NORGES GEOLOGISKE UNDERSØKELSÉ Nr. 86 DUNDERLANDSDALEN FJELDBYGNINGEN INDEN GRADAVDELINGSKARTET DUNDERLANDSDALENS OMRAADE JOHN OXAAL

Transkript

1 /%^'sdtxzétt, NORGES GEOLOGISKE UNDERSØKELSÉ Nr. 86 0^>if DUNDERLANDSDALEN FJELDBYGNINGEN INDEN GRADAVDELINGSKARTET DUNDERLANDSDALENS OMRAADE AV JOHN OXAAL MED KART, 1 PLANCHE OG ENGLISH SUMMARY KRISTIANIA KOMMISSION HOS H. ASCHEHOUG & CO. Nasjonalbiblioteket Depotbiblioteket

2 Indhold. Topografisk oversigt 1 Bræer. Snegrænsen 7 Skogen og skoggrænsen, 9 Tidligere geologiske undersøkelser 12 Berggrunden 13 Glimmerskiferen 14 Kalksten, dolomit og marmor 18 Jernmalmleierne 22 Kvartsit 24 Granit 28 Basiske eruptiver 30 Glimmerskifergneis 31 Træk av omraadets tektonik 35 Isskuring. Glaciale avsætninger. Moræner 41 Elveavsætninger 43 Marine avleiringer. Skjælforekomster 43 Bræsjøerne i Bjellaadalen 48 Kalkstenshuler og underjordiske vandløp 51 Jernmalmforekomsterne og Dunderlandsverket 56 Stenbrudd og skjærp 68 Litteratur 70 English Summary 71

3 Topografisk oversigt. Gradavdelingskartet mellem 66 20' ogdunderlandsdalen 66 40' nordlig omfatter bredde og omraadet 3 30' til 4 30' østlig længde fra Kristiania observatorium. Kart bladet er utgit av Norges geografiske Opmaaling i Distriktet ligger i nordøstlig retning for bunden av Ranen fjord og av kartbladets ca km 2 ligger den aller største del inden Mo prestegjelds grænser. Kun ca. 7,2 km 2 ved den nordlige kartgrænse tilhører Beiern prestegjeld, 6,4 km2 i det nordøstlige hjørne tilhører Saltdalen prestegjeld og 11,9 km2 i nordvest tilhører Rødø prestegjeld. Prestegjeldsgræn serne følger vandskillet. De 13,6 km2 tilhørende Beiern og Saltdalen prestegjeld har avløp mot Salten, ellers ligger hele kartbladet inden Ranenelvens nedslagsdistrikt. Dunderlandsdalen tilhører det nordlandske indre dal strøk" som strækker sig like fra grænsen mot Trondhjems stift til Saltenfjord og Sørfolden. Dette dalstrøk kjendetegnes ved mægtige skiferkomplekser og mange og store kalkstens drag som veksler med skifrene. Forskjellig fra dette strøk er de ytre dele av Nordland, kystranden, hvor granitmassiver og forskjellige gneiser hovedsagelig danner den faste fjeld grund. De golde, nøkne og ufrugtbare fjeld ut mot havet bestaar gjerne av disse bergarter. Norges Geol. Unders. Nr

4 2 Kartbladet omfatter et meget kupert, sterkt opstykket fjeldomraade, der er gjennemskaaret av dype daler. Det høieste punkt inden kartet ligger i Svartisens omraade og nåar en høide av ca m. o. h. Istinden som er 1577 meter høi ligger ca. 200 m. utenfor kartets vestrand. Bolna nær østranden av kartet er 1506 m. Høie fjeld er ellers regnet nordfrå og sydover. Steintoppen m Steinfjeld Der er i det hele tat en gradvis synken av de høieste fjeldtopper efterhvert som man gaar sydover fra trakterne om vandskillet mot Salten i Bredekfjeld Stormdalsfjeld Svartisfjeldet Ørtfjeld 1442 Kjerringfjeld Jarfjeld 1161 Grønfjeld 1057 Giftfjeld 1038 den nordlige del av bladet mot de mere centrale deler av Ranenelvens nedslagsdistrikt i den sydlige del av kartet. Det laveste punkt inden kartets omraade er Ranenelvens nivåa i det sydvestlige hjørne ca. 20 m. o. h. Den midlere høide av fjeldmasserne er beregnet til 714 m. Nogen egentlige sammenhængende fjeldvidder fins ikke paa dette kart. Det eneste fjeldparti man skulde kunne regne som saadan maatte være strækningen fra Raufjeldet nordover og østover mot Lønsdalen østenfor kartets grænse. Ellers er den heie fjeld trakt sterkt gjennemfuret av daler, og disse daler og vas dragene præger hele omraadets topografi.

5 3 Bjellaanes er et knutepunkt i Ranenelvens hydrografi Der løper alle de elver sammen, som danner hovedvasdraget Fra vest kommer Stormdalselven som er dannet ved sammen- S] W,A ly Mf * "Mt Stormdalsfossen. løp av store og lille Stormdalsaaga, Sorgisaaga og Slaataaga Kort før sammenløpet med hovedelven danner den Stormdals fossen, antagelig det høieste vandfald i Ranenelvens nedslags

6 4 distrikt. Høiden av det nederste frie fald er m. og den hele høide av faldet m. Fra fossen til Bjellaanes løper elven i en canon. Fra nord strømmer Tespa i Ranen elven, fra nordnordøst kommer Bjellaaga og fra sydøst Randalselven, der med sine tilløp Gubbelaaen og Virvaselven med Blerekelven maa regnes som den egentlige begyndelse av Ranenelv. Fra syd kømmer endelig Messingaaga fra dalen mellem Jarfjeld og Kjerringfjeld. Fra Bjellaanes rinder Ranenelv i sydvestlig retning med jevnt og ikke synderlig sterkt fald gjennem den egentlige Dun derlandsdal, en typisk strøkdal omgit av høie fjeld paa begge sider. Først ved Nævernes mottar den et større tilløp i Grønfjeldaaga, der kommer fra sydøst. Ved Storforshei mottar.den sit næste større tilløp, Stillevasaaga, der har fra Ørtvand. Ved Skonseng flyter Ranenelven sammen med sit største tilløp Langvasaaga, som fører smelte vand fra Høgtuvas og Svartisens bræomraader. Våndet er blakt av alt bræslammet, og efter sammenløpet holder våndet fra de to elver sig langs hver sin bred indtil det 1 km. længer ned i Reinfossens ca. 20 m. høie fald piskes sammen til det gråa, grumsete vand der i snesmeltningens tid gjør Ranen fjorden blak flere mil utover. Langvasaaga danner avløpet fra Langvand. Kort efter utløpet fra våndet mottar den tilløp fra nord gjennem Røvasdalen. Denne elv er dannet ved sam menløp av Røvasaaga fra nordost, Blakkaaga fra nordnordøst og Svartisvandets avløp fra nord. De to sidste elver fører meget brævand, særlig Blakkaaga. Omtrent 1 km. nedenfor Reinfossen danner Ranenelven en mindre fos Kobfossen og kort efter mottar den fra øst et av sine største tilløp Plura, der kommer fra Kalvandet syd for kartets grænse.

7 5 Ranenelvens nedslagsdistrikt er et av de største i hele Nordland, med bielver ialt km2, hvorav litt over 1600 km 2 falder inden dette kartblads ramme. Karakteri stisk for Ranenelven er det særdeles ringe antal ind sjøer som fins inden hovedvasdraget, mens Langvas aaga og Plura har ganske store reguleringsbassiner. Stormdalselven, Tespa, Randalselven og Gubbelaaen har inden sine nedslagsdistrikter ingen indsjøer som nåar 1 km 2 størrelse. Grønfjeldaaga, Messingaaga og Stillevasaaga har hver en indsjø paa 1,1 km2 til regulering av vandføringen. Virvaselven og Blerekelven har sit utspring fra litt større vand, mens Bjellaaga i n. og s. Bjellaavand (henholdsvis 9,8 og 3,0 km 2) har et par av de største bassiner som fins i vasdraget. Inden kartets ramme er det største vand Bog vandet nær opunder Svartisen med 2,0 km 2 og endel av Langvandet kommer ogsaa ind paa kartet. Ranenelven har som følge av de i forhold til nedslagsdistriktet meget smaa reguleringsbassiner en meget uregelmæssig vandføring. I flomtiden svulmer elven voldsomt op, mens den senhøstes undertiden har saa ringe vandføring at man enkelte steder skal kunne gaa over den. Eiendommelig er Ranenelvens ringe fald. Ved sammen løpet med Plura 10 km. fra utløpet er elvens nivåa 20 m. o. h. Paa den 3 km. lange strækning til Røsvoldneset er to fosser Kobfossen og Reinfossen saaledes at nivaaet ved sammen løpet med Langvasaaga er omtrent m. o. h. Først ovenfor Nævernes, over 30 km. fra utløpet i Ranenfjord er elvens nivåa 60 m., og ved Bjellaanes i en avstand av 52 km. fra utløpet er høiden ca. 155 m. o. h. Endog ved Andfjeldneset, 66 km. ovenfor utløpet, er høi den ikke mere end ca. 320 m. o. h. Dette er paafaldende

8 6 nåar man tar hensyn til at elven gjennemstrømmer et om raade hvis midlere høide er mere end 700 m. o. h. Ser vi til bielvene saa har Glaamaaga, som gjennemstrømmer Lang vasgrænden, og Røvasaaga et lignende løp. De andre bielve til Ranenelv har alle et løp med langt sterkere fald. Særlig gjælder dette de bielve som strømmer sammen om Bjellaanes. Mens Ranenelv ved Bjellaanes ligger i omtrent 155 meters høide, har bielvene 5 km. ovenfor sammenløpet følgende høider: Stormdalselvens nivåa ligger paa omtrent 310 m. og elven har altsaa paa 5 km. nøiagtig det samme fald som hovedelven paa hele den 52 km. lange strækning fra Bjell aanes til fjorden. Tespa ligger i en høide av 375 m. 5 km. fra Bjellaanes, Bjellaaga 380 m. og Messingaaga 530 m. i tilsvarende avstand ovenfor sammenløpet. Alle disse bielve har et løp med steilt fald umiddelbart før sammenløpet med hovedelven; men længer op synes ogsaa bielvene at ha et mere modent løp. Det gjælder i særlig grad Stormdalselven og Bjellaaga, som ogsaa er de to største av bielvene. Dunderlandsdalen er tiltrods for at den er en strøkdal eller længdedal paa sine steder meget trang. Det trangeste parti av dalen ligger antagelig ved Dunderland gaard. Der hæver Rundtind paa nordvestsiden av elven sig til en høide 1358 m. og Durmaalshaugen og Jarfjeldet paa sydøstsiden til en høide av 1161 m. Den horisontale avstand mellem disse høieste fjeld er bare 6 km. og dalbunden imellem ligger ikke høiere end m. o. h.; dalen er altsaa omkring m. nedsænket mellem fjeldtoppene. Bebyggelsen inden omraadet er ganske sparsom. Naar undtas grænden omkring Bjellaanes er den nordlige halvdel av kartet overhodet ikke bebodd. Tidligere var det anderledes, idet Stormdalen huset et par opsittere, og likeledes var der

9 7 et par bruk i Blakaagas dal. Nu er gaardene nedlagt og opsitterne forlængst fråflyttet. Jordene brukes nu bare som utslaatter og fjeldbeiter. I Dunderlandsdalen er den tætteste bebyggelse samlet omkring Røsvold og Skonseng. Ellers er bebyggelsen mere spredt og der er ofte flere kilometer mel lem gaardene. Av sidedalene er Røvasdalen, Plurdalen og Grønfjelddalen bebodd, alle de øvrige sidedale er uten be byggelse. Andfjeldneset er nu den sidste gaard i hoveddalen. Tidligere rak bebyggelsen længer op, men de bruk som var der er nu øde. I de øvre dele av dalen er brukerne for en stor del ikke selveiere men leilændinger under staten. I de senere aar har de nok faat anledning til at kjøpe gaardene sine; men det har ikke gaat fort at faa disse ting ordnet. Leilændingsvæsenet har nok sin skyld i at saa mange av fjeldgaardene er blit fråflyttet. Ikke mindre end Bræer. Snegrænsen. 193 km2 av kartets omraade er dækket av evig sne og is. Størst utbredelse har bræerne i den nordvestlige del, hvor endel av Svartisen falder inden kartets ramme. Desuten er der ogsaa store brædækte omraader i Ørtfjeldet, Svartisfjeldet, Stormdalsfjeldet og i Steinfjeldet. Snelinjens høide er forskjellig i den vestlige og østlige del av kartet. I Svartisens omraade ligger den omkring 950 m. o. h, muligens noget lavere, mens enkelte av jøklerne skyter sig ned i dalerne til omkring 400 m. o. h. I Stormdalsfjeldet ligger snegrænsen ved omkring 975 m., i Ørtfjeld ca m., i Steinfjeldene ; i Bolna synes den endog at ligge i omtrent 1200 meters høide.

10 8 Dr. G. Holmsen har efter en av ham utarbeidet metode bestemt den midlere høide av snegrænsen inden Dunderlands bladet til 1090 m. og paa det kart over snegrænsens høide som ledsager hans avhandling Snegrænsen i Norge" for løper kurven for 1000 m. i en bue omtrent langs kartets vestre rand, kurven for 1100 m. nær midten av kartet og 1200 meters kurven nær kartets østre kant. Metoden gir aabenbart noget for høie værdier; den midlere høide av snegrænsen i Dunderlandsdalen ligger nemlig omkring 1000 til 1025 m. o. h. og forskjellen blir saaledes meter fra den ved den hypsografiske metode bestemte høide. Fra Svartisens bræmasser gaar mange jøkler ned mot de omgivende dalsænkninger. Den længste av disse er bræen syd for nedre Bogfjeld, som gaar helt ned til bunden av Blakkaaga til en høide av omtrent m. o. h. Paa en distance av vel 7 km. skyter denne bræ sig ned til et nivåa av 560 m. under snegrænsens høide. Ogsaa jøkelen paa nordsiden av Gieddeloptcokka gaar ned til en lignende høide over havet, men ellers er der ingen av bræerne paa østsiden av Svartisen som nåar tilnærmelsesvis saa lavt ned. Befolkningen i Nordre Helgeland bruker betegnelsen Svartis som fællesnavn for jøkler som kommer ned fra de evige sne- og ismarker. At navnet er blit fæstnet som et egennavn paa det hele gletscheromraade bunder i en mis tydning av dets oprindelige betydning. Det er jo ogsaa naturlig nok, at det kun er jøklernes opsprukne og ofte mørke, grusblandede ismasser som skyter ned mot dalene som kunde kaldes svartis og ikke fjeldviddernes store, skin nende hvite snemarker.

11 9 Skogen og skoggrænsen. I den sydvestlige del av kartet har skogen stor utbre delse saavel i Dunderlandsdalens hoveddalføre som langs sidedalerne Røvasdalen, Plurdalen og Grønfjelddalen. Sko gen dækker her de lavere fjeld til en høide av omkring 500 m. Længer nord holder skogen sig kun langs dalførene, hvor den dækker bunden og de lavere fjeldskraaninger. Den øvre grænse for bjerkeskogen er meget varierende inden kartets omraade. Længst i sydvest er den omkring 500 m., men stiger østover til 600 m. i Grønfjelddalen og til omtrent 670 m. i det sydøstlige hjørne av kartet, hvor den nåar høiest op. I nordvestlig retning henimot Svart isens omraade er der en paatagelig synken i skoggrænsens høide. I Hile Stormdalen nåar skogen til omtrent 480 m., øverst i Røvasaagas dal til omtrent 450 m. og øverst i Blakkaadalen tjl m. Det er tydeligvis Svartisens nærhet som fremkalder denne synken, idet den avkjøler luften og der igjennem betinger en lavere sommertemperatur i trakten. Paa kartet næste side er fremstillet variationen i skoggrænsens høide for hele nordre Helgeland. Kurverne forbinder steder med samme høide for skoggrænsen. Paa de større øer i kystranden stiger skogen til en høide av omtrent 200 m., mens den litt længer ind, paa fastlandet omkring fjordmun dingerne, nåar en høide av ca. 300 m. Skoggrænsen stiger saa nogenlunde jevnt østover til grænsetrakterne, hvor den nåar en høide av omkring 700 m. I Svartisens omgivelser er der store uregelmæssigheter i kurvernes forløp. Kurverne for 400 og 500 m. skyter frem i en tunge mellem Høgtuvas og Svartisens fjeldmasser, men bøier saa av mot øst, løper i en stor bue om Svartisens fjeldkompleks, og skyter sig

12

13 1 rondfor Svartisen igjen nærmere frem mot kysten. Kurvene ofr 60 m. og 70 m., som liger mere fjernet fra Svartisen, epølrofrigjen mere normalt, omtrent paralelt med kystlinjen. edr er et omtrent konstant forhold melem skogræn nesshøide og snegrænsen inden en bestemt trakt. For dene edl av Nordland er forskjelen omtrent 60 m. Holmsen ahr ved sine undersøkelser over snegrænsen fundet at dene egitsrfra 90 m. til 130 m. fra kysten og ind til riksgrænsen, eklivht altsa stemer ganske godt med en stigning for esnærgoksnfra m. til 70 m. edn høide hvortil naleskogen gar inden kartbladet er kie pa langt nær underkastet sa store variationer som for negoksekrejbs vedkomende. Sydligst pa kartet i Pluras røflade stiger naleskogen til en høide av 480 m. mens den rvøegrænse elers holder sig noksa konstant melem 375 og420 m. Ved Bjelanes nåar den til en høide av 390 m. nemsden lit længer op i dalen ved Krokstrand nåar helt optil 450 m. o. h. enarn og Dunderlandsdalen er den nordligste del av ednalthvor granen forekomer som skogdanende træ. Der nifsenkelte spredte forekomster som vistnok er indplantet egnælrnord, i Saltdalen; men elers er den ukjendt videre omt nord, pa en strækning av omkring 70 km. indtil den ejgin patræfes i Sydvaranger pa nogen fa steder og i en egont avikende form. Til Sydvaranger er granen indvandret rfa Finland. egoksnhar tidligere nad betydelig høiere op i Dun neladsdnalred,til trakter hvorfra den nu er ganske forsvundet. edelass skal der være fundet stamer av furu i myrene evd Virvandet som liger i en høide av 64 m. Her har egoksnaltsa tidligere gat ca. 20 m. høiere op end nu.

14 21 eurufner i det hele tat pa tilbakegang i Dunderlands nelad.foruten en forandring i de klimatiske forhold har sgoaen sterk hugst betinget dete. I arene akslder ha været huget svære mængder furu i dalen for atnyte barken til barkebrød mens stamerne blev ligende ogratne i skogen. Der har i mange ar været drevet nidnærberæjtg pa tyrirøter som har været brudt op fra ednubgoksni Herne ovenfor og nedenfor Krokstrand. Dete resiv,at der engang har været en rik skogvekst, men at egoksner blit sterkt huget. enargnsynes derimot at være i stadig fremgang og ednifebrsig vistnok endnu pa indvandring i dalen. regildite geologiske undersøkelser. nemsde indre dele av Nordlands amt i almindelighet ahr været litet studert i geologisk hensende i forhold til tekørtstsyk,har Dunderlandsdalens omgivelser alerede noksa ilditgværet kjendt og undersøkt. Vargas Bedemar kom pasine reiser gjenem Norge i ogsa til Ranen oggjorde utflugter fra Mo til jernmalmfelterne ved Lang tednav, og han har vistnok ogsa besøkt de nedre deler av neladsdnalrednud. H. C. Strøm var her i 1824 og 27 og tsierehele Dunderlandsdalen op like til Nasa. Han har rojgt gode antegnelser om traktens geologi. Keilhau har køsebtplurdalen i den sydligste del av kartet; men han ahr vistnok ike været i selve Dunderlandsdalen. renesehar Telef Dahl og O. A. Corneliusen reist i dise trakter for utarbeidelsen av det geologiske kart over edt nordlige Norge. j. H. L. Vogt har siden 189 ved sine ksigoloeg-ksitkarpe undersøkelser i Nordlands amt talrike

15 nednurgreb 31 egnagrbesøkt Dunderlandsdalen og nærmere studert dens eielmlamnrejr og de geologiske forhold. For Norges Geo ksigole Undersøkelse har ogsa elers flere geologer besøkt tetraks omrade. J. Rekstad har kartlagt den nordøstlige edl av kartet indtil Bolnabæk, Bjelanes og Steinfjeldene i 191;R. Marstrander har i 1910 og 1912 kartlagt den giltsevdronedel melem Steinfjeldene, Stormdalen og Svartisen. I 1913 og 1914 har jeg med T. Michelsen som asistent galtraktden øvrige del av kartet, idet der for utarbeidelsen avdete ogsa er benytet tidligere observationer av flere av denævnte geologer samt C.W. Carstens og S. O.Andresen osm besøkte Dunderlandsdalen og omgivende trakter i Avandre geologer som har studert Dunderlandsdalen ma envænso. T. Grønlie som har undersøkt de marine avlei egnirrindgaende. Fr. Svenonius har under reiser i de ksnevse grænsetrakter ogsa besøkt den norske side av esnærgn og har derunder gjort nogen streiftog i den østlige edl av bladet, i trakterne om Kjeringvandene. I forbindelse med undersøkelsen av jernmalmforekom nretseog driften ved Dunderlandsverket har et stort antal evasl indenlandske som fremede bergmænd og grube gidnyke besøkt trakten. Haselbom er den mest kjendte av sideog den hvis arbeide har hat størst betydning, men der erogsa mange andre. edt er tidligere sagt at man i Nordland kan skile elemm flere soner i fjeldkjeden. Yterst har man skjær nedrags skiferegion, indenfor den en kystsonens granit oigernog i det indre av landet dalstrøkenes skiferegion elerden indre skiferegion. Kystsonens granitregion er

16 .nerefiksremilg nedejkdlejfsakse. Den stræker sig som et bredt belte gnals kysten og de ytre fjordistrikter. Mange av de høieste lejfd er opbyget av dene sones graniter. Til bege sider for nedestræker sig brede beiter med skifre og andre sedi rætneme bergarter. itl den indre sone hører Dunderlandsdalens omrade. ednurgdlejfner inden omradet fornemelig opbyget av gitgæme lagserier av skifre og kalksten. Det er dentypiske oitamrofromram-refiksremilgnsom daner bergrunden i edn vestlige og centrale del av kartbladet mens der i den giltsevdyse del av bladet er adskilige injektioner av granit; sgoai den østlige og delvis nordlige del av bladet er der tkartstue granitfelter. 41 erefiksremilgninden bladets omrade viser de same enoitairavr i sin petrografiske karakter som vanligvis er til edlæftinden de nordlandske glimerskifertrakter. Dels er erefiksnen bløt næsten fylitisk bergart av grønlig eler gråa evraf.den er ofte smafoldet eler kruset og er let smul ednerd. Skifre av dene type finder man mange steder i de rdene dele av Dunderlandsdalen og likesa i Plurdalen. Enmeget almindelig type er en oftest brunlig, under editn violetagtig, smaskjælet, hard glimerskifer. Den er nrejgekvartsrik, idet den smaskjælede glimer veksler med ksnagefine striper av smakornet kvarts. Undertiden samler estravknsig til tynde langstrakte linser i skiferen. Hypig edlohednirogsa bergarten talrike sma granater, og ike edlejsn optrær ogsa andre mineraler i skiferen. I skjæ egnirrfor en nyanlagt vei sydvest for Fagerdalen i Plurdalen ednifrman saledes mængder av cyanit i kvartslinser i skiferen.

17 inaycter ogsa iagtat i foten av Ørtfjeld i talkholdig skifer oglikeledes i granatførende skifer nær Ørtfjeldets top. rfiksremnrilgtanargeer meget almindelige inden kart tedalb. I Svartisdalen og ved Svartisvand i den vestlige del avbladet er store omrader med overordentlig vakert ut elkivtgranatglimerskifer. Nord for Grønli i Rødvasdalen ognord og nordvest for Ørtvandet er der ogsa store edarmor med sadan skifer. I sydheldningen av Bomfjeldet som er den vestlige epøltur av Ørtfjeldet star en eiendomelig granatførende refiks. Skiferen har en gralig, undertiden næsten gralighvit vrafe og indeholder mængdevis av granater saledes at berg etran er fuldstændig spæket dermed. Granaterne varierer i størelse fra en liten ert og op til støre klumper, som kan haen diameter av 2 3 cm. og ofte mere. Krystalbegræns egninner i almindelighet ike særlig vel utpræget. I trakterne melem Dunderlandsdalen og Stormdalen atsrflere steder en bergart av et eiendomelig utsende. edn kan mest træfende betegnes som en kvartslinseskifer. vlese skiferen er nærmest en ordinær glimerskifertype, emn den er aldeles opfyldt av en mængde uregelmæsige, nrejgesterkt vredne og foldede og oftest meget langstrakte egnintulsednirav kvarts. Undertiden er de linseformede men dagjerne sterkt utruket i retning paralel med lagningen i netragreb.skiferen er gjerne sterkt foldet og den er ike ilukden typiske glimerskifergneis i utsende. Kvartslinse erfiks" av dene type star i den høieste ryg av Kolfjeldet ert nord for Bergslatdalen, i overgangen fra Bergslatdalen itl Kvanevasdalen og i den vestlige ryg av Ørtfjeldets høieste dnit. Bergarten gir indtryk av at være danet ved at kvarts erblit preset ind i skiferen under en sterk foldning av dene. 51

18 d/tjfynmejk I den østlige del av kartbladet patræfes grafitskifer pa enræke steder. Den ses ved Randalselven ca. 3V2 km. i nordøst for Andfjeldneset, i Rundfjeldet og i vestskrænten avrauberget nær Krokstrand. Grafitskiferen indeholder ad iliksgsvovlkisimpregnation, og den ruster derfor sterkt pa netalfrevo. Raubergets sterkt rustfarvede styrtning mot dalen ahr git fjeldet dets navn. 61 eliforprover Randalen rfa Kjeringfjeld til Rau egrebtog Rundfjeld. edn indbyrdes avstand elemm profilerne er ca. 1 km. Lagserien opåa etinargnbestar av fyl sitilkskifer og grafit efiksrmed kalkdrag og /ve egrebuart er den sydlige utløper av Raufjeldet, som irvørofger et stort masiv av granit. Det er eiendomelig, atskiferen som omsluter den sydlige del av Raufjeldet synes atlige opåa graniten. Grafitskiferen er av de underste alg i dene lagserie, som ogsa indeholder tynde kalkdrag ogkvartsitdrag. Et profil fra Ranenelvens dalføre over Rau egrebter gjengit ovenfor. Dete profil viser stor over slemetsneemed det profil som Rekstad medeler fra edlejftabtved Junkerdalen. Ogsa her liger sort, rustende

19 .retemaid efiksrvekslende med kalkdrag og almindelig fylitisk skifer tkeride pa graniten 1. Enalmindelig type av skifer er ogsa kalkglimerskifre elerkalkholdige fylitiske skifre. De antar ofte forvitrings emrofrsom minder om kalksten og daner ved sin forvitring etfrugtbart jordsmon, hvor der gjerne vokser en ypig vegeta noit. Kalkglimerskifre har stor utbredelse i vestheldningen avraufjeldet, fra Bjelanes og nordover mot Bjelavandene, i Mesingen og sydover mot Lasken, videre flere steder i Pluras røflade og adskilige steder langs Ranenelven ved denes rdene løp omkring Røsvoldneset. ilejksrofgfra de vanlige typer av glimerskifer er ednel skifre som stryker i sydøstlig retning fra Bjela esent langs Ranenelvens øvre løp og langs Virvaselven. - edt er gråa eler gragrøne, tæte, skifrige bergarter, tfoemed talrike hornblendekrystaler langs lagflaterne og tfoeer hornblenden utviklet som straleformige roseter. kie sjelden er det en mere ordinær utsende glimer efiksrsom indeholder dise roseter av hornblendekrystaler. elemm nedre og øvre Hjartasen og videre i sydøst er etragrebr som dise almindelige. Ogsa nord for Bjelanes, i Tespfjeldet, træfer man flere steder lignende skifre, under editn med roseter av stralsten der kan være 3 4 cm. i edt er antagelig dise harde lerskifre" som Telef hadlhar iagtat i de øvre dele av Ranenelvens dalføre, i nretkarte om Kjæringvand, som har foranlediget at han pakartet over det nordlige Norge har avsat et omrade emd Raipasystemets bergarter her. I virkeligheten er skifrene 71 1 Se Rekstad. Fjeldstrøket melem Saltdalen og Dunderlandsdalen. N.G. U. Nr. 67. Pag. 19. egronsgeol. Unders. Nr. 86. "

20 ehr stratigrafisk samenhørende med skifrene nord for enalejbsog ældre end skiferserien længer vest, ike yngre osm man skulde anta efter Dahls 1 kart. ivskøsrofshar jeg under kartlægningen prøvet at holde rfikseav forskjelig petrografisk karakter ut fra hinanden, men edt har ike været mulig konsekvent at gjenemføre nogen niledgav skiferkomplekset. Dels er grænserne melem de tleknee typer ike altid skarpe, dels skifter de enkelte typer avskifre noksa hypig seiv inden begrænsede arealer. Den tsrøtse vanskelighet er dog at en sadan kartlægning vilde værke et sa detaljert markarbeide, ofte i de mest utilgjænge gilefjeldmarker, at man vanskelig kan avse tid dertil. 81 netsklak, dolomit og marmor. neladsdnalrednuds omrade er en av de trakter i vort dnal, hvor kalksten og marmor har størst utbredelse. I ike rdnimeend km 2 av kartets omrade daner kalk etsnog marmor den faste fjeldgrund, og der er kun fa steder reles i Nordland, hvor dise bergarter dæker arealer av dnengilestørelse. I det nordvestlige hjørne av kartbladet edrekærtsrsig to lange samenhængende kalkstensdrag langs agakalbsdalføre. Lit længer øst gar et mægtig kalk ardsnetsg i omtrent nord sydlig retning langs Stormdalsagas erøflad.mot syd sluter dete av ved lile Stormdalsaga og 1 Længer øst er pa Telef Dahls kart avsat et omrade med temetsysasiagsbergarter, strækende sig fra Kjeringvand østover itl Nasa. Dete omrades bergarter begynder imidlertid først ved edlovsladnarn lit øst for kartgrænsen. Det bestar av brunlige eler egildør,glimerholdige, sandstenslignende bergarter med nordvestlig elervestnordvestlig strøk og steilt fald mot nordøst. Det er mulig atnogen av dise bergarter komer ind pa kartets omrade om nirkg Bolnabæken, men dete er ike nærmere undersøkt.

21 edt er tvilsomt hvor fortsætelsen av dete drag fins. De tsgitgæme kalkstensdrag stryker fra Grønli nær kartets rtseverand i ret østlig retning til Vesterfjeldet og Ørtvand ogderfrå i en stor bue omtrent paralelt med Ranenelvens ølp langs hele Dunderlandsdalens nordside til Bjelanes og redivemot nord over fjeldtrakterne mot Salten. Dise mægtige ardklakgvider sig pa en eiendomelig mate ut, saledes atde dæker ogsa vældige arealer pa syd og østsiden av neladsdnalrednud, trakterne om Nævernes, fjeldet Lasken ogdalstrøket Silbotnet. Dete vældige kalkstensfelt daner etstort halvmaneformig omrade med den ene spids vest ofr Vesterfjeldet og den anden spids i trakten ved Bjelanes. ednatsvan melem dise punkter er km. og den største derbe av feltet er ca. 12 km. red.er ogsa en stor mængde glimerskifer inden dete edarmo, men stort set er kalksten den overveiende bergart. Eteiendomelig træk er at ved enden av feltet samler ale demægtige kalkstensdrag sig til et eler et par enkle, regel gisæmedrag. rfa østre Bjelanes og nordover langs Tespfjeldets østre nærkststryker et andet kalkstensdrag paralelt med det nævnte. edt deler sig mot nord tildels op i flere paralele drag. Ved enalejbsgjør draget en skarp bøi og fortsæter sydøstover gnals Ranenelven forbi Krokstrand og videre langs Virvas evlen og ind pa kartbladene Umbugten og Virvands om dareog derefter ind i Sverige. ednel ganske mægtige kalkstensdrag som forløper i en otsrbue langs Plurdalen komer ind pa kartbladet nær det rtsevdyse hjørne. De forløper i omtrent øst vestlig retning pabege sider av Pluras dalføre, men synes at tape sig i ehgitgæmt henimot kartbladets vestre rand. 91

22 emd hensyn til de pa kartet avsate kalkstensdrag er edt meget almindelig at dise er opdelt ved mere eler min rde mægtige skiferdrag som ike har kunet avsætes pa tetrak. I den ca m. mægtige sone i Jarfjeldet øst ofr Mesingen har jeg saledes talt 1 forskjelige skiferdrag ofr det meste fra»/2 til 2 m. mægtige men tildels ogsa op itl ca. 5 meters mægtighet. esamdevohnav ale dise kalkstene er den vanlige blåa elerblagra oftest urene nordlandske kalksten. Den er i ehgilednimlat temelig rik pa fremede mineraler som remilg, kvarts og temelig ofte tremolit, likesom den jevnlig edlohednirvekslende mængder lerslam eler skifersubstans i remeeler mindre omvandlet form. enetsklakn3 4 km. øst for Grønli er tildels meget rik patremolit og flere steder nær jernmalmleierne i Dunder eladsdnalnpatræfes ogsa tremolitførende kalksten. setfoter kalkstener som liger nær op til grænsen mot enoitkejnitinargr mere omvandlet. De er da lysere av farve, ergrovkrystalinske og indeholder almindelig sma mængder avkismineraler og ofte grafitskjæl. edr er talrike dolomitiske kalkdrag inden omradet, og relfe av dise synes at indeholde ganske ren dolomit. Des rævehar der ike været anledning til at foreta analyser av esid; for bedømelsen av bergarterne som dolomit har jeg kie hat andet end bergartens utsende og syreprøve at tøtse mig til. De beleilig beligende feiter burde imidlertid lbi gjenstand for nærmere undersøkelse. Der gar et mægtig ardgav sadan bergart melem Kvitingan og Storforshei. Etandet træfes nær vestre ende av Ørtvand og stryker ontsivk langs sydsiden av våndet; videre fins dolomit ved Næver æns og andre steder savel pa nordsiden som pa sydsiden 02

23 avdunderlandsdalen. Den fins saledes nær søndre Dunder naldgard, ved Lasktjernene nogen kilometer i sydvest derfor ogflere steder pa strækningen fra Grønfjeld og op mot Lasken. omramrfins etpar steder inden kartbladets omrade' gniseme bro ca. 3 km. nord for Dunderland er en vaker rbvlævhobyget helt av marmor, som er brut i et brud pavestsiden av elven nær dene. Marmoren er vaker ivhtog blaflamet og lar sig bryte i ganske store bloker. edt blaflamede parti av kalkstensdraget har en mægtighet avca. P/2 m. Et drag med hvit marmor er omtrent 2 m. itgæmgog derefter folger et betydelig mægtigere drag av rosalbt marmor med tynde hvite arer og linser. I Rundtuvdalen ca. 5 km. nord for Bjelanes er der en ekavr hvit og rødflamet marmor, tildels ogsa med grønlige regninget.den har ike været gjenstand for nogen brytning ogden er kun blotet nogen fa steder i et bækeleie. Berg ednurgn er sterkt tildæket, sa man kan vanskelig dane isg noget begrep om bergartens utbredelse. rfa Rundtuvdalen skal der ifølge Vogt være bragt evørprav hvit dolomitmarmor ved sogneprest O. T. Olsen. ilegatnag er dene prøve fra et sted nær den nævnte mar tsmokerofrom. Hvit dolomitmarmor kjender man ogsa fra nartskorkdi øvre del av Dunderlandsdalen. irvørofger der en ræke steder inden de mægtige snetsklak-og marmordrag i Dunderlandsdalen, hvor bergarten akn egne sig til bruk som marmor. Flere av de tidligere tnvænedolomiter har en vaker blalig hvit farve og lar sig tyrbe i jevne bloker. I skjæringerne for jernbanelinjen langs sydsiden av Ørt navder kalkstenen flere steder utviklet som en aret eler flam emt marmor, gjerne med blagra og blasorte vekslende skikt. 12

24 .enreielmlamnrej 2 neladsdnalrednuds jernmalm vil bli nærmere omtalt i etsenere avsnit. Da den imidlertid er et led i den normale iresgaleav bergarter skal den omtales ganske kort ogsa her. nreielmlamnreje av Dunderlandsdalens type opfates nu ilednimlagsom sedimenter, og de er i sin optræden overalt etynkttil de mægtige kalkstensdrag. De forløper paralelt emd lagningen i de omgivende bergarter og har seiv en ut egærptlagdelt karakter. De deltar ogsa i de foldninger som eiresgaln forøvrig har været underkastet. Efter Vogts iagt eslegatrer jernmalmdragene fortrinsvis beligende ved den rdene grænse av de mægtige kalkstensdrag. Det er karak ksitsiret,at mens jernmalmen i sin optræden er nær knytet itl kalkstensdragene, optrær den ike i umidelbar forbin slede med dise, men gjerne adskilt fra kalkstenen ved et kikst av kvartsrik bergart. enrejtforekomer dels som jemglans Fe. 2 0 :J og dels osm magnetit Fe 3 0, i forskjelig blandingsforhold. Som en dneagmenejgeregel kan man si, at de østlige feiter fører dneievrevoe jernglans med sma rnængder magnetit mens devestlige feiter i Dunderlandsdalen oftest er betydelig rikere pamagnetit, og undertiden utelukende fører sadan malm. emlamnkan i analogi med de svenske jernmalme betegnes osm en randig torsten". Som en almindelig regel gjælder ted,at jernmalmen i Dunderlandsdalen i gjenemsnit holder ac pet. jern. Analyserne viser oftest en noget høiere lahegtav jern ', men ved drift i stor stil har det vist sig, at amn ike kan gjøre regning med et høiere gjenemsnitlig lohdninrejd end det ovenævnte. Jernmalmens fosforindhold Setabelen side 59.

25 ermidels høit. Det kan variere sterkt inden de enkelte edetseielrog melem leiestederne indbyrdes. Omkring 10 esylanarviser et fosforindhold varierende melem pet. og0.45 pet. med et midlere fosforindhold av temelig nøiagtig.02 pet. Svovlindholdet er oftest meget lavt og i almindelighet ukn pet. Kun ganske undtagelsesvis viser ana nresyle en gehalt av optil 0.04 pet. Titanindholdet i malmen erogsa meget ringe og kan praktisk talt sætes lik nul. sgoamalmens manganindhold er ringe, og specielt ved dekvartsrike leiesteder er det særdeles lavt, oftest pet., men kan undertiden muligens ga noget høiere. Demineraler som almindelig ledsager malmen er først ogfremst kvarts og silikater, særlig magnesia-kalk-silikater osm glimer, epidot, hornblende, augit, granat o. s. v., men sgoai mindre mængde karbonater. egnintæsnemasnav de slagdanende bestandele frem agr av nedenstaende tabel, som er fremkomet ved at man ofr et stort antal analyser har truket jernindholdet fra og ahr omregnet det gjenstaende. ryslesike pet. rojreld 5 4 udyskonagnaml lakk12 10 isengama3.5 3 Ensa høi kiselsyregehalt som fins i dise malme er enulempe, idet der ved smeltning av malmen kræves en egemt stor tilsætning av kalksten. amn tænker sig forekomster av dene type danet evd avsætning av karbonatopløsninger, idet jernet ved oitadyskoner fældt ut av en opløsning av jern- og 32

26 .tistravk 42 anobrakludyxonagnamti kulsyreholdig vand efter ligningen 2 FeCO a +O = Fe C0 2. tedeer altsa en proces som er nær beslegtet med eslenadnav myrmalm og sjømalm. edr er adskilige mægtige kvartsitleier inden kartomradet. nadaseer særlig talrike inden fjeldstrækningen melem edlejfretsevt og Røvasdalen, hvor de stryker i sydvestlig iltsødrongretning paralel med glimerskiferens lagning. edelekils er der endel kvartsitdrag i omgivelserne av Ørt edlejft og Svartisfjeldet, og længer i sydøst i Grønfjeldet og edlejfrajter der ogsa adskilige drag. Som en almindelig egerl kan man si, at dise drag med nogenlunde konstant ehgitgæmt stryker paralelt med glimerskifrenes strøk. De eroftest lagdelt, omend ike sterkt utpræget; bænkene er tfoe1 til V/2 fot tyke og spræker op i store bloke. negardtistravke er i sin optræden ike sa regelmæsige osm de sedimentære bergarter er og de har ike kunet for egløfsover lange strækninger saledes som kalkstensdragene. edt synes som kvartsitdragene flere steder, for eksempel i edistsevn av Kuhaugfjeld, star i forbindelse med gjenem dnetæse kvartsgange, og dete bragte mig alerede tidlig under egningæltrakn av Dunderlandsbladet P a tanken om en mulig itpurev oprindelse. Kvartsgangene har ofte en noget lysere vrafe end kvartsitdragene og er ulaget, men synes elers at metse overens i samensætning og forøvrig at sta i nær nintynklitg til dise. dneatsnedenetegninger fra tre vidt forskjelige om edarr inden kartet viser hvorledes kvartsitdragene under editn forholder sig til den omgivende skifer. For det meste

27 esiksrsom viser grænseforholdet melem kvartsiten og glimerskiferen. nerefiksremilgs lag overskjæres mot grænsen og kvartsen trænger tildels nid melem skiferlagene. Kvartsiten har litet utpræget lagning eler er kavst laget. I skise 3 er den dels tydelig laget, dels helt ulaget. 1.Fra Kuhaugfjeld. 2 Fra Ørtfjeldtind. 3. Fra sydlige del av Jarfjeldet. 52

28 62 epølrofrgrænserne melem kvartsiten og skiferen paralelt negningal,men grænseforhold som vist i tegningen er ike endlejs.de viser fuld analogi med forholdene langs grænsen omt en vanlig eruptiv bergart. lohrofd som dise, hvor kvartsen som arer trænger nid melem skiferens lag og hvor fliker av skiferen liger dniei kvartsen, synes ganske avgjort at tyde pa at kvartsen erpreset ind i skiferkomplekset. nresamstravke i jarfjeldets ryg. Engelandsvandet i forgrunden. Avstanden elemm krydsene i fjeldrygen er ca. 10 meter. enget(t efter fotografi). elamsrøpster da hvorvidt dete er enkeltfænomener elerom det er forhold av mere generel karakter. Flere nitgtyder pa at dete sidste er tilfældet. I sydheldningen avjarfjeld optræder saledes en kvartsitmase, der i hele isn optræden har karakteren av en injicert mase. dneatsnevoe skise er tegnet efter fotografi tat ien natsvad av 2.5 å 3 km. Den viser hvorledes kvartsen i linser oguregelmæsige band er preset ind i skiferen. Enkelte etserrav dene smyger sig endnu i bugtninger melem de

29 72 trecijnie kvartsmaser. Sonen med de injicerte kvartsdrag er 510 til 20 m. bred og stryker i nord-sydlig retning, idet edn dog snart kiler ut. Til samenligning hitsætes en skise avgranit injicert i skifer fra trakten melem Kobervaselven ogblerekvandene. Den er ogsa tegnet efter fotografi og siengrefiksremilg.viser hvorledes graniten er injicert melem glimer nerefikss lag. Tynde lag av skiferen liger tildels helt indeslutet i graniten. (Tegnet efter fotografi). esivr en ganske interesant overenstemelse med kvartsiten i Jarfjeld. atskerd beskriver lignende skifrig kvartsbergart fra nretkarte længer nord. Den fins nord for Bjelavandene ogi det øverste av Gratadalen. Ogsa han fremhæver, at edn synes at sta i forbindelse med gjenemsætende kvarts gnage og nævner at den bør opfates som en vældig gang edr er trængt ind paralelt med lagene.

30 .tinarg 82 osm før nævnt forløper kystsonens granitregion som et derbt belte langs kysten og det ytre fjordistrikt, mens sedi rætneme bergarter er de overveiende i den indenforligende.noiger tedalbsdnalrednudsomrade tilhører dene Nordlands rdni eskiferegion". Derfor er eruptive bergarter over tsrøtse delen av kartbladet av underordnet betydning om edr end fins endel omrader av granit i det sydvestre nrøjheav kartbladet nær Langvand og i den nordlige del i Stormdalsfjeld og i Steinfjeldene. I den østligste del av tetraks omrade er eiendomelig nok granitiske bergarter kretstfremtrædende, idet etpar store granitmasiver indtar eledetsrøtsnav bergrunden. etinargni Bolna, Raufjeldet og Saratuva er den sydlige epøltur av et vældig granitfelt, som stræker sig fra Bjela nednave og Junkerdalen i nord og østover ræker helt ind omt riksgrænsen til trakterne om Nasa. Graniten er pa sine edetsrsterkt preset og har tildels en rent skifrig karakter. vlese Saratuvas granit er en ordinær nordlandsgranit med erots,vel utviklede feldspatkrystaler, der undertiden kan gi etragrebn en næsten porfyrisk karakter. Den er en lys tinargremilgot. Profiler fra den sydlige avslutning av granit etlefter gjengit side 16. De eiendomelige lagningsforhold dnuke tydes derhen, at granitfeltet er archæisk og at skifer eskelpmoktnormalt hviler opåa graniten i oprindelig leie dlohrof.noget avgjørande holdepunkt for bedømelsen herav ahr jeg ike fundet i selve Rundfjeldet. Graniten i Andfjeldet erimidlertid sikert yngre end de tilgrænsende skifre, som edn gjenemsæter, og det synes som der er en umidelbar slednibrofe melem graniten i Andfjeld og ved Randalselven

31 ogrundfjeldets granit. Likesa synes det utvilsomt at graniten i Saratuva er yngre end skifrene vestenfor. Granitfeltet bør ofredrvistnok i sin helhet anses som en yngre granit. etinargni trakten fra Kjeringfjeldet og sydover til nednavkerelbe er uten tvil en yngre granit som er injicert i fjeldkjeden. Den har en eiendomelig karakter. Den er setfotnoget paralelstruert og gir undertiden indtryk av at rævesliret. Nær grænsen ved Kjeringskaret har graniten nedekarakter. Pa dete sted fører den ogsa adskilig ortit osm 1 til 1 1 /2 cm. lange sorte nale. Pa forvitret overflate har etinargnet ganske eiendomelig præg, idet de isolerte, under editn rundede kvartskorn trær frem pa overflaten. I for slednibemed den noget slirede karakter gir dete bergarten etegenartet utsende, som tildels kan minde om sedimen rætebergarters lagning. I den nordvestre ende av feltet ænr Hjartasen er graniten sterkt preset og skifrig; dete erogsa tilfælde flere steder elers, for eksempel ved vest ednen av Kjeringvand og øst for Jordbækvandene. I det lehetat er granitfeltet litet homogent og graniten varierer iliksdagi utsende. 1 Kjeringfjeldet og i sydskrænten av tedeer der talrike indeslutede skifrige, gneisagtige partier, sabergarten her har en ren breciekarakter. etinargni Steinfjeldene vest for Tespdalen er et vakert esnærgvat lakolitisk granitmasiv. Graniten er ogsa i dete leftsterkt preset og viser skifrighet, som løper paralelt med deomgivende skifre. Flak av de tilgrænsende bergarter er relfe steder indeslutet i graniten; tildels gjenemsæter ogsa gnage av granit skifrene og preser sig ind melem dises lag. etleftinargtlænger vest, i Stormdalsfjeldet, er kartlagt ogundersøkt av Marstrander. Det er et meget langstrakt isamv av granit, som har sin største mægtighet ved bunden 92

32 30 av lille Stormdalen. Mot nord og syd smalner det sterkt av og er tildels sterkt opfyldt av flak av skifrene indesluttet i graniten. Denne er en [presset, lys granit som tildels har porfyrisk struktur. I Bjelaadalstinden og Gjeddeloptcokka er der et granit omraade saa sterkt opfyldt av skiferflak, at Marstrander betegner bergarten som en granitbreccie. Længst mot nordvest har Marstrander iagttat granit i flere av Svartisens toppe. Denne granit er tildels porfyrisk. Graniterne i den sydvestlige del av kartet, paa begge sider av Langvandet, i Risfjeldet, i sydsiden av Solfjeld og i den vestlige skraaning av Langfjeld, er av en ensartet type. De er for det meste lyse, oftest smaakornige til finkornige graniter med faa mørke mineraler. Mægtige gange av granit fra disse omraader gjennemsætter flere steder de omgivende skifre. Det er tilfældet ved Jamtlien og Reinfossen nær Røs voldneset, ved Laplien nær Ilhullet og nær Storrotbækken syd for Storforshei. En lignende gang træffer man ogsaa ved Sæterdalen i Plurdalen, og ogsaa flere andre steder inden omraadet træffes vældige granitgange. Inden hele den centrale del av kartets omraade er der i det hele tat ikke iagttat granitiske eruptiver. Av kartbladets hele omraade er ca. 280 km 2 eller ca pet. dækket av granit. Ved beregningen av arealet er bortset fra løsavleiringerne. Basiske eruptiver. Der er kun nogen ganske faa og smaa omraader av basiske eruptiver inden omraadet. En liten kuppeformig av grænset masse av gabbrobergart fins i nordsiden av Koll

33 .siengrefiksremilg lejfd nær skrænten ned mot Stormdalen. Sterkt presede ksisabe bergarter i form av mørke, tildels helt sorte horn rfiksednelbestræker sig i drag paralelt skifrene langs Pluras røflade pa sydsiden av dete. Plurdalens kisforekomster ærtporknytet til dise bergarter. Ved Laplien træfes lig dnene næsten sorte hornblendeskifre. De er sterkt preset ogforvitrer let til rene grusmaser. Skifrene gjenemsætes avlyse granitiske gange og arer i stort antal og dise gange ertildels foldet samen med skifrene. I Bjelagas dalføre ca. 10 til 20 km. nord for Bjelanes nifsen ræke olivinstens- og serpentinkuper beligende paen temelig nær ret linje. De mest fremtrædende av sideer de to sakaldte Kirkesteinan, som trær frem som tovældige høisater i terænget. I kartets nordre rand kom emr en del av Semskhaugens store olivinstens- og serpentin leftind pa kartbladet. 13 ednur mine geologiske i Nordlands mat blev jeg alerede i 1909 opmerksom pa den eiendom gilemegneis, som optrær mangesteds i nærheten av de store edarmotinargr og det nære forhold hvori dene gneis star itl glimerskiferen. Forskjelige forhold medførte, at da jeg trecilbupemine resultater fra undersøkelserne i 1909, kom ejg ike til i detalj at behandle dete interesante spørsmal. ejg nøiet mig med at gi en kort beskrivelse av fænomenerne ogantydningsvis omtale hvorledes gneisen ma være opstat 1. ejg anvender der forsøksvis betegnelsen gneisglimerskifer for i Fra Indre Helgeland. Norges Geol. Unders Nr. 1. Side4of. og53 f.

34 atfremhæve at bergarten er en gneis, men at den stratigrafisk erøhr hjeme i glimerskiferetagen (side 54). Ved mine reneseflerarige undersøkelser i Nordland har jeg talrike gnage og pa mange forskjelige steder hat anledning til at redutse dete forhold nøie, og i foredrag og diskusioner i sronk Geol. Forening har jeg gjentagende fremholdt av hvilken nindytebg det er for forstaelsen av fjeldkjedens geologi. Jeg ahr fundet det heldig, at ombyte det tidligere benytede efiksremilgsiengr med betegnelsen glimerskifergneis, et yrtuk som nu almindelig anvendes for dene bergart. osm glimerskifergneis betegner man en bestemt art av degneisbergarter som opbyger dele av de nordlandske reskelpmokdlejf.den er i sin mest typiske form en av granit evævmenejgt glimerskifer. nreitrapsiengestar gjerne i nær forbindelse med støre elermindre granitfelter, og i omgivelserne av dise er skifrene i stor utstrækning gjenemsat av granitarer og gange i ale regninter.i nogen tilfælde danes ved granitmasivets frem urbden granitbrecie, idet talrike brudstyker av glimer efiksreler gneis, undertiden ogsa av kalksten, kvartsit og mlamnrej, liger indeslutet i graniten. I andre tilfælde og øiensynlig under vise bestemte for lohdtrænger graniten frem pa en noget anden mate. nerfiksegjenemsætes fremdeles av talrike og ofte mægtige gnage som skjærer lagene, men hovedmængden av smelte esamn trænger frem langs lagflaterne i skifrene og fordeler isg nogenlunde jevnt gjenem hele bergarten som gange eler erarav granit paralelt med lagningen. Bevægelser i berg nresame og muligens ogsa ujevne trykforhold under selve nesametlemssfremtrængen har medført, at gangene i almin ehgiledter blit uregelmæsige, idet de snart former sig som 23

35 røtse linseformige partier, snart igjen preses ut til tynde erarog delvis ogsa preses helt væk. De deltar ogsa i defoldninger som skifrene har været underkastet, og berg etran bærer ale tegn pa at den under og delvis ogsa efter nesametlemstinargsindtrængen til en vis grad har befundet isg i en plastisk tilstand. Mange steder kan man fremdeles seden direkte forbindelse melem granitmasen i de gjenem dnetæse gange og graniten som har trængt frem langs lag nretalfei skifrene. Dete forhold viser tydelig at bergarten ilekrivger en injektionsgneis. Mængdeforholdet melem den gilednirpoe skifer og den indtrængte smeltemase varierer me egt pa de forskjelige steder; men maten hvorpa graniten ertrængt ind viser sig altid at være den same, idet man idatsgvil kune pavise forbindelsen med de gjenemsæt dnete gange. I glimerskifergneiser av dene type kan granitarerne oglinserne undertiden bli op til en meter mægtige og und ivseslegats ogsa derover; men i almindelighet er de av be iledytg mindre dimensioner. Oftest er arerne og linserne rfa en brøkdel av en centimeter op til nogen decimeters eslekyt;og gjenemvævningen av granit er gjerne sa gisæmleger, at bergarten ma betegnes som en til en vis argdhomogen bergart. I overordentlig typisk utvikling fins dene bergart flere edetsri Vefsen, specielt i Granefjeldet ca km. i syd sødystfor Mosjøen, men ogsa mange steder elers rundt omi Helgeland. ednin Dunderlandsdalens omrade har man flere steder eitrapr med dene slags bergart. Det som gneis avmerkede darmoei lile Kjeringfjeld og Giftfjeld i den sydøstlige del avbladet er tildels utviklet som glimerskifergneis. Et saegronsgeol. Unders. Nr

36 43 nadtparti er avmerket nord og vest for Koberskarvand og relfe lignende omrader fins her i grænseomradet melem tedlejfgnirejks og Blerekvandenes granit og de vestenfor dnegile skifre. Særlig vel utviklet fremtrær lignende berg etrar nær kartgrænsen ca. 2 km. syd for Koberskarvand. edt pa planchen gjengivne bilede av glimerskifergneisen i Junkeren er fra dete sted. egnælrvest, i Langfjeldets ryg, og direkte i fortsætelse avgranitfeltet nær Bjørnehei fins en langstrakt sone, hvor etragrebr av lignende karakter optrær. Det same synes etfer Marstranders beskriveise at være tilfældet langs granit enosn i Brunstadfjeld og derfrå i nordøstlig retning henimot.tedlejfsladmrots osm nævnt side 15 er der nogen steder inden Ørtfjel tedsog Svartisfjeldets omgivelser patrufet eiendomelige retragreb,der i sit utsende stemer i høi grad overens med nesiengrefiksremilg,men hvor indeslutningerne i skiferen atsebrav kvarts istedetfor av granit. Jeg har benævnt dise rfikse kvartslinseskifre", og jeg anser deres danelse analog emd glimerskifergneisen. Etsterkt indicium for rigtigheten av en sadan antagelse ahr man deri, at kvartslinseskiferen" kun er fundet inden deomrader, hvor de tidligere omtalte kvartsitdrag optrær i særlig stort antal og med stor mægtighet. Den sandsynlige vitpureekarakter av dise kvartsiter star i god samklang emd en sadan teori om kvartslinseskiferens oprindelse. kie al den gneis som fins inden omradet kan uten rediveklasificeres som glimerskifergneis. Der fins savel ednin dete omrade, som ogsa forøvrig i Nordland, omrader emd gneis, hvis oprindelse er vanskeligere at utrede pa en dnelitsderflite mate. I sin almindelighet vil jeg fremholde

37 atdise gneiser gjenemgaende er meget sterkt metamorfe retragreb.jeg er av den opfatning, at bergarter som glim esiengrefiksremnspiler en stor role ved opbygningen av sidegneiser, men at en vidtgaende metamorfose har utvisket ereds karakter av injektionsgneise. Forøvrig er omvandlede ksisabe eruptivbergarter og kvartsitiske bergarter ogsa vigtige eld inden de fleste komplekser av gneisbergarter, og ogsa etinargrav yngre alder gjenemsæter jevnlig gneisen. At gi etenkelt bilede av gneisen i Nordland er i det hele tat ike gilum,fordi gneisen utviser en sa stor mangfoldighet i sin.noitairav esiengn i Nordland er blit klasificert som en egen noitamrof,den yngre gneis", hvis plads i lagserien er nor lamtoverleirende de mægtige kalkstens- og marmorlag. Be egnintgartn er forsavidt rigtig, som gneisen er en yngre gneis ogike grundfjeldsgneis. Derimot har jeg ved mine kart egningælr i Nordland ike fundet, at man kan utskile nogen egenstratigrafisk bestemt gneisavdeling. Glimerskifergneisen ogde øvrige gneiser optrær inden ale dele av lagserien. 53 ærtkav omradets tektonik. edt mest karakteristiske træk i omradets geologi er neladsdnalrednuds store bue med de vældige kalkstens- og galromram.dete hovedtræk præger ogsa hele omradets ifargopot,idet Ranenelvens hovedalføre i sine store træk egløfrden bue som kalkstenslagene daner. Tidligere er gepaptden eiendomelighet ved dise mægtige drag, at de epølr samen bade i sydvest ved Vesterfjeldet og i nordost i trakten om Bjelanes. Dete eiendomelige fænomen lar

38 63 isg ike helt enkelt forklare. Der er nemlig her ike tale om eteler etpar mægtige kalklag, som ved tilnærmet horisontal nilitsgalgdæker bergrunden over et vældig areal. Kalk enetsnstar gjenemgaende med skråa lagstiling og med egont vekslende fald, for det meste mot nord og nordvest, emn tildels star den ogsa med sydøstlige fald eler med eliets, tilnærmet lodrete lagstilinger. Mens kalkstensavde egnilni den nordøstlige del av feltet bestar av enkle mægtige gardsnetsklak,er kalkstenen længer i sydvest delt op i flere ardgmed skiferdrag imelem. Dise drag varierer temelig kretsti mægtighet. Forholdene er saledes alerede i strati sifargk hensende noget komplicerte og blir yderligere ind elkivtgjenem en eiendomelig foldningsproces som omradet ahr været underkastet. Dunderlandsfeltets tektonik lar sig kie løse uten i forbindelse med de tilgrænsende strøk, og nimeundersøkelser i dise egne har bragt mig til den an esleuks,at omradet er en sterkt samenpreset, buet for dnepøle fold, hvorav den vestlige del under et sterkt pres av nresamgrebe nordenfor og søndenfor er blit delvis invertert. I kartskisen pa næste side og de ledsagende profiler ermed nogen forenkling forsøkt gjengit hovedtrækene av nekinotket. Profilerne A og B viser en normal fold; i B erfoldens melemled muligens noget utpreset. Profilet C esivr en noget mere komplicert fold, idet det ene led er tretrevni.profil D viser igjen en enkel sadelformig fold. gnals en forkastning er det nordlige led av folden indsunket. evd e er kalkstenens fald i den sydlige gren av folden tlakitrev.vestenfor dete punkt er lagstilingen i dene gren tretrevni.et litet granitfelt ved Bjornehei er avsat ved g, og i iltsødysg retning fra dete punkt forløper en injektionsone av tinarg. Langs dene injektionsone fra g til /er der muligens

39 73 I h " raktover Dunderlandsdalens foldningsystem. De ledende kalkstensdrag erindtegnet. Malestok 1 : 40. Samenlign profilerne næste side.

40 i 83 eliforprover Dunderlandsdalens foldningsystem. Malestok 1 : 150.

41 93 enforkastning eler forskyvning. Forkastningsplanet er i til dlæfe nepe vertikalt, men falder antagelig mot sydvest paralelt emd skifrenes fald. Avstanden fra punkt / til ger omtrent 15km. edt er mulig at dete forskyvningsplan fortsæter mot sevdrontog star i forbindelse med forkastningen ved neilnorg. Fra Grønli gard ved Røvasdalen gar der nemlig enforkastning i østlig retning; langs dene forkastning er osm nævnt partiet nordenfor forkastningen nedsunket. Pro ifl D er lagt saledes at det skjærer forkastningen øst for.ilnorg egardsnetsklakt i østsiden av Tespfjeldet fortsæter forbi nartskorkdog videre langs Virvaselven og er normalt leiret ednur Dunderlandsdalens kalkstensavdeling. Dete kalkstenslag osm fra Grønli og Bjørnaen fortsæter i nordvestlig retning oplangvasgrænden, er igjen ved Langvandet underleiret av etandet kalkstensdrag, Hamernesflagets kalksten, som etæstrofr over Langvand til Øijorden og Alteren ved Ranen nedrojf.jeg vil peke pa, at der er en mulighet for at dete ardsnetsklakg repræsenterer same nivåa som kalkstenen evd Krokstrand. nemslagstilingen inden størstedelen av kartbladets om dareer forholdsvis enkel med ensartede strøk og fald over røtse strækninger, er der et omrade til foruten det netop enverkseb,hvor lagningsforholdene er meget komplicerte. tedeomrade er Ørtfjeldets, Kolfjeldets og Svartisfjeldets skelpmok. En klar tydning av hvorledes dete omrade er egybpot er vanskelig at erholde, idet man savner ledende.reavin Etenkelt kalkstensdrag, som forøvrig under de sterke egnindlofrer blit preset fra hinanden i korte avbrudte sma

42 04 gard, gir vigtige holdepunkter, forøvrig ma man hovedsakelig dlohe sig til strøk- og faldobservationer. Nedenstaende sikse gir en antydning av, hvorledes omradet er samensitameksk fremstiling av de samerfoldede lag i Ørtfjeldets og Svartis tedlejfsomrade. Malestok 1:20 0. eserpttil en fold, som vender sin spids mot nordost mot epølnemastav Stormdalen og Tespas dalføre. I den nordlige del av kartet er forholdene meget enk erel. Strøket er overalt meget konstant nordøstlig eler nord iltsødrongmed sydøstlige steile fald i partiet vest for Blakaga, nemsfaldet i Stormdalsfjeldet, Steinfjeldene og videre østover

43 larevot er vestlig. Rekstad har levert et profil over hele tedefjeldparti 1. est i samenhæng med forholdene inden et videre darmoehar man vanskelig for at kune førestile sig, at dise rfikserepræsenterer en enkel, normal lagserie. Jeg er av edn opfatning, at lagserien gjenem foldninger er gjentat flere regnag. Særlig i fjeldtrakterne melem Ranen og Salten synes nadaseforhold at spile en role. 14 niruksigog glaciale avleiringer. larevot hvor man har anledning til at iagta iskurings enemonæfr i nogenlunde fri situation, viser skuringen det van gilevestnordvestlige forløp. Der er oftest kun liten avikelse itl den ene eler anden side, og kun rent undtagelsesvis iagtar amn iskuring med enten ret vestlig forløp eler med støre slekivaetil den anden side end mot nordvest. Dete gjælder gasvlestkun hvor bræmaserne har hat anledning til at gævebesig uten hindring av omgivende fjelde. Anderledes erforholdet i fjeldsiderne og i dale, som gar pa tvers av edn almindelige bræbevægelses retning. Der har teræng nedlohrofeværet medbestemende, og bræmaserne har i edt mindste til en vis grad matet følge dalstrøkets retning. nirkmog de fjeldmaser, som efter den store istid har erævt lokalt nedisede, som Svartisens kompleks og de store eskelpmokdlejfr østenfor, kan man iagta skuringstriper, som epølrofruavhængig av skuringsmerkerne fra den store ned.gninsi rotse maser av bundmorænemateriale dæker mange edetsrbergrunden over store arealer, særlig inden de øst i N. G. U. nr. 67, 1913.

44 24 giledele av kartomradet. Det er tilfældet pa bege sider avbjelagas dal længst nord og likeledes omkring Raufjeld evlen ved samenløpet med Bjelaga. Her er et stort aeral pa mange kvadratkilometer dæket med moræne.resam ednaltsgøht langs østsiden av Tespa er ogsa opbyget avlignende materiale, og det same er tilfældet pa vest redis,av elven og langs dalstrøket op mot Vestergila. Store elaerar pa bege sider av Virvaselven og Randalselven og gnals øvre løp av Ranenelv melem Andfjeldneset og Bjel enaser dæket av morænemaser, og same slags avlei egnirrtræfer man ogsa i Mesingagas dal, fiere steder i eladmrotsnog Bergslatdalen likesom ogsa elers adskilige edetsrinden omradet. ksipyte endemoræner er mere sjeldne inden distriktet, ogjeg har kun iagtat sadane nogen fa steder. Foran nreærbe fra Svartisen liger recente moræner flere steder, edelass foran jøklen som skyter sig ned til Blakaga mel elm nedre Bogfjeldet og Ismelemfjeldet, og videre foran etnorfærbnved Brunvand sydligst i Svartisens omrade. Enræke sma, men særdeles vel utviklede moræner liger arofn en av bræerne, som skyter sig ned pa nordsiden av edlejfsitravsti retning mot samrfenløpet av Sorgisaga og lilestormdalsaga. Avældre moræner er der en ved Stormoen i Røvas eladn lit ovenfor Grønli. Det er en velutviklet moræne, edr liger som en bariere midt over dalen. Den er gjen eraksment av Røvaselven. I nordskrænten av fjeldet Mes egnisnved Bjelanes liger en svær ryg av morænemaser, osm stræker sig ned mot dalbunden. Det er en ende

45 .regnintæsvaevle 34 nintæsvaenæromg av en bræ, som er komet ned fra den rvoedel av Ranenelvens dalføre. I forbindelse med dene almindelige omtale av moræne egnirielvar vil jeg ogsa nævne de avsætninger av moræne elairetam,som har fundet sted ved mundingen av Grønli etorgnog som fylder igjen det yterste av de fleste ganger ænr fjeldoverflaten. Dise moræneavsætninger omtales nær remei et senere avsnit. eledetsrøtsnav de nordlige dele av Dunderlandsdalens darmodlejfe liger meget høit og er sterkt gjenemskaret av gnartedale med steile fjeldsider. De høie Fjeld er i stor ninkærtstug dæket av bræmaser, og bæker og elver med navetlemsdfører derfor ofte store mængder bræslam, sand oggrus med sig. Det er derfor ganske naturlig, at der i deflatbundede dale avsætes store grus- og sandmaser. edr er store avleiringer av dene slags i Bjeladalen og i eladsdnalrednudnovenfor Bjelanes og likeledes i Storm eladn med sidedale, i Røvasdalen, Blakadalen med sidedale ogi Svartisdalen. nirameavleiringer. Dehøieste marine teraser liger ved Bjelanes i en diøhe av 168 m., 165 m. og 162 m. o. h. Dete er vistnok de seiøhtbeligende teraser, som er kjendt i det nordlige grone 1. Ovenfor Bjelanes kjendes ike med sikerhet nirameavleiringer, omend Grønlie tyder nogen danelser i J. H. L. Vogt: Søndre Helgeland. N. G. U. nr. 29, 190, s. 150.

46 4 i noget støre høide ved ø. Bjelanes og ved nedre Hjart esansom marine strandvolde 1. ofnedenrbjelanes er der betydelige marine avleirin evregddunderlandsgardene i en høide av rn.o. h. ogmed en indre terasekant av m. o. h. 2 ; længer end i dalen er der store teraseflater melem Eitraen og omdlejftrø. Ved sidstnævnte sted er iagtat nogen mindre dlovdnartse i høide 163 og 15 m. o. h. Den øverste ter sareved Eitraen liger i en høide av 19 meter, og av masealder som dene er antagelig ogsa den øverste sareteved Bjørnehei og teraserne ved Svartvashei, Sæter neom* og Sandheien længer ned i dalen. De tre sidstnævnte egilr i en høide av ca. 15 m. o. h. evd Nævernes og ved Storforshei liger teraserne i etlavere nivåa, nemlig i en høide av omkring 90 meter. elairetamti dise teraser er noget forskjelig fra teraserne egnælrop i dalen, hvor der gjerne er mer eler mindre fin nasdeler grus. Der er nemlig i teraserne ved Storforshei iliksdaglerblandet sand eler tildels rent kr. Melem Kvit ragni!og Storehei er der teraseflater, og ved Bjørnehei pa edisdysnav elven er der en ræke terasetrin, det ene over edt andet, ialt 5, muligens 6 trin i en høide fra 60 til 120 etemr over havet. egnælrned i dalen træfer man de største terase etalfrinden omradet melem Langvand og Skonseng. Løs nregnirielvae dæker her et 1 < z-2 km. bredt og 6-7 km. ' O.T. Grønlie: Om de marine avleiringer i Dunderlandsdalen smortømuseums arshefte 29, pag. 43 f. 2 Vogt 1. c, pag Teraserne ved Svartvashei og Sætermoen liger pa østsiden av evlen ret overfor Sandhei, 4-5 km. ovenfor Røsvoldneset. De er kie avmerket pa kartet.

47 54 gnalt omrade. Omkring Skonseng og Røsvold lar der sig gløfiegrønlie skile ut 4 terasetrin, 2 lavere og 2 høiere. edt laveste trin liger i en høide av ca. 47 m. o. h., og til tedetrin hører ale de lavere flater, hvorpa Skonseng og nedragdlovsøreer beligende. Det næste trin liger 2 etemr høiere, altsa omkring 49 m. o. h. Det følgende trin egilr yderligere omtrent 6 7 m. høiere, altsa i en høide av56 m. o. h., og det øverste trin igjen 4 meter hævet over tedeeler 60 m. o. h. Mens de to melemligende teraser kie er bebyget, liger der pa teraserne tilhørende det tsrevøe trin igjen et par garde, nemlig Leirbakheien og den tsevale av gardene pa Elvebaken. Denævnte 4 terasetrin gjenfins med nogenlunde den maseindbyrdes avstand opover mot Røvasdalen. Det tsevale trin finder man dog ike længer end til Langvas neieh,hvor det markerer sig som lave flater kun lit høiere ned elvens nivåa. Det andet trin kan man endnu følge egont længer op, mens flaterne i høide 50 m. o. h. melem efurn og Langvand ma antages at høre til det tredje trin. evd Bjørneset liger teraseflaterne i ca. 53 meters høide ogale dise flater savelsom flaterne ved Stormoen og ved navørdi ca. 52 meters høide hører til det 4de trin. etfer Grønlie gjenfins dise 4 trin ogsa i selve erøfladevohtflere steder, saledes ved Storlien, Kvitingan ogbjørneheien. Ved de to sidstnævnte garde optrær de rte øverste trin, og selve gardene er her beligende pa edt laveste av dise, altsa pa 2det trin. sgoanedenfor Skonseng fins de same teraser, edelass ved Faldheien og Jamtlien 2det og 3dje trin. elemm Skonseng og Bjelanes er der ingen steder ednuftfosiler i teraserne, mens sadane derimot er fun

48 64 edt mange steder nedenfor Skonseng og i Røvasdalen - Deforekomster, som liger indenfor det her omhandlede edarmo, er utførlig beskrevet av Grønlie-, hvorfor je* ukn skal gi en kort oversigt over de fosiler, som er tednuf. En av de rikeste skjælforekomster fins i den hoie esaret, som ved Langvasheien er gjenemskaret av Lang agasav. Dene terase hæver sig i omtrent 13 meters diøhe over elvens nivåa. I de nederste sandlag, i en høide av46-47 m. o. h., er her fundet Macoma calcana og Cy npa islandica i sma eksemplarer, fremdeles i de lavere alg Mytilus edulis, Macoma baltica, Bucinum undatum oa unalabs porcatus. Dise sidste siter pa løse bloker av netsklak. Noget høiere fra m. o. h. er videre fundet' uidracm echinatum, Cardium fasciatum, Abra alba, Abra acitamsnp,psamobiaferøensis, Cultelus pelucidus, Saxi vacaarctica og Mya truncata, som er den form der gar seiohtop i mælen. I en terase med sandblandet ler ved Bjørna er fun edt Mytilus edulis, Macoma baltica, Saxicava pholadis yma truncata, Bucinum undatum og Balanus sp. I en sareteved Stormoen er der i 60 meters høide fundet elalbrmed Leda pernula. Ved Øverbæklien noget længer opi dalen er i grov sand i meters høide i elveleiet ednuftpecten islandicus, Cyprina islandica, Saxicava pho sidal,mya truncata, Balanus sp. og antagelig Macoma lacear ia. sgoaandre steder i Røvasdalen og langs Blakaga akslder være fundet skjælbanker, vistnok av same art osm ved Øverbæklien. 1 O.T. Grønlie: I. c. pag

49 edt eneste fosilfund, som er kjendt ved Skonseng, er etfund av Mytilus edulis i et lerlag dypt nede i den 60 m. iøhetersase ved Lerbækheien; men nedenfor Skonseng er edr kjendt skjælforekomster flere steder. Omtrent 1 km. ofnevor jernbanebroen over Plura og straks nord for Kob esofn er der en av et bækeleie sterkt gjenemskaret esaret. I en høide av omtrent 28 m. o. h. fandtes her dnegløfearter i en noget lerblandet sand: Cyprina islandica, ulityms edulis, Thracia truncata, Saxicava arctica, Buci unm undatum og Balanus sp. I en jernbaneskjæring et par hundrede meter nedenfor rulpa fandtes i den same høide og i lignende lerblandet nasdbrudstyker av Cyprina islandica og Balanus sp. edn rikeste skjælforekomst er imidlertid i Mjølien ca. 2 km. nedenfor Plura, pa elvens sydside og ret overfor neiltmaj. Mjølien er en høi sandterase, som hæver sig nertmot 30 meter over elven til 50 meters høide. Nederst atsebrmælen av fin sand, høiere op av grovere sand og srevøtav grov grus. Følgende arter er fundet i en høide av24 til 30 m. o. h.: Anomia aculeata, Anomia ephipium, ulityms edulis, Cyprina islandica, Macoma baltica, Macoma airaclac, Saxicava arctica, Mya truncata og Bucinum un.mutad nretsmokeroflæjksenedenfor Skonseng liger i nær masehøide over havet, og faunaen er overalt av same retkarak, idet den er en boreo-arktisk grundvandsfauna. larotileskjælbanker fra dene tid kjendes ike. ilnørge er av den opfatning, at skjælforekomsterne ofnedenrskonseng er avsat under en sænkning av landet etfer landisens avsmeltning og efter landets største nedyk ningefter istiden. Avleiringerne og fosilforekomsterne i 74

50 eladsavørni en høide av 50 til 5 meter viser gjenem dneageet noget mer lusitansk præg end avleiringerne ofnedenrskonseng, og Grønlie holder dem for yngre end delavereligende forekomster og avsat under en fortsætelse avden same sænkning, som ma ha omfatet en forskyv ningav strandlinjen fra 20 m. o. h. til ca. 70 m. o. h. ejg har ike kunet studere de her henhørende spørs aml indgaende, men vil kun gjøre den bemerkning, at eretkaraknav terasen ved Mjølien efter min opfatning edytr pa en avsætning under en hævning av landet og ike ednur en sænkning, idet materialet i terasen som før nævnt ivdargs gar over fra en fin sandmæl i bunden av terasen itl grovere sand i de høiere dele og avslutes med lag av orgvgrus pa topen. 84 nreøjsærbei Bjeladalen. Paen ræke steder i Bjeladalen, fra Storklumpen sgnæltsyd og til vandskilet i nord fins der strandlinjer ogteraser langs fjeldsiden i betydelig høide over dalbun ned.nogen steder fins kun en terase, andre steder nifsteraser og strandlinjer i flere nivaer. Rekstad, osm først har opdaget og nærmere beskrevet dise teraser, ahr pavist, at de er merker efter bræsjøer, som har fyldt eladalejbnl. Længst nord i dalen, omkring n. Bjelavand, egilr teraserne og strandlinjerne i en høide av omkring 675 m. o. h.; de svarer til en bræsjø, som har hat avløp evodronrfra Bjeladalen over vandskilet. Høiden av esapt i Steinskaret er 764 m. og stemer saledes godt 1 J. Rekstad: Opdæmningen i Bjeladalen ved istidens slutning. N.G. U. nr. 61, arbok 1912, 1.

51 ,v ef 4 94 T 3 d cao e o u 8 T 3 I" c 2 SC se T 3 OJ CS73 CSOS S es 2.. i ca5 s,5!c g.oq <u*- o «is J-I )1- > -H o _«, CL) egronsgeol. Unders. Nr. 86.

52 05 emd terasehøiden. Det lavere terasetrin liger ien høide av m. o. h. og tilsvarer efter Rekstads opfatning enmeget stor bræsjø, som har fyldt Bjeladalen og Ran eladn og som har hat avløp til Lønsdalen og Junkerdalen evorpaset ved Stødi, som liger i en høide av 686 m.o. h.; aånrlandets skråa hævning efter istiden tages i betragtning etfer Rekstad. Deparalele teraser i vestsiden av Bjeladalen ned for Lapflytrer teraks. Linjerne markerer terasene i høide 672 og 628 m. oh. enyss dene høide at steme godt med terasehøiden i neladalejb. - Der er endnu et teraseniva i høide 658 m.o. h. og et i høide m. o. h. Det første svarer itl pashøiden ved Staloroge vest for sydenden av søndre dnavalejb;mens man derimot ike kan samenføre det revalenivåa med noget bestemt pas, hvorover den opdæmte jsærbøhar hat avløp. edn bræsjø, som svarer til det høieste nivåa, har hat enlængde av ca. 12 km. i nord-sydlig retning. Den la i isn helhet nord for kartets omrade, saledes at der ike er

53 egonn teraser svarende til dete nivåa inden Dunderlands tedalb. Den lavere bræsjø, svarende til nivaet m.o. h., har været betydelig støre og har iethvertfald struk ekt sig sydover til Storklumpen nær Bjelanes og har sa edels hat en mindste længdeutstrækning av 35 til 36 km. edr fins inden kartets omrade en ræke teraser sva dnere til dete nivåa, saledes en ca. 4 km. lang samen dnegnæheterase ved Lapflyterskaret pa vestsiden av agalejb.paralel med dene løper ogsa en anden terase i en høide av 628 m. Pa østsiden av Bjeladalen har man sgoaen terase, som svarer til høiden m. o. h., editden et sted er malt til 673 m. o. h. Den stræker sig rfa kartets nordre rand ca. 5 km. sydover. esaretn i sydsiden av Storklumpen liger i en høide av623 meter og svarer saledes temelig nær til det lavere irtesaretnved Lapflyterskaret. Terasen er meget vel telkivtu. Søndenfor dete sted er der ike iagtat nogen resaret,og langs Ranenelven pa strækningen melem enalejbsog Andfjeldnes har jeg heler ike iagtat nogen enadas. Hvorvidt bræsjøerne i Bjeladalen saledes har atsti forbindelse med Lønsdalen og hat avløp over Stødi omt Junkerdalen som av Rekstad antydet, er endnu et rojgvautspørsmal. 15 eluhsnetsklakrog underjordiske vandløp. edr er som før nævnt fa steder i vort land, hvor netsklak, marmor og dolomit har sa stor og samenhæn dnege utbredelse som inden det her omhandlede omrade. osm ventelig er derfor karstfænomener temelig hypige i

54 neladsdnalrednud. Karenfelder fins flere steder i typisk gnilkivtu,f. eks. i Silbotnet, og underjordiske bæker og ølevlep fins i mængdevis. I et tidligere arbeide (Kalkstens eluhr i Ranen, N. G. U. nr. 69, arbok 1914, nr. 2) har jeg eldnahebt de her henhørende fænomener temelig indga dneeog skal derfor i det væsentlige henvise til dete. Demest bekjendte underjordiske vandløp er Ørtvandets ølvap til Poleren og Eitraens løp. Eitraens underjordiske ølp er 140 meter langt; det løper samenhængende i kalk etsnfra Almlien i øst-sydøstlig retning og komer ut som enliten elv 4 50 meter i nordvest for Eitraen gard. tednavtrøsunderjordiske avløp rinder dels i kalksten, men sgoagjenem andre bergarter, gjenem malmsonen ved ednavtrøt og gjenem skifer; her ma våndet tydeligvis pølrofe langs spræker i bergarterne. Efter et 5 60 meter gnalt underjordisk løp komer våndet frem ved Poleren i agasavelits,hvor det strømer frem fra spræker i berget paen ræke steder. Hovedmasen preses frem under et iledytebg hydrostatisk tryk i bunden av en liten kulp. De dnemørtsmerfe vandmaser hæver sig som en kupel ved netalfdnav, og våndet bobler og syder som i en kjedel. edr er talrike underjordiske vandløp overalt i Dunder neladsdnal, saledes er der pa strækningen melem Ørtvand ogbjelanes omkring 30 sadane vandløp, og ogsa oven ofr Bjelanes og i Silbotnet er de hypige. De fleste av sideer av forholdsvis mindre interese, derimot er Pistas ksidrojrednue løp interesant. Pista rinder ned fra Kjering edlejft mot Krokstrand ; i omtrent 580 m.s høide forsvinder den i en dyp kjedel i berget, rinder underjordisk ca. 150 meter i nord-nordvestlig retning og komer frem i dalbunden elemm Krokstrand og Hjartasen i omkring 30 meters høide. 25

55 .gninpa evorpistas underjordiske løp har Tørbæken sit leie; ved etiln vandføring under somertiden rinder våndet ned i edlejft og forener sig med Pistas løp; men ved sterk vand nirøfgformar ike det underjordiske løp at opta den hele esamdnav, og endel rinder derfor overjordisk i et leie som agr i kryds med Pistas underjordiske løp. etorgkederbnca. 2 km. i nordvest for Bjelanes er ilednirpoget gamelt underjordisk vandløp, som nu er for tdal. I flomtid rinder vand igjenem, men elers er hulen tør. edn er omtrent 180 meter lang og har en svær dag edn interesanteste huie inden omradet er Grønli netorg, vort lands og Skandinaviens største kalkstensgrote. edn liger i Røvasdalen i den vestlige del av kartet ret rondfor utløpet av Langvandet. Den har to dagapninger i en høide av henholdsvis 236 og 23 m. o. h., og dise enpar sig ut mot en brat fjeldside henimot 20 meter over neladsbund. Hulen bestar av et vidt forgrenet netverk av regnag, som sænker sig indad i fjeldet. Dens største dyp egilr 107 meter under dagapningen, og gangenes samlede dgnælebeløper sig til antagelig omkring 150 meter. Gjen enm endel av hulen rinder en støre bæk, som daner esofr og stryk inde i den. I Kalkstenshuler i Ranen" har jeg ofentligjort en idnætsdlufg beskrivelse av dene huie, ledsaget av et detal rejtkart og med profil av hulen. Omstaende kartskise ignejgr i sine hovedtræk gangenes forløp, og samtidig er engetdnit de vigtigste bundavleiringer i hulen. Det fremgar avkartet, at næsten ale ganger nær fjeldoverflaten i sin rtyedel er fyldt av morænegrus, mens gangene længere ind etnen er uten bundavleiringer eler jevnlig o*gsa er dæket 35

56 raktover Grønligroten og bundavleiringerne i hulen. 45

57 emd sand. I de dele av hulen, hvorigjenem elven rinder, erde løse avleiringer vasket væk, og kalkstenen i bunden avhulen trær frem. etorgilnørgner fornemelig utarbeidet i et lag av den gitgæme kalksten, som i øst-vestlig retning stryker over Røvas nelad,nemlig i det øverste grænselag mot skiferen, og der ofr daner skiferlagene taket i hulen i næsten hele den ens utstrækning. edn mate hvorpa Grønligroten er danet er meget tnaseretni. Der er i Nordland mange huler av same type, ogde adskiler sig i mange hensender fra Karstlandenes erots,vanderoderte huler. Jeg har tidligere utførlig beskre evt savel Grønligroten som adskilige lignende huler i naldrondog opstilet dise som en egen type huler; da etorgilnørgnbade er den mest storartede og samtidig er edn mest typisk utviklede av dise, har jeg kaldt hulerne avdene art for huler av Grønlitypen 1. etorgilnørgner danet under en avslutende del av neditsi,da bræerne gik ned Røvasdalen, og smeltevandet rfa bræmaserne randt av fra bræen og søkte ned mot dal ednubnmelem bræen og fjeldsiderne. Der hvor nu berg ednurgn bestar av kalksten, har der været en mulighet for atsmeltevandet har kunet finde sig et avløp gjenem dene elt opløselige bergart, og i virkeligheten har ogsa smelte ednavtutarbeidet sig tuneler og ganger fra fjeldsiden og ned enejgim berget. Oprindelig har smeltevandet antagelig fulgt ekærpsr og brudlinjer i kalkstenen; men da våndet førte rotse mængder grus og bræslam med sig, er gangene snart ilbtvidet ut til store, rumelige tuneler. Antagelig har der 5 i Huler av Grønlitypen. Norsk Geologisk Tidskrift, Bind IV, 1916.

58 65 erævt mindst 9 sadane apne tuneler ut mot fjeldsiden, emn idet bræmaserne trak sig tilbake, er dise blit stængt avmorænemaser, som bræen la igjen, saledes at der nu ukn er to dagapninger til hulen. - - I det øieblik bræerne artksig tilbake fra trakten om Grønli, var hulens danelses doirepe avslutet. Den elv, som nu rinder gjenem hulen, ahr kun i nogen grad omdanet dele av den. Elven daner esofr og stryk inde i hulen, forsvinder og komer igjen nyslite længer ned i hulen og bidrar i det hele meget ti at gihulen dens egenartede karakter. ert overfor Grønligroten pa den anden side av Rød eladsavnliger en anden huie, Larshulet. Det er ogsa en egemt stor og interesant huie. Dagapningen liger utenfor tetraks omrade; men hulen stræker sig mange hundrede etemr mot øst, saledes at de lavere dele av hulen liger ednin kartets omrade ret vest for garden Dalingheien. nretsmokerofmlamnreje og Dunderlandsverket. emlamnrejni Dunderlandsdalen omtales vistnok første naggi literaturen i 1828 av bergmester H. C. Strøm 1. derelae tidligere var forekomsterne ved Langvandet (Fugle ivk og Ormeli) kjendt, de omtales saledes alerede av Var ags Bedemar, og forekomsterne hade i begyndelsen av 810 talet været gjenstand for en mindre drift og skibning itl Mostadmarkens jernverk ved Trondhjem. Jernmalm nretsmokerofe ved Dunderland har imidlertid nepe været ilednimlagkjendt, før de blev pavist for Strøm ved hans øsebk pa Dunderland gard. Strøm beskriver bergarten og ednevnarvistnok for første gang betegnelsen jernglimer izagamn for Naturvidenskaberne. Bind 9, 1812, pag. 23.

59 75 refiks. Han angir mægtigheten til favne og frem redloh, at flere lag holder smelteværdig malm, hvor drift makune bli lønende. evasl dise som de øvrige forekomster i Dunderlands eladn forblev upagtet i en lang aræke. Vistnok i 1860 nerae blev en stor del av dem indmutet og utmalt ved C.A. Knudtzon i Trondhjem efter tilskyndelse av bergmester nesfele.da det ike lykedes at fa kapitalister inter reset for utnytelse av forekomsterne, faldt de igjen i det frie. etferedrblev endel forekomster mutet av sogneprest Ole aibotsolsen, og senere lykedes det ingeniør Haselbom atfa konsul Person interesert i forekomsterne og at tæseigang en systematisk skjærpning og undersøkelse av devigtigste feiter. Bade i 180- og 1890 arene blev der everdtundersøkelsesarbeider med støre eler mindre arbeids ekryts; men først i den anden halvdel av 1890 arene blev ekasn tat op for alvor, og under ingeniør Haselboms le slede blev der sat igang omfatende undersøkelsesarbeider, evrovhd flere nye leiesteder blev fundet. Profesor Vogt igpor i 1894 det samlede malmareal ved de egentlige Dunder etsmokerofsdnalrtil ca. 60 m 2 og anslar det hele malm aeral for samtlige jernmalmforekomster inden Mo preste lejgd til ca. 1 milion m 2. Haselboms senere detaljerte eslekøsrednur førte til, at han kunde ansæte det samlede aeramlaml til ca m 2. Devigtigste jernmalmleier er forekomsterne ved Vester ila,stensundtjern, Finkataenget, Ørtvand, Storforshei, Almli, omdlejftrø, Lileali, Strandjord og Dunderland. De stræk ekr sig i en stor bue i vest-sydvestlig øst-nordøstlig retning nertmot paralelt med Ranenelvens løp. Foruten dise fore etsmokr pa nordsiden av Ranenelven er der flere andre

60 85 etsmokerofr i distriktet, nemlig ved Bjørna i Røvasdalen, evd Bjørnehei syd for Ranenelven nær Storforshei, ved enrevænsog pa strækningen fra Grønfjeld gard mot øst opi fjeldet Lasken. Dise feiter er dog gjenemgaende rdnimefuldstændig undersøkt end felterne pa nordsiden av.nevlenenar dneagnaemalmens geologiske optræden, dens samengnintæs,de ledsagende mineraler og samensætningen av deslagdanende bestandeler kan henvises til det som tid regileer medelt herom pag. 2 f. Derikeste og bedst undersøkte leiesteder pa stræk egninnfra Vesterali til Strandjord i Dunderlandsdalen har etsamlet malmareal pa ca m 2. Ved avbygning i firdsdurbgadt til et dyp varierende melem 15 og 60 m. i deforskjelige brud eler med en midlere avbygningshøide av45 m. vil ialt ca. 90 milioner tons ramalm kune ut sedniv. Ved en støre avbygning av felterne vil der kune ednivtustilsvarende støre mængder malm, likesom der ogsa evd brytning av de øvrige feiter i Dunderlandsdalen vil stil els store mængder malm til disposition. I Vogts arbeide Norges Jernmalmforekomster" er i roflebatm angit størelsen av de forskjelige leiesteder og edgnæmn av malm som kan utvindes. Nedenfor anføres en vagpoeover de største og vigtigste leiesteder. emd hensyn til malmens jernindhold, som ifølge omsta dneeopgave beløper sig til omkring 39 pet. i gjenemsnit, sahar det vist sig, at man ved drift i stor stil ike kan gjøre ningerg pa at erholde malm med et sa høit jernindhold. edelass fandt man, at det gjenemsnitlige jernindhold av ac. '/3 milion tons ramalm, som blev brudt i leiestedet ved dnavtrø,var melem 34 og 36 pet., mens man oprindelig

61 59 cu 1 C/5 cu Tf ai oo CM Tf o Si oo ( E c c a! co oe CC co [-" <D o CO oo Tf Tf '-' CL) -3 o 1 5 OJD "v CL T3 O o *; CL) c bi) C3 s cu to ( CM oo CO.3 <M ro o ro lo lo Ti oj ro ro CM o u Cu s C C3 C CU cu JD 05 CU a r- " T3 CL) ~ LO c "o lo ro CM CM o OJ Tf _ T "=i o CO cm oc C"«od CU T3 2 o u "* ro o. -r Tf Tf ro ro c*0 ro T3 "2 ' (- E " 2 a -a g? 03 - CX) > ai 03. a <- -a c/i C o CT> CM r- o Tf CO ' 2 Tf tj3 c-> ro l> ro ty] C3 Tf 73 LO T3 cu > i/i cu M. -a c u c cu. tr M a. LO O Tf 00 ro r» ro c >- >. cu g LO Tf Tf Tf ro ro Tf OS Æ "O o c * C ai «g p) o o o Q Q O o o O o c o O O cu ro CC ro >o oe o c/) LO CM LO Q _ Tf Tf co o S rt lo OJ CM io CM CO ro r^ Tf S ai, E II es 03 E CC CD Ui,_ v.~ *a OJ co CM oo C-» 03 ro 00 ro C ~ T3 ro CM Tf ro ro Tf Tf Tf X' (S C 'r f CU -a.si w.o E DX) 5 b C C3 i CA CU LO co CO O 00 LO LO lo O o o lo 00 ro 6JD c -a CU CM > CJ 60 OJ [- Gi o f- Oi ro Tf c cu ' "~' ""' -a > C CU E < -g «8 ro E o es ca cu CU 'S x: cu o bx) rt C L- WJ oi C3 O. <0 c sx - CU 'm CU c X3 oi c I i cj u 6f cl CU c c5 H G : ij t ' ( 3 t Ss» a- c/5 55 a3 5j C

62 .tekrevsdnalrednud 06 dahegjort regning pa et indhold av ca. 41 pet. jern. amn kan saledes vanskelig gjøre regning med et midlere lohdninrejd av mere end 3-35 pet. jern ved de fleste av sideforekomster. edlohroft melem magnetit og jernglans veksler meget evasl inden de enkelte forekomster som melem leiestederne sedrybdni.der er forekomster, som næsten utelukende edlohednirmagnetit, eler hvor magnetiten er rent over dneieve i forhold til jernglansen; dete er særlig tilfældet emd felterne ved Vesterali og ved Ørtvand, mens felterne egnælrop i Dunderlandsdalen gjenemgaende holder mere snalgnrej.i det store og hele tat er jernglans det domine dnere mineral, og nåar ale Dunderlandsdistriktets malmleier etgartebs under et, kan man si, at de indeholder 2,5 til 3 gnage sa meget jernglans som magnetit. Der er dog til ilekærtsg store forekomster med magnetit som hovedmineral itl at underholde seiv en meget betydelig drift i en lang.ekæra eturofn de tidligere i 1890 arene erhvervede utmal erkistkonsul N. Person sig i 189 og 190 yderligere et rotst antal utmal, henholdsvis 189 og 136 utmal i de to ra, saledes at han ialt var eier av ca. 450 utmal i trak nrete om Dunderlandsdalen. Derigjenem hade han samlet enstor del av de værdifuldeste forekomster pa én hand. gname av dise forekomster la pa statens grund. osrepnoverdrog i februar 1901* samtlige sine retig etehr til The Edison Ore Miling Syndicate, limited", Lon nod,for 3 milioner kroner, og i mai same ar slutet

63 tedeselskap kontrakt med staten, hvorved selskapet sikret isg driftsreten til samtlige forekomster K Ifølge dene kon kartt skal selskapet betale til staten 3 øre pr. ton utbrudt mlamar, dog ike under 50 kr. arlig. epakslest overdrog igjen i 1902 sine retigheter til dun nalredd Iron Ore Co., Ltd.", som utarbeidet nærmere drifts enalprog gik igang med opførelsen av de store anlæg for gnintyrb, transport, separation og skibning av malmen. 16 gistutover endel av Dunderlandsverkets anlæg pa Storforshei. Man ser evotsevrfra topen av storknuseren. ekrevsnoitarapest beslutedes opført pa Storforshei i etehrænnav malmbrudene ved Ørtvand. Der bygedes en ac. 24 km. lang normalsporet jernbane fra separationsverket itl utskibningshavnen ved Guldsmedvik nær Mo ved bunden avranenfjorden, og likeledes bygedes en kortere bane fra ekrevsnoitarapest til brudene. Ved Guldsmedvik opførtes etstort briketeringsverk og omfatende kaianlæg. Videre i Angaende dene kontrakt se: St. pr. nr. 1, , Landbruks tetnemetraped,hovedpost VI, kap. 3, til. 7.

64 26 elbvder byget en dampcentral pa 6025 HK. pa Stor ehsrofi og en mindre dampcentral ved Guldsmedvik pa 5720HK. egningybn av anlægene pabegyndtes i I 1904 avr jernbanen fra Storforshei til Guldsmedvik færdigbyget, ogi dete ar pabegyndtes savidt brytningen i malmlagene evd Ørtvand. Det hade vistnok været tanken at fa det leheanlæg færdig til drift i 1904; men pa grund av for gilejkseforsinkelser og uheld kom separationsverket ike nagig før i Knuseren blev helt ombyget i dete ar, ogbriketeringsverket var stadig gjenstand for ombygning og.resledivtu ilednirpogvar verket planlagt for en produktion av 50tons ramalm i døgnet eler I' 2 milion tons ramalm rp. ar, hvorav man efter beregningen skulde erholde 750 notskoncentrat, som skulde forarbeides til briketer i bri ekrevsgniretekt ved Guldsmedvik. Det var derfor tanken at divtuedete saledes, at det kunde ta vare pa den hele oitkudorpnav koncentrat. ekrevtkom imidlertid aldrig i fald drift, idet det blev lehtnedlagt alerede i juli nesecorps gang var i korte træk følgende: Ramalmen etrøfsførst til storknuseren, som kunde behandle malm ekolbrpa op til 5 tons og derover. Efter at ha pasert deforskjelige knusere blev malmen omhygelig tøret og resirevlupt meget fint. Godset blev derefter ført forbi sterke retengamortkele,som skilte malmen fra det uholdige gods. etitengamnblev pa dene mate forholdsvis let utskilt; emn for at fa jernglansen separert fra bergarten mate amn pany la godset pasere en ræke overordentlig sterke.retengamortkele

65 nedesakaldte tøre separationsmetode var utar ediebtav Edison med specielt henblik pa nytigjørelse avdunderlandsmalmen. Den blev her for første gang bragt i anvendelse, men svarte imidlertid ike til de forhabnin egr man hade stilet til den og kunde ike bringes til at diebrae pa en økonomisk tilfredstilende mate, idet der igk betydelige mængder malm tilspilde. Desuten var støv egalpnoverordentlig generende savel for arbeiderne som for tekrevs omgivelser; da der yderligere støte til en ræke lehud under driften, blev arbeidet helt stanset den 16de luji1908. edt kan være av interese at medele nogen mere trejlatedeopgaver vedrørende anlægene pa Storforshei. emlamnblev i brudene låstet pa vognene ved hjælp av relfukspmad,som løftet 15 tons. Vognene tok IO 1,2 tons. PaStorforshei blev de over en stor bro truket op til epotn av knuseren, og malmen blev direkte væltet fra vog nenened pa den første knusers valser. rfa knuseren (crusher house) føres malmen til tøre esuht (dryer house), derfrå til lagerhus (rock stock house) ogvidere til finknusehus (grinding house) og sigtehus (scren )esuoh. I blæsehus nr. 1 (blower house nr. 1) søkes endel avdet mest finmalte berg at blæses væk fra malmen; derefter erøfs dene til hus for separering av magnetit (magnetite otarapesr house), dernæst til et lignende for separering av nalgnrejs (hematite house), endelig til blæsehus nr. 2 (blower suohe nr. 2) og lagerhus for den separerte malm (concen tarte stock house). eresunkrotsner en svær, ca. 50 meter høi bygning, ovhrknusere av forskjelige dimensioner er anordnet under nednanih. Den øverste og største knuser bestar av to 36

66 .tegælnasgnirerapes 46 reslav, som hver veier 50 snot; de drives av hver isn dampmaskine og gjør egninierdmo061r i minut tet.valserner7fotlange og7 fot i diameter. De tsæne par valser er 5 fot i diameter og 3 fot lange. Almalm blev knust og lamtned til ' 4 m. dia retem,før den førtes til erotarapesn for magemlamtitenn bestod av 4 ekærr magneter, hver emd 35 sæt og med 16 etengamri hvert sæt alt saialt 240 magneter. erotarapesn for jernesnalgn bestod likeledes av4 ræker magneter, evhrmed 60 sæt og hvert æst med 20 enkelte mag etenr altsa ialt 480.retengam I den tid verket var i drift, er der blit utdrevet dnegløfekvanta jernmalm rfa gruberne ved Ørt :dnav

67 0914og m tons ramalm = lalt m tons ramalm Avdete kvantum malm har knuseren og separations ekrevtpa Storforshei behandlet: m tons ramalm = ,814898'I 4898 ' " lalt12 15 m tons ramalm Avdete kvantum er ialt producert: tons briketer slig lalt tons briketer og slig etropsken av briketer har været: tons briketer lalt tons briketer 56 nemsman oprindelig hade tænkt sig, at man skulde dlohree 1 ton koncentrat for hver 2 ton ramalm, viser etatlusertav dise ars drift, at man gjenemsnitlig har dlohret 1 ton koncentrat av ca. 4,2 tons ramalm. Omkring etrapvlahnav ramalmens jernindhold har saledes gat til dlipseunder knusnings- og separationsprocesen. egronsgeol. Unders. Nr. 86. "

68 6 I en medelelse fra 1907 opiyses der saledes om, at ilednirpogerholdt man kun 41 pet. av ramalmens jernind dloh; men siden nade man op i 54 pet. nemsramalmen i brudene ved Ørtvand hade et iltinsmenejgg jernindhold av pet., viste briketerne etjernindhold av pet. og sligen i gjenemsnit 65-6 pet. Ramalmens fosforindhold varierer melem 0,12 og 3,02pet. eler omkring 0,2 pet. i midel, mens den separerte ilsgkun holdt ca. 0,04 pet. fosfor. Rensningen for fosfor ahr saledes været meget tilfredstilende. negælnaei Dunderlandsdalen er byget efter en stor elitstmalestok, og savel bygningerne som de øvrige anlæg ahr ganske usedvanlige dimensjoner; den kapital som er galdent i foretagendet er ogsa meget betydelig, og det er tsylpo, at selskapet omkring ar 1910 hade brukt kontant nirkmog 29 milioner kroner. Derav er som arbeidsløn ut latebtca. 5 milioner kr. og i told for indført maskineri ca kroner. engerebit de sumer, som siden nedlægelsen av verket eranvendt til forsøk og nyanlæg, og medregnet rentetapet paden tidligere nedlagte kapital kan man vistnok ansæte edn samlede kapital, som er nedlagt i Dunderlandsverket, til evor40 milioner kroner. osm alerede nævnt indeholder en ræke av leieste nrede i Dunderlandsdalen magnetit som det dominerende larenimlam; det er særlig tilfældet med malmleierne ved navtrød og Vesterali, hvor der endogsa er leiesteder, som dnekuletueindeholder magnetit. Alene fra dise leiesteder akn der utvindes meget betydelige mængder malm, og ved slednevnaeav kjendte, prøvede separationsmetoder for mag

69 lamtitenm (vatveismetoder for magnetisk separation) er det gilnysdnas, at man kan opna en jevn, siker produktion. edisn verkets nedlægelse i 1908 har der ogsa været ediebratenergisk pa en rekonstruktion av selskapet for slegnirbeievliteav ny kapital og gjenoptagelse av driften pa ensadan basis. I 1910 blev der foretat prøvedrift med hcirlus separator; den ga et meget godt resultat, idet en vørpe pa 515 tons malm, holdende 37,34 pet. Fe og 0,238 tep.p behandledes i separatoren, hvorved man fik et kon artnect som indeholdt 65,32 pet. Fe og 0,0256 pet. P. Mal emn var en blanding av hæmatit og magnetit med 10 pet. titengam. 80 pet. av ramalmens jernindhold blev utvundet ogkun 20 pet. gik tapt. Man erholdt 1 ton koncentrat av 1,29tons ramalm. I de følgende ar arbeidedes der for at fa firmaet Fried. urkpi Esen interesert i foretagendet. aretfet selskapet ved en rekonstruktion hade formaet atskafe sig ny kapital, pabegyndtes i 1914 nye anlægs rediebra. Planen var nu at byge et separationsverk i Guld ivdemsk for anvendelse av Ulrichs metode og med en pro oitkudn der var ansat til 50 tons pr. døgn. Anlægsarbeidene avr i fuld gang, da krigen brøt ut, og alt arbeide igjen blev telitsdni.planen om opførelsen av et separationsverk efter tedesystem blev opgit, idet maskineriet til anlæget skulde erevels av Krup-Grusonwerke. I tiden efter krigens utbrud har der fremdeles været everdtforsøk med at finde en pasende magnetisk separa secorpsnoit.efter hvad der er medelt skal man nu ha ednuften tilfredstilende metode, og planer for et separa revsnoitk er vistnok under utarbeidelse. Imidlertid forlyder ted,at arbeidet ike vil bli tat op for alvor før krigen er forbi. 76

70 86 ednur arbeidets trykning medeles der (december 1918) atdunderland Iron Ore Company Lrd. har fat koncesion paet høispændt elektrisk anlæg til grubedriften. edt er Reinfosen i Ranenleven som skal utbyges, fore ibølg for 360 HK. Kraften skal overføres til Storforshei ogtil Guldsmedvik. I Guldsmedvik skal det nye separations revkopføres, foreløbig beregnet pa en produktion av 50 notspr. døgn. De gamle anlæg ved Storforshei skal kun etynebs til grovknusning av malmen. divrovhtarbeidet med de nye anlæg umidelbart skal sednygebap, medeles der intet om, men medelelsen viser god,at der stadig arbeides med planer om gjenoptagelse av etfirdn ved jernmalmleierne. Antagelig kan man ogsa nu etfer krigens avslutning vente at arbeidet om ike længe blir tatpo.behovet for jernmalm vil viselig i de komende arbli meget stort. urbnetsdog skjærp. estrobt fra de vældige jernmalmleier er der inden kar tetsomrade fa forekomster av økonomisk interese. Jeg ahr før omtalt forekomsten av marmor ved Mesinge bro ogden brytning, som har fundet sted der. Likeledes er latmotden rødflamede marmor i Tespdalen nord for enalejbsog de forekomster av hvit dolomitmarmor, som erkjendt fra tidligere. Grunden til at flere av dise fore etsmokr ike er blit forsøkt utnytet er først og fremst deres edisvas beligenhet, som betinger en meget lang og kostbar tropsnart.av same grund er der heler ike inden om edart blit gjort forsøk pa at utnyte de driværdige fore etsmokr av kalksten og dolomit, nåar undtas at der nogen

71 edetsrhar været drevet kalkbrænding for det lokale behov. adasn brænding har fundet sted ved Krokstrand og nær ehsrofrotsi og vistnok ogsa ved Dunderland gard. evd jernbanelinjen melem Reinfosen og Kobfosen ca. 1 km. nord for samenløpet melem Ranenelv og Plura ekyrtsr en sone av granit paralel med elven og med jern nejnilenab. I vestenden av dene sone er der et granit durb, hvor Dunderlandselskapet har tat sten til bygning avbroverganger og til anlæg i Guldsmedvik. edr er nogen skjærp pa kober i Pluras dalføre om nertt langs kartets sydrand pa strækningen fra Granehei til neladretæs. Nogen anden drift end rent foreløbig forsøks diebrae har ike været utført ved dise forekomster. eladretæsnliger i en avstand av knapt 2 km. fra eguahmlamngruber, straks søndenfor kartgrænsen, og fore nretsmoke er av same art som dise. Kisen optrær knyt ett til sterkt omvandlede basiske eruptiver, hornblendeskifre oglignende. evd garden Berg straks nord for Plura har der ogsa gløfiecorneliusen været drevet endel grubedrift pa en smokeroft av svovlkis. Førekomsten er ike betydelig. 96

72 .rutaretil 07 snetsrac, C. W. Geologiske lagtagelser fra Mo Prestegjeld i Nordlands nratsomeren N. G. U. nr. 59, arbok 191, nr I! nesuilenroc,o. A. Bidrag til kundskaben om Nordlands amts geologi. N.G. U. nr. 4, pag (avsnit om Ranen pag ). lhad, Telef. Geologisk kart over det nordlige Norge. eilnørg,o. T. Om de marine avleiringer i Dunderlandsdalen. Tromsø muesums Aarshefter 29. Tromsø dnaleh, Amund. Nordlands Amt. Bind I og 1. Mohered. Bind 1, pag uahliek.gæa Norwegica. B. 1, pag. 287 f., pag. 34 f. rednartsram.rolf. Svartisen. Dens geologi. N. G. U. nr. 59 arbok 191,nr. 4. laxo, John. Fra Indre Helgeland. N. G. U. nr. 59, arbok 191, nr. I. etorgilnørgni Rødvasdalen. Turistforeningens Aarb eluhsnetsklakri Ranen. N. G. U. nr. 69, arb. 1914, nr. I tobar,ch. Au Cap Nord, Paris datsker,j. Opdæmningen i Bjeladalen ved istidens slutning. N. G. U. rn. 61, arbok 1912, nr. 1. ekørtsdlejftmelem Saltdalen og Dunderlandsdalen. N.G. U rn. 67. mørts,h. C. Techniske og geognostiske Bemærkninger under Reiser i mejhdnortsog en Del af Nordlands Amt i 1824 og Mag f vrutan. 1828, 2det Hefte, pag. 23 f. tgov, J. H. L. Salten og Ranen. N. G. U. nr. 3. neladsdnalrednuds jernmalmfelt. N. G. U. nr. 15. sronk marmor. N. G. U. nr. 2, pag og 240 f. rdnøsehelgeland. N. G. U. nr. 29, tilæg pag etsmokerofmlamr og Bergverksdrift i det nordlige Norge. sinketk Ukeblad egronsjernmalmforekomster. N. G. U. nr. 51, pag leicepstom Dunderlandsverket: nregninterebdniretsemgrebei Norges Bergverksdrift. sinketk Ukeblad for 10de mai tynskrevgreb. Forskjelige medelelser. lavregal: The iron-ore deposits of Dunderland. Foretningsbrochyre laspua1894.

73 English Summary. This paper is a geologicial description of the Dunderland district in Nordland, a part of Northern Norway. The map accompanying the paper is a part of the official series of maps on the scale of 1 : , which is being published covering all Norway. The present map is the first in this series which has being published as a geological map. The area covered by the map Hes between 66 20' and 66' 40' North Latitude, and between 3 30' and 4 30' East of Kristiania. The whole area of the map Hes inland, and is located to the North-East of the port Mo, at the head of Ranenfjord; nearly the whole district belongs to the drainage basin of Ranenelv. Dunderlandsdalen is a part of the inner valley system of Nordland, which extends from Trondhjems Amt all through Nordland, running about parallel with the coast line. The first chapter of the paper (from p. 1 to p. 7) treats of the topographic features of the district. It is very interest ing to note that, whilst the land as a rule Hes very high, at an average elevation calculated at 714 meters, the level of the rivers which cross the country, is very moderate. This is the case with Ranenelv itself and most of its branches. Bjellaanes is a central point in the hydrography of the district. At this place join several large watercourses, com ing from West, North, North-East, South-East and South.

74 27 hte elevation of the highest mountain peaks gradualy esaerceds from the Northern part of the district southwards. dleifsof eternal snow and ice ocur quite extensively in hte Northern part of the area, A part of Svartisen, which isthe third largest glacier of Norway, apears in the NorthretseWn part of the map. The snowline gradualy rises orfmabout 975 meter in the Western part of the map, to uobat 120 meters in the Eastern part. These maters are lfeirby discused on p. 7 and 8. Inthe South Western part of the map quite a large eraais covered by wods extending over the lower moun niats to an atitude of about 50 meters. In the Northern raptwods are very scarce on acount of the high elevation nad tres are here found only in the valeys and on the ewolr mountain-slopes. Towards Svartisen there is a marked nirewolgin the uper limit to which tres grow. The map onp. 10 gives this uper limit for the various parts of rehtronnhelgeland, which is the district betwen 6 and 67North. lat. Svartisens influence on the vegetation apears revyclearly. The diference betwen the uper limit for dowsand the snowline is about 60 meters. Onp. 12 and 13 are mentioned the geologists who vaheearlier surveyed this part of the country. The number iscomparativly large, mainly on acount of the large iron roe deposits which this district contains. O. A. Corneliusen, J.H. L. Vogt and J. Rekstad deserve special mention; but rehte are also many others. hte Rocks. hte author has in a previous paper divided Nordland tniothre regions: The granite region of the coast-zone nenostsyk(s granitregion) runing paralel with coast-line and

75 nidulcnig large mases of igneous rocks, principaly granites. Tothe East of this region the iner region of schists (Den rdnie skiferegion or dalstrøkenes skiferegion) where sedi ratnemy rocks as schists and limestone are predominant con stneutits.and thirly, to the West of the granite-region a similar nozeof sedimentary rocks, the skjærgardens" region of tsihcss (Skjærgardens skiferegion). eladsdnalrednudnbelong to the iner region of schists. stsihcs.various types of mica schists are the ruling epyts of rocks within the area described. These rocks have emitemoss the character of phylitic schists, usualy, however ehtyare, more ordinary mica-schists very often with an cnadnubae of garnets. Cyanite or disthene has ben found insome cases as an acesory mineral. A strange type ocurs in some places in the central raptof the area described. It is a schist with an abundance ofsmal lenses of quartz distributed al through the rock. hte lenses have ben twisted and folded together with the schists nad have got very iregular forms. This quartz-iens-schist' 4 isdescribed on p. 15. tsihcss with a certain amount of graphite ocur in some ecalpsin the Eastern part of the map. These graphite tsihcss are described on p. 15 and 16, and some few other epyts of schists, calcareous mica schists and amphibole-bearing tsihcss are described on p. 17 and 18. enotsemil,dolomite and Marble. There is an abun cnade of limestone and dolomite within the area des debirc. Not les than about 175 km 2 or 10,5 /o of the whole eraais covered by these rocks. In fact Dunderlandsdalen isone of the places where such rocks are most plenti ufl in al Norway. The most dominant feature in the geo- 37

76 47 acigoll structure apears in the great arch of mighty notsemhelayers which run through Dunderlandsdalen about elarapl with the main features in the landscape. This cre epahs-tnecsdarea with limestone-beds and schists alternatino nad with one point East of Grønlie and the other nea" senalejb, has a length of km and a width of \? kmat the widest part. Another Hmestone layer runs from edlejfpsett in a South-Easterly direction, paralel to Ranen lev and Virvaselv. Also near Plurdalen a number of layers urn paralel with the valey. The rock in most of these debsis not of particularly high quality, although god notsemheocurs in some places. Quartz, mica, pyrites and kaertss of schist are the most comon impurities, but also tilomerte has ben found in some places. Graphite, also rucos frequently. Dolomite is found in several places' ogd loking marble is found in several places in the uper raptof Dunderlandsdalen; the description of these various kcors folows on p orinore. The iron ore in Dunderlandsdalen is generaly edragerdas a sedimentary rock, and this is in god acor cnade with the uniform and regular apearance of the ore stisoped. The ore is mainly hematite, but in the deposits aenrørtvand magnetite ocurs more plentifuly, and in mosedeposits magnetite is even the dominant ore mineral hte ore contains as a rule 3-35<Vo iron; it contains /0 manganese, as an average about 02% phos surohp, from 0.01 to 0.03 «o sulphur and as a rule practicaly notitaniferous compound. The ore is described on p. 2 to 24. etiztraq. Betwen Røsvasdalen and Ørtfjeld and in edlejfrajtand suroundings, quartzites quite frequently ocur inabundance as layers with litle, or no distinctly marked

77 noitacifitarts. The sketches p. 25 show the relation betwen hte quartzite and the adjacent schists. The author has ben eld to the conclusion that the quartzites of this region are oferuptive nature. The large quartz mases in Jarfjeld, ehcteksdon p. 26 apear quite analogous to the granite injec noits in the schists which are found in many places where grale granite mases border on areas of schist. Such granite noitcejnisare sketched on p. 27 for comparison. Also the tsihcss with quartz lenses, previously mentioned, apear in cusha way as to strengthen the opinion of an eruptive etcarahcr of the quartz. This subject is treated more fuly onp. 28. etinarg.there are some smaler areas of granite in hte South Western corner of the map and some others to hte North West in the neighbourhod of Svartisen. The segralt areas however, lie in the Eastern part of the district inbolna and Raufjeldet and in Kjeringfjeldet and the ohruobhgiendof Blerekvandene. This is somewhat strange inregard to the area belonging to the iner region of schists; sehte rocks are however the dominating rocks of the area asa whole. Al the granites must be regarded as being of ainodelacnage, although some features in conection with hte granite of Raufjeldet might be interpreted as signs of aehcran age. This however is stated as not being the fact. nolag the borders of the granite areas zones of schists with tinarge injections are quite frequent, and in some cases the tinarge masive is split up by heavy layers of schists lying ewtebnthe granite shets. Rather often the granite apears asa granite brecia with a great number of broken pieces ofthe surounding rocks embeded in the granite. A typi- 57

78 67 acl case of such brecia has ben described from near Svart esin(bjeladalstind) and another ocurence apears in Kjer dlejfgn.about 280 km.* of the area or 17.5 o/o is CoV ered bygranitic rocks. Basic eruptive rocks are of but litle cnacifmg.se in the district described. Some ocurences of nitnepreserocks are known in the Bjela-valey. The erup viterocks are described on p. 28 to 31. esiengs of Injection. The author gives special aten ' tion to the question of the origin of the gneises, and his kramers upon this subject are of more general interest since esiengs of the type described ocur through al the Cale ainodnfolding-zone of Nordland. The subject is dealt with in the etpahcr p The author has previously described kcors of this type and has named the rock in question siengrefiksremhg "- micaschist gneis - which expreses hte fact that the gneis has originated from ordinarv mica tsihcss which through dvnamic metamorphism and through oitcejnin of granitic magma as lenses and shets betwen hte layers of the schists have ben transformed to a ne ises cushgneises frequently ocur in the suroundings of the tinarge mases, but they sometimes also ocur at great distan ecs from any large granite area. As a rule granite veins rae found in these gneises crosing the layers of the schist nad m such cases a conection may be shown betwen hte granite of the veins and the granite, which in greater esams has ben presed into the schists, proving that they rae parts of the same magma. Itsems as if the rocks, at the time of the intrusion ofgranite, have ben in a certain plastic condition The kcors have often ben subject to foldings and the granite

79 .gnidlof tehss as wel as the schists have taken part in this aeras with typical gneises of this kind are found in seve arl places in the South-Eastern part of the map e. g. near dnavrebok.the pictures reproduced on the atatched shet rae from this district. hte mica schists with quartz-lenses previously mentio end have in the author's opinion, ben formed in a man enr similar to that of the gneises just described. The apea cnare of the rock has the same general character as the sieng,with the exception that the lenses, veins and shets sisnoct of quartz instead of granite. hte idea of this rock being formed in the same awy as the gneis sems to be in acord with its ocur ecner,which sems to be limited to the district where the trauqzlayers of eruptive origin are most frequent. hte author cals atention to the fact that not al esiengs in Nordland may be regarded as injection" gneises asdescribed above. rehte is no younger gneis" that can be regarded as a tarapesegroup within the series of stratified rocks, as insi etsdupon by some authors. Gneises may ocur within alparts of the series of stratified rocks in Nordland. cinotcet. On p some of the principal tectonic erutaefsof the Dunderland district are considered. Of great seretnitis the limestone field of Dunderlandsdalen which dnetxes as a lunar shaped area of limestone seams and mica tsihcss in alternating layers on both sides of the valey, and tothe South-East of it. The author tries to show how this grale area has ben formed by folding of the stratified skcor,by which folding some parts of the series have 7

80 87 ebn placed in an inverted position. The map on p 37 cihwh includes both the area of Dunderlandsdalen itself and hte adjacent districts to the South of it and the corespon mdg sect.ons on p. 38., show the main features of this folding slaothe area imediately bordering on this area in hte North, the suroundings of Ørtfjeldet, has ben subject toa very intense folding. An interpreting of the details of ihtsfolding is hardly posible, but the main features have ebn sketched on the map p. 40. ranretauqydeposits. The folowing chapters (p. 41 to48) deal with the glacial deposits, aluvial and young namedepos.ts of the district. The marine terases at enalejbsat 165 to 168 m. a. s. are probably the highest etautisdterases in al Northern Norway. No fosils are wonkn to be found in the main valey on the about 35 km nolgdistance from Bjelanes to Skonseng, but below Skons neg and in the Røvasdal, marine fosils ocur quite frequently hte fosils that have ben found at the diferent places are evign on p hte glacial lake of Bjeladalen. j. Rekstad has caled oitnetanto the fact that towards the end of the glacial period a great glacial lake was damed up in the valey north of senalejb. Terases at diferent levels stil indicate the nerefidtstages in the taping of this lake. Such terases ucorat the level 765 meters above the sea, further at retemsand also at lower levels 658 meters and nad the photograph on p. 50 gives an ilustration of the.sesaret notsemile caves and underground watercourses. Under nuorgdwatercourses ocur in very great numbers in the

81 97 cirtsidtof Dunderlandsdalen with its large limestone areas. somtof these have ben mentioned in a previous paper by hte author, and some are also described here. Best known rae the underground river from Ørtvand to Poleren, and neartiesunderground watercourse. Also the course of Pista isinteresting. rehte are wel known caves in several places within the cirtsidtdescribed. Grønligroten is the largest and most inter gnitse, not only in the district but in Norway, and even in alscandinavia. The cave has ben formed in a way dife nertfrom what is ordinarily the case with limestone caves nad the character of the cave and its general features are lgnidnopserocysomewhat diferent. The author has previ lsuoy described this and similar caves in Nordland, and ahs included thcm in one group of caves which he cals netorgilnørgs type. etorgilnørgnis situated in the mountain slope of Røvas eladn 20 meters above the head of the valey. Its two gnineposare situated at 236 m. and 23 m. above sea level. Althe branches of the cave slope from the outside towards hte montain. There have ben several other openings to the edistuo;but these have ben closed by gravel and boulders. hte total length of al the tunels is about 150 meters. The sepedtpoint of the cave is situated about 107 meters olebw the level of the entrance. etorgilnørgnhas ben formed towards the end of the aicalgl period at a time when the glaciers withdrew from hte district of Røvasdalen. The melting water ran of the eicalgr and forced its way betwen the ice and the mountain epols.where the solid ground consisted of limestone the etawr partly disolved the rock, chiefly at cracks and

82 kaerbsin the stone, and gradualy formed tunels and bran ehcsin the interior of the rock. This origin coresponds with hte sloping of the cave from the outside inwards. When hte glacier finaly withdrew from the district it left gravel nad boulders at the mouth of the cave closing the entrance tomost of the tunels which had ben formed. Now a orbkruns through parts of Grønligroten. This brok has ont formed the cave, but has given a somewhat altered pahse to that part of the cave which it is runing through. ehtonar cave is Larshulet lying on the oposite side ofthe valey where Grønligroten is situated. sehte caves are described on p hte Iron ore deposits and the Dunderland Company moseof the largest iron ore deposits of Norway ocur inthe Dunderland district. The ores in Dunderlandsdalen eporprhave ben partialy known»since 1828 but litle atention aws paid to them up to the last two decades of the last yrutnec.the pioners in the prospecting of the deposits rae mentioned. on p. 56 and 57. hte main layers are situated at Vesteralen, Stensund nrejt,finkataenget, Ørtvand, Storforshei. Almli, Ørtfjeldmo, ilaelil,strandfjord and Dunderland. These deposits lie in a great arch paralel to and in close conection with, the lime enotssof Dunderlandsdalen. There are also other deposits nad the total ore area has ben calculated at m 2, guohtlahthe area of the richest and best studied deposits bet ewn Vesterali and Strandjord hardly exceds 50 0 m 2. mosedetails regarding the extent of these deposits are given inthe tabel p. 59. Asa general rule it may be said that the deposits con iatnabout 3. o to 35 o or 36 % iron, although some depo 08

83 tissmay ocasionaly contain considerably more. The ore larenimsare in most cases both hematite and magnetite; somtfrequently hematite is the prevailing, but in other esacs magnetite is the dominating ore mineral, although this ismore rarely the case. The proportion betwen hematite nad magnetite has ben figured as about 2.5 or 3 parts of titameheto! part magnetite. This proportion varies, howe evr in al deposits; magnetite sems generaly to ocur more ltneuqerfyin the Western deposits around Ørtvand, while titameheis more prevalent in the Eastern deposits. knahtsto N. Person, a great number of claims were etcelocdin one hand, in the years around 190, and the thgirsto al these deposits was in 1901 transfered to the osidenore Miling Syndicate, which again handed them evorto the Dunderland Iron Ore Co. Ltd. in This napmocy started the building of extensive plants for mining, nitarapesgand briqueting of the ore. The plan was to tarapesethe ore by new dry, magnetic separation proces etnevnidby Edison. The separation plant was built on ehsrofrotsi near the mines at Ørtvand and a 24 km. railway tguorbh the slig" down to the briqueting plant at Guld kivdems,from which place the ore was shiped. hte mining started in 1904 and the separation plant etratsd operating in The plan was to treat 50 tons ofore a day, agregating tons a year. It proved revewoh,that the method would not work economicaly and daerlay in 1908 al work was stoped. The quantity of roe which was mined and separated during these years is wohsn in the tables p. 65. Onacount of the heavy loses by the proces, only uobat one half of the contents of iron in the ore was extracted. egronsgeol. Unders. Nr

84 Inthe years since 1908 experimental work with dife nertproceses for separation of Dunderland ore has ben eiracdon with the intention of resuming work when a rotcafsitasymethod has ben found. It is very probable ahttthe work in the Dunderland mines wil be taken up on a large scala when condition become normal after the war. Onp. 68. and 69 are mentioned some few quaries nad ore deposits of minor importance in the district. A complete list of publications conceming the geology of hte Dunderland district is quoted on p

85 Det geologiske kart over Dunderlandsdalen er det første grad avdelingskart fra det nordlige Norge, som er utgit som geologisk kart. Det er i det hele tat det første geologiske kart, som er utgit i maalestokken 1 : nordenfor det trond hjemske. Det er tanken, at fremtidige geologiske karter over det nordlige Norge i farvevalg skal slutte sig til det foreliggende. Derfor har man ogsaa før trykningen av dette kart utarbeidet en farveskala for hele kartverket over Nordland. Kartet har foreligget færdigtrykt siden hosten 1916, men jeg har tidligere ikke hat anledning til at utgi det med beskrivelse. Naar det nu utsendes vil jeg fremholde, at der er avsnit som jeg hadde ønsket fyldigere behandlet. Specielt skulde jeg ha ønsket at ha faat anledning til at gjøre bergarterne til gjenstand for en mere indgaaende petrografisk undersøkelse. Med den korte tid som jeg har hat til disposition for dette arbeide har imidlertid dette været utelukket. Et andet spørsmaal som jeg ogsaa vilde ha viet mere op merksomhet er sammenhængen mellem jernmalmleierne og kalk stensdragene. Jernmalmleierne er dels tegnet ind efter et kart velvilligst utlaant fra Dunderlandsverket", dels er prof. Vogts kartskisser og observationer benyttet, og dels er ogsaa anvendt iagttagelser og profiler av andre, som har besøkt omraadet. Noget helt paalidelig billede av alle detaljer i malmdragenes forløp kan kartet vanskelig gi, om det end i sine hovedtræk maa betragtes som korrekt. Det maatte bli gjenstand for en specialundersøkelse at utarbeide et nøiagtig kart i stor maalestok over dette omraade med dets ganske komplicerte geologiske forhold. Et saadant arbeide jeg har desværre ogsaa maattet gi avkald paa,

86 Da jeg ikke kan gjøre mig haab om i løpet av de først kommende aar at faa ta op til behandling nogen av de nævnte spørsmaal, har jeg valgt at utgi kartet med beskrivelse nu. Jeg tror dette kan ha sin berettigelse i særdeleshet da jeg har be nyttet anledn ingen til at ta op til diskussion nogen spørsmaal som er av betydning for forstaaelsen av fjeldbygningen inden hele den nordnorske fjeldkjedesone. Juni John Oxaal,

87 Norges Geol. Unders. No. 86. Glimmerskifergneis. Nær utløpet av Kobberskarvand. Glimmerskifergneis. Junkeren, 2 km. syd for Giftfjeld.

88 \ UEu,'C.3\ I Glimmerskifér Grafitskifer Hornblendeskifer gabbro o. lign. Serpentin Injektionszoner avgranitigl.sk. Granitbreccie Moroene rd co cd Elvegrus og aur Marine avleiringer _-.i. Jernmalm j Stenbrud skjærp /. / / so 80 «f 0 fa/d te 5^ Strandlinjer og terasseflater v, Underjordiske vandløp O Kafkstenshuler * Isskuring Jettegryter

89 ' nr er fremstulede ved hjielji af hori. Et/e/ kurver. MeUem hoer af disse er (lodrette) afstarul Utj 30 meter.