EINAR ØDEGARD Holdninger til virkemidler I narkotikapolitikken I Norge* Einar Ødegård: Attitudes taward counter measures in drug policy in Norway In a public survey conducted in the Spring of 1993, a randomly selected sample were asked about their attitudes toward counter measures in drug policy. According to the survey there is general support for both preventive, therapeutic and repressive actions. Also more controversial measures such as electronic room bugging, which the Norwegian Parliament rejected, has public support. However, the respondents seem to give priority to preventive actions, such as working with young people, in preference to society's main answer so far: sharper punishment. In public discussion about the levelof punishment, it seems to be accepted as a premise that the penal proctice has its correlate in public opinion, which supports sharper punishment. In response to a general question about the penalties for drug offences, a clear majority of the respondents said they are "too lenient". When specifying the crimes, however, the respondents were not more repressive than the courts. This paradox indicates that the correspondence between public attitudes and legal sanctions, thought to be of almost causal nature, has to be reconsidered. Einar Ødegård: Attityder till åtgarder inom narkotikapolitiken i Norge I en enkatundersokning våren 1993 tillfrågades ett slumpmassigt urval norrman om deros attityder gentemot åtgarder inom narkotikapolitiken. Man kan saga att det generelit sett finns stod både for preventiva och terapeutiska åtgarder och for repressiva åtgarder. Åven kontroversiella åtgarder, t.ex. rumsavlyssning, vilket det norska stortinget har avslagit, finner stod bland allmanheten. Respondenterna tycktes emellertid foredra preventiva åtgarder, så som arbete bland unga, framom det som har varit samhallets framsta svar på narkotikaproblemet: skarpta straff. I diskussionen om nivån på straffen, verkar man utgå från antagandet att straffpraxis motsvarar den allmanna opinionen, och att allmanheten forespråkar skarpta straff. En klar majoritet av de svarande tyckte att straffen ar for milda, nar de tillfrågades om vad de ansåg om nivån på straffen for narkotikabrott i allmanhet. Nar brotten specifiserades var respondenterna emellertid inte repressivare an det som ar juridisk praxis. Denna paradox ifrågasatter sambandet mellan den allmanna opinionen och straffpraxis, som har ansetts vara i det narmaste kausalt. Key words: drugs, penalty, public opinion, legislation, Norway En repressiv narkotikapolitikk, hvor hevingen av straffenivået har vært det offentliges viktigste handlingsparameter, påstås å ha opinionen på sin side. Dette er en "sannhet" som også skeptikerne til det høye straffenivået synes å akseptere. En slik aksept ligger eksempelvis til grunn når nestor i norsk strafferett, Johs. Andenæs, høsten 1993 i to kronikker i Aftenposten reiste spørsmålet om legalisering av lettere narkotiske stoffer (Aftenposten 7/9 og 8/91993). Straffenivået blir forstått å være i samsvar med folks rettsfølelse. Ikke bare forstår man dette som samvariasjon, men som en sammenheng av kausal karakter: straffeskjerpelsen er kommet som resultat av at politikerne har latt seg presse av en moralsk indignert opinion. Også etter at narkotikalovgivningen gav mulig- * Takk til Ragnar Hauge og Ingeborg Rossow for nyttige kommentarer. - 13 -
het for å idømme lovens strengeste straff - 21 års fengsel - er det i Stortinget blitt argumentert for å øke strafferammen ytterligere. Da Stortinget behandlet St.meld. nr. 13 for 1985-86 om narkotikaproblemene og narkotikapolitikken (som avløste St. meld nr. 66 for 1975-76), ble det fra Fremskrittspartiets side argumentert for å innføre livsvarig fengsel. Ifølge Bjørn Erling Ytterhorn (FrP) var det Fremskrittspartiets mening at misbruksproblemet kun kunne "løses gjennom effektive og harde straffereaksjoner" (..) "strafferammen må økes betraktelig; livsvarig fengsel bør kunne benyttes". (Forhandlinger i Stortinget nr. 150, 1986, 13. mars) Valg av virkemidler er viktig. Prioritering og vektlegging mellom ulike tiltak har konsekvenser som kan være vanskelige å skue, men som kan være avgjørende for hvorvidt man kan sies å lykkes eller ikke. Derfor er også debatten om virkemiddelbruk i narkotikapolitikken viktig. V årt formål her er ikke å drøfte bruken og prioriteringen av virkemidler, men å beskrive og redegjøre for folks holdninger til ulike tiltak i kampen mot narkotika. Mener man generelt at politikken bør ha en forankring i "folkeviljen", blir spørsmålet om de "folkelige" holdningene til ulike offentlige tiltak også interessante. Opinionens holdning blir viktig ikke bare av den prinsipielle grunn at den demokratiske styreforms grunnleggende prinsipp er at det skal være folkets styre, men også taktisk i kampen om de politiske sakene i den offentlige diskurs. Ett debattgrep er å vise til at ens eget standpunkt er i samsvar med opinionens holdning mens det motsatte gjelder for motparten. Å bringe klarhet i opinionens holdninger kan derfor også være et bidrag til debatten fordi denne har vært preget av slike referanser. Materialet I en spørreskjemaundersøkelse gjennomført våren 1993 ble et tilfeldig trukket (en-trinns) utvalg bl.a. spurt om holdninger til virkemidler i narkotikapolitikken. Utvalget bestod av 3 000 personer bosatt i Norge i aldersgruppen 19 til 70 år. Svarprosenten var på 54 % - et nivå som er i samsvar med tilsvarende tidligere undersøkelser. Synspunkter på viktigheten av ulike tiltak Narkotika som et samfunnsproblem ble Norge konfrontert med på slutten av 1960-tallet. Ulike tiltak for å bekjempe misbruket ble satt i verk. Hevelsen av straffenivået for brudd på narkotikalovgivningen savner sammenligning med noe annet strafferettslig område. 1 Et effektivt straffesystem forutsetter også en effektiv kontroll. Samtidig med straffeskjerpelsen skjedde en styrkelse av kontrollsystemet - politi- og tolletaten ble tilført ressurser for å møte den utfordring narkotikamisbruket representerte. Også på behandlingssiden skjedde det en opprustning og omorganisering. Informasjonskampanjer (særlig rettet mot barn og ungdom) ble gjennomført. Ulike virkemidler for å forebygge misbruk blant barn og unge ble iverksatt. Selvom det gjerne understrekes fra myndighetshold at alle disse tiltakene inngår i en kjede med et felles mål - å hindre misbruk - har no en blitt tillagt større betydning enn andre. Til tross for at strafferettslige tiltak bare er en del av de samlede tiltak som settes inn, har man hatt en spesiell tiltro til straffens avskrekkende effekt på dette felt. Da maksimalstraffen ble hevet fra 6 til 10 års fengsel i 1972, het det i regjeringens lovproposisjon at: "Nettopp på et felt som det her gjelder, er det særlig grunn til å regne med at en høyning av strafferammen vil kunne ha allmennpreventiv virkning. Profesjonelle narkotikaselgere må antas i større utstrekning enn vanlige vinningsforbrytere å se hen til den risiko de løper ved utøvelsen av sin forbryterske virksomhet"(ot.prp. nr. 5 (1971-72):4). Narkotikaforbryterens kalkulerende rasjonalitet skulle tilsi at straffeskjerpelse skulle ha en særlig effekt. Den "ressursøkningen" som virkemiddelet straff har fått gjennom skjerpelsen av strafferammen fra en maksimalstraff på 6 måneder fengsel i 1964 til 21 år i dag, understreker tiltroen til straffens avskrekkende virkning. Det er ikke urimelig å hevde at straffesanksjonen har vært myndighetenes viktigste handlingsparameter i bekjempelsen av narkotikaen. Når vi spør vårt utvalg om hvordan de vektlegger de ulike tiltakene, er det imidlertid ikke straffereaksjonen man først og fremst anser som særlig viktig, slik det fremgår av tabelll (neste side). Det er det vi kan kalle foregripende tiltak overfor den potensielle etterspørselsiden - informasjon Nordisk Alkoholtidskrift Vol. 72, 7995:7-14-
TabelI l. Folks holdninger til betydningen av ulike virkemidler i narkotikapolitikken, prosentvis fordeling Meget Viktig Lite Vet Ubeviktig viktig ikke svart Informasjon 77 18 4 Forebyggende barne- og ungdomsarbeid 90 7 2 Behandling 50 33 7 4 6 Tollvesenets grensekontroll 66 22 6 5 Politiets arbeid 64 26 3 2 5 Strengere straff 54 20 13 9 4 og særlig barne- og ungdomsarbeid - som spesielt ses som viktige. Preventive tiltal< overfor tilbydersiden - politiets arbeid og grensekontroll - tillegges også vekt, men ikke i samme grad. Det vi kan kalle etterreaksjoner - straff og behandling - tillegges mindre betydning. Særlig er det å merke seg at hele 13 % mener at strengere straff er lite viktig. Noen kontroversielle tiltak For å forebygge HIV-smitte blant sprøytebrukere har en del kommuner etablert alternative distribusjonskanaler av sprøyter og kanyler (sprøyter og kanyler er såkalte frie handelsvarer i Norge og kan kjøpes reseptfritt på apotek) som automater o.l I Oslo, hvor de fleste injeksjonsmisbrukere befinner seg, har man også fra oktober 1988 hatt i drift en spesiell AIDS-informasjonsbuss som distribuerer sprøyter, kanyler og kondomer uten betaling. Tiltaket har til dels vært omstridt fordi mange har sett det som en legitimering av sprøytemisbruk. Selvom sprøyteutdelingen kunne virke hemmende på AIDS-spredningen, kunne den tenkes å ha motsatt effekt på narkotikamisbruket. I 1976 fikk politiet adgang til å benytte telefonavlytting ved mistanke om narkotikaforbrytelser. Spørsmålet om å hjemle telefonavlytting var imidlertid politisk følsomt. Det representerte en adgang til innsyn i den private sfære som ellers bare var tillatt ved mistanke om spionasje. Det kontroversielle ved tiltaket ble illustrert ved at Stortinget to ganger avviste departementets forslag om å gjøre loven permanent. Loven ble først gjort varig 5. juni 1992 da hjemling av telefonavlytting i narkotikasaker ble tatt inn som en del av straffeprosessloven. På 1980-tallet ble spørsmålet om å kunne gjøre bruk av romavlytting i narkotikasaker reist. Politiet og et flertall i Sentralrådet for narkotikasaker (et tverrdepartementalt, rådgivende organ for regjeringen i narkotikasaker) gikk inn for at politiet skulle ha lov til å gjøre bruk av romavlytting i etterforskningen. Et lovforslag ble utredet, men prosessen stanset opp da et meget knapt flertall på Høyres landsmøte (Høyre satt med regjeringsmakten) i 1984 avviste å programfeste denne etterforskningsrnetoden. Romavlytting ligger på mange måter "i forlengelsen av" telefonavlytting, men ble opplevd som et enda sterkere og mer inngripende tvangsmiddel, noe som også illustreres av at romavlytting i Norge heller ikke er tillatt isaker hvor det er mistanke om spionasje. 1. januar 1993 ble det innført en ny sosiallov, som hjemler tvangsbehandling av rusmisbrukere. Også fra før har man hatt lovhjemmel for tvangsbehandling i enkelte tilfeller, men i praksis har bruk av tvangstiltak vært marginale. Den nye sosialloven ble da den kom, tolket som et signal om en annen holdning og politikk på dette området. Statsråd Werner Christie sa ifølge Aftenposten (21/1-1993) "tydeligere enn noen gang" at man nå med den nye sosialloven "kan tvangsbehandle". Det har vært unison politisk enighet på Stortinget om at man skal ha adgang til å kunne tvangsbehandle. Det har vært få kritiske kommentarer, og den offentlige diskurs (eller mangel på sådan) gir signal om at dette tiltaket ikke kan sies å være kontroversielt på samme måte som de tidligere nevnte tiltakene. Fratagelse av omsorg er hjemlet i Barnevernsloven under omsorgssvikt. Det å frata rusmisbrukere spesie1t omsorg for sine barn har ikke vært noe debatt-tema i Norge. En årsak er kanskje at antallet det gjelder, så langt har vært lite. Derimot setter mediene stadig fokus på saker hvor foreldre fratas foreldre- og omsorgsansvar av ulike grunner. Når vi spør folk hva de mener om de nevnte tiltakene, finner vi generelt en sterk oppslutning om virkemiddelbruk. Vi ser av tabell 2 (neste side) at særlig er oppslutningen om tvangs behandling stor. Vi kan nærmest si at den enighet en fant på Stortinget da spørsmålet om tvangsbehandling - 15 -
TabelI 2. Folks tilslutning til noen kontroversielle tiltak i narkotikapolitikken, prosentvis fordeling Ja Nei Vet ikke Ubesvart Dele ut sprøyter 69 12 18 Telefonavlytting 76 11 12 l Romavlytting 68 13 14 5 Tvangsbehandling 80 7 12 Fratagelse av omsorg 60 14 25 ble drøftet i forbindelse med behandlingen av den nye sosialloven, speiler en konsensus i befolkningen. Fratagelse av omsorgsrett over egne barn er det som møter størst tvil og skepsis. Telefonavlytting får også stor tilslutning. Romavlytting, som det politiske miljøet reserverte seg overfor, har flertallsoppslutning i befolkningen. Men også blant folk flest kan det synes som om romavlytting blir opplevd som mer problematisk enn telefonavlytting. Litt grovt kan vi si: de som henholdsvis er for og imot telefonavlytting, fordeler seg ikke overraskende på tilsvarende måte når det gjelder romavlytting. De som er for telefon- og romavlytting, er også for tvangsbehandling og omsorgfratagelse. De som er imot telefonavlytting og romavlytting, er imidlertid for tvangsbehandling og å frata omsorg. De som er for sprøyteutdeling, er også for de andre tiltakene. Er man imidlertid uenig i sprøyteutdeling, så er man likevel for telefonavlytting, romavlytting, tvangsbehandling og å ta omsorgsretten fra misbrukere av narkotika. Holdninger til straffenivået Vi har spurt om holdninger til straffereaksjoner for brudd på narkotikalovgivningen. Tre handlinger som representerer brudd på narkotikalovgivningen ble spesifisert. Utvalget ble spurt om hvilken straffereaksjon handlingene burde medføre, slik det framgår av tabeli 3. Den første av disse handlingene vil bli straffet etter legemiddellovens 43 hvor det heter: "Besittelse og bruk av narkotika m.v., jf. 22 første ledd, straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder, eller begge deler:' Den praktiserende lovanvendelsen synes "grovt" å ha plassert straffeutmålingen for kun bruk og besittelse av små mengder hasj, gitt ingen andre straffeskjerpende forhold av betydning, til bot. 2 Når det gjelder besittelse av 2 gram heroin vil lovanvendelsen være straffelovens 162, 1. ledd, hvor det heter: "Den som ulovlig tilvirker, innfører, utfører eller erverver, oppbevarer, sender eller overdrar stoff som etter regler er ansett som narkotika, straffes for narkotikaforbrytelse med bøter eller fengsel inntil 2 år:' Rådende rettspraksis synes å kvalifisere nevnte handling til omtrent 60 TabelI 3. Holdninger til straffereaksjoner for brudd på narkotikalovgivningen, prosentvis fordeling For å røyke hasj Ikke straff 6.6 Advarsel 23.5 Bot 43.2 Fengsel: i 21 dgr. 14.6 i 2 mnd. 12.1 i 6 mnd. i l år 100.0 For å være i besittelse av 2 gram heroin 1.8 Ikke straff 5.0 Advarsel 21.8 Bot Fengsel: 15.5 inntil 6 mnd. 12.9 6 mnd-l år 16.3 1-2 år 26.8 2-5 år 5-8 år 8-10 år 10-15 år 100.1 For å forsøke å smugle 300 gram heroin 0.4 0.4 3.0 5.7 7.7 11.4 24.0 12.8 10.6 24.0 100.0-16-
TabelI 4. Prosentandel som synes straffenivået er for mildt for hver "straffestipuleringsgruppe" (dvs. de som har angitt samme straffeutmåling på en lovovertredelse). For å røyke hasj For å være i besittelse av 2 gram heroin For å forsøke å smugle 300 gram heroin Ikke straff 29.5 27.3 Advarsel 54.0 42.9 Bot 67.2 52.9 Fengsel: i 21 dgr. 79.5 62.0 i 2 mnd. 88.4 58.1 i 6 mnd. 76.5 i l år 87.0 Ikke straff 0.0 Advarsel 33.3 Bot 39.4 Fengsel: inntil 6 mnd. 49.3 6 mnd-l år 59.8 1-2 år 51.4 2-5 år 59.9 5-8 år 70.5 8-10 år 77.6 10-15 år 84.4 dagers betinget fengsel i kombinasjon med en bot i størrelse 2 000 kroner (Nordnark 1991). Svaralternativene vårt utvalg ble presentert for, inkluderte ikke betinget fengsel (fordi en slik inkludering ville innebære et for omfattende og komplekst alternativoppsett). Når fengsel er angitt som svaralternativ, kan dette forstås som ubetinget fengsel. Betinget fengsel representerer en strengere straffereaksjon enn bot, men selvsagt en mindre streng reaksjon enn ubetinget fengsel. Når det gjelder det første lovbruddet (røyke hasj), vil et relativt stort flertali (73,2 %) ikke ha strengere reaksjon enn bot. Når det gjelder det andre lovbruddet (være i besittelse av 2 gram heroin), er det her et tilsvarende flertali (71,5 %) som ønsker å ilegge fengselsstraff. Vår konklusjon må på denne bakgrunn bli at når det gjelder bruk av et lettere narkotikum som hasj, så synes den dominerende "folkemening" i stor grad å være i samsvar med rådende rettspraksis. Når det gjelder det andre lovbruddet (være i besittelse av 2 gram heroin), kan en tolke "folkemeningen" som noe mer repressiv enn domstolene. Det ligger også i dette at folk kan synes i større grad enn hva som er rettspraksis, å ville sondre mellom sterkere og svakere narkotiske stoffer. Innsmugling av 300 gram heroin regnes som "grov narkotikaforbrytelse" og vil straffes etter straffelovens 1622. ledd hvor det heter: "Grov narkotikaforbrytelse straffes med fengsel inntil 10 år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov, skal det særlig legges vekt på hva slags stoff det gjelder, kvantumet og overtredelsens karakter:' Slik loven synes å praktiseres, vil innsmugling av 300 gram heroin føre til en straffeutmåling i "området" 5 til 8 års fengsel {Nordnark 1991). Når det gjelder denne spesifiserte handlingen, ønsker et knapt flertall (52,6 %) i vårt utvalg å begrense straffereaksjonen innenfor rammen av 5 års fengsel. Kun et mindretali (36,8 %) ønsker en markert straffeskjerpelse i forhold til dagens rettspraksis (mer enn 8 års fengsel). Et klart flertall i vårt utvalg (65,4 %) mener at dagens rettspraksis er streng nok. Når vi ser hvordan vårt utvalg har svart på spørsmålene om hvordan de mener straffereaksjonen bør være på de spesifiserte bruddene på narkotikalovgivningen, synes ikke den "folkelige" rettsfølelsen generelt å være mer repressiv enn den gjeldende rettspraksis. På det ene spørsmålet som ble stilt kan det synes som om "folkemeningen" er mer repressiv enn domstolene. Men i forhold til to av de spesifiserte lovbruddene kan den "folkelige" rettsfølelsen tolkes som mildere eller like mild som den praktiserende straffeutmåling. Inkonsistens På bakgrunn av hvordan folk har stipulert straffene for de konkret angitte lovovertredelsene, framtrer svarfordelingen på det a1lmenne spørsmålet om hvorvidt man synes at straffene for brudd på narkotikalovgivningen er for strenge, passe eller - 17-
for milde som noe paradoksal. Hele 57,3 % av vårt utvalg sier at straffenivået er "for mildt" (25,5 % "passe'~ 2,3 % for strengt og 14,9 "vet ikke"). Ser vi hvordan de som synes straffenivået er for mildt fordeler seg med hensyn på hva de selv har angitt straffen bør være i forbindelse med de tre spesifiserte lovbruddene (Tabell4, foreg. side), finner vi selvsagt at de som ønsker å ilegge den strengeste straffen også i størst grad finner det generelle straffenivået for mildt. Det er imidlertid en overraskende stor andel av de som stipulerer lavere straff enn det som synes å være rettspraksis som også finner straffe nivå et for mildt. Når de selv har bestemt straffen har 11,7 % av de som mener at straffenivået er for mildt, i sin utmåling ikke beveget seg utover hva som er straffepraksis på noen av de tre lovbruddene. Hele 38,8 % av de som mener straffenivået er for mildt, har kun på ett av lovbruddene stipulert strengere straff enn gjeldende straffepraksis. Å være inkonsistent er med andre ord ikke atypisk. Svært mange er tilsynelatende for et høyere straffenivå, men et nivå som ikke er høyere enn det som faktisk gjelder! Å være inkonsistent er ikke noe ukjent fenomen. Flere studier (Raiffa 1968; Tversky 1969, 1975) påviser situasjoner hvor vi tilsynelatende ikke er enig med oss selv. Hva slik inkonsistens bunner i - hvorvidt det er snakk om en mental defekt, uklarhet og uvitenhet om premissene eller at den språklige beskrivelsen av valgsituasjonene i en eller annen forstand er tendensiøs og styrende - er det vanskelig å ha noen sikker formening om. Det vi kan vite noe mer om, er hvem som tendensielt er inkonsistent (når vi definitorisk velger å bestemme de som mener at straffe nivå et er for mildt, men som ikke på mer enn ett av lovbruddene stipulerer strengere straff enn straffe praksis som inkonsistente). Diskriminantanalyse vil her være et egnet hjelpemiddel, fordi det den gir oss muligheten for å analysere ulikheten mellom to (eller flere) grupper av individer (eller objekter) mht. flere variable samtidig. De standardiserte kanoniske diskriminantfunksjonskoeffisiehtene (som kan betraktes som parallellen til de standardiserte regresjonskoeffisientene i lineær regresjon) indikerer den relative styrken på sammenhengen mellom hver av diskriminantvariablene og diskriminantfunksjonen. Legger vi inn i modellen bakgrunnsvariablene kjønn, alder, partitil- TabelI 5. Sammenhengen mellom repressivitet og kjønn, partitilhørighet, bruk av narkotika og alder. Multippel regresjon Standardisert Standard T koeffisient feil (Beta) Kjønn.046118*.236189 1.522 Partitilhørighet.075939**.055440 2.512 Brukt narkotika -.103913***.424991-3.393 Alder -.241275****.008632-7.866 *p=.1282 **p=.0122 ***p=.0007 ****p<.oool hørighet, utdannelse og inntekt, finner vi at det er alder (-.94757) som lader høyest. Desto eldre man er, desto mer inkonsistent er man også. Kvinner er mer inkonsistente enn menn (-.20912). De som er inkonsistente, er også karakterisert ved at de har lavere utdannelse (-.08900), lavere inntekt (-.11645) og politisk tenderer til høre til på "venstresiden" (-.17084). Imidlertid må vi også her være forsiktige med å trekke for bastante konklusjoner fordi diskriminantfunksjonen ikke var statistisk signifikant (p=.071). Karakteristika ved "den repressive" Med utgangspunkt i de tre spørsmålene der respondentene er blitt spurt om å stipulere straffeutmålingen, har vi laget en additiv indeks som mål på hva vi kan kalle repressivitet. Laveste verdi på variabelen er 3, som betyr at respondenten har angitt mildeste sanksjon ("bør ikke straffes") på alle tre spørsmål. Maksimal verdi på variabelen er 22, som betyr at respondenten har angitt strengeste straffe alternativ på alle tre spørsmål. Når vi gjør bruk av lineær regresjon, finner vi at av bakgrunnsvariablene er det bare alder og politisk tilhørighet som har signifikant effekt på repressivitet (Tabell 5). Verken bosted, utdanning eller inntekt har signifikant effekt. Det å selv noen gang ha brukt marihuana og/eller hasj er signifikant negativt korrelert med repressivitet, mens hvorvidt en har nytt alkohol eller ikke de siste 12 måneder, ikke har noen signifikant effekt. Vi finner heller ikke no en signifikant effekt mht. alkohol når vi bruker et mengdemål (gjør bruk av den log-transformerte mengden som høyresidevariabel). - 18-
Det er slik at jo mer politisk høyreorientert en er, i desto sterkere grad vil en tendere til å utmåle strenge straffer. Dette er ikke overraskende. Tradisjonelt har det politiske høyre stått for en kriminalpolitikk hvor straffen og straffeutmålingen har vært de sentrale handlingsparametrene for offentlig inngripen. Det er en signifikant bivariat effekt av kjønn. Menn tenderer til å sette strengere straffer enn kvinner, men denne effekten forsvinner når vi kontrollerer for partitilhørighet. Kvinnenes partipreferanse går tendensielt i retning av partier hvor sympatisørene viser seg å være mindre repressive. Er det å være kvinne, eller det å ha en bestemt partipreferanse som da ligger til grunn for "et mildere sinnelag"? Å gi en substansiell interpretasjonen av at partipreferanse kontrollerer vekk kjønn synes vanskelig. Til tross for mangel på statistisk signifikans i den multivariate analysen er det derfor likevel grunn til å mene at kjønn har betydning. Kanskje noe overraskende finner vi at det er slik at desto yngre man er desto mer repressiv er man også. Når vi deler inn i aldersgrupper «25 år, 26-35 år, 36-45 år osv.) og ser på gjennomsnittsverdiene for gruppene, avtegner det seg hva som må forstås som en rimelig lineær sammenheng (avviket fra lineæriteten finner vi kun nå~ det gjelder de to yngste aldersgruppene «25 år og 26-35 år». Det er riktignok i de yngre aldersgruppene «45 år) at en finner individene som går inn for straffefritagelse eller stipulerer de helt lave straffeforføyningene, men samtidig er det også her man finner relativt flest som vil ta i bruk svært strenge straffeforføyninger. En tradisjonell oppfatning har kanskje vært at eldre er mer repressive enn yngre. Denne oppfatningen synes det i så fall å være grunn til å revidere. AvsluHende kommentar Det kan synes som om opinionen gjør en annen avveining av viktigheten mellom de ulike tiltakene enn den som det politiske beslutnings system har gjort, manifestert gjennom narkotikapolitikken de seneste decennier. Foregripende tiltak, særlig barne- og ungdomsarbeid, framfor straff og behandling er det som tillegges særlig viktighet blant svært mange. At straffesanksjonen av mange regnes som mindre viktig, kan muligens forklares noe med spørsmålsformuleringen "strengere straff". Spørsmålene mht. de andre virkemidlenes betydning er absolutte, de skifter ikke betydning etter som innsatsen varierer. Det vil være menings!ylt å sammenligne svarene på spørsmålet om betydningen av "forebyggende barne- og ungdomsarbeid" selvom det på de to spørsmålstidspunktene har vært ulik innsats på dette feltet. Spørsmålet om strengere straff derirnot er relativt, fordi dets innhold vil variere med straffenivået på spørsmålstidspunktet. Å ville gå inn for en strengere straffeforføyning når loven hjemler 6 måneders fengsel er innholdsmessig noe annet enn å øke strafferammen ut over 21 års fengsel. Generelt kan man si at det i befolkningen finnes en oppslutning om en aktiv virkemiddelbruk i narkotikapolitikken. Det er en sterk grad av vilje til "å gripe inn" både med preventive, terapeutiske og repressive tiltak. Kontroversielle tiltak - også tiltak som er avvist som uakseptable av politikerene (romavlytting) - sier et klart flertall i opinionen "ja" til. "Folkemeningen" er mer radikal i sin holdning til virkemidler enn det som er akseptert avet flertal1 i Stortinget. På det al1menne spørsmålet om straffenivået er for strengt eller for mildt, sier en meget klar majoritet at straffene er for milde. Når de selv blir bedt om å stipulere straffer for konkrete brudd på narkotikalovgivningen, tenderer imidlertid opinionsflertallet på to av de tre konkrete lovbruddene å ville ha en like streng eller mildere straffepraksis som den gjeldende. Når det gjelder det lovbruddet som straffepraktiseringen indikerer en dom på mellom 5 til 8 års fengsel, så er det å merke seg at en majoritet (52,6 %) stipulerer en mildere straff enn det som er straffepraksis. Det som betegnes som den alminnelige rettsbevissthets vurdering av grovheten i lovbruddet, avviker her fra straffesatsen i loven - som gir uttrykk for lovgivers syn på grovheten. Selvom den folkelige rettsfølelsen synes mindre repressiv enn gjeldende straffepraksis, betyr ikke dette nødvendigvis at grunnlaget for å ønske en skjerpelse av straffenivået faller bort. Hvis en har stipulert lavere straff på de konkret angitte lovovertredelsene enn det som er straffepraksis og samtidig mener at straffe nivå et er for mildt, er det to mulige rasjonelle responser når man får opplyst hva som er straffepraksis og dermed straffenivå. Hvis ens standpunkt - at straffenivået er for - 19 -
mildt - er basert på et feilaktig premiss - en forestilling om en lavere straffepraksis enn den faktisk gjeldende - vil den rasjonelle responsen være å korrigere sitt svar på det allmenne spørsmålet. Imidlertid kan det også tenkes at en er for et høyere straffenivå i prinsippet, uavhengig av hva gjeldende straffenivå faktisk måtte være. En kan både ha en forestilling om et lavere straffenivå enn det som er straffepraksis og mene at straffenivået bør heves uten at denne meningen er basert på en feilaktig forestilling om straffenivået. Straffestipuleringen, men ikke det synspunkt å mene at straffenivået bør heves, er basert på et feilaktig premiss. Den rasjonelle responsen vil i så fall være å korrigere straffestipuleringen - heve straffene på lovbruddene over hva som er straffepraksis. Hvorvidt straffe nivå et er i samsvar med folks rettsfølelse eller hvorvidt den folkelige mening ønsker å heve eller senke straffene, kan vi ikke si noe definitivt om. Men det er i dag i det minste ikke gitt at opinionen er en pådriver for en hevelse av straffenivået. Og en kan i det minste stille spørsmål om ikke opinionen kanskje kan være på linje med Johs. Andenæs når han sier at når det gjelder straffe nivå et og en ytterligere skjerping av straffen på narkotikaområdet er man kommet langt forbi det nivå hvor dette gir et avtagende utbytte (Andenæs 1990,197). Når folk i dag ikke tenderer til å stipulere strengere straffer enn hva som er straffepraksis, kan det kanskje også være grunn til å tvile på vilken retning den tidligere nevnte kausalsammenheng har hatt? LITTERATUR Aftenposten 21/1, 7/9, 8/9 1993 Andenæs, Johs.: Straff, almenprevensjon og kriminalpolitikk. Universitetsforlaget, Oslo 1990 Forhandlinger i Stortinget nr. 150, 1986, 13. mars Lagstiftning och riittspraxis i narkotikamål - nordiskt komparativt seminarium om riittspraxis i narkotikarnål, Sigtuna 27-28 november 1990. Nordnark 1991:1 Ot.prp. m. 5, 1971-72 Raiffa, H.: Decision Analysis: Introductory Leetures on Choices under Uncertainty. Addison-Wesley Reading 1968 Tversky, A.: The Intransitivity of Preferences. Journal of Experimental Psychology (1969) Tversky, A.: A Critique of Expected Utility Theory: Descriptive and Normative Considerations. Erkenntnis (1975) St. meld. ni. 13 for (1985-86): Om narkotikaproblemene og narkotikapolitikken. NOTER 1. I 1964 ble maksimumsstraffen for narkotikaforbrytelser skjerpet fra 6 måneders fengsel til 2 år. Fram til 1968 var maksimumsstraffen for innførsel og omsetning av narkotika i Norge 2 års fengsel I 1968 ble strafferammen hevet til 6 år, samtidig som det også ble innført forbud mot bruk av narkotiske stoffer. Men kravet om strengere straffer ble opprettholdt og forsterket. I 1972 ble maksimumsstraffen hevet fra 6 til 10 års fengsel I 1981 ble strafferammen igjen hevet, nå til 15 års fengsel, og i 1984 til 21 års fengsel Fengsel i 21 år representerer den maksimale straffeutmålingen som kan gjøres i Norge. 2. Stipuleringen av straff er basert på Lagstiftning och riittspraxis i narkotikamål - nordiskt komparativt seminarium om riittspraxis i narkotikamål, Nordnark 1991. Nordisk Alkoholtidskriff Vol. 12, 1995: l - 20-