Vold eller trusler mot offentlig tjenestemann

Transkript

1 Vold eller trusler mot offentlig tjenestemann En redegjørelse for straffeloven 155 Kandidatnummer: 769 Leveringsfrist: Antall ord: 17995

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Problemstilling og tema Rettskildebildet Videre fremstilling Legislativ begrunnelse og hensyn OFFENTLIG TJENESTEMANN KORT OM VERNET FOR SÆRSKILT UTSATTE YRKESGRUPPER VOLDSBEGREPET Forholdet til voldsbegrepet i den øvrige straffelovgivningen Kraftanvendelsens karakter Voldsbegrepets nedre grense Aktiv eller passiv kraftanvendelse Hvem eller hva som må rammes av kraftanvendelsen Vold mot dyr benyttet under tjenestehandling Vold mot gjenstand Vold mot annen person TRUSSELBEGREPET Forholdet til trusselbegrepet i den øvrige straffelovgivningen Trusselbegrepets innhold Trusselens rettsstridighet Tjenestehandlingens rettmessighet Forholdet mellom vold og trusler EGNET TIL Å PÅVIRKE TJENESTEHANDLINGEN Tjenestehandling Kompetanseoverskridelse Påvirkningskravet Handlingen må øve innflytelse på myndighetsutøvelsen Tidspunktet for innflytelsen SØKER Å OPPNÅ Forsøk som overtredelse i

3 7.2 Skyldkravet AVSLUTNING KILDEOVERSIKT ii

4 1 Innledning 1.1 Problemstilling og tema Problemstillingen i denne avhandlingen er å klarlegge hva som skal til for å kunne dømmes for overtredelse av strl Bestemmelsen tar sikte på å verne den offentlige myndighetsutøvelse, og dermed også indirekte tjenestemennene som foretar denne myndigheten. 1 På bakgrunn av dette vil jeg fokusere på å analysere innholdet i bestemmelsens objektive kriterier, i tillegg til å foreta en nærmere vurdering av skyldkravet. De objektive vilkårene fremkommer av bestemmelsens første ledd, og retter seg mot den som ved vold eller trusler påvirker en offentlig tjenestemann til å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling, eller søker å oppnå dette. Straffeloven 2005 trådte i kraft 1. oktober I det vesentlige viderefører 155 den tidligere rettstilstanden fra strl På visse områder medfører imidlertid den nye bestemmelsen realitetsendringer, blant annet i tilknytning til hvilke yrkesgrupper som skal anses som offentlige tjenestemenn. I tillegg er den tidligere trusselbestemmelsen i strl fjernet, til fordel for en sammenslåing med voldsbestemmelsen i Hvor slike realitetsendringer er et faktum vil jeg gå nærmere inn på disse og sammenligne med den tidligere rettstilstanden. På tross av at offentlige tjenestemenn utfører sentrale oppgaver som kommer fellesskapet til gode, er det slett ikke unormalt at tjenesteutøvelsen blir utsatt for angrep. Antall anmeldte tilfeller av vold mot offentlige tjenestemenn har omtrent fordoblet seg de siste ti årene, 5 fra 926 i 2004 til 1680 i Politiet, som utgjør en av de mest sentrale gruppene offentlige tjenestemenn, forklarer den økte voldsbruken med at respekten for politiuniformen ikke er like stor som før. I tillegg hevdes det at de kriminelle miljøene har hardnet til, noe som leder til grovere voldsepisoder. Dette synspunktet støttes ikke av tallene fra SSB, hvor det verken fremgår noe som tyder på grovere voldsbruk enn tidligere, eller en generell økning av volden i samfunnet. 7 Det er således usikkert hva som er grunnen til denne økte voldsbruken mot den of Se pkt. 1.4 Lov om ikraftsetting av straffeloven 2005 Ot.prp.nr 8 ( ) s. 328 Ot.prp.nr 8 ( ) s Politidirektoratet (2015) s

5 fentlige tjeneste. Statistikken fastslår imidlertid at bestemmelsen er av stor aktualitet, noe som medfører et reelt behov for å fastlegge dens virkeområde. Paragraf 155 er plassert i straffelovens kapittel 19, som retter seg mot vern av den offentlige myndighet og tilliten til den. Bestemmelsen er med andre ord ikke alene om å verne den offentlige tjeneste, men inngår i et mer helhetlig og sammensatt beskyttelsesverk. Dette er viktig å ha i bakhodet ved klarleggingen av vilkårene i 155. I det følgende vil jeg avgrense mot noen nærmere redegjørelse for de øvrige bestemmelsene i kapittelet, da målet med avhandlingen kun er å analysere vilkårene i strl I tillegg vil en slik videre drøftelse bli for omfattende for en oppgave av dette formatet. Visse nærliggende bestemmelser vil imidlertid bli nevnt i oppgaven, uten at jeg vil foreta noen nærmere vurdering av disse. Et eksempel på dette er 156, som ikke forutsetter en forutgående trussel/voldsutøvelse, og dermed dekker handlinger som ikke er straffverdige nok til å falle under virkeområdet til 156. Bestemmelsen har gjennom ordlyden vold og trusler visse fellestrekk med øvrige bestemmelser i straffeloven som inneholder tilsvarende uttrykk. Jeg vil ikke gå noe videre inn på disse hjemlene, utover å gi en kort sammenligning med rettstilstanden etter 155 innledningsvis i kap. 4 og 5. Utover dette vil jeg avgrense mot en behandling av alle vilkårene som oppstilles i 155. Flere av vilkårene er av liten praktisk relevans, noe som medfører at en analyse av disse vil gå utover drøftelsen av de mer aktuelle elementene. 1.2 Rettskildebildet Straffeloven er som nevnt i stor grad en videreføring av rettstilstanden etter strl Dette innebærer at høyesterettsdommer fra tiden før straffeloven 2005 blir en sentral rettskilde ved fastleggelsen av bestemmelsens innhold. I denne sammenheng skal det nevnes at flere av dommene kun retter seg mot straffutmålingen, hvor lovtolkningen ikke har blitt nærmere vurdert. Ettersom vekten av disse dommene må kunne sies å være noe lavere enn der Høyesterett eksplisitt tar stilling til lovens ordlyd, vil slike dommer bli brukt med varsomhet. Videre vil det, i den grad det ikke finnes noen avgjørende høyesterettsdommer, bli vist til underrettspraksis. Her vil det sentrale være i hvilken grad underrettspraksisen virker plausibel sammenholdt med lovens ordlyd, formål og rettskildene for øvrig. 8 Ot.prp.nr 8 ( ) s

6 Hvor straffeloven 2005 tar sikte på en realitetsendring sammenlignet med straffeloven 1902, eksempelvis ved forståelsen av begrepet offentlig tjenestemann, vil det i vid utstrekning bli vist til lovens forarbeider. Av særskilt betydning kan her nevnes Ot.prp.nr 8 ( ), Ot.prp.nr 22 ( ) og NOU 2002: 4. Juridisk litteratur har også utgjort en viktig rettskilde. Denne litteraturen er imidlertid til dels svært gammel, og har derfor hovedsakelig vært til hjelp ved forståelsen av vilkårene som står uendret etter ikrafttredelsen av straffeloven I tillegg har jeg hentet inspirasjon fra tidligere masteroppgaver. 10 Det vil ikke bli henvist direkte til disse oppgavene i teksten, da de først og fremst har vært til hjelp ved utformingen av avhandlingens disposisjon samt tilknyttede problemstillinger. 1.3 Videre fremstilling I den videre fremstillingen vil jeg først gjøre rede for vernets legislative begrunnelse, og hvilke hensyn som gjør seg gjeldende ved vernet for offentlige tjenestemenn. Dette avsnittet er av stor betydning for oppgaven, da det ved drøftelsene vil bli lagt betydelig vekt på vernets bakgrunn og formål. Etter dette vil jeg klarlegge hvilke yrkesgrupper som nyter vern etter strl. 155, samt gi en kort fremstilling av beskyttelsen for særskilt utsatte yrkesgrupper. En beskyttelse som i praksis vil retter seg mot yrkesgrupper som tidligere ble ansett som offentlige tjenestemenn, men som etter dagens rettstilstand ikke lenger vil være omfattet grunnet manglende tilknytning til offentlig myndighetsutøvelse. I pkt. 4 vil jeg komme inn på oppgavens hoveddel. Her vil jeg redegjøre for voldsbegrepet og hvilke krav som oppstilles for at en handling skal ha karakter av vold i relasjon til strl I tillegg vil jeg problematisere om det er et ubetinget vilkår at voldsutøvelsen retter seg mot tjenestemannens person, eller om også handlinger rettet mot gjenstander og tredjemenn kan være omfattet av bestemmelsens virkeområde. Punkt 5 omhandler en tilsvarende vurdering som for voldsbegrepet, i tilknytning til trusler. Trusselbegrepet er imidlertid underlagt visse særskilte problemstillinger, noe jeg kommer tilbake til under drøftelsen. I pkt. 5 vil det også bli nærmere avklart hvilke følger inntredelsen av den nye straffeloven har for forholdet mellom vold- og trusselbegrepet Se spesielt Kjerschow (1930), Skeie (1946), Tønnesen (1975), Auglend (2004) Knudsen (2010), Kjemsaas (2014), Skoge (2015) 3

7 I oppgavens pkt. 6 vil jeg drøfte hva som kreves for at en gjerning skal anses som en tjenestehandling, og hvilke konsekvenser det får om en tjenestemann går utenfor sin berettigde kompetanse. I tillegg vil jeg gå nærmere inn på vilkåret om at voldshandlingen/trusselen må være egnet til å øve innflytelse på tjenesteutøvelsen. Oppgavens pkt. 7 omhandler uttrykket søker å oppnå. Herunder hvorvidt forsøkshandlinger er å regne som fullbyrdede overtredelser av bestemmelsen og fastleggelsen av det generelle skyldkravet i strl Avslutningsvis vil jeg gi en kort oppsummering av bestemmelsens innhold, og i denne sammenheng komme med noen tanker om vernets betydning for beskyttelsen av den offentlige myndighet i fremtiden. 1.4 Legislativ begrunnelse og hensyn I forarbeidene til straffeloven 2005 kommer det frem at formålet med 155 er å gi offentlige myndighet en forsterket strafferettslig beskyttelse. 11 Dette underbygges av at bestemmelsen er systematisert under straffelovens kapittel 19, som tar sikte på å omfatte bestemmelser rettet mot vern av den offentlige myndighetsutøvelse. Det er altså ikke den offentlige tjenestemannen selv man tar sikte på å verne, men myndighetsutøvelsen som utføres ved tjenestehandlingen. Paragraf 155 gjør dette klart ved at gjerningsmannen må søke å påvirke en tjenestemann til å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling. I det følgende vil jeg gjøre rede for begrunnelsen til dette særskilte vernet av offentlig myndighet, samt hvilke hensyn som gjør seg gjeldende. Begrunnelsen for det særskilte vernet må ses i lys av statens funksjon. I det moderne samfunnet er en rekke sentrale oppgaver overlatt staten på vegne av den enkelte borger. Dette har sitt grunnlag i samfunnskontrakten, som var en grunnleggende juridisk og politisk ide mellom 1650 og Denne ideen gikk i korthet ut på at menneskets tilværelse opprinnelig var preget av statsløshet og en alles krig mot alle. For å unnslippe denne maktkampen inngikk menneskene en fiktiv kontrakt med en suveren (staten), som til en viss grad ble overlatt borgernes frihet mot å yte beskyttelse og visse grunnleggende rettigheter. Ideen om samfunnskontrakten 11 Ot.prp.nr 8 ( ) s

8 har senere blitt mindre fremtredende, men utgjør likevel noe av det idepolitiske grunnlaget for de moderne forfatningsstatene. 12 Staten sin legitimitet bygger altså på borgernes frykt for kaos og ustabilitet. Dens hovedfunksjon er derfor å ivareta fellesskapets interesser ved å skape trygghet og likebehandling av borgerne, gjennom utøvelse av ulike sentrale samfunnsoppgaver. Tradisjonelt har disse oppgavene knyttet seg til den lovgivende, utøvende og dømmende myndighet. Etter fremveksten av den moderne velferdsstaten har imidlertid det offentlige påtatt seg en rekke ytterliggere oppgaver, typisk i tilknytning til økt likebehandling gjennom omfordeling av midler. Disse oppgavene utføres av en omfattende statlig og kommunal forvaltning. 13 Tjenestemenn som ivaretar sentrale samfunnsoppgaver handler ut fra borgernes interesser. På bakgrunn av dette vil storsamfunnet som helhet være tjent med å sikre den offentlige myndighetsutøvelse, noe som tilsier et særskilt vern. Hovedhensynet bak det særskilte vernet for offentlig myndighetsutøvelse er hensynet til allmennprevensjon. Dette kommer frem i kjennelsen Rt Saken gjaldt en gutt som etter en fest ble sittende og drikke en flaske rusbrus på torget, noe han av en politipatrulje ble oppfordret til å slutte med. Da han nektet ble han bedt om å bli med til politibilen. Gutten ville imidlertid ikke flytte på seg, noe som resulterte i et basketak hvor gutten bet den ene politibetjenten hardt i låret. 14 For dette ble han dømt til ubetinget fengsel. Reaksjonsfastsettelsen ble anket til Høyesterett, men ble forkastet med henvisning til at det allmennpreventive hensyn sto meget sterk og at den klare hovedregel er at det reageres med ubetinget fengsel for vold mot politiet. 15 Straffeloven 155 håndheves altså strengt for å skape en mest mulig preventiv og avskrekkende effekt. Gjennom straffetrusselen ønsker man å sende et signal til befolkningen om overtredelsens straffverdighet, i et håp om at færre vil påvirke den offentlige myndighetsutøvelse i fremtiden. For å gjøre allmennprevensjonen mest mulig effektiv må det ifølge kjennelsen foreligge spesielle forhold for å fravike hovedregelen om ubetinget fengsel, og de spesielle forholdene må med tyngde tale for en slik løsning. 16 Ved å motvirke uberettigede innblandinger vil hensynet til allmennprevensjon kunne lede offentlige tjenestemenn til å utføre tjenestehandlingene mer effektivt. En slik effektivisering vil medføre frigjøring av ressurser, noe som gagner storsamfunnet da offentlige tjenestemenn Michalsen (2011) pkt Se nærmere pkt. 2 Rt avs. 8 Rt avs. 12 Rt avs. 13 5

9 handler ut fra fellesskapets interesser. Som illustrasjon av prevensjonens betydning for effektiviteten kan det vises til overnevnte kjennelse. Av faktum fremkommer det at pågripelsen fant sted offentlig på nattestid med mange berusede ungdommer til stede. Stemningen var amper med fare for vanskelige situasjoner, 17 men på tross av dette ble ikke tjenestehandlingen nevneverdig forstyrret. Hendelsesforløpet ville kanskje utspilt seg annerledes om straffetrusselen hadde fremstått som mindre reell. I relasjon til dette kan borgernes tiltro til den statlige myndighet trekkes inn. Ved et lite effektivt vern mot kriminalitet og uro vil tiltroen til den offentlige myndighet synke, noe som kan lede til at borgerne går tilbake til den opprinnelige tilværelse før samfunnskontrakten og tar saken i egne hender. Allmennprevensjon og effektivitet vil således kunne demme opp for rettsløse tilstander. Straffeloven 155 har ikke noe forsøksstadium, da forsøk er å anse som fullbyrdet overtredelse, noe jeg kommer tilbake til senere i oppgaven. 18 Dette kan anses som et utslag av hensynet til allmennprevensjon, da man ved å gjøre forsøket til en del av gjerningsbeskrivelsen senker beviskravet og øker sannsynligheten for domfellelser. En slik lovgiverløsning medfører også at forsøk ikke er å anse som noen mildere straffart enn fullbyrdet overtredelse, og er derfor underlagt samme strafferamme. Dette understreker straffebudets alvorsgrad og kan forsterke den avskrekkende effekten. I Rt gis det uttrykk for at det allmennpreventive hensyn er sterkt knyttet til behovet for å verne offentlige tjenestemenn i vanskelige situasjoner. 19 Prevensjonen skal således ikke bare sikre en effektiv myndighetsutøvelse, men også gi tjenestemennene trygghet. Offentlige tjenestemenn handler ofte i mindretall, og arbeider ut fra storsamfunnets behov. Hvor en situasjon oppfattes som risikabel kan denne manglende personlige tilknytningen resultere i handlingsvegring, og en forsømmelse av fellesskapets interesser. Ved en effektiv allmennpreventiv beskyttelse av offentlig myndighet vil slike tilfeller sjeldnere inntreffe, da tjenestemennenes bevissthet på vernet vil gjøre dem tryggere under utførelsen av tjenestehandlingene. En sterk beskyttelse av offentlige tjenestehandlinger kan være med på å fremme likhet i samfunnet, noe som nevnt er en av statens sine hovedoppgaver. Bakgrunnen for dette er at sterke grupperinger i motsatt tilfelle vil kunne utnytte den svake beskyttelsen til å presse sine interesser gjennom, på bekostning av likebehandling av borgerne Rt avs. 13 Se pkt. 7.1 Rt avs. 12 Tønnesen (1975) s. 12 6

10 2 Offentlig tjenestemann Temaet i dette avsnittet er å redegjøre for hvilke yrkesgrupper som faller innenfor 155 sitt vern av offentlig tjenestemann. En nærmere presisering av begrepets innhold følger av bestemmelsens annet ledd første punktum, hvor det fremgår at man med offentlig tjenestemann mener enhver som utfører offentlig myndighet på vegne av stat eller kommune, eller som har slik kompetanse i kraft av sin stilling. Vernet begrenses altså til yrkesgrupper med tilknytning til offentlige myndighetsutøvelse, noe som underbygges av bestemmelsens formål, jfr. Kap Forarbeidene fastslår at offentlig myndighet i strl. 155 sin forstand omfatter enhver som har kompetanse til å utferdige vedtak eller forskrift. Også yrkesgrupper som ikke selv har avgjørende myndighet, men som forbereder eller gjennomfører forvaltningsvedtak omfattes. Kjernen i begrepet retter seg mot ansatte i offentlig virksomhet som krever hjemmel i lov, og som regelmessig treffer avgjørelser som oppleves inngripende og begrenser borgernes handlingsfrihet. Som eksempel på yrkesgrupper som er vernet nevner forarbeidene saksbehandlere i statlig og kommunal sektor, politi, dommere og ansatte i fengselsvesenet. 21 Offentlige ansatte med arbeid som like gjerne kunne vært utført i privat virksomhet faller utenfor virkeområdet til 155, noe som gir bestemmelsen en langt snevrere rekkevidde enn sin forgjenger. Blant de tidligere beskyttede yrkesgruppene som nå faller utenfor vernet er lærere, trafikkbetjenter og ansatte innenfor offentlig transport. Det samme gjelder ansatte i offentlige helseforetak, med unntak for vedtak om tvungen behandling. 22 Begrunnelsen for innskrenkningen av vernet må ses i lys av formålet med bestemmelsen og samfunnsutviklingen. 23 I straffeloven av 1902 rettet offentlig tjenestemann seg mot alle offentlige ansatte som kunne utøve myndighet over andre, uavhengig av om private kunne utøve den samme myndigheten. 24 Definisjonen tok i liten grad høyde for fremveksten av den moderne velferdsstaten og dens omfattende utvidelse av offentlig sektor, noe som ledet til en glidende overgang og en vanskelig grensedragning mellom offentlig og privat virksomhet. 25 De siste tiårene har situasjonen blitt ytterliggere vanskeliggjort, ved at deler av den offentlige sektor igjen har blitt privatisert. Etter den gamle straffeloven resulterte dette i et uhensikts Ot.prp.nr 8 ( ) s Ot.prp.nr 8 ( ) s. 329 Ot.prp.nr 8 ( ) s. 211 SKM (1895) s. 11 NOU 1992:23 s. 64 7

11 messig skille, hvor personer med tilsvarende myndighet fikk et ulikt strafferettslig vern, avhengig av om man var offentlig eller privat ansatt. 26 Et eksempel på dette er den tidligere rettstilstanden for parkeringsvakter. Etter at påtalemyndigheten hadde anket over straffutmålingen ble tiltalte i Rt dømt til ubetinget fengsel for overtredelse av strl Bakgrunnen for dette var at han under en disputt om et parkeringsgebyr hadde slått en kommunalt ansatt parkeringsvakt i ansiktet. I dommen gis det uttrykk for at parkeringsvakten ville falt utenfor bestemmelsens anvendelsesområde om han hadde vært ansatt i et privat vaktselskap, på tross av at arbeidsoppgavene ville vært tilsvarende. 27 Dette uhensiktsmessige skillet er forlatt i den nye straffeloven. Bestemmelsens formål er å verne den offentlige myndighetsutøvelse, ikke fungere som en særskilt beskyttelse av offentlig ansatte. Med dette som utgangspunkt knytter ikke lenger offentlig tjenestemann seg til ansettelsesforholdet, men til hvilke arbeidsoppgaver som utføres. På bakgrunn av at parkeringsvakter alltid vil utføre arbeidsoppgaver som kan utføres i privat virksomhet, innebærer dette at denne yrkesgruppen aldri vil være beskyttet etter strl Den nevnte definisjonen av offentlig myndighet vil typisk rette seg mot arbeidsoppgaver som tradisjonelt har blitt tillagt det offentlige, og som er av en slik utpreget statlig karakter at de ikke vil kunne utføres i privat virksomhet. 28 Grunnen til dette er at oppgavene knytter seg til statens hovedfunksjon om å skape trygghet og likebehandling av borgerne. Slike sentrale oppgaver vil ofte medføre inngrep i borgernes frihet, noe som gjør at de faller innenfor statens fullmakt etter samfunnskontrakten. Ut fra dette vil vernet for offentlige tjenestemenn i større grad enn tidligere samsvare med statens i alt større oppgaveportefølje. Det vil således være overenstemmelse mellom vernets begrunnelse og faktiske rekkevidde. 29 Den sterke vektleggingen av formålet har ledet til at man i ordlyden har skilt mellom personer som utfører offentlig myndighet på vegne av stat eller kommune, og personer som har slik kompetanse i kraft av sin stilling. Dette er nærmere presisert i forarbeidene, ved at den sistnevnte gruppen anses som offentlige tjenestemenn uavhengig om det ble utøvet offentlig tjeneste på tidspunktet for den straffbare handlingen. 30 Slike yrkesgrupper vil altså være vernet i kraft av stillingen Ot.prp.nr 8 ( ) s. 211 Rt på s NOU 1992:23 s. 65 Se pkt. 1.4 Ot.prp.nr 8 ( ) s

12 Forklaringen på dette er at disse yrkesgruppene har myndighetsutøvelse som sin primære arbeidsoppgave. Kompetansen til å utøve slik myndighet følger derfor i kraft av arbeidsforholdet. En naturlig konsekvens av dette er at slike yrker vil tilhøre den nevnte kjernen av offentlig myndighet, da de utfører offentlige tjenestehandlinger på regelmessig basis. På bakgrunn av dette vil ethvert anslag mot en ansatt i et slikt yrke kunne ramme den offentlige tjeneste, eventuelt forhindre en tjenestehandling som ikke er igangsatt. Videre vil slike yrkesgrupper utføre et bredt spekter av offentlige oppgaver i medfør av stillingen. Disse oppgavene kvalifiserer ikke nødvendigvis til offentlig myndighetsutøvelse i seg selv, men vil uansett ha en nær tilknytning. For eksempel en politimann som sitter i bilen på vei til et væpnet ran. Av hensyn til en mest mulig effektiv beskyttelse og formålet om å forsterke vernet av den offentlige myndighet, er disse yrkesgruppene derfor alltid å anse som offentlige tjenestemenn når de opptrer i stillingen. Personer som unntaksvis utøver offentlig myndighet for stat eller kommune vil derimot bare bli regnet som offentlige tjenestemenn under myndighetsutøvelsen. 31 Dette kan anses som en presisering av bestemmelsens anvendelsesområde. Etter den nye straffeloven legger man ikke avgjørende vekt på ansettelsesforholdet, men hvorvidt personen utøver offentlig myndighet. Dette innebærer at også privat ansatte kan anses som offentlige tjenestemenn. Deres kompetanse strekker seg imidlertid ikke videre enn til den enkelte myndighetsutøvelse. Et eksempel på dette er som nevnt leger, som vil være vernet under vedtak om tvungen behandling. Utover dette vil leger drive vanlig legepraksis, som ikke har noen tilknytning til offentlig myndighet. Paragraf 155 annet ledd annet punktum utvider hvilken krets av personer som skal anses som offentlige tjenestemenn, med visse endringer i forhold til den gamle straffeloven. 32 Alternativet sikrer dennes [offentlig tjenestemanns] arbeidsplass er ny i straffeloven av 2005, og innebærer at personer som står vakt der offentlige tjenestemenn arbeider er beskyttet av bestemmelsen, uavhengig av om vakten selv er offentlig ansatt eller ikke. 33 Forarbeidene gir ingen nærmere forklaring på denne utvidelsen. En mulig begrunnelse kan imidlertid tenkes ved å trekke en parallell til redegjørelsen i tilknytning til samfunnskontrakten. Hovedoppgaven til offentlige tjenestemenn er å ivareta fellesskapets interesser, noe som tilsier et særskilt vern. Lignende synspunkter kan gjøres gjeldende for vekterne som sikrer offentlige bygninger, da disse ivaretar fellesskapets interesser gjennom å beskytte utøvelsen av den offentlige myndighet Ot.prp.nr 8 ( ) s. 330 Ot.prp.nr 8 ( ) s. 330 Ot.prp.nr 22 ( ) s

13 Etter lovendringen vil ikke lenger Jernbanerne ansatte Betjente være omfattet av den utvidede kretsen av personer som nyter vern. 34 Begrunnelsen for dette er at man ikke så noen grunn til å særbehandle denne yrkesgruppen på bekostning av sammenlignbare yrker som bussjåfører. 35 Dette må ses i sammenheng med samfunnsutviklingen, da kollektiv transport tidligere ble ansett som en offentlig oppgave. Etter vedtakelsen av straffeloven 1902 har det imidlertid dukket opp en rekke kollektive transportmidler i tillegg til de skinnegående, og private aktører har sluppet til. Utviklingen fikk lovteksten til å fremstå utdatert i forhold til den reelle situasjon, og som for parkeringsvakter fikk man et uhensiktsmessig skille avhengig av ansettelsesforhold. I dette tilfellet basert på hvilken form for offentlig transport en person var ansatt i. Ettersom definisjonen av offentlig myndighet utelukker vern for arbeidsoppgaver som kan utføres av private, vil hverken jernbane eller noen av de øvrige kollektive transportmidlene lenger falle innenfor bestemmelsens anvendelsesområde. Av 155 tredje ledd fremkommer det at første ledd også får anvendelse for lovbrudd mot Den internasjonale straffedomstolens tjenestemenn. Hjemmelen er overført fra lov om gjennomføring av Den internasjonale straffedomstolens vedtekter, av hensyn til saklig sammenheng i regelverket. 36 Utover dette gir hverken loven eller forarbeidene noen nærmere begrunnelse for bestemmelsen. Formålet må imidlertid være å verne den internasjonale straffedomstolens tjenestemenn på en mest mulig effektiv måte, noe som først vil være tilfellet når tjenestemennene er vernet i samtlige konvensjonsstater. I tillegg har Norge i praksis overført myndighet til Den internasjonale straffedomstolen ved å undertegne Romavedtektene. 37 Dens tjenestemenn burde derfor ha vern for myndighetsutøvelsen på lik linje med andre offentlige tjenestemenn. I fjerde ledd er Kongen gitt fullmakt til å gi bestemmelsen anvendelse for tjenestemenn i et annet lands offentlige myndighet eller en mellomstatlig organisasjon Norge er medlem av. Bakgrunnen for denne utvidelsen er å sikre statens interesser i utlandet, ved å åpne for gjensidig beskyttelse av tjenestemenn Ot.prp.nr 8 ( ) s. 330 NOU:2002:4 s. 291 Ot.prp.nr 8 ( ) s. 330 Den internasjonale straffedomstols vedtekter 17. juli 1998 SKM (1895) s

14 3 Kort om vernet for særskilt utsatte yrkesgrupper Som nevnt i avsnittet ovenfor er det en rekke yrkesgrupper som ikke lenger nyter vern etter ikrafttredelsen av strl På bakgrunn av dette er det innført et særskilt vern for utsatte yrkesgrupper i strl. 265 og 286. Paragraf 265 omhandler trusler, mens voldstilfellene faller under virkeområdet til 286. Utover dette er bestemmelsene hovedsakelig identiske. Siktemålet med bestemmelsene er å videreføre beskyttelsen for noen av yrkesgruppene som var vernet etter strl , samt utvide vernet til å omfatte visse nye yrkesgrupper. 39 Ved vurderingen av hvilke yrkesgrupper som skulle være vernet måtte det ifølge departementet legges avgjørende vekt på om yrkesgruppen utførte viktige samfunnsoppgaver som medførte en bred kontaktflate med en ubegrenset krets av personer. Hvorvidt yrkesgruppen besto av offentlige eller private ansatte var uten betydning, det sentrale var om gruppen vanskelig kunne vegre seg mot ubehagelige situasjoner under utførelsen av arbeidsoppgavene. 40 Med henblikk på disse kriteriene omfatter vernet helsepersonell som yter medisinsk begrunnet helsehjelp. Yrker som faller under dette alternativet vil typisk være leger, når de ikke utøver offentlig myndighet etter 155. Det er altså ikke noe i veien for at de særskilt utsatte yrkesgruppene kan nyte vern som offentlige tjenestemenn, forutsatt at vilkårene er oppfylt. Videre inkluderer vernet sykepleiere og arbeidere i hjemmetjenesten. Som antydet innledningsvis er det uten betydning om disse er ansatt i offentlig eller privat virksomhet. Etter bestemmelsenes annet ledd litra b beskyttes personer som forestår allment tilgjengelig persontransport. Som eksempel nevnes jernbane, trikk, buss fly og drosje. Ut fra dette vil ikke den tidligere grensedragningen, hvor jernbanebetjenter ble særbehandlet på bekostning av sammenlignbare yrker, være aktuelt for det særskilte vernet for utsatte yrkesgrupper. 41 Beskyttelsen knytter seg ikke til ansettelsesforholdet, men hvorvidt yrkesutøveren ikke fritt kan gardere seg mot å komme i ubehagelig kontakt med enkeltpersoner. Drosjesjåfører og flypersonale er derfor vernet på lik linje med jernbanebetjenter. I tillegg til de overnevnte gruppene omfatter vernet lærere på grunnskolen og i den videregående skole, uavhengig om skolen drives offentlig eller privat. Beskyttelsen av medlemmer i særskilt utsatte yrkesgrupper har flere paralleller til vernet for offentlige tjenestemenn. I begge regelsettene er forsøket, gjennom ordlyden søker, gjort til Ot.prp.nr 22 ( ) s Ot.prp.nr 22 ( ) s. 146 Se nærmere pkt. 2 11

15 en del av gjerningsbeskrivelsen. 42 Et annet fellestrekk ved bestemmelsene er at vold eller trusler ikke er tilstrekkelig for overtredelse. Formålet med vernet er å beskytte den enkelte tjenestehandling eller yrkesutøvelse, noe som innebærer at disse må søkes påvirket for at en handling skal anses straffbar. 42 Se nærmere pkt

16 4 Voldsbegrepet 4.1 Forholdet til voldsbegrepet i den øvrige straffelovgivningen Problemstillingen i denne delen av oppgaven er å klarlegge de ulike elementene av voldsbegrepet i relasjon til strl I denne sammenheng er det viktig å poengtere at begrepet vold er benyttet en rekke steder i straffelovgivningen, blant annet i 271 som omhandler kroppskrenkelser og i 291 som omhandler voldtekt. Kjernen i voldsbegrepet er samsvarende for de ulike bestemmelsene. 43 Imidlertid kan det være forskjeller ved grensetilfellene. Grunnen til dette er at voldsbegrepet må tolkes i lys av de ulike straffebestemmelsenes særpreg. 43 Eksempelvis er det sentrale etter 155 hvorvidt en handling vanskeliggjør den offentlige myndighetsutøvelse, voldsutøvelsens personlige påvirkning er av mindre betydning. Paragraf 271 forutsetter derimot at voldsutøvelsen er av en karakter som krenker den legemlige integritet. Bestemmelsene beskytter således ulike interesser. Resultatet av dette er at grensen for hva som utgjør vold er lavere etter strl. 155 enn Kraftanvendelsens karakter Et av virkemidlene som kan anvendes for overtredelse strl. 155 er vold. Loven inneholder ingen legaldefinisjon av dette uttrykket, men ut fra forarbeidene har begrepet samme innhold som etter straffeloven Tidligere rettspraksis er således av betydning for fastleggelsen av kraftanvendelsens karakter, og voldsbegrepet forøvrig. En naturlig språklig forståelse av vold tilsier at en handling, for å være straffbar, må innebære en maktbruk som er egnet til å krenke noens kroppslige integritet. Denne forståelsen av ordlyden har støtte i Rt , en av de sentrale avgjørelsene ved klarleggelsen av voldskriteriets innhold. Saken omhandler en mann som presset seg gjennom en politisperring, for deretter å skalle til en politikonstabel. Høyesterett kom frem til at dette forholdet var å anse som vold, etter å ha sluttet seg til lagmannen sin rettsbelæring. I rettsbelæringen ble det med henvisning til Hagerup fastslått at vold i relasjon til offentlig tjenestemann omfattet en hvilkensomhelst kraftanvendelse stor eller liten Tønnesen (1975) s. 83 Ot.prp.nr 8 ( ) s. 329 Ot.prp.nr 8 ( ) s. 328 Rt på s

17 Denne tolkningen er presisert i forarbeidene til straffeloven 2005, hvor det uttales at voldsbegrepet retter seg mot enhver følbar fysisk innvirkning. 47 Ut fra dette er det to kriterier som må være oppfylt for at en handling skal kunne karakteriseres som vold. Det må være snakk om en kraftanvendelse, og denne kraftanvendelsen må være egnet til å gi en følelsesmessig påvirkning på legemet. Det skal dermed lite til for at en handling er å anse som vold mot offentlig tjenestemann, noe som må ses ut fra bestemmelsens formål om å gi et mest mulig effektivt vern av den offentlige myndighet. Handlinger som typisk vil være omfattet av voldsbegrepet er slag, spark, biting og løsrivelse, 48 i tillegg til dytting. Et eksempel på det siste kan være LB Tiltalte i saken ble dømt for overtredelse av strl , etter å ha dyttet en politimann hardt og kontakt i skulderen bakfra i et forsøk på å hindre pågripelsen av en venninne. I tillegg til disse typetilfellene er vannsprut og spytting å anse som vold etter strl En person som kaster en bøtte med vann over hodet på en politibetjent under en ransaking vil således kunne straffes for vold mot offentlig tjenestemann. Det samme gjelder en person som hindrer en politimann under en pågripelse ved å spytte ham i ansiktet. Disse problemstillingene vil bli nærmere drøftet under pkt Voldsbegrepet setter ingen begrensing på om en handling må utføres i nåtid eller om den kan blitt fullført i fortid. Det avgjørende i ethvert tilfelle er om handlingen medfører en kraftanvendelse som er egnet til å krenke noens kroppslige integritet. Dette er naturlig ut fra formålet, da gjerningen er like kapabel til å påvirke myndighetsutøvelsen uavhengig av hvilket tidspunkt den utføres på. Det å lage en felle i håp om at en politimann på et senere tidspunkt skal gå i den er således like straffbart som å sparke til en politikonstabel under en pågående utrykning. Synspunktet ovenfor kan også gjøres gjeldende hvor voldsutøvelsen skjer ved bruk av hjelpemidler. Det er altså det samme om gjerningsmannen forsøker å kjøre over en politimann med bil eller om han dytter ham overende. En dom som illustrerer dette er Rt Tiltalte i saken hadde sendt en schæferlignende hund til angrep på politiet, idet broren hans kom løpende hjem til ham etterfulgt av flere polititjenestemenn. For dette ble han dømt til ubetinget fengsel for overtredelse av strl I dommen blir det ikke stilt noe spørsmål ved om volden kunne utøves ved bruk av hund som hjelpemiddel, noe som indikerer at man anså det som klart at slike tilfeller faller innenfor voldsbegrepet Ot.prp.nr 8 ( ) s. 209 Kjerschow (1930) s. 360, Skeie (1946) s. 492 Ot.prp.nr 8 ( ) s. 209 Rt på s

18 Det kan stilles spørsmål ved om handlinger av mer subtil karakter faller innenfor bestemmelsens anvendelsesområde. Slike handlinger har et mindre fremtredende voldselement, men vil fortsatt kunne innebære en legemlig krenkelse. Et eksempel på dette kan være en politibetjent som blir hindret fra å utføre en tjenestehandling, etter å ha blitt neddopet av et glass melk inneholdende sovemedisin. Slik neddoping vil utvilsomt medføre en følbar fysisk påvirking, noe som taler for at handlingen burde anses som vold. En slik tolkning vil også samsvare med formålet om å gi den offentlige myndighet en forsterket strafferettslig beskyttelse, da man vil øke effektiviteten og forsterke den allmennpreventive effekten ved å inkludere enhver handling som er egnet til å krenke den kroppslige integritet. I denne sammenheng kan det trekkes frem at handlinger av subtil karakter er straffbare etter 271, som har et straffalternativ rettet mot enhver fysisk krenkelse. Bestemmelsen har mange likhetstrekk med 155, noe som peker mot at slike forhold også burde falle innenfor 155 sitt virkeområde. Ordlyden taler derimot sterkt i retning av at subtile handlinger ikke kan anses som vold mot offentlig tjenestemann. Det å dope ned en politimann ved bruk av kaffe vil aldri innebære noen kraftanvendelse, uavhengig av hvor følbar rusvirkningen er. At slike handlinger omfattes av 271 er her av mindre betydning, da det aktuelle straffalternativet ikke oppstiller noe krav om en forutgående voldshandling. I tillegg tilsier legalitetsprinsippet på strafferettens område at man av hensyn til forutberegnelighet skal være forsiktig med å tolke bestemmelser utvidende, noe som fort kan bli resultatet ved å omfatte kraftløse handlinger under begrepet vold. 51 Skal slike tilfeller straffes må det derfor gjøres tydelig gjennom utformingen av ordlyden. Det overnevnte innebærer ikke nødvendigvis at subtile handlinger er straffrie. Paragraf 156 retter seg mot enhver hindring av den offentlige myndighetsutøvelse, uavhengig av forøvelsesmåte. Gjerninger med et lite fremtredende voldselement faller således under virkeområdet til 156, ikke 155. Forarbeidenes forutsetning om at handlingen må ha en karakter av følbar fysisk innvirkning leder til at psykiske reaksjoner faller utenfor voldsbegrepet. 52 Til illustrasjon kan tenkes en handling som leder til at en politimann blir så redd eller får så sterkt angst at han blir hindret fra å utføre tjenesten. Denne problemstillingen er imidlertid av minimal praktisk betydning. Er gjerningen først av en slik art at den innebærer en kraftanvendelse, vil den i de fleste tilfeller også forårsake en fysisk påvirkning på legemet. Eventuelle psykiske reaksjoner vil i slike tilfeller bli straffet indirekte gjennom den fysiske innvirkningen. Hvor kraftanvendelsen unn Se Rt på s Ot.prp.nr 8 ( ) s

19 taksvis kun leder til psykiske reaksjoner vil det mest nærliggende være å subsumere forholdet under virkemiddelet trusler, ikke som voldsutøvelse. 4.3 Voldsbegrepets nedre grense Som det fremgår av avsnittet ovenfor faller en hvilkensomhelst kraftanvendelse stor eller liten innenfor voldsbegrepet i strl. 155, noe man bygger på lagmannens rettsbelæring i Rt Videre forutsettes det at denne kraftanvendelsen kan medføre en følbar fysisk innvirkning. 53 Dette indikerer at det i relasjon til vold mot offentlig tjenestemann stilles beskjedne krav til handlingens styrke. Omtrent enhver maktanvendelse vil være omfattet av bestemmelsens virkeområde, såfremt den er egnet til resultere i en fysisk påvirkning. Denne tolkningen har støtte i formålet om å gi den offentlige myndighet en forsterket strafferettslig beskyttelse, noe som tilsier at samtlige handlinger som kan innvirke på tjenesteutøvelsen burde dekkes av voldsbegrepet. På denne måten vil man også få beskyttelsen til å virke mer effekten og allmennpreventiv, da en vid forståelse av vold leder til at færre vil legge seg ut med offentlige tjenestemenn under utførelsen av arbeidsoppgavene. Det må imidlertid oppstilles en viss begrensning på hvilke gjerninger som faller innenfor bestemmelsens anvendelsesområde. Tilfeller hvor handlingen er av en så lite utagerende karakter at vil være unaturlig å snakke om noen kraftanvendelse, kan heller ikke anses som vold. I det følgende vil jeg gå nærmere inn på hvor den nedre grensen for voldsbegrepet skal trekkes. Handlinger som typisk vil være omfattet er som nevnt slag, spark, biting, løsrivelse og dytting. 54 Handlinger hvor voldselementet fremstår som mer usikkert kan være det å dunke en politimann forsiktig i skulderen, eventuelt skumpe borti en politikonstabel på patrulje. Rettspraksis viser at voldsbegrepet ikke nødvendigvis har blitt tolket så vidt som rettsbelæringen i Rt skulle tilsi. I Rt ble en gutt nektet inngang til et ungdomshus av politiet. Dels fordi han var beruset, og dels fordi han ikke var medlem av ungdomslaget som holdt arrangementet. Gutten var ikke enig i denne vurderingen, og forsøkte derfor å dytte en av politimennene bort fra inngangsdøren. I tillegg rettet han et slag mot tjenestemannen, uten å treffe. Disse omstendighetene måtte betraktes som vold, og gutten ble derfor dømt etter strl I Høyesterett ble imidlertid dommen gjort betinget, da den utviste volden ikke var stor og lå på grensen til hva som kunne omfattes av bestemmelsen Ot.prp.nr 8 ( ) s. 209 Se nærmere pkt. 4.2 Rt på s

20 Denne uttalelsen er i strid med utgangspunktet om at voldsbegrepet omfatter en hvilkensomhelst kraftanvendelse stor eller liten. Ut fra denne læren er det ingen tvil om at et forsøk på å slå en politimann befinner seg langt innenfor bestemmelsens virkeområde, og ikke er et tvilstilfelle som det anføres i Rt Dette underbygges av at slag blir ansett som en av de typiske handlingene som omfattes av strl Et lignende saksforhold er Rt Tiltalte hadde her hindret en lensmannsbetjent fra å pågripe en kamerat, ved å gripe fast i betjentens arm og holde ham fast, slik at kameraten kom seg unna. Dette forholdet ble ikke ansett som vold i relasjon til strl , men ble pådømt etter den mildere straffbestemmelsen i Det å holde en politimann fast i armen er utvilsomt å anse som en kraftanvendelse. Ut fra rettsbelæringen i Rt burde tilfellet derfor vært straffet som vold mot offentlig tjenestemann, noe som støttes av at holdingen også må ha vært tydelig følbar for politimannen. Sett i sammenheng med Rt tyder dette på at rettsbelæringen om enhver kraftanvendelse ikke kan opprettholdes som voldsbegrepets nedre grense. Mot dette kan det vises til en rekke dommer som gir støtte til en vid forståelse av voldsbegrepet, blant annet Rt og Rt I den første av disse dommene hadde tiltaltes kamerat blitt pågrepet av politiet etter å ha laget bråk på et utested. Han oppførte seg meget aggressivt, og ble derfor holdt nede mot politibilens gulv av sikkerhetsmessige årsaker. Som en følge av dette trakk tiltalte to ganger i armen til den ene av politibetjentene, i et forsøk på å få kameraten opp i sittende stilling. 57 På bakgrunn av dette ble tiltalte dømt for brudd på strl , på tross av at kraftanvendelsen ble ansett for å være av en beskjeden karakter. 58 Rt retter seg mot et lignende tilfelle, men kraftanvendelsen var her langt mer utagerende. Tiltalte i saken forsøkte å forhindre politiet i og pågripe en bekjent, som var mistenkt for å ha kjørt bil i påvirket tilstand. Dette gjorde han ved å ta tak i en av polititjenestemennene og slite så kraftig i ham at den pågrepne personen kom seg løs. 59 Denne handlingen var ifølge retten så graverende at den utvilsomt måtte anses som vold mot offentlig tjenestemann. 60 Disse dommene anfører et langt bredere virkeområde for 155 enn hva som er tilfellet i sakene ovenfor. Her kan spesielt forholdet mellom Rt og Rt trekkes frem. I den førstnevnte saken ble et forsøk på å slå en offentlig tjenestemann ansett for å ligge på Rt på s Rt på s Rt på s Rt på s Rt på s

21 grensen til hva som kunne anses straffbart, mens den sistnevnte saken også omfatter milde maktutøvelser som å trekke en politimann i armen innenfor voldsbegrepet. Det har således oppstått et skarpt skille, hvor man i det ene dommen opererer med et voldsbegrep tilsvarende en hvilkensomhelst kraftanvendelse stor eller liten, mens man i den andre stiller langt høyere krav til maktanvendelsens voldsomhet. Til videre illustrasjon kan Rt sammenlignes med Rt Begge sakene knytter seg til tilfeller der gjerningsmannen søkte å hindre en pågripelse ved å trekke eller gripe tak i tjenestemannen. Ut fra faktum i sakene må man gå ut fra at kraftanvendelsen var av en beskjeden karakter i begge tilfeller, og det kommer heller ikke frem noen særegne omstendigheter som skulle tilsi at sakene burde blitt behandlet annerledes. På tross av dette ble den tiltalte frikjent i Rt , men dømt i Rt Denne uklarheten knyttet til voldsbegrepets nedre grense er svært uheldig, og leder til at borgerne får vanskeligheter med å forutberegne sin rettsstilling. Uklarheten er også til besvær for påtalemyndigheten og domstolene, som verken vet hvilke situasjoner som skal påtales eller har noen klar rettspraksis på hvilke tilfeller som skal pådømmes. En mulig oppklaring i voldsbegrepets nedre grense følger av forarbeidene til straffeloven 2005, hvor det som nevnt gis uttrykk for at spytting og vannsprut er å anse som vold. 61 Bakgrunnen for dette er domsavsigelsen i Rt Under transport på vei til en politistasjon hadde tiltalte i saken spyttet polititjenestemannen han satt overfor i ansiktet. 63 En slik handling måtte anses som vold mot offentlig tjenestemann, da voldsbegrepet omfattet enhver fysisk innvirkning på person. 64 I praksis innebærer dette at forarbeidene gir sin tilslutning til læren om at voldsbegrepet dekker en hvilkensomhelst kraftanvendelse stor eller liten. Dette underbygges av at spytting og vannsprut er handlinger av beskjeden voldsomhet, noe som tilsier at det kun vil være de helt ubetydelige maktanvendelsene som faller utenfor bestemmelsens virkeområde. Et eksempel på dette kan være, som nevnt innledningsvis, hvor en person skumper borti en politikonstabel på patrulje. Et annet eksempel som kan tenkes er hvor noen kommer i veien for å sprute noen dråper vann på en politimann. Grunnen til denne klarleggingen av voldsbegrepets nedre grense må ses i lys av at man i straffeloven 2005 har hatt et ønske om å forsterke den strafferettslige beskyttelsen av den offentli Ot.prp.nr. 8 ( ) s. 209 Ot.prp.nr. 8 ( ) s. 328 Rt på s. 241 Rt på s

22 ge myndighet, 65 noe som tilsier at den nedre grense for bestemmelsens iverksettelse burde ligge lavt. Ut fra dette er det ikke tvilsomt at tilfellet i Rt , etter dagens rettstilstand, ikke ville blitt ansett som et grensetilfelle, men hadde befunnet seg i kjernen av bestemmelsens anvendelsesområde. Denne vide forståelsen av voldsbegrepet har blitt kritisert i teorien. Auglend har gitt uttrykk for at man burde ta et oppgjør med den gamle læren om at en hvilken som helst liten kraftanvendelse er tilstrekkelig. Dette begrunner han med at det ikke er noe behov for en slik strikt tolkning av 155, så lenge man har 156 (strl ) å falle tilbake på. 66 Til inntekt for Auglend sitt standpunkt kan det vises til ordlyden vold og legalitetsprinsippet på strafferettens område. Man må gå ut ifra at handlinger som spytting og vannsprut ligger helt på grensen til hva som kan omfattes av en naturlig språklig forståelse av bestemmelsen, og at man for å unngå en utvidende fortolkning derfor må være påpasselig med hvilke handlinger man anser som vold i fremtiden. Mot dette kan det vises til at bestemmelsens øvrige vilkår oppstiller en rekke begrensninger på hvilke handlinger som anses straffbare. 67 I tillegg oppstilles det en skranke i voldsbegrepet selv, ved at kraftanvendelsen må være av en aktiv karakter. 68 Dette leder til fleksible løsninger, hvor bare de straffverdige tilfellene dekkes av bestemmelsens virkeområde. Et resultat man vanskelig oppnår ved en generell hevelse av voldsbegrepets nedre grense, da man på dette viset risikerer at straffverdige tilfeller ikke fanges opp av 155. Av hensyn til formålet og allmennprevensjon tilsier dette at voldsbegrepet burde ha den samme rekkevidden som i dag, idet den mildere straffbestemmelsen i 156 neppe er tilstrekkelig til å forebygge slike handlinger. Dette gjør også muligheten for konflikt med legalitetsprinsippet mindre aktuelt, ettersom omfattelse av straffverdige kraftanvendelser innenfor bestemmelsens anvendelsesområde sjelden vil lede til noen utvidende fortolkning. 4.4 Aktiv eller passiv kraftanvendelse Definisjonen av vold omfatter en hvilkensomhelst kraftanvendelse stor eller liten. En naturlig språklig forståelse av dette tilsier at handlingen må innebære en viss grad av aktivitet for at strl. 155 skal komme til anvendelse. Dette underbygges av at handlingen må være egnet til å gi en følbar fysisk innvirkning. Slik fysisk innvirkning forutsetter i de fleste tilfeller en forutgående gjerning av aktiv karakter Ot.prp.nr 8 ( ) s. 290 Auglend (2004) s. 923 Se pkt og 7.2 Se pkt

23 Denne tolkningen har støtte i juridisk teori, blant annet har Kjerschow gitt uttrykk for at man må skille mellom aktive angrep, som anses straffverdige, og tilfeller hvor det bare foreligger en passiv ulydighet. 69 Aktive angrep vil typisk forekomme ved de karakteristiske handlingene for voldsbegrepet som slag, spark, biting, løsrivelse og dytting. 70 Passiv ulydighet kan enten forekomme der gjerningsmannen fullt ut unnlater å gjøre noe, eller der han nekter å stoppe en allerede pågående handlingsutøvelse. Et eksempel på det første kan være en person som nekter å følge et pålegg fra politiet ved å bli liggende på bakken, eventuelt holde seg fast i en gjenstand. 71 Illustrerende for det sistnevnte er en person som fortsetter i et demonstrasjonstog etter å ha fått beskjed av politiet om å fjerne seg. Hvorvidt det kan oppstilles et krav om at handlingen er av en aktiv karakter har vært oppe for Høyesterett ved en rekke anledninger. Den første av disse sakene er Rt Saken retter seg i utgangspunktet mot den militære straffelov 43, men da denne bestemmelsen i det vesentlige har tilsvarende gjerningsinnhold som strl , får saken også anvendelse på dette tilfellet. Av faktum fremkommer det at tiltalte hadde blitt brakt til militærleierens arrestlokale, etter å ha nektet og følge ordre samt å ha fremsatt trusler mot flere av sine overordnede. Idet han skulle bringes inn i arresten strittet tiltalte imot med armer og ben i døråpningen, slik at korporalen måtte få hjelp til å ta tak i tiltaltes armer og skyve ham inn. 72 For dette ble tiltalte dømt for overtredelse av den militære strl. 43, 73 da en slik aktiv motstand mot arrestasjon måtte anses som vold. 74 Et lignende tilfelle er Rt Tiltalte hadde her forsøkt å motsette seg pågripelse ved å slite seg løs fra de anholdende politimennenes grep. Dette resulterte i et basketak hvor tiltalte og to politimenn gikk i bakken, før han omsider ble overmannet og påsatt håndjern. Etter all sannsynlighet forelå det også et slag mot en av polititjenestemennene, uten at dette ble ansett for å ha noen betydning. Tiltalte hadde uansett utvist en aktiv fysisk motstand mot å bli anholdt, og hadde dermed overtrådt strl Disse dommene sett i sammenheng kan det konstanteres at det må foreligge en aktiv fysisk motstand eller et angrep mot tjenestehandlingen for at 155 skal komme til anvendelse. Passiv ulydighet faller således utenfor bestemmelsens anvendelsesområde. Dette fremgår ikke Kjerschow (1930) s. 360, Matningsdal (1995) s. 147 Se nærmere pkt. 4.2 Skeie (1946) s. 492 Rt på s. 6 Rt på s. 7 Rt på s. 4 Rt på s