KNUT LANGELAND Drømmen om autentiske planter Interessen for å restaurere gamle hus har medført et økende engasjement for å sette også nærområdet rundt huset i stand og for å tilbakeføre det til slik det var da huset var nytt. Og slik et hus kan møbleres med verdifulle og stemningsskapende gamle gjenstander, kan hagen plantes til med tidsriktige planter, ekte antikviteter. 93
Drømmen om autentiske planter Levende planter er en viktig bestanddel av ethvert hageanlegg. Alle planter er autentiske der de står. Det er bare når de er utgitt for å ha en annen tilhørighet enn de faktisk har, og når de ikke hører hjemme i den sammenhengen de står i, at de kan stemples som inautentiske. Planter har både store fordeler og ulemper i forhold til andre gjenstander som er verd å bevare for ettertiden. Med levende planter er det alltid muligheter for at det skjer ikke-planlagte forandringer, til dels drastiske forandringer. Det er en naturlig utvikling for en hage at noen planter dør eller forsvinner på annen måte, og andre kommer inn. På samme måte vil selve anlegget forandre seg for å passe til nye eiere, ny bruk, ny tid. Det er først når man prøver å bevare anlegget slik det er, eller tilbakeføre det til slik det en gang har vært, at problemene med autentisitet oppstår. Ulempen med plantene er at de ikke kan gjemmes i en skuff for å hentes frem hver gang det er bruk for dem. Hvis de ikke får et minimum av stell og omtanke, vil de fleste planter dø etter kortere eller lengre tid. Fordelen er at vi kan formere dem og få minst to eksemplarer der vi før hadde bare ett, og begge er like autentiske! Art, sort, hybrid, klon Alle kulturplanter har sin opprinnelse i de viltvoksende plantene. Noen hageplanter atskilte seg fra de vanlige artene allerede mens de var i naturen, andre ble utvalgt og utviklet mens de var under dyrking. Mange hageplanter har egenskaper som skiller dem fra de naturlige artene. Det betyr imidlertid ikke at de kommer til å gi disse egenskapene videre til neste generasjon ved vanlig frøformering. Art er en gruppe planter med felles egenskaper slik de vokser i naturen. Den vanlige formeringen foregår med frø. Avkommet er helt nye individer, men har i hovedtrekk samme egenskaper som sine foreldre. Underart/varietet er betegnelser for grupper av planter med små, men ofte betydningsfulle forskjeller fra hovedarten. Planter innen en art har ofte vært hentet inn i hagene ved flere anledninger og fra flere steder. Uten at man har vært klar over det, representerer de ofte flere underarter/varieteter og som hageplanter forskjellige tidsperioder. Herkomst kaller vi det når et kjent planteindivid får frøformert avkom med spesielt gunstige egenskaper. Det dreier seg som regel om trær og busker. Da har det ofte foregått en klimatilpassing over lang tid. Frø fra veltilpassete morplanter blir samlet inn og kan med fordel sås/ brukes på steder med tilsvarende klima. Dette kan være aktuelt å ta hensyn til hvis autentisitet i forhold til et distrikt eller en landsdel er viktig. Proveniens/klimarase er et utrykk som brukes når en hel plantegruppe på et sted får avkom med samme klimatilpasning og vitalitet. Klon er en gruppe planter med helt identisk arvemateriale; de er deler av samme planten. Mange planteslag har evnen til å formere seg vegetativt med blant annet utløpere, avleggere og sideknoller/-løker. Dette skjer i naturen, men også hagedyrkere har teknikker til å formere opp plantene vegetativt med blant annet stiklinger og avleggere, poding og moderne meristemkultur. For eksempel er alle trær av eplesorten Gravenstein deler av samme plante. Det samme gjelder roser som Maiden s Blush og Flammentanz og en mengde fruktsorter, rosesorter, stauder og løkplanter. Gjennom kloningene kan en plante overleve i nye eksemplarer. Hvis morplanten var autentisk i en eller annen sammenheng, vil også kloningene være det. Mutasjon er en spontan forandring i arvestoffet i en del av en plante. Stauder eller busker kan få skudd med brokete blader, eller kanskje en rosebusk får roser med avvikende farge, mer langvarig blomstring eller klatrende voksemåte. Hvis det tas stiklinger eller podekvister fra greinen/skuddet, vil de nye plantene ha den nye egenskapen. Dette skjer både i naturen og under dyrking, og mange kjente plantesorter har oppstått på denne måten. Krysning/hybrid er når to forskjellige arter får avkom med arvemateriale fra begge arter. Krysninger kan oppstå spontant i naturen eller hagene, men det kan også skje som resultat av planlagt arbeid hos en planteforedler. 94
Fig. 1. Slottet ved Baroniet Rosendal i Sunnhordland ble bygget i 1660-årene, og hagen ble anlagt i årene etter. Tradisjonen med roser i parterrehagen er rundt 150 år gammel. Den er verd å ta vare på selv om plantene i parterrene er mye nyere. Alle foto: Knut Langeland Fig. 1.The Barony at Rosendal in Sunnhordaland was built in the 1660s and the gardens laid out in the following years.the tradition with roses in the parterres is around 150 years old. It is worth taking care of, even though the present plants in the parterres are much later. Sort/kultivar. Noen ganger har et planteindivid spesielt gode egenskaper. Det kan være utseende, smak eller vitalitet. Hvis dette individet blir oppformert vegetativt, vil avkommet ha de samme egenskapene. Når sorten/kultivaren er resultat av arbeid av en profesjonell planteforedler, vil han/hun gi sorten navn og sikre seg inntektene av bruk og salg. For de aller fleste sorter er det kjent når de ble introdusert, og det gjør det mulig å vurdere hvilken tid de er autentiske for. 4. For distriktet. Det er svært store regionale forskjeller i plantematerialet. 5. For landsdelen. Norge har svært mange ulike herdighetssoner innenfor landegrensene. Derfor har det oppstått norske sorter som er spesielt godt tilpasset klimaet på stedet. Mange steder har viltvoksende planter vært hentet inn fra naturen og har vært dyrket i hagene i mange generasjoner. 6. For miljøet. Det er ganske stor forskjell på det planteutvalget som har vært dyrket i prestegårdshagene og på husmannsplassene. 7. For spesielle brukere. Noen planter har vært dyrket for bruk som krydderurter, legeurter, fargeplanter eller annet. 8. Ballastplanter. En del utenlandske planter kom til landet som ballastplanter. Hvis de samme artene blir hentet til Norge på vanlig måte i dag, vil de ikke være autentiske i en samling ballastplanter. Nivåer av autentisitet 1. For anlegget. Plantene er opprinnelige i anlegget fra da det var nytt eller kanskje for en spesiell periode i anleggets historie. 2. For tilsvarende anlegg. Plantene har en kjent historie (i andre liknende anlegg) som fører dem tilbake til samme tidsperiode. 3. For perioden. De samme artene/sortene ble dyrket i hager den gang «vårt» anlegg var nytt osv. 95
Norske planter fra hele verden De fleste kulturplantene som dyrkes i Norge, har sin opprinnelse i arter som vokser utenfor landets grenser, og likevel kan vi regne dem som norske. Det kan være mange grunner til det: Mange planter har lang historie i Norge. Det er 850 år siden de første klostrene ble etablert i Norge og klosterhagene anlagt. Mange kulturplanter kom til landet med munker og nonner. Ved bevisst eller tilfeldig foredling i Norge er det oppstått sorter som ikke lenger er helt identiske med de plantene som en gang ble innført. Blant annet har det foregått en klimatilpasning som gjør at mange planteslag vokser lenger mot nord her i landet enn noe annet sted i verden. Kulturtilknytningene til plantene er mange og sterke. Dette er plantene våre foreldre, besteforeldre og forfedre kjente, brukte og kanskje elsket. Våre diktere har skrevet om dem, og plantenavnene gått inn i det norske språket som ord med alle de assosiasjonene som følger med det. I like høy grad som bygninger og gjenstander har plantene preget menneskene gjennom alle tider og er blitt en del av deres identitet. Slik enkeltplantene i et hageanlegg kan være autentisk for det, har vi et sortiment av planter som har vært her så lenge og vist seg så tilpasset våre forhold at det kan sies å være autentisk for Norge. Det er et spesifikt norsk ansvar å ta vare på vår egen plantearv; det kan ingen andre gjøre for oss. Det må skje både på privat og kommunal/statlig basis. Først og fremst må det være av interesse for folk som har en eiendom med verdifulle planter, å ta vare på egne planter som de antikvitetene de er. Dernest er det et kommunalt ansvar å bevare plantevariasjonen i kommunen. I noen tilfeller og for rene arter kan dette skje i form av frø, men for de aller fleste sorter må en bevaring skje i form av dyrking i såkalte klonarkiver, for eksempel som tidsriktig beplantning rundt bygningene på bygdemuseer. Dette er nok ressurskrevende, men det skaper også arbeidsplasser og kompetanse i kommunene, og for museene vil det være en ytterligere attraksjon. Tidsriktige planter Kulturplantene er kommet inn i norske hager over en lang periode. Vi vet svært lite om hva slags hager og hvilke planter som fantes i Norge før 1140-årene, da de første klostrene ble etablert. Vi vet at legeplantene spilte en stor rolle, men ellers vet vi egentlig ganske lite om hva som ble dyrket i norske klosterhager. Hamarkrøniken fra slutten av 1500-tallet er den eneste skriftlige kilden vi har, men i tillegg vet vi en del om hva munker og nonner dyrket andre steder i Europa, og det finnes en del hagerømlinger rundt klosteranlegg i Norge. Derfor har botaniker Per Arvid Åsen vært i stand til å sette opp en liste over planter det er aktuelt å bruke i klosterhager og andre anlegg fra middelalderen. Hele listen finnes i Ta plantearven i bruk, bilag til Norsk Hagetidend nr. 2/2003, men de følgende er noen av de kanskje mest aktuelle hageplantene: Abrodd (Artemisia abrotanum), akeleie (Aquilegia vulgaris), alantrot (Inula helenium), apotekerkattost (Malva sylvestris), askrot (Dictamnus alba), betonie (Betonica officinalis), bjørnerot (Meum athamanticum), blodtopp (Sanguisorba officinalis), filtkongslys (Verbascum thapsus), hageiris (Iris x germanica), hasselurt (Asarum europaeum), humle (Humulus lupulus), hundetunge (Cynoglossum officinale), hvit julerose (Helleborus niger), kalmusrot (Acorus calamus), klosterklokke (Leucojum vernum), klosterpeon (Paeonia officinalis), legeholurt (Aristolochia clematitis), legeoksetunge (Anchusa officinalis), legestokkrose (Althaea officinalis), madonnalilje (Lilium candidum), malurt (Artemisia absinthium), marsfiol (Viola odorata), martagonlilje (Lilium martagon), matrem (Tanacetum parthenium), moskuskattost (Malva moschata), nyserot (Veratrum album), opiumsvalmue (Papaver somniferum), ormrot (Bistorta officinalis), reinfann (Tanacetum vulgare), revebjelle (Digitalis purpurea), sikori (Cichorium intybus), storhjelm (Aconitum napellus), sypressvortemelk (Euphorbia cyparissias), såpeurt (Saponaria officinalis), takløk (Sempervivum tectorum) og valurt (Symphytum officinale). Busker og trær til pryd og innhegning: Alm (Ulmus), apotekerrose (Rosa gallica Officinalis ), eple (Malus), eplerose (Rosa rubiginosa), hassel (Corylus), jomfrurose (Rosa majalis var. foecundissima), lind (Tilia), surkirsebær (Prunus cerasus) og vanlig hagtorn (Crataegus monogyna). Den første norske hageboken var Horticultura av Christian Gartner fra 1694. Han skrev boken utfra sine erfaringer som gartner i Trondheim, og de plantene som ble omtalt i boken, hadde han personlig erfaring med. Det er påfallende at 96
Fig. 2. Lindealleen ved Frogner hovedgård var opprinnelig en lindegang, som senere fikk vokse opp.ved å studere gamle beskjæringsmerker kan man lese den historien de autentiske plantene har å fortelle. Fig. 2.The Linden Allé at Frogner Manor was originally an avenue of lime trees which were allowed to grow. By studying old pruning scars one can read the history that authentic plants can tell us. det er et stort innslag av rene prydplanter. Blant nye planter som kom inn i hagene i Norge i løpet av 1600-tallet og tidlig på 1700-tallet kan følgende nevnes: Brannlilje (Lilium bulbiferum), brennende kjærlighet (Lychnis chalcedonica), busknellik (Dianthus barbatus), dagfiol (Hesperis matronalis), duppesoleie (Ranunculus aconitifolius), dvergiris (Iris pumila), gul daglilje (Hemerocallis lilioasphodelus), gullris (Solidago virgaurea), gulsøte (Gentiana lutea), hageaurikkel (Primula auricula), hagelerkespore (Corydalis solida), hagenellik (Dianthus caryophyllus), honningknoppurt (Centaurea montana), kattehale (Lythrum salicaria), legerabarbra (Rheum officinalis), mariatistel (Silybum marianum), mjødurt (Filipendula ulmaria), nyseryllik (Achillea ptarmica), prakthjelm (Aconitum x cammarum), prestekrage (Leucanthemum vulgare), solblom (Arnica montana), soleiehov (Caltha palustris), stjerneskjerm (Astrantia major), storklokke (Campanula latifolia), tusenfryd (Bellis perennis) og ugrasklokke (Campanula rapunculoides). Noen av våre vanlige prydbusker kom inn i norske hager i denne perioden: Alperips (Ribes alpina), duftskjærsmin (Philadelphus coronaria), skrinnespirea (Spiraea salicifolia) og syrin (Syringa vulgaris). I løpet av 1800-tallet kom det mange nye planter til Norge. Noen av de mest brukte var: Alpebispelue (Epimedium alpinum), bergblomst (Bergenia crassifolia), bladlilje (Hosta), gjerdesolhatt (Rudbeckia laciniata), gravmyrt (Vinca minor), hagelilje (Lilium x hollandicum), hestemynte (Monarda didyma), høstsymre (Anemone hupehensis), italiaoksetunge (Anchusa italica), kuleprimula (Primula denticulata), løytnantshjerte ( Dicentra spectabilis), orientvalmue (Papaver orientale), purpursolhatt (Echinacea purpurea), silkepeon (Paeonia lactiflora), skogskjegg (Aruncus dioicus), skyggesildre (Saxifraga umbrosa), stor knappblomst (Cephalaria gigantea), stormarikåpe (Alchemilla mollis), sølvarve (Cerastium biebersteinii), tigerlilje (Lilium lancifolium) og vårerteknapp (Lathyrus vernus). I første halvdel av 1900-tallet kom det enormt mange nye planter til Norge. Selv om en del typiske steinbedsplanter var kjent allerede på slutten av 1800-tallet, var det i 1920- og 1930-årene at de ble virkelig moderne og populære. Ellers var mange av de nye hageplantene «forbedrete» sorter av de kjente artene. Folk som er interessert i å skaffe seg tidstypiske planter til et anlegg fra første halvdel av 1900-tallet, kan velge blant hele det sortimentet som hadde kommet til Norge før den tiden og i tillegg arter som: Arendssildre (Saxifraga x arendsii), bakkeryllik (Achillea millefolium), bergaster (Aster amellus), blåpute (Aubrieta-hybrider), buskaster (Aster domosus), chilehumleblomst (Geum chiloense), fjørekoll, strandnellik (Armeria maritima), gullkorg (Doronicum orientale), høstfloks (Phlox paniculata), karpatklokke (Campanula carpatica), kinasøte (Gentiana sino-ornata), kjempekrage (Leucanthemum maximum), klasefjør (Smi- 97
lacina racemosa), krypjonsokkoll (Ajuga reptans), pinsenellik (Dianthus gratianopolitanus), praktridderspore (Delphinium-hybrider), praktsolbrud (Helenium-hybrider), purpuralunrot (Heuchera sanguinea), rosekrage (Tanacetum coccineum), russellupin (Lupinus polyphyllus), sibirvalmue (Papaver nudicaule), skrinneblomst (Arabis caucasica), småhjerte (Dicentra formosa), steindodre (Alyssum saxatile), storrevebjelle (Digitalis grandiflora) og toppklokke (Campanula glomerata). Autentisk bruk For å være helt autentisk er det ikke nok at plantene er fra riktig tid og riktig sted; de bør også dyrkes og brukes tilnærmet slik de ble i den aktuelle tiden. Det er ikke alltid så lett, verken å vite hva som riktig eller å ha plass og tid til å gjennomføre det på den gamle måten. Men det er faktisk svært interessant å sette seg inn i, og det vil virke berikende på vår oppfatning av den tiden våre foreldre og besteforeldre levde i. Det finnes mange norske hagebøker fra 1694 av. Hvis vi leser bøkene til Christian Gartner, Oluf Næve, H.C. Pries, Hansen og Zarbell, Mortensen, Th. Tøgersen, Peter Nøvik, Maisen Pedersen og andre, vil vi se hvilke planter man da dyrket og hvordan. Vi oppdager at parterrehager med urter, grønnsaker og blomster i kunstferdige mønstre var noe som hørte renessansen og 1600- og 1700- tallet til. På 1800-tallet var man opptatt av landskapshager og teppebed. Stauderabatten var noe som kom inn i hagehistorien tidlig på 1900-tallet, mens steinbedene var mest typiske fra perioden 1930 1970. Registrering og innsamling Det er ingen selvfølge at gamle planter blir tatt vare på. Folk har sin frihet til å gjøre hva de vil i egne hager, til å bygge hus der det før var planter eller erstatte gamle og lite spennende planter med nye, prangende sorter. Kulde, tørke eller regn tar også knekken på mange planter. Dessuten er det en del planter som har nådd sin aldersgrense, og det var ingen som fornyet dem i tide. Derfor forsvinner det store mengder enkeltplanter hvert år, og mange av de sortene våre foreldre og besteforeldre dyrket, er i ferd med å dø ut hvis de ikke forlengst har gjort det. Arbeidet med å ta vare på gamle sorter av nytteplanter som korn og gras, eple og pære startet på nasjonal basis for noen år siden. Heldigvis hadde det vært enkelte institusjoner og personer som hadde følt ansvar for frukttrær og potetsorter i egen hage eller eget distrikt. Innsamling og bevaring av gamle sorter av grønnsaker som nepe, gulrot, løk, erter og bønner er nå godt i gang. Prydplantene er kommet i skyggen av alle nytteplantene i bevaringsarbeidet. Det finnes imidlertid et par hederlige unntak. Den dyktige planteskolemannen Gudbrand Kjølseth samlet inn prydstauder på Toten i 1930-årene. Hans samling er imidlertid senere delvis gått tapt. Og Arne Lundstad ved Norges Landbrukshøgskole på Ås samlet inn prestegårdsroser i 1960 og 70-årene. Universitetene i Oslo og Bergen har holdt sin bevarende hånd over enkelte verdifulle anlegg, men på mer generell basis har det stått dårligere til. Selv Tromsø botaniske hage, som er en foregangsinstitusjon på innsamlingen av tradisjonelle prydplanter, kom man først i gang til åpningen i 1994. Agder Naturmuseum samlet gamle prydstauder fra Agder-fylkene i Tusenårshagen til år 2000 og har fortsatt med arbeidet senere. Genressursutvalget for kulturplanter organiserer bevaringsarbeidet på bred basis i Norge, og i deres regi blir det nå registrert og samlet inn planter i flere landsdeler. Plantemateriale blir vurdert utfra følgende kriterier: 1. Antatt alder. 2. Kulturhistorisk verdi (eiere, tradisjoner, bruk, dokumentasjon). 3. Vitenskapelig verdi (for forskning og bruk i planteforedling). 4. Estetisk verdi. 5. Nytteverdi (i dag eller i fremtiden). 6. Sunnhet (vitalitet og motstandskraft overfor sykdommer). 7. Sjeldenhet. Mange planter er svært vanskelig å sortsbestemme, og må vurderes av både botanikere og gartnere for å finne ut hva det er. Det finnes f.eks. flere tusen sorter av planter som peoner og høstfloks, og mange av dem er svært like. Generelt finnes det fire måter å ta vare på plantene på for fremtiden: 1. På stedet der de allerede vokser og i andre privatanlegg. 2. På museer eller i spesielle klonsamlinger. 98
3. I produksjon (formert opp og tatt i bruk/solgt slik at de ikke lenger er sjeldne). 4. I frøbanker (bare for rene arter). Hvor finnes autentiske planter? Hvis vi leter etter autentiske planter til et spesielt hageanlegg, må vi alltid ta utgangspunkt i de plantene som finnes der nå. De er for så vidt autentiske for anlegget per i dag. Hvis anlegget skal tilbakeføres til en bestemt periode, må vi finne ut hvilke av dagens planter som vokste der den gangen. Vi må lete etter fotografier, hageplaner, innkjøpslister, regnskap, brev og annen skriftelig informasjon fra den tiden. Det er også svært nyttig å snakke med folk som husker hvordan det så ut tidligere. Det er viktig å få gjort mens de fremdeles lever. Som regel vil det være snakk om å prøve å skaffe tilbake planter som har vokst i hagen. Planter blir gitt bort som avleggere og stiklinger, slik at plantene nå kan eksistere i andre hager, f.eks. hos naboer og slektninger av tidligere eiere. Hvis det er viktig at det er bare de plantene som har vokst i hagen tidligere, som skal få stå der i fremtiden, kan det være aktuelt å formere opp det plantematerialet som allerede finnes. Å ta avleggere og sette stiklinger av stauder og busker er noe vanlige hagedyrkere kan klare selv, men formering av trær og busker ved poding, er noe som de fleste må overlate til gartnere og planteskoler. Plantene fra riktig tidsperiode som finnes i det egne anlegget, er ofte ikke tilstrekkelig til å skape det rike inntrykket som hagen opprinnelig hadde. Da vil det være aktuelt å lete etter planter som kunne ha vokst i hagen, i andre anlegg fra samme tidsperiode, og helst i samme distrikt. For stauder og sommerblomster kan det være et alternativ å skaffe frø av rene arter som ble dyrket på den tiden, og supplere bedene med det. Da vil man få planter som kunne ha vært dyrket av de opprinnelige hagedyrkerne. Det gjelder imidlertid å beholde oversikten over hva som vokser hvor. Eksempler til etterfølgelse Det finnes mange eksempler på hager som er satt i stand med autentiske planter. Og det finnes enda flere eksempler på at den siden av hagebruket er dårlig ivaretatt. Selv på store museer med omfattende samlinger kan vi se at de i miljø- ene rundt sine bygninger bruker helt moderne sommerblomster. Slik forleder de publikum til å tro at nymotens hageplanter har lange tradisjoner. Det er verken dyrere eller vanskeligere å bruke tidsriktige planter, men noen må være oppmerksom på problemet og ta ansvar for å skaffe riktige planter. Baroniet Rosendal har sikkert den best bevarte renessansehagen i Norge. Den her vært i kontinuerlig dyrking gjennom 340 år. Av de opprinnelig parterrene er i dag bare fire tilbake, men det er lett å se hvordan de andre har ligget. I dag er det klaseroser i parterrene, men da hagen var ny, vokste det en blanding av urter, grønnsaker og blomsterplanter i de kunstferdige kvarterene. Ideelt sett var det slik det også burde være i dag, men på 1800-tallet valgte man annerledes, og nå er tradisjonen med roseparterrer allerede flere generasjoner gammel og har også fått hevd og livets rett. Det gjelder imidlertid å gjøre folk oppmerksom på at selve rosene ikke er autentiske for renessansehagen, men moderne sorter. Rundt renessansehagen ligger en landskapspark fra 1800-tallet med kjempestore trær, vanndam og slyngende hageganger. Her er plantene autentiske. Trær blir gamle, og de fleste vil leve lenge ennå. Det er likevel verd å huske at trær med avvikende vekstform eller bladfarge ofte lever kortere enn den vanlige arten og bør formeres opp mens de fremdeles er friske. På slutten av 1900-tallet ble en gammel kjøkkenhage på Rosendal dyrket opp igjen. Den skal bli dyrket som man gjorde sist på 1800-tallet. På Rosendal er de så heldige at de har både hagekart og plantelister fra langt tilbake i tid. Derfor vet de også mye om hva som ble dyrket og kan lete etter gamle sorter av de riktige grønnsaksslagene. På mange måter er Baroniet Rosendal et mønster fordi det finnes så mange lag av historie i hagen, og de kan tydes i dag. Anlegget viser hvordan elementer fra forskjellige tider kan leve ved siden av hverandre og gi et rikere inntrykk. Det finnes to interessante artikler om plantene i baronihagen av Per Magnus Jørgensen og Annegreth Dietze i boken Historiske hager. Damsgård ved Bergen har kanskje det best kjente restaurerte hageanlegget i Norge. Restaureringen hadde som hovedmål å tilbakeføre hagen til slik den så ut på slutten av 1700-tallet. Restaureringen ble utført av en kjent landskapsarki- 99
Fig. 3 a b. Ladegårdshagen ved Oslo Ladegård ble åpnet i år 2000. Mye av plantematerialet var ikke autentisk for verken hagen eller 1700-tallet, men kan skiftes ut når mer autentiske planter blir tilgjengelige. Fig. 3 a b.the gardens at Ladegården in Oslo were opened in 2000.The plants were not authentic for the garden or for the eighteenth century, but can be replaced when more authentic plants become available. tekt i samarbeid med dyktige botanikere, men har likevel i ettertid vært omdiskutert på grunn av det som forsvant i prosessen. På 1800-tallet og 1900-tallet hadde hagen vokst igjen og var blitt en romantisk tornerosehage, som var ganske forskjellig fra slik den var planlagt. Mange planter var i årenes løp forsvunnet, og andre hadde kommet til, ofte på en litt tilfeldig måte. Da Damsgård-hagen ble restaurert, ble plantene som da vokste i anlegget og virkelig var autentiske for hagen, fjernet og erstattet med andre, som riktignok var tidsriktige og mer i tråd med hagens intensjoner, men ikke opprinnelige. Det var imidlertid et svært grundig arbeid som lå bak tilplantingen av blomsterkvarterene. På grunnlag av blant annet et 1700-talls herbarium fra Bergen ble det satt opp en planteliste med tidsriktige planter, og det ble samlet inn planter i gamle hager i bergensområdet. Fra 100 museumshager i Norge og i andre land kom det planter som var autentiske for 1700-tallet gamle sorter av klosterpeon, aurikkel, busknellik, barlind og annet. Den restaurerte hagen sto ferdig i 1988. På Damsgård er det ansatt en egen museumsgartner som sikrer at plantene får godt stell. Christian Gartner-hagen på Ringve ble anlagt og åpnet i 1994 i forbindelse med 300-årsjubileet for hageboken hans. Hagen ble anlagt i henhold til anbefalinger i hageboken og plantet til med stauder, sommerblomster, løker, grønnsaker, urter og hekkplanter som var omtalt i boken. I det tilfellet søkte man etter planter som hadde en langvarig tilknytning til trondheimsområdet, men kunne også bruke frøformerte, rene arter, slik Christian Gartner hadde vært henvist til å gjøre. Christian Gartner-hagen var stor, og det gikk med et enormt antall planter. De som anla hagen hadde ikke bare problemer med å skaffe de riktige planteslagene, men også et stort nok antall.
Fig. 4 a b. Damsgård har et vakkert hageanlegg fra cirka 1770. Det ble restaurert med nøye utvalgt plantemateriale fra riktig tidsperiode. Fig. 4 a b. Damsgård has beautiful gardens from around 1770. They were restored with carefully selected plants from the correct period. Slik blir det når man skal gjøre en stor hage fiks ferdig i én omgang og ikke lar den vokse frem over noen år. Ladegårdshagen i Oslo sto ferdig til tusenårsjubileet. Det var Oslo kommune ved Friluftsetaten som sto for prosjektering og utførelse. Formålet med gjenskapingen av hageanlegget var tosidig. For det første ønsket kommunen å gi den ærverdige bygningen passende omgivelser. Dernest var det ønske om å gjenskape et praktanlegg i denne bydelen. Mange faktorer gjorde hele prosjektet vanskelig å gjennomføre. Den delen som skulle gjenskapes, var bare en liten del av det opprinnelige anlegget og lå inneklemt mellom en travel gate og jernbanelinjen og ville av den grunn gi et helt annet inntrykk. Dernest ligger og lå hagen over restene av den gamle bispegården, og man fikk ikke grave dypt i bakken. Dessuten skulle hagen være lettstelt, og det er ikke lett å gjennomføre i et anlegg i 1700-tallsstil. Sist, men ikke minst, visste man lite om hva som opprinnelig var plantet i anlegget og måtte basere beplantningene på det som var vanlig på slutten av 1700-tallet. Autentiske planter kan man knapt snakke om i denne hagen, de stammer ikke fra hagen, men det er stort sett planteslag som var kjent og dyrket på 1700-tallet. I effektivitetens navn er det imidlertid valgt moderne sorter. Etter hvert som mer egnet plantemateriale blir tilgjengelig, kan de moderne sortene byttes ut. Privathage i Solør. Hagene trenger ikke å ha vært flotte og prangende for at det skal være et verdifullt og morsomt arbeid. Geir Thomas Risåsen har i Solør en liten hage og et hus fra tidlig på 1900-tallet. Han har ført anlegget tilbake til slik det var cirka 1920, og da han samlet inn planter til hagen, gjorde han en del nyttige erfaringer og har skrevet om dette i Norsk Hagetidend, nr. 10/2002. 101
Fig. 5. Busknellik var en moteplante på 1700-tallet, og i Damsgård-hagen vokser det mange forskjellige sorter. Fig. 5. Bush carnations were fashionable in the eighteenth century and many types are growing in the garden at Damsgård. Når nye hager blir gamle Når hagene er nye, er alt det som gjøres i hagene autentisk og riktig. Hvis en plante dør, skaffer eierne seg en ny og like autentisk, kanskje av samme slag. Det er når hagen skal «fryses» og holdes slik den var, at problemene oppstår. Naturens gang er at noen planter dør og nye kommer i stedet. Det samme skjer i hager, og der de nye ikke får komme på naturlig måte, oppstår det hull som når tenner forsvinner fra en tanngard. Fornyelsen skjer ofte gradvis og umerkelig. I staudebedene vil det foregå et arbeid med plantene som innebærer deling, omplanting og fornyelse. Dubletter av stauder er noe som kommer av seg selv. Det er alltid autentiske planter til å fylle hullene etter døde planter med. Annerledes er det med busker og trær. De får som regel stå i ro, og vegetativ formering skjer sjelden av seg selv. Det er lett å ta disse plantegruppene for gitt og tro at de vil leve evig. I praksis blir gamle hageanlegg utsatt for drastiske forandringer. Selv busker og trær har begrenset levetid og vil før eller siden måtte erstattes. Når store trær og gamle alleer felles for å gi plass til nye, blir det gjerne protestaksjoner. Det gjelder å ha forberedt utskiftningen i god tid og ta formeringsmateriale fra egne planter. På den måten blir også de nye trærne, alleene, hekkene og rosebuskene autentiske for anlegget, og publikum får tid til å venne seg til tanken. Oppgaver og hager i kø Noen tror at vi har få historiske hager her i landet. Det er ikke sant, men de eksisterer litt bortgjemt og glemt. Kanskje er de så forsømt at vi skammer oss litt over å vise dem frem, men da kan vi heller ikke ta skikkelig vare på det de inneholder av planter. Navn som Bogstad gård, Frogner hovedgård, Bygdøy Kongsgård, Lade gård, Reins kloster, Østråt, Elingård, Rød, Borgestad, Ulefoss, Fossum, Gimle, Stend, Ledaal, Myren og Alvøen er mer enn prangende navn i kulturhistorien, mer enn herskapelige bygninger; det er hageanlegg med levende planter. Mange av disse hageanleggene står foran en restaurering i løpet av de nærmeste årene. Restaureringen av Bjerkebæk, Sigrid Undsets hage på Lillehammer, er et prosjekt det knyttes store forventninger til. Det blir en spennende og vanskelig oppgave å finne de autentiske plantene. Den største utfordringen når det gjelder å ta vare på og bruke plantearven ligger likevel i de helt alminnelige hagene og på de eiendommene som ikke er så gamle eller kjente at det er innlysende for alle at de må tas vare på. For eksempel pågår det i vår tid et generasjonsskifte når det gjelder trær og busker plantet tidlig på 1900-tallet. De er ofte stresset av forurensning og skader og står mange steder og skranter. Hvem er det som tenker på den verdien disse plantene har som autentiske? Det er virkelig grunn til å rope et varsko når det gjelder plantene fra første halvdel av 1900-tallet. De forsvinner nå i raskt tempo som ofre for utbygninger og ikke minst for nye hagetrender. De var karakteristiske for sin tid og har en egenverdi. Vi må ta vare på planter fra hele hagehistorien og sikre dem ved formering, slik at de kan fortsette å vokse der de hører hjemme og være autentiske også i fremtiden. Knut Langeland, f. 1945, er utdannet ingeniør og var i ti år redaktør av hagetidsskriftet «Hagen for alle». Han arbeider i dag som fotograf og forfatter med hus og hage som spesialområde. 102
Litteratur Balvoll, Gudmund og Gunnar Weisæth, Horticultura Norsk hagebok frå 1694 av Christian Gartner, Landbruksforlaget 1994. Bruun, Magne, Hundre grønne år. Våre hager i bilder 1884 1984, Det norske hageselskap, 1984. Conradi, Elin m.fl., Gjennom hageporten til hundre års hageglede, Landbruksforlaget, 2000. Dahl Grue, Unni (red.), Ta vare på gamle hager, Statens fagtjeneste for landbruket, Det norske hageselskap, 1993. Dahl Grue, Unni (red.), Ta vare på gamle prydplanter. Situasjonen i dag. Forslag til bevaringstiltak. Det norske hageselskap, NLH Institutt for landskapsplanlegging, 1999. Essen, Madeleine von, Hager til lyst og nytte hagekunsten gjennom tusen år, Schibsted, 1997. Gundersen, Bergljot (red.), Ta plantearven i bruk, bilag til Norsk Hagetidend nr. 2/2003. Hansen, Andreas og Niels Andreas Harbou Zarbell, Norsk Havebog, indeholdende Frugt- og Blomsterhaven, Peter Tidemand Malling, 1837. Langeland, Knut og Åsmund Asdal, Ta vare på plantene veileder i plantebevaring, Genressursutvalget for kulturplanter, 2004. Langeland, Knut, Hagens vakreste busker og trær, Schibsted, 1993 og 1994. Langeland, Knut, Oldemors stauder i våre hager, Schibsted, 1992. Moe, Dagfinn (red.), Historiske hager En nordisk hagehistorisk artikkelsamling ved 100-årsfeiringen av Muséhagen i Bergen, mai 1999, Bergen Museums skrifter nr. 5, Alma Mater 2000. Mortensen, M., Almindelig Norsk Havebog, H.T. Winters Forlag, 1836. Næve, Oluf, Norsk Frugt og Urte Hauge Bog, 1765, Kommentarutgåve ved Gudmund Balvoll, Jord og gjerning, Norsk Landbruksmuseum 1994/95. Nøvik, Peter, Norsk Havebog, 4. del: Blomsterhaven og Parken, H. Beyer Forlag, 1891. Pedersen, Maisen, Blomsterhaven. Flerårige planter, Aschehoug, 1929. Pries, H.C., Norsk Haugebog, H.A. Hielms Boghandling, 1822. Tøgersen, Th., Praktisk Havebog, N.F. Axelsen, 1873. Summary The interest in restoring old houses has created an increasing interest in taking care of the plants outside the houses. Living plants are important in all gardens. They require looking after in order to survive and are more likely to disappear than furniture and objects, but have an advantage in that they are able to reproduce. Cultivated plants have their origins in wild plants, but differ essentially from these. In nature plants are divided into species, subspecies and varieties and reproduce themselves by seed or vegetatively through side-shoots and runners. Garden plants are hybrids and types which must be reproduced vegetatively, i.e. by offcuts, shoots or grafting, in order to keep the same characteristics. All vegetatively reproduced plants are in fact parts of the mother plant and are therefore the same plant. By vegetative reproduction the new plants are just as authentic on a site or in time as the mother plant was. There are different levels of authenticity: 1) for the actual site; 2) for the same type of site from the same period; 3) for the period; 4) for the district; 5) for the region or climatic zone; 6) for the environment and social class; 7) for special uses, such as food, dyes or medicine; 8) plants that came in with balast from vessels. Most of the cultivated plants that are grown i Norway originate outside the country. Nevertheless, they have become Norwegian through lengthy cultivation here. A slow acclimatisation has taken place at the same time as they have become important features of our culture. Their names have become part of our language and they have been described by our writers and authors. It is a Norwegian responsibility to safeguard our own plant heritage. In the Middle Ages monks and nuns introduced a wide range of both medicinal and decorative plants. In the Renaissance even more plants were introduced, including a large number of ornamental plants. The first garden book in Norwegian was Horticultura by Christian Gartner from 1694. A large number of garden manuals followed, which tell us which plants were grown at the time and how they were cultivated. One cannot take it for granted that old plants will be cared for. The owners may be ignorant of what value the plants represent, or they may have no interest in gardening. As early as the 1930s some local enthusiasts became interested in the preservation of plants in their own areas, but otherwise the work of recording and collecting plants really only began in the past few years. The genetic resources committee for cultivated plants now organises most of the work. 103
Old gardens have been visited and plants have been recorded according to the following criteria: 1) assumed age; 2) cultural-historical value; 3) scientific value; 4) aesthetic value; 5) value of usefulness today or in the future; 6) healthiness of the plants. There are generally four ways of taking care of plants: 1) cultivation at the place where they are already growing; 2) cultivation in museums or collections; 3) in production; 4) in seed banks (only for pure species). Where can authentic plants be found? The starting point must be those plants that were growing on the site when restoration began. Many of the plants may have been growing there for a very long time and in order to confirm this one must look at old garden plans and photographs and talk with elderly people who may remember how the garden used to be. One can also look for plants on neighbouring properties and in the gardens of the relations of earlier owners. There are many sites that have been restored or re-created with old plants. It is useful to study the background work in order to see how one proceeded and evaluate how successful it was. Much has been written about the gardens at the Rosendal Barony, at Damsgård, the Christian Gartner garden at Ringve, the garden at Ladegård and other sites and it is easy to obtain information. Many believe that there are few historic gardens in Norway. This is not true, but we have not been good at looking after them. Several old gardens are now being restored and there will be problems in obtaining plants with a high degree of authenticity for these sites. A similarly big challenge in our time is to take care of plants in gardens that are not so old that it is obvious that it is worth taking care of them. 104