. til ca. 100 000 i år 2000 f.kr. Århundrene på slutten av det tredje årtusen (nå kjent som tidlig bronsealder IV) er blitt kalt et «ikke-urbant mellomspill» og en relativt «mørk tidsalder» spesielt i dette kuperte landskapet.
18 historien om det hellige land I dag er årsakene til dette usikre: Hvis landet ikke ble invadert i denne perioden, skjedde det kanskje en form for sosialt sammenbrudd eller en endring i handelsvirksomheten. Uansett var det dette som møtte Abraham og Sara. Det kan godt ha vært andre som, i likhet med Abraham og følget hans, kom nordfra. Disse var «amoritter» (et akkadisk ord som egentlig henspiller på «folk vestfra»). De var tilfreds med et liv som halvnomader. Abraham kan godt ha vært en del av en endring i befolkningstilveksten; det kuperte landskapet hadde nærmest blitt et tomrom som bare ventet på å bli fylt. På grunn av det lange tidsspennet er det vanskelig å rekonstruere landets eldre historie. Likevel står den sterkt, den bibelske tradisjonen som hevder at israelittenes forfedre utvandret fra Haran: Mange generasjoner senere siterte de fremdeles uttrykket «Min far var en omflakkende arameer» (5. Mosebok 26,5) fordi de som Abraham lot bli værende igjen i Haran, gradvis begynte å snakke arameisk. Når det gjelder den nøyaktige dateringen av Abrahams reise, er det flere trekk ved fortellingen i 1. Mosebok som passer til bildet vi har dannet oss av bronsealderen i den midtre perioden: patriarkenes navn (som ikke brukes senere i Bibelen), deres levesett som halvnomader, og det politiske tomrommet. Over: Denne gamle brønnen i Beer-Sjeba (fotografert i november 1919) kunne godt ha vært brukt av Abraham og de andre patriarkene (se 1. Mosebok 21,31). Øverst til høyre: Vase av terrakotta, fra Jeriko, 1750 1500 f.kr. Høyre: Denne arkeologiske utgravingen i Jeriko har avdekket spor av en mur fra rundt 6000 f.kr.
kanaanitter og israelitter (1950 1050 f.kr.) 19 Rolige århundrer Rundt midten av det syttende århundret f.kr. registrerer vi en liten tilvekst: Små, men viktige byer begynner å blomstre i Hasor, Asjkalon, Lakisj, Jeriko, Megiddo, Bet-Sjean, Geser og Sikem. Men bare den siste av disse ligger i det kuperte landskapet, og tidligere oppholdt Abraham seg der en stund. Sentrale trekk i utviklingen av disse byene er: