UNDERSØKELSER OVER ERUPTIVENE I OMRÅDET NORD FOR OSLO

Transkript

1 NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFT Ms. mott. 24. jan UNDERSØKELSER OVER ERUPTIVENE I OMRÅDET NORD FOR OSLO AV EGIL SÆTHER Med l figur. Over Oslofeltet foreligger som kjent en omfangsrik litteratur og detaljerte karter. Det har imidl ertid vist seg nødvendig å gå til en omfattende r.evisjon av kartene. I området nord for Oslo (Krokskogen og Nordmarka) finnes både dagbergarter og dypbergarter. Lavaene, som omfatter rombeporfyrer og trachybasaher (tidligere kah essiexitlavaer), hat st01rst utbredelse i den vestlige del av Krokskogen. Man har her den velkjente lavaserie: underst en basaltbenk: over denne rombeporfyrbenker: så basalt igjen: deretter nye rombeporfyrlag: og øverst atter basalt: E l RP 1-9 E 2 RP E 3 Rombeporfyrene l1i1gger som regelmessige benker med regionwl utstrekning, mens de øvre basalt-avdelinger består av et virvar av små lavastrømmer av forskjellige typer ( melafyr, labradorporfyrit og ikkeporfyrisk basalt). I Nitt dal gjenfinnes en stor de l av den samme lavaserien, nemlig: E l, og øverst E 2. RP 1-9 med unntak av RP 3 Den øverste basalt-a deling viser den samme kompliserte bygning som E 3 i Krokskog-feltet. larvikiver. Jæringen. Dypbergartene som svarer til rombeporfyrene, er kjelsåsiter og De finnes i store feu,er i Sørk eda:len, ved Katnosa og ved De er grovkor.nete dypbe garte,r, hvis hovedbestanddel er feldspat: kalifeldspat og plagioklas ( oligoklas eller andesin) ved sid: n av hverandre. Av mørke mineraler finnes.:mgit og biotit, ofve

2 428 EGIL SÆTHER ro.mbisk pyroksen ogjeher olivin. Undertiden f.innes. kvarts, undertiden spor av nefehn. Kontakten mel:lom rombeporfyr og kjelså1sit er bevart et enkelt sted, nemlig ved Øyvatn mellom Sørkedalen og Fyllinga. Kjelsåsiten har her intrus1onskontakt mot mmbeporfy.ren. Lavaserien med de tilsvarende dypbergarter utgjør tilsammen en eldre 'erupsjons,...jse,rie. De føl,gende erupt.iv,er er aue sammen av yngre alder, og kan sammenfattes 1i en yngre mupsjons-serie. Det eldste ledd i denne yngre erupsjons-serri1e er en gruppe finkornete 'bergarter, som er utbædt i stoæ telter i Bærum-Sørkeda lscalderaen, Lommedalen, Opkuv-områ det, Øiangen-Storflåten og ved Strykien, og dessuten i en rekke mind:r'e ferlte:r,som.ugger som flak i de yngre dypbergarter. Gruppen omfatter flere bergart-typer. Den mest karakteristiske type er en felsitporfyr med tett, mørkfarvet g,runnmasse og små innsprengninger av rød alkalifeldspat. Etter en lokalitet i Østre Bærum kalles den Lathus-porfyr. Ved at grunnmassen blir gnovere og helt krysta.jlin, går bergarten ov,er 1til en 1sy,enitporfyr som kaues Byvanns-typen (etter Byvann i Lommedalen). Sammensetningen av dis,se porfyrene vari,ener fra syenitisk t>h granihs'k. Et viktig trekk er at K20 dominerer over Na20, noe som ikkie er vanlig i Oslofeltets berga1rt er. I Bæru.m-ca,lderaen f,innes også store mengder porfyr med mer basisk (akerhisk) sammensetning. I sin geologiske opptreden er de nevnte porfyrer instmsiver. De har skarpe intrusjonskontakter, til dels steile, mot lavaserien og mot de kjelsåsitiske dypbergarter. De har mange steder en tydelig flytestruktur, og er ofte fuue av bruddstykker, så at det dlam1es breksje. Bruddstykkene består die,ls av nombeporfyr og kjelsåsi<t, dd1s også av felsitporfyr og syenitporfyr av lignende type som mellom-massen. Både bergartenes finkomethet, flytestruktu.ren og breksjedannelsen forklares ved at de er dannet av et usedvanlig viskøst og gassfattig ma,gma, som er blitt presset fram med stor kraft under oppbryting av den eldre fjeumas'se. Hemnder er også alje.æde størknete deler av det samme magma blitt brukket opp og inngår som bruddstykker i breksjen.

3 UNDERSØKELSER OVER ERUPTIVENE NORD FOR OSLO 429 l km U:\:: : ::::byenlttporfyrerer ''' Ynqre dybberqarfer Ax: Ake rift NI N2.N3.: Normarkdt ÆS:Æqirlnsyenitt Et: Eikentt GR: Biotitfqranltf Sunket For!<.astning. Forenklet oversiktskart over eruptivområdet nord for Oslo.

4 430 EGIL SÆTHER Hvorvidt deler av det syenitiske magmaet har nådd jordens overflate som lava, kan ikke sikkert avgjøres. Konglomeratene i Alnsjøfeltet, som fører boller av fej,sitporfyr sammen med klastiske kvartskorn kan muligens tyde på at dette har vært tilfellet Sure Javadekker med regional utstrekning har ikke forekommet. Felsi'tporfyrenes skarpe intrusjonskontakt mot den kjelsåsitiske dypbergart (øst for Heggelivannet) og forekomsten av kjej,såsit-bruddstykker i breksjen viser at kjelsåsiten må ha vær t helt størknet og avkjølet før det syenitiske magmaet trengte fram. Da størkningen av en så grovkornet dypbergart må ha tatt lang tid, må det ha vært et lengre mellomrom mellom den eldre erupsjonsserie og felsitporfyren. De st,or'e masser av fetsitporfyṛ og syenitporfyr 1som 'er utbl'edt over store deler av Oslofeltet, representer er utv,ilsomt et viktig stadium i dehes utvikling, og må tas hensyn ti,j i ethvert forsøk på en teoretisk forklaring av denne. De føligende dypbe'r:gart,er har aue intrusj,onskontakter mot de omtalte felsitporfyrer og syenitporfy,rer, og er altså yngre enn disse. Man kan adskille en rekke bergart-typer: Mest basisk er akeri'ten. Den har omtrent samme kjemi som kjelsåsit og Jarvikit, men er mer finkornet, og har en annen struktur. Min'eralsammensetni,ngen er: KaJ.ifeldlspat1 plagioklas. (oligoklas til andesin), monoklin og rombisk pymks,en, grønn homblende, bi o tit. Ofte litt kvarts. En surere, utpreget syen'i<ti,sk bergart-type, er nordmarkiten. Dens hoved'bestanddeiler er ka,hf,eldspat og sur ougokla:s. De mø'rke minerajer (lys.grønn hornblende og biotit) er undemrdnet i mengde. Kvarts er 'Som regel til s.tede. Enda surere er biotitgraniten, som i mineralsammensetning adskiller seg fra nordmarkiten bare ved kvartsinnholdet. Den granit som finnes i Nordmarka ( Tryvannshøgda), er f nkorne t og g.ranofyrisk. E ndlehg har vi de ægirinførende bergart,er. gir.insyeniten finnes særlig i den østlige del av Nordmarka, hvor den har langt større utbredelse enn det framgår av de eldre kartene. Den består vesentlig av alkali eldspat (kalifeldspat og al bit). De mørke mineraler er ægirin og alkahhornbj.ende. Kvarts finnes som regel. Ægiringraniten ( eikerit) adski1uer seg ka ægi!ri:nsyenheln ved kvartsi<nnholdet.

5 UNDERSØKELSER OVER ERUPTIVENE NORD FOR OSLO 431 Erupsjonen av de yngr,e dypbergarter synes å være f.o,regatt gjennom et lengre tidsrom. Eldst er akeriten og en grovkornet nordmarkit med granitliknende kwnet struktur, dernest kommer en halvporfyrisk nordmarkit, så ægidnsyeniten sammen med en nordmarkit med tav.j.eformet feldspat og miarolitisk struktur, og til slutt de, granitiske bergartene. Grens ene mellom de forsk:jelhge bergart-typer er mange steder skarpe, andre steder helt flytende. Forkastninger er foregått til forskjellige tidspunkter under erupsjonen. Ser man på sammens,e,tn.ingen av de forskjellige bergarter i den yngre erupsjons-serie, viser det seg a t de ikke kan ordnes i noen diuerensi1asjons-senie. Denne måtte i så fall ha flere grener, hvilket er lite rimelig. Spørsmålet bur derfor om det er foregått assimilasjonsog Oppsmeltingspwses.ser. Det finnes s erke ind<isie:r på at dette vkkelig er tilfellet. Et direkt e t egn på oppsmelting i mindre målestokk finnes nord for Hakkloa, hvor en larvikit-masse grenser mot felsitporfyr (Lathusporfyr). Ved en del av grensen har den sistnevnte, bergart intrusjonskontakt meld oppbrytin1g av Ia<rvikiten, shk som det vanh.g er tilfehe.t ved kontakter mellom f,el.sitporf}'lr,en og bergarter tilhørende den eldre erupsjons-ser.ie. Ved en annen del av den samme g.rense er det imid J,ertid utvil<j!et :en rombeporfyrrlhmenlde gre ns,efades, som har intrusjon.skontakt mot felsitporfyren, og er skilt fra larvikiten av en protoklastisk oppknusings-sone uten skarpe grenser. Forholdet må tydes som en loka l oppsmelting a'v Iarvikiten under medvjirkning av mekaniske krefter. Akeritene må i s:tor utstrekning betraktes som hybride bergarter. Akeriten i Vettakollen og Holmenkollåsen er full av inneslutninger som for størstedelen er helt utvisket og ha.r karakteren av»spoklig'a rester«. Den store akerit-str.ipe nord for Sørkedalen (Kampeseter-f,eltet) har i1ntrusjonskonta:kt mot det sønnenforl.iggende felt av fe1sitporfyrer og syenitporfyrer, mens den har utvisket gmnse mot det nordenforliggende kjelsåsit-massiv. Da ak eriten altså må være yngre enn felsitporf}'lren, mens kjel!så's:iten, som tidjig,ere nevnt, er avgjort eldre enn denne, kan den utv.i,skete grense mellom de to bergarter ikk e skyldes felles alder, men må komme av at diet akeritiske magmaet har påvirket kjelså,siten. MuHgens består aker.iten for en vesentlig del av oppsme<ltet kjelså sh- og larviki1t.,materiale.

6 432 EGIL SÆTHER Nordøst for Katnosa er det en stripe av finkornet syenit som må oppfattes som oppsmeltet eher i hvert fall helt 'omkrystalj,i,sert syenitporf r av Byvanns-typen. Stnipen henger sammen med et større felt av denne syenitporfyr. Hvilken rolle assimilasjons- og oppsmeltingspwsesser har spilt for Oslofeltets utvikling i det hel,e, er ennå ikke på langt nær k'la,rlagt. Å få dette spørsmål løst, vil vææ av fundamental betydning, da det r,iper inn på de mest centrale problemer i petrog.rafien og geologien. Oslo, januar Trykt juni 1945.