SINDING musikk for fiolin og klavér henning kraggerud christian ihle hadland
CD 1 1 Cantus Doloris, op. 78 9:46 2 Elegie i B-dur op. 106 nr. 1 2:50 3 Romanse i D-dur op. 79 nr. 2 6:01 4 Albumblatt op. 81 nr. 2 3:16 5 Alte Weise op. 89 nr. 2 3:14 6 Ständchen op. 89 nr. 1 2:20 Suite i a-moll op. 10 7 Presto 1:58 8 Adagio 5:58 9 Tempo guisto 5:13 10 Andante religioso op. 106 nr. 3 4:20 CD 2 1 Prélude op. 43 nr. 3 3:58 2 Romanse i D-dur op. 100 9:13 3 Abendlied op. 89 nr. 3 2:25 4 Frühlingsrauschen for solo piano op. 32 nr. 3 2:55 5 Romanse i e-moll op. 30 5:00 Sonate i gammel stil op. 99 6 Marcato 2:55 7 Andante doloroso 3:57 8 Menuetto 3:26 9 Allegretto 3:34 10 Un poco maestoso 3:36 Valser fra op. 59 11 Vals i G-dur op. 59 nr. 3 1:40 12 Vals i e-moll for piano solo op. 59 nr. 4 2:04 13 Vals i G-dur op. 59 nr. 3 1:47 11 Elegie i d-moll op. 61 nr. 2 3:13 12 Ballade op. 61 nr. 3 7:03 13 Abendstimmung op. 120 6:56 14 Air op. 81 nr. 1 4:06 15 Berceuse op. 106 nr. 2 2:33
SINDING Musikk for fiolin og klaver En hustrig, snøvåt oktoberdag i det Herrens år 2005 møttes Henning og jeg i Nasjonalbibliotekets sobre lokaler på Solli plass i Oslo. Vi skulle på oppdagelsesferd, og vår sparsommelige oppakning var noen hundre gram treverk i form av en fiolin, det gamle flygelet til Johan Svendsen, og en uforskammet tykk bunke noter, oppdrevet av den alltid ytterst behjelpelige sjefsbibliotekar Øyvind Norheim. Sammen skulle vi foreta et skikkelig dypdykk i Christian Sindings verden. Men først noen ord om hovedpersonen. Christian Sinding ble født den 11. august 1856 på Kongsberg, som yngstemann i en søskenflokk på fem. To år senere flyttet familien til Lillehammer, men etter farens tidlige død i 1860 tok moren med seg sine fem barn og flyttet til Christiania. Sinding begynte på byens katedralskole i 1867, men forsømte etter hvert skolegangen til de grader, og tok seksten år gammel arbeid ved Brødrene Hals pianofabrikk, hvor han ble i to år før kursen i 1874 ble satt mot Leipzig og byens berømte konservatorium, grunnlagt av Felix Mendelssohn. Byen var et mekka for norske komponister på 1800-tallet, i farten kan man nevne Halfdan Kjerulf, Edvard Grieg og Johan Svendsen blant de mest betydningsfulle nordboere som valfartet til denne tidligere saksiske hovedstad. Sinding ble her i tre år, men vendte ikke tilbake til Tyskland før i 1882, denne gangen for et studieopphold i München. Til Leipzig returnerte han ikke før i 1886, men mot slutten av dette treårsoppholdet fikk han sitt første gjennombrudd, da hans Klaverkvintett ble fremført av den sagnomsuste fiolinisten Adolf Brodskys kvartett med Ferruccio Busoni ved klaveret. Kritikerkorpset var uhyre splittet og Sinding opplevde alt fra genierklæringer til total fordømmelse, men da som nå var all PR god PR, kvintetten ble hyppig spilt, og snøballen begynte å rulle for Sinding. Vår snøball begynte å rulle etter gjennomspillingen av Cantus Doloris. Dette var et av de første stykkene vi tittet på i Nasjonalbiblioteket, og også et av de første vi var hellig overbevist om måtte med på platen. Stykket ble utgitt i 1906, året etter dødsfallet til Sindings adoptivsønn, hans kone Augustas sønn Morten fra hennes første ekteskap. Tittelen betyr sørgesang eller sørgende sang, og er skrevet i passacagliaform med et tema etterfulgt av en rekke sammenbundne variasjoner. For den vanligvis så livsglade Sinding skiller dette stykket
seg ut med sitt svært gripende og lamentose uttrykk. I de neste komposisjonene møter vi Sinding i mindre formater. Den sødmefylte Elegie viser Sindings evne til å binde sammen en lang, nærmest uavbrutt melodilinje i fiolinen over et rislende, nennsomt pianoakkompagnement. Den samme oppskriften brukes i Andante Religioso og Air, mens Romansen fra op. 79 byr på et mer robust uttrykk og en mer selvstendig pianostemme. I motsetning til hva man kanskje skulle tro i dag var Sinding en storhet i sin samtid. Som et kroneksempel på dette kan man nevne hans utnevnelse til æresmedlem av Königliche Akademie der Künste i Berlin i 1909. Man hadde et titalls utenlandske komponister til vurdering, men kun to ble godtatt Sinding og Puccini. Hans i dag mest kjente komposisjon, Frühlingsrauschen, oppnådde en makeløs suksess. Det følgende stykket står som et svært godt eksempel på det vi må kunne kalle den sindingske stil, der friske, livsbejaende melodilinjer drives frem av hyppige punkteringer og underdelinger, det hele understøttet av tallrike og ofte brå moduleringer. Albumblatt bærer alle disse kjennetegnene, en djerv, sugende melodilinje båret frem av et brusende akkompagnement. Sinding på hans aller beste! Den sjarmerende Stänchen vil muligens lede tankene hen til en komponist som Franz Schubert, mens den vakre Alte Weise viser Sindings evne til å skrive folketoneaktig uten å være folkloristisk. Dette er et trekk ved Sinding som skiller ham markant fra en komponist som Grieg. Dette stykket viser i likhet med Cantus en mer innadvendt og sår side hos Sinding, og stykket ble da også spilt i begravelsen til hans kone Augusta i 1936. Suiten i a-moll er originalt for fiolin og piano, men ble særlig på første halvdel av 1900-tallet spilt opp og ned i mente av nær sagt alle tidens store fiolinister, Heifetz, Kreisler og Perlman med flere, i Sindings eget arrangement for fiolin og orkester. Den ble i likhet med den tidligere omtalte klaverkvintetten komponert under det siste oppholdet i Leipzig. En for fiolinen virvlende og virtuos førstesats følges av en inderlig og uendelig vakker langsom sats, før stykket rundes av som det begynte, med en ekstremt energisk og viril finale. Av Sindings store kammermusikalske produksjon er dette det eneste stykket som fortsatt er i trykken. De to valsene er hentet fra et hefte med seks valser for firehending piano. Som vanlig var på den tiden ble populære stykker arrangert og utgitt i alle tenkelige og utenkelige kombinasjoner, den norske komponisten Eivind Alnæs arrangerte dem alle for solo piano, mens den tyske fiolinisten Willy Burmeister laget sitt eget arrangement for fiolin og piano av den tredje valsen i G-dur. For innspillingen av denne har vi tatt utgangspunkt i alle disse tre versjonene, samt krydret den med noen av våre egne ideer. To innspillinger av dette stykket flankerer den fjerde valsen, her innspilt i versjonen for solo piano. Den viser en burlesk side hos Sinding, mens mellomdelen har et mer wienersk ynde.
Og for å runde av den første platen; den vakre Berceuse. Kanskje er det en vuggesang for hans avdøde adoptivsønn, eller kanskje viser stykket den vare og melankolske siden til en mann som vanligvis hadde så mye champagne i blodet. Selv om Sinding var en dugelig utøver både på fiolin og piano skjønte han tidlig at livet som en utøvende musiker ikke var noe å satse på. Og ettersom han heller ikke gjorde lykke som dirigent, forble Sinding en av de få komponister som kun livnærte seg av komponeringen alene. Dette gjenspeiles også i hans produksjon, nøye tilpasset en tid der musiseringen i de borgerlige hjem blomstret for fullt, og dette krevde stadige påfyll av klaverstykker, sanger og liknende komposisjoner. Også Sindings forleggere var selvfølgelig helt klar over dette, og oppfordret ham med et tidvis mildt anstrøk av tvang til stadig å levere hefter med sanger og kortere instrumentalverk. Sinding så naturligvis ikke alltid på dette med blide øyne, og dette har nok også ført til at Sinding produksjon tidvis kan være ujevn, men altså mer enn bra nok til uproblematisk å kunne fylle to CD er med strålende musikk! Preludiet i G-dur viser igjen Sindings evne til å spinne lange, uavbrutte melodilinjer i fiolinen over et rislende pianoakkompagnement. Kanskje dette ble skrevet i etterdønningene av Frühlingsrauschen? Sindings utvilsomt mest berømte verk ble riktignok utgitt et par år tidligere, men skulle holde seg på moten i årevis. Stykket ble utgitt på dusinvis av forlag i både Europa og USA og fremført en uendelig rekke ganger, men grunnet den tids ikke-eksisterende rettighetsinnehav så ikke Sinding snurten av penger han i våre dager ville fått for alle fremførelser og alt salg av noter. Sinding gikk da også tidlig i bresjen for å sikre komponister rett til disse inntektene. Ettersom han hele sitt liv komponerte i senromantisk stil fikk Sinding mye kritikk i sin samtid for ikke å videreutvikle sitt musikalske uttrykk og stivne i gamle stilarter. Kanskje han ønsket å komme kritikerne i forkjøpet da han skrev sin Sonate i gammel stil? Bortsett fra tittelen er det imidlertid ikke mye i verket som minner om fordums tider, tvert om inneholder den blant annet en svært radikal 4. sats med en hoveddel i 5/4 og en mellomdel i 7/4. Samtidig med arbeidet på sonaten skrev også Sinding nok en av sine mange Romanser. Romansen i D-dur op. 100 er et stort anlagt stykke opprinnelig skrevet for fiolin og orkester, men arrangementet for piano og fiolin er Sindings eget. Sinding vender tilbake til det vemodige i Abendlied og Romanse i e-moll. Begge to har folketonepreg, men som vanlig hos Sinding er uttrykket mer nordisk enn spesifikt norsk. Ikke særlig norsk er Balladen i c-moll, der i alle fall den første delen bringer oss nærmere Balkan enn det trygge Skandinavia. Men det å eksperimentere med nye former var ikke noe nytt for Sinding. En av de hendelser i hans kompositoriske karriere som gav ham mest oppmerksomhet var hans som nesten 70 år gammel mann debut som kabaretkomponist! Sangen med det svært politisk ukorrekte navnet Kokain viste med all tydelighet at Sinding
overhodet ikke hadde stivnet i sin gjerning, og at han fortsatt var i besittelse av en obsternasig, opprørsk holdning til verden. Utrolig nok var det først et par år tidligere at Sinding for første gang i sitt liv fikk fast husly. Etter å ha levd mesteparten av sitt liv på hoteller og pensjonater flyttet han nå inn i Grotten, Den norske stats æresbolig for kunstnere. Her ble han boende til sin død. Et blikk mot det østlige Europa kan kanskje spores i hans Elegie i d-moll, som også er komponert sammen med den nevnte balladen. Et tungt, massivt uttrykk med dundrende bassnoter i pianoet leder tankene hen mot Russland og Sergei Rachmaninov. Det hele rundes av med det siste verket Sinding komponerte for denne duokombinasjonen, Abendstimmung op. 120. I likhet med den nevnte Romansen er dette også en raffinert utsetning av et stykke originalt skrevet for orkester. Også her hører man nye toner hos Sinding, med et nærmest impresjonistisk tonespråk i den langsomme innledningen, etterfulgt av klangfarger man kanskje ellers kan høre hos hans samtidige kolleger Gabriel Fauré og Gustav Mahler. Men som alltid er det Sindings egen åre som er sterkest fremtredende, de vare og vakre uavbrutte melodilinjene og den frodige harmoniseringen. Så hvorfor spilles ikke lenger Sinding, denne mannen som var Norges største komponist ved siden av Grieg, feiret og spilt over hele Europa? Forklaringen er trolig svært enkel, og hadde det ikke vært for den norske barytonen Per Vollestads fortreffelige biografi om Sinding fra 2005, kunne man nok muligens fremdeles være villedet til å tro på denne offisielle versjonen. Der heter det at Sinding i tiden etter 9. april 1940 frivillig lot seg bruke i den tyske okkupasjonsmaktens øyemed, at han hyllet den tyske invaderingen av Norge som det beste for landet, og lot seg verve i Nasjonal Samling. Tatt i betraktning hans til sammen mer enn førti tilbrakte år i Tyskland, kunne jo dette ved første øyekast ikke synes særlig merkverdig. Men virkeligheten var nok annerledes. Sinding ble intervjuet av svensk radio samme dag som tyskerne invaderte. Til tross for at han var totalt døv og med fremskreden demens var han rystet av den samme dags hendelser, og han kunne ikke tro det var tyskerne som kunne gjøre noe slikt. Også innmeldingblanketten fra NS er et kapittel for seg selv. Den er ikke fylt ut av Sinding selv, og under merknaden for betaling står notert at dette skulle tas hånd om at Rikskommissæren i Norge, Josef Terboven. Sinding ble altså meldt inn med påholden penn, ufrivillig. Det er altså på høy tid å kvitte seg med historiens feilaktige åk og bringe Sinding til heder og verdighet igjen, som en av de fremste personlighetene Norge som land har fostret. Og forhåpentligvis kan disse CD ene hjelpe til med nettopp det. Oslo, 1. juli 2008 Christian Ihle Hadland 2008
SINDING Music for Violin and Piano One chilly and wet, snowy day in October in 2005, Henning and I met in the sober settings of the National Library at Solli Plass, Oslo. We were going treasure hunting, only bringing with us a few hundred grams of wood - actually a violin - Johan Svendsen s old grand piano, and an insolent large pile of sheet music, brought to us by chief librarian Øyvind Norheim, who is always willing to give a helping hand. Together we had decided to make a solid deep-dive into the world of Christian Sinding. But first and foremost - some facts about the main person: Christian Sinding was born on August 11th 1856 in Kongsberg, as the youngest of five. Two years later, the family moved to Lillehammer, but after his father s early death in 1860, his mother took her five children to Kristiania. Sinding started at Kristiania Cathedral School in 1867, but he neglected school, and at the age of 16 he got employment at the Hals Brothers piano factory, and stayed there for two years. In 1874 he decided to move to Leipzig and the city s famous conservatory, founded by Felix Mendelssohn. At this time, Leipzig was a haven for the Norwegian composers. Halfdan Kjerulf, Edvard Grieg and Johan Svendsen were among the most significant. In 1882, Sinding returned to Munich, Germany, for further studies. He made his way back to Leipzig in 1886, and at the end of this period, he made his first break-through, as his Piano Quintet op. 5 was played by the legendary violinist Adolf Brodsky s quartet, featuring Ferruccio Busoni at the grand piano. The critics were extremely divided; on the one hand, Sinding was declared a genius; on the other - totally condemned. Anyway, like today, bad PR is better than none, the quintet was played regularly, and for Sinding, the snowball started rolling. Our snowball started rolling after playing through Cantus Doloris. This was one of the first pieces we looked into at the National Library, and also one of the first we knew had to be on this CD. The piece was published in 1906, the year after the death of Sinding s adopted son, i.e. his wife Augusta s son Morten, born in her first marriage. The title means mourning song in English, and is written in a passacaglia form, followed by a sequence of variations. This piece differs from the usually
vivacious production of SInding; the expression is utterly touching and filled with sadness. In his next compositions, Sinding performs in smaller formats. The luscious Elegie shows Sinding s ability to bring together a perpetual melody-line in the violin, accompanied by a rippling, restrained piano. The same recipe is used in Andante Religioso and Air, while the Romance from op. 79 offers a more robust and independent piano voice. Though it might be hard to believe, Sinding was a celebrity of his era. The main evidence of this is that he was appointed as a member of honour of the Königliche Akademie der Kunste in Berlin in 1909. As many as ten foreign composers were considered, and only two of them were accepted - Sinding and Puccini. His most famous composition today - Frühlingsrauschen - rose to incomparable fame. The following piece exposes Sinding s style, the freshness and delight of his melody lines brought forward by frequent punctures and subdivisions, supported by numerous and - often - abrupt expressions. Albumblatt features all of these features, a bold, intense melody, brought forward by a roaring accompany. Sinding at his very best! The charming Ständchen could lead your thoughts to a composer like Franz Schubert, while the lovely Alte Weise shows Sinding s ability to write a folk tone, avoiding being folkloristic, contrary to a composer like Grieg. Together with Cantus, this piece reveals a more introverted and vulnerable Sinding. The piece was played in the funeral of his wife Augusta in 1936. The Suite in a minor was originally set for piano and violin, and at the beginning of the 20th century, it was a favourite performed by all the great violinists of the time; including Heifetz, Kreisler and Perlman. Sinding made his own arrangement for violin and orchestra. The suite was composed during Sinding s last stay in Leipzig. The violin reveals a whirling, virtuous first movement, followed by a subtle, slow, unspeakably beautiful slow movement, while the finale expresses an extreme and virtuous energy. Despite a great range of chamber music productions, this is the only piece still in regular print. The two waltzes were taken from a collection of six waltzes for four-hand piano. Typical for the time, popular pieces were published in numerous variations, the Norwegian composer Eivind Alnæs arranged them for solo piano, while the German violinist Willy Burmeister made his own arrangement of the third waltz in G-major. Our recording features elements of all three versions, combined with our own, unique ideas. Two versions of this piece complement the fourth waltz, which is recorded in the version for solo piano, revealing a burlesque side of Sinding, while the middle part gives you an impression of Viennese delight. And a fitting end to the first CD is the lovely Berceuse. Maybe it is a lullaby for his deceased
adopted son, or perhaps it reveals the sensitivity and melancholy of Sinding a man who most of the time had so much champagne bubbling in his veins. Even though Sinding was considered as a more than a fair performer both as a violinist and a pianist, he early realised that being a practicing musician would lead nowhere. Seeing that his career as a conductor also failed, Sinding became one of the very few composers subsisting from just that. This can also be heard in his compositions, which are perfectly suitable to the era where private concerts in upper-class homes were common. This created a market for piano pieces, songs and similar compositions. Sinding s publishers realized this, and strongly encouraged him to increase the production of songs and short instrumental works. Sinding disliked this, and this can also explain the unevenness of his production - but it still gives us more than enough material to fill two CD s with brilliant music! The Prelude in G-major reveals Sinding s ability to create an unbroken chain of melody lines played by the violin, accompanied by rippling sounds from the piano. Perhaps these were written in an aftermath of Frühlingsrauschen? Sindings most famous work was published a few years earlier, but stayed popular for years. This composition was published by a great range of publishing houses both in Europe and USA, and performed numerous times, but due to the non-existing copyright laws, Sinding got virtually no compensation related to performances and sales of his music. Due to this, Sinding became a spokesman to ensure composers the rights to this income. All his life, Sinding composed in a late-romantic style, and this was heavily criticized, he was blamed for not improving and expanding his musical expression. Perhaps he wished to avoid this when he wrote his Sonate im alten Stil? Except for the title, little of this piece reminds us of ancient times. It consists of a radical 4th movement with a main part in 5/4 and a middle part in 7/4. Simultaneously, Sinding wrote one of his many Romances. Romance in D-major op. 100 is originally a great composition for violin and orchestra, but the arrangement for piano and violin is entirely Sinding s own. Sinding returns to melancholy in Abendlied and Romance in E minor. They both have a folk tone character, but the expression is more Nordic, rather than pure Norwegian. The first part of the Ballade in C minor brings us nearer to Balkan than the peaceful Scandinavia. But experimenting with new forms was, however, not new to Sinding. A major event during his career, giving him huge attention, was his debut as a cabaret composer at the age of almost 70! The song - carrying the utmost inappropriate title Cocaine, fully revealed that Sinding was not stuck in the past, and that he still possessed an obstinate, rebellious attitude. Believe it or not - it was just a few years earlier, that Sinding, for the very first time, got a permanent home. Having spent most of his life in
hotels and guest houses, he now moved into the Norwegian honorary artists residence, Grotten, owned by the Norwegian State. The King of Norway gives permanent residence to a person of the arts specifically deserving this honour. A glance towards Eastern Europe might be heard in his Elegie in d-minor, composed simultaneously with the already mentioned Ballade. A heavy, massive expression with roaring piano bass notes leads one s mind to Russia and Sergei Rachmaninov. The last piece is Sinding s final work for this duo combination - Abendstimmung - op. 120. Similar to the mentioned Romanse, this is a refined piece, originally written for orchestra. New forms can be heard - the slow introduction reveals a hint of impressionism, followed by musical colours similar to those heard from his fellow composers Gabriel Faure and Gustav Mahler. But the distinct voice of Sinding is easily recognizable; the sensitive and sweet unbroken melody lines, and the vivacious harmonizing. Why is Sinding s music no longer performed? Together with Grieg, he was Norway s most famous composer, played and celebrated all over Europe. The explanation is obvious. Thanks to the Norwegian baritone Per Vollestad s superb Sinding biography, the official version has been reconsidered. The old official version claims that after 9th of April 1940, Sinding made himself a volunteer for the German forces, paying tribute to the German invasion of Norway, and that he subscribed the NS (Nasjonal Samling, i.e. the Norwegian Nazi Party). Bearing in mind the man s more than 40 years stay in Germany, this certainly could make sense. But the reality is quite different. The same day as the German invasion, Sinding was interviewed on Swedish radio. Being nearly deaf and suffering from Alzheimer s disease, he was still severely upset by the happenings of the day; he could hardly believe the Germans being responsible for the invasion. The application form to join NS was never signed by Sinding himself, and Reichskommisar Terboven was supposed to take care of the payment. Consequently, Sinding was registered as a member involuntary. The time has come to get rid history of its delusions, and re-establish Sinding s fame and honour. He is, no doubt, one of Norway s most prominent personalities and composers ever. Hopefully, these CD s will contribute to this. Oslo, July 1st, 2008. Christian Ihle Hadland 2008 English translation: Christine Ihle
KRAGGERUD, HENNING (1973) Henning Kraggerud er født i Oslo i 1973, og har etablert seg som en av Skandinavias fremste solister. Han har bl.a. studert med Camilla Wicks, Emanuel Hurwitz og Stephan Barratt-Due. Kraggerud har opptrådt som solist med ledende symfoniorkestre i inn- og utland og har samarbeidet med dirigenter som Marek Janowski, Ivan Fischer, Paavo Berglund, Kirill Petrenko, Yakov Kreizberg, Mariss Jansons and Kurt Sanderling. Høydepunkter fra tidligere sesonger har vært to opptredener med orkesteret ved Komische Oper i Berlin hvor han fremførtetchaikovskys fiolinkonsert under Kreizberg og Mendelssohns under Petrenko, opptredener med Sibelius fiolinkonsert sammen med Bergen Filharmoniske Orkester i forbindelse med orkesterets sesongåpning, hans meget suksessfylte opptreden i Amsterdam Concertgebouw med Mendelssohns fiolinkonsert sammen med Netherlands Philharmonic Orchestra og under Festspillene I Bergen 2004 var han Årets Festspillartist. Som kammermusiker har Kraggerud hatt jevnlige opptredener på mange av de store internasjonale festivaler og har samarbeidet med musikere som bl.a. Leif Ove Andsnes, Truls Mørk, Stephen Kovacevich, Kathryn Stott, Jeffrey Kahane, Martha Argerich og Pieter Wispelwey. I 2004 spilte han i The Young Master s Serie i Wigmore Hall. Henning Kraggerud er også kjent som en glimrende bratsjist og har gjort seg bemerket som orkesterleder og aktiv komponist. Han er mottaker av Grieg-prisen. Henning Kraggerud spiller på en Guarneri del Gesu fra 1744, stilt til rådighet av Dextra Musica AS. Dette er et selskap opprettet av Sparebankstiftelsen DnB NOR. Henning Kraggerud (born in Oslo, Norway 1973) has established himself as one of Scandinavia`s leading international soloists. Among his teachers are Camilla Wicks, Emanuel Hurwitz and Stephan Barratt-Due. Kraggerud enjoys a close relationship with many of the major Scandinavian orchestras and has worked with conductors such as Marek Janowski, Ivan Fischer, Paavo Berglund, Kirill Petrenko, Yakov Kreizberg, Mariss Jansons and Kurt Sanderling. Highlights of the last seasons have included two visits to the Komische Oper Orchestra in Berlin performing Tchaikovsky under Kreizberg and Mendelssohn under Petrenko, performances of the Sibelius concerto with the Bergen Philharmonic to open their season, his highly successful debut at the Amsterdam Concertgebouw performing Mendelssohn with the Netherlands Philharmonic Orchestra and in spring 2004 he was Artist in Residence at the 2004 Bergen International Music Festival, where he performed recitals, chamber music and concertos throughout the Festival. A committed chamber musician, Henning Kraggerud performs regularly at many of the major international festivals collaborating with musicians such as Stephen Kovacevich, Kathryn Stott, Leif Ove Andsnes, Jeffrey Kahane, Truls Mørk and Martha Argerich and Pieter Wispelwey. In 2004 he performed in the Young Masters series at the Wigmore Hall. He is also known as an outstanding violist and enjoys an equally fine reputation as leader / soloist of chamber orchestras and sinfoniettas. Kraggerud is a recipient of Norway s prestigious Grieg Prize. He plays on a 1744 Guarneri del Gesu, provided by Dextra Musica AS.
HADLAND, CHRISTIAN IHLE (1983) Christian Ihle Hadland er født i Stavanger i 1983. Sin første musikkundervisning mottok han i en alder av åtte år. Senere fulgte studier ved Rogaland Musikkonservatorium i Stavanger og ved Barratt Dues Musikkinstitutt i Oslo, der han studerte hos den anerkjente tsjekkiske klaverpedagogen Jiri Hlinka, professor til blant andre Leif Ove Andsnes. Christian Ihle Hadland har de siste årene markert seg betydelig i så vel norsk som internasjonalt musikkliv, og regnes i dag blant de fremste norske pianister. Han har spilt med samtlige norske symfoniorkestre, og har også hatt invitasjoner til blant andre London Symphony Orchestra, Bayerische Rundfunk Orchester og det Tsjekkiske filharmoniske orkester. Han er en svært ettertraktet kammermusiker, og har opptrådt ved flere anledninger ved prestisjetunge festivaler som Risør Kammermusikkfest, Festspillene i Bergen og Kissinger Sommer i Bad Kissingen. Blant hans samspillpartnere hører Janine Jansen, Henning Kraggerud, Lars Anders Tomter, Truls Mørk, Clemens Hagen, Christian Poltera, Renée Fleming og Ivry Gitlis. Christian Ihle Hadland was born in Stavanger in southwestern Norway in 1983. He had his first lessons at the age of eight, before studying at the Rogaland Conservatory of Music in Stavanger and Barratt Due Music Institute in Oslo, where his teacher was the celebrated Czech professor Jiri Hlinka, the teacher of, among others, Leif Ove Andsnes. Christian Ihle Hadland has over the last few years made his mark as one of the most distinguished Norwegian pianists. He has experienced great acclaim as a soloist with all the major Norwegian symphony orchestras, and he has also been invited to play with orchestras such as the London Symphony Orchestra, the Bavarian Radio Orchestra and the Czech Philharmonic. He is a highly sought-after chamber musician, and has participated in prestigious chamber music festivals, the most important being the Risør Festival of Chamber Music, Bergen International Festival and Kissinger Sommer in Bad Kissingen, Germany. Among numerous musical partners are Janine Jansen, Henning Kraggerud, Lars Anders Tomter, Truls Mørk, Clemens Hagen, Christian Poltera, Renee Fleming and Ivry Gitlis.
Innspilt i Gamle Fredrikstad Kirke, Gamlebyen, Fredrikstad, 20 25. november, 2006. Produsent: Krzysztof Drab Tekniker: Arne Akselberg Foto: Julia Serafin Illustrasjon: Kristofer Sinding-Larsen Design: Dan Aksel Jacobsen Takk til: Fond for utøvende kunstnere Norsk Kulturråd Øyvind Norheim, Musikksamlingen, Nasjonalbiblioteket, Oslo Artist manager Laila Nordø for å ha koordinert innspillingen. Ole Martin Hadland for funn av Valser op. 59 på loppemarked. Henning Kraggerud spiller på en 1744 Guarneri del Gesu, Cremona 1744, stilt til rådighet av Dextra Musica AS, et selskap opprettet av Sparebankstiftelsen DnbNOR. Fiolinbue: Niels Jørgen Røine, Oslo 2003.
8.572214-15N HENNING KRAGGERUD CHRISTIAN IHLE HADLAND MUSIKK FOR FIOLIN OG KLAVÉR SINDING CD 1 1 Cantus Doloris, op. 78 9:46 2 Elegie i B-dur op. 106 nr. 1 2:50 3 Romanse i D-dur op. 79 nr. 2 6:01 4 Albumblatt op. 81 nr. 2 3:16 5 Alte Weise op. 89 nr. 2 3:14 6 Ständchen op. 89 nr. 1 2:20 Suite i a-moll op. 10 7 Presto 1:58 8 Adagio 5:58 9 Tempo guisto 5:13 10 Andante religioso op. 106 nr. 3 4:20 Valser fra op. 59 11 Vals i G-dur op. 59 nr. 3 1:40 12 Vals i e-moll for piano solo op. 59 nr. 4 2:04 13 Vals i G-dur op. 59 nr. 3 1:47 14 Air op. 81 nr. 1 4:06 15 Berceuse op. 106 nr. 2 2:33 All Rights Reserved. This version: p Master Naxos AS p & 2008 Naxos Rights International Ltd. www.naxos.com CD 2 1 Prélude op. 43 nr. 3 3:58 2 Romanse i D-dur op. 100 9:13 3 Abendlied op. 89 nr. 3 2:25 4 Frühlingsrauschen for solo piano op. 32 nr. 3 Total spilletid: 1:55:33 2:55 5 Romanse i e-moll op. 30 5:00 Sonate i gammel stil op. 99 6 Marcato 2:55 7 Andante doloroso 3:57 8 Menuetto 3:26 9 Allegretto 3:34 10 Un poco maestoso 3:36 11 Elegie i d-moll op. 61 nr. 2 3:13 12 Ballade op. 61 nr. 3 7:03 13 Abendstimmung op. 120 6:56 HENNING KRAGGERUD FIOLIN CHRISTIAN IHLE HADLAND KLAVÉR SINDING MUSIKK FOR FIOLIN OG KLAVÉR HENNING KRAGGERUD CHRISTIAN IHLE HADLAND 8.572214-15N