Et spørsmål om troverdighet

Transkript

1 Et spørsmål om troverdighet Bevisproblemer knyttet til sovevoldtekt Kandidatnummer: 657 Leveringsfrist: 25. April 2016 Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Tema, problemstilling og avgrensning av oppgaven Metode og videre fremstilling LOVBRUDDET Straffeloven 291 bokstav b Generelt Bevisstløshet Av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen Seksuell omgang Skyldkravet GENERELT OM RETTENS BEVISBEDØMMELSE Prinsippet om fri bevisbedømmelse Det strafferettslige beviskravet Avgjørelsesgrunnlaget og rettens begrunnelsesplikt GJENNOMGÅELSE AV TI SAKER Innledning ANALYSE Særpreg ved bevissituasjonen Fraværet av vitner Tekniske bevis SMS/epost Rus Fornærmedes etterfølgende atferd Fornærmedes psykiske helse Rettens bevisbedømmelse Hvordan retten vurderer bevisene Hvordan retten vekter bevisene BEVISRETTSLIGE UTFORDRINGER OG MULIGE LØSNINGER Generelt Mulige feilkilder Løgn i

3 6.2.2 Feilhukommelse Feilkilder ved dommeren: Stereotypier Særlig vedrørende sakene behandlet med lagrette (jury) Bevistema og avsluttende bemerkninger LITTERATURLISTE ii

4 1 Innledning 1.1 Tema, problemstilling og avgrensning av oppgaven Avhandlingens tema er bevisproblemer knyttet til såkalte «sovevoldtekter» eller «festvoldtekter», jf. straffeloven 291 bokstav b (tidligere straffeloven første ledd, bokstav b), dvs. seksuell omgang med en person som er «bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen». Sovevoldtektsaker reiser noen særlige bevisproblemer. Tiltalte og fornærmede er ofte bekjente, det finnes sjelden direkte vitner til hendelsen, og både tiltalte og fornærmede har oftest vært ruspåvirket slik at hukommelsen deres kan være svekket. 1 Skyldspørsmålet er således et spørsmål om troverdighet. Fjorårets reportasjeserie i Aftenposten, «Bare en av hundre», handlet om at flertallet av anmeldte voldtekter i Norge henlegges, grunnet bevisets stilling. Mange velger derfor å ikke anmelde. 2 Kun anslagsvis én av hundre voldtekter resulterer i domfellelse. 3 Dette er et alvorlig samfunnsproblem. Norge er konstitusjonelt og folkerettslig forpliktet til å beskytte sine borgere mot overgrep, jf. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) art. 3 og 8, gjennomført som norsk lov ved menneskerettsloven 2, samt Grunnloven 92, 93 og 102. Forpliktelsene innebærer både et krav til tilfredsstillende straffelovgivning, og til at lovverket følges opp i praksis. 4 På den annen side er Norge også folkerettslig forpliktet til å ivareta tiltaltes rett til en rettferdig rettergang og hindre at uskyldige blir dømt. 5 Målet om å øke andelen domfellelser, kan således aldri gå på bekostning av rettssikkerhetsgarantier. Problemstilling for denne avhandlingen er hvordan retten bedømmer bevisene i saker som omhandler sovevoldtekt. Jeg vil vurdere hvordan det typiske bevisbildet ser ut, hvordan retten bedømmer bevisene og hvilke utfordringer som knytter seg til bevisbedømmelsen. Avhandlingen tar for seg den rettslige bevisbedømmelsen. Med «bevis» i denne sammenheng menes bevismidler i form av forklaringer fra tiltalte, fornærmede og andre vitner, gjenstander og dokumenter som har rettslig betydning for bevistema i den konkrete sak. 6 Bevisverdien kan være stor eller liten, bevismiddelet behøver ikke bevise bevistema. Vi snakker altså om Riksadvokaten (1/2007) s I følge rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, anmeldte bare 10,5 % av 229 kvinner som hadde opplevd voldtekt forholdet selv til politiet. Thoresen (2004) s. 18 Olsen (2015), Aarnes (2015) Se bl.a. M.C. mot Bulgaria s. 166 EMK art. 6 Andenæs (2009) s

5 det som på engelsk betegnes som «evidence», og ikke «proof». 7 «Bedømmelse» sikter gjerne til en avveining av argumenter for og i mot. «Bevisbedømmelsen» er således navnet på en form for intellektuell virksomhet som går ut på å ta stilling til bevis, og betegner prosessen som leder frem til fastsettelsen av det faktum retten bygger sin avgjørelse på. 8 Avhandlingen avgrenses mot rettsdogmatikken, som handler om å løse rettsspørsmål gjennom å tolke rettsregler og anvende disse på et faktum. Jeg vil imidlertid gi en kort redegjørelse for det materielle innholdet av strl. 291 bokstav b, fordi bevisbedømmelsen og rettsanvendelsesprosessen er nært sammenknyttet. Enhver rettsanvendelse er avhengig av at det foreligger et faktum å anvende rettsregelen på, og bevistema for bevisbedømmelsen avhenger av rettsregelens innhold. I straffesaker hvor tiltalte nekter straffeskyld, er det som oftest den faktiske siden av skyldspørsmålet som er den største utfordringen. Når retten har tatt stilling til hvilket faktum som skal legges til grunn for rettsanvendelsen, er resultatet av dommen i de fleste saker klart Metode og videre fremstilling Hovedregelen om rettslig bevisbedømmelse følger av prinsippet om fri bevisbedømmelse. At bevisbedømmelsen er fri, innebærer at dommeren står fritt i forhold til å velge metode for sin bevisbedømmelse, og hvilke bevismidler som skal legges vekt på i vurderingen. 10 Et overordnet mål for rettens bevisbedømmelse, er sannhetssøken. Prinsippets nærmere innhold og grenser behandles i punkt 3.1. En rekke skrevne rettsregler direkte eller indirekte betydning for bevisbedømmelsen i straffesaker. Her nevnes hovedsakelig bestemmelser i Grunnloven (Grl.), Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) og straffeprosessloven (strpl.). Domstolene har gjennom praksis utviklet en mer eller mindre fast metode for bevisbedømmelse. Kunnskap om rettens metode kan søkes gjennom å studere hvordan rettens bevisbedømmelse foregår i praksis. Dette kan blant annet gjøres ved å analysere dommer, overvære rettsforhandlinger og rettens rådslagning, intervjue dommere eller ved å gjennomføre fiktive rettssaker. Alle metodene er imidlertid beheftet med usikkerhet, fordi ingen av metodene gir oss tilgang til den faktiske tankeprosessen hos hver enkelt dommer Kolflaathh (20013) s. 60 Kolflaath (2013) s Kolflaath (2015) s. 507 Andenæs (2009) s Kolflaath (2013) s

6 De siste årene har det blitt gjennomført en rekke empiriske studier vedrørende rettens bevisbedømmelse, og på denne måten har kunnskap blitt samlet. 12 Dette har blant annet resultert i ulike deskriptive og normative bevisteorier. Forskningen er en del av den rettslige bevisteori, et forskningsfelt med fellesnevneren juridiske bevis. 13 Feltet har frem til nylig vært viet liten oppmerksomhet i Norge, men de siste femten årene har det skjedd en revitalisering som blant annet ses på publiseringsfronten. 14 Det er i hovedsak de deskriptive bevisteorier, med formål å dokumentere hvordan dommere og andre bevisbedømmere faktisk forholder seg til bevis, som er relevant for denne avhandlingen. Jeg har valgt å studere rettens bevisbedømmelse, slik den kommer til uttrykk i dommer. I straffesaker er det lagmannsretten som avgjør bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet i siste instans, 15 og det er derfor underrettenes bevisbedømmelse som må studeres. Hovedpunktene for bevisvurderingen skal angis i dommer, når retten er satt som meddomsrett. 16 Dette gjelder ikke saker som behandles med lagrette (jury). Åtte av sakene i materialet mitt er avgjort med lagrette. I disse sakene er det først og fremst dommene fra tingretten som er gjenstand for analyse. Ved analyse av dommer er det viktig å bemerke at domspremissene, av ulike grunner, ikke alltid gir uttrykk for den reelle bevisbedømmelsen. For det første skrives dommen i etterkant av at beslutningen tas, og den kan derfor søke å rettferdiggjøre resultatet mer enn å uttrykke alle synspunkter som har vært fremme. For det andre vedtas dommen av en samlet rett, men nedtegnes av kun én dommer. Selv om retten har vært enstemmig i resultatet, finnes det gjerne variasjoner i de ulike dommerne syn, som ikke nødvendigvis kommer til uttrykk i dommen. Endelig kan det være enkelte momenter som i realiteten veier tungt for én eller flere av dommerne, men som i domspremissene tillegges liten vekt eller utelates helt. Begrunnelsen kan være at retten mener den reelle bevisbedømmelsen fremstår upassende, eller at den rett og slett er ubevisst. 17 En annen viktig bemerkning er at på langt nær alle saker havner i domstolene. Statsadvokaten skal kun reise tiltale når han både er overbevist om tiltaltes skyld, og vurderer bevisene som tilstrekkelige for domfellelse. 18 Dette er et hevdvunnet prinsipp i norsk rett. Begrunnelsen er Se for eksempel Kjus (2008) og Kolflaath (2013) Kolflaath (2013) s. 26 Kolflaath og Strandberg (2015) s. 47 strpl. 306 (2) strpl. 40 (5) Kolflaath (2013) s Andenæs (2009) s

7 både prosessøkonomiske hensyn, samt hensynet til de involverte parter. Virkningen er imidlertid at sakene som bringes inn for domstolene, ikke er representative hva gjelder bevissituasjonen i de fleste sovevoldtektssaker. I utvalget mitt gjenspeiles dette ved at de fleste av dommene førte til domfellelse i minst én instans. I følge tall fra Statistisk sentralbyrå ble det anmeldt voldtekter i Av disse ble 979 etterforsket av politiet og 653 henlagt grunnet bevisets stilling. I 181 saker ble det tatt ut tiltale. 21 Disse tallene gjelder voldtekt generelt, og ikke sovevoldtekt spesielt. I følge nye tall fra Kripos var det i 2015 en økning i antall anmeldelser på 12 %. Av 1367 anmeldelser gjaldt 422 tilfeller festrelatert voldtekt. 22 Grunnlaget for den videre fremstillingen er ti utvalgte saker som omhandler sovevoldtekt. Jeg søkte på dommer fra lagmannsretten på Lovdata. Upubliserte tingrettsdommer innhentet jeg fra de respektive tingretter. Kriterium for utvelgelse var at tiltalte ikke erkjente straffeskyld, og at bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet ble avgjort i både tingrett og lagmannsrett. Det var ikke et kriterium for utvelgelsen at alle lagmannsrettene skulle være representert. Sakene er fra fire ulike lagmannsretter og fem ulike tingretter. Alle sakene gjelder voldtekter i «festsammenheng», hvor både fornærmede og tiltalte var frivillig beruset. Graden av beruselse er noe varierende. Fornærmede og tiltalte var i alle sakene venner, bekjente, hadde felles venner/bekjente eller hadde kommet i kontakt med hverandre av andre grunner den samme kvelden (ett tilfelle). Tiltaltes identitet var således i alle saker kjent for fornærmede. Alle voldtektene fant sted hjemme hos fornærmede, hos tiltalte eller hos en felles venn/bekjent. Bevistema i tre av sakene var om det hadde funnet sted seksuell omgang mellom partene, og i de resterende syv sakene var bevistema om den seksuelle omgangen hadde vært frivillig. Dommene er alle fra tidsperioden Reglene for seksuallovbrudd har utviklet seg mye de siste tiårene, og jeg har derfor valgt dommer som alle er fra tiden etter siste store lovrevisjon. 23 Jeg vil først redegjøre kort for faktum i hver enkelt sak, og presentere bevissituasjonen og hvordan retten gir uttrykk for sin bevisbedømmelse. Deretter vil jeg foreta en sammenfatning og analysere rettens bevisbedømmelse i de ti sakene, både hvordan de enkelte bevismidler blir vurdert og hvordan de vektes mot hverandre. Til slutt vil jeg belyse noen særlige utfordringer knyttet til bevissituasjonen i sovevoldtektssaker I følge tall fra Kripos var det 1142 anmeldelser, Kripos (2016) s. 13 Statistisk sentralbyrå 1 (2014) Statistisk sentralbyrå 2 (2014) Kripos (2016) s Nærmere om utviklingen, se Frøberg (2013) 5

8 2 Lovbruddet 2.1 Straffeloven 291 bokstav b Generelt Strl. 291 bokstav b, tidligere strl første ledd, bokstav b, har følgende ordlyd: «Med fengsel inntil 10 år straffes den som har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen». Dette alternativet ble innlemmet i voldtektsbestemmelsen etter revisjon av dagjeldende straffelovs kapittel 19 om seksuallovbrudd i Dette medførte for det første at det juridiske voldtekstbegrepet ble utvidet fra å kun dreie seg om seksuell omgang oppnådd ved bruk av makt eller tvang, til å også omfatte utnyttelse av hjelpeløshetstilstand. 25 For det andre ble straffen for slik utnyttelse betydelig skjerpet. Frem til revisjonen ble tilfellene regulert av straffeloven første ledd første punktum. Bestemmelsen hadde strafferamme på 5 år, men i praksis var straffene svært lave. 26 Revisjonen skulle ikke føre til noen realitetsendring i forhold til gjerningsinnholdet i 193. Formålet med å flytte bestemmelsen var å markere at slike tilfeller kan være like straffverdige som den ordinære voldtekt Bevisstløshet Begrepet bevisstløshet i straffelovens 291 bokstav b omfatter alle tilstander for absolutt bevisstløshet. Bevisstløshet på grunn av hypnose, dyp søvn, overstadig beruselse eller sykdom dekkes av begrepet. 28 Det er irrelevant om bevisstløsheten er selvforskyldt, for eksempel ved bruk av rus, eller om den skyldes forhold utenfor vedkommendes kontroll. Det er bare bevisstløshet som setter fornærmede ut av stand til å motsette seg den seksuelle omgangen, som er relevant. Det er imidlertid vanskelig å se for seg tilfeller hvor fornærmede er bevisstløs, og samtidig i stand til å motsette seg handlingen. At fornærmede samtykker til seksuell omgang i våken tilstand, gir ikke rett til å benytte seg av samtykket når bevisstløshet har inntrådt. Det er heller ikke straffriende at gjerningspersonen Lov 11. August 2000 nr. 76 om endringer i straffeloven mv. (seksuallovbrudd) Ertzeid (2006) s. 348 Hansen (2013) s Ot.prp. nr. 28 ( ) s. 111 Matningsdal (2010) s

9 tror fornærmede ville samtykket, dersom han eller hun var ved bevissthet. 29 I Rt s. 687 kom Høyesterett imidlertid til at 192 bokstav b ikke omfattet et tilfelle der en kvinne hadde vært våken og deltakende ved innledning til seksuell omgang, men deretter sovnet. Høyesterett uttalte at mannen hadde opptrådt klart klanderverdig, men at den høye minstestraffen, samt bruken av begrepet voldtekt, tilsa at tilfellet falt utenfor bestemmelsens virkeområde Av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen Også andre forhold, som for eksempel fysisk funksjonshemming og utmattelse, kan sette en person ut av stand til å motsette seg seksuell omgang. Slik utnyttelse er også voldtekt. 31 Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på disse tilfellene, da avhandlingens tema er sovevoldtekt Seksuell omgang Som seksuell omgang regnes de mest intime formene for seksuell aktivitet. 32 Seksuell omgang omfatter for det første de kvalifiserte formene for seksuell omgang som er definert i strl Dette dreier seg om samleie og likestilte handlinger, og har en strafferamme på fengsel i 3 til 15 år. I tillegg til samleietilfellene omfatter seksuell omgang visse andre handlinger som anses særlig krenkende for den fornærmede. I korte trekk er alle former for masturbasjon og oralsex seksuell omgang, samt samleielignende handlinger som at en manns blottede kjønnsorgan gnis mot fornærmedes mage, seteparti eller mellom vedkommendes lår. 33 Seksuell omgang avgrenses nedad mot seksuell handling, som typisk kan dreie seg om beføling av kjønnsorganer eller bryster. Slike handlinger subsumeres under andre bestemmelser enn strl. 291, med lavere strafferamme. Grensen mellom seksuell omgang og seksuell handling er ikke alltid lett å trekke, men må avgjøres etter en vurdering av handlingens intimitetsog intensitetsgrad Matningsdal (2010) s. 176 Ertzeid (2006) s. 352 Matningsdal (2010) s. 178 Ertzeid (2006) s. 342 Ertzeid (2006) s Ertzeid (2006) s

10 2.2 Skyldkravet Skyldkravet etter strl. 291 b er forsett, jf. strl. 21, og retter seg mot alle sider av den objektive gjerningsbeskrivelsen i straffebudet. 35 De ulike forsettsformene er legaldefinert i strl. 22, og jeg vil ikke gå nærmere inn på dem her. Det sentrale ved forsettsbegrepet er at gjerningspersonen vet hva han eller hun gjør. 36 Skyldkravet stiller krav til gjerningspersonens subjektive oppfatning av de faktiske og rettslige forhold ved handlingen. I saker etter strl. 291 b må gjerningspersonen for det første ha forsett om fornærmedes tilstand, nærmere bestemt om at hun er bevisstløs og ute av stand til å motsette seg handlingen. For det andre må gjerningspersonen ha forsett vedrørende den seksuelle omgangen. Sistnevnte er som regel uproblematisk all den tid tiltalte er tilregnelig. I mange tilfeller er gjerningspersonen selv ruspåvirket, og har svekket oppmerksomhet på handlingstidspunktet. Faktisk uvitenhet som skyldes selvforskyldt rus, skal imidlertid ses bort i fra, jf. strl. 25 (3). I slike tilfeller fingeres tiltaltes skyld, det vil si at bevistema er hva han ville innsett i edru tilstand. I alle tilfeller må det bevises ut over enhver rimelig tvil at tiltalte har oppfylt straffebudets objektive gjerningsbeskrivelse Eskeland (2015) s. 306 Eskeland (2015) s. 280 Eskeland (2015) s

11 3 Generelt om rettens bevisbedømmelse 3.1 Prinsippet om fri bevisbedømmelse Prinsippet om fri bevisbedømmelse er i dag et sentralt prinsipp i alle vestlige rettssystem. 38 For straffesaker ble prinsippet lovfestet ved straffeprosessloven av , men ikke videreført i straffeprosessloven av 1981, fordi det ble ansett overflødig. 39 Straffeprosessloven inneholder heller ikke andre regler om bevisteorier eller retningslinjer for bevisbedømmelsen. 40 Fri bevisbedømmelse er begrunnet med en oppfatning om at hensynet til sannhetssøken best kan ivaretas, dersom dommeren fritt kan bedømme bevisene uten å være bundet av lovregler. 41 Prinsippet innebærer at dommeren ikke er bundet av rettsregler vedrørende metode for bevisbedømmelsen. 42 Dommeren står fritt til å bestemme hvilke bevistyper det skal legges vekt på, hvordan ulike typer bevis skal vektes mot hverandre, og hvilken mengde bevis som skal kreves for domfellelse. 43 Friheten har imidlertid sine grenser, og vi må ikke trekke den slutning at dommeren er uten bindinger når det gjelder bevisbedømmelsen. 44 Den frie bevisbedømmelsen begrenses av andre prinsipielle hensyn i prosessretten, først og fremst hensynet til sannhetssøken, samt formelle krav og retningslinjer trukket opp av rettspraksis. 45 De formelle krav for bevisføring og bevisbedømmelse kan deles i to grupper. For det første har vi krav om aktivitet som har til hensikt å fremme sannhet. Eksempler er krav til utredning, kontradiksjon mv. For det andre har vi krav som har til hensikt å regulere eller fordele usikkerhet. Her kommer beviskrav og reglene om bevisforbud inn. 46 Høyesterett kan ikke prøve bevisbedømmelsen, 47 men bevisbedømmelse som ikke anses sannhetsfremmende kan utgjøre en saksbehandlingsfeil, og dermed danne grunnlag for opphevelse av en dom. Det samme gjelder ved overtredelse av de formelle krav Løvlie (2014) s. 270 NUT 1969:3 s. 308 Lie (2015) s. 71 Andenæs (2009) s. 165 Løvlie (2014) s. 271 Kjelby (2015) s. 103 Løvlie (2015) s. 285 Kjelby (2015) s. 104 Løvlie (2014) s strpl. 306 (2) 9

12 For å sikre rettssystemets legitimitet, må faktafastsettelsen skje på en måte som borgerne forstår og aksepterer som sannhetsfremmende. Bevisbedømmelsen må være velbegrunnet og etterprøvbar. 48 Hovedregelen om at dommer skal begrunnes, 49 hensyntar dette. 3.2 Det strafferettslige beviskravet Beviskrav er rettsregler om hvor stor usikkerhet knyttet til de faktiske forhold vi kan tillate, for å kunne legge det til grunn som faktum i dommer. 50 Det strafferettslige beviskravet formuleres gjerne som et krav om at tiltaltes skyld må være bevist utover enhver rimelig tvil. 51 Andre formuleringer er at «rimelig tvil skal komme tiltalte til gode», retten må være «overbevist» om tiltaltes skyld og at «tiltalte skal anses uskyldig inntil skyld er bevist» mv. 52 Gjennom sistnevnte formulering, som gjerne omtales som uskyldspresumpsjonen, er beviskravet grunnlovsfestet og folkerettslig bindende. 53 Formuleringene ovenfor er alle forsøk på å konkretisere innholdet av den påkrevde visshetsterskel for domfellelse i straffesaker. Prosentvis angis gjerne kravet til sannsynlighet som 95 %, eller opp mot 100 %. Hensynet bak det strenge beviskravet på strafferettens område, er den overordnede verdi om at ingen uskyldige skal dømmes. 54 I følge Andenæs er det strafferettslige beviskravet relativt, avhengig av hva slags straffbar handling det er tale om. Det er et utbredt syn at rettssikkerhetshensyn veier tyngre ved alvorlige lovbrudd med høy strafferamme, enn lovbrudd som bare sanksjoneres med bøter mv., selv om Høyesterett ikke uttrykkelig har sagt dette. 55 Voldtekt til seksuell omgang har en øvre strafferamme på 10 år, for voldtekt til samleie er strafferammen 3 til 15 år. 56 En gal domfellelse vil være et svært alvorlig inngrep i tiltaltes frihet. Beviskravet i voldtektssaker antas derfor å være strengt. Beviskravet har også en side til kravet om forsvarlig utredning av saker. Etter strpl. 294 skal saken være «fullstendig opplyst». Kravets innhold beror dels på hva som er mulig å opplyse, dels på hvilke ressurser som det er rimelig å benytte. De krav som stilles til informasjons Løvlie (2014) s. 286 strpl. 40 Eskeland (2015) s. 514 Andenæs (2009) s. 160 Eskeland (2015) s. 515 Grl. 96 (2), EMK art. 6 nr. 2 og SP art 14 Eskeland (2015) s Andenæs (2009) s. 161 strl. 291 og

13 grunnlagets bredde, kalles gjerne beviskravets robusthetsdimensjon. Informasjonsgrunnlaget er robust når det i liten grad er sårbart for ny informasjon. 57 Det er klart at beviskravet kan være oppfylt selv om bevisbedømmelsen bygger på «troverdighetsbevis». Dette er forutsatt av Høyesterett i bl.a. Rt s Om beviskravet er oppfylt avgjøres etter en helhetsbedømmelse av alle bevisene i saken. Det er ikke et krav at hvert moment er bevist ut over enhver rimelig tvil, «så lenge det etter en samlet vurdering av momentene ikke er rimelig tvil om konklusjonen», jf. Rt s avsnitt 14. Det strafferettslige beviskravet gjelder både for de objektive og de subjektive straffbarhetsvilkår Avgjørelsesgrunnlaget og rettens begrunnelsesplikt Det følger av strpl. 305 at «ved avgjørelsen av hva som anses bevist, tas bare i betraktning de bevis som er ført under hovedforhandlingen». Dette innebærer at retten i sin bevisvurdering ikke kan ta i betraktning personlig viten, som for eksempel informasjon tilegnet gjennom media eller egen omgangskrets. Unntaket er såkalte «vitterlige kjensgjerninger», jf. bl.a. Rt s. 8. Retten har som hovedregel plikt til å begrunne sitt resultat. Det følger av strpl. 40 at det i domsgrunnene skal gjøres rede for hvilket faktum som er lagt til grunn for dommen. Unntaket er saker hvor lagrettens kjennelse skal legges til grunn for en dom, da skal det kun henvises til denne. Etter femte ledd skal domsgrunnene «i alle saker som har vært behandlet med meddomsrett, angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering» Løvlie (2014) s. 166 Eskeland (2015) s

14 4 Gjennomgåelse av ti saker 4.1 Innledning I alle dommene jeg har analysert er skyldspørsmålet et spørsmål om troverdighet. Med det mener jeg at det ikke foreligger tekniske bevis, bildemateriale eller pålitelige direkte vitner, som har så stor bevisverdi at det kan bevise skyld. Hovedbevis i sakene er forklaringer fra de involverte parter. Retten vurderer fortellingenes troverdighet, isolert og i lys av bevissituasjonen for øvrig. 4.2 Domfellelse i begge instanser Fire saker resulterte i domfellelse i begge instanser. Bevistema i én av sakene var om tiltalte hadde hatt seksuell omgang med fornærmede, mens bevistema i de tre resterende sakene var om den seksuelle omgangen var frivillig LB /TOSLO Lagmannsretten ble satt med lagrette, og skyldspørsmålet står derfor ubegrunnet i lagmannsrettens dom. Det er først og fremst tingrettens dom som her er gjenstand for analyse. Tiltalte ble i begge instanser funnet skyldig i å ha hatt vaginalt samleie med en sovende kvinne. Fornærmede hadde truffet tiltalte og hans bror på byen, og deretter blitt med dem hjem for å se på tiltaltes hund. Hun lekte litt med hunden, men sovnet etter kort tid i tiltaltes seng med klærne på. Partene var uenige om det videre hendelsesforløpet. I følge fornærmede våknet hun av vaginalt samleie. Hun reagerte da med sinne, og dyttet tiltalte bort. Tiltalte hevdet på sin side at han våknet av at hun slo mot ham, uten noen foranledning. Utgangspunktet for tingrettens bevisbedømmelse var fornærmedes og tiltaltes forklaringer, og retten la avgjørende vekt på fornærmedes forklaring. Andre bevis i saken var vitneforklaringer gitt av fornærmede og tiltaltes venner og bekjente, rapport fra voldtektsmottaket og en tidligere dom, hvor tiltalte ble domfelt for vold. Tingretten la vekt på at fornærmedes forklaring hadde støtte i de øvrige bevis. Her vises det bl.a. til funn av mannlige celler på trusen hennes, og at venninner og de ansatte ved voldtektsmottaket forklarte seg om fornærmedes tilstand i dagene etter hendelsen. Det heter i domspremissene at «observasjonene etterlater ingen tvil om at fornærmede hadde blitt utsatt for en dramatisk hendelse». 12

15 Videre heter det at retten «ikke [kan] se at det er noen holdepunkter som skulle tilsi at fornærmede forklarer seg usant». For det første var det ingen holdepunkter som tilsa en ubevisst uriktig forklaring. Her viste retten til forklaringen fra psykologspesialist og rettsoppnevnt sakkyndig om fornærmedes psykiske tilstand, og at ingen bevis tilsa at alkoholen hadde påvirket virkelighetsoppfatningen hennes. Hun hadde heller ikke noe motiv for å bevisst forklare seg usant. Observasjonene gjort av venninner og ansatte ved voldtektsmottaket de påfølgende dagene hadde derfor ingen annen rimelig forklaring enn at forklaringen var sann. Tiltaltes forklaring hadde på den annen side liten troverdighet. Han hadde for det første gitt tre ulike forklaringer om hva som skjedde den aktuelle natten til henholdsvis retten, sin bror og til vedkommende han delte leilighet med. Ingen av forklaringene innrømmet seksuell omgang med fornærmede, men motstriden mellom de ulike forklaringene svekket troverdigheten hans. Retten bemerket at det «dreier seg om et enkelt saksforhold som skulle være lett å huske». De ulike forklaringene tilsa at han hadde løyet i minst to tilfeller. For det andre vitnet tiltaltes ekssamboer for retten. Hun fortalte retten om tiltaltes store sexbehov, og om at han flere ganger hadde prøvd å ligge med henne da hun sov. Han hadde også vært inne på pornonettsider hvor menn hadde sex med sovende kvinner. Vitneforklaringen hennes støttet dermed fornærmedes forklaring, og den ga dessuten tiltalte et mulig «motiv» for overgrepet. Ekssamboerens troverdighet ble ikke problematisert i dommen, og det ble ikke stilt spørsmål ved om hun hadde personlig interesse av å sverte tiltalte. Det betyr imidlertid ikke at retten ikke vurderte dette. For det tredje ble det ført bevis for tiltaltes kraftige temperament. Tiltaltes ekssamboer fortalte at tiltalte kunne bli truende og «svart i øynene». Videre ble det vist til at tiltalte var tidligere voldsdømt, og at dommen redegjorde for hans forklaring om at han fikk «blackout» under voldsutførelsen. Disse bevismomentene støttet fornærmedes forklaring om at tiltalte var sint og virket truende på henne, men etter hvert unnskyldte seg med at han hadde «blacket ut» LA /TLARV Lagmannsretten ble satt med lagrette, og det er derfor tingrettens domspremisser som i hovedsak analyseres her. Det var to tiltalte i saken. Begge ble domfelt i tingretten, mens bare én av dem ble domfelt i lagmannsretten. Jeg redegjør her for saken som resulterte i domfellelse i begge instanser. Forholdet den medtiltalte ble frifunnet for i lagmannsretten, behandles under punkt

16 Fornærmede og tiltalte var på samme fest, men kjente hverandre ikke fra før. Fornærmede ble svært beruset og hadde sex med en gutt på et toalett i kjelleren, men «passet ut» under akten. Gutten la henne derfor på en madrass i kjelleren. Noe tid senere kom medtiltalte A og la seg ved siden av fornærmede. Om han hadde sex med henne var også et spørsmål i saken, se punkt I følge tiltalte gikk han inn på et rom, og så A og fornærmede ha samleie. Tiltalte ønsket å delta, og sa hei på en måte som han mente ga uttrykk for dette. Når A la seg ved siden av fornærmede, oppfattet derfor tiltalte dette som en invitasjon. Tiltalte erkjente for retten at han fullbyrdet samleie med fornærmede, men at hun da var våken og med. Det var dette som var bevistema i saken. Fornærmede husket ikke hendelsen. Hovedbevisene i saken var derfor de to tiltaltes forklaringer, samt vitneforklaringer fra andre festdeltakere. Retten festet ikke lit til tiltaltes forklaring av flere grunner. For det første hadde han i politiavhør hevdet å ha hatt sex med fornærmede oppe eller ute på verandaen, og at hun da var våken og klar. Han forsøkte å få tre kamerater til å støtte ham i dette, men uten hell. Han endret så sin forklaring, og har innrømmet å ha løyet for politiet minst én gang. Dette svekket troverdigheten hans. For det andre var ikke forklaringens innhold troverdig. Retten la til grunn at fornærmede var svært beruset, og mer eller mindre bevisstløs på det aktuelle tidspunktet. Grunnlaget for dette var vitneforklaringer fra både medtiltalte A, og en rekke vitner som så henne rett før og rett etter samleiet. Fortellingens innhold om at fornærmede hadde kviknet til for å ha samleie med tiltalte, for deretter å falle tilbake i bevisstløshet, slik tiltalte hevdet, er derfor lite troverdig. Her bygget retten på erfaringssetninger om hvordan bevisstløshet grunnet rus vanligvis utarter seg. For det tredje bemerket tingretten at tiltaltes forklaring inneholdt flere selvmotsigelser. Selvmotsigelsene gjaldt hendelsesforløpet forut for den seksuelle omgangen, bl.a. hvilken kontakt han hadde med fornærmede. Til retten fortalte han at han ankom festen ca. kl , og at han da snakket med jenta. I følge pålitelige vitner kunne ikke dette være sant, fordi fornærmede da allerede lå og sov. Da begge utsagn gjaldt forhold som burde være enkelt å huske, svekket denne selvmotsigelsen troverdigheten ved tiltaltes forklaring. Tiltaltes forklaring inneholdt mange svakheter. Selv om fornærmede ikke kunne gi sin versjon av hendelsesforløpet, fant retten at det helhetlige bevisbildet ikke gav grunnlag for tvil vedrørende tiltaltes skyld. 14

17 4.2.3 LG (LG )/THAUG En mann ble dømt for sovevoldtekt i tingretten. Lagmannsretten satt med lagrette fant vedkommende ikke skyldig, men kjennelsen ble tilsidesatt av enstemmig rett. Saken ble behandlet på ny av lagmannsretten satt som meddomsrett, jf. strpl. 376 a, hvor resultatet ble domfellelse. Fornærmede i saken var på besøk hos sin kjæreste, C. Tiltalte var en venn av C, og han bodde for tiden hos henne. Tiltalte og C hadde også et seksuelt forhold. Den aktuelle kvelden hadde de tre vært på byen og drukket en del alkohol. Da de kom hjem hadde fornærmede og C sex på soverommet, før de gikk ut i stuen til tiltalte. De to jentene var da iført lite klær. Tiltalte klaget over at han hadde vondt i ryggen, og fornærmede masserte ham derfor. De tre gikk deretter for å legge seg; jentene på soverommet og tiltalte på sofaen. Det var uenighet om det videre hendelsesforløpet. I følge fornærmede sovnet hun, og våknet av at tiltalte trengte inn i henne. Hun skrek opp og ropte at hun ble voldtatt, en reaksjon C bekreftet. I følge C hadde hun tidligere gjort det klart for tiltalte at han måtte sove på sofaen så lenge fornærmede var på besøk, og at trekantsex var uaktuelt. Tiltalte hevde på sin side at jentene var våkne da han gikk inn på rommet deres. Han fortalte at han la seg «i skje» bak fornærmede, og at hun da begynte å beføle ham. Kort tid senere, og uten forvarsel, satt hun seg imidlertid opp og ropte «voldtekt». Rettens bevisbedømmelse tar utgangspunkt i forklaringene fra tiltalte og fornærmede, samt vitneforklaringer fra C og politibetjenten som kom til stedet etter kort tid. Fornærmedes forklaring ble lagt til grunn. Lagmannsretten begrunnet sin bevisbedømmelse med at fornærmede ikke hadde noe motiv for å forklare seg usant. Reaksjonen hennes støttet også forklaringen om at hun sov, og først våknet av at tiltalte hadde samleie med henne. Hun viste tydelig fortvilelse, noe både kjæresten og politimannen som kom til stedet like etter kunne bevitne. Retten fant at det ikke var noen naturlig forklaring på reaksjonen hennes, dersom hun var våken og samleiet var frivillig. Anførselen om et sjalusimotiv førte ikke frem. Alle de tre involverte parter hadde et liberalt syn på det å ha flere seksualpartnere, og ingen holdepunkter tilsa at fornærmede ønsket å «bli kvitt tiltalte». Retten festet ikke lit til tiltaltes forklaring. Det var ingen grunn til å betvile forklaringen fra C om at hun hadde gitt tiltalte beskjed om å sove på sofaen, og at det ikke var aktuelt med trekantsex mellom de tre. Det faktum at tiltalte likevel la seg i sengen deres, svekket troverdigheten hans. 15

18 Tingrettens redegjørelse for bevisbedømmelsen er noe mer utfyllende enn lagmannsrettens. Det fremkommer at tiltalte hadde gitt en noe annerledes forklaring til politiet dagen etter hendelsen enn han gjorde i retten vedrørende detaljene for forløpet til samleiet. Det faktum at han ikke forklarte seg konsekvent svekket troverdigheten hans. Særlig da det gjaldt omstendigheter som er enkle å huske; om jentene var våkne eller om de sov da han kom og la seg LF /TSTRO Tiltalte ble dømt i begge instanser. Lagmannsretten ble satt med lagrette, det er derfor domspremissene fra tingretten som først og fremst er gjenstand for analyse. Fornærmede og tiltalte hadde kjent hverandre i underkant av et år. De hadde møttes på fester og på byen, men det hadde aldri vært noe mellom dem. Den aktuelle kvelden hadde de vært på byen sammen, og ved stengetid var fornærmede svært beruset og følte seg dårlig. En bekjent kjørte dem til tiltaltes leilighet, hvor fornærmede kastet opp utenfor. I følge fornærmede var hun lovet skyss hjem, men sovnet på tiltaltes seng. Hun våknet noe senere av at tiltalte hadde samleie med henne. I følge tiltalte hadde fornærmede livnet til etter at hun kastet opp, og de hadde begynt å ta på hverandre og ha samleie. Fornærmede fikk imidlertid noe tiltalte kalte et «anfall», som gjorde at de avbrøt akten. Hovedbevisene i saken var forklaringene fra fornærmede og tiltalte. Fornærmedes forklaring ble lagt til grunn. Andre bevis i saken var vitneforklaringer fra sjåføren som kjørte dem hjem og fra naboen som kontaktet politiet, samt blodprøver tatt morgenen etter. Fornærmedes forklaring var både sammenhengende og konsistent, og hun holdt fast ved denne fra første stund. Videre hadde fornærmedes forklaring støtte i øvrige bevis. Både sjåførens vitneforklaring om at hun måtte kaste opp, og blodprøver tatt av henne dagen derpå, støttet hennes forklaring om at hun var så beruset at hun sovnet på tiltaltes seng. Lagmannsrettens forsiktige tilbakeregning tilsa at promillen hennes var minst 1,7 på tidspunktet for samleiet. I følge tingretten var den trolig mellom 2,2 og 2,3. Retten festet derfor lit til fornærmedes forklaring om at hun sovnet umiddelbart. Retten la også vekt på fornærmedes atferd i etterkant av overgrepet. Både tiltalte, fornærmede selv og naboen som ringte politiet, fortalte at hun hadde en kraftig reaksjon. Tiltalte har imidlertid beskrevet reaksjonen som et «anfall». Men særlig naboens beskrivelse av fornærmedes tilstand da hun fant henne, støttet fornærmedes forklaring. I følge vitnet var fornærmede nær- 16

19 mest hysterisk redd, noe retten vurderte som et følge av at hun hadde opplevd «et overgrep som var skremmende og sterkt krenkende». 59 Retten festet ikke lit til tiltaltes forklaring. For det første var innholdet lite troverdig. Det var vanskelig å se for seg at fornærmede, som like før var dårlig og full, nærmest skulle ha danset rundt i stuen til tiltalte. Et slikt hendelsesforløp er ikke i tråd med erfaringssetninger om hvordan overstadig berusede mennesker opptrer. Det var også flere andre elementer i fortellingen som skurret, for eksempel at grunnen til at samleiet ble avsluttet var at hun fikk et «anfall», og at tiltalte da lette etter astmamedisin uten hell. Man kan ikke lese noe sted i dommen at fornærmede hadde astma, eller at tiltalte skulle ha grunn til å tro at hun hadde det. Tiltalte hadde i tillegg forandret forklaringen sin betraktelig på flere punkt. Både hva gjaldt tilstanden til fornærmede i bilen på vei hjem fra byen, og hva som skjedde i leiligheten. I forklaringen for retten tegnet han et bilde av en våken og livlig jente. Øvrige bevis tilsa at fornærmede var svært beruset og følte seg dårlig. 4.3 Frifinnelse i begge instanser To dommer resulterte i frifinnelse i begge instanser. De tiltalte ble også frifunnet for kravet om oppreisning. Bevistema i den ene saken gjaldt frivilligheten av to samleier. I den andre saken var bevistema om tiltalte hadde hatt samleie med fornærmede mens hun sov LB /TOSLO Tiltalte ble frifunnet for både straffekravet og oppreisningskravet i begge instanser. Lagmannsretten ble satt med meddomsrett, domspremissene fra lagmannsrettsdommene er derfor tillagt størst vekt i min analyse. Hovedbevisene i saken var forklaringer gitt av fornærmede, tiltalte og vitnet C. C var på fest sammen med tiltalte og fornærmede, og var direkte vitne til ett av to samleier. Andre bevistilbud var utskrifter av msn-logger og mailkorrespondanse, både mellom fornærmede og tiltalte, mellom fornærmede og C og mellom C og tiltalte. Bevistema var om fornærmede sov og var ute av stand til å motsette seg to samleier. Fornærmede og tiltalte hadde møttes på nettstedet Nettbysingle. De hadde hatt en del kontakt, men det var ikke noe mellom dem. Den aktuelle kvelden var tiltalte på fest hos fornærmede 59 TSTRO s

20 sammen med to andre menn, C og D. Sistnevnte dro fra festen tidligere på kvelden. Ved 2- tiden var fornærmede full og dårlig, og gikk derfor og la seg. Det var uenighet om det videre hendelsesforløpet. Tiltalte forklarte at da han trodde C var gått, gikk han inn på rommet til fornærmede. De hadde samleie, og under seansen tittet C inn. På denne måten forstod tiltalte at C fortsatt var i leiligheten, og han gikk derfor ut i stuen for å drikke øl med ham etterpå. De to satt oppe til morgenen etter, uten at hendelsen C hadde vært vitne til, ble kommentert. Da tiltalte la seg igjen, hadde han og fornærmede enda et samleie, men tiltalte «fikk det [da] ikke til». Fornærmede har på sin side fortalt at hun gikk og la seg med klærne på, og våknet morgenen etter av at tiltalte hadde samleie med henne (samleie 2). Hun avbrøt samleiet ved å reise seg og gå ut av rommet, uten å kommentere hendelsen. Hun lot deretter tiltalte få sove i leiligheten hennes til utpå ettermiddagen. Vitnet C fortalte at da han hadde vært på toalettet tittet han inn på fornærmedes soverom. Der så han tiltalte ha samleie med fornærmede. Begge var nakne, og fornærmede lå som «et slakt» i sengen. Han grep imidlertid ikke inn, men gikk og satte seg i stuen. Der drakk han øl med tiltalte resten av natten, uten å nevne det han hadde sett. Han hørte ikke noe om det andre samleiet, før fornærmede senere fortalte ham om det. I rettens redegjørelse for bevisbedømmelsen sies det lite om fornærmedes egen forklaring, og troverdigheten av denne. Vitneforklaringen gitt av C vies imidlertid større oppmerksomhet. Han har forklart seg annerledes enn fornærmede på flere punkter, for eksempel vedrørende fornærmedes tilstand da hun gikk og la seg. C fortalte at fornærmede var så full at han nærmest måtte bære henne i seng. I følge fornærmede selv, var hun ikke fullere enn at hun husket å instruere tiltalte og C om å slukke lys og tømme askebeger før de la seg. De to forklaringene avviker dermed fra hverandre hva angår fornærmedes beruselse. Selv om dette ikke er avgjørende for bevistema, svekkes troverdigheten av fornærmedes forklaring når den ikke har støtte i de øvrige bevis. Her må imidlertid bemerkes at det gikk lang tid fra hendelsen til saken kom opp i retten, og det tok hele 11 måneder før C første gang forklarte seg for politiet. Forskning innen vitnepsykologi har vist at hukommelsen svekkes og endres med tiden, dette kommer jeg tilbake til under punkt Retten bemerker at det har gått lang tid, men synes ikke å tillegge dette nevneverdig vekt. I Cs forklaring er det flere elementer som skurrer, både hva gjelder tidsforløp og innhold. Forklaringen hans innebar at tiltalte måtte ha rukket å kle av fornærmede, som i følge C lå som «et slakt», og begynne å ha sex med henne mens C var på toalettet. Dette vurderte retten som lite sannsynlig. Videre fant retten det også «lite sannsynlig at han ville ha unnlatt å gripe 18

21 inn dersom han anså det sannsynlig at tiltalte forgrep seg seksuelt på fornærmede». Lagmannsretten fant det heller ikke troverdig at C skulle ha sittet og snakket og drukket øl med tiltalte i flere timer, dersom han faktisk trodde at tiltalte hadde forgrepet seg på venninnen. Det forelå heller ikke andre bevis i saken som støttet fornærmedes forklaring. Fornærmede fortalte ingen at hun hadde blitt voldtatt, bare at hun våknet med tiltalte i sengen sin. Hun omtalte hendelsen som noe hun ikke husket så mye fra, men gav ikke uttrykk for at det hadde vært ufrivillig før flere uker etterpå. Hun hadde heller ikke noen synbar reaksjon i dagene etter hendelsen, men oppførte seg derimot som vanlig. Hun gikk på fest samme kveld, og få dager senere var hun aktiv på Nettbysingle og andre chattesider som vanlig. Lagmannsretten la også vekt på at informasjonsgrunnlaget i saken ikke var tilstrekkelig robust. Politiet hadde bedt om å få innsyn i fornærmedes PC og msn-logger, uten at dette ble gitt. Fornærmede gav først politiet tilgang til informasjonen etter lang tid og flere purringer. Noe av informasjonen var da allerede tapt LB /TOSLO Tiltalte ble frifunnet for både straff og oppreisningskrav i begge instanser. Lagmannsrettens dom ble avsagt med lagrette, og det er derfor i hovedsak tingrettens dom som gjengis her. Fornærmede og tiltalte hadde møttes på byen et par uker tidligere. De hadde utvekslet telefonnummer og Facebook, men ingenting hadde skjedd mellom dem. Den aktuelle kvelden var fornærmedes kjæreste bortreist, og hun hadde invitert tiltalte hjem til seg etter en fest. Både fornærmede og tiltalte var ganske beruset, og de fortsatte å drikke og røyke marihuana. Tiltalte var for full til å gå hjem, og fikk derfor sove på sofaen og fikk beskjed om å vekke fornærmede før han dro, slik at hun kunne låse etter ham. Det var uenighet om det videre hendelsesforløp. I følge fornærmede hadde hun våknet av at tiltalte trengte inn i henne. Hun hadde bedt ham om å gå, og han hadde da bedt om et glass vann og en sigarett først. I følge tiltalte hadde han villet dra hjem, og ristet derfor i fornærmede for å vekke henne. Han stilte seg uforstående til fornærmedes påstander om voldtekten, men bekreftet at han hadde spurt om et glass vann og en sigarett. I tillegg var det uenighet om hendelsesforløpet tidligere på kvelden. I følge fornærmede hadde de bare pratet. Tiltalte hevdet derimot at de hadde hatt seksuell omgang, men at fornærmede avbrøt dette fordi hun fikk dårlig samvittighet for kjæresten sin. Tingrettens vurdering var at både fornærmede og tiltalte forklarte seg troverdig. Det forelå dermed rimelig tvil vedrørende skyldspørsmålet, og beviskravet var ikke oppfylt. Tingretten 19

22 pekte på flere forhold som var med på å skape tvil, og understreket at «det er tvilen som skaper konklusjonen». Forholdene retten sikter til er først og fremst tiltaltes troverdighet, informasjonsgrunnlagets robusthet og elementer ved fornærmedes forklaring. Tiltaltes troverdighet var generelt høy. Han unnlot riktignok i første politiavhør å fortelle at han hadde hatt seksuelle kontakten med fornærmede tidligere på kvelden, men rettet opp forklaringen sin. Dette gjorde han uten å bli konfrontert med bevis, og han hadde heller ikke vært i kontakt med noen forsvarer. Retten fant derfor at troverdigheten hans var svekket noe, men i beskjeden grad. Svakhetene ved informasjonsgrunnlaget som ble påpekt, gikk ut på at politiet ikke hadde avklart hvem som snakket sant vedrørende kvelden de møttes. Politiet kunne ved etterforskning avklart dette. Det hadde ikke direkte betydning for bevistema, men en slik avklaring kunne hatt stor bevisverdi med hensyn til troverdighetsvurderingen av partene. Vedrørende fornærmedes forklaring uttalte retten at den hadde troverdighet, og at hun i stor grad forklarte seg detaljert. På den annen side ble det fremhevet at det forelå uklarheter knyttet til sentrale sider av fortellingen. Fornærmede var eksempelvis helt sikker på at tiltalte ikke brukte kondom, men kunne ikke redegjøre for hvordan han lå og hvordan han kom til, under samleiet. Det følger av tingrettsdommen at «retten oppfatter at fornærmede i stor grad har forklart seg om penetreringen mer som en følelse enn en hendelse». Fornærmede hadde blitt utsatt for grove seksuelle overgrep som barn, og hun slet med betydelige psykiske problemer som følge av dette. Hun var også svært beruset på hendelsestidspunktet. Sett i sammenheng med tidligere opplevelser og hennes psykiske helse, fant retten at det var grunnlag for tvil om hendelsen var virkelig eller ikke. 4.4 Domfellelse i tingretten, frifinnelse i lagmannsretten Fire saker resulterte i domfellelse for tingretten og frifinnelse for lagmannsretten satt med lagrette. Ettersom lagrettens kjennelse er ubegrunnet, vet vi ikke hvorfor og hvordan lagretten vurderte bevisene annerledes enn tingretten. Domspremissene som gjelder oppreisningskravet kan imidlertid fortelle oss noe om hvilket faktum som legges til grunn, og hvorfor. Jeg vil i det videre gjennomgå sakene med utgangspunkt i tingrettens dom, samt domspremissene vedrørende oppreisningskravet fra lagmannsrettsdommene. I en av sakene var bevistema om tiltalte hadde hatt seksuell omgang med fornærmede, mens i de tre andre sakene var bevistema om fornærmede hadde vært ute av stand til å motsette seg handlingen. 20

23 4.4.1 LA /TLARV I saken var det to tiltalte, hvorav en av dem ble dømt i begge instanser. Saken er omtalt ovenfor under punkt I det videre omtaler jeg bare skyldspørsmålet vedrørende tiltalte A. Han ble dømt i tingretten, men frifunnet for straff og dømt til å betale erstatning i lagmannsretten. Tiltalte og fornærmede var på fest hos en felles bekjent. Fornærmede hadde blitt svært beruset, og «passet ut» mens hun hadde sex med en gutt på et toalett. Fornærmede ble deretter påkledd og lagt på en madrass i kjelleren. Noe senere følte tiltalte seg uvel, og gikk derfor ned i kjelleren for å hvile. Han la seg på madrassen ved siden av fornærmede. Bevistema i saken var om tiltalte hadde utnyttet fornærmedes hjelpeløstilstand til å skaffe seg seksuell omgang, eller om han bare hadde vurdert det. Hovedbevisene i saken var forklaringer fra tiltalte, fra medtiltalte B og øvrige festdeltakere. Fornærmede hadde ikke noe minne av hva som hadde skjedd. Ifølge tingrettens dom fortalte tiltalte i retten at han vurderte å ha sex med jenta, men at han ikke fikk ereksjon. Han uttalte også at han synes det var respektløst å ha sex med henne, både på grunn av tilstanden hun var i og fordi han visste at en annen gutt hadde hatt sex med henne samme kveld. Disse uttalelsene fremstod, etter tingrettens vurdering, som selvmotsigende. Uttalelsen hans om at han synes det var umoralsk å ha sex med fornærmede, fikk liten bevisverdi for hans uskyld når han innrømmet at han likevel prøvde. Videre la også retten vekt på at flere vitner fortalte at de hadde sett tiltalte på madrassen sammen med fornærmede, og at han da var naken/nesten naken. Flere vitner fortalte dette uavhengig av hverandre til retten, noe som ga beviset vekt. Tiltaltes egen forklaring om at han var fullt påkledd, men bare hadde dratt ned buksa så han sagget, ble således lite troverdig i lys av de øvrige bevis. Endelig ble tiltaltes troverdighet også svekket av at han hadde forklart seg annerledes til politiet enn til retten. Lagretten fant imidlertid tiltalte ikke skyldig. Det fremkommer ikke av dommen hva den rimelige tvil vedrørende skyldspørsmålet består i, ettersom kjennelsen er ubegrunnet. Men det er nærliggende å tro at juryen har lagt vekt på at fornærmede ikke husket noe, og at ingen vitner, foruten medtiltalte B, så tiltalte ha seksuell omgang med fornærmede. I følge tiltaltes egen forklaring prøvde han å få ereksjon, noe som kan forklare at vitner så ham uten klær. Det forelå heller ikke DNA-bevis som styrket tiltalen. Om de manglende tekniske bevis skyldes manglende undersøkelse eller manglende funn, fremgår ikke av dommen. Lagmannsrettens domspremisser vedrørende oppreisningskravet bemerker heller ikke tvilselementene. Det erstatningsrettslige beviskravet om «klar sannsynlighetsovervekt» fremstår 21

24 klart oppfylt. Retten la særlig vekt på forklaringen fra medtiltalte B, som påstod å ha sett tiltalte da han «akkurat hadde trukket den ut». Retten uttalte videre at det var «lite sannsynlig» at B bevisst ville forklart seg uriktig. Denne uttalelsen kan forstås som at sannsynligheten er så liten at kravet om klar sannsynlighetsovervekt er oppfylt, men stor nok til at det strafferettslige beviskravet ikke er oppfylt LF /TSTRO Tingrettens behandling resulterte i domfellelse. Lagretten svarte nei på skyldspørsmålet, men tiltalte ble dømt til å betale oppreisningserstatning for grovt uaktsom voldtekt. 60 Tiltalte og fornærmede hadde kjent hverandre hele ungdomstiden og var nære venner, men det hadde aldri vært noe seksuelt mellom dem. Den aktuelle kvelden hadde de to delt en flaske vodka og vært på et utested sammen. Ettersom tiltalte bodde langt unna byen, sov han over hos fornærmede, slik han også hadde gjort flere ganger før. Det var uenighet om det videre hendelsesforløpet. Bevistema var om fornærmede hadde vært ute av stand til å motsette seg handlingen. Hovedbevisene i saken var forklaringene fra tiltalte og fornærmede, samt utskrift av SMSkorrespondanse mellom dem. Andre bevis i saken var vitneforklaringer fra to av fornærmedes kamerater, journal fra DPS og rapport fra voldtektsmottaket. I tingrettens dom ble fornærmedes forklaring om at hun sovnet med det samme, og våknet av at tiltalte gjennomførte samleie med henne, lagt til grunn. Hun fortalte at hun reiste seg opp og bad ham om å gå. Tingretten la vekt på at forklaringen hadde støtte i øvrige bevis. Hun fortalte om hendelsen til to kamerater like etterpå, og de bekreftet at hun var svært oppskaket og fortvilet. Det samme kom frem av journal fra DPS. SMS-korrespondanse mellom fornærmede og tiltalte i dagene etter hendelsen, gav uttrykk for at fornærmede var skuffet og lei seg og at tiltalte angret. Etter tingrettens vurdering etterlot disse meldingene ingen tvil om at det samleiet som fant sted, ikke skjedde frivillig fra fornærmedes side. 61 Lagretten var imidlertid ikke overbevist om tiltaltes skyld, og fant tiltalte ikke skyldig. I lagmannsrettens bevisbedømmelse for oppreisningskravet, legges det vekt på de samme bevisene som i tingrettens dom. Det fremkommer imidlertid at tvilen kan ha knyttet seg til spørsmålet om fornærmede sov og faktisk var ute av stand til å motsette seg handlingene. Fornærmede hadde fortalt at hun husket berøringene som en fjern drøm. Det er derfor en mulighet for at skl. 3-1 (1) og 3-5 (1) bokstav b jf. 3-3 TSTRO