Om ungdomsstraff og håndtering av brudd

Transkript

1 Om ungdomsstraff og håndtering av brudd Kandidatnummer: 801 Leveringsfrist: 25.april 2017 Antall ord: 16936

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Oppgavens tema Veien videre UNGDOMSSTRAFF Bakgrunnen for ungdomsstraff Historisk bakteppe Norsk lov Internasjonale forpliktelser Praksis om bruk av ubetinget fengsel Målgruppen for ungdomsstraff Alternativ til ubetinget fengsel Praksis om øvre grense for bruk av ungdomsstraff Innholdet i ungdomsstraffen Målsetningen med ungdomsstraff Behandling i domstolen Det konkrete innholdet i ungdomsstraffen Gjennomføring av ungdomsstraffen Praksis fra domstolene og konfliktrådene Kort om ungdomsoppfølging BRUDD Om bruddproblematikken Vilkårsbrudd Brudd på vilkår Nye vilkår Manglende oppmøte til bruddsamtale, og brudd på nye vilkår Nytt stormøte Overføring til kriminalomsorgen Nye lovbrudd Nye lovbrudd som grunnlag for omgjøring Anmodning fra ungdomskoordinator Tidspunkt for avbrytelse av ungdomsstraffen Straffeavbrudd på bakgrunn av siktelse Utfordrende vurderinger i oppfølgingsteamet Rettens vurdering av omgjøringsspørsmålet

3 3.5.1 Alternativer ved begjæring om omgjøring Hensynet til allerede utført straff Samlet eller særskilt dom Om begjæringen Prosessuelle regler ved omgjøring AVSLUTNING OG EGNE BEMERKNINGER LITTERATURLISTE Lovgivning Lov- og forarbeidsregister Traktater Rapporter Domsregister Høyesterettdommer Underrettsdommer Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol Litteratur Bøker 49 Artikler 50 Meddelelser Intervjuer

4 1 Innledning 1.1 Oppgavens tema Fra fødsel og frem til fylte 18 år regnes man som barn både i norsk lov 1 og etter FNs Barnekonvensjon art. 1. I kraft av det å være barn har man noen særegne rettigheter. Dette er begrunnet i at barn har et ekstra beskyttelsesbehov. Barna skal ivaretas og kan måtte beskyttes både mot samfunnet, sine nærmeste og seg selv. Gjennom disse leveårene tilegner man seg svært mye av kunnskapen man trenger for å kunne være et voksent ansvarlig menneske. Det som skjer i disse leveårene kan derfor ha stor betydning for det voksne livet som følger. Dette er en viktig del av begrunnelsen for at barn behandles annerledes enn voksne i straffesaker. Dette er det lang tradisjon for i norsk lovgivning, internasjonale konvensjoner og rettspraksis. 2 Fra fylte 15 år må man stå ansvarlig for sine handlinger 3, og i perioden frem til fylte 18 år er man derfor i en spesiell situasjon ved utøvelse av kriminalitet. Når jeg gjennom oppgaven bruker ordet «ungdom» er det denne aldersgruppen jeg referer til. I flere sammenhenger er det imidlertid et poeng at denne gruppen lovovertredere faller innenfor gruppen barn, og jeg vil i disse sammenhengene bruke dette ordet. Straffen vil generelt både ha et allmennpreventivt og et individualpreventivt formål. 4 Førstvoterende i Rt s. 804 uttrykker om dette at: «En ting er at så unge mennesker ikke handler ut fra de rasjonelle overveielser hensynet til allmennprevensjonen forutsetter. Vesentlig er at individualpreventive hensyn har en særlig tyngde. I denne alderen er sinnet ytterst sårbart og lite egnet til å motstå uheldige virkninger. Det bør derfor skulle svært mye til før så unge mennesker sperres inne» 5 Som det fremgår i det følgende, kan ubetinget fengsel bare idømmes personer som var under 18 år på handlingstidspunktet når det er særlig påkrevd jf. straffeloven 2005 (strl) 33. Noen lovbrudd er likevel så alvorlige at de kvalifiserer for bruk av ubetinget fengsel. For ungdom som har begått slike alvorlige lovbrudd ble en ny straffart, ungdomsstraff, innført i juli Straffarten bygger på en gjenopprettende prosess eller såkalt restorative justice 7, og innebærer 1 vgml 8 «Personer som ikke har fylt 18 år, er mindreårige» 2 se punkt 2 3 strl 20 første ledd bokstav a 4 Andenæs (2004) kap. 7 5 Rt s. 804 (25) 6 se forøvrig i punkt om handlinger som er så alvorlige at de, også etter innføringen av ungdomsstraff, må føre til ubetinget fengsel. 7 Prop 57 L ( ) s.10 1

5 at ungdommen soner straffen i frihet. Målet er at ungdommen skal komme ut av en kriminell løpebane 8 og bli en god samfunnsborger. Ungdomsstraffen er en stor mulighet både for ungdommen og for samfunnet som helhet hvis den lykkes. Straffens innhold fastsettes i en individuelt tilpasset ungdomsplan, hvor det forutsettes at ungdommen oppfyller en rekke vilkår. Et viktig spørsmål er derfor hva som blir konsekvensen av at disse vilkårene brytes og ungdomsstraffen ikke gjennomføres som forutsatt. På den ene siden kommer målsettingen om å unngå at ungdommer må sone fengselsstraff, og også hensynet til ungdommen selv. På den andre siden står hensynet til straffegjennomføringen tatt i betraktning det alvorlige lovbruddet ungdommen har begått. Dette er tema for oppgaven. 1.2 Veien videre Jeg vil i denne avhandlingen ta for meg ungdomsstraff og fokusere spesielt på bruddhåndtering. Som det fremgår i det videre strekker man seg langt for at ungdommer ikke skal sone i fengsel. For å forstå bruddproblematikken, er det dermed nødvendig å forstå bakgrunnen for ungdomsstraff som straffereaksjon og innholdet i denne straffereaksjonen. Jeg vil derfor redegjøre for dette i punkt 2, før jeg beveger meg inn på bruddproblematikken i punkt 3. I punkt 4 vil jeg avslutte med noen egne bemerkninger. Ungdomsstraff ble innført i juli 2014, og det finnes dermed foreløpig ikke mye praksis. Fra Høyesterett er det avsagt tre dommer om målgruppen for ungdomsstraff, men ingen som gjelder bruddhåndtering. Departementet uttaler i forarbeidene at regelverket om brudd på ungdomsstraff bygger på reglene om brudd på samfunnsstraff. 9 Videre vises det i Matningsdal 10 og Holmboe 11 sine fremstillinger om ungdomsstraff til dommer som gjelder brudd på samfunnsstraff. I mangel av dommer som gjelder brudd på ungdomsstraff, vil dermed flere dommer på samfunnsstraff være relevante som illustrasjon. Jeg vil i fremstillingen vise til denne rettspraksisen. Ved dom på ungdomsstraff fastsetter retten bare en gjennomføringstid og en subsidiær fengselsstraff. Det konkrete innholdet i ungdomsstraffen fastsettes og følges opp gjennom konfliktrådet. Det er lagt opp til stor grad av skjønnsutøvelse fra konfliktrådets side i dette arbeidet. Uttalelser og erfaringer fra konfliktrådene om oppfølging av saker denne første tiden, herunder 8 Prop 135 L ( ) s. 9 9 Prop 135 L ( ) s Matningsdal (2015) s.485 flg 11 Holmboe (2016) s. 128 flg 2

6 håndtering av brudd, vil dermed være viktige når ungdomsstraff skal vurderes som straffereaksjon. Disse uttalelsene fremgår av; Ingun Fornes som har gått gjennom praksis fra tingrettene og konfliktrådene gjennom ungdomsstraffens første år. Nordlandsforskning har kommet med en delrapport i sin kartlegging av hvordan ungdomsstraff og ungdomsoppfølging fungerer i praksis. Jeg har i tillegg gjort egne intervjuer med ungdomskoordinatorene Turid Rendum ved Konfliktrådet i Sør-Trøndelag og Silje Øvrevik ved Konfliktrådet i Agder. Jeg vil gjennom oppgaven ved flere anledninger vise til uttalelser fra disse kildene. 2 Ungdomsstraff 2.1 Bakgrunnen for ungdomsstraff Historisk bakteppe Selv om ungdomsstraff er en ny straffereaksjon, er det lang tradisjon for å behandle lovbrytere under 18 år annerledes enn de over 18 år. I kriminalloven av 1842 var det fastsatt kriminell lavalder på 10 år, jf kapittel 7 1. For dem som var mellom 10 og 15 år på handlingstidspunktet gjaldt regler om begrenset bruk av straff, jf. kapittel 6 8. Barn mellom 15 og 18 år kunne dessuten idømmes fengsel i stedet for straffarbeid. Gjennomføringstiden ble da betydelig redusert, jf kapittel 6 9. Straffeprosessloven av første ledd nr. 3 åpnet for påtaleunnlatelse hvis barnet kunne «indsættes i opdragelses- eller redningsanstalt». Lov om betingede Straffedomme av 2.mai 1894 fastsatte i 1 annet ledd at ved avgjørelsen av om straffen skulle gjøres betinget skulle det tas hensyn til alder og tidligere vandel. Straffeloven av 1902 satte opprinnelig kriminell lavalder til 14 år, jf 46, men denne økte til 15 år i Videre fastsatte lovens 55 at fengsel på livstid ikke kunne idømmes personer under 18 år. For denne gruppen lovbrytere kunne også straffen settes under minstestraffen. I denne loven ble det gjennom sine 113 år gjort flere forandringer, se punkt På 1900-tallet ble det vedtatt flere lover som gjaldt behandling av barn i straffesaker, bl.a Lov om opdragende behandling av unge lovovertredere (1928). 13 I tillegg til dette kom også internasjonale konvensjoner. Disse kommer jeg tilbake til i punkt Lov av 12. Juni 1987 nr se også bl.a Lov om strafferettslege åtgjerder mot unge lovbrytarar m.m (1965) og Barnevernloven (1953) avløst av ny barnevernlov i

7 2.1.2 Norsk lov Det følger av Grunnloven 104 at ««barnets beste [skal] være et grunnleggende hensyn». Grunnloven skal tillegges betydelig vekt som rettskilde. Et slikt krav fastsatt i Grunnloven må tolkes som et sterkt signal fra lovgiver om viktigheten av hensynet til barnet. Dette kravet har sin parallelle bestemmelse i FNs Barnekonvensjon art. 3, som det henvises til i Grl 104. Denne kommer jeg tilbake til under punkt Det følger av strl. 33 at «[d]en som var under 18 år på handlingstidspunktet, kan bare idømmes ubetinget fengselsstraff når det er særlig påkrevd». 14 Videre kan ikke straffen overstige 15 år, selv om straffebudet åpner for det. En omtrent tilsvarende bestemmelse ble innført i straffeloven av i lov av 20.januar 2012 nr.6. Praksis forut for dette var i samsvar med disse lovendringene I tillegg følger det av strl 78 bokstav a jf 80 bokstav i at det er en formildende omstendighet at lovbryteren var under 18 år. Strl 80 bokstav i åpner også for å fastsette straffen under minstestraffen, eller til mildere straffart når lovbryteren var under 18 år. Strl 79 gjelder fastsetting av straff over lengstestraffen i det enkelte straffebudet (flere lovbrudd, gjentakelse, organisert kriminalitet) 17, og også her er reglene annerledes for ungdommer. Det fremgår videre av strl 53 tredje ledd at en bot kan gjøres betinget ovenfor en lovbryter under 18 år. Av strl 55 tredje ledd fremgår at subsidiær fengselsstraff ikke fastsettes ved utmåling av bot overfor en mindreårig lovbryter. Når det gjelder straffereaksjonen forvaring fremgår det av strl 40 at denne bare skal brukes ovenfor lovbrytere under 18 år når det foreligger «helt ekstraordinære omstendigheter». Her skal bare kort nevnes HR A hvor et barn for første gang ble idømt forvaring i Norge. Denne dommen viser at det skal svært mye til for å idømme et barn forvaring. Domfelte var her 15 år og hadde drept nattevakten på institusjonen hun befant seg på. Før dette hadde hun forsøkt å begå flere alvorlige voldshandlinger, og ytret ønske om å drepe. Dette er en svært alvorlig og meget spesiell sak. Høyesterett fant derfor at vilkårene for forvaring var tilstede. Gjennomgående i straffelovens bestemmelser skal altså lovbrytere under 18 år behandles annerledes enn lovbrytere over 18 år, både når det gjelder straffereaksjoner og straffeutmålingen. Det betyr likevel ikke at ubetinget fengsel ikke i noen tilfeller skal idømmes. Det uttales i Prop 135 L ( ) s. 101 at hensynet til samfunnsvern gjør det nødvendig å ha mulighet til å 14 min kursivering 15 Prop. 135 L ( ), viser til Rt s. 82, Rt s. 833 og Rt s og Rt s se forøvrig punkt strl 79 4

8 idømme frihetsberøvende reaksjon for svært alvorlig kriminalitet. Det uttales videre at «[h]ensynet til barnets beste vil måtte vike der hensynet til samfunnsvern er tilstrekkelig tungtveiende» 18. Dette kommer jeg tilbake til i punkt Internasjonale forpliktelser Våre internrettslige regler samsvar med konvensjoner som Norge har ratifisert og er bundet av. Disse konvensjonene er tatt inn i menneskerettsloven av nr. 30 og gjelder som norsk lov med forrang ved motstrid. 19 FNs Barnekonvensjon (BK) art. 3 krever at «In all actions concerning children [ ] the best interests of the child shall be a primary consideration». 20 Dette gjelder alle avgjørelser som omhandler barnet, inkludert i straffesaker. Det innebærer ikke at barnets beste er eneste og avgjørende hensyn, men det skal legges stor vekt på dette. 21 Her er det verdt å minne om at bestemmelsen er tatt inn i Grl 104, noe som må føre til at dette hensynet må tillegges stor vekt. FNs Barnekomité uttaler i General Comment nr. 10 (2007) s. 5 at: «The protection of the best interests of the child means, for instance, that the traditional objectives of criminal justice, such as repression/retribution, must give way to rehabilitation and restorative justice objectives in dealing with child offenders. This can be done in concert with attention to effective public safety». Det uttales i forarbeidene til en endringslov for barneloven at slike uttalelser bør tillegges «relativt stor vekt». 22 I Rt s tillegges uttalelsene vekt, men forarbeidenes utgangspunkt modereres litt. 23 I BK art. 37 b slås det fast at pågripelse, frihetsberøvelse og fengsling kan brukes «only as a measure of last resort», og at det skal foregå for et kortest mulig tidsrom. I art. 40 første ledd slås det fast at barn som «anklages for eller finnes å ha begått» en straffbar handling skal behandles på en verdig måte. Barn skal behandles slik at det tas hensyn til «the desirability of promoting the child's reintegration and the child's assuming a constructive role in society». Dette prinsippet skal bli «applied, observed and respected» i alle deler av prosessen fra første kontakt med det offentlige til gjennomføring av alle tiltak. Det kreves at alle som skal være involvert i prosessen forstår og arbeider for dette. 24 Disse uttalelsene går rett til kjernen av ungdomsstraffens begrunnelse. Man skal investere tid og ressurser i å hindre gjentatt kriminalitet 18 Prop. 135 L ( ) s mrl 3 20 I norsk lovgivning og rettspraksis betegnet som «barnets beste-prinsippet». 21 Prop. 135 L ( ) s Ot.prp nr.104 ( ) s se nærmere i dommens avsnitt FNs Barnekomité General Comment nr. 10 s. 6 5

9 og at ungdommen utvikler en «kriminell løpebane». 25 Målet er at ungdommen reintegreres og får en konstruktiv rolle i samfunnet. Barnekomitéen uttaler at statene, for denne gruppen, skal søke å unngå rettslige midler, ikke bare for små lovbrudd. 26 Statene forplikter seg til å legge opp flere alternativer til å bli fratatt friheten, slik at frihetsberøvelse blir siste utvei. Straffen må ikke bare tilpasses handlingen, men også lovbryterens alder og individuelle forhold. En utelukkende «punitive approach» er ikke i samsvar med disse prinsippene, selv om det åpnes for bruk av frihetsberøvende reaksjoner i svært alvorlige saker. Komitéen anbefaler også egne ungdomsdomstoler, eventuelt egne dommere til slike saker. 27 Selv om ikke dette er tilfellet i Norges domstoler, er likevel noe av dette hensynet ivaretatt når ungdommen dømmes til ungdomsstraff fordi ungdomsstormøtet er organet som bestemmer «straffeutmålingen» gjennom ungdomsplanen. 28 FNs Konvensjon for sivile og politiske rettigheter art. 10 sier at tiltalte mindreårige mennesker skal holder adskilt fra voksne, og at det samme gjelder når de er domfelt. De skal «be accorded treatment appropriate to their age and legal status». Også her understrekes det at straffegjennomføringen bør tilpasses individuelle forhold ved domfelte Praksis om bruk av ubetinget fengsel Høyesterett har lenge vært restriktive når det gjelder bruk av ubetinget fengsel ovenfor ungdommer. Spesielt de siste tiår har Høyesterett strammet ytterligere inn på bruken av ubetinget fengsel overfor mindreårige. 29 Dette kan illustreres med rettspraksis innenfor voldslovbrudd og fartsovertredelser. Barnekonvensjonen ble inkorporert i Menneskerettsloven i 2003 og fikk dermed status som norsk lov med forrang ved motstrid. Matningsdal uttaler at Barnekonvensjonen først fikk praktisk betydning på dette tidspunktet, selv om den allerede var ratifisert. 30 Han belyser dette ved å sammenligne følgende to dommene. Rt s. 742 gjaldt legemsbeskadigelse utført av en 15 år gammel gutt. Førstvoterende dommer Lund uttaler her at i utgangspunktet bør det idømmes ubetinget fengsel for så alvorlige lovbrudd, selv for unge lovbrytere. Individuelle omstendigheter førte likevel til at det ble idømt samfunnsstraff. Barnekonvensjonen er hverken påbe- 25 Prop. 135 L ( ) s FNs Barnekomité General Comment nr. 10 s FNs Barnekomité General Comment nr. 10 s NOU 2008:15 nevner denne anbefalingen men går ikke videre inn på den på s Matningsdal (2015) s. 283 flg 30 Matningsdal (2015) s

10 ropt eller nevnt i denne saken. Rt s. 804 gjaldt også en 15 år gammel gutt tiltalt for legemsbeskadigelse. Her er Barnekonvensjonen påberopt av forsvarer. Førstvoterende på vegne av mindretallet viser til departementet som uttaler at norsk rett i all hovedsak oppfylte konvensjonens krav og at forrangsbestemmelsen derfor hadde lite praktisk betydning. 31 Dommer Lund uttaler seg i denne saken på vegne av flertallet, og omtaler ikke Barnekonvensjonen direkte i sitt votum. Dommer Lund uttaler imidlertid at utgangspunktet fortsatt er ubetinget fengsel for slike handlinger, men ikke for så unge lovbrytere. Dette innebærer altså en endring fra dommen i Rt s Matningsdal uttaler at dommene er avsagt på hver sin side av Barnekonvensjonens tilføyelse i menneskerettsloven, og at dette kan være noe av begrunnelsen for den «utvikling i grunnholdning» som fremgår. 32 Når straffereaksjonen i begge tilfellene ble samfunnsstraff kan dette også skyldes at de domfelte var 15 år og dermed så vidt over kriminell lavalder. I Rt s ble en 17 år og 11 måneder gammel gutt idømt fengselsstraff for legemsfornærmelse mot tre personer. At han var mindreårig tilsa likevel at noe av straffen ble gjort betinget. Dette ble fulgt opp i en lignende sak inntatt i Rt s. 1289, hvor det ble uttalt at det som en «helt klar hovedregel [gis] en viss ubetinget straff for slik gatevold». 33 For fartsovertredelse viser Matningsdal til at Høyesterett på 90-tallet var restriktive med å idømme samfunnstjeneste, se f.eks Rt s De eneste unntakene var Rt s. 171 og Rt s. 1322, hvor de domfelte var 17-åringer. Her ble det vist til at praksis var ubetinget eller delvis betinget fengsel, men at det var rom for samfunnstjeneste når personlige forhold tilsa det. Ung alder var ifølge Høyesterett et slikt moment. I Rt s. 456 ble en tiltalt på 17,5 år idømt samfunnsstraff for å ha kjørt 119 km/t i 50-sone. Holdt opp mot Rt s. 570, hvor en 22 åringen ble idømt ubetinget fengsel for å kjøre 97 km/t i 50-sone, kommer det klart frem at om tiltalte er over eller under 18 har avgjørende betydning. I denne dommen uttaler førstvoterende at samfunnsstraff ikke bør brukes ved større fartsoverskridelse enn 95 km/t i 50- sone. Dette er altså ikke tilfelle hvis tiltalte er under 18 år. Selv om det har vært en gradvis utvikling mot mindre bruk av fengselsstraff overfor unge lovbrytere gir Rt s uttrykk for en klar kursendring. 34 I denne dommen hadde en 17 år 31 det vises til Justisdepartementets uttalelse i Ot.prp nr.45 ( ) s Matningsdal (2015) s At det er en «helt klar hovedregel» samsvarer med rettspraksis på 90-tallet. Se f.eks Rt s (slåsskamp), Rt s. 275 (skallet ned 14-åring), Rt s. 672 (knivskade på håndledd) og Rt (graverende og uprovosert vold) 34 Matningsdal (2015) s

11 gammel gutt begått flere brutale ran sammen med andre ungdommer og ble dømt til samfunnsstraff. Det ble vist til strl (2005) 33 og Rt s. 252 hvor førstvoterende uttaler at strl (2005) 33 gir «uttrykk for lovgivers syn i dag». Det fremgår videre at bestemmelsen dermed tillegges betydning allerede på dette tidspunktet, før straffeloven (2005) trådte i kraft. Videre drøfter førstvoterende i 2010-dommen strl (1902) 28 første ledd bokstav b 35 om at straffens formål ikke må tale mot reaksjon i frihet. Bestemmelsen drøftes i lys av BK art. 3 om barnets beste, art. 37 b om frihetsberøvelse som siste utvei og art. 40 om behandling av barn i straffesaker. Det idømmes her samfunnsstraff. Denne kursendringen ble fulgt opp i Rt s. 206 om grovt ran og frihetsberøvelse, samt Rt s. 734 om samleie med person under 14 år. Høyesterett kom til motsatt resultat i Rt s. 67 og ved ankenektelse i Rt s hvor det ble idømt ubetinget fengsel for alvorlig voldskriminalitet. Begge disse tilfellene skilte seg riktignok fra de tidligere nevnte dommene ved at tiltalte var tidligere straffedømt flere ganger. Førstvoterende viser til at Høyesterett i Rt s var i tvil om bruk av ubetinget fengsel. De tiltaltes tidligere straffereaksjoner førte dermed til at vektskålen tippet den andre veien i disse siste dommene. Noen eksempler er det også hvor tidligere ustraffede unge lovbrytere idømmes ubetinget fengsel grunnet alvoret i handlingene deres alene. Dette kommer jeg tilbake til under punkt 2.2.2, og nøyer meg her med å nevne to dommer. Rt s. 34 gjaldt medvirkning til selvmord. Det uttales her at hensynet til straffens formål fører til at tiltaltes handlinger gjør fengselsstraff nødvendig. Det samme ble resultatet i Rt s. 776, som gjaldt forsøk på voldtekt. Førstvoterende uttaler her at samfunnsstraff ikke i tilstrekkelig grad understreker alvoret i tiltaltes handlinger. 2.2 Målgruppen for ungdomsstraff Alternativ til ubetinget fengsel Ungdomsstraff er en særegen reaksjonsform for lovbrytere som var mellom kriminell lavalder (15 år) og 18 år på handlingstiden, og er et alternativ til ubetinget fengsel, jf strl 52 a første ledd bkstav a. Målgruppen for ungdomsstraff er ungdom om har begått «gjentatt og alvorlig kriminalitet», jf. bokstav b. I forarbeidene defineres ikke dette uttrykket ytterligere, men det gjøres klart at det er fokusert på ungdom som «kan idømmes og faktisk blir idømt fengselsstraff». 36 Se punkt 2.1. I forarbeidene uttaler departementet «at begrepet «alvorlig kriminalitet» i denne sammenheng bør forbeholdes straffebud med en øvre strafferamme på fengsel i 3 år eller mer». 37 Dette er å betrakte som en nedre grense. 38 Innenfor målgruppen faller også de som ellers ville bli dømt til de strengeste samfunnsstraffene. 39 Ungdomsstraff er altså en strengere 35 tilsvarer strl (2005) 48 første ledd bokstav b) 36 NOU 2008:15 s. 12, gjentatt i Prop. 135 L ( ) s Prop 135 L ( ) s Prop. 135 L ( ) s Prop. 135 L ( ) s

12 straffereaksjon enn samfunnsstraff, og er ikke ment å erstatte samfunnsstraffen for ungdommer generelt. Det må også trekkes en øvre grense. Det er ikke meningen av ungdomsstraff skal erstatte ubetinget fengsel fullt ut. De mest alvorlige handlingene vil fortsatt medføre ubetinget fengsel. Departementet uttaler at dersom det er svært høy risiko for ny kriminalitet, eller det er begått svært alvorlig kriminalitet, kan ungdomsstraff være uegnet. 40 Det uttales at det «fortsatt bør være mulig for domstolen å idømme mindreårige ubetinget fengselsstraff i spesielle tilfeller. Hensynet til samfunnsvernet gjør det nødvendig å ha en frihetsberøvende reaksjon tilgjengelig for barn som har begått svært alvorlig kriminalitet». 41 Med henvisning til Rt s uttales det videre at «der domfelte var under 18 år på handlingstidspunktet, forskyves tyngdepunktet i avveiningen mellom de individualpreventive og de allmennpreventive hensyn». Dette er en skjønnsmessig avgrensning hvor allmennprevensjon, den alminnelige rettsfølelse, samt om det er forsvarlig å ilegge ungdomsstraff, vil være momenter i vurderingen. 42 Enkelte lovbrudd vil altså være av så alvorlig karakter at ungdomsstraff er uegnet. Departementet nevner her drap og alvorlige seksuallovbrudd. Dette kommer bl.a til uttrykk ved at strl. 52 a første ledd bokstav d setter som vilkår for ungdomsstraff at «hensynet til straffens formål [ikke] med tyngde taler mot en reaksjon i frihet». Matningsdal uttaler i denne sammenheng at «alvorlige seksuallovbrudd» i praksis vil dreie seg om voldtekt og samleie med barn under 14 år etter strl og Han minner samtidig om 308, hvor det fremgår at straffen kan falle bort om de involverte er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling Praksis om øvre grense for bruk av ungdomsstraff Høyesterett behandlet to saker i 2016 som gjaldt seksuallovbrudd og spørsmål om bruk av ungdomsstraff. Førstvoterende i den første saken, HR A, uttaler om bruk av ungdomsstraff ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet at «Jeg oppfatter disse uttalelsene slik at ved drap og alvorlige seksuallovbrudd endres utgangspunktet. For slike lovbrudd må det normalt utmåles ubetinget fengselsstraff også om gjerningspersonen er under 18 år». 44 Videre påpekes at forarbeidene ikke kan tolkes dithen at ungdomsstraff er utelukket ved alvorlige seksuallovbrudd, men at det må foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering. Sakens to domfelte sin unge alder, 16 år, talte isolert sett med tyngde for en straff i frihet. 45 Lovbruddets alvorlighetsgrad måtte 40 Prop. 135 L ( ) s Prop. 135 L ( ) s Prop. 135 L ( ) s Matningsdal (2015) s HR A (34) 45 HR A (40) 9

13 likevel føre til ubetinget fengsel. Domfelte hadde her gjort seg skyldig i gruppevoldtekt av en 14 år gammel gutt, filmet det og publisert det. Førstvoterende uttaler at «et så grovt overgrep som i denne saken vil ikke være i samsvar med de hensyn som det legges stor vekt på i forarbeidene. Allmennpreventivt ville det gi et uheldig signal om et så alvorlig overgrep ikke ble møtt med ubetinget fengsel av en viss lengde». 46 Begge sakene ble avsagt samme dag, og førstvoterende viser i sak nummer to til de generelle uttalelsene om bruk av ungdomsstraff som fremgår av første sak. Den andre saken, HR A, gjaldt gjentatte handlinger som likestilles med samleie mot et barn som på handlingstiden var mellom 5 og 6 år. Domfelte var på handlingstiden mellom 15 og vel 16 år. Den unge alderen talte også i denne saken for en reaksjon i frihet, men lovbruddets alvor talte for ubetinget fengsel, og dette ble også resultatet. Førstvoterende uttaler at det dreier seg om gjentatte alvorlige overgrep, og minst ett tilfelle som ligger tett opp til det objektive gjerningsinnholdet i strl (1902) 192 om voldtekt. Handlingene foregikk over ett drøyt år, og førstvoterende uttaler at han «vanskelig [kan] se det annerledes enn at dette nettopp er et slikt overgrep som fanges opp av forarbeidenes reservasjon for alvorlige seksuallovbrudd». 47 Høyesterett opprettholder forarbeidenes utgangspunkt om at det må foretas en skjønnsmessig vurdering av «lovbruddets grovhet og domfeltes alder», og at lovbruddet i seg selv kan utgjøre en skranke for bruk av ungdomsstraff. 48 Høyesterett avsa 16. mars 2017 en ny dom som gjaldt utmåling av ungdomsstraff, også denne for et seksuallovbrudd. 49 Saken gjaldt en 17 år og 9 måneder gammel gutt som hadde hatt seksuell omgang til samleie med en jente som var under 14 år. Det ble lagt til grunn at domfelte var ikke klar over jentas alder, men var grovt uaktsom. Høyesterett bygger på utredningen og de generelle uttalelsene som fremgår av HR A og av forarbeidene. Tiltalte og fornærmede hadde i denne saken «til en viss grad... hatt preg av et kjæresteforhold» og det var «ikke tale om forledelse». 50 Førstvoterende påpeker også at det ikke var elementer av vold eller mishandling knyttet til handlingene. Når Høyesterett kommer til at det bør idømmes ungdomsstraff, har dette sammenheng med aldersforskjellen. Førstvoterende viser til at aldersforskjellen er 4 år, og at hvis tiltalte var et halvt år yngre ville det etter dagens praksis være aktuelt at straffen bortfalt som følge av jevnbyrdighet i alder og utvikling, jf strl (1902) 195 siste ledd (nå strl (2005) 308). Han uttaler etter dette at «[n]år straffen etter omstendighetene kan falle bort ved en aldersforskjell på tre år og seks måneder, bør det være mulighet for å idømme 46 HR A (41) 47 HR A (19) 48 Fornes (2016) pkt HR A 50 HR A (31) 10

14 ungdomsstraff i en sak som den foreliggende». 51 Førstvoterende legger deretter «særlig vekt» på aldersforskjellen, men også på individualpreventive hensyn, og konkluderer med at det bør idømmes ungdomsstraff. Se også Matningsdal (2015) s. 492 Selv om ikke disse sakene kan sammenlignes fullt ut når det gjelder faktum, gjelder de alle lovbrudd som regnes for alvorlige seksuallovbrudd. Når to endte med ubetinget fengsel og én med ungdomsstraff, gir Høyesterett føringer for grensedragningen og relevante momenter ved vurderinger av bruk av ungdomsstraff. Rettspraksis følger opp forarbeidene hvor det fremgår at selv om alvorlige seksuallovbrudd generelt må føre til ubetinget fengsel, kan dette ikke tolkes slik at ungdomsstraff er utelukket i disse sakene Innholdet i ungdomsstraffen Målsetningen med ungdomsstraff I Prop.135 L ( ) uttales på side 9 at målsetningen med ungdomsstraff er at barn ikke skal i fengsel, men at man heller skal øke bruken av alternative reaksjonsformer. I denne forbindelse ble det foreslått en prosess bygget på restorative justice. Kriminalpolitikk handler om mer enn straff, fengsel og politi. «Det er ikke kun den straffbare handling som er det sentrale ved valg av reaksjon, men også lovbryterens behov for hjelp og støtte til å slutte med lovstridig adferd». 53 Videre uttales det at «fengsel er belastende for barn og kan, mens de er i en viktig utviklingsfase, gi utilsiktede skadevirkninger, som for eksempel nærmere tilknytning til kriminelt belastede miljøer og isolasjon fra de vanlige lærings- og sosialiseringsarenaer». Det vises til regjeringens «Forebyggende strategi» fra 2009, hvor det fremgår at man skal gå inn tidlig og forebygge for å begrense reparasjonsarbeid senere. 54 Selv om en ungdomsstraff gjennomføres etter at en straffbar handling er begått, fokuserer ungdomsstraffen hovedsakelig på å forebygge en videre kriminell karriere. I dette arbeidet streber man etter en god balansegang. Det er viktig med en tydelig reaksjon. Samtidig fokuserer man på den enkelte lovbryters ressurser slik at «muligheten for å mestre et liv innenfor samfunnets normer bedres». 55 I dette arbeidet ble konfliktrådet foreslått som en 51 HR A (32) 52 HR A 53 Prop 135 L ( ) s Prop 135 L ( ) s Prop 135 L ( ) s

15 hensiktsmessig arena som hadde visst gode resultater når det gjaldt å få ungdom ut av kriminalitet. 56 Det vises så til forskning bak restorative justice. 57 Et viktig prinsipp her er «myndiggjøring». Det innebærer å gjøre lovbryteren bedre i stand til å delta i, og videreutvikle, samfunnet. «Utvikling av den unges handlingskompetanse» er svært sentralt for å reintegrere ungdommen. For å klare dette må man utnytte ungdommens egne ressurser, og man må forandre den unges vilje til å endre adferd. Forskningen peker på tre tidsaspekter som er sentrale for en god straffegjennomføring. 58 Den historiske gjelder lovbruddet og hjelp til å gjøre opp for seg. Deretter nåtiden, som består i hjelp til å planlegge egen fremtidig forandring, og til sist fremtiden, som gjelder hjelp til å gjennomføre denne forandringen. Ungdomsstraffen er laget for å oppfylle alle disse tre tidsaspektene. Gjennom at lovbryteren selv deltar ved utformingen av ungdomsplanen, for deretter å gjennomføre den, er håpet at vedkommende skal kunne legge kriminaliteten bak seg og så gå videre i en «konstruktiv rolle i samfunnet» Behandling i domstolen Hvis retten finner at vilkårene er tilstede og idømmer ungdomsstraff, fastsettes en gjennomføringstid, og saken sendes til konfliktrådet for utarbeidelse av innholdet i ungdomsstraffen. Retten skal også fastsette en subsidiær fengselsstraff som skal tilsvare den fengselsstraffen som ville blitt idømt uten ungdomsstraff, jf strl 52 b første ledd bokstav b. Hvis ungdommen har vært «undergitt frihetsberøvelse» i forbindelse med saken, skal det gis varetektsfradrag i den subsidiære fengselsstraffen. Varetektsfengsling skal også tas i betraktning som et moment ved vurderingen av ungdomsstraffens lengde. 60 Gjennomføringstiden skal settes til mellom 6 måneder og 2 år, med mindre en alternativ fengselsstraff i det konkrete tilfelle ville vært klart lenger enn 2 år. I så fall kan gjennomføringstiden settes til 3 år, jf 52 b. Når ungdommen ville blitt dømt til fengsel, må man altså se på straffeutmålingen som denne ungdommen ville fått og det er dette som skal tas hensyn til etter strl. 52 b. Lengden på gjennomføringstiden skal ikke nødvendigvis settes lik den subsidiære fengselsstraffen. Det er naturlig at gjennomføringstiden settes noe lenger enn den subsidiære fengselsstraffen, siden ungdomsstraffen sones i frihet Prop 135 L ( ) s Prop 135 L ( ) s Prop 135 L ( ) s FNs Barnekonvensjon art Prop 135 L ( ) s Prop. 135 L ( ) s

16 Et vilkår for at retten kan idømme ungdomsstraff er at tiltalte samtykker, jf strl 52 a første ledd bokstav c. Ungdommen samtykker i å gjennomføre ungdomsstraff, og til at de faktiske handlingene som vedkommende dømmes for skal legges til grunn i ungdomsstormøtet. Dette vilkåret har blitt kritisert fra bl.a Holmboe. På tidspunktet for samtykke vet ungdommen fortsatt ikke hva innholdet i ungdomsstraffen kommer til å bli, og vet dermed ikke hva han eller hun samtykker til. 62 Ungdommen har riktignok muligheten til å trekke tilbake samtykke, men da blir saken sendt tilbake til retten med begjæring om at den subsidiære fengselsstraffen fullbyrdes, jf. konfliktrådsloven (konfrådl) 25 fjerde ledd. Retten kan i en slik sak ikke idømme en annen straffereaksjon, men kun omgjøre ungdomsstraffen helt eller delvis til ubetinget fengsel. På dette tidspunkt er ankemuligheten for den opprinnelige dommen utløpt. Samtykket innebærer dermed at ungdommen frasier seg muligheten for å idømmes samfunnsstraff Det konkrete innholdet i ungdomsstraffen Ungdomsplanen I ungdomsstormøte fastsettes innholdet i ungdomsstraffen gjennom en ungdomsplan. Til ungdomsstormøtet innkalles alle relevante aktører. Her skal domfelte sammen med verge(r) og representanter for politi og kriminalomsorg møte, konfrådl 24 tredje ledd. I tillegg har fornærmede og dennes verger rett til å være til stede. Det samme har forsvarer og bistandsadvokat. 64 Innholdet i ungdomsplanen følger av en ikke-uttømmende 65 liste med tiltak i konfrådl 25. Vilkårene kan bl.a være ikke-økonomisk kompensasjon til fornærmede, f.eks reparasjon av skaden som er påført. Dette betyr ikke at fornærmede ikke kan tilkjennes økonomisk kompensasjon hvis domfelte idømmes ungdomsstraff. En slik erstatning kan bli tilkjent av retten i sivil dom, men altså ikke som vilkår for ungdomsstraffen. 66 Dette innebærer at manglende betaling av en evt. økonomisk kompensasjonen ikke fører til brudd på ungdomsplanen eller ungdomsstraffen. 67 Et annet mulig tiltak er deltakelse i kriminalitetsforebyggende program, f.eks sinnemestring eller rusprogram. Det kan videre fastsettes krav om at domfelte skal overholde avtaler om opp- 62 Holmboe (2016) s for mer informasjon se Holmboe (2016) s.129 flg 64 Konfrådl. 24 tredje ledd, i tillegg følger andre aktuelle aktører av annet ledd. 65 Prop. 57 L ( ) s Holmboe (2016) s Matningsdal (2015) s.505 og Holmboe (2016) s

17 holdssted, arbeid eller opplæring. Det regnes da ikke for brudd hvis vedkommende mister plassen sin på grunn av forhold på arbeidsgivers side. Hvis man derimot ikke informerer ungdomskoordinator om manglende arbeidstilbud over lengre tid, kan dette innebære brudd på vilkåret. 68 Det kan også fastsettes forbud mot bruk av rusmidler eller kontakt med en bestemt person. Samfunnsnyttig arbeid er også et alternativ. Dette minner om samfunnsstraff, men det er visse forskjeller. I dom på samfunnsstraff fastsettes arbeidet til et visst antall timer av retten, mens ved ungdomsstraff er omfanget ikke fastsatt. Dette gir stor makt til ungdomskoordinator som kan pålegge en stor arbeidsmengde. Det åpner også muligheten for at to ungdommer behandles svært ulikt. 69 Det fremheves i teorien at antall timer ikke bør overstige omfanget ved en samfunnsstraff, nemlig 30 timer pr. alternative fengselsmåned. Mengden bør også ses i sammenheng med hvilke andre tiltak som fastsettes. 70 Matningsdal uttrykker videre at det bør være et mål at arbeidet er meningsfylt. Lite meningsfylt arbeid kan virke mot sin hensikt. Tiltakene gjenspeiler at ungdomsstraff bygger på restorative justice 71, der målet er en gjenopprettende prosess hvor skaden repareres og domfelte avstår fra fremtidige straffbare handlinger. Når det gjelder hvor streng ungdomsstraffen skal være, må man huske at ungdomsstraff skal være et alternativ til fengsel. Forarbeidene uttaler i denne sammenheng at: «Reaksjonen vil imidlertid innebære tett kontroll og stille strenge krav til gjennomføringsevne- og vilje hos den domfelte. Samtidig gis lovbryteren en anledning til å endre sitt atferdsmønster, hvor både offentlige og private ressurser samarbeider, og hvor også lovbryteren selv må bidra aktivt. Reaksjonens lengde og de krav som stilles til domfelte i den enkelte sak, vil kunne medføre at reaksjonen blir vel så krevende som en fengselsstraff» 72 Ungdomsstraff er altså ikke bare et rehabiliteringstilbud, men er ment å være straff. 73 Ungdomskoordinatorer uttaler at ungdommen selv også opplever ungdomsstraffen som straff. 74 Ungdomsstraff er med dette en straffart som forener gjenopprettende, rehabiliterende og straffende tiltak. Straffarten gjenspeiler dermed samfunnets forskjellige syn på hvordan ungdomskriminalitet bør behandles. 75 Det skreddersys en individuell tiltakspakke for å imøtekomme den enkeltes behov for grensesetting og støtte til å komme ut av et uheldig handlingsmønster med 68 Holmboe (2016) s Holmboe (2016) s Holmboe (2016) s.136 og Matningsdal (2015) s Prop. 135 L ( ) s Prop. 135 L ( ) s Fornes (2016) pkt Øvrevik og Rendum 75 Fornes (2016) pkt. 2 14

18 kriminalitet. Noen av disse tiltakene kjenner man igjen fra strafferettspleien, og de vil nok også oppleves som straff for ungdommen selv. Eksempler på dette er rusforbud, hvor det gjennomføres tester for å dokumentere rusfrihet, jf konfrådl. 29. Et annet eksempel er opphold- eller kontaktforbud. 76 Ungdomsplanen involverer en rekke personer og arenaer som allerede eksisterer i domfeltes liv, men også noen nye. Utvalget uttaler at «Ungdomsplanen skal inneholde tiltak som vil innebære en betydelig kontroll og restriksjoner for den domfeltes dagligliv. Dette vil være tiltak hvor sosial kontroll erstatter fengselets fysiske kontroll». 77 Formålet med tiltaksplanen er klart, nemlig å unngå nye lovbrudd. Ungdomsstraffen skal rette seg mot lovbryterens individuelle behov, heller enn en proporsjonal påføring av onder Generelle pålegg I tillegg til ungdomsplanen skal domfelte overholde vilkårene som fremgår av konfrådl. 27. Disse vilkårene er minimumskrav som ikke kan fravikes i ungdomsplanen gjelder god oppførsel i ungdomsstormøtet, andre møter og avtaler, og generelt under gjennomføringen av ungdomsstraffen. Ungdommen skal møte i tide til alle møter. Ikke enhver forsinkelse anses som brudd på bestemmelsen, men hvis ungdommen kommer ofte for sent eller unnlater å møte vil 27 første ledd fort være brutt. I tillegg skal domfelte være upåvirket av alle typer rusmidler i disse møtene. Rusforbudet er viktig av flere grunner og gjelder uavhengig av om det er fastsatt noe generelt forbud mot alkohol i ungdomsplanen. Målet med ungdomsstraffen er som nevnt å få ungdommen inn i en bedre livstil. I arbeidslivet er det uakseptabelt å møte opp beruset, og det er ingen grunn til at det skal være lavere krav i en straffegjennomføring. I tillegg er det viktig å være rusfri fordi det skal fattes viktige beslutninger som får konsekvenser. I denne sammenheng er det viktig at prosessen tas alvorlig og at ungdommen er i stand til å samtykke. 80 I Rt s. 657 hadde domfelte møtt beruset til flere møter og unnlat å møte i andre. Her uttalte Høyesterett at bruddet måtte anses som alvorlig og at domfelte «ikke evner å gjennomføre den fastsatte samfunnsstraff». Det følger videre av bestemmelsen at ungdommen ikke skal «vise en atferd som kan true sikkerheten til personer som deltar under gjennomføringen eller påvirke miljøet på negativ måte». Bestemmelsen gjør også nye straffbare handlinger til vilkårsbrudd. Det samme gjelder å oppholde seg utenlands uten ungdomskoordinators godkjennelse. Nye straffbare handlinger er 76 Fornes (2016) pkt NOU 2008:15 s Holmboe (2016) s Holmboe (2016) s Holmboe (2016) s

19 brudd på vilkår for ungdomsstraffen, også etter 32 og strl 52 c. Fordelen med konfrådl 27 annet ledd er at oppfølgingsteamet ikke må avvente en avgjørelse i en straffesak for å kunne innkalle til bruddsamtale på bakgrunn av handlingen Rusforbud Mens konfrådl. 27 gjelder rusforbud i møter fastsetter 28 et mer generelt og inngripende totalforbud mot bruk av alkohol og andre berusende eller bedøvende midler. Dette kan fastsettes uten domfeltes samtykke «hvis det fremstår som nødvendig for å motvirke en ny straffbar handling som er rettet mot noens liv, helse eller frihet». 82 Til denne bestemmelsen uttales det at forbud mot rusmidler primært bør tas inn i ungdomsplanen, som ungdommen har samtykket til. 83 Dette er det gode grunner til fordi et vilkår ungdommen har samtykket til vil fungere bedre enn et som er påtvunget. Ikke bare vil motivasjonen være større for ungdommen, men det er også lettere å konfrontere vedkommende med vilkårsbruddet. Forbudet har særlig betydning for lovlige rusmidler fordi narkotika i seg selv er straffbart og dermed uansett i strid med vilkår for ungdomsstraff fastsatt i konfrådl 27, 32 og strl 52 c. Rusforbudet er et inngripende tiltak, og vilkårene for å ilegge det er som nevnt strenge. Forbudet må være nødvendig for å motvirke en ny straffbar handling. Det må være konkrete holdepunkter for at nye straffbare handlinger kan skje under påvirkning av rus. Den straffbare handlingen må videre være rettet mot noens liv, helse eller frihet. 84 Forarbeidene uttaler at 28 bare skal brukes når det er særlig behov for det og at slikt forbud «ikke kan fastsettes rutinemessig». 85 Til slutt nevnes i bestemmelsens andre ledd at ungdomskoordinator skal oppheve forbudet når det ikke lenger er nødvendig. Til rusforbud fastsatt enten med hjemmel i 28 eller som vilkår i ungdomsplanen følger en kontrolladgang for å sikre at forbudet overholdes. Dette hjemles i konfrådl. 29, hvor det fremgår at ungdomskoordinator skal undersøke om forbudet brytes. Dette kan gjøres med uanmeldte besøk i hjemmet der domfelte pålegges å avgi urinprøve, blodprøve eller utåndingsprøve. Det samme gjelder hvis det er grunn til å tro at domfelte møter beruset i situasjoner nevnt i 27 første ledd. 81 Holmboe (2016) s konfrådl Holmboe (2016) s Holmboe (2016) s Prop. 57 L ( ) s.94 16

20 Konfrådl 29 fastsetter at kontrollen kan skje av forbud fastsatt i ungdomsplanen etter 25 eller med hjemmel i 28. Det kan imidlertid ikke ha vært lovgivers mening at slik kontrolladgang ikke skal gjelde for skjerpende vilkår fastsatt i bruddsamtale etter 31. Disse vilkårene kan ses som en tilføyelse til ungdomsplanen som ungdommen må samtykke til. Skjerpede vilkår etter 31 annet ledd burde derfor behandles som vilkårene fastsatt i ungdomsplanen under stormøtet etter 25. Til dette finner jeg støtte hos Holmboe. 86 Han uttaler at når først lovgiver har åpnet for at det kan ilegges skjerpende vilkår, kan det neppe være meningen at oppfølgingsteamet er forhindret fra å følge dem opp. Han argumenterer for at det i slike tilfeller faktisk kan være enda viktigere å føre kontroll da vilkårene ilegges på bakgrunn av, og for å hindre gjentakelse av, brudd på ungdomsstraffen. 87 En rusprøve kan ikke gjennomføres med tvang, og hvis domfelte nekter å ta prøven, må dette behandles som manglende oppfyllelse av vilkår om rusforbud fastsatt i 25, 27 eller 28. Disse bestemmelsene er listet opp som grunnlag for brudd etter konfrådl 31 første ledd. Konfrådl 29 er derimot ikke med i oppregningen i 31, men burde ifølge Holmboe vært det. Han påpeker videre at nektelse av å gjennomføre rusprøve normalt vil være et bevismoment for at rusforbudet i ungdomsplanen eller 28 er brutt. 88 Når det gjelder hyppigheten av kontrollen, må dette avhenge av resultatene som avdekkes. Blir det avdekket hyppige brudd er det grunn til å kontrollere oftere enn hvis forbudet overholdes Gjennomføring av ungdomsstraffen Når ungdomsplanen er fastsatt i ungdomsstormøtet, begynner gjennomføringen. 90 Da vil det være et oppfølgingsteam som sammen med ungdommen selv skal sørge for at ungdomsstraffen blir gjennomført. Dette teamet består av de obligatoriske deltakerne i ungdomsstormøtet og i tillegg «andre som har oppgaver i forbindelse med gjennomføringen», jf konfrådl 26 Ungdomsplanen ligger til grunn for hva gjennomføringen skal bestå i. Ungdomsplanen er i praksis er et dynamisk instrument som justeres litt underveis i samarbeid mellom ungdommen 86 Holmboe (2016) s Holmboe (2016) s Holmboe (2016) s Holmboe (2016) s konfrådl

21 og oppfølgingsteamet Ungdomsstraffen må naturligvis gjennomføres for å fungere. Bruddhåndtering er derfor en vesentlig del av gjennomføringen. I dette arbeidet justerer man planen og kravene for å nå målet gjennom en realistisk plan Praksis fra domstolene og konfliktrådene Da ungdomsstraff er en relativt ny straffereaksjon finnes det som nevnt lite Høyesterettspraksis. 93 Ingun Fornes har gjort en gjennomgang av underrettspraksis og konfliktrådspraksis gjennom ungdomsstraffens første år. Fornes fant at det i 2013, da ungdomsstraff ikke var et alternativ, ble idømt ubetinget fengsel overfor personer som var under 18 år på handlingstidspunktet 62 ganger. Ungdomsstraff ble innført i juli 2014, slik at det første halvdel av året var uaktuelt å idømme ungdomsstraff. I 2014 ble 43 personer under 18 år dømt til ubetinget fengsel. Det fremgår ikke når på året dommene ble avsagt, men det er uansett en 27% nedgang fra 2013 til Fornes mener at det er flere faktorer enn ungdomsstraff alene som har bidratt til denne nedgangen. Ungdomskriminalitet generelt var på vei ned på dette tidspunktet. 94 I tillegg må det sees hen til at fokus på barns rettigheter mer generelt gjør at domstolene over tid gradvis har begrenser bruken av ubetinget fengsel for dem under 18 år. 95 I løpet av ungdomsstraffens første år ble 36 dommer avsagt hvor 41 personer ble idømt ungdomsstraff. Flere av disse sakene gjaldt ran, og en stor andel av disse ranssakene gjaldt også besittelse av narkotika Det var også en stor gruppe seksuallovbrudd. Flere av sakene gjaldt samleie med barn ned mot og under 10 år. 96 Dette står i kontrast til Matningsdals uttalelse om hva som utgjør et «alvorlig seksuallovbrudd» og dermed fortsatt bør idømmes ubetinget fengsel. 97 Fornes fant videre at 6 av 10 domfelte var 15 år og et gjennomgående trekk ved dommene er at denne lave alderen ble tillagt stor og avgjørende vekt. Mange av dommene gjaldt også gjentakende kriminalitet. Dette er i samsvar med forarbeidenes uttalelser om målgruppen for ungdomsstraff. Det viser også at terskelen for å idømme ubetinget fengsel, etter at ungdomsstraff er innført, er høy. Dette er naturligvis også meningen. 91 se punkt 3 92 Dette kommer frem under mine intervjuer med Øvrevik og Rendum. Det er dessuten i samsvar med funn i Fornes (2016) og Nordlandsforskning (2016) 93 se punkt Fornes (2016) pkt se punkt Fornes (2016) pkt se punkt

22 Fornes påpeker også at flere ungdomsplaner var utformet på en måte som gjorde at det var vanskelig å konstatere innholdet, og dermed også om vilkåret ble fulgt opp. Eksempler på dette var «samtaler med terapeut» eller «XX gjør gode avtaler med far og Y». 98 Slike vilkår er upresise og det vil være vanskelig å fastslå innholdet både for domfelte og for oppfølgingsteamet. Dette er uheldig for gjennomføringen av straffen men naturligvis også for domfeltes sjanse til å komme styrket ut av ungdomsstraffen Kort om ungdomsoppfølging Da ungdomsstraff ble innført som en ny reaksjonsform innførte man også ungdomsoppfølging. 99 Det er flere likhetstrekk mellom disse to reaksjonsformene. Begge innebærer at man møter i et ungdomsstormøte, det utformes en ungdomsplan, og denne skal så gjennomføres. 100 Forskjellen er at ungdomsoppfølging kun kan idømmes for opptil ett år. Målgruppen er dem som har utført mindre alvorlige handlinger. Mens ungdomsstraff kun idømmes av retten, kan ungdomsoppfølging også oversendes til konfliktrådet direkte fra påtalemyndigheten, jf straffeprosessloven (strpl) 71 a. Påtalemyndigheten kan også sette ungdomsoppfølging som vilkår for en påtaleunnlatelse. 101 I tillegg kan ungdomsoppfølging idømmes av retten som vilkår for betinget fengselsstraff. 102 Det er også visse forskjeller når det gjelder hva som kan fastsettes i ungdomsplanen. 103 Selv om gjennomføringstiden, målgruppen og innholdet i ungdomsplanen er litt forskjellig, er det store likhetstrekk. Når det gjelder reglene rundt brudd under gjennomføringen, er det store likhetstrekk både i regelverket og i praksis. 104 For vurderingene som skal gjøres i forbindelse med brudd vil det derfor være en viss overføringsverdi fra det som presenteres videre om brudd på ungdomsstraff. 98 Fornes (2016) pkt strl konfrådl Strpl 69 jf. strl 37 j) 102 Strl 34 og 37 j) 103 Se nærmere i Holmboe (2016) s.135 flg og Matningsdal (2015) s.503 flg 104 konfrådl 33, sml

23 3 Brudd 3.1 Om bruddproblematikken På samme måte som ved samfunnsstraff kan det forekomme brudd på ungdomsstraffen. I prop. 135 L ( ) uttales at utvalget bygger sitt utkast på reglene for brudd på samfunnsstraff. 105 Dette følges opp i den beskjedne rettspraksisen som finnes. Det vil som nevnt tidligere derfor være relevant og nødvendig å vise til praksis på brudd på samfunnsstraff som illustrasjon for å kunne redegjøre for bruddspørsmålet videre. Bruddpraksisen må forøvrig ses i lys av barnerettslige hensyn slik disse fremgår av lov og forarbeider om ungdomsstraff. Brudd på ungdomsstraff kan skje ved brudd på fastsatte vilkår i ungdomsplanen eller konfrådl. 27 eller 28. Disse vil rammes av konfrådl 31. Ungdomsstraff kan også brytes ved at den domfelte begår et nytt lovbrudd. Dette rammes av konfrådl. 32, og behandles i punkt Vilkårsbrudd Brudd på vilkår Bestemmelsen som regulerer vilkårsbrudd under gjennomføringen av ungdomsstraff er konfrådl. 31. Første ledd lyder som følger: 31 Brudd under gjennomføringen av ungdomsstraffen Hvis den domfelte forsettlig eller uaktsomt bryter bestemmelser gitt i eller i medhold av 25 første og annet ledd, 27 eller 28 første ledd, kan ungdomskoordinatoren pålegge domfelte å møte til samtale for å motvirke nye brudd. Under samtalen skal den domfelte gjøres kjent med følgene av gjentatte brudd. Det fremgår av første setning at bruddet må være forsettlig eller uaktsomt. Brudd som følge av uhell eller forhold ungdommen ikke kan lastes for fører dermed ikke til brudd etter Bruddet må som nevnt gjelde et vilkår som er fastsatt i ungdomsplanen etter 25 og evt. 31 annet ledd. Alternativt kan bruddet gjelde 27 eller 28. Se i denne sammenheng punkt hvor det stilles spørsmål ved om også manglende gjennomføring av ruskontroll etter 29 kan være grunnlag for vilkårsbrudd. Hvis det foreligger brudd på en av disse bestemmelsene, kan domfelte pålegges å møte til bruddsamtale. Før dette skjer, skal det imidlertid normalt gis en muntlig advarsel. 107 Dette er 105 prop 135 L ( ) s se eksemplene i punkt Prop. 135 L ( ) s

24 ikke noe ubetinget krav 108, men er likevel en anbefalelsesverdig praksis fordi en bruddsamtale et første skritt mot omgjøring. 109 For brudd som ikke er så alvorlige bør det vurderes om en muntlig advarsel er tilstrekkelig. 110 Forarbeidene nevner som eksempel at domfelte kommer for sent til avtaler, eller at det foreligger særlig formildende omstendigheter. I disse sammenhengene vil nok det viktigste være å gi et signal om at vilkårene ikke etterleves tilfredsstillende. Gjennom en muntlig advarsel kan man finne ut om det er en spesiell begrunnelse for bruddene. Samtidig er det viktig å gi en advarsel om konsekvensene hvis domfelte fortsetter å oppføre seg på samme måte. Det følger av Prop. 135 L ( ) s. 133 at formålet med å reagere på brudd er å «markere nødvendige grenser» og å «sikre at den domfelte gjennomfører straffen i tråd med gjeldende regler». Reaksjonen på bruddet skal «ikke være mer inngripende enn det som fremstår som nødvendig for å oppnå målet». 111 Dette tilsier at muntlig advarsel vil være et godt og nyttig verktøy for brudd som skjer i begynnelsen og som ikke er veldig alvorlige. Det er heller ikke hensiktsmessig å «bruke opp» de mer inngripende tiltakene for tidlig. Ungdomskoordinator ved Konfliktrådet i Sør-Trøndelag Turid Rendum 112 sier at ved gjentatte «uviktige» brudd vil innkallelse til bruddsamtale mange ganger være uheldig. Oppfølgingsteamet kan da føle seg tvunget til å avslutte saken for tidlig fordi det må gå en grense for hvor mange bruddsamtaler man kan ha før de mister effekten. Resultatet blir da at man avslutter en ungdomsstraff på grunn av små brudd, selv om de viktigste vilkårene kanskje overholdes. Departementet understreker dessuten at det er viktig at ungdomskoordinator har forståelse for at gjennomføringen av ungdomsstraffen kan være vanskelig, og det må derfor tolereres at noen brudd forekommer. 113 Det skal tas hensyn til at gjenstående ungdomsstraff skal kunne gjennomføres på en hensiktsmessig måte. 114 Hensynet til forutsigbarhet og likebehandling bør dessuten ivaretas. Det bør dermed være samsvar mellom bruddet og hvilken reaksjon som kan forventes. Ungdomskoordinator ved Konfliktrådet i Agder Silje Øvrevik uttaler at oppfølgingsteamet er avhengig av at ungdommen viser vilje til å følge opp tiltakene. Motivasjon er dermed viktig. Hun nevner som eksempel at selv om beruselse er et alvorlig brudd, kan det holde med en muntlig advarsel hvis ungdommen har «vist vilje til å endre mønster, men går på en 108 Prop. 57 L ( ) s Matningsdal (2015) s Prop. 135 L ( ) s Prop. 135 L ( ) s Intervju, mars Prop. 57 L ( ) s Prop. 135 L ( ) s

25 smell». 115 Går man inn med for strenge tiltak, kan det gi inntrykk av at det ikke er rom for feil. Dette kan gå utover motivasjonen og føre til at domfelte gir opp, når det som trengs er en «dytt i ryggen». Rendum uttaler i denne forbindelse at «er det noe disse ungdommen kan så er det å ikke lykkes, det er de best på». Hvis det vurderes slik at muntlig advarsel ikke er tilstrekkelig, bør ungdomskoordinator innkalle til bruddsamtale selv om muntlig advarsel ikke er gjennomført først. Formålet med samtalen er å motvirke nye brudd, og domfelte skal i bruddsamtalen bli gjort kjent med følgene av gjentatte brudd. 116 Dette følger eksplisitt av konfrådl 31 første ledd. Flere ungdomskoordinatorer 117 gir imidlertid uttrykk for at samtalen brukes minst like mye som en anledning for ungdommen til å fortelle hvorfor bruddet har skjedd. Øvrevik understreker at ungdomsplanen må være «riktig» og at man ikke «alltid treffer blink» på første forsøk. Bruddsamtalene bør dermed, sammen med rutinemessige møter i oppfølgingsteamet, være en arena for å undersøke hva som ikke fungerer og evt. gjøre nødvendige justeringer. Ved mer alvorlige brudd, som at ungdommen ikke møter til noen møter og unndrar seg all kontakt, vil det være aktuelt å innkalles til nytt stormøte eller begjære saken omgjort. Men også i disse tilfellene må det være gjennomført bruddsamtale først, jf 31 tredje ledd. Dette kommer jeg tilbake til i punkt Det følger av forarbeidene at det ved reaksjonsfastsettelsen bør foretas en «helhetsvurdering av bruddets objektive grovhet og domfeltes subjektive skyld». Dette må ses i sammenheng med straffegjennomføring totalt sett, hvor langt man har kommet og om det foreligger gjentatte brudd. Også individuelle forhold hos den domfelte bør vektlegges. 118 Øvrevik uttaler at i mange saker er det viktigste for å få til den ønskede adferdsendringen at domfelte holder seg rusfri. Dette betyr ikke at alle andre brudd er akseptable, men at noen «forsentkomminger» kanskje må aksepteres i begynnelsen og heller tas tak i når ungdommen er inne på et godt spor. Nordlandsforskning har publisert en delrapport om hvordan ungdomsstraff og ungdomsoppfølging fungerer i praksis. Det kommer frem i rapporten at spørsmålet ikke er om man skal reagere på brudd, men hvor mange brudd man skal tolerere før man innkaller til samtale, og hvor mange bruddsamtaler man kan ha før man må avslutte ungdomsstraffen. 119 Det poengteres videre at 115 Øvrevik, intervju, mars Prop. 135 L ( ) s Rendum, Øvrevik og i Nordlandsforskning (2016) 118 Prop. 135 L ( ) s Nordlandsforskning (2016) s.88 22

26 ungdommene ofte har levd et vanskelig liv og «for å snu en ungdom så må man også akseptere at det kan bli noen brudd, i hvert fall i startfasen» Nye vilkår 31 annet ledd lyder som følger: Hvis det fremstår som nødvendig for å motvirke nye brudd, skal ungdomskoordinatoren, etter samtykke fra de obligatoriske deltagerne i ungdomsstormøtet og oppfølgingsteamet, fastsette vilkår om at den domfelte skal a) overholde bestemmelser om oppholdssted, b) unnlate å ha kontakt med bestemte personer, c) unnlate å bruke alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler, eller d) møte for politiet eller kriminalomsorgen Nye vilkår kan være aktuelle hvis domfeltes brudd har sammenheng med at ungdommen f.eks har oppholdt seg i et uheldig miljø, drukket for mye alkohol eller hatt uheldig kontakt med fornærmede. Disse vilkårene kunne vært fastsatt i den opprinnelige ungdomsplanen, men det kan være flere grunner til at dette ikke er gjort. Det kan blant annet i utgangspunktet ha virket for dramatisk å nekte domfelte kontakt med visse personer, men så har det vist seg at dette likevel var nødvendig. 121 Som det fremgår av lovteksten er målsetningen med nye vilkår å unngå nye brudd. For å fastsette vilkårene er det nødvendig med samtykke fra de obligatoriske deltakerne, inkludert domfelte selv. Departementet uttaler i forarbeidene at hvis domfelte ikke samtykker kan det tyde på manglende motivasjon til å gjennomføre ungdomsstraffen. 122 Denne uttalelsen kommenteres av Holmboe 123 og Matningsdal 124, som uttaler at en nektelse fra domfeltes side ikke kan anses som et brudd på den opprinnelige ungdomsplanen. Det er dermed usikkert hva departementet mener med denne uttalelsen. Matningsdal presiserer at loven ikke oppstiller noen sanksjonsmulighet dersom domfelte nekter å samtykke til et tilleggsvilkår Nordlandsforskning (2016) s Holmboe (2016) s Prop. 135 L ( ) s Holmboe (2016) s Matningsdal (2015) s Matningsdal (2015) s Han presiserer her at det for den opprinnelige ungdomsplanen finnes en sanksjonsmulighet i konfrådl 25 fjerde ledd, ved at saken sendes tilbake til retten hvis det ikke samtykkes eller oppnås enighet om ungdomsplanen. Denne sanksjonen gjelder altså kun under utforming av den opprinnelige ungdomsplanen. 23

27 Til slutt kan nevnes at i praksis er ikke dette en problemstilling som forekommer så ofte. Rendum uttaler at hun aldri har opplevd at ungdommen ikke samtykker til skjerpede vilkår. Øvrevik uttaler at de skjerpende vilkårene alltid utarbeides sammen med ungdommen selv, noe som er helt nødvendig for at de skal overholdes. Som nevnt er vilkåret for å ilegge nye tiltak at det er «nødvendig», og i disse tilfellene har ofte ungdommen selv forståelse for at tiltaket må iverksettes Manglende oppmøte til bruddsamtale, og brudd på nye vilkår Konfrådl 31 fjerde ledd: Hvis den domfelte unnlater å møte til bruddsamtale etter første ledd, kan ungdomskoordinatoren beslutte å avbryte gjennomføringen av straffen. Det samme gjelder der domfelte, etter at bruddsamtalen er gjennomført, på nytt bryter kravene. Begrunnelsen for at ungdomskoordinator kan beslutte å avbryte gjennomføringen av ungdomsstraffen, er at gjennomføringstiden ikke skal løpe hvis domfelte ikke faktisk gjennomfører ungdomsstraffen. 126 Siden ungdomskoordinator kan beslutte å avbryte straffen hvis domfelte ikke møter til bruddsamtale, er det viktig at det sørges for notoritet over innkalling til denne. Dette bør dermed journalføres eller bekreftes skriftlig. 127 Før dette besluttes må ungdomskoordinator undersøke om domfelte kan lastes for ikke å ha møtt. 128 Hvis domfelte kan lastes for å ikke møte vil dette komme i tillegg til tidligere brudd. Etter en konkret vurdering kan man dermed i noen tilfeller konkludere med at domfelte faktisk ikke gjennomfører ungdomsstraffen. I Rt s. 197 var spørsmålet om det kunne begjæres omgjøring av samfunnsstraff når domfelte ikke møtte til innskjerpingssamtale, og heller ikke var forsøkt avhentet med politiets hjelp. Domfelte hadde gjentatte ganger brutt vilkårene for samfunnsstraff, og han møtte ikke til samtaler eller fulgte opp meldeplikten. Høyesterett uttalte at det ikke var noe absolutt krav at innskjerpingssamtale var gjennomført, og heller ikke at forsøk på avhenting ved hjelp av politi var forsøkt. Jeg viser i denne sammenheng til det som er tidligere er sagt om relevansen av samfunnsstraffpraksis. 126 Prop. 57 L ( ) s Holmboe (2016) s Prop. 57 L ( ) s

28 Minst én bruddsamtale må være gjennomført før ytterligere konsekvenser kan iverksettes. 129 Hvis ungdommen ikke møter til bruddsamtalen, må det fastsettes bestemmelse om meldeplikt før saken kan oversendes til kriminalsorgens regionale nivå. Dette er i samsvar med det som tidligere er uttalt om at reaksjonen «ikke [skal] være mer inngripende enn det som fremstår som nødvendig for å oppnå målet». 130 Det er dessuten i samsvar med det barnerettslige «minste inngreps prinsipp». Ungdomskoordinator skal i samråd med oppfølgingsteamet vurdere om det i stedet for overføring til kriminalomsorgen skal innkalles til nytt stormøte. 131 Dette må bero på en konkret vurdering av bruddets alvor og omfang. Departementet legger til at et nytt stormøte vil være aktuelt der det er «forhold knyttet til prosessen», og ikke domfeltes vilje og motivasjon som forårsaket bruddet Nytt stormøte Konfrådl 31 tredje ledd gir hjemmel for to alternativer. Nytt stormøte, som behandles under dette punktet, og oversendelse til kriminalomsorgens regionale nivå som behandles i punkt Vilkårene for å iverksette disse tiltakene fremgår av 31 tredje ledds første del og lyder som følger: Hvis domfelte etter at ungdomskoordinatoren har holdt samtale som nevnt i første ledd eller fastsatt vilkår etter annet ledd, på nytt bryter kravene eller vilkår fastsatt etter annet ledd bokstav a til d, kan ungdomskoordinatoren, etter samtykke fra politiet og kriminalomsorgen, innkalle til et nytt ungdomsstormøte... I praksis vil det nok gjennomføres mange bruddsamtaler før det kalles inn til nytt stormøte. Ungdomskoordinatorene Rendum og Øvrevik uttrykker begge at dette er realiteten. I praksis utføres mye av formålet med et nytt stormøte i bruddsamtalene og formaliseres i møter med oppfølgingsteamet. I sistnevnte møter er alle parter som må samtykke til ungdomsplanen til stede. Det er derfor ikke problematisk formelt sett å gjøre det slik. Det uttrykkes likevel at det av og til er nødvendig med en «fresh start» på en haltende gjennomføring. En slik situasjon kan også skyldes forhold utenfor ungdommen selv, for eksempel dårlig kjemi mellom ungdommen og en i oppfølgingsteamet. Hvis det er behov for større justeringer, vil et slikt nytt stormøte være det riktige. Da er også alle nødvendige deltakere til stede samtidig. 129 Prop. 135 L ( ) s Prop. 135 L ( ) s Prop. 57 L ( ) s

29 Et nytt stormøte skal i utgangspunktet lage ny ungdomsplan. Fram til ny ungdomsplan er vedtatt gjelder imidlertid den gamle. 132 Forutsetningen for å innkalle til nytt stormøte er at det foreligger brudd som kvalifiserer for begjæring om fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen, se punkt Dette må derfor fortsatt være en mulighet hvis ny ungdomsplan ikke kommer i stand, for eksempel fordi ungdommen nekter å samtykke til den nye ungdomsplanen Overføring til kriminalomsorgen 31 tredje ledd fastsetter at hvis ungdommen har forhold seg som beskrevet under punkt kan ungdomskoordinator innkalle til nytt stormøte eller:... overføre saken til kriminalomsorgens regionale nivå med innstilling om at saken bringes inn for retten med begjæring om at den betingede fengselsstraffen skal fullbyrdes helt eller delvis i medhold av straffeloven 52 c. Når ungdomskoordinatoren har overført saken til kriminalomsorgens regionale nivå med innstilling om å bringe saken inn for retten, avbrytes gjennomføringen av straffen fra det tidspunktet begjæringen er oversendt retten. Hvis domfelte etter gjennomført bruddsamtale og eventuelle tilleggskrav på nytt bryter vilkår for ungdomsstraffen, kan saken altså overføres til kriminalomsorgens regionale nivå med innstilling om å bringe saken inn for retten med begjæring om å fullbyrde den subsidiære fengselsstraffen. Lovteksten bruker imidlertid uttrykket «den betingede fengselsstraffen», noe som er feilskrift for «den subsidiære fengselsstraffen». 134 Rt s. 152 gjaldt spørsmålet om det måtte gjennomføres ny innskjerpingssamtale, etter at nye vilkår var fastsatt, før omgjøring av samfunnsstraffen kunne begjæres. Domfelte hadde på nytt brutt vilkårene for samfunnsstraff og var sterkt å bebreide for ikke å ha kjent til innkallelse til innskjerpingssamtale og meldeplikt for politiet. Kjæremålsutvalget uttalte at det ikke er krav, for å begjære omgjøring, at domfelte hadde møtt til innskjerpingssamtale i denne situasjonen. 132 Holmboe (2016) s Holmboe (2016) s Konfrådl 31 bruker ordene «den betingede fengselsstraffen» mens strl (2005) 52 b og c bruker ordene «den subsidiære fengselsstraffen». Det riktige er «den subsidiære fengselsstraffen» også for konfrådl 31. Feilen skyldes at departementet ikke fulgte opp NOU 2008:15s forslag om å gjøre ungdomsstraff til et vilkår for betinget fengselsstraff. Departementet vedtok i stedet ungdomsstraff som en egen straffart, men endret ikke ordlyden. «Den betingede fengselsstraffen» er i denne sammenheng feilskrift. Dette har blitt uttalt av Morten Holmboe (Holmbo 2016 s.141) og Magnus Matningsdal (Matningsdal, 2015 s. 516). Det er dermed en subsidiær fengselsstraff som utmåles, og i fortsettelsen kommer jeg til å bruke dette uttrykket i stedet for feilskriften i lovteksten. 26

30 Som presisert før, er motivasjon helt avgjørende for å kunne gjennomføre en ungdomsstraff. Målsetningen med ungdomsstraffen er som nevnt å sørge for en atferdsendring og gjøre ungdommen til en god samfunnsborger. Oppmøte til møter man er forpliktet til, og å gjennomføre det man er pålagt, er en viktig del av dette. Gjentatte brudd på dette og brudd på skjerpede vilkår må dermed anses som alvorlige brudd på forutsetningene for ungdomsstraffen. Det må dermed være anledning til å begjære omgjøring i slike situasjoner også for ungdomsstraff. NOU 2008:15 presiserer at momenter i omgjøringsvurderingen er bruddets grovhet og hyppighet, samt ungdommens motivasjon for videre gjennomføring. I tillegg kommer tidsaspektet siden gjennomføringen ble startet, og omfanget av ungdomsplanen. 135 Dette følges opp av departementet, som legger til at det må reageres på brudd og at fullbyrding av fengselsstraffen må fremstå som en reell mulighet. Ungdomsstraff er en straffart som velges aktivt av domfelte gjennom samtykke, og en helt essensiell del av straffen er motivasjon og vilje til å gjennomføre den. 136 Departementet fremhever videre at det må ses hen til individuelle forhold hos domfelte. Det samme fremgår av Høyesteretts ankeutvalg i Rt s Saken gjaldt brudd på samfunnsstraff, og tingretten hadde omgjort samfunnsstraffen. Lagmannsretten avviste anken, og Høyesteretts ankeutvalg opphevet lagmannsrettens beslutning fordi det ikke kom fram om individuelle forhold var drøftet. Domfelte var lettere psykisk utviklingshemmet, og spørsmålet var om dette hadde hatt betydning for hans forståelse av alvoret ved å bryte vilkårene. Selv om denne dommen gjaldt brudd på samfunnsstraff, har den også betydning for saker som gjelder ungdomsstraff. 137 Rt s. 299 gjaldt en sak hvor domfelt klart hadde uttrykt at han ikke ønsket å gjennomføre samfunnsstraffen. Høyesterett uttalte at dette normalt vil være et alvorlig brudd. I Oslo Tingretts dom av 27.mai 2016 ble det idømt hel omgjøring på bakgrunn av at domfelte hverken viste evne eller vilje til å gjennomføre ungdomsstraffen. 138 I en slik situasjon må det imidlertid undersøkes om domfeltes uttalelse er et impulsivt frustrasjonsutbrudd eller om den er oppriktig ment. Det uttales i Nordlandsforskning sin rapport at det er stor enighet om at ungdommene trenger hjelp, og at det å oversende saken til kriminalomsorgen med begjæring om omgjøring kan føles 135 NOU 2008:15 s Prop. 135 L ( ) s. 132 og s Holmboe (2016) s Sak ENE-OTIR/07 27

31 som å «gi opp ungdommen». Det uttrykkes gjentatte ganger at det skal det veldig mye til for å sende saken tilbake til påtalemyndigheter eller kriminalomsorgens regionale nivå. 139 Øvrevik uttaler at de skal ha «prøvd det en kan», og Rendum sier at «alle mulige løsninger skal være prøvd, og alle kluter satt inn». Terskelen er dermed veldig høy. 140 Det kan virke som om flere av deltakerne i oppfølgingsteamene intervjuet i Nordlandsforsknings` rapport stiller spørsmål ved om man kanskje strekker seg litt for langt før man sier at grensen er nådd. 141 Hvis kriminalomsorgens regionale nivå finner at vilkårene er til stede, og det fremstår som nødvendig, skal saken fremmes for retten med begjæring om fullbyrdelse av den subsidiære fengselsstraffen. 142 Straffen avbrytes fra det tidspunkt saken oversendes til retten. Ved begjæringen skal kriminalsorgen vurdere om det er tilstrekkelig med delvis omgjøring for å stanse videre brudd. 143 Ved denne vurderingen uttrykker flere jurister i kriminalomsorgen at det kan være problematisk å vurdere hvor mye av ungdomsstraffen som er gjennomført når saker oversendes fra konfliktrådet. De har lite å basere omregningen på, og det er utfordrende å vurdere hvordan omregningen bør bli. Dette skyldes blant annet at vurderingen er svært skjønnsmessig og baserer seg på hvilke vilkår som er fastsatt og i hvilken grad disse er fulgt opp. Dette oppleves moralsk problematisk fordi man ser at de samfunnsstraffdømte ungdommene i praksis blir behandlet strengere Nordlandsforskning 140 Rendum og Øvrevik 141 Nordlandsforskning (2016) s Prop. 135 L ( ) s Prop. 135 L ( ) s Nordlandsforskning (2016) s

32 3.3 Nye lovbrudd Nye lovbrudd som grunnlag for omgjøring Nye straffbare forhold er brudd på kravet til god oppførsel i 27, men er i tillegg et brudd som kan føre direkte til omgjøring. Dette følger av konfrådl. 32 første ledd som lyder: 32. Ny straffbar handling under gjennomføringen av ungdomsstraffen Begår den domfelte en ny straffbar handling før gjennomføringstiden utløper, kan påtalemyndigheten bringe saken inn for retten med begjæring om at den betingede fengselsstraffen skal fullbyrdes helt eller delvis etter straffeloven 52 c første ledd bokstav b. Bestemmelsen kan være litt tvetydig når det gjelder tidspunktet for brudd som vil rammes. Overskriften bruker ordene «under gjennomføringen». Dette er samme formulering som tidligere gjaldt samfunnsstraff, og som Høyesterett i Rt s uttalte at måtte «tas på ordet». Lovbrudd som skjedde etter domfellelse, men før gjennomføringen hadde begynt, ble dermed ikke rammet av bestemmelsen. Ordlyden i selve bestemmelsen sier imidlertid «før gjennomføringstiden utløper». Denne ordlyden rammer dermed også lovbrudd som skjer mellom domfellelse og oppstart av gjennomføringstiden. Høyesterett uttalte i Rt s. 35 at det er ordlyden i selve bestemmelsen som er avgjørende. Bestemmelsen rammer med dette alle lovbrudd som skjer mellom domfellelse og avslutning av gjennomføringstiden. Dette understrekes også i forarbeidene 145 og av Matningsdal. 146 Ved nye lovbrudd er det påtalemyndigheten som beslutter om saken skal bringes inn for retten med begjæring om omgjøring av den subsidiære fengselsstraffen. 147 Dette er også tilfelle hvis det foreligger både nytt lovbrudd og vilkårsbrudd etter konfrådl Det understrekes i forarbeidene at påtalemyndigheten ved nye lovbrudd kan velge å bøtelegge domfelte. Et annet alternativ kan være begjære særskilt dom for det nye lovbruddet uten samtidig å begjære omgjøring av ungdomsstraffen. 149 Dette kan for eksempel være aktuelt hvis den 145 Prop 135 L ( ) s Matningsdal (2015) s Loven bruker uttrykket "den betingede fengselsstraffen" men det riktige er den subsidiære fengselsstraffen, se punkt Matningsdal påpeker at det også er påtalemyndigheten som bringer saken inn for retten hvis det er gått både vilkårsbrudd etter konfrådl 31 og nye lovbrudd etter 32, jf Matningsdal (2015) s Prop 135 L ( ) s

33 nye handlingen er av en helt annen art enn de handlingene ungdommen er dømt til ungdomsstraff for, og handlingen dessuten er «gjenstand for standardisert straffutmåling». 150 I vurderingen av om påtalemyndigheten skal bringe saken inn for retten viser Nordlandsforskning til flere påtalejurister. 151 De uttrykker at valg av reaksjon på brudd er en meget vanskelig vurdering. En uttrykker at regelverket er «godt håndtert og stadfestet», men at vurderingen av alvoret i bruddet og hvilken følge det skal få er det vanskelige. En annen uttrykker at mangelen på retningslinjer gjør vurderingen vanskelig, slik at hver sak må bero på en konkret vurdering. Han sier videre at i praksis vil de strekke seg «relativt langt for å fortsette reaksjonene tross bruddene». Det påpekes at de som er dømt til ungdomsstraff ofte har levd et hardt og vanskelig liv, noe som er viktig å ha med i vurderingen. Videre uttales at noen brudd må aksepteres, spesielt i begynnelsen av straffegjennomføringen. Hvis en ungdom med store problemer har et lite alvorlig brudd, vil påtalemyndigheten normalt ikke «stoppe hele opplegget», selv om regelverket nok kan tolkes slik Anmodning fra ungdomskoordinator Det følger videre av 32 første ledd at: Ungdomskoordinatoren kan, etter samtykke fra politiet og kriminalomsorgen, anmode påtalemyndigheten om å bringe saken inn for retten. Anmodning om omgjøring ved nye lovbrudd sendes altså til påtalemyndigheten og ikke kriminalomsorgens regionale nivå. I likhet med det som gjelder om vilkårsbrudd etter 31 er det her nødvendig med samtykke fra politi og kriminalomsorg. I følge Rendum brukes ikke denne bestemmelsen så ofte i praksis. Oppfølgingsteamet, hvor også politiet er representert, varsles hvis ungdommen forteller at det er utført en straffbar handling. Hvis påtalemyndigheten da beslutter å ikke forfølge lovbruddet, forholder ungdomskoordinator seg i praksis ofte til dette. Samtidig uttrykker Rendum at oppfølgingsteamet ser situasjonen på nært hold og dermed kan ha et bedre grunnlag å foreta vurderingen på, enn påtalemyndigheten i det konkrete tilfelle. 153 Adgangen til slik anmodning er dermed ikke helt upraktisk. 150 Prop 135 L ( ) s Nordlandsforskning (2016) s Nordlandsforskning (2016) s Rendum, intervju mars

34 3.3.3 Tidspunkt for avbrytelse av ungdomsstraffen 32 første ledd fortsetter: Når påtalemyndigheten beslutter å bringe saken inn for retten, avbrytes gjennomføringen av straffen fra det tidspunktet begjæringen er oversendt retten. Gjennomføringen av ungdomsstraffen stopper i det påtalemyndigheten oversender begjæringen om omgjøring til retten. Som følge av uskyldspresumpsjonen i EMK art. 6 nr. 2 må «en slik begjæring være kombinert med en begjæring om samtidig pådømmelse av de nye straffbare forholdene». 154 Retten kan ikke som ledd i en omgjøringssak foreta en prejudisiell avgjørelse av om ungdommen har begått de nye lovbruddene. 155 Rt s U gjaldt brudd på vilkår for prøveløslatelse. Ankeutvalget fastslo at for å kunne legge lovbruddet til grunn, måtte det være avgjort i særskilt dom eller pådømmes i samme sak som omgjøringsspørsmålet behandles. Det samme må gjelde for saker med ungdomsstraff Straffeavbrudd på bakgrunn av siktelse 32 annet ledd: Hvis den domfelte blir siktet for en straffbar handling som kan føre til fullbyrding av den betingede fengselsstraffen etter straffeloven 52 c første ledd bokstav b, kan påtalemyndigheten beslutte at gjennomføringen av ungdomsstraffen avbrytes. Gjennomføringstiden kan altså stoppes hvis ungdommen mistenkes for et nytt lovbrudd som må etterforskes før tiltalespørsmålet kan avgjøres. Siden begjæring om omgjøring må være brakt inn for retten innen 3 måneder etter utløpet av gjennomføringstiden, jf strl 52 c, vil påtalemyndigheten ellers stå i fare for å miste sanksjonsmuligheten med hensyn til bruddet. 157 Med hjemmel i annet ledd kan gjennomføringen stanses hvis domfelte siktes for et lovbrudd som kan føre til omgjøring. 158 Den stanses da midlertidig fram til retten har behandles saken med mindre påtalemyndigheten frafaller siktelsen. Hvis retten opprettholder ungdomsstraffen, fortsetter gjennomføringstiden å løpe samtidig som ungdomsstraffen gjenopptas Matningsdal (2015) s Matningsdal (2015) s Matningsdal (2015) s. 480 om tilsvarende anvendelse for samfunnsstraff. Det bør dermed kunne ha samme verdi for ungdomsstraff. 157 Matningsdal (2015) s Strpl 82 regulerer når en mistenkt får status som siktet. 159 Matningsdal (2015) s

35 3.4 Utfordrende vurderinger i oppfølgingsteamet Det følger av Nordlandsforsknings rapport at medlemmene av forskjellige oppfølgingsteam gir uttrykk for at det er en krevende balansegang å følge opp en ungdomsstraff, spesielt når det gjelder å håndtere brudd. 160 Balansegangen mellom det å bidra som hjelper og samtidig følge opp en straff kan være utfordrende. Det er nødvendig å se framover. Samtidig må det tas utgangspunkt i en forutgående handling hvor ungdomsstraff er satt som alternativ til ubetinget fengsel. En oppfølgingsteam-deltaker uttaler om balansegangen at «[j]eg tror nok den straffen forsvinner litt» og at det heller blir «veldig mye støtte og veldig mye forståelse». Det uttrykkes videre at balansegangen mellom en ungdomsplan som skal gjenspeile at ungdomsstraff er strengere enn samfunnsstraff, og en som er realistisk er utfordrende. Denne balansegangen kommer også inn i den videre oppfølgingen dersom det forekommer brudd. Det uttrykkes i rapporten mye usikkerhet rundt håndtering av brudd, både når det gjelder hvilke handlinger som fører til hvilken reaksjon, og hvilken rolle de forskjellige personene i oppfølgingsteamet skal ivareta. Rapporten trekker også frem utfordringen ved at ungdomsstraff er samtykkebasert. 161 Det kan være vanskelig å få ungdommen til å samtykke til vilkårsendringer. I disse situasjonene ender teamet opp med å strekke seg ganske langt for å unngå at løsningen blir at ungdommen må i fengsel. Det uttales at dette kan medføre at ungdommen blir sittende som «kongen på haugen», noe som kan føre til at «det tas noen avgjørelser som man som voksen kan tenke at den som er under 18 år ikke burde tatt selv». 162 Det fremgår fra rapporten at det fra Politiets side etterlyses litt tydeligere konsekvenser for ikke å undergrave ungdomsstraff som reaksjon. 163 Flere av deltakere i oppfølgingsteamene mener at reaksjonen ved brudd bare blir snakking og formaning. Hvis ungdommen ikke responderer på dette, vil ungdomsstraffen ofte fungere dårlig. Resultatet kan da bli at oppfølgingsteamet tvinges til å bruke den ene sanksjonen de har, nemlig begjæring om omgjøring. 160 Nordlandsforskning (2016) s. 89 flg 161 Nordlandsforskning (2016) s Nordlandsforskning (2016) s Nordlandsforskning (2016) s

36 3.5 Rettens vurdering av omgjøringsspørsmålet Hvis saken bringes inn for retten av kriminalomsorgens regionale nivå eller påtalemyndigheten, er det retten som avgjør om ungdomsstraffen skal omgjøres. Nok en gang nevnes at det foreløpig ikke finnes Høyesterettspraksis på brudd på ungdomsstraff. Det er imidlertid uttrykt i forarbeidene at regelverket bygger på reglene for samfunnsstraff. 164 Rettspraksis på brudd på samfunnsstraff vil dermed være relevante som veiledning også for brudd på ungdomsstraff Alternativer ved begjæring om omgjøring. Hjemmelen følger av strl. 52 c, og første ledd lyder som følger: 52 c. Brudd på vilkår for ungdomsstraff Etter begjæring kan tingretten ved dom bestemme at hele eller deler av den subsidiære fengselsstraffen skal fullbyrdes når den domfelte har a) brutt bestemmelser gitt i eller i medhold av konfliktrådsloven 31, eller b) begått en ny straffbar handling før utløpet av gjennomføringstiden Vilkårene for omgjøring Før jeg går inn på hva retten kan gjøre vil jeg gå kommentere vilkårene i bokstav a og b. Disse vilkårene samsvarer med konfrådl 31 og 32 og er behandlet under punktene 3.2 og 3.3. Formuleringen i første ledd bokstav a er litt uheldig fordi 31 gjelder håndtering av brudd på samme måte som strl 52 c. Konfrådl 31 kan derfor ikke i seg selv brytes. Det følger av departementets uttalelse i Prop. 135 L ( ) s. 165 at det riktige er at strl 52 c bokstav a gjelder brudd på lovbestemmelsene det henvises til i , altså konfrådl. 25, 27 og 28. Når bokstav a bruker begrepet «brutt bestemmelser», er et nærliggende spørsmål hvilket sannsynlighetskrav som skal legges til grunn i vurderingen av om bestemmelser er brutt. Uskyldspresumpsjonen i EMK art. 6 nr. 2 kunne tilsi at det strafferettslige beviskravet må legges til grunn. Dette er ikke tilfellet. I vurderingen av om vilkår for ungdomsstraff er brutt skal retten legge til grunn det som fremstår som mest sannsynlig. 166 Her er det viktig å minne om at rimelig tvil har kommet domfelte til gode under avgjørelsen av skyldspørsmålet. Det dreier seg dermed ikke om å anvende ubetinget fengsel for en handling som ikke er tilstrekkelig bevist, eller som 164 Prop 135 L ( ) s I prop. 135 L ( ) s. 165 omtales 25. Denne bestemmelsen i den gamle konfliktrådsloven tilsvarer 31 i den nye og gjeldende konfliktrådsloven. 166 Prop. 135 L ( ) s

37 ikke kvalifiserer for ubetinget fengsel. 167 Matningsdal understreker her at omgjøringssaken gjelder det å sanksjonere uakseptabel opptreden under gjennomføringen av straffen. Sannsynlighetsovervekt kan dermed ikke være i strid med uskyldspresumpsjonen i EMK art. 6 nr. 2. Han viser i forbindelse med det tilsvarende spørsmålet ved brudd på samfunnsstraff til EMDs dom av 5.juli 2001 i saken Philips v. The United Kingdom. Her godtok retten omvendt bevisbyrde i forhold til utvidet inndragning i sak som gjaldt idømmelse av en ny reaksjon i tillegg til den opprinnelige. Når dette ble godtatt, må også sannsynlighetsovervekt ved avgjørelse av spørsmålet i strl 52 c første ledd a være akseptabelt for omgjøring av en allerede idømt reaksjon. 168 Dette følges opp i EMDs dom 3.oktober 2002 Böhmer v. Germany. Forarbeidene påpeker at det likevel er grunn til i «tvilstilfeller å utvise en viss forsiktighet». 169 Når det gjelder beviskravet i første ledd bokstav b om omgjøring på bakgrunn av en ny straffbar handling, er dette annerledes. Som nevnt under punkt 3.3.3, må et slikt nytt lovbrudd være fastslått i dom eller pådømmes i samme sak som omgjøringsspørsmålet Om omgjøring bør skje Det fremgår av første ledd at hvis bokstav a eller b er oppfylt, kan retten bestemme at straffen skal omgjøres. Adgangen til å omgjøre straffen er altså fakultativ. Selv om vurderingen er tatt tidligere (av ungdomskoordinator og kriminalomsorgen), og tingretten skulle være enig i at vilkårene er oppfylt, kan retten fremdeles komme til at omgjøring ikke skal skje. Det sentrale i vurderingen er antallet, omfanget og grovheten av bruddene. 170 Det uttales i Rt s. 657 at hvis det «ikke finnes rimelig eller tjenlig at den subsidiære fengselsstraffen blir fullbyrdet, kan retten bestemme at samfunnsstraffen skal opprettholdes, eventuelt med forlenget gjennomføringstid» selv om vilkårsbrudd har skjedd. Dette var tilfelle bl.a i Kristiansand tingretts dom av , som gjaldt nye straffbare forhold etter dom på ungdomsstraff. Det ble her fastslått at nye straffbare forhold hadde skjedd. Fellesstraff ble utmålt med den første dommen, og det ble utmålt en ny samlet ungdomsstraff. Det ble her lagt vekt på at domfelte hadde hatt en positiv utvikling, samt at han hadde modnet mye den siste tiden og var motivert for å ta imot hjelp. I Ot.prp nr. 90 ( ) til straffeloven 2005 forutsettes det ved brudd på samfunnsstraff at omgjøring skal være hovedregelen. 172 Dette følges opp i Rt s. 635, hvor førstvoterende 167 Matningsdal (2015) s Matningsdal (2015) s Prop. 135 L ( ) s Prop. 135 L ( ) s Sak MED-KISA/ Ot.prp ( ) s

38 uttaler at det må «leggjast til grunn at det framleis skal vere hovudregelen at brot på regelverket for samfunnsstraff skal føre til at den subsidiære fengselsstraffa må sonast». 173 Dette utgangspunktet ble fulgt opp i Rt s. 484 og Rt s. 657, hvor det uttales at i lovforarbeidene er det fremholdt at samfunnsstraff ikke bør omgjøres til fengselsstraff «ved bagatellmessige vilkårsbrudd», eller hvor retten «av andre årsaker mener at omgjøring fremstår som lite rimelig eller hensiktsmessig». Det fremgår videre at «den klare hovedregel» ved brudd likevel er omgjøring. 174 Førstvoterende i sistnevnte dom viser deretter til forarbeidene hvor det fremgår at «(d)et er viktig at både lovbrytere, andre aktører i strafferettspleien og allmennheten for øvrig har tillit til at vilkårsbrudd møtes med konsekvente og effektive reaksjoner. Dette er avgjørende for å opprettholde samfunnsstraffens troverdighet som et reelt straffalternativ». Forarbeidene til ungdomsstraff uttaler at «tilsvarende forståelse legges til grunn ved brudd på ungdomsstraff». 175 Rt s. 973 gjaldt omgjøring av samfunnsstraff. Selv om det ikke forelå «bagatellmessige vilkårsbrudd», kom Høyesterett til at omgjøring ikke burde skje. Dette var fordi det var brukt to år på enkle og rutinemessige saksbehandlingsskritt «som burde vært unnagjort på en brøkdel av denne tiden». Dette måtte få konsekvenser for resultatet i omgjøringssaken. Høyesterett påpeker at dette er i samsvar med både internrettslige regler for god rettspleie og EMK art. 6, som «fører til et kompensasjonskrav etter art. 13». 176 Unødvendig lang saksbehandlingstid vil være spesielt uheldig for en ungdom som er i en del av livet hvor hvert år har stor betydning. Denne dommen bør dermed være minst like relevant for ungdomsstraff som for samfunnsstraff. I Rt s. 657 uttalte Høyesterett at det «ved vurderingen av om det skal treffes bestemmelse om fullbyrdelse av subsidiær fengselsstraff, ikke [kan] legges vekt på karakteren av de straffbare forhold eller på tidsforløpet frem til domfellelsen». Disse momentene er relevante ved vurderingen av om samfunnsstraff skal idømmes, men ikke for om omgjøring skal skje. Derimot måtte det kunne legges vekt på «omstendigheter som har inntrådt etter dommen på samfunnsstraff». Det samme bør gjelde for ungdomsstraff Hel eller delvis omgjøring Hvis straffen skal omgjøres, skal retten velge om det skal foretas hel eller delvis omgjøring. Hel omgjøring innebærer at hele den gjenstående ungdomsstraffen skal omgjøres til den subsidiære fengselsstraffen. Delvis betyr at bare en del av den gjenstående ungdomsstraffen skal 173 Rt s. 635 (9) 174 Rt s. 657 (14) 175 Prop 135 L ( ) s Rt s

39 omgjøres. Ungdommen må da gjennomføre den resterende ungdomsstraffen i tillegg til fengselsstraffen. Matningsdal stiller spørsmål ved om ikke et tredje alternativ er lansert i forarbeidene. 177 Departementet uttaler at for domfelte under 18 er det særlig grunn til å vurdere om delvis omgjøring er tilstrekkelig. «Det kan for eksempel tenkes at lovbryteren vil kunne klare å gjennomføre enkelte tiltak fastsatt i ungdomsplanen, men at han eller hun for øvrig ikke er motivert eller evner å fullføre ungdomsstraffen». 178 Matningsdal tolker dette som at man beholder ungdomsstraffens gjennomføringstid, men fjerner de elementene domfelte ikke vil klare å gjennomføre. Omfanget av denne mindre inngripende ungdomsplanen vil sammen med den ungdomsstraffen som allerede var gjennomført før omgjøring få betydning for hvor lang den ubetingede fengselsstraffen må være. Matningsdal påpeker at dette alternativet virker lite praktisk. Hvis det likevel brukes, må soningen av den delen som er omgjort vente til etter at den gjenværende ungdomsstraffen er gjennomført. 179 I Rt s. 33 behandlet Høyesterett spørsmålet om BK art. 37 bokstav b var til hinder for delvis omgjøring av samfunnsstraff for en 17 år gammel gutt. Det ble trukket frem at man skal ta hensyn til barnets beste og bruke fengsel som siste utvei og for kortest mulig tidsrom. Høyesterett kom til at bestemmelsen ikke var til hinder for delvis omgjøring. Her fikk ungdommen delvis omgjort straffen til 8 dager ubetinget fengsel og de resterende 10 dagene samfunnsstraff. Høyesterett slutter seg til tingretten, som uttalte at delvis omgjøring var tilstrekkelig til at ungdommen «ser alvoret i situasjonen». De vurderingstema som fremgår av BK art. 37 bokstav b bør være momenter i vurderingen av hvorvidt det er tilstrekkelig med delvis omgjøring. Dette var tilfelle i Oslo tingretts dom av , hvor retten var i betydelig tvil om det skulle foretas hel eller delvis omgjøring. Kravet om kortest mulig tid i fengsel ble her trukket inn som et moment som førte til at resultatet ble delvis omgjøring. 180 I flere dommer, bl.a Rt s. 33, forutsettes det at fengselsstraffen ved delvis omgjøring kan settes til mindre enn 14 dager. Dette til tross for at minstestraffen ved ubetinget fengsel normalt er 14 dager, jf strl 31 annet ledd. Dette er fornuftig fordi delvis omgjøring brukes som en konsekvens på uakseptabel adferd i straffegjennomføringen, og ikke som straff for et straffbart forhold slik som strl. 31 annet ledd gjelder. Denne rettspraksisen er også i samsvar med bruk av frihetsberøvelse i «the shortest appropriate period of time», jf BK art. 37 bokstav b 177 Matningsdal (2015) s. 524 med henvisning til Prop L. 135 ( ) s Prop. 135 L ( ) s Matningsdal (2015) s sak ENE-OTIR/01 36

40 Delvis betinget fengsel ved vilkårsbrudd Hvis retten beslutter å omgjøre straffen i sin helhet, er det reist spørsmål om fengselsstraffen bør kunne gjøres delvis betinget. Det ble uttalt i Rt s. 761 at «det følger av selve systemet» at straffen må omgjøres til ubetinget fengsel. Dette ble fulgt opp i flere dommer. 181 For samfunnsstraff ble det uttrykkelig fastslått at det ikke er hjemmel for å idømme delvis betinget fengsel ved omgjøring jf. Rt s Dette utgangspunktet ble fulgt opp i Rt s Også rettskrafthensyn taler for at den fengselsstraffen gjøres ubetinget. 182 Høyesterett har likevel gjort unntak fra dette i HR A hvor det ble understreket at delvis betinget omgjøring i utgangspunktet er utelukket. Når retten likevel godtok dette i denne saken, var det pga lang liggetid hos politiet før samfunnsstraffen ble tatt opp igjen. Det uttales at dette er eksempel på «spesielle situasjoner, hvor myndighetsfeil ikke kan kompenseres på en annen hensiktsmessig måte». Dette er imidlertid en snever unntaksregel. Matningsdal mener at muligheten for omgjøring til delvis betinget fengsel bør være annerledes i situasjoner hvor domfelte er under 18 år. Utgangspunktet med utelukkende ubetinget fengsel kan ellers få uheldige følger. Han uttaler at ved samfunnsstraff for personer under 18 år må strl 33 «gjelde tilsvarende i en omgjøringssituasjon». 183 Hvis dette er tilfelle, er det ingen grunn til at det ikke også bør gjelde ved ungdomsstraff. Han viser til at ungdomsstraff kun kan idømmes personer under 18 år, og at strl 33 derfor tilsier at også omgjøring på bakgrunn av vilkårsbrudd etter 52 første ledd bokstav a skal kunne gi en delvis betinget fengselsstraff. 184 Som eksempel nevnes Rt s Dommen gjaldt en gutt på 17 år og 3 måneder som var tiltalt for forsøk på voldtekt til samleie. Høyesterett dissenterte over straffeutmålingen, og flertallet stemte for en dom på fengsel i 2 år og 9 måneder, hvor to år ble gjort betinget. Hadde mindretallet vunnet frem, ville dommen blitt 45 dager ubetinget fengsel i kombinasjon med 420 timer samfunnsstraff, subsidiært fengselsstraffen i 2 år og 7 måneder. Som påpekt av Matningsdal så kan det i praksis bli stor forskjell mellom disse straffalternativene hvis samfunnsstraffen brytes. Løsningen vil da være i dårlig samsvar med strl 33. Han argumenterer dermed for at det bør være en viss mulighet for å idømme delvis betinget fengselsstraff ved omgjøring, særlig for unge lovbrytere Rt.1992 s.54, Rt.1992 s.652 og Rt.1999 s Matningsdal (2015) s Matningsdal (2015) s Matningsdal (2015) s Matningsdal (2015) s

41 Holmboe er imidlertid ikke enig med Matningsdal i at 33 tilsier at slik mulighet burde foreligge fordi retten da vil omgjøre en rettskraftig dom. Holmboe tilføyer imidlertid at han er enig i at det burde være adgang til å omgjøre til delvis betinget fengselsstraff Hensynet til allerede utført straff Strl 52 c annet ledd lyder som følger: Ved omgjøringen skal retten ta hensyn til ungdomsstraff som allerede er gjennomført. Det må her foretas en konkret og skjønnsmessig vurdering av hvor mye av ungdomsstraffen som faktisk er gjennomført, både i tid, innhold og omfang. I tillegg må det tas hensyn til at det er gjennomført et ungdomsstormøte 187, som i seg selv utgjør en del av gjennomføringen av ungdomsstraffen. Omgjøringen fra ungdomsstraff til fengselsstraff skiller seg dermed fra omgjøringen av samfunnsstraff til fengselsstraff, hvor det gjøres fradrag time for time. 188 I Rt s. 370 uttalte retten at det «ikke [er] adgang til å gjøre andre fradrag i den subsidiære fengselsstraff enn et forholdsmessig fradrag for den del av samfunnsstraffen som er gjennomført, og fradrag for eventuell varetekt». Det samme var resultatet i Rt s. 860, hvor lagmannsretten hadde kommet til at 63 dager gjenstående subsidiær fengselsstraff ble sonet gjennom 30 dager ubetinget fengsel. Høyesterett uttrykte at det ikke var anledning til å gjøre slik reduksjon i straffen utover den samfunnsstraffen som er gjennomført. For ungdomsstraff er altså utgangspunktet motsatt. Vurderingen er for ungdomsstraff fullt ut skjønnsmessig. Er det fastsatt delvis omgjøring må det gjøres en forholdsmessig reduksjon både av gjennomføringstiden og den tilsvarende subsidiære fengselsstraffen Holmboe (2016) s Prop. 57 L ( ) s Prop. 57 L ( ) s Matningsdal (2015) s

42 3.5.3 Samlet eller særskilt dom Strl. 52 c tredje ledd Ved omgjøring etter første ledd bokstav b kan retten avsi samlet dom for begge handlinger eller særskilt dom for den nye handlingen. Ved nytt lovbrudd kan altså retten velge om den ønsker å avgi en samlet dom for både det nye og det gamle lovbruddet, eller om det skal avsies en særskilt dom for det nye lovbruddet. Forarbeidene viser i denne sammenheng til omgjøring av samfunnsstraff, der en samlet dom ikke kan «gjøres helt betinget... Retten kan imidlertid fastsette en delvis betinget reaksjon». 190 Departementet legger deretter til at «tilsvarende kan legges til grunn ved omgjøring av ungdomsstraff». Når det er adgang for retten til å gi en særskilt dom for det nye lovbruddet, bør den også ha mulighet til å gjøre denne delen av den samlede dommen betinget. Dette har Høyesterett vist eksempler på, se f.eks Rt s Denne dommen gjaldt vilkårsbrudd på samfunnsstraff. I kjennelsen understrekes at ved vilkårsbrudd vil ikke fengselsstraffen kunne gjøres delvis betinget. Ved vilkårsbrudd er alternativet delvis omgjøring. Delvis betinget fengselsstraff er derimot en mulighet ved nye lovbrudd. Førstvoterende uttaler om dette at «En ny straffbar handling i gjennomføringstiden behøver imidlertid ikke berøre samfunnsstraffen og domfeltes vilje eller evne til å gjennomføre denne. Det kan dreie seg om et lovbrudd av en helt annen og mindre alvorlig karakter enn det som i sin tid begrunnet dommen på samfunnsstraff, for eksempel en trafikkforseelse. Et slikt lovbrudd bør ikke med nødvendighet lede til omgjøring av samfunnsstraffen» 191 At et nytt lovbrudd kan betraktes som helt uavhengig av samfunnsstraffen står ifølge retten i kontrast til situasjonen med et vilkårsbrudd. Vilkårsbrudd omtales her som «en svikt i kjerneområdet av straffereaksjonen» 192. Se imidlertid om denne problemstillingen ved vilkårsbrudd i punkt I proposisjonen presiseres at bestemmelsen ikke inneholder bestemmelse om deldom, slik som ved samfunnsstraff. 193 Både bot og ubetinget fengsel inntil 60 dager kan idømmes sammen med samfunnsstraffen, jf strl 51. Overfor barn mener imidlertid departementet at man «bør tilstrebe 190 Prop 135 L ( ) s Rt s. 654 (24) 192 Rt s. 654 (24) 193 Prop 135 L ( ) s

43 bruk av mer hensiktsmessige reaksjonsformer enn forelegg og bøter». 194 Det kan ikke helt utelukkes at bot vil kunne vurderes som hensiktsmessig, men det må i så fall være ved «mindre alvorlige lovbrudd som er et engangstilfelle, ikke en del av et større atferdsproblem». I saker med alvorlig eller gjentatt kriminalitet (målgruppen for ungdomsstraff) bør ikke bøter benyttes. 195 Det uttales deretter at ubetinget fengsel ikke er hensiktsmessig i kombinasjon med ungdomsstraff, fordi soning i fengsel vil forstyrre gjennomføringen av ungdomsstraffen. «Dessuten innføres en ny straffereaksjon nettopp for å redusere antall barn i fengsler, og det er derfor mot sin hensikt å åpne for slik deldom» Om begjæringen Strl. 52 c fjerde ledd: Begjæring etter første ledd bokstav a fremmes av kriminalomsorgen. Begjæring etter første ledd bokstav b fremmes av påtalemyndigheten. Begjæringen må være brakt inn for retten innen 3 måneder etter utløpet av gjennomføringstiden. Når det gjelder begjæring om omgjøring etter første ledd bokstav a, påpeker Matningsdal at selv om ikke straffegjennomføringsloven (strgjfl) 6 annet ledd legger kompetansen til regionalt nivå, må dette likevel være tilfellet. 197 I saker om brudd på samfunnsstraff har kriminalomsorgen kompetanse til å møte på det offentliges vegne, og videre til å anke tingrettsdommen til lagmannsretten. Da disse bestemmelsene gjelder samfunnsstraff og ikke ungdomsstraff, stiller Matningsdal spørsmål ved om kriminalomsorgen har den samme kompetansen i ungdomsstraffsaker. Han henviser til Rt s. 1259, hvor Høyesteretts kjæremålsutvalg konkluderte med at kriminalomsorgen hadde ankerett selv om dette ikke fulgte av loven. 198 Begjæring på grunnlag av første ledd bokstav b, eller en kombinasjon av bokstav a og bokstav b fremmes av påtalemyndigheten. I begge tilfeller må begjæringen være brakt inn for retten innen tidsfristen i fjerde ledd siste setning. Rt s gjaldt hvorvidt kjennelse om omgjøring av samfunnsstraffen var avsagt innen utløpet av gjennomføringstiden. Det ble her uttalt 194 Prop 135 L ( ) s Prop 135 L ( ) s Prop 135 L ( ) s Matningsdal (2015) s Matningsdal (2015) s

44 at tiden som nødvendigvis vil gå med til saksbehandling ved straffavbrudd, ikke inngår i gjennomføringstiden, jf. forskrift til straffegjennomføringsloven Utløpet av gjennomføringstiden forskyves dermed tilsvarende. Rt s. 203 sier i denne sammenheng at hensynene som begrunner denne fristregelen krever at behandlingen ved straffavbrudd skjer med «rimelig framdrift». I motsatt fall kan tidsfristen likevel løpe ut Prosessuelle regler ved omgjøring Strl. 52 c femte ledd: Reglene om forsvarer og om pågripelse og varetektsfengsel i straffeprosessloven 96 tredje ledd og 99 første ledd tredje punktum og kapittel 14 gjelder tilsvarende. Reglene om varsling i straffeprosessloven 243 gjelder tilsvarende for rettsmøter om omgjøring. Kriminalomsorgen skal varsles etter de samme regler som påtalemyndigheten. Det faller utenfor denne oppgaven å gå inn på detaljer om prosessuelle regler, utover å henvise til bestemmelsene som fremgår av strl 52 c femte ledd. 200 Når det gjelder rettens sammensetning i omgjøringssaken kommer dette an på om bruddet skyldes vilkårsbrudd eller nytt lovbrudd. Et vilkårsbrudd skal etter domstolsloven 21 annet ledd fjerde punktum pådømmes uten meddommere. 201 Gjelder saken et nytt lovbrudd, kan saken dømmes som tilståelsesdom etter strpl 248 hvis vilkårene for dette er tilstede. I andre tilfeller må saken behandles med meddomsrett. 202 I alle tilfeller treffes avgjørelsen ved dom som kan ankes. Ungdommen skal alltid ha forsvarer i omgjøringsaker Forskrift av 22. Februar 2002 til Lov om straffegjennomføring 200 se forøvrig Prop 135 L ( ) s.166 og s Matningsdal (2015) s Matningsdal (2015) s Prop 135 L ( ) s

45 4 Avslutning og egne bemerkninger Ungdomsstraff er en straffart med betydelig grad av skjønnsutøvelse fra konfliktrådets side. Dette kan være både en svakhet og en styrke ved denne reaksjonsformen. På den ene side legger dette ekstra ansvar på ungdomskoordinator for å unngå vilkårlighet og forskjellsbehandling under gjennomføringen. På den andre er det denne forskjellsbehandlingen som ofte vil være nøkkelen til en vellykket ungdomsstraff. Den vide skjønnsadgangen medfører at innholdet i ungdomsstraffen, og oppfølgingen av denne, kan tilpasses individuelt på en effektiv og fleksibel måte. Målet er det samme for alle, men middelet må tilpasses den enkelte. Et annet særpreg ved ungdomsstraffen er den kompleksiteten av ulike hensyn som gjør seg gjeldende. Dette gjelder for det første hensynet bak og målsetningen med ungdomsstraff. Fordi ungdomsstraff er ment å være et alternativ til ubetinget fengsel, er det viktig at straffen har et innhold og en oppfølging som oppleves som straff. Ungdomskoordinatorenes erfaring er som nevnt at ungdommene også opplever det slik. Siden straffarten er såpass ny, og lite praksis har dannet seg, kan jeg ikke i særlig grad trekke slutninger fra praksis. Den praksis jeg har hatt tilgang på kan likevel brukes som illustrasjon og indikasjon på problemstillingene ungdomsstraffen byr på. Den viktigste målsetningen med ungdomsstraffen er at ungdommen skal komme ut av den kriminelle løpebanen og bli en god samfunnsborger. 204 En vesentlig del av kravene ved ungdomsstraff vil gå på at ungdommen skal leve et «normalt» ungdomsliv uten kriminalitet, og med oppfølging av bl.a skole eller arbeid og andre relasjoner. Det er med andre ord mye omsorg og godt barnevern i en vel gjennomført ungdomsstraff. Kompleksiteten kommer også tydelig fram i de vurderinger som gjøres under gjennomføringen av ungdomsstraffen. Spesielt gjelder dette ved vilkårsbrudd og oppfølgingen av dette. Det er viktig å minne om at målsetningen med å innføre ungdomsstraff som ny straffart var ønsket om at færrest mulig personer under 18 år skal sone i fengsel. 205 En slik målsetning er i samsvar med både internrettslige og internasjonale forpliktelser, 206 og har som vist blitt fulgt opp av Høyesterett over svært lang tid. Konfrådl 31, 32 og strl 52 c gir uttrykk for lovgivers intensjon. Forarbeidene utdyper denne ytterligere. Det er sterkt ønskelig at ungdommen skal gjennomføre ungdomsstraffen. 204 Prop 135 L ( ) s. 9 flg 205 Prop 57 L ( ) s. 7 flg og Prop 135 L ( ) s105 flg og s.162 flg 206 strl 33, 40, 78, 79 og 80. BK art. 37 og art

46 Lovbestemmelsene legger imidlertid opp til at hvis ungdommen ikke gjennomfører ungdomsstraffen som forutsatt, skal den omgjøres til ubetinget fengsel. Departementet uttrykker i denne forbindelse at dette ikke gjelder for «bagatellmessige brudd». Videre uttrykkes det at ved vilkårsbrudd vil omgjøring være hovedregelen. 207 Se forøvrig punkt 3.2 om uttalelser i forarbeidene og rettspraksis som følger opp en slik terskel. Et viktig moment ved bruddhåndteringen er at dette bør ses i forhold til samfunnsstraff, som er en mildere straffereaksjon enn ungdomsstraff. Ved samfunnsstraff skal det gjennomføres arbeid i et fastsatt antall timer. En ungdomsstraff kan som nevnt bestå i vilkår som utelukkende tar sikte på at ungdommen skal leve på en «normal» måte. Disse vilkårene kan i seg selv synes mildere enn dem som settes for samfunnsstraff. Hvis det i tillegg tillates vilkårsbrudd i større grad enn ved samfunnsstraff, kan ungdomsstraff i realiteten bli en mildere reaksjonsform enn samfunnsstraff for personer under 18 år. Den ulike terskelen for å idømme henholdsvis ungdomsstraff og samfunnsstraff, gjør at dette vil være uheldig. Gjennomføringstiden ved ungdomsstraff vil imidlertid i praksis ofte være noe lenger enn ved gjennomføringstiden ved samfunnsstraff. Lengden av gjennomføringstiden vil også være et moment i vurderingen av hvor streng straffen er. 208 Til grunn for ungdomsstraffen ligger et alvorlig kriminelt forhold som normalt kvalifiserer for ubetinget fengsel, også for ungdommer. Når lovbestemmelsene legger opp til omgjøring ved vilkårsbrudd, er det ikke handlingen som utgjør vilkårsbruddet som hjemler at ungdommen må sone i fengsel, men den opprinnelige handlingen ungdommen er dømt for. Omgjøring er ment som sanksjonering av brudd under gjennomføringen av ungdomsstraff. Sanksjonen er at ungdommen mister sin mulighet til å sone i frihet. Dette er etter min mening et viktig moment når lovgiver uttrykker at «omgjøring [vil] være hovedregelen» ved vilkårsbrudd. 209 I praksis ved konfliktrådene, slik den fremgår av det materialet jeg har hatt tilgang til, settes terskelen for omgjøring en del høyere enn det lovgivers uttalelser skulle tilsi. Det uttrykkes at man strekker seg langt, at «alle mulige løsninger skal være prøvd» og at begjæring om omgjøring oppleves som å «gi opp ungdommen». At terskelen legges høyt i praksis skyldes antagelig de sammensatte hensyn som skal ivaretas ved gjennomføring av ungdomsstraffen. Jeg vil her minne om en av departementets uttalelser i forarbeidene til bestemmelsene om ungdomsstraff, nevnt under Her vises det til Rt s og uttales at «der domfelte var 207 Prop 135 L ( ) s. 165, henvisning til Rt s se forøvrig punkt Prop 135 L ( ) s

47 under 18 år på handlingstidspunktet, forskyves tyngdepunktet i avveiningen mellom de individualpreventive og de allmennpreventive hensyn». 210 Dette kan sammenholdes med uttalelsen i Rt s. 804 om at «unge mennesker ikke handler ut fra de rasjonelle overveielser hensynet til allmennprevensjonen forutsetter. Vesentlig er at individualpreventive hensyn har en særlig tyngde». Spørsmålet blir om disse momentene ved straffeutmålingen har relevans også ved omgjøringsvurderingen. Som nevnt under punkt argumenterer Matningsdal for at terskelen for ubetinget fengselsstraff i strl 33 «må gjelde tilsvarende i en omgjøringssituasjon». 211 Siden realiteten ved omgjøring er at ungdommen må sone i fengsel, kan det argumenteres for at hensynene bak 33 gjør seg gjeldende i like stor grad i en omgjøringssituasjon. Det samme gjelder etter min mening de hensyn som fremgår av de nevnte uttalelsene i forarbeidene og rettspraksis. I tillegg fremgår det av BK art. 3 at «In all actions concerning children [ ] the best interests of the child shall be a primary consideration». 212 En omgjøringssituasjon vil uten tvil rammes av denne bestemmelsen. Videre gjelder BK art. 37 b om fengsel som «measure of last resort» som norsk lov med forrang ved motstrid. «Barnets beste» er som nevnt ytterligere forankret i Grl. 104 og det må dermed være utvilsomt at dette må tillegges stor vekt. Det fremgår av nevnte rettskildene at barnets beste alltid skal være et grunnleggende hensyn, og at fengsel ikke bør brukes med mindre det er særlig påkrevd og som en siste utvei. Her kan som nevnt argumenteres med at ungdommen gjennom sin opprinnelige straffbare handling allerede har passert denne terskelen, og at vilkårsbruddet ikke er vurderingstema her. Det er likevel vanskelig å løsrive seg fra at i realiteten må ungdommen sone i fengsel som følge av vilkårsbruddet. Hvis 33 er relevant i en omgjøringssituasjon, må dette føre til at vilkårsbruddet bør være relativt alvorlig, slik at fengsel er særlig påkrevd. I tillegg kommer hensynet til ungdommen selv og de rehabiliterende hensyn som blir ivaretatt gjennom at ungdomsstraffen fullføres. Likebehandling bør også være et moment i vurderingen. Til dette påpekes at alternativet til omgjøring er å «akseptere» bruddet og eventuelt justere ungdomsplanen slik at den blir realistisk. Hvis terskelen settes altfor høyt for å begjære omgjøring, kan man i verste fall komme i en situasjon hvor det «lønner seg» for ungdommen å bryte vilkår, fordi vedkommende da får en minst mulig krevende ungdomsplan. Hensynet til likebehandling kan tale mot at ungdom med dårlig motivasjon skal få en lettere straffegjennomføring enn dem som bestreber seg på å følge vilkårene i ungdomsplanen. 210 Prop. 135 L ( ) s Matningsdal (2015) s BK art. 3 annet ledd 44

48 En annen risiko hvis terskelen settes for høy for omgjøring, og terskelen for akseptabelt innhold i ungdomsplanen blir for lav, vil være at målsetningen i realiteten endres. Dersom det blir et mål i seg selv at flest mulig gjennomfører ungdomsstraffen, selv om kravene i ungdomsplanen er betydelig nedjustert, kan man stå i fare for å undergrave ungdomsstraff som straffereaksjon. 213 Det kan være uheldig dersom det blir et mål i seg selv at flest mulig gjennomfører ungdomsstraffen, hvis det samtidig fører til at kravene til ungdommen senkes svært lavt. Selv om en gjennomført ungdomsstraff oppfyller målsetningen om at barn ikke skal sone i fengsel, bør ikke målsetningen om å skape en god samfunnsborger glemmes. Dette stiller etter min mening et objektivt minimumskrav hva gjelder kravene i ungdomsstraffen. Hvis terskelen for omgjøring legges på riktig nivå, vil man kunne ivareta de ulike hensyn. Ungdomsstraff er dermed et verktøy med stort potensiale. Dersom ungdomsstraffen lykkes i sin målsetning, vil dette være til gagn både for ungdommen selv, og for samfunnet som helhet. 213 se også punkt

49 Litteraturliste Lovgivning Lov- og forarbeidsregister Lover 1814 Lov av Kongerike Norges Grunnlov 1842 Lov angaaende Forbrydelser af 20de August Lov av 01. juli 1887 nr. 5 Lov om Rettergangsmaaden i Straffesager 1894 Lov av 02. mai 1894 Lov om betingede straffedomme 1902 Lov av 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig Borgerlig Straffelov (straffeloven) 1928 Lov av 01. juni 1928 Lov om opdragende behandling av unge lovovertredere 1953 Lov av 17. juli 1953 nr. 14 Lov om barnevern 1965 Lov av 09. april 1965 Lov om strafferettslige åtgjerder mot unge lovbrytarar 1981 Lov av 22. mai 1981 nr. 25 Lov om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) 1992 Lov av 17. juli 1992 nr. 100 Lov om barneverntjenester (barnevernloven) 1999 Lov av 21. mai 1999 nr. 30 Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) 2001 Lov av 18. mai 2001 nr. 21 Lov om gjennomføring av straff mv. (Straffegjennomføringsloven) 2005 Lov av 20. mai 2005 nr. 28 Lov om straff (straffeloven) 2010 Lov 26. mars 2010 nr. 9 Lov om vergemål (vergemålsloven) 2012 Lov av 20. Januar 2012 Lov om endringer i straffeloven, straffeprosessloven, straffegjennomføringsloven, konfliktrådsloven m.fl. (barn og straff) 2014 Lov av 20. Juni 2014 nr. 49 Lov om konfliktrådsbehandling (konfliktrådsloven) 46

50 Forarbeider Ot.prp.nr.45 ( ) Ot.prp.nr.90 ( ) NOU 2008:15 Ot.prp nr. 104 ( ) Prop. 135 L ( ) Prop. 57 L ( ) Om lov om endring i menneskerettsloven mv. (innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov) Om lov om straff (straffeloven) Barn og straff - utviklingsstøtte og kontroll Om lov om endringer i barnelova mv. (flytting, delt bosted, samvær, vold mv.) Endringer i straffeloven, straffeprosessloven, straffegjennomføringsloven, konfliktrådsloven m.fl. (barn og straff) Lov om konfliktrådsbehandling (konfliktrådsloven) Forskrifter FOR Forskrift om straffegjennomføring Traktater FNs Barnekonvensjon FNs SP EMK Convention on the Rights of the Child, United Nations General Assembly resolution 44/25 of 20 November 1989 International Covenant on Civil and Political rights, General Assembly Resolution 2200 A of 16 December 1966 Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms. Rome, 4 November 1950 Rapporter FNs Barnekomité General Comment No. 10 (2007) Children`s rights in juvenile General Comment nr.10 justice - Committee on the Rights of the Child, Forty-Fourth session, Geneva 15. Januar-2.februar 2007 Nordlandsforskning Stemmer "kartet" med "terrenget" Underveisrapport fra en 07/2016 følgeevaluering av ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, NFrapport nr. 07/2016 ( file.php/ /dokumenter/rapporter/2016/nf% pdf) sitert:

51 Domsregister Høyesterettdommer Rt s. 82 Rt s. 35 Rt s. 761 Rt s. 463 Rt s. 54 Rt s. 652 Rt s. 833 Rt s. 171 Rt s Rt s. 275 Rt s. 672 Rt s Rt s Rt s. 299 Rt s Rt s. 742 Rt s U Rt s. 152 Rt s. 456 Rt s Rt s Rt s. 654 Rt s. 804 Rt s Rt s. 33 Rt s. 370 Rt s Rt s. 197 Rt s. 203 Rt s Rt s. 252 Rt s. 570 Rt s. 635 Rt s. 860 Rt s. 865 Rt s

52 Rt s Rt s Rt s. 206 Rt s. 484 Rt s. 657 Rt s. 34 Rt s. 67 Rt s. 734 Rt s. 776 Rt s Rt s. 973 HR A HR A HR A HR A HR A Underrettsdommer Sak ENE-OTIR/07 Sak MED-KISA/25 Sak ENE-OTIR/01 Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol Philips v. The United Kingdom Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, Strasbourg, 5. Juli 2001 Böhmer v. Germany Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, Strasbourg, 3. Oktober 2002 Litteratur Bøker Andenæs, 2004 Holmboe, 2016 Matningsdal, 2015 Andenæs, Johs. Alminnelig strafferett. 5. utg.v. Magnus Matningsdal og Georg Fredrik Rieber-Mohn. Universitetsforlaget 2004 Holmboe, Morten Konfliktrådsloven med kommentarer, Universitetsforlaget Oslo 2016 Matningsdal, Magnus Straffeloven: Alminnelige bestemmelser. 49

53 Kommentarutgave, Universitetsforlaget Oslo 2015 Artikler Fornes, 2016 Meddelelser Intervjuer Fornes, Ingun "Ungdomsstraffens første år: En undersøkelse av ungdomsstraffens anvendelsesområdet og innhold i straffeartens første år" Tidskrift for strafferett Årg. 16 (03/2016) s Rendum, Turid Øvrevik, Silje Ungdomskoordinator, Konfliktrådet i Sør-Trøndelag. Intervju Ungdomskoordinator, Konfliktrådet i Agder Telefonintervju