Om kristendommen som frelsesreligion

Transkript

1 Om kristendommen som frelsesreligion Kristendommen er i likhet med buddhismen en typisk frelsesreligion. Den regner med en opprinnelig problemløs urtilstand som er blitt ødelagt. Begge religioner oppfatter mennesket som fanget i en tilværelse som er uegentlig, det vil si ikke slik den var ment å være. Begge gir en løsning på problemet, skisserer en frelsesvei som kan føre mennesket ut av meningsløsheten tilbake til den egentlige tilstand. For buddhismen er problemet menneskets karma som binder mennesket fast i uvitenhetens kretsløp. Løsningen er meditasjon som bryter gjenfødelsenes sirkel og bringer alt til ro (nirvana) For kristendommen er problemet synden som fører til adskillelse fra Gud. Løsningen er tro på Jesus Kristus som bringer tilgivelse og gjenoppretter fellesskapet med Gud. 1. GUD: Om det kristne gudsbegrep. a. Treenigheten, åpenbaringen og transcendensen. Kristendommen er monoteistisk. Men monoteismen har fått en særegen utforming i treenighetslæren. Den klassiske uttrykksformen er at Gud er tre "personer" i ett "vesen": Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Det er i dag omdiskutert hvordan man skal forstå begrepet "person". Det sies at det greske begrepet som ligger til grunn, ikke ble brukt om selvstendige, adskilte individer i moderne betydning av ordet. Noen vil derfor heller tale om tre "dimensjoner i" eller tre "sider ved" guddommen. Treenigheten samsvarer med kristendommens oppfatning av hvordan Gud åpenbarer seg og hvordan mennesker møter Gud. Faderen kan sees som den skapende dimensjon, Sønnen (Jesus Kristus) som den frelsende dimensjon, og Ånden som den trosskapende og kraftbringende dimensjon i guddommen. Men

2 samtidig er Gud én, og de ulike "personer" ett, slik at også Sønnen og Ånden oppfattes som delaktige i skapelsen, og Faderen og Ånden som delaktige i frelsen av mennesket. Det eneste kirkesamfunn som i dag tar avstand fra treenighetslæren, er Jehovas Vitner. Gud er ifølge kristendommen transcendent, det vil si at han overskrider enhver vitenskapelig og logisk erkjennelse. Gud er mysterium. Når det i kristendommen brukes bilder og begreper for å beskrive Gud, er dette nok egentlig å forstå som lignelser som tolker menneskets erfaring av og møter med det guddommelige. Ifølge kristendommen har Gud åpenbart seg på en avgjørende måte ett "sted", nemlig gjennom Jesus Kristus (se pkt 3). Den kristne Gud beskrives som hellig (adskilt fra alt ufullkomment), rettferdig, kjærlig, vred (opprørt over urettferdighet). Bilder som brukes er farsbildet, den sterke hånd, det voktende øye. b. Skaperen og dommeren. Ifølge kristendommen har Gud skapt verden av intet. Alt var i utgangspunktet godt (Edens hage, paradiset), men skaperverket blir forstyrret av en ond makt (personifisert i djevelen eller Satan). Gud er beskrevet som allmektig, men tillater inntil videre den onde makt å sette sitt preg på verden og menneskeheten. Den onde makt er i prinsippet overvunnet (i og med Kristus) og skal en gang bringes til opphør. Det skjer når historiens løp stanses og menneskets evige skjebne avgjøres av Gud som dommer. Etter at ondt og godt er adskilt, skal paradiset gjenoppstå. Det skildres som en ny jord, som er ett med himmelen, den usynlige Guds verden. Gud skal da bli "alt i alle" (Paulus). 2. MENNESKET: Om det kristne menneskesyn. a. Skapt av Gud. Mennesket er ifølge kristendommen Guds fremste skapning. Det er skapt "i Guds bilde". Det uttrykker at mennesket har et annet

3 gudsforhold enn dyrene, og at det har et ansvar for å forvalte skaperverket på Guds vegne. Samtidig er mennesket formet "av jorden", det vil si at det er begrenset og avhengig av Gud som livgiveren. Mennesket er skapt til mann og kvinne. Det monogame ekteskap er tradisjonelt den eneste aksepterte samlivsform, selv om polygami ble praktisert i eldre jødisk tid. b. Mennesket som synder. Synd er i kristendommen forstått som en grunnholdning som gir seg utslag i ord og handlinger. Mennesket har valg å bryte med Guds vilje og ta skjebnen i sin egen hånd. I følge syndefallsfortellingen har det ført til at tilliten og åpenheten er ødelagt (mennesket skjuler seg for Gud og for hverandre). Mennesket vil heller ikke innrømme skyld, men legger den på andre. Denne tilstanden har spredt seg til hele menneskeheten. Dette kalles i kristendommen for "arvesynd", men det må ikke misforstås dithen at synden skulle sitte i menneskets gener. Det er ulike oppfatninger blant kristne kirkesamfunn om hvor sterkt mennesket er preget av synden. Noen kirker, som den romerskkatolske, har et mer optimistisk menneskesyn enn andre, som f.eks. den lutherske kirke. b. Frelsen. Synden, den egenrådige grunnholdning, fører ifølge kristendommen til kjærlighetsløshet, urettferdighet og overgrep. På grunn av dette er mennesket blitt fratatt muligheten til et evig liv i fellesskap med Gud. Det må "frelses", det vil si frigjøres fra denne håpløse situasjonen. Frelsen inneholder to elementer. For det første tilgivelse for de overgrep som mennesket har gjort seg skyldig i, både som enkeltmenneske og som del av menneskeheten. Denne tilgivelsen er ifølge de fleste kristne en nødvendig livstilstand inntil døden, fordi ingen mennesker vil kunne bli fri for synd i løpet av dette liv.

4 For det andre innebærer frelsen et nytt liv. Den Hellige Ånd gir mennesket en kraft som skal gi det mulighet til å stå imot syndens nedbrytende krefter i større grad enn før. Denne prosessen fullendes etter døden, når mennesket nyskapes i oppstandelsen og får del i det gjenskapte paradis. Som semittisk religion fastholder kristendommen at sjel og kropp er en udelelig enhet, også etter døden. Ifølge Paulus er imidlertid menneskets "oppstandelseskropp" helt annerledes enn den jordiske kropp. c. Dommen og fortapelsen. Dommen ved historiens slutt setter skille mellom godt og ondt. De mennesker som ikke har valgt Guds side gjennom troen på Kristus, stenges ute fra felleskapet. Det brukes sterke bilder i Det nye testamente for å skildre denne tilstanden av "fortapelse". Det finnes ulike oppfatninger av fortapelsen i kristendommen: Hovedoppfatningen er at fortapelse innebærer en evig straff. Middelalderens forstillinger om fysisk ild vil nok få fastholde. Men begrepet "evig pine" forstått som en pinefull tilstand har fortsatt gyldighet for mange. Den tradisjonelle tanke er at det er Gud som straffer mennesker i fortapelsen. Men noen hevder også den oppfatning at fortapelsen er en tilstand hvor mennesker straffer seg selv og hverandre, stenger seg selv ute fra gudsfellesskapet. En mindretallsoppfatning går ut på at fortapelsen betyr utslettelse eller opphør av eksistens. Denne oppfatningen er offisiell lære hos Adventistsamfunnet og Jehovas Vitner. Enkelte kristne har opp gjennom kirkehistorien hevdet troen på at alle til slutt vil oppnå frelse. Særlig innen østeuropeiske kirker har denne oppfatning hatt en viss utbredelse.

5 3. JESUS KRISTUS. a. Den historiske Jesus og kirkens Jesus. Historikerne er uenige om hvor pålitelige Det nye testamentes beretninger om Jesus er. De legger vekt på at skriftene er skrevet som forkynnelse av den oppstandne Kristus, ikke som moderne historiske dokumenter. Likevel synes en del fakta å være ganske allment akseptert i forskningen: - Jesus (Jehoshua) ble født i Palestina noen år før vår tidsregnings begynnelse (muligens omkring år 6 f.kr.). - Han opptrådte som omstreifende religiøs lærer og forkynner og vant seg en viss oppslutning. Han ble også oppfattet som en helbreder og undergjører. - Han provoserte den samtidige jødedom både med sin forkynnelse og sin livsstil. Han hadde åpenlys sosial omgang med moralsk utstøtte (prostituerte og tolloppkrevere). Han brøt gjeldende religiøse renhetsforskrifter. Og han korrigerte utsagn i moseloven og gav dem en svært radikal utforming. - Sentralt i Jesu forkynnelse stod også forventningen om at historiens ende og gudsrikets gjennombrudd var nær. - Han ble dømt til døden og korsfestet av romerne, omkring år 30 e. Kr. Kirkens forkynnelse av Jesus går ut over historikernes oppfatning. Blant forskerne er det omdiskutert hvorvidt kirkens Jesus-bilde stemmer overens med historieforskningen. b. Inkarnasjonen. Ordet inkarnasjon betyr legemliggjøring. Ifølge kristendommen var Jesus Gud selv i menneskeskikkelse. Gud gikk direkte inn i historien og ble en del av den. Jesus var både Guds sønn og Marias sønn. Jesus ble ikke til ved en vanlig befruktning, men ved en enestående skaperhandling av Gud. c. Jesu død og oppstandelse. Kirken tolker Jesu død i lys av oppstandelsen. Troen på at Jesus stod

6 opp av graven, gjør hans død til noe annet enn katastrofe og nederlag. Oppstandelsen er selve grunnlaget for troen på at Jesus var fra Gud. Oppstandelsen er også et uttrykk for at den onde er beseiret, at døden ikke er uovervinnelig. Den er grunnlaget for håpet om at alle mennesker skal gjenoppstå og for håpet om en ny og fullkommen verden. Jesus selv hadde antydet at han var en tjener som skulle gi sitt liv for andre. På dette grunnlaget formet kristendommen sin forståelse av Jesu død. Det nye testamentes forfattere tolket hendelsen i lys av Det gamle testamente: Påskelammet som ble slaktet for å befri jødefolket fra fangenskapet i Egypt, ble et sentralt bilde. Likedan soningsofrene i jødenes tempelkult. Fra Jesaia-boken hentet man skildringene av Messias som en lidende Guds tjener. Bilder fra samtiden ble også brukt: Slaven som ble løskjøpt. Den skyldige som ble frikjent. Kristendommen oppfatter Jesus som en oppfyllelse av Det gamle testamentes forventninger om Messias. Men den tror også at Jesus skal komme tilbake og framstå som dommer over dem som ikke tror og frelser for dem som tror. 4. KIRKEN Begrepet "kirke" er tvetydig. Dels betegner det bygninger som brukes til gudstjenester. Dels betegner det organisasjonen, fellesskapet som er knyttet til den kristne tro. Det finnes en rekke ulike kirkesamfunn. I dag aksepterer de fleste kirkesamfunn hverandre og regner seg som deler av den ene, universelle kirke. Unntak er særlig Jehovas Vitner som tar skarp avstand fra alle andre kirkesamfunn. Kirkenes organisasjonsform og møteform varierer. Noen er sentralstyrt, andre lokalstyrt. Noen har liturgisk pregede gudstjenester, andre frie møter med rom for det spontane. De aller fleste kirkesamfunn praktiserer dåp og nattverd. Dåpspraksis varierer

7 mellom barnedåp og troendes dåp ("voksendåp"). Nattverdoppfatningen er ulik. Noen oppfatter den som et sakrament som formidler syndstilgivelse, andre ser på den mer som et minnemåltid. Antall kirkelige handlinger varierer også. De eldste kirkene legger stor vekt på mange sakramentale handlinger, mens mange yngre kirker konsentrerer oppmerksomheten om forkynnelse og personlig engasjement. De fleste kirker driver ulike former for utadrettet arbeid. Det dreier seg dels om rent sosialt og humanitært arbeid, dels om arbeid for å øke oppslutningen om kirken.